Departementet ser behov for å øke
befolkningens kunnskap om førstehjelp og tar sikte på å utvikle undervisningspakken
"Gjør noe, da!" for flere klassetrinn i grunnskolen og
eventuelt for videregående skole som en integrert del av
utdanningen av helsepersonell.
For å unngå unødvendig
dobbeltarbeid vil departementet avvente konklusjonene av utredningen
om ett felles nødnummer, før akuttutvalgets forslag
knyttet til antall AMK-sentraler og til den øvrige medisinske nødmeldetjeneste
behandles.
Departementet er av den oppfatning at telemedisinske
metoder må utvikles og tas i bruk innen akuttmedisin. Det
understrekes at telemedisin har et potensiale i samhandlingen mellom
første- og annenlinjetjenesten og i de tilfeller der et
spesialisttilbud kan tilbys på en desentralisert måte.
Departementet vil sette i gang et forprosjekt med Kompetansesenter
for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) og Nasjonalt senter
for telemedisin for å klargjøre i hvilke situasjoner
telemedisinske metoder kan brukes innenfor akuttmedisin. På bakgrunn
av forprosjektet og resultater fra pågående prosjekter
vil konkrete telemedisinske tiltak innen akuttmedisin bli iverksatt.
Departementet mener det medisinske tjenestetilbudet
for sjøfart må bedres og vil ta initiativ til
samordning med sikte på å få i stand
en styrket og mer institusjonalisert rådgivningstjeneste
til skip. Departementet er positiv til opprettelse av et senter
for sjøfartsmedisin, og ser det som naturlig at det skal
være en faglig samordning mellom dette senteret og rådgivningstjenesten
til skip.
Departementet vil opprettholde det medisinske
tilbudet for petroleumsvirksomhet.
Det framholdes at kompetansekravene for de prehospitale
akuttmedisinske tjenester må bli klarere, og departementet
vil etablere et nasjonalt kompetansesenter for prehospital akuttmedisin
knyttet opp mot Universitetet i Oslo. Departementet vil utarbeide
en felles forskrift for prehospital akuttmedisin som vil omfatte medisinsk
nødmeldetjeneste, legevakt i primærhelsetjenesten
og ambulansetjeneste.
Departementet ønsker å videreutvikle
forholdet mellom helsetjenesten og den offentlige redningstjenesten, og
vil vurdere om det er behov for å utarbeide funksjonskrav
til helsetjenestens representant i ledelsen ved redningssentralene.
Departementet vil følge opp lov om
helsemessig og sosial beredskap som blant annet inneholder krav
om samordet planlegging av beredskapstiltak i helsetjenesten, og
vil vurdere gjeldende ordninger for etablering av psykososiale støttetjenester
ved ulykker og katastrofer.
Komiteen viser til
at det ofte er befolkningen eller pårørende som
kommer først til skadestedet ved ulykker eller er i nærheten
ved plutselig oppstått sykdom. Komiteen vil
derfor understreke at det er viktig at folk flest har gode kunnskaper
om førstehjelp.
Komiteen ser positivt på det
5-årige "Førstehjelp prosjektet " som har vært
sendt til alle 8. klasser over en femårsperiode, og som
har som formål å øke folks kompetanse
og ferdighet innenfor førstehjelp og gjøre medisinsk
nødnummer kjent. Komiteen støtter
forslaget om at dette prosjektet videreføres og utvikles videre
for andre klassetrinn, og at det tilrettelegges for den videregående
skolen og integreres som en del av utdanningen av helsepersonell.
Komiteen vil spesielt peke på betydningen
i forhold til akutt hjertesykdom av at befolkningen generelt har
god kunnskap om livreddende førstehjelp. Komiteen viser
til at det er anslått at en tilgjengelig såkalt "hjertestarter"
kan øke sjansene for å overleve hjertestans med
40-60 pst. Komiteen mener at "hjertestartere" i langt
større grad må gjøres tilgjengelig. Det
bør legges til rette for systematisk utplassering og opplæring
i bruk av "hjertestartere" blant helsepersonell, og det bør
være standard i alle ambulanser. Komiteen viser
til at det også finnes enklere maskiner som krever minimalt
med opplæring, og som kan plasseres i for eksempel offentlige
bygg, kjøpesentre, flyplasser og i politibiler. Komiteen mener
at private foretak bør oppmuntres til å plasserer
ut slike apparater.
Komiteen mener det må iverksettes
et opplærings- og utplasseringsprogram for "hjertestartere"
og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet
av 2002 iverksette et opplærings- og utplasseringsprogram
for "hjertestartere"."
Komiteen viser til at målet
med den medisinske nødmeldetjenesten er å sikre
direkte kontakt mellom befolkningen og helsepersonell, mellom helsepersonell
i og utenfor sykehus og mellom sykehus i nødsituasjoner. Komiteen vil
understreke at dette systemet er svært viktig for å sikre
en effektiv varsling av riktig ressurs og veiledning av pasient
eller den som har varslet, inntil profesjonell hjelp når
fram.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
viser til at mens Norge har tre nødnummer, har mange land
bare ett. Flertallet har merket seg at Justisdepartementet
skal utrede ett felles nødnummer for nødetatene.
Flertallet viser til at Akuttutvalget
enstemmig har anbefalt en reduksjon i antallet akuttmedisinske kommunikasjonssentraler
(AMK-sentraler) fordi så mange sentraler gjør
at det ikke blir tilstrekkelig kvalitet på tjennestene.
Det vises til at det høye antallet AMK-sentraler er kostnadskrevende
og opptar betydelige helsepersonellressurser inn mot ikke-pasientrettet
arbeid. Flertallet legger til grunn at det maksimalt
skal være én sentral i hvert fylke.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen for å unngå unødvendig
dobbeltarbeid vil avvente konklusjonene av Justisdepartementets
utredning før Akuttutvalgets forslag knyttet til antall
AMK-sentraler og til den øvrige medisinske nødmeldetjeneste,
behandles. Komiteen anser at fagkyndighetsprinsippet
(publikums mulighet til direkte kontakt med helsepersonell som kan
gi råd og formidle hjelp) er et svært verdifullt element
i den akuttmedisinske kjede. Komiteen anmoder om
at det snarest mulig skjer en avklaring om fremtid og innhold i
den medisinske nødmeldetjenensten.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
en rekke land i og utenfor Europa har to eller tre nødnummer
og ikke ett. Disse medlemmer ser store betenkeligheter
ved en overgang til ett felles nødnummer. Etter disse
medlemmers mening er den beste løsning et nettverksamarbeid
mellom de tre ulike nødtjenestene, der disse kommuniserer
mellom sine ulike nødnumre.
Disse medlemmer vil vise til
at oppbyggingen av AMK-sentraler har stor betydning for koordineringen
av de akuttmedisinske tjenestene og gitt befolkningen en større
grad av trygghet. Disse medlemmer legger vekt på at
AMK-sentralene er bemannet med kvalifisert helsepersonell som utnytter
og bevarer sin kompetanse best ved å gå i rotasjonsordninger
mellom AMK-sentral og pasientrettet arbeid. Disse medlemmer vil
anta at det ikke minst på grunn av lokalkunnskapens betydning
oftest, og særlig hvor det er stor avstand mellom sykehusene,
vil være hensiktsmessig å ha én AMK-sentral
for hvert sykehus med akuttfunksjon, men at dette er avgjørelser
som best gjøres i hvert enkelt fylke.
Disse medlemmer vil understreke
at tilgjengeligheten til hjelp ved en akuttsituasjon må være
så enkel og rask som overhodet mulig. Dette gjør
at disse medlemmer er svært skeptiske til å ha
kun ett nødnummer for slike akuttsituasjoner. Erfaringene
i dag viser at et slikt nødnummer lett kan overbelastes og
dermed være blokkert. Disse medlemmer vil imidlertid
understreke viktigheten av at det er rask og umiddelbar varslings-
og kommunikasjonsmulighet mellom de ulike nødmeldetjenester
for riktig henvisning og ved behov for koordinering.
Når det gjelder brukernes mulighet
for henvendelse, bør det etter disse medlemmers mening
være god og kontinuerlig tilgjengelighet til lokal legevakttelefon/legevaktsentral,
slik at en når systemet med ambulansetjeneste og AMK-sentraltjeneste
også gjennom en slik telefonhenvendelse. Dette sikrer en
høyere beredskap og tilgjengelighet enn det vil være
ved bare å kunne benytte tresifrede nødnummer.
Det er også etter disse medlemmers mening viktig å sikre
dette systemet gjennom en godt utbygd mobiltelefontjeneste og et
godt radiosamband som kan benyttes av akuttjenesten. Disse
medlemmer mener også det er viktig å få en
samordning med de frivillige organisasjonenes sambandstjeneste,
slik at kommunikasjonen med disse er klarlagt og i orden i de tilfeller
slik kontakt er nødvendig. Disse medlemmer vil
be om at dette blir fulgt opp av det offentlige gjennom formell
tilrettelegging og øvelser. Videre bør det offentlige
se nærmere på behovet for støtte til
disse organisasjonene når det gjelder konkrete investeringsbehov
for tilstrekkelig sambandsutstyr.
Komiteen mener det
er behov for å bedre det medisinske tjenestetilbudet for
sjøfart.
Komiteen har merket seg at ordningen
med Radio Medico fungerer faglig tilfredsstillende. Systemet er basert
på private initiativ og interesser. Komiteen støtter
derfor initiativet til å koordinere og integrere dagens
ordning i den medisinske nødmeldetjenesten med sikte på å få i
stand en styrket medisinsk rådgivningstjeneste til skip.
Komiteen har også merket
seg at fagmiljøet er opptatt av at denne spesielle rådgivningstjenesten
sentraliseres til ett sted med egen sentral og at den ikke fordeles
på ulike AMK-sentraler. Bakgrunnen er at det blir enklere
for brukerne å forholde seg til ett nummer, og at det er
en fordel å samle kunnskapen på feltet på ett
sted.
Komiteen viser til at en arbeidsgruppe,
bestående av representanter fra flere institusjoner i Rogaland
og Hordaland, samt Rederiforbundet og Sjøoffiserforbundet,
med fylkeslegen i Rogaland som sekretariat, i en utredning har foreslått å opprette
et senter for sjøfartsmedisin på Vestlandet. Komiteen stiller
seg positiv til opprettelsen av et slikt senter og en faglig samordning
mellom senteret og rådgivningstjenesten for skip. Komiteen ber
derfor Regjeringen gå videre med disse planene.
Komiteen vil legge vekt på at
vi vet for lite om sjømenns helse, og det har foregått
lite systematisk forskning innen sjøfartsmedisin. Et senter
for sjøfartsmedisin vil kunne bidra til å utvikle
ny, moderne helsetjeneste for sjøfolk som fokuserer på arbeidsmiljøet
om bord, utføre forsknings- og utviklingsarbeid, gi sjøfartsmedisinsk
undervisning og opparbeide kompetanse til hjelp og korrektiv for
myndigheter, redere og sjømenn.
Komiteen har merket seg at det
vil bli utarbeidet en forskrift for den medisinske rådgivningstjenesten
til skip.
Komiteen er enig i at det også i
framtida vil være behov for et medisinsk tjenestetilbud
for petroleumsvirksomheten, og har merket seg at forskriftene har vært
under revisjon, og at nye bestemmelser vil bli satt i verk i løpet
av inneværende år.
Komiteen vil peke
på at telemedisin skal være et middel til å realisere
målet om til enhver tid best, enklest og tryggest mulig
helsetjeneste. Komiteen mener at telemedisin vil
gjøre det mulig å utnytte de medisinske ressursene
på en ny og bedre måte. Spesielt vil komiteen peke
på det potensiale telemedisin har i samhandlingen mellom
første- og annenlinjetjenesten for å tilby spesialisttjeneste
på en desentralisert måte.
Komiteen er tilfreds med at telemedisinske
tjenester har blitt etablert på prosjektbasis i hele landet
innen områder som veiledning og undervisning, konsultasjon og
diagnostikk og i formidling av bl.a. journaler, henvisninger, tilbakemeldinger
til primærlege og laboratoriesvar. Mange sykehus har allerede
telemedisinske tjenester tilgjengelig, og noen bruker dem som en
rutinemessig del av virksomheten. Komiteen har merket
seg at primærhelsetjenesten er trukket med i prosjektsammenheng
bl.a. i Nord-Norge og i Gud-brandsdalen.
Komiteen mener at telemedisinske
metoder må videreutvikles og tas i bruk i større
omfang, også innen akuttmedisin. Informasjonen kan utveksles
raskere, og tilgang på informasjon kan bedres betraktelig
gjennom overføring av bilder og tekst. Komiteen vil
understreke viktigheten av at de regionale helsenettene, den medisinske
programvaren og den akuttmedisinske beredskap må integreres
så godt som mulig.
Komiteen gir sin tilslutning
til at det blir satt i gang et forprosjekt med Kompetansesenter
for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap og Nasjonalt senter
for telemedisin, for å klargjøre i hvilke situasjoner
telemedisinske metoder kan brukes innen akuttmedisin. Komiteen forutsetter
i den forbindelse at personvernhensyn ivaretas gjennom krav fra
myndig-hetene.
Komiteen har merket
seg at nasjonale standarder og retningslinjer i dag er en mangelvare
når det gjelder flere områder innen prehospital
medisin, og at det ikke er noen felles kompetansekrav til ambulansepersonell. Komiteen mener
det er nødvendig med nasjonale kompetansekrav for å sikre
at de prehospitale akuttmedisinske tjenester er faglig forsvarlige.
Spesielt vil komiteen peke på at en eventuell
rasjonalisering av akuttfunksjoner ved sykehus, sammenslåing
av legevakt og stasjonær legevakt uten sykebesøk
forsterker dette behovet. Komiteen vil også understreke
betydningen av at det utvikles et bedre kunnskapsgrunnlag når
det gjelder planlegging, organisering og drift av de prehospitale
akuttmedisinske tjenestene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet, er positiv til at det opprettes et kompetansesenter for
prehospital akuttmedisin, og at det knyttes opp mot Universitetet
Oslo. Det finnes betydelig undervisnings- og forskningsaktivitet
innen akuttmedisin i denne regionen, i tillegg til at den kliniske
aktiviteten ved sykehusene i Oslo og Akershus er svært
omfattende. Flertallet vil understreke at kompetansesenteret
skal ha klare forpliktelser til å fungere som en nettverksmodell,
blant annet gjennom samarbeid med det akuttmedisinske miljø i
alle helseregioner.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
viser også til at det i Bergen har vært arbeidet
med en prosjektskisse for et nasjonalt senter for legevaktmedisin
knyttet til seksjon for allmennmedisin og Nasjonalt senter for helsetjenestens
kommunikasjonsberedskap (KoKom). Senteret har tenkt å ha
oppgaver innen utdanning av helsepersonell og andre relevante faggrupper, utviklingsarbeid,
forsking, epidemiologisk overvåking og statistikk, kvalitetssikring
med vekt på metoder for egen kontroll og tilbakemelding,
og ha et legevaktmedisinsk "laboratorium" bestående av
tre legevaktdistrikt. Dette flertallet mener et slikt
senter vil kunne bli av stor verdi for de mange distrikt som har lang
vei til sykehus, og for de nye store legevaktsdistriktene, hvor
trangen for systematiske kompetansehevende tiltak er presserende. Dette
flertallet vil støtte utviklingen av et slikt senter
og ber departementet utvikle tiltaket videre.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad i kap. 5 vedrørende luftambulansetjenesten.
Komiteen er enig i
at en felles forskrift for prehospital medisin vil kunne bidra til å styrke
og regulere samhandlingen og synliggjøre ansvarsfordelingen mellom
de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden. Komiteen slutter
seg derfor til forslaget om at det utarbeides en felles forskrift
for prehospital akuttmedisin som skal omfatte medisinsk nødmeldetjeneste,
legevakt i primærhelsetjenesten og ambulansetjenesten,
inkludert luftambulansen.
Komiteen vil peke
på styrken i det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet
som ligger til grunn for den norske redningstjenesten.
Komiteen vil understreke viktigheten
og nødvendigheten av å videreutvikle forholdet
mellom redningstjenesten og helsetjenesten. Komiteen viser
for øvrig til lov om helsemessig og sosial beredskap, jf. Innst.
O. nr. 79 (1999-2000).
Komiteen har merket seg at departementet
vil vurdere om det er behov for å utarbeide funksjonskrav
til helsetjenestens representant i ledelsen av redningssentralene,
og videre at gjeldende ordninger for etablering av psykososiale
støttetjenester ved ulykker og katastrofer blir vurdert. Komiteen slutter
seg til at slike vurderinger blir gjort.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker
seg at luftambulansetjenestens primære og prioriterte oppgave
skal være å bidra til at befolkningen får
nødvendig akuttmedisinsk behandling. Det er vel kjent og
generelt anerkjent at den medisinske nytten av tjenesten særlig
er knyttet til at høy medisinsk kompetanse kommer raskt
fram til pasienten. Regjeringen Brundtland uttrykte i Stortingsmelding
nr. 50 (1993-1994), Samarbeid og styring, at luftambulansetjenesten
bidrar til å oppfylle noen av de sentrale målene
i norsk helsepolitikk som lik tilgjengelighet til tjenesten uavhengig
av bosted. Regjeringen Stoltenberg gjentar denne målsetningen
i Akuttmeldingen. Dette medlem slutter seg til disse
betraktningene.
Dette medlem konstaterer at redningshelikoptre fortsatt
skal inngå i luftambulansetjenesten. Dette medlem vil
presisere at den delen av befolkningen (bl.a. kystbefolkningen i
Nord-Norge og fiskeflåten) som får sine luftambulansebehov
dekket av redningshelikoptrene, etter dette
medlems syn ikke skal tilbys en dårligere tjeneste
enn den øvrige befolkning. I stortingsmeldingen om redningshelikoptertjenesten (St.meld.
nr. 44 (2000-2001)) foreslås redningshelikopterberedskapen
skjerpet til 15 minutter, mot 60 minutter i dag. Besetningen skal
ha tilstedevakt på basen, men dette skal ikke uten videre
gjelde legen. Dette medlem er bekymret for at dette
kan medføre utrykning uten lege om bord. Redningshelikoptrene utfører årlig
langt flere ambulanseoppdrag enn redningsoppdrag. Også under
redningsoppdrag kan det være behov for kompetent lege. Dette
medlem mener derfor at redningshelikoptrene skal legebemannes
på lik linje med luftambulansehelikoptrene, slik tilfellet
er ved Banak-basen i dag.