Erfaringer, ikke minst fra Asiakrisen, viser
at frie, spekulasjonsbaserte kapitalbevegelser er en alvorlig trussel
mot stabiliteten i verdensøkonomien.
Hovedansvaret for innbyggernes velferd ligger
på det enkelte land, men den rike delen av verden må ta sin
del av ansvaret. Kombinasjonen av strenge krav til en liberalistisk økonomisk
politikk fra verdenssamfunnet gjennom Det internasjonale pengefondet
(IMF), og presset fra svært frie og i hovedsak spekulasjonsbaserte
kapitalbevegelser, gjør det vesentlig vanskeligere for
enkeltnasjoner å føre en politikk som gir rom
for å prioritere de faktorene som på sikt kan
gi grunnlag for bedret velstand for befolkningen. Å prioritere
utdanning, helse og infrastruktur krever ofte en viss grad av ekspansiv økonomisk
politikk, som lett medfører inflasjonspress, manglende
tiltro til valutaen ofte med påfølgende press
fra spekulanter, etc.
12 billioner dollar er nivået på kapitalbevegelsene
pr. dag. 90 pst. av dette er spekulasjonsmotivert. En stor andel
av handelen er kortsiktig, med fond som en dominerende aktør.
I dette spillet er timing svært viktig, og når
noe skal skje, er det svært viktig å reagere raskt.
Dette skaper en ekstrem bjellesaumentalitet der store aktører
får svært stor makt.
Alle land opptrer svært forsiktig for å unngå å vekke spekulantenes
interesse. Muligheten for å føre en politikk som
kan bidra til vekst og velstand gjennom investeringer i helse og
utdanning blir dermed vesentlig redusert.
Flere tiltak er forsøkt for å redusere
sårbarheten overfor de internasjonale kapitalmarkedene.
Krav om en viss varighet på investeringene og kvantitative
reguleringer av ulike slag har vært tatt i bruk av land
som har opplevd en krise. Mest kjent er kanskje Malaysia, som med
relativt gode resultater innførte strenge restriksjoner
på kapitalbevegelser under Asiakrisen. Dette er snakk om
relativt dramatiske virkemidler som tas i bruk når landet
er oppe i en krisesituasjon.
Et mer moderat virkemiddel som primært
vil bidra til å forhindre at slike kriser skal oppstå,
er den såkalte Tobinskatten. Dette er en liten avgift på valutatransaksjoner
i størrelsesorden 0,05-1 pst. som er oppkalt etter nobelprisvinneren
i økonomi, James Tobin, som først foreslo dette.
Målsettingen var tredelt: Avgiften skulle fungere som sand
i maskineriet for de kortsiktige valutaspekulasjonene, den skulle øke
handlingsrommet for nasjonalstatenes økonomiske politikk,
og den skulle finansiere gode formål som bistand eller
FN.
Siden dette er en avgift som skal ilegges hver
enkelt transaksjon, vil denne avgiften særlig ramme de
kortsiktige transaksjonene, mens mer langsiktige investeringer kun
i liten grad vil påvirkes. Dette vil innebære at
mange av de rent spekulasjonsmotiverte transaksjonene ikke lenger
vil være lønnsomme. På sikt kan dette innebære
at mye av kapitalen som nå brukes i kortsiktige valutatransaksjoner
vil finne andre plasseringsstrategier mer lønnsomme.
Det må understrekes at innføringen
av en Tobinskatt ikke vil kunne forhindre de store valutakrisene.
Når valutakursene endres med titalls prosent i løpet
av få timer, vil en avgift i denne størrelsesorden
ikke gjøre særlige utslag i spekulantenes regnestykker.
Det bør også bemerkes at målet ikke er
at kursendringer skal forhindres, men at de ikke skal bli større
enn de realøkonomiske forhold tilsier.
Innføring av en avgift på valutatransaksjoner
reiser en rekke problemstillinger av praktisk art. Hvor mange må være
med før dette kan gjennomføres, hvordan man skal
sikre nødvendig informasjon, forholdet til skatteparadiser,
etc. Dette er spørsmål som må løses
i internasjonale fora. Det sentrale nå er å synliggjøre
norsk vilje til å være pådriver for dette
arbeidet internasjonalt. Dette er en sak som har fått mye
oppmerksomhet i mange land, og dersom Norge kan være tydelige,
kan det ha betydning for tempoet i utviklingen av slike løsninger
internasjonalt.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en plan for hvordan Norge skal arbeide internasjonalt for innføring
av en avgift på valutatransaksjoner."
Kritikken mot det internasjonale pengefondet
har vært sterk gjennom mange år. Deres krav om
deregulering spesielt av finansmarkedene og reduserte offentlige
utgifter, uten nevneverdig tilpasning til lokale forhold, har i
mange tilfeller vist seg å være feil medisin. Det
hevdes at IMFs krav er mer tilpasset behovene til USA og verdens
rike land enn behovene til landene fondet er satt til å hjelpe.
IMF styres av representanter for sentralbankene
i medlemslandene, med en stemmevekt som står i forhold
til hvor mye penger de har stilt til rådighet for fondet.
Dette er i seg sjøl grunnleggende udemokratisk. I tillegg
har mange land bestemt seg for at sentralbanken skal være
uavhengig av de politiske myndigheter. Dermed er en av de viktigste
institusjonene i verdensøkonomien fullstendig frikoblet
fra enhver demokratisk kontroll.
Norges plass i FNs sikkerhetsråd gir
oss en arena for å ta opp disse spørsmålene
internasjonalt. Sjøl om dette ikke tradisjonelt er i kjerneområdet
for sikkerhetsrådets ansvarsområde, er økonomisk
stabilitet helt nødvendig for å sikre en stabil
og trygg verden. Det er derfor ikke vanskelig å begrunne
et slikt initiativ.
Norge har formelt bevart den politiske kontrollen med
Norges Bank, men Stortinget gis få muligheter til å diskutere
bankens og dermed Norges rolle i denne type institusjoner. Det bør
derfor innføres en årlig rapport om virksomheten
i IMF og også Verdensbanken, og Norges stemmegivning og øvrige
innsats i disse, som skal behandles i Stortinget. På denne
måten vil Stortinget få mulighet til å gi
styringssignaler også i forhold til denne sentrale delen
av norsk utenrikspolitikk.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen årlig
legge fram for Stortinget en rapport over virksomheten i Det internasjonale
pengefondet og Verdensbanken, og Norges stemmegivning og øvrige
innsats i disse."