Jeg viser til brev av 7. mars d.å.
hvor Energi- og miljøkomiteen oversender forslag fra stortingsrepresentantene
Jan Pettersen, Jan Tore Sanner og Bent Høie om at regjeringen
bør utarbeide en handlingsplan for å bekjempe
miljøgiften PCB senest i forbindelse med budsjettet for
2002. Forslaget er oversendt Miljøverndepartementet for
utredning og uttalelse.
Jeg deler forslagsstillernes vurdering av at
PCB er en svært alvorlig miljøgift som det er
særdeles viktig å få tatt forsvarlig
hånd om. Som det bl.a. går frem av det oversendte
forslaget, har all ny bruk av PCB i Norge vært forbudt
siden 1980 med unntak av mindre mengder PCB til forskningsformål.
PCB står også på listen over de aller
høyest prioriterte kjemikaliene og det er et nasjonalt
resultatmål at nye utslipp av PCB skal stanses eller reduseres
vesentlig innen 2005, jf St.meld. nr. 24 (2000-2001) Regjeringens
miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.
PCB og andre helse- og miljøfarlige
kjemikalier transporteres over lange avstander med hav- og luftstrømmene.
På den nordlige halvkule går hav- og luftstrømmmene
stort sett nordover, slik at Norge og nordområdene for øvrig
tilføres PCB og andre miljøgifter fra land lenger
sør. Jeg er derfor helt enig i at det er svært
viktig å få til bindende internasjonalt regelverk for å få redusert
og etter hvert stanset utslippene av PCB på globalt nivå.
Norge har så langt vært en pådriver i
dette arbeidet. Ikke minst var Norge aktive i forbindelse med forhandlingene
om FN-avtalen om organiske miljøgifter som ble ferdigforhandlet
like før jul i fjor, og som bl.a. omfatter PCB. Dette vil
derfor være et prioritert område i det internasjonale
miljøsamarbeidet, jf St.meld. nr. 33 (1999-2000) Tilleggsmelding
til St.meld. nr. 8 (1999-2000) Regjeringens
miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.
I sitt forslag viser representantene Pettersen,
Sander og Høie til et oppslag i Aftenposten 4. desember
2000 hvor det gikk frem at Miljøverndepartementet og Utenriksdepartementet
hadde stoppet bevilgningene til et forskningsprosjekt om PCB i Arktis.
Dette oppslaget er misvisende da det omtalte forskningsprosjektet
hele tiden var ment å være tidsbegrenset, og hvor
formålet var å lage et grunnlag for et overvåkingsprogram
for miljøgifter i de nordlige havområder. Dette
overvåkingsprogrammet er nå under forberedelse.
Resultatene av slik overvåking vil være viktig
kunnskap for den forskning omkring dette tema som det legges opp til å videreføre
gjennom Norges Forskningsråd.
Produkter som skriver seg fra tiden før
forbudet mot ny bruk trådte i kraft og som inneholder PCB
vil være spesialavfall når de kasseres. Dette
avfallet skal kun leveres til mottaks- eller behandlingsanlegg som
har tillatelse fra Statens forurensningstilsyn til å motta denne
type avfall. For ytterligere å sikre at PCB ikke kommer
på avveie, har Miljøverndepartementet også satt
krav om at enkelte PCB-holdige produkter skal tas ut av bruk. PCB-holdige
transformatorer og kraftkondensatorer har vært forbudt å bruke
etter 31. desember 1994, det er satt forbud mot bruk av PCB-holdige
kondensatorer i lysrørarmatur fra 1. januar 2005 og PCB-holdige
strømgjennomføringer (brukes til å føre
strøm ut og inn av transformatorer og veggmaterialer på kraftstasjoner
o.l.) er forbudt å bruke fra 1. januar 2010.
Norge er etter min mening helt i fremste rekke
i verden i arbeidet med å stanset utslippene av PCB til
naturen, men jeg ser helt klart at det fortsatt er behov for betydelig
innsats for å sikre at vi når målsettingen
om full stans av nye utslipp innen 2005. Miljøverndepartementet
har den senere tid mottatt informasjon som tyder på at
en god del PCB-holdige produkter fortsatt ikke leveres til godkjente
mottaks- eller behandlingsanlegg, men i stedet havner på kommunale
avfallsanlegg eller dumpes på annen måte. Bl.a.
gjelder dette PCB-holdige isolerglassruter. Det er grunn til å tro
at også andre PCB-holdige produkter som f.eks. betong, fugemasse
og enkelte elektriske og elektroniske produkter i dag havner på kommunale
avfallsanlegg eller dumpes på annen måte.
Dette er en situasjon som jeg finner svært
uheldig. Fra miljøvernmyndighetenes side har vi derfor
i den senere tid tatt flere initiativ for å bedre situasjonen. Bl.a.
har vi nå satt i gang et omfattende informasjons- og kontrollopplegg
i forhold til kommuner, glassmestere og entreprenørbransjen
for å sikre at PCB-holdige isolerglassruter samles inn
og får en forsvarlig behandling når de ender som
avfall. Det er også satt igang arbeid med sikte på å få identifisert
i hvilke typer bygg og i hvor stort omfang PCB er brukt i murpuss. Miljøverndepartementet
vurderer også hvilke ytterligere tiltak og virkemidler
som kan settes inn for å få en forsvarlig innsamling
og håndtering av gjenværende PCB-holdige produkter.
I denne sammenheng vil vi også se på mulighetene
for i sterkere grad å involvere og ansvarliggjøre
byggebransjen og kommunene. Dette vil også være
i samsvar med prinsippet om at forurenser skal betale.
En særskilt problemstilling er PCB
(og andre helse- og miljøfarlige kjemikalier) som allerede
er tilført miljøet fra tidligere tiders industrivirksomhet,
gruvedrift og deponier med spesialavfall, såkalt ”gamle
synder” i grunn og sedimenter i havner og fjorder. Dette
er utslipp som allerede har skjedd og som derfor ikke omfattes av
målet om å stanse nye utslipp av PCB innen 2005.
Hittil er det kartlagt over 2 100 områder med grunnforurensninger
og 120 områder med forurensede sedimenter. Til tross for
omfattende kartlegging må det forventes at nye områder
med forurenset grunn og sedimenter vil bli avdekket også i årene
som kommer. Etter min mening er vi nå godt i gang med å rydde
opp i områdene med grunnforurensninger, bl.a. er arbeidet
sluttført eller igangsatt ved alle de ca. 100 verst forurensede
områdene.
Arbeidet med å rydde opp i forurensede
sedimenter i fjordområdene våre er særlig
krevende. Ikke minst gjelder dette områder med PCB-forurensning
som flere steder har gjort det nødvendig å innføre
kostholdsråd eller –restriksjoner mot å spise
eller omsette fisk og skalldyr fanget i det aktuelle området.
Beregninger som er gjennomført viser at kostnadene ved opprydding
i våre havner og fjordområder vil kunne beløpe
seg til mange milliarder kroner avhengig av ambisjonsnivået
for oppryddingen. Det er derfor viktig at denne oppryddingen skjer
på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Dette
byr på en rekke utfordringer både mht. miljøgiftenes
helse- og miljøeffekter, tekniske løsninger for
opprydding, rettslige vurderinger knyttet til hvem som er ansvarlig
for å bekoste oppryddingen mm. Regjeringen har derfor i
St.meld. nr. 24 (2000-2001) Regjeringens miljøvernpolitikk
og rikets miljøtilstand varslet at den vil gi Stortinget
en bred presentasjon av arbeidet med oppryddingen i forurensede sedimenter
i 2001. Her vil det bl.a. bli presentert en strategi for det videre
oppryddingsarbeidet av de forurensede sedimentene, samt foreta en
vurdering av aktuelle virkemidler og tiltak for å følge
opp denne strategien. Ikke minst mener jeg at det er svært
viktig å se dette arbeidet i sammenheng med kjemikaliepolitikken for øvrig,
da opprydding i sedimentene vil kunne ha kortvarig effekt hvis vi
ikke samtidig får stoppet eller sterkt begrenset tilførslene
av nye miljøgifter.
Allerede i dag arbeider miljøvernmyndighetene aktivt
med disse problembeskrivelsene. Bl.a. har jeg lagt stor vekt på at
midler på statsbudsjettets kap. 1441 post 39 allerede i
inneværende år brukes målrettet for å gi
oss økt erfaring med ulike tekniske løsninger
for opprydding og håndtering av forurensede masser, samt bedre
våre kunnskaper om virkningene av miljøgiftene.
Selv om vi har en ambisiøs målsetting
om å stanse nye utslipp av PCB og har satt inn omfattende
tiltak og virkemidler, mener jeg det fortsatt er grunn til å gi
dette arbeidet høy prioritet. Jeg vil derfor komme tilbake
til Stortinget med aktuelle tiltak og virkemidler både
for sikre en forsvarlig behandling av PCB i eksisterende produkter
og for opprydding i forurensede sedimenter. Dette vil jeg gjøre
i forbindelse med budsjettet for 2002 og i neste stortingsmelding
om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.