Regjeringa stiller seg bak målsetjinga
om at Noreg ikkje bør nøye seg med å leggje
seg opp mot minstekrava i dei internasjonale konvensjonane. Når
det gjeld minoritetspolitikken, vil Regjeringa leggje vekt på dei målsetjingane
som er nedfelte i Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoritetar
og i Den europeiske pakta om regions- eller minoritetsspråk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
gir sin tilslutning til målsettingen om at Norge ikke skal
nøye seg med å legge seg opp mot minstekravene
i de internasjonale konvensjonene. Flertallet gir
også Regjeringen sin fulle støtte i arbeidet for å nå målsettingene
som er nedfelt i Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoriteter
og i Den europeiske pakta om regions- eller minoritetsspråk.
Kommunal- og regionaldepartementet har samordningsansvaret
for statleg politikk som særleg vedkjem dei nasjonale minoritetane
i Noreg. Det inneber at departementet har ansvar for å sjå til
at politikken på ulike område byggjer på prinsippa
om likeverd og ikkje-diskriminering, og at tiltak er i tråd
med internasjonale forpliktingar. Departementet har oppretta eit tverrdepartementalt
samordningsutval, som er eit viktig organ for å sikre ei
slik samordning. For å sikre samordninga har Kommunal-
og regionaldepartementet òg eit ansvar for å gjennomgå saker
som blir lagde fram for departementet i samband med høyringar.
Senter mot etnisk diskriminering har gjennomført
ei undersøking som tyder på at mange av kommunane
har liten kjennskap til nasjonale minoritetar og at det er behov
for meir informasjon om nasjonale minoritetar og den statlege politikken
overfor dei. Kommunal- og regionaldepartementet har òg
erfart at det er behov meir informasjon, både for kommunar
og fylkeskommunar og for organisasjonar og andre som har verksemd
i tilknyting til nasjonale minoritetar.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at prinsippet om
sektoransvar videreføres og at Kommunal- og regionaldepartementet
har et samordningsansvar for politikken overfor nasjonale minoriteter.
Departementet har opprettet et tverrdepartementalt samordningsutvalg
som skal sørge for at politikken på ulike sektorer
og områder skal bygge på prinsippene i internasjonale
avtaler og konvensjoner og i prinsippene om likeverd og ikke-diskriminering. Flertallet vil
understreke at det blir viktig å følge dette opp
i praksis.
Senter mot etnisk diskriminering har gjennomført undersøkelser
som tyder på at mange kommuner har liten kjennskap til
nasjonale minoriteter og at det er et stort behov for informasjon. Flertallet viser
til at Regjeringen vil gi ut et informasjonsbrev om statlig politikk
i 2001. Flertallet forutsetter at slik informasjon
blir kontinuerlig oppdatert og at det etableres toveis kommunikasjon
med kommunene slik at innspill til nødvendige forbedringer
blir fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Regjeringa ønskjer å stimulere
til oppbygging av organisasjonar blant dei nasjonale minoritetane.
På denne bakgrunnen er det oppretta
ei ordning med tilskot til nasjonale minoritetar, der organisasjonar
med basis i ein nasjonal minoritet kan søkje om grunnstøtte frå staten.
Formålet med ordninga er å støtte organisasjonar
som tek vare på og representerer interessene til nasjonale
minoritetar. Ordninga med tilskot skal også fremme dialog
og samarbeid mellom nasjonale minoritetar, frivillige organisasjonar
og offentlege styresmakter. Ordninga blir administrert av Kommunal-
og regionaldepartementet.
Regjeringa held kontakten med minoritetsgruppene for å vere
svært viktig og ønskjer å halde i gang
og utvikle dialogen med organisasjonane også i framtida.
Det er viktig at også personar og organisasjonar
som representerer minoritetane kan delta på den internasjonale
arenaen, på lik linje med andre organisasjonar i Noreg.
Dette har verdi med tanke på kompetanse- og nettverksbygging
for dei nasjonale minoritetane. Samstundes kan slik deltaking vere
med på å få fram eit meir dekkjande og
heilskapleg bilete av situasjonen i Noreg og vere eit supplement
til styresmaktene si eiga framstilling i internasjonale forum.
Tiltak:
– Representantar
for nasjonale minoritetar kan på lik linje med andre søkje
om å få delta på møte og søkje
om støtte til deltaking. Dei kan òg søkje
om midlar til andre prosjekt som gjeld forhold utanfor Noreg. Søknader
som dreier seg om nordisk verksemd, kan rettast til Kommunal- og
regionaldepartementet, medan søknader om støtte
til verksemd i resten av verda kan rettast til Utanriksdepartementet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens
arbeid for å stimulere til oppbygging av organisasjoner
for å ivareta de nasjonale minoritetenes interesser og
at det gis økonomisk støtte til organisasjoner
med basis i nasjonale minoriteter. Det er også viktig at
Regjeringen holder kontakt med og videreutvikler sin kontakt og
dialog med minoritetenes organisasjoner og at denne kontakten ikke
begrenses til de organisasjoner som mottar statsstøtte.
Flertallet ser det også som
viktig at nasjonale minoriteter på lik linje med andre
kan søke om å få delta på internasjonale
møter og søke støtte til slik deltaking. Flertallet ser
det som viktig at Regjeringen sørger for at rammebetingelsene
for slik deltaking gir reelle muligheter til deltaking og viser
til merknad om framdriftsplaner på de ulike områdene
i statsbudsjettet for 2002.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
I Innst. S. nr. 39 (1996-1997) behandla justiskomiteen
i Stortinget spørsmål om erstatning og oppreisning
til romanifolket (taterane/dei reisande). Fleirtalet i
justiskomiteen uttalte at komiteen var oppteken av at samfunnet
også skulle akseptere og respektere romanifolket i Noreg,
og komiteen tok sterk avstand frå den uretten som er gjord
mot denne gruppa tidlegare. Fleirtalet viste til det som var sagt
i innstillinga om kva holdningar og handlingar romanifolket har
vore møtt med, og sa at desse utsegnene frå Stortinget
gir romanifolket som gruppe ei oppreisning. Vidare uttalte fleirtalet
i komiteen at ei eventuell erstatning bør givast på individuelt
grunnlag til dei som personleg har vore utsette for urett. I utgangspunktet
meinte fleirtalet i komiteen at dette burde givast innanfor det
allereie eksisterande systemet, til dømes ved skadeerstatning eller
rettferdsvederlag frå staten.
Dei som har vore utsette for overgrep frå offentlege styresmakter
si side, vil på ulike grunnlag kunne ha krav på erstatning
etter vanlege norske skadeerstatningsreglar.
I visse høve kan ein ha rett på fri
rettshjelp til å dekkje dei økonomiske kostnadene
til advokat i saka.
Regelen i foreldingslova om forelding etter
tjue år gjeld ikkje ved personskade når den ansvarlege
eller nokon den ansvarlege heftar for, kjente eller burde kjenne
til at det skadegjerande tilhøvet kunne medføre alvorleg
helseskade. Ved ulovleg tvangssterilisering vil eit erstatningskrav
neppe bli forelda ut frå tjueårsregelen.
Er eit krav mot staten forelda, kan ein likevel
få fremma det dersom staten avgjer at forelding ikkje skal hevdast
i saka.
I dei tilfella der den skadelidne vil lide eit
uforskyldt tap om forelding blir gjort gjeldande, vil påstand
om forelding etter Justisdepartementet sin praksis nesten utan unntak
bli fråfallen. Departementet fører ein særleg
liberal praksis i saker der barn og unge har vore utsette for overgrep
eller forsømming frå offentlege styresmakter.
Rettferdsvederlag (billighetserstatning) frå Stortinget
kan søkjast av alle som utan skuld meiner å ha
lide eit tap, økonomisk eller ikkje-økonomisk,
som ikkje kan bli dekt gjennom andre ordningar, som trygder, sosial
stønad, forsikringar eller erstatning på rettsleg grunnlag.
Dei mest vanlege tilfella der det blir gitt
rettferdsvederlag, er der personar anten har fått mangelfull skolegang,
har vore utsette for feilbehandling i helsevesenet eller har vore
utsette for feilvurderingar i samband med spørsmål
om omsorgsovertaking av barn. I mange høve har personar
som blir rekna til romanifolket (taterane/dei reisande),
fått rettferdsvederlag for mangelfull skolegang. I ein
del høve er det gitt rettferdsvederlag for overgrep som
det offentlege har gjort seg skuldig i, som lobotomering, tvangssterilisering
og tvangsmessig plassering på institusjon i strid med adekvat
praksis og lovgiving. I desse sakene er det gitt rettferdsvederlag
på grunnlag av dei konkrete overgrepa søkjarane
er blitt utsette for. Rettferdsvederlag blir altså ikkje
tilkjent berre fordi ein tilhøyrer ein nasjonal minoritet,
men i tilfelle der dei generelle retningslinjene tilseier at rettferdsvederlag
skal tilkjennast.
Det er fast praksis at personar med bakgrunn
frå romanifolket som har fått mangelfull skolegang,
blir tilkjent 60 000 kroner i rettferdsvederlag. Dersom dei i tillegg
får tilkjent rettferdsvederlag på andre grunnlag, blir
det totale rettferdsvederlaget fastsett etter ei skjønnsvurdering
ut frå vanleg praksis i saker som kjem inn under ordninga
om rettferdsvederlag.
Det kollektive oppgjeret skal understreke at
det blir teke eit oppgjer i forhold til behandlinga av heile det jødiske
samfunnet i Noreg, særleg fordi den økonomiske
og fysiske likvidasjonen var tiltak retta mot jødane i
Noreg som gruppe. I tillegg kjem det faktum at mange jødar
som blei drepne, ikkje hadde levande arvingar. Det var på bakgrunn
av dette naturleg med eit økonomisk oppgjer i form av ei
løyving til fellesjødiske formål både
nasjonalt og internasjonalt. Samstundes blei det gitt tilbod om
eit skjønnsvederlag på 200 000 kroner til dei
enkeltpersonane som blei ramma av forfølginga i Noreg under
den andre verdskrigen.
Det individuelle oppgjeret blei kunngjort i
slutten av april 1999 i norsk og internasjonal presse. Søknadsfristen
blei sett til 1. november 1999. Det blei i 1999 utbetalt om lag
126,5 mill. kroner. Pr. august 2000 var det registrert nesten 1
000 søknader om skjønsvederlag. Til saman er det
no utbetalt om lag 131,4 mill. kroner i skjønsvederlag.
Det individuelle oppgjeret er venta sluttført i løpet
av 2000.
Når det gjeld det kollektive oppgjeret,
blei det utbetalt 150 mill. kroner til dei mosaiske trussamfunna
i Noreg i mai 1999. Pengane skal gå til sikring av jødisk kultur
og framtid i Noreg.
Vidare er det gitt ei løyving på 40
mill. kroner til oppretting av eit senter for studiar av holocaust
og livssynsminoritetane si stilling i Noreg. Kyrkje-, utdannings-
og forskingsdepartementet administrerer dette (jf. St.prp. nr. 1
(2000-2001) og St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2000-2001)).
Det er òg løyvt 60 mill. kroner
til støtte utanfor Noreg sine grenser til å minnast
og utvikle den jødiske tradisjonen og kulturen nazistane
prøvde å utrydde. Pengane er overførte
til eit internasjonalt fond som skal administrere midlane.
Etter Regjeringa si oppfatning må det
takast eit oppgjer med overgrepa mot romanifolket. Sjå kap.
2.1.6 foran.
Komiteen viser til
partienes merknader i Innst. S. nr. 39 (1996-1997). Komiteen viser
til at etter denne saken var ferdigbehandlet har Regjeringen gjennomført
og avsluttet jødebooppgjøret med både
individuell og kollektiv erstatning. I forbindelse med foreliggende stortingsmelding
har Regjeringen tatt et moralsk og historisk oppgjør med
den politikken som er ført i forhold til romanifolket. Komiteen ser
det slik at vedtaket om å opprette et dokumentasjonssenter
for romanikulturen på Elverum er en del av et kollektivt oppgjør
med romanifolket. Utover dette tilrår Regjeringen å håndtere
slike saker i tråd med Innst. S. nr. 39 (1996-1997), der
erstatningssaker henvises til å bli behandlet på individuelt
grunnlag etter skadeserstatningsreglene eller til Stortingets ordning
med rettferdsvederlag - billighetserstatning.
Komiteen viser til at reglene
om forelding av krav kan føre til at saker der overgrep
har skjedd, ikke kan reises etter regler om skadeserstatning og
at dette også gjelder saker der den skadelidte først
får kjennskap til overgrepet etter at foreldingsfristen
gikk ut. Reglene om forelding etter tyve år gjelder ikke
ved personskade der den ansvarlige for skaden eller noen den ansvarlige hefter
for, kjente eller burde kjenne til at tiltaket kunne medført
alvorlig helseskade. Ved ulovlig tvangssterilisering vil et erstatningskrav
neppe bli avvist. Komiteen viser til at departementet
allikevel kan avgjøre at en sak som er foreldet blir fremmet
og at i de tilfellene den skadelidte vil lide et uforskyldt tap
dersom forelding blir gjort gjeldende er praksis at forelding nesten uten
unntak blir frafalt. Regjeringen har i brev til komiteen vist
at det ikke føres statistikk over saker om foreldelsesinnsigelse
og det er derfor vanskelig å vite hvordan praksis er. Komiteen understreker
at det er viktig at staten har en konsekvent og liberal praksis
om frafall av påstand om forelding og ber Regjeringen følge
dette opp.
For personer med bakgrunn i nasjonale minoriteter kan
det være særlig vanskelig å dokumentere
i tilstrekkelig grad de overgrep som har skjedd. Årsaken
til dette er i hovedsak at flere relevante arkiv er blitt destruert
og/eller at viktige dokumenter er blitt borte fra de ulike
arkivene som i dag finnes i Riksarkivet.
Beviskravene i slike saker kan være
så tunge at det i realiteten er vanskelig å få tilkjent
erstatning. Regjeringen viser i brev til komiteen til
at staten har lempet kravet til bevis dersom det offentlige har
makulert relevant arkivmateriell og at erstatning er gitt i saker
om mangelfull skolegang selv om dokumentasjon ikke har latt seg
framskaffe.Komiteen viser
til henvendelser fra Den norsk kirke til Regjeringen under utarbeidelse av
meldingen, der det påpekes at billighetserstatningene ikke
fungere tilfredsstillende for romanifolket. Stort sett er det tapt
skolegang som har dannet grunnlaget for å få utbetalt
erstatning, mens andre former for myndighetsmisbruk ikke faller
inn under de retningslinjer som kvalifiserer for erstatning eller
lemping av beviskrav. Dette dreier seg om tap av eiendom eller erverv,
opphold på Svanviken med tvangsarbeid og ufrivillig omsorgsovertakelse.
Dette er tiltak som var hjemlet i lov og som myndighetene hadde
ansvaret for å håndheve. Vurdering av slike saker
basere seg på om vedkommende har kommet uheldig ut sammenlignet med
andre i samme situasjon, basert på hva som var faglig og
sosialt akseptert på den tiden skaden/tapet oppstod.
Dette betyr at noen av de forhold Regjeringen nå har bedt
om unnskyldning for i noen tilfeller ikke vil vurderes som erstatningsberettiget,
i og med at det på den tiden overgrepene ble begått
var allment akseptert. I meldingen gir ikke Regjeringen noen signaler
eller synspunkter på om de anser det er behov for lemping av
beviskrav i saker som kan reises som følge av slike forhold
som myndighetene nå har bedt om unnskyldning for.
Komiteen ber derfor Regjeringen
i samråd med Billighetserstatningsutvalget foreta en vurdering
av beviskrav og kravet til sammenlignbarhet i forhold til hva som
var akseptert på den tiden overgrepene ble begått
og melde tilbake om dette på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sverige i 1999 opprettet en egen erstatningsordning for personer
som urettmessig ble utsatt for tvangssterilisering. Steriliseringserstatningen
innebærer betydelige lemping i forhold til ordinære
skadeserstatningsregler. Årsaken til at man innførte
en slik lemping var at overgrepene/steriliseringsinngrepene
var gjennomført med hjemmel i lov, og Riksdagen i Sverige
følte i den forbindelse et særlig ansvar for så langt
det lar seg gjøre å bøte på uretten.
Disse medlemmer ber Regjeringen
utrede å innføre en lignende ordning i Norge og
legge dette fram for Stortinget i løpet av neste sesjon.
Disse medlemmer viser til St.meld.
nr. 25 (1999-2000) Om fri rettshjelp, der det kom fram at det er
et underforbruk av rettsapparatet blant de som har lavest inntekt
og at de derfor lider rettstap fordi de verken har økonomi
til å forfølge sakene sine eller faller inn under
loven. Dette er et problem både for velferdsstaten og rettsstaten.
Under behandlingen av meldingen om fri rettshjelp ble behovet både
for fritt rettsråd og fri rettshjelp i de tilfeller der
det offentlige var motpart tatt opp. Justiskomiteen ba under behandlingen
av saken om at ordningen skulle utvides i saker der det offentlige
var motpart. Regjeringen skulle komme tilbake med forslag til dette.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringen
legge fram forslag til endringer i fri rettshjelpsordningen slik
at den utvides både med hensyn til fritt rettsråd
og med hensyn til utvidelse av de saksområdene den gjelder
for, så snart som mulig. Inntil dette er skjedd ber disse
medlemmer Regjeringen sikre likebehandling ved å ta initiativ
til å sikre at fylkesmennene har en lik og liberal praksis
med hensyn til å innvilge fri rettshjelp i saker om erstatting
for overgrep mot personer som tilhører nasjonale minoriteter.
Det var først i Mønsterplan
for grunnskolen av 1987 at "sigøynarane" blei nemnde som
ein "tradisjonell minoritet" og at kvenene fekk spesiell omtale.
Det heiter mellom anna at "det må vere ei oppgåve
for skolen å ta vare på det særprega
i dei kulturelle tradisjonane som lever i den kvenske og finske
befolkninga". Planen kom òg med denne klare tilrådinga:
"Elevane bør få tilbod om finsk som valfag. Kvensk
bør trekkjast inn i undervisninga i den grad det er naturleg."
På eit generelt grunnlag blei det peika
på at morsmålet er viktig, og på at skolen
bør gjere sitt for at elevar frå språklege
minoritetar skal kunne bli funksjonelt tospråklege. Denne
mønsterplanen hadde også ein generell plan for
morsmålsopplæring og ein plan for norsk som andrespråk
for språklege minoritetar.
Internasjonale konvensjonar, rekommandasjonar
og erklæringar set minimumsnormer i verdssamfunnet for dei
rettane minoritetar har krav på. Det visast her særskilt
til Den europeiske pakta for regions- eller minoritetsspråk
(Minoritetsspråkpakta), som er aktuell når det
gjeld kvensk/finsk. Her heiter det mellom anna at statane
skal ha som målsetjing å "gi tilbod om høvelege former
og middel for undervisning og studium av regions- eller minoritetsspråk
på alle aktuelle nivå" (art. 7, pkt. 1f). Den
andre er Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale
minoritetar, der artiklane 12, 13 og 14 handlar om opplæring
og forsking.
Dei nemnde artiklane i dei to konvensjonane
viser til saman viktige sider av Noregs internasjonale plikter overfor
dei nasjonale minoritetane når det gjeld opplæring
og forsking.
Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet
har med heimel i opplæringslova gitt føresegner
(§ 24-1) som gir kommunane plikt til å gi elevar
frå språklege minoritetar nødvendig morsmålsopplæring,
tospråkleg fagopplæring og særskild norskopplæring
til dei har gode nok kunnskapar i norsk til å følgje
den vanlege opplæringa i skolen.
I forskrift av 16. juni 1997 nr. 791 Om læreplanverkene
for grunnskolen fekk finsk status som andrespråk i område
i Finnmark og Troms med kvensk/finsk befolkning. Føresegna
seier at når minst tre elevar ved ein skole i dette området
krev opplæring i finsk som andrespråk, har elevane
rett til å få slik opplæring. Frå 1.
august 1999 tok den nye opplæringslova til å gjelde, og
med dette blei retten til opplæring i finsk som andrespråk
lovfesta (§ 2-7).
– Regjeringa
ser det som viktig for framtidig rekruttering til finskopplæringa
at elevar som har hatt finsk som andrespråk i grunnskolen,
skal kunne halde fram med faget i vidaregåande opplæring utan å vere
avhengige av opptak ved bestemte skolar. Nettbasert opplæring
vil i nær framtid kunne medføre at opplæring
i finsk på vidaregåande nivå kan givast
utan endringar i føresegnene om retten til opplæring.
Det meste av opplæringstilbodet for
dei nasjonale minoritetane blir gitt etter dei vanlege behovskriteria
i grunnskoleopplæringa og i vaksenopplæringa i
elevane sine heimkommunar; like eins i fylkeskommunane
når det gjeld den vidaregåande opplæringa.
Primærkommunen og fylkeskommunen har ansvaret for å leggje
forholda til rette for tilpassa opplæring på grunnskolenivå og
vidaregåande nivå.
Både romanifolket (taterane/dei
reisande) og rom (sigøynarane) er folkegrupper som har
reising som ein del av livsforma. Opplæringa i skolen er
ikkje alltid tilpassa denne livsforma. Regjeringa legg like fullt
til grunn at retten og plikta til opplæring gjeld på lik
linje for alle barn. Det kan derfor vere behov for å utvikle undervisningsformer
som kan praktiserast jamvel om elevane reiser delar av året.
– Regjeringa
vil vurdere om IKT i kombinasjon med skolestøtta kontaktnett
i dei aktuelle områda, kan tilpassast opplæringsbehovet
hos rom (sigøynarane) og romanifolket (taterane/dei
reisande), som er på reise delar av skoleåret.
Skoleåret 1998-1999 tok 707 grunnskoleelevar
i 11 av dei 19 kommunane i Finnmark finsk som andrespråk.
Hausten 1999 var talet 720 elevar, fordelte på 14 kommunar.
For Troms fylke var elevtalet 204 skoleåret 1998-1999,
fordelt på 11 av dei 25 kommunane i fylket. Hausten 1999
var det 219 elevar fordelte på 10 kommunar.
Ved Statens utdanningskontor i Troms blir det
no utvikla læremiddel for nettundervisning i finsk.
For grunnskolen er det ei generell tilskotsordning
for språklege minoritetar. Denne ordninga gjeld også for dei
nasjonale minoritetane.
Det er ei eiga tilskotsordning for opplæring
i finsk i grunnskolen.
På vidaregåande nivå er
det ei tilskotsordning for språklege minoritetar. Opplæring
i finsk og samisk har prioritet ved tildelinga.
Både Romanifolkets landsforening og
Stiftelsen Roma har teke opp med styresmaktene at det lovfesta vilkåret
om fagbrev for å kunne utøve visse yrke inneber
eit problem for mange frå romanifolket. Denne gruppa har
sterke tradisjonar innanfor ulike område av byggebransjen
(for eksempel taktekking, snekring, murararbeid o.a.).
I meldinga er det gjort greie for moglegheitene
for å ta fagbrev for personar som har lang praktisk erfaring, men
manglande teoretisk bakgrunn.
Skolen er ein sentral samfunnsarena der dei
nasjonale minoritetane bør vere synlege. Han kan vere ein kanal
der storsamfunnet formidlar kunnskap om dei nasjonale minoritetane
til barn og unge, og etter kvart til resten av majoritetsbefolkninga.
Det er derfor viktig at skolen gir eit sannferdig og fordomsfritt
bilete av dei nasjonale minoritetane i dagens samfunn og deira situasjon
i Noreg i fortida.
Finsk institutt ved Universitetet i Tromsø har
studium i finsk språk og kultur opp til doktorgrad. Frå og med
hovudfag kan studentane også konsentrere seg om kvensk
språk og kultur. Universitetet har sidan 1998 gitt tilbod
om semesteremne i kvensk, der det ikkje har vore sett krav om generell
studiekompetanse, og der kvener har hatt prioritet ved opptaket.
Også Universitetet i Oslo har fullt studium i finsk.
Høgskolen i Finnmark har tilbod om
semesteremne og grunnfag i finsk. Mellomfagstillegg blir gitt annakvart år.
Det er også lagt til rette for fagdidaktikk i finsk for
dei som tek lærarutdanning. Spørsmål
som gjeld kunnskapsutvikling og forsking blir behandla i pkt. 6.11.
Det er mangel på lærarar som
kan undervise i finsk. Det er eit mål at dei lærarane
som elles er tilsette på skolen, også skal få kompetanse
til å undervise i finsk. Tilsetjing av lærarar
frå Finland blir ikkje sett på som noka god, varig
løysing.
– Statens
utdanningskontor i Finnmark og Troms, som samarbeider om å betre
skoletilbodet i finsk, vil foreslå tiltak for å betre
lærarsituasjonen når det gjeld undervisning i
finsk. Dei har etablert kontakt om dette med dei norske universitets-
og høgskolemiljøa, og dessutan med universitetet
i Oulo.
Regjeringa legg til grunn at kvensk kultur og
kvensk/finsk språk er ein levande del av det norske
samfunnslivet. Universitetet i Tromsø og Høgskolen
i Finnmark har ei viktig rolle i å ta vare på og
vidareføre kvensk kultur og kvensk/finsk språk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Statens utdanningskontor i
Finnmark og Troms vil foreslå tiltak for å bedre
lærersituasjonen når det gjelder undervisning
i kvensk/finsk språk. Dette flertallet vil
peke på at økte muligheter for etterutdanning
i kvensk/finsk for lærere er et eksempel på et
slikt tiltak.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Oppvekstmiljøet til barn og ungdom
er eit av dei viktigaste satsingsområda til regjeringa.
Eit overordna mål er å sikre alle barn og unge
likeverdige tilbod og like høve til utvikling, uavhengig
av etnisk bakgrunn, kjønn, sosial bakgrunn eller kvar i
landet dei bur. Likeverd, solidaritet og medverknad er viktige verdiar
i barne- og ungdomspolitikken.
Regjeringa har sett i verk fleire tiltak for å styrkje
og vidareutvikle lokale oppvekstmiljø, og for å stimulere til
større deltaking og medverknad av barn og unge. Desse tiltaka
skal gjelde alle barn og unge, også barn og unge frå nasjonale
minoritetar. Eit hinder i arbeidet med å nå desse
barna og ungdommane kan vere mangel på kunnskap om kulturen
og levemåten til dei nasjonale minoritetane. Den nordiske
kunnskapsstatusen som skal utarbeidast om dei nasjonale minoritetane (jf.
pkt. 6.11.4), må derfor bli ein del av grunnlaget for arbeidet
overfor desse gruppene.
Frivillige organisasjonar er viktige talerør
og møtestader for barn og unge. Dei nasjonale minoritetane
har dei siste åra skipa fleire eigne organisasjonar. Dersom desse
organisasjonane har eit barne- og ungdomsarbeid, eller dei dannar
eigne barne- og ungdomsorganisasjonar, kan det søkjast
om støtte til dette arbeidet.
Lov om barneverntenester fastslår at
barneverntenesta skal vurdere og finne tiltak som er til beste for
barnet. Ho slår vidare fast at barnevernarbeidet skal ta utgangspunkt
i det enkelte barnet, familien og det miljøet barnet høyrer
heime i. Det skal takast rimeleg omsyn til den etniske, religiøse,
kulturelle og språklege tilhøyrsla. Barnet skal
ha rett til å nyte godt av sin eigen kultur, til å vedkjenne
seg og utøve sin eigen religion og til å bruke
sitt eige språk. Dette inneber at dersom eit barn som tilhøyrer
ein minoritet, må plasserast i fosterheim, skal barneverntenesta
vurdere om det vil vere til det beste for barnet å bli
plassert i ein fosterheim der fosterforeldra tilhøyrer
den same minoriteten som barnet. I praksis kan dette vere vanskeleg å gjennomføre. Det
skal takast omsyn til at det å bli fjerna frå familien sin
inneber eit større traume for eit barn dersom det samstundes
mister kontakten med sin eigen kultur.
For barn med minoritetsspråkleg bakgrunn
blir det gitt eit eige tilskot til tospråkleg assistanse
over budsjettet til Barne- og familiedepartementet. Intensjonen er å leggje
forholda til rette slik at kommunale og private barnehageeigarar
kan gi barn frå språklege og kulturelle minoritetar
eit godt og utviklande barnehagetilbod. Barn som tilhøyrer
nasjonale minoritetar, blir omfatta av tilskotsordninga, noko som
er presisert spesielt i rundskrivet for 2000 (Q-2/2001).
– Særlege
tiltak, der ein tek sikte på å fremme utvikling
av kvensk kultur, språk og identitet i barnehagar, vil
kunne få stønad frå Barne- og familiedepartementet
sine midlar over kap. 856 post 21 i statsbudsjettet. Til vanleg
kan ikkje dette kombinerast med at barnehagen får midlar
frå tilskotsordninga for barn med bakgrunn i minoritetsspråk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak og prosjekter.
Det bør i framtida vere eit hovudprinsipp
at kulturelt mangfald også skal vere synleg i arkiv-, bibliotek-
og museumssamanheng. I visse høve kan det vere aktuelt med
eigne institusjonar for ei folkegruppe. Samstundes er det viktig å setje
i verk tiltak og finne løysingar som gir uttrykk for samkvem,
kulturmøte og samspel mellom ulike grupper. Det er ein
kvalitet når arkiv, bibliotek og museum speglar slikt samkvem
i regionar der dette er eit viktig kjennemerke. Det kan såleis
ofte vere betre å knyte ansvar og tiltak til eksisterande
institusjonar framfor å skipe nye. Men det er da avgjerande
at den aktuelle minoriteten er premissleverandør, og at tiltaket
er ein del av gruppa sin innsats for å halde oppe og styrkje
sin eigen kultur.
Alt i alt er det likevel behov for ekstra satsing
for å gi mangfaldet i kulturbakgrunn i det moderne norske samfunnet
ein tydelegare plass på kulturfeltet. Med utgangspunkt
i eksisterande institusjonar lyt ein ta sikte på å markere
denne dimensjonen sterkare i norsk kulturarv. Desse målsetjingane
for arkiv, bibliotek og museum er nedfelte i St.meld. nr. 22 (1999-2000)
Kjelder til kunnskap og oppleving - Om arkiv, bibliotek og museum
i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet.
Gjennom somme museum og prosjekt har det alt
i ein del år vore arbeidd med å dokumentere og
formidle kulturen til nokre av dei nasjonale minoritetane. Vadsø museum
- Ruija kvenmuseum har lenge hatt kvenkultur som sitt ansvarsfelt.
No kjem i tillegg Kvæntun-prosjektet i bygda Børselv
i Porsanger, som vil utfylle dette. Eit tidlegare heilt forsømt
område er romanifolket og deira kulturhistorie i Noreg.
Prosjektet ved Glomdalsmuseet på Elverum, som tek sikte
på å byggje opp eit permanent dokumentasjons-
og formidlingssenter for denne minoritetskulturen, er såleis
eit banebrytande og viktig tiltak. Satsinga på kulturen
til romanifolket er frå Kulturdepartementet si side sterkt bunden
opp mot prosjektet ved Glomdalsmuseet, og Norsk museumsutvikling
har gjennom fleire år ytt prosjektstøtte til dette
tiltaket.
Under Kulturdepartementet sitt budsjett blir
det løyvt midlar til tilskotsordningar for lokale, regionale og
nasjonale kulturbygg. Innanfor rammene av desse ordningane kan ein
søkje om stønad til oppføring av nybygg
og ombygging av eksisterande bygningar for kulturtiltak for minoritetar.
Ingen av dei allereie vedtekne nasjonale kulturbyggprosjekta har
som særskilt mål å ta vare på og
utvikle minoritetskulturar.
I St.meld. nr. 22 (1999-2000) er det gjort greie
for behov, planar, prosjekt og prioriteringar i samband med statlege
og nasjonale kulturbygg. To av planane gjeld kulturtiltak for nasjonale
minoritetar: ei ny avdeling for dokumentasjon og formidling av taterkulturen ved
Glomdalsmuseet og eit nytt senter for kvensk språk og kultur
i Børselv, Porsanger.
Glomdalsmuseet på Elverum har arbeidd
med planar om å skipe eit kulturhistorisk dokumentasjons-
og formidlingssenter for taterkulturen i Noreg som ei ny avdeling
ved museet.
Planane for Kvæntunet i bygda Børselv
er initierte av Porsanger kommune. Kvæntunet skal bli eit
senter for kvensk språk og kultur. St.meld. nr. 22 (1999-2000) viser
til at Kvæntunet er viktig fordi det er knytt til eit lokalsamfunn
der kvensk språk og kultur framleis er levande. Verksemda
ved Kvæntunet gjeld dokumentasjon, bevaring og utvikling
av kvensk språk, med hovudvekt på lingvistikk.
Institusjonen skal elles arbeide med kulturarrangement og kultursamarbeid.
Byggjesakene Kvæntunet og den nye avdelinga
på Glomdalsmuseet er mellom anna kjenneteikna av at behovet
for historisk dokumentasjon er stort, at dei nasjonale minoritetane
sjølve er aktive pådrivarar og premissleverandørar
i planleggingsarbeidet, og at planane er langt framskridne. Regjeringa
vil freiste å medverke til at desse prosjekta blir gjennomførte.
Forslag om løyving til slike og andre prosjekt vil kome
når omfanget og kostnadene er tilpassa ei forsvarleg tilskotsramme,
og når ansvaret for fullfinansiering, framdrift og drift
er avklart.
Regjeringa er vidare kjend med Nordreisa kommune sine
planar om å etablere eit kvenkultursenter som skal dokumentere
og formidle kvensk kultur og tradisjon, særleg i Troms
fylke.
Ei rad kulturtiltak retta inn mot dei nasjonale
minoritetane er av kortsiktig karakter og speglar så vel
mangfald som vekslande behov. Dei er i hovudsak prosjektretta. Både
Kulturdepartementet og Norsk kulturråd har ved fleire høve
støtta kulturtiltak for dei nasjonale minoritetane.
Kulturpolitikken vis-à-vis dei nasjonale
minoritetane er ei samansett oppgåve der løysingane
vil måtte variere avhengig av behova til den enkelte minoriteten
og dei lokale aktørane si tolking av situasjonen. Ei fleksibel
og kompetent forvaltning av prosjektretta tiltak er viktig i utforminga
av ein effektiv kulturpolitikk på feltet.
Støtte til prosjektretta kulturtiltak
for og i regi av dei nasjonale minoritetane inngår som
ein del av Norsk kulturråd si regulære verksemd.
Rådet vil med andre ord kunne vurdere støtte til
prosjekt og tiltak som gjeld kulturvern, handverkstradisjonar, musikk,
scenekunst og informasjonsbrosjyrar.
Det blir gitt ei årleg løyving
på 500 000 kroner til eit finsk bibliotek forankra i Vadsø bibliotek/Finnmark fylkesbibliotek.
Etter avtale med staten skal biblioteket fungere som sentralbibliotek
for finskspråkleg litteratur i Noreg.
Arkiva representerer eit fundament for kulturarven vår
og er ein sentral del av den kollektive minnefunksjonen i samfunnet.
Riksarkivet får eit øyremerkt
tilskot til forvaltning av arkivet etter Norsk misjon blant hjemløse.
Tilskotet skal dekkje ekstraarbeid og lønnsutgifter som
følgje av førespurnader frå enkeltpersonar
som ønskjer opplysningar om seg og familien sin, og utgifter
knytte til forskarar som har fått tilgang til
arkivet.
Spørsmålet om bevaring eller
kassasjon av arkiv får ofte ein ekstra dimensjon når
det er tale om personopplysningar, særleg dersom dei er
av svært ømtålig eller sensitiv karakter.
Det såkalla "Åndssvakeregisteret"
som inneheld informasjon om etnisk tilknyting, saman med mange andre
sensitive opplysningar, er i dag deponert hos Riksarkivaren. Datatilsynet
påla, i vedtak av 24. februar 2000, Riksarkivaren å anonymisere
dette registeret etter ein periode på tre år.
Stiftelsen Rettferd for taperne påklaga
Datatilsynet sitt vedtak til Justisdepartementet. Vidare har representantar
for romanifolket i dialogen med Kommunal- og regionaldepartementet
ytra sterke ønske om at slike gamle register som inneheld
informasjon om enkeltpersonar si tilknyting til romanifolket, som
"Åndssvakeregisteret" og "Taterregisteret" hos Kripos,
blir bevarte utan anonymisering. Etter deira oppfatning er omsynet
til personvernet tilstrekkeleg teke vare på ved at registra
blir sikra på ein slik måte at uvedkomande ikkje
kan få tilgang til opplysningane, til dømes ved deponering
i Riksarkivet.
Justisdepartementet vedtok å ta klaga
frå stiftelsen Rettferd for taperne til følgje,
slik at registeret likevel ikkje skal anonymiserast.
Regjeringa støttar synspunktet til
Romanifolkets landsforening og vil understreke at omsynet til å ta vare
på dokumentasjon av overgrep mot minoritetar skal vege
tungt i avveginga mellom arkivvern og personvern.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Innst.
S. nr. 46 (2000-2001) der flertallet sier:
"Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
er enig i at det er en viktig utfordring å sette urfolk
og minoritetskulturer i stand til å sikre og utvikle egen
kultur for på den måten å bidra til å opprettholde
Norge som et flerkulturelt samfunn."
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til
merknader ellers i innstillingen og under kap. 1.2 der Regjeringen
i budsjettet for 2002 bes legge fram en forpliktende plan for gjennomføring
av tiltakene meldingen og innstillingen inneholder, med tidspunkt
for gjennomføring og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Norske Kveners Forbund har i dialogen med Kommunal-
og regionaldepartementet kravd at namnelova blir endra, "slik at
det blir mogleg for kvenske familiar å ta tilbake sine
opphavlege slektsnamn, også i tilfelle der desse namna
berre har vore i bruk munnleg". Representantar for skogfinnane har
kravd at dei som ønskjer det, må kunne ta tilbake
sine gamle kvenske eller finske slektsnamn som etternamn eller som
mellomnamn.
I dag vil det utan problem bli gitt bevilling
til nylaga kvenske slektsnamn. Nylaga slektsnamn er namn som i dag
ikkje er i bruk ifølgje folkeregisteret. Namnet kan altså ha
vore brukt tidlegare.
Problema for kvener og skogfinnar oppstår
når dei ønskjer å ta slektsnamn som er
registrerte i landet og som har rettsleg vern.
Departementet har i 1999 med heimel i namnelova § 9
nr. 6 gitt samtykke til namneendring til det opphavlege kvenske
slektsnamnet som ein av oldeforeldra til søkjaren hadde,
når fornorsking var årsak til namnebytet frå kvensk
til norsk slektsnamn.
Ved brev av 22. april 1999 sette Justisdepartementet ned
ei arbeidsgruppe som skal vurdere namnelova. Arbeidsgruppa vil vurdere
endringar i namnelova, mellom anna i forhold til nasjonale minoritetar.
Innstillinga frå arbeidsgruppa er planlagd levert til departementet
innan utgangen av 2000.
Eit utval oppnemnt av Kulturdepartementet har
evaluert lov av 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn med forskrifter
som likestiller norske, samiske og finske stadnamn og gir reglar
for skrivemåte og bruk av fleirspråklege namneformer.
Kulturdepartementet vurderer for tida korleis rapporten frå utvalet
skal følgjast opp. Kravet frå Norske Kveners Forbund
om at nemninga "finske stadnamn" skal endrast til "kvenske stadnamn"
vil bli vurdert i denne samanhengen.
Fleire kommunar i Finnmark og Troms er trespråklege,
med norsk, samisk og kvensk/finsk språk. For slike
kommunar kan det vere verdifullt at alle språka blir synleggjorde
i kommunenamnet. I dag finst det ingen kommunar som har trespråkleg
kommunenamn. Porsanger kommune har søkt staten om løyve
til å ha dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der komiteen ber Regjeringen i budsjettet for 2002
legge fram en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene
meldingen og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) meiner at
det er viktig at det blir lagt til rette for både ein offentleg
samtale innanfor minoritetane og mellom dei ulike gruppene i samfunnet.
Kommisjonen hevdar at minoritetane sine føresetnader kan
seiast å vere ein "test case" på ytringsfridommen
sine vilkår i samfunnet og viser mellom anna til artikkel
7 og 9 i Rammekonvensjonen.
Regjeringa meiner at ei aktiv støtte
til ytringsfridom og høve til å ytre seg for minoritetane
er eit viktig politisk tiltak i eit kulturelt mangfaldig samfunn.
Den kvenske avisa Ruijan Kaiku er i dag eit
viktig forum for ytringar, informasjon og diskusjon i det kvenske
samfunnet. Det øyremerka tilskottet frå Kulturdepartementet
er foreslått auka til 350 000 kroner i 2001.
NRK Troms har kvar veke ei 12 minutts sending
på finsk. Sendinga inneheld nyhendemeldingar, reportasjestoff,
musikk og kulturinnslag.
Allmennkringkastingsrådet uttalte i
sin rapport for 1999 at NRK bør vurdere å utvide
sendetida, og dessutan gjere sendingane landsdekkjande.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener et tilbud om aviser
for minoriteter er et viktig tiltak for å utvikle minoritetenes
språk og kulturer. Flertallet viser til
at Regjeringen i statsbudsjettet for inneværende år
foreslo, og fikk støtte til, at den kvenske avisa Ruijan
Kaiku får en økning i statstilskuddet fra 250
000 kroner til 350 000 kroner. Flertallet ber Regjeringen
vurdere den økonomiske situasjonen og grunnlaget for drift
for avisa.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader under kap. 1.2.
Sosial- og helsedepartementet har lite oppdatert kunnskap
om helsetilstanden og levekåra til dei nasjonale minoritetane
og kva forhold dei har til helse- og sosialtenestene. Minoritetane
har i dialogen med styresmaktene i liten grad formulert krav og ønske
på dette området.
Senter mot etnisk diskriminering har informert
om at dei er blitt kontakta av rom som føler seg diskriminerte i
Noreg, mellom anna når det gjeld å skaffe seg
husvære. Den reisande livsforma gjer at rom kan ha vanskar
med å oppfylle kravet om samanhengande butid i ein kommune
for tilvising av kommunal bustad. Departementet viser spesielt til
at Oslo kommune på bakgrunn av brev frå Senter
mot etnisk diskriminering har gått bort frå kravet
om tre års samanhengande butid for rom. Dette er eit døme
på at reell likebehandling av og til krev at det blir teke
omsyn til ulike føresetnader.
Den jødiske minoriteten har ein særskild
alders- og sjukeheim i Oslo, som blir driven med tilskot frå Oslo kommune
og Det mosaiske trussamfunnet. Regjeringa går ut frå at
sjukehusa har ei imøtekomande holdning med omsyn til eventuelle ønske
om kosher (rituelt) kosthald og høve til å få åndeleg
og etisk rådgiving. Dette gjeld i første rekkje
sjukehus og andre institusjonar i Oslo og Trondheim.
Når det gjeld kvenene sitt forhold
til helse- og sosialtenestene, kan det nemnast at finsk-/kvenskspråkleg kompetanse
finst i mange kommunale og fylkeskommunale institusjonar i Finnmark
og Troms, men at det kan vere behov for å utnytte denne
kompetansen betre. Ein skal vere merksam på at også personar
som til dagleg snakkar norsk, kan ønskje å bruke
morsmålet i akutte krisesituasjonar, og at tap av minne
i alderdommen også kan gjere at morsmålet er det
einaste språket som fungerer. Dette er ei problemstilling
som er aktuell for fleire grupper.
Norsk helse- og sosialpolitikk byggjer på eit
omfattande sett av brukarrettar. Alle brukarar har same rett til å bli
møtte med respekt for sin spesielle livssituasjon og kulturelle
bakgrunn. Regjeringa legg vekt på at tenestene skal få ei
individuell utforming som speglar ei slik holdning.
Sosial- og helsedepartementet er kjend med at
registrering av minoritetsbakgrunn i journalar og saksdokument har
skjedd i helsevesenet og trygdeetaten, med enkelte døme
heilt fram til notida. Ein veit ikkje korleis denne informasjonen
har vore nytta. Sosial- og helsedepartementet seier seg lei for
denne praksisen og vil understreke at dette ikkje skal skje.
Meldinga presiserer at registrering av språk
kan vere legitimt, sidan dette kan vere til nytte for brukarane sjølve,
til dømes for å førebu tolking. Når
det gjeld romanifolket, kan omsynet til språk neppe ha
vore årsaka til registrering av minoritetsbakgrunn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Staten sin politikk overfor nasjonale minoritetar
byggjer på prinsippa om likebehandling og ikkje-diskriminering.
Dette er grunnleggjande prinsipp i Verdserklæringa for
menneskerettane og i internasjonale menneskerettskonvensjonar.
Det er eit overordna mål for Regjeringa
at alle som bur i Noreg, same kva bakgrunn dei har, skal ha reelt like
høve, like rettar og like plikter til å delta
i alle delar av samfunnet og til å bruke sine eigne ressursar.
Nasjonale minoritetar opplever mobbing og trakassering
i skolen og elles i kvardagen. Til dels er det tale om openlys diskriminering,
der sterke, negative haldningar kjem til uttrykk. Det er derfor
mange som tilhøyrer ein nasjonal minoritet som ikkje ønskjer å stå ope
fram med bakgrunnen sin.
Senter mot etnisk diskriminering har mellom
anna hjelpt til i saker der familiar med tilknyting til rom og romanifolket
har blitt diskriminerte ved at dei har blitt bortvist frå campingplassar
utan sakleg grunn. Senteret rapporterer og om døme på at
ein søknad om lån truleg har blitt avvist på bakgrunn
av den etniske opphavet til lånsøkjaren. Andre
førespurnader senteret har fått gjeld sosialtenesta,
helsevesenet og politiet.
Det finst i dag enkelte føresegner
som fastset eit forbod mot etnisk diskriminering på avgrensa
saksområde. Det er likevel sjeldan at desse føresegnene
blir prøvde for domstolane. Dei gruppene som føresegnene skal
verne, opplever i liten grad at dei har eit reelt vern mot diskriminering.
Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998-2001)
dannar grunnlaget for den politikken Regjeringa har på området.
Senter mot etnisk diskriminering blei offisielt
opna 10. februar 1999 og skal verke i ein prøveperiode
fram til utgangen av 2002. Senteret har som formål å sikre vernet
mot etnisk diskriminering. Senteret har som hovudoppgåve å gi
rettshjelp i saker om diskriminering på grunnlag av truvedkjenning,
rase, hudfarge og nasjonalt eller etnisk opphav og å dokumentere
og overvake situasjonen når det gjeld arten og omfanget av
denne typen diskriminering.
Den 3. mars 2000 sette Kongen i statsråd
ned eit utval som skal greie ut ei lov mot etnisk diskriminering.
Regjeringa legg vekt på det internasjonale
arbeidet mot rasisme og diskriminering. FN skal arrangere ein verdskonferanse
mot rasisme i 2001, og Europarådet stod ansvarleg for ein
europeisk konferanse mot rasisme i 2000. Staten vil i samarbeid
med dei frivillige organisasjonane delta aktivt i prosessen fram
mot verdskonferansen, som óg inneber eit arbeid på nasjonalt
plan.
Regjeringa understrekar at staten har eit særskilt ansvar
for å sikre at det blir sett i verk tiltak for å sikre likebehandling
og motverke diskriminering.
Komiteen viser til
at Regjeringen arbeider med en egen lov mot etnisk diskriminering. Komiteen vil uttrykke
støtte til dette arbeidet og til at innsatsen mot diskriminering
må intensiveres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser ellers til merknad under
kap. 1.2 der komiteen ber Regjeringen vurdere om SMED også skal
ha en rolle i forhold til diskriminering av minoriteter som gruppe.
Ved vurdering av senterets mandat
i 2002 ber komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti Regjeringen i
budsjettet for 2002 legge fram en forpliktende plan for gjennomføring
av tiltakene meldingen og innstillingen inneholder, med tidspunkt
for gjennomføring og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Forsking om nasjonale minoritetar skal få fram kunnskap
for at politikken på feltet kan byggje på eit best
mogleg grunnlag. Slik situasjonen er i dag, har styresmaktene ein
del kunnskap, men mykje av kunnskapen er fragmentarisk og dessutan
ikkje tilstrekkeleg dokumentert. Det er derfor behov for meir systematisert
forsking om ulike problemstillingar knytte til nasjonale minoritetar
og deira situasjon, til dømes når det gjeld minoritetsspråk,
tilhøva for barn og unge og tilhøva mellom menn
og kvinner.
Å vere med på ei nasjonal
kunnskapsutvikling og å sjå til at forskingsresultata
på dette området blir formidla, blir sentrale
oppgåver for Kommunal- og regionaldepartementet som samordnande
departement. Sektorprinsippet gjeld likevel her som på alle
andre område i statsforvaltninga.
Forsking på kvenske tilhøve
går no i hovudsak føre seg ved Universitetet i
Tromsø. Her er det faste forskarstillingar i kvensk/finsk
språk og litteratur. Noregs forskingsråd
har ei eiga satsing på kvensk forsking med eit budsjett
på om lag 1,5 mill. kroner årleg.
Generelt har forskinga omkring kvenske tilhøve
i første rekkje dreidd seg om språk, historie
og i nokon grad etnologi og folkloristikk. Det er behov for meir forsking
for å dokumentere språksituasjonen og sjå nærmare
på vidareutviklinga av kvensk/finsk. Det er óg
fleire aktuelle behov innanfor historisk forsking.
Det er behov for kunnskap om samspelet mellom
dei ulike etniske gruppene som har levd saman på Nordkalotten
i lang tid.
Gjennom Noregs forskingsråd sitt forskingsprogram om
romanifolket (taterane/dei reisande) er den behandlinga
som romanifolket har vore utsett for frå staten, Norsk
misjon blant hjemløse og resten av storsamfunnet, blitt
dokumentert. Både Universitetet i Oslo og Noregs teknisk-naturvitskaplege
universitet i Trondheim har laga rapportar som del av programmet. Sosial-
og helsedepartementet har finansiert satsinga.
Det har ikkje vore nokon koordinert forskingsinnsats omkring
situasjonen til jødar, skogfinnar og rom (sigøynarar).
Særleg har skogfinnane peika på behovet for å få dokumentert
historia.
Opprettinga av eit senter for studium av Holocaust
er no under førebuing. Regjeringa arbeider med ein modell
som legg opp til at senteret blir plassert i Villa Grande (jf. St.prp.
nr. 1. Tillegg nr. 4 (2000-2001)).
Det blir lagt til grunn at studiar omkring jødiske
tilhøve i Noreg skal vere ein del av forskingsinnsatsen ved
senteret.
– Barne-
og familiedepartementet vil få utarbeidd ei nordisk kunnskapsoversikt
om barn og ungdom frå nasjonale minoritetar som òg
skal omtale barnevernet. Ved å la kunnskapsoversikta gjelde
Norden, kjem det empiriske kunnskapstilfanget til å auke,
samtidig som målgruppa blir større.
Mykje tyder på at fleire personar frå romanifolket har
blitt plasserte på spesialskolar og psykiatriske institusjonar
utan at det var fagleg grunnlag for det. Vi har likevel ikkje nok
kunnskap om og på kva for måtar helse- og omsorgssektoren
har behandla framandt levesett og etnisk identitet som sjukdom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til sine respektive merknader under kap. 1.2.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
under kap. 1.2 der Regjeringen i budsjettet for 2002 bes legge fram
en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene meldingen
og innstillingen inneholder, med tidspunkt for gjennomføring
og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.