Terroriståtaket på USA 11.
september prega gjennomføringa av den 56. generalforsamlinga
sterkt. Kampen mot internasjonal terrorisme vart det mest omtala
temaet og den viktigaste saka under Generalforsamlinga. Utanriksminister
Jan Petersen sa under hovudinnlegget i generaldebatten 11. november
at terroriståtaket ikkje berre var retta mot uskuldige
menneske, men òg mot dei verdiane FN byggjer på.
Han la vekt på den internasjonale solidariteten i kampen
mot terrorisme og at terrorisme må nedkjempast med alle tilgjengelege
middel, m.a. politiske, diplomatiske, rettslege, finansielle og
militære. Han forsikra vidare at Noreg vil delta i denne
kampen. Han peikte på at FN er verdssamfunnet sin beste
reiskap for å løyse konfliktar, og meinte at kampen
mot internasjonal terrorisme ikkje må få skuve
til side andre globale utfordringar eller endre dei ambisiøse
målsetjingane frå tusenårsforsamlinga året
før.
Debatten i Generalforsamlinga var prega av svært stor
grad av semje. Alle land, med unntak av Irak, kom med ei klar og
sterk fordømming av terroriståtaket på USA.
Hovudbodskapen frå Generalforsamlinga var at internasjonal
terrorisme mest effektivt kan nedkjempast gjennom internasjonalt
samarbeid. Tryggingsrådet vart av dei aller fleste talarane
rosa for å ha teke raske og resolutte avgjerder.
Men debatten om terrorisme viste òg
at det er klare motsetningar mellom ei lita gruppe islamske land
og fleirtalet i forsamlinga i synet på dei grunnleggjande føresetnadene
for ei heilskapleg juridisk ramme mot internasjonal terrorisme.
I den vidare oppfølginga i 6. komité si arbeidsgruppe
for FNs allmenne konvensjon mot terrorisme kom gamle motsetningar
klart fram i dagen, sjøl om dei vart nedtona i debatten
i Generalforsamlinga. Drøftingane køyrde seg som
tidlegare fast på sentrale punkt, til dømes definisjonen
av terrorisme og avgrensinga av verkeområdet til konvensjonen.
I desse drøftingane stod den islamske gruppa fast på at
konvensjonen må gjere unntak for legitim fridomskamp mot
framand okkupasjon. Som bakteppe for desse haldningane ligg Midtausten-konflikten
og dessutan spørsmålet om "statsterrorisme", eit
omgrep som i denne samanhengen er mynta særleg på Israel.
Den 56. generalforsamlinga var i ein viss mon
prega av at dei store orda i generaldebatten stod i motsetning til
måtehald i det praktiske arbeidet. Gjennomgåande var
denne tendensen sterkare dette året enn på lenge. Samtidig
var det ein meir lågmælt tone i diskusjonane, og
land og grupper vakta seg for å setje motsetningar på spissen.
Dei underliggjande årsakene til terrorisme
fekk liten plass i dei samla diskusjonane og rådslåingane
i FN-systemet i løpet av hausten. Dette hadde m.a. samanheng
med at situasjonen kravde at FN og Tryggingsrådet raskt
sette i verk tiltak mot dei ansvarlege. Dette var òg ei
klar forventning frå amerikansk side. USA la frå første
stund stor vekt på at FN måtte ha ein sentral plass
i koalisjonsbygginga retta mot terrorisme. Fleire kom likevel indirekte
inn på behovet for å gjere noko med tilhøve
som kan gje grobotn for terrorisme.
Arbeidet i komiteane gjekk dette året
stort sett bra sjølv om ein ikkje kan peike på dei
store resultata. Ein hadde ikkje saker som verka direkte splittande.
I 2. komité var det eit svært godt samarbeid mellom
alle grupper når det gjaldt treårsgjennomgangen
av FNs operasjonelle aktivitetar. Dette er ei svært positiv
og gledeleg utvikling, sedd i lys av den striden og dei vanskane
ein hadde tre år tidlegare. Framleis er det ei gruppe land
i G-77 som ønskjer å avgrense det sivile samfunnet
og dei frivillige organisasjonane si deltaking i FN-systemet, men
slike motsetningar òg var dempa ned under denne Generalforsamlinga.
Ein tendens denne gongen var at amerikanske særstandpunkt i
nokon mon har blokkert semje.
Reformarbeidet har stort sett stått
i stampe. Oppfølginga av Tusenårserklæringa
har ikkje kome ordentleg i gang, av fleire grunnar. Kampen mot internasjonal terrorisme
har i nokon mon overskygd dette arbeidet òg. Dessutan er
oppfølginga avhengig av framdrift i prosessar som ligg
utanfor Generalforsamlinga. Særleg viktig her er Konferansen
for finansiering av utvikling i mars 2002 og Verdstoppmøtet
for berekraftig utvikling i august/september 2002.
Resolusjonen om andre fase av gjennomføringa
av Brahimi-rapporten representerer eit ytterlegare steg når
det gjeld å forbetre FNs evne til å planleggje
og gjennomføre fredstryggjande operasjonar. Sjølv
om Generalsekretæren fekk godkjent berre 122 av dei 216 nye
stillingane til sekretariatet som han hadde gjort framlegg om, innebar
dette likevel eit monaleg og gledeleg lyft.
FNs økonomiske situasjon ved utgangen
av 2000 viste for tredje året på rad ei forsiktig
positiv utvikling. Etter forhandlingar som strekte seg over tre
månader, vedtok Generalforsamlinga FNs regulære
budsjett for 2002-2003 på 2,63 mrd. amerikanske dollar
(USD). Dette var ein auke på 92 mill. USD i høve
til budsjettet for 2000-2001, men innebar ei nedskjering på 75
mill. USD i høve til Generalsekretæren sitt opphavlege framlegg.
Det var særleg EU, Canada, Australia og USA som gjekk inn
for nedskjering, og dei grunngav det med at det trongst meir effektivisering
og innsparingar.
Heller ikkje under den 56. generalforsamlinga
førte arbeidet med reform av Tryggingsrådet til
noko resultat. Det peikte seg ikkje ut nokon reformformel med sjanse
til å få stort nok fleirtal i Generalforsamlinga.
Drøftinga i Generalforsamlinga av spørsmål
knytte til hav og havrett var òg under denne Generalforsamlinga
ein viktig arena for å profilere Noreg som ressursnasjon
med viktige interesser på det marine området.
Noreg heldt òg denne gongen ein høg
profil under Generalforsamlinga. Det var ein fordel for delegasjonen
at ein gjennom medlemskapen i Tryggingsrådet kunne sjå sakene
i ein større samanheng, ikkje minst samanhengen mellom
handsaminga av viktige spørsmål i Tryggingsrådet
og FNs andre organ.
Under den 56. generalforsamlinga stod Noreg
på lina med å halde eigne innlegg, men slutta
seg òg til EU-innlegg i ei rekkje tilfelle. Som i tidlegare år
søkte Noreg også å medverke til kompromiss
og å utnytte dei tradisjonelt gode kontaktane til ei rekkje
viktige utviklingsland for å minske motsetningane
mellom industri- og utviklingsland. Det vart halde svært
få nordiske innlegg under Generalforsamlinga fordi dei
nordiske EU-medlemmene i dei fleste sakene var bundne av felles EU-innlegg.
Det gode nordiske samarbeidet vart likevel ført vidare
under Generalforsamlinga i form av tette samråd frå sak
til sak. Noreg hadde òg nær kontakt med andre
leiande industriland som Japan, USA og Canada frå sak til
sak.
EU står no fram som ei sentral forhandlingsgruppe
i FN-systemet og opptrer med omsamde forhandlingsposisjonar og talar
med ei røyst. EU sine standpunkt og haldningar ligg som
regel nær dei norske. I Tryggingsrådet er det
derimot ikkje tilsvarande samordning. Her ser ein ofte at dei EU-landa
som er faste Tryggingsrådsmedlemmer, ikkje ønskjer
felles EU-posisjonar.
USA var svært aktiv under Generalforsamlinga,
først og fremst for òg multilateralt å byggje
ein koalisjon mot internasjonal terrorisme. Det er såleis
von om at Bush-administrasjonen vil leggje større vekt
på FN-samarbeidet i amerikansk utanrikspolitikk enn mange observatørar
hadde trudd før Generalforsamlinga.
Dei faste medlemmene av Tryggingsrådet,
USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina, spelar i kraft
av posisjonen sin der alltid ei viktig rolle i dei andre organa
i FN. Kina har ein sentral posisjon mellom utviklingslanda og opererer
både innanfor og utanfor G-77. Russland legg mykje prestisje
og ressursar i Tryggingsrådsarbeidet og søkjer
aktivt å gjere innverknaden sin gjeldande i dei andre organa.
G-77 heldt under Generalforsamlinga fram lina
frå året før med større grad
av forhandlings- og kompromissvilje. Den felles kampen mot internasjonal
terrorisme har medverka til dette. Ein unngjekk i stor grad konfrontasjonar
og fastlåste forhandlingssituasjonar. Det er òg
ei interessant utvikling på gang innan G-77, der regionale
og andre interessegrupper (likesinna land) i gruppa i større
grad opptrer friare i høve til det gamle kravet om berre
ei G-77-røyst i forhandlingane.
Debatten under den 56. generalforsamlinga gav ingen
vesentleg framgang i spørsmålet om utviding av Tryggingsrådet.
Likevel kunne ein notere framsteg i arbeidsmetodane som Rådet
nyttar. Stadig fleire møte vert no haldne i open sesjon.
Det avteikna seg vidare ein klar tendens i retning av at Rådet
opnar for diskusjonar om særlege emne, også tema
som tradisjonelt ikkje har vore på Rådet sin dagsorden,
i skjeringspunktet mellom konflikthandtering, humanitære
spørsmål og utvikling.
Arbeidet i 1. komité og røystinga
følgde tradisjonelle liner. Terroråtaka 11. september
sette monaleg preg på sesjonen. Fråveret av ein
Ny Agenda-resolusjon gjorde sitt til at det vart mindre debatt om
kjernevåpen enn på sesjonane i 1. komité dei
tre tidlegare åra. Russland la fram ABM-resolusjonen sin
denne gongen òg. Som tidlegare og til liks med andre allierte
lét Noreg vere å røyste på resolusjonen.
USA røysta denne gongen mot Japans resolusjon om kjernefysisk
nedrusting og mot eit prosedyrevedtak om å føre
opp CTBT på dagsordenen for neste generalforsamling. Resolusjonen
om Minekonvensjonen, som Noreg la fram saman med Nicaragua og Belgia,
samla denne gongen endå fleire medframleggsstillarar enn
sist. I debatten om dei to handvåpenresolusjonane vart
det uttrykt monaleg støtte til handlingsprogrammet frå FN-konferansen
om sommaren. Resolusjonane vart vedtekne utan votering.
Handsaminga av Midtausten-spørsmålet
var prega av det høge spenningsnivået i regionen,
og konflikten mellom israelarar og palestinarar medførte
harde og uforsonlege utspel i Generalforsamlinga. Noreg opprettheldt
røystemønsteret sitt frå året
før, bortsett frå i tilfellet med resolusjonen
om ei fredeleg løysing på Palestina-spørsmålet,
der Noreg valde å la vere å røyste ettersom
resolusjonen ikkje i tilstrekkeleg grad tok omsyn til ønsket
om å verne både israelske og palestinske sivile
mot valdelege aksjonar.
Utanom handsaminga i Generalforsamlinga sitt
plenum av dagsordenspunktet om fremjing av varig fred og berekraftig
utvikling i Afrika og samarbeidet mellom FN og OAU, har det knytt
seg særleg interesse til handsaminga av spørsmålet
om kva rolle diamantar spelar i konfliktar i Afrika. I 2000 var
Noreg medframleggsstillar på konsensusresolusjonen som
legg opp til at det vert etablert eit globalt sertifiseringssystem
for diamantar. Vona er at eit slikt registreringssystem skal medverke
til å auke stabiliteten i Afrika ved å gjere det vanskelegare å finansiere
væpna konfliktar med sal av diamantar. I løpet
av 2001 vart det gjort viktig framgang i dette arbeidet.
Koplinga mellom ulovleg diamanthandel og væpna konfliktar
har òg stått på dagsordenen til Tryggingsrådet
i samanheng med konfliktane i Den demokratiske republikken Kongo,
Angola og Sierra Leone.
Tryggingsrådet brukar mykje tid på spørsmål
knytte til Afrika. I 2001 gjekk det med særleg mykje tid
til å handtere konfliktane og FN-operasjonane i Den demokratiske
republikken Kongo og Sierra Leone, samt Etiopia-Eritrea.
Med demokratiske regime i Jugoslavia (FRJ) og Kroatia
var det i 2001 ei positiv utvikling i konfliktar på Balkan,
der FN har fredstryggjande operasjonar. Dette gjeld både
i Kosovo og i Bosnia-Hercegovina. FNs mangeårige operasjonar
i Kypros (UNFICYP) og Georgia (UNOMIG) spelar enno viktige stabiliserande roller
i sine respektive konfliktområde.
Situasjonen i Afghanistan vart, saman med kampen mot
terrorisme, ei hovudsak for FN under den 56. generalforsamlinga.
Generalforsamlinga vedtok ein resolusjon som, i motsetning til tidlegare år,
kunne fokusere på den positive utviklinga i samband med
at det repressive og kvinnefiendtlege Taliban-regimet vart fjerna
fordi det støtta Usama bin Laden og al-Qaida-nettverket
hans. FN har ei heilt sentral rolle i oppfølginga, i form
av ein FN-operasjon som skal støtte interimsregjeringa
i arbeidet med å stabilisere og rehabilitere Afghanistan.
Noreg spelar ei viktig rolle som medlem av Tryggingsrådet,
som formann i støttegruppa for Afghanistan (ASG), som troppebidragsytar til
dei multinasjonale operasjonane for å medverke til tryggleik
i Afghanistan og som monaleg bidragsytar til humanitær
innsats og anna hjelp, som må ventast å halde
fram i overskodeleg framtid.
Det vart teke viktige steg mot fullt sjølvstende
for Aust-Timor i 2001, mellom anna ved val på ei grunnlovgjevande
forsamling og innsetjing av ei fullstendig austtimoresisk overgangsregjering.
Oppfølginga av tilrådingane
i den såkalla Brahimi-rapporten prega mykje av arbeidet
omkring fredstryggjande operasjonar i Generalforsamlinga i 2001.
Ei ytterlegare styrking i form av nye stillingar til sekretariatet
si avdeling for fredstryggjande operasjonar vart vedteken. Det var òg
semje om særleg å styrkje funksjonar som leiing,
strategisk planlegging samt informasjonsinnhenting og analyse. Andre
problemstillingar som stod høgt på dagsordenen,
og der det òg vart gjort viktige framsteg, er samarbeidet
mellom Tryggingsrådet og dei troppebidragsytande landa,
samt arbeidet med å etablere mekanismar for å redusere
deployeringstida for fredstryggjande operasjonar.
Sesjonen i 2. komité følgde
denne gongen eit noko uvanleg mønster. Dette skuldast delvis
omleggingar i arbeidsprogrammet som følgje av terroråtaka
på USA, men òg at det var semje om å ikkje
substanshandsame dagsordenspunkta om økonomiske spørsmål
(globalisering, handel og utvikling, gjeldslette, internasjonal finansiell
arkitektur) i lys av at desse tema vert handsama i prosessen med å førebu
FN-konferansen om finansiering av utvikling (FFD) i Mexico i mars
2002. På utviklingssida vart fokus retta mot treårsgjennomgangen
av FNs operasjonelle aktivitetar, oppfølging av Konferansen
om dei minst utvikla landa (MUL) i Brussel i mai 2001, samt resolusjonen
om fattigdomsnedkjemping.
Generalforsamlinga vedtok ein omfattande resolusjon
om FNs hjelpeverksemd. Hovudfokuset for FN på dette området
skal vere å kjempe mot fattigdom og å oppnå måla
frå FNs tusenårserklæring og dei store
FN-konferansane. Det vert lagt vekt på å konsolidere
og vidareutvikle FNs samordningsmekanismar på landnivå grunna
på sterkare mottakarstyring, og integrering i mottakarlandet
sine strategiar, m.a. for fattigdomsnedkjemping.
Med omsyn til miljø og berekraftig
utvikling vart hovudvekta lagd på førebuingane
til Verdstoppmøtet for berekraftig utvikling (WSSD), som
skal haldast i Johannesburg i august/september 2002, og
oppfølging av spesialsesjonen av FNs generalforsamling
i juni 2001 om busetjingsspørsmål (HABITAT). Det
vart vedteke å setje i verk ein større informasjonskampanje i
samanheng med WSSD, som skal finansierast med ein kombinasjon av
interne omprioriteringar og frivillige bidrag. Noreg fekk gjennomslag
for at deltaking frå dei minst utvikla landa skal prioriterast
i samband med økonomisk støtte til deltaking i
konferansen.
Opptakten til handsaminga av menneskerettsspørsmål
var òg prega av 11. september og kampen mot terrorisme.
Aktørane vart meir forsiktige og til dels uvisse på korleis
dei tradisjonelle "blokkene" ville opptre og korleis forhandlingsklimaet
allment sett ville utvikle seg.
Mange av dei mest omstridde resolusjonane vart skuva
ut til slutten av sesjonen. Dette gjaldt m.a. resolusjonane om menneskerettar
og terrorisme samt landresolusjonen om Afghanistan. Ein
urimeleg stor del av arbeidet vart difor konsentrert mot slutten
av sesjonen. Atmosfæren var likevel konstruktiv, og mindre
konfrontatorisk enn ein kunne frykte. Fleire delegasjonar syntes å føretrekkje
konsensus og viste som oftast stor fleksibilitet. Det var likeins
ein større tendens til å forsvare tidlegare oppnådd
semje enn å ta nye steg. Det var ikkje noko større
initiativ eller steg som dreiv menneskerettsagendaen framover. På den
andre sida var det heller ikkje noko substansielt tilbakesteg.
FNs avdeling for humanitær hjelp (OCHA)
og FN allment vart rosa for måten FN hadde handtert den humanitære
krisa i Afghanistan på. Andre tema som gjekk igjen i innlegga,
var behovet for å betre responsen på dei humanitære
appellane, betre samordning innan FN og mellom FN og andre humanitære
aktørar, betre tryggleik for humanitært personell,
internt fordrivne og behovet for rimeleg balanse mellom respons på naturkatastrofar
og komplekse kriser. Tendensen frå tidlegare år
der særleg einskilde utviklingsland understrekar behovet
for respekt for nasjonal sjølvråderett i arbeidet
med å møte humanitære behov og påpeiker behovet
for større fokus på naturkatastrofehjelp, var merkbar
under debatten denne gongen òg. Desse skilnadene mellom
innlegga frå utviklingslanda og innlegga frå gjevarlanda
syntest likevel noko mindre markerte enn tidlegare. Frå mange
hald vart det oppfordra til å ikkje la merksemda om Afghanistan
føre til at ein gløymer behovet for å yte
hjelp til andre humanitære kriser òg, ikkje minst
i Afrika.
Resolusjonen om minetiltak er i hovudsak grunna
på tidlegare konsensustekst. Dei mest kontroversielle tema
i denne resolusjonen er omtalen av landminekonvensjonen og kva prioriteringar
som skal liggje til grunn for FNs landminetiltak.
FNs økonomiske situasjon ved utgangen
av 2001 viste for tredje året på rad ei forsiktig
positiv utvikling for det regulære budsjettet. Medlemslanda
si gjeld til FN var likevel 2,2 mrd. USD, og av dette var 1,9 mrd. USD
gjeld til FNs fredstryggjande operasjonar. Det vart vedteke eit
budsjett på 2,625 mrd. USD for neste toårsperiode.
Dette var 92 mill. USD meir enn budsjettet for 2000-2001, men innebar
ei nedskjering på 75 mill. USD i høve til Generalsekretæren
sitt opphavlege budsjettframlegg. For budsjettåret 1. juli
2002 til 30. juni 2003 vart det vedteke eit førebels toårsbudsjett
for krigsforbrytardomstolane for det tidlegare Jugoslavia og Rwanda
på høvesvis 242,7 mill. USD og 192,3 mill. USD.
Respekt for folkeretten og den internasjonale
rettsordenen er grunnleggjande føresetnader i FN-pakta
og i FNs institusjonelle system. At dei to internasjonale ad hoc-straffedomstolane
for krigsbrotsverk og brotsverk mot menneskja i høvesvis
det tidlegare Jugoslavia og Rwanda vart oppretta, og at statuttane
for Den internasjonale straffedomstolen (Roma-vedtektene) vart vedtekne,
inneber store framsteg når det gjeld styrking av folkeretten
gjennom internasjonal institusjonsbygging.
Frå norsk side har ein aktivt støtta
straffedomstolane for Rwanda og det tidlegare Jugoslavia og at det
snart vert oppretta ein permanent, internasjonal straffedomstol,
med breiast mogeleg støtte.
Den internasjonale straffedomstolen vil medverke
til å førebyggje masseovergrep og til langsiktig
fred og forsoning etter konfliktar. Domstolen byggjer på prinsippet
om at statane har det primære ansvaret for å straffeforfølgje
dei alvorlegaste internasjonale brotsverka, og ein ventar at han
vil få ein vesentleg funksjon som spore til at statar tek
dette ansvaret alvorleg.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, mener meldingen gir en god gjennomgang av FNs 56. generalforsamling. Komiteen vil understreke FNs unike rolle som konfliktløser og fredsskaper i det internasjonale samfunn. Likeså vil komiteen fremheve FNs viktige arbeid med å fremme menneskerettigheter samt økonomisk og sosial utvikling.
Komiteen har med glede merket seg at Nobels Fredspris for 2001 ble tildelt FN og generalsekretær Kofi Annan.
Komiteen tar til etterretning at terroristangrepet mot USA 11. september sterkt preget gjennomføringen av den 56. generalforsamling, og at kampen mot internasjonal terrorisme ble det mest omtalte temaet og den viktigste saken.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at USA fra første stund la stor vekt på at FN måtte ha en sentral plass i koalisjonsbyggingen rettet mot terrorisme.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at kampen mot terror etter 11. september fikk en for svak forankring i FN, og at FN i for liten grad fikk legge premisser for denne. Disse medlemmer mener at USA etter 11. september synliggjorde en manglende vilje til å satse på FN som instrument for fred og sikkerhet.
Komiteen viser til at Talibanregimet nektet nok en gang å etterkomme Sikkerhetsrådets krav om å stanse terroristnettverket til bin Laden, og at dette utløste selvforsvartiltak etter FN-pakten, en rett Sikkerhetsrådets resolusjon 1368 slo fast.
Komiteen viser til at det repressive og kvinnefiendtlige Talibanregimet ble fjernet. Komiteen mener at FN har en viktig rolle i oppfølgingen, i form av en FN-operasjon som skal støtte interimsregjeringen i arbeidet med å stabilisere og rehabilitere Afghanistan.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser videre til Norges viktige rolle i dette arbeidet: som medlem av Sikkerhetsrådet, som formann i støttegruppa for Afghanistan, som troppebidragsyter og bidragsyter til humanitær innsats.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at Norge i Afghanistan er i en uheldig dobbeltrolle, ved at vi både er tungt involvert i det humanitære arbeidet og ISAFs arbeid for å sikre trygghet og stabilitet på den ene siden, og på den annen side deltar i operasjon Enduring Freedom. Disse medlemmer mener at Norge burde konsentrere sitt bidrag omkring de humanitære og sikkerhetsmessig oppgavene.
Komiteen vil peke på det problematiske i at spørsmålet om Vest-Sahara og en folkeavstemning vedtatt av Sikkerhetsrådet i 1991 trekker ut i tid.
Når det gjelder den spente situasjonen i Midtøsten vil komiteen peke på det positive i at Sikkerhetsrådet de siste månedene i økende grad har klart å enes om klare resolusjoner. Dette gjelder prinsippet om to stater, samt krav til partene. Komiteen vil peke på at det er viktig at resolusjonene blir gjennomført av partene og at FN vurderer nye tiltak for å sikre gjennomføring.
Komiteen mener det er viktig at det blir en fremgang i dette spørsmålet, dersom FN skal ha en troverdig rolle i slike spørsmål.
Komiteen støtter at det arrangeres en internasjonal fredskonferanse for Midtøsten som foreslått av USA, EU, Russland og FN.
Komiteen vil understreke betydningen av at USA, Russland, EU og FN står sammen om videre initiativ som også arabiske land kan stille seg bak.
Komiteen har merket seg at oppfølging av den sentrale Brahimirapporten tok et skritt i retning av å forbedre FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsbyggende operasjoner, og komiteen synes det er positivt at FNs økonomiske situasjon er forsiktig bedret, men mener at det fortsatt er behov for å styrke FNs økonomi. Komiteen understreker betydningen av at alle medlemsland oppfyller sine økonomiske forpliktelser overfor FN.
Komiteen viser til at Norge aktivt har støttet straffedomstolene for Rwanda og det tidligere Jugoslavia og at det snart blir opprettet en slik permanent internasjonal domstol i FNs regi.
Komiteen mener at respekten for folkeretten og internasjonal rettsorden er grunnleggende forutsetninger i FN-pakten, og mener at den internasjonale straffedomstolen kan medvirke til å forebygge masseovergrep og til langsiktig fred og forsoning etter konflikter.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
St.meld. nr. 20 (2001-2002) - om Noregs deltaking i den 56. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) og vidareførte sesjonar av FNs 55. generalforsamling - vedlegges protokollen.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 16. mai 2002
Thorbjørn Jagland
leder |
Gunhild Øyangen
ordfører |
Åslaug Haga
sekretær |