EØS-komiteen vedtok 27. oktober 2000 å endre EØS-avtalens
vedlegg XI som omhandler telekommunikasjonstjenester, til også å omfatte
europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF
av 8. juni 2000 om visse juridiske aspekter ved informasjonssamfunnstjenester,
særlig elektronisk handel, i det indre marked (direktivet
om elektronisk handel). Med informasjonssamfunnstjenester menes
enhver kommersiell tjeneste som normalt ytes mot vederlag og som
formidles ved bruk av elektronisk kommunikasjon etter individuell forespørsel
fra tjenestemottaker. Utviklingen av informasjonssamfunnstjenester
begrenses av at EU-statene har forskjellig lovgivning på området
og at det er en usikkerhet knyttet til hvilken lovgivning som skal gjelde.
Direktivet om elektronisk handel tar sikte på å fjerne
denne usikkerheten ved å innføre felles regler.
Ettersom gjennomføring i norsk rett
krever lovendring, ble EØS-komiteens beslutning fattet
med forbehold om Stortingets samtykke, i samsvar med Grunnlovens § 26
annet ledd og EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1. Fristen
for å gjennomføre direktivet er satt til 17. januar
2002. Det er fagmyndighetenes vurdering at direktivet gjør
det mulig å dra fordel av det økonomiske vekstpotensialet
i den nye teknologien og de valgmuligheter elektronisk handel gir
forbrukeren. Regjeringen tilrår godkjennelse av beslutningen
i EØS-komiteen om innlemmelse av direktivet om elektronisk
handel i EØS-avtalen.
Direktivet bygger på et prinsipp om
hjemlandskontroll (senderlandsprinsippet) og gjensidig anerkjennelse
av medlemslandenes rettsregler på området. En tjenesteyter
skal følge loven i den stat der vedkommende er etablert,
og overvåkes av myndighetene i denne staten. Som en følge
av denne bestemmelsen må ikke en stat begrense informasjonssamfunnstjenester som
ytes fra en annen stat innenfor det indre marked. I vedlegg til
direktivet oppstilles generelle unntak fra denne hovedregelen. Direktivet
fastsetter at medlemsstatene skal påse at tjenesteyteren
gir enkel, direkte og varig tilgang til tjenesteyterens navn, adresse,
e-post og om tjenesteyter er registrert i et offentlig register m.v.
Medlemsstatene skal også treffe tiltak for å sikre at
tjenesteytere som sender uanmodet e-post-reklame, regelmessig konsulterer
reservasjonsregistrene. Direktivet fastsetter videre at det skal
være mulig å inngå avtaler elektronisk,
og at medlemsstatene særlig skal påse at de juridiske
krav som gjelder for inngåelse av avtaler ikke fører
til at slike avtaler mister sin rettsvirkning og gyldighet fordi
de er inngått elektronisk. Direktivet gjør imidlertid
unntak for bl.a. kjøp av fast eiendom, visse typer sikkerhetsavtaler
og avtaler innenfor familie- og arveretten. I forbindelse med elektronisk
handel og kommunikasjon vil det finnes tjenesteytere som kun formidler
eller lagrer opplysninger. Disse gis i direktivet stor grad av ansvarsfrihet
for opplysningenes innhold. Medlemsstatene skal oppmuntre handels-
og forbrukerorganisasjoner til å utarbeide retningslinjer
m.v. for å legge til rette for elektronisk handel. Endelig
skal det føres tilsyn med at kravene i direktivet etterleves,
og det skal opprettes et nasjonalt kontaktpunkt som andre medlemsstater
og Kommisjonen kan ha kontakt med.
Norsk rett inneholder ikke et samlet regelsett
for informasjonssamfunnstjenester. Utgangspunktet i norsk rett er
at reglene om avtaleinngåelse, markedsføring,
formidlers ansvar, offentlig kontroll osv. også gjelder
for informasjonssamfunnstjenester, inkludert elektronisk handel.
Direktivet berører derfor en rekke rettsområder.
Deler av direktivet må gjennomføres i norsk rett.
Andre bestemmelser i direktivet er kun pålegg om at statene
skal oppmuntre en viss adferd m.v. De deler av direktivet som må gjennomføres
i norsk rett, må gjennomføres ved lov eller forskrift.
Det er pr. i dag til vurdering hvorvidt direktivet skal gjennomføres
ved en egen lov eller ved at det foretas lovendringer i allerede
eksisterende regelverk. Dette vil være avklart og redegjort
for i odelstingsproposisjonen som vil bli fremmet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell
Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm
og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen,
fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, fra
Senterpartiet, lederen Morten Lund, fra Venstre, Leif Helge Kongshaug,
og representanten Terje Knudsen, merket seg at direktivet
om elektronisk handel bygger på prinsippet om hjemlandskontroll
av tjenesteytere på dette området. Dessuten anerkjennes
medlemslandenes rettsregler. Komiteen merker seg
videre at Stortinget seinere vil få en sak om hvordan deler
av direktivet skal gjennomføres i norsk rett.
Utkastet til innstilling fra komiteen ble 4.
april 2001 sendt utenrikskomiteen til uttalelse. Utenrikskomiteen svarte
i brev 6. april 2001 at den ikke hadde merknader til utkastet til
innstilling.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader og rår Stortinget til gjøre følgende
vedtak:
Stortinget samtykker i godkjenning av EØS-komiteens
beslutning nr. 91/2000 av 27. oktober 2000 om endring av
vedlegg XI i EØS-avtalen (direktiv om elektronisk handel).
Oslo, i næringskomiteen, den 24. april 2001
Morten Lund
leder |
Erling Brandsnes
ordfører |
Kjell Opseth
sekretær |