Regjeringen legger med dette fram en proposisjon om jordbruksoppgjøret i 2002, med forslag om endrede bevilgninger på statsbudsjettet for 2002 og andre vedtak i forbindelse med oppgjøret. Videre fremmes forslag om utvidet jordbruksfradrag ved skatteligningen.
Næringskomiteen understreket i Innst.
S. nr. 167 (1999-2000) behovet for å forenkle virkemiddelsystemet
i jordbruket. Etter at partene ved jordbruksforhandlingene i 2001
ble enige om å be Norsk Institutt for landbruksøkonomisk
forskning (NILF) utrede forenkling og målretting, har NILF
avgitt rapporten FOLA 2002: Landbrukspolitikk - Forenkling og målretting.
På bakgrunn av dette påhvilte det i årets
forhandlinger partene et særskilt ansvar i å komme
fram til reelle forenklinger og planer for videre forenkling av
virkemiddelbruken for kommende år.
Regjeringen har i St.meld. nr. 2 (2001-2002)
Revidert nasjonalbudsjett 2002 beskrevet en ordning med økt
inntektsfradrag i næringsinntekt fra jord- og hagebruk.
Regjeringen fremmer i denne proposisjonen et eget romertallsvedtak
for Stortinget med forslag om en slik utvidelse av inntektsfradraget
for jordbruket.
Bevilgningsreduksjonen på 300 mill.
kroner i forhold til jordbruksavtalen for 2001-2002 er fordelt på ulike
poster på avtalen, slik Stortinget forutsatte, jf. St.prp.
nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002). Dette er nærmere omtalt
i kapittel 7.1 i proposisjonen.
Regjeringen vil følge retningslinjene
for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien, som
det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr.
29 (2000-2001). Bruken av oljeinntekter vil særlig bli
rettet inn mot reduserte skatter og avgifter og andre tiltak som
kan øke vekstevnen i økonomien. Regjeringen vil
innrette bruken av oljeinntektene på en slik måte
at presset på prisstigning og rente blir minst mulig, og
har som målsetting å holde den reelle, underliggende
veksten i statsbudsjettets utgifter lavere enn veksten i verdiskapingen
i Fastlands-Norge.
Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag la
25. april 2002 fram et felles krav med ramme og fordeling. Kravet
innebar økte inntektsmuligheter i avtaleåret 2002-2003
på 1 725 mill. kroner. Kravet ble foreslått finansiert
med økte bevilgninger på kap. 1150 på 500
mill. kroner, målprisøkninger på 825
mill. kroner og en utvidelse av jordbruksfradraget ved skatteligning.
Jordbruket krevde videre at det ble innført 2-årige
jordbruksavtaler fra og med 2003, med justeringsforhandlinger av
målpriser og post 74 Direkte tilskudd i mellomåret.
Jordbruksorganisasjonene krevde også en utviklingspakke
for jordbruket, utenfor avtalerammen, med hovedformål å legge
til rette for utvikling av og rekruttering til næringen.
Statens tilbud ble lagt fram 3. mai 2002. Tilbudet hadde
en samlet ramme på 40 mill. kroner, ekskl. en utvidelse
av jordbruksfradraget ved skatteligningen. Det ble lagt til grunn
at ordningen med utvidet jordbruksfradrag skulle ha en provenyeffekt
på 200 mill. kroner, tilsvarende en inntektsverdi på 300
mill. kroner før skatt. Tilbudet la til grunn en inntektsvekst
på 5 pst., tilsvarende 500 mill. kroner og en kostnadsøkning på 2
pst., tilsvarende 400 mill. kroner. Dette ga et brutto rammebehov
på 900 mill. kroner. Videre la man til grunn en fordelingsprofil
som skulle bidra til en gradvis omstrukturering og effektivisering
i jordbruket. En større andel av midlene ble søkt
kanalisert mot bruk der produksjonen har stor betydning for inntekt og
sysselsetting.
Den 16. mai 2002 meddelte forhandlingsutvalget
til Norsk Bonde- og Småbrukarlag at de ikke sluttet seg
til opplegget for en sluttløsning. Samme dag ble staten
og Norges Bondelag enige om en ny avtale. Den 21. mai 2002 ble forhandlingene
avsluttet. Sluttprotokollen fra forhandlingene og referat fra møtet
16. mai 2002 følger som vedlegg til proposisjonen.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
leiaren Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud
Gaundal, frå Høgre, Silja Ekeland, Ivar Kristiansen
og Egil Hestnes, frå Framstegspartiet, Øystein
Hedstrøm og Lodve Solholm, frå Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik
og Inge Ryan, frå Kristeleg Folkeparti, Olaf Gjedrem og
Svein A. Roseth, og frå Senterpartiet, Marit Arnstad,
viser til at det ligg føre ei framforhandla avtale mellom
staten og Noregs Bondelag. Avtala inneber mellom anna at målprisen
skal aukast tilsvarande 457 mill. kroner, og at løyvingane
over kap. 1150 skal reduserast med 135 mill. kroner i høve
til det vedteke budsjettet. Komiteen har merka seg
at reduksjonen i løyvingane på 135 mill. kroner
vil bli gjennomført i 2003. Vidare utgjer 70 mill. kroner
i omdisponering innanfor avtala og 40 mill. kroner i disponering
av eingongsmidlar ein del av ramma. I tillegg er inntektsverknaden før
skatt av Regjeringa sitt framlegg til utvida jordbruksfrådag
ved skattelikninga lagt til grunn for oppgjeret og rekna som ein
del av ramma. I alt vert ramma for oppgjeret på 750 mill.
kroner på årsbasis.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, konstaterer
at full verknad av dette isolert sett tilsvarar ei inntektsauke
for jordbruket på 10 700 årsverk, eller i underkant
av 7 pst., i høve til budsjettert inntekt for 2002 på 155
500 kroner pr. årsverk.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil samstundes peike på at jordbruksavtala
legg rammer for sjølvstendig næringsdrivande og
at mange tilhøve utanfor sjølve avtala har innverknad
på for kva for ei inntektsutvikling den einskilde næringsutøvaren
vil få. Etter det som fleirtalet i komiteen streka under
i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) er det avgrensingar i handlingsrommet
for inntektsevna framover. God utnytting av utsiktene i marknaden,
auka mangfald, ein balansert marknad, strukturelle endringar og
fornuftige kostnads-tilpassingar vil i auka grad få verknad
for ei tilfredsstillande inntektsutvikling i jordbruket.
Dette fleirtalet har merka seg
at marknadsbalansen for jordbruksvarer no er betre enn på svært mange år.
Det har av mange grunnar stor verdi at denne situasjonen kan halde
fram og at marknadsutsiktene vert utnytta på ein god måte.
Marknadsordningane må utviklast vidare med utgangspunkt
i landbrukssamvirka si rolle og jordbruket sitt økonomiske
ansvar for overproduksjon, samstundes som det vert lagt til rette for
konkurranse på like vilkår med sikte på auka
effektivitet og mangfald.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Innst. S. nr. 167 (1999-2000) fra næringskomiteen om
norsk landbruk og matproduksjon, St.meld. nr. 19 (1999-2000), hvor
flertallet, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, la føringer for
norsk landbruk sin utvikling. For Arbeiderpartiet er dette forliket
viktig da det etter dette partis mening vil gi landbruket de rammebetingelser
som er nødvendig for å nå målene
i næringa.
Jordbruk, skogbruk og fiske er i deler av landet avgjørende
for arbeid, bosetting, næringsutvikling og forvaltning
av kulturlandskap. Arbeiderpartiet vil derfor legge til grunn at
vi skal ha et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele
landet.
Disse medlemmer mener fokuset
på å sikre trygg mat må videreføres,
og at en derfor må ha helse- og miljøvennlige
produksjonsmetoder samt gode forhold i husdyrproduksjonen.
Disse medlemmer vil holde fast
ved at de som jobber i jordbruket, skal sikres mulighet for inntektsutvikling
og sosiale kår på linje med andre grupper i samfunnet.
Næringens egen markedstilpasning vil fortsatt ha avgjørende
betydning for inntektsutviklingen. Samtidig er det viktig å understreke
at 80 pst. av alle bruk drives i kombinasjon med annen næring,
derfor må også denne driftstypen gis mulighet
til utvikling. Det er nødvendig å understreke
at norsk landbruk ikke kan konkurrere med landbruksindustriell billigproduksjon da
vårt kostnadsnivå og våre velferdsordninger
ligger mye høyere enn mange land.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn gi sin tilslutning til avtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
registrert at staten og Norges Bondelag har blitt enige om en ny
jordbruksavtale med en samlet ramme på 750 mill. kroner
medregnet inntektsverdien av det økte skattefradraget som
tilsvarer en inntektsøkning pr. årsverk på 10
700 kroner.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringen, ved å prioritere overføringer i størrelsesorden
12 mrd. kroner, som kommer i tillegg til skjermingsstøtten
og annen støtte utenfor avtaleregelverket, ikke gir sterke signaler
om nødvendigheten av en kraftig kursomlegging. De få signaler
som kommer for å etablere mer fleksible og kostnadseffektive
markedsløsninger ved en friere omsetning av melkekvoter,
reduserte kvotebegrensninger for melkeproduksjon i samdrifter og bedre
muligheter for høyere melkekvoter for enkeltbruk, er langt
fra tilstrekkelige for å oppnå et nødvendig
tempo i tilpasningen av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon. Dissemedlemmer registrerer
at opplegget med målprisøkninger vil virke i motsatt
retning og sannsynligvis resultere i enda mer grensehandel. Disse
medlemmer mener Regjeringen burde benytte mulighetene til
en kursomlegging mot en mer effektiv produksjon, foredling og omsetning
av jordbruksvarer. En utsettelse av denne prosessen, slik jordbruksoppgjøret
indikerer, vil være skadelig for jordbruket.
Disse medlemmer mener det foreligger
et sterkt behov for å gjennomføre radikale lov-
og regelendringer som gjør at omsetning, produksjon og
struktur i landbruket kan tilpasse seg det fremtidige marked. En slik
markedstilpasning vil åpne for konkurranse og effektivitet
som automatisk tvinger seg frem som en konsekvens av dette. For
forbrukerne vil økt konkurranse og dermed også større
valgmuligheter være den beste garanti for innflytelse i
landbrukspolitikken. En landbrukspolitikk som i mindre grad krever
forbrukerne for overføringer gjennom budsjettstøtte
eller skjermingsstøtte, vil gi produkter til lavest mulig
pris. Gjennom en nedbygging av monopoler og innføring av reell
konkurranse, sikres forbrukerne de nødvendige valgmuligheter.
Disse medlemmer vil peke på at
landbruket lenge har vært tillagt distriktspolitiske oppgaver,
så som å sikre bosetningen utenfor sentrale strøk.
Det synes klart at å tildele landbruket et betydelig ansvar for
bosettingen har vært en til dels mislykket og åpenbart
kostbar måte å forsøke og oppnå dette
på. Dissemedlemmer mener
landbrukspolitikken har bidratt til å utarme distriktene
og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig
næringsliv og således medvirke til å forsterke
sentraliseringstendensene. Disse medlemmer viser
til at konkurranseutsatt virksomhet i distriktene kjemper en hard
kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen.
I den kampen må den i tillegg til sine egne kostnader bære
en andel av kostnadene til verdens dyreste landbrukspolitikk. Den
førte politikk har gitt en skjev fordeling av offentlige
ressurser i distriktene, med det resultat at lokalsamfunnene har
fått for få ben å stå på med
lite varierende arbeidstilbud. Unge menneskers vilje til å bygge
opp en fremtid i distriktene under de rådende forhold har
vært sviktende. I særlig grad har arbeidstilbudet
til kvinner blitt så dårlig at det har gitt klare
statistiske utslag i utkantdistriktene. Disse medlemmer mener
derfor det er behov for en ny landbrukspolitikk som radikalt endrer rammebetingelsene
for jordbrukets og bygdenes samlende næringsliv gjennom å skille
landbrukspolitikken fra distriktspolitikken.
Disse medlemmer vil hevde at
konkurranse er en viktig forutsetning for en positiv utvikling i
landbrukssektoren. Det innebærer at de etater og ordninger som
hindrer dette, bør avvikles. Det gjelder selve jordbruksavtalen
og de ordninger som den er med på og finansierer. Videre
bør alle former for produksjons- og markedsreguleringer
som begrenser eller hindrer konkurranse avvikles. Produksjonskvoter
og begrensninger for husdyrproduksjonen bør avskaffes og
fri etablering i alle deler av næringen gjenopptas. Disse medlemmer ønsker
kun å beholde produksjonsbegrensninger som sikrer miljøet,
for eksempel krav om spredeareal for husdyrgjødsel.
Disse medlemmer vil peke på at
en styrking av eiendomsretten vil være et sentralt element
for å få bedret konkurranseevne i landbruket Det
krever blant annet at loven som regulerer eiendomsomsetningen fjernes.
Landbrukseiendommer må kunne omsettes fritt til gjeldende
markedspriser. Bo- og drivepliktsbestemmelser i odel- og konsesjonsloven
må fjernes. Videre reduseres konsesjonsplikten og offentlig
fastsatte eiendomspriser aktørenes forventninger og investeringslyst.
Disse medlemmer mener de selvstendige næringsdrivende
i matvareproduksjonsbransjen skal basere sin virksomhet på produksjon
som er bedrifts-økonomisk riktig og ikke på subsidierte
ordninger. Disse medlemmer vil i den forbindelse
vise til Fremskrittspartiets resept som blant annet bygger på en god økonomisk
politikk med skatte- og avgiftslettelser samt fjerning av hindrende
lover, regler og forskrifter.
Disse medlemmer mener den kompliserte
stortingsproposisjonen om jordbruksoppgjøret, hvor produsentene
legger opp sin virksomhet basert på tilskudds- og reguleringsordninger
med et tungt byråkrati koplet til generelt uoversiktlige
forhold, må erstattes av et markedsbasert konkurransesystem. Fremskrittspartiet
arbeider for at dagens ressursødende ordninger endres til
fordel for miljøet, til styrke for næringsut-øverne
og til beste for forbrukerne. Disse medlemmer vil
derfor fremme forslag om at jordbruksavtalesystemet avvikles. Jordbruksnæringen
bør finne sin plass blant vanlige produksjoner som søker
et marked i størst mulig konkurranse. I en nedbyggingsfase
for støttetiltak og jordbrukssubsidier kan bevilgningene
foretas over statsbudsjettet. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Forslaget til ny jordbruksavtale
bifalles ikke."
"Eksisterende ordning med jordbruksavtale
oppheves."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til jordbrukssubsidier og andre statlige økonomiske
tiltak overfor jordbruket i sammenheng med statsbudsjettet uten
forutgående forhandlinger."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til jordbrukssubsidier for den resterende del av inneværende budsjettår
med en ramme på 1 950 mill. kroner lavere enn det vedtatte
budsjett på kap. 1150 Til gjennomføring
av jordbruksavtalen."
Disse medlemmer mener systemet
med jordbruksavtaler mellom staten og organisasjonene må avvikles.
I en nedbyggingsfase for støttetiltak og jordbrukssubsidier
bør bevilgninger foretas over statsbudsjettet uten forutgående
forhandlinger.
Disse medlemmer ønsker
en utvikling mot et fritt marked for produksjon og omsetning av
matvarer. Norske forbrukere må gis et rimeligere og mer
variert tilbud av matvarer. I tillegg må produsentene ha
muligheter til en tilfredsstillende inntekt basert på en
ressursriktig utnyttelse av produksjonspotensialet. Taperne ved
innføringen av en markedstilpasset landbrukspolitikk vil
være jordbruksbyråkratiet og politikerne som mister
makt som derved tilbakeføres til både bønder
og forbrukere.
Disse medlemmer viser for øvrig
til egne særmerknader og forslag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke betydningen av at vi har et landsdekkende småskalalandbruk,
basert i størst mulig grad på bruk av lokale ressurser,
spesielt med omsyn til å sikre trygg mat med helse- og
miljøvennlige produksjonsmetoder og å ta hensyn
til dyrenes velferd. Videre er det viktig å sikre næringsutøverne
i jordbruket gode inntektsmuligheter for å sikre god matvaresikkerhet
og tilstrekkelig produksjon av trygge matvarer med god kvalitet.
Disse medlemmer vil understreke
at et småskalalandbruk av et visst omfang er en helt nødvendig
forutsetning for å oppfylle Regjeringens hovedmål
for den økonomiske politikken. Dette gjelder spesielt i næringssvake
områder som finnes over hele Norge. Slik utviklingen har
gått innen landbruket har en nå nådd
en kritisk masse av bruk, noe som gjør at det kan bli vanskelig å oppfylle
hovedmålene dersom utviklingen ikke stoppes.
Disse medlemmer viser til at
det er bred politisk enighet om å opprettholde hovedtrekkene
i bosettingsmønsteret. Et aktivt landbruk i alle deler
av landet er et viktig bidrag til å oppfylle målet
om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Disse
medlemmer legger til grunn at norsk landbruks bidrag til bosetting
og sysselsetting i distriktene forutsetter livskraftige driftsenheter
og attraktive arbeidsplasser i næringen.
En stabil bosetting er en viktig forutsetning
for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet
til ressursutnyttelse, langsiktig matvareberedskap, miljø, velferd
og trivsel. Disse medlemmer vil legge vekt på at
et landbruk med mange driftsenheter gir et stort bidrag til bosetting
og sysselsetting i distriktene. Disse medlemmer ønsker å videreføre
et desentralisert jordbruk med en variert bruksstruktur som alternativ
til en mer industribasert næring. Hensynet til dyrevern
og dyrehelse må vektlegges når kravet om mer effektive
driftsformer vurderes. En vellykket distriktspolitikk krever et
sammensatt næringsliv, gode kommunikasjons- og servicetilbud
og muligheter for å bygge sosiale relasjoner lokalt. Disse
medlemmer mener derfor det er behov for en bredt anlagt
distriktspolitikk der ulike sektorer ses i sammenheng. Disse medlemmer er
av den oppfatning at en landbrukspolitikk som ikke tar hensyn til
kombinasjonsbrukene ikke vil gi et jordbruk som er i stand til å oppfylle
viktige distriktspolitiske mål. Over 80 pst. av alle bruk
drives i dag kombinasjon med annen næring. Skal jordbruket
oppfylle sine distriktspolitiske oppgaver må denne bruksgruppen
gis utviklingsmuligheter, bl.a. gjennom Verdiskapingsprogrammet.
Disse medlemmer mener at årets
avtale har en innretning som gjør den kontroversiell i
forhold til de mål og retningslinjer som Stortinget har
satt for landbrukspolitikken. Med bakgrunn i Stortingets etablerte respekt
for en framforhandlet avtale vil likevel disse medlemmer gi
sin tilslutning til avtalen. Imidlertid vil disse medlemmer sterkt
framholde betydningen av at Stortinget ved en senere anledning og
i god tid før jordbruksforhandlingene 2003 tar opp landbrukspolitikken
og utviklingen i landbruket til prinsipiell drøfting.
Disse medlemmer viser til statens
tilbud som ble lagt fram 3. mai 2002.
Disse medlemmer mener at statens
tilbud verken økonomisk eller i forhold til andre virkemidler
var i samsvar med Regjeringens uttalte målsettinger for norsk
landbruk. Tilbudet inneholdt sterke strukturvirkemidler
som ville ført til at småskala- og familielandbruket
ville blitt avviklet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke
betydningen av at vi har et livskraftig landbruk, i størst
mulig grad basert på bruk av lokale ressurser og med et
særlig fokus på omsynet til å sikre trygg
mat med helse- og miljøvennlige produksjonsmetoder.
Dette medlem ønsker å gi
de som velger landbruk som levevei muligheter til å hente
en inntekt som står i samsvar med arbeidsinnsatsen på bruket
og det samfunnsansvar landbruket er pålagt. Dette
medlem ønsker en variert bruksstruktur, for å ivareta
både næringa og bygdekulturen, og er derfor negativ
til et ensidig fokus på strukturomlegginger. Dette
medlem mener mye av innretningen på den framforhandlede
avtalen øker presset på strukturomlegginger. Dette gjelder
særlig innføring av melkebørsordning
og heving av kvotetak.
Dette medlem vil understreke
at en variert bruksstruktur av et visst omfang er en nødvendig
forutsetning for å oppfylle Regjeringens mål for
regionalpolitikken. Det vil være vanskelig å oppfylle
slike mål dersom utviklingen i retning bruksnedlegging
ikke bremses. Det forutsetter igjen en landbrukspolitikk som ivaretar
alle brukstyper og bidrar til produksjon i alle deler av landet.
Dette medlem vil påpeke
det faktum at den inngåtte avtalens ramme gir en inntektsøkning
på årsbasis på 10 700 kroner i gjennomsnitt
pr. årsverk. Til sammenligning har andre grupper fått
en gjennomsnittlig økning i årsinntekten på 15
500 kroner. Dette betyr at den inngåtte avtalen ikke reduserer
inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper.
Dette medlem mener lønnsomheten
for den enkelte bonde må økes betydelig. Dette
bør skje gjennom en kombinasjon av å øke
produktprisene i markedet, gjennom endrede skatte- og avgiftsordninger
for landbruket og gjennom å øke overføringene
til landbruket.
Dette medlem ser det som en sentral
utfordring å sikre balanse i markedet. Overproduksjon av
ulike landbruksprodukter har vært en sterkt medvirkende årsak
til den lave lønnsomhetsutviklingen i landbruket. Dette
medlem vil advare mot en politikk som kan bidra til ny overproduksjon.
En slik politikk vil vanskeliggjøre forholdene for produsentene
og på sikt føre til en helt annen struktur enn
i dag.
Dette medlem vil påpeke
at det er et behov for å investere i landbruket, ikke minst
i tilknytting til generasjonsskifte i næringa, slik at
nye brukere finner det attraktivt å ta over. Nye utøvere
må få anledning til å vedlikeholde det
produksjonsapparatet som gården utgjør. Dette
medlem mener også det må gis økt støtte
til investeringer for å oppfylle lover og forskrifter knyttet
til jordbruksdrift, og til utvikling av alternative drifts- og inntektsmuligheter.
Dette medlem er av den oppfatning
at staten ikke har strukket seg langt nok i forhandlingene for å sikre et
robust og livskraftig landbruk og er kritisk til den strukturomlegging
som kombinasjonen av flere tiltak kan føre til. Dette
medlem tar til etterretning at det er framforhandlet en
avtale og at denne fra jordbrukets side vurderes som bedre enn det
alternativ man kunne ha fått gjennom en ren stortingsbehandling
av jordbruksoppgjøret. Dette medlem vil
på denne bakgrunn stemme for den avtale som er forhandlet
fram.
Totalt antall bruk i drift har gått
ned fra 99 400 til 65 000 (35 pst.) i perioden 1989 til 2001. Det
var i 2001 registrert 19 800 bruk med melkeproduksjon, med gjennomsnittlig
14,6 kyr pr. bruk. Pr. februar 2002 er det registrert 1 741 bruk
i til sammen 799 samdrifter. Av disse har 26 samdrifter mer enn
3 deltakere. Strukturendringen i retning av større bruk
har gått raskest i Nord-Norge.
For 2001 fikk fylkene til sammen tildelt 535
mill. kroner i BU-midler. Dette fordelte seg på 78,5 mill. kroner
forvaltet av FMLA og 455 mill. kroner i bedriftsrettede midler forvaltet
av SND. 67 pst. av BU-midlene gikk til tiltak i kommuner innenfor
det distriktspolitiske virkeområdet i 2001. De sentrale
BU-midlene nyttes i hovedsak til kunnskapsutviklingsprosjekter innen
næringsutvikling.
I 2000 sto jordbruket (inkl. jakt og viltstell)
ifølge Statistisk sentralbyrå for 0,8 pst. av
BNP, mens det sto for 2,8 pst. i 1980. Jordbruket sto for 3,9 pst.
av samlet sysselsetting i 2000. På 90-tallet var det en
gjennomsnittlig nedgang i sysselsettingen i jordbruket på 2,5 pst.
pr. år. Nedgangen økte imidlertid fra 1999 til
2001, hvor antall årsverk ble redusert med 4,6 pst. pr. år.
Den forsterkede nedgangen i arbeidsforbruket i perioden 1999 til
2001 er blant annet et resultat av stort oppkjøp av melkekvoter
de siste årene. Det var til sammen 4,5 pst. av landets
kumelkprodusenter som solgte kvoten sin i 2001. Høyest
var tallet i Akershus og Vestfold, med henholdsvis 9,5 pst. og 11,5
pst. av produsentene i fylket.
Et utvalg som skal utrede virkningene av og
fremme forslag til endringer i odelsloven, har begynt sitt arbeid,
som sannsynlig vil være avsluttet ved utgangen av 2003.
Målsettingen er å bringe odelsretten i samsvar med
de landbrukspolitiske mål nedfelt i Innst. S. nr. 167 (1999-2000)
og St.meld. nr. 19 (1999-2000).
Beregninger viser at avrenningen av nitrogen
fra jordbruket til sårbart område i Nordsjøen
i 2000 er redusert med 24 pst. i forhold til 1985, mens tilsvarende
tall for fosfor er 32 pst. De siste års forbedringer kommer
i hovedsak av at flere har endret jordarbeidingspraksis. Handlingsplanen
for å redusere skaderisikoen ved bruk av plantevernmidler
ser også ut til å ha hatt positiv effekt.
Gjengroing av beitepåvirkede arealer
er en utfordring i hele landet. Det er en betydelig nedgang i antall setre
med aktiv melkeproduksjon fra 2000 til 2001. Nedgangen er så stor
at det svekker et allerede sårbart miljø. Seterdrift
er en internasjonalt viktig kulturarv og ivaretar det særegne
norske kulturlandskapet i fjellet som bl.a. er en viktig ressurs
for reiselivsnæringen.
Andelen økologisk jordbruksareal har økt
fra 2 pst. i 2000 til 2,6 pst. og den positive utviklingen ser ut
til å fortsette i 2002. Ettersom det settes krav om 100
pst. økologisk produsert fôr i den økologiske
husdyrproduksjonen fra 2005, er det spesielt positivt at det økologiske
kornarealet økte vesentlig i 2001. Det var liten utvikling
i arealer som brukes til økologisk grønnsakdyrking,
urter og frukt. Dette er lite tilfredsstillende sett i forhold til
at frukt og grønt er de økologiske produktene
forbrukerne er mest interessert i å kjøpe. Markedsutviklingen
har i 2001 vært spesielt positiv innenfor melkesektoren,
men også innen økologisk kjøtt- og eggproduksjon.
Utviklingen skyldes i stor grad at viktige markedsaktører
i løpet av 2001 har lagt om sine strategier for økologisk
produksjon.
På kostnadssiden er det bare kraftfôrkostnadene
og i noen grad kapitalkostnadene som er direkte påvirket
av jordbruksoppgjøret. Kostnadsutviklingen er av avgjørende
betydning for inntektsmulighetene i jordbruket. Jordbrukets omsetningsorganisasjoners
totale kostnader pr. enhet mottatt råvare har de siste
5 årene økt betydelig mer enn konsumprisindeksen.
Kostnadsøkningen er så vidt sterk at den gir grunnlag
for bekymring.
Det er store svingninger i inntekten i perioden
1998 til 2002. Årsakene til dette er flere. I 2000 ble
det innført et skattefradrag i positiv næringsinntekt
som skulle kompensere for tilsvarende målprisreduksjoner.
Dette utgjorde 450 mill. kroner i 2000 og 900 mill. kroner for 2001.
Videre fikk næringen som følge av markedsoverskudd
i 1999 et pristap brutto beregnet til ca. 800 mill. kroner i 1999
og ca. 700 mill. kroner i 2000. For 2001 og 2002 er overproduksjon
ikke lenger et problem. En annen viktig årsak til inntektssvingningene
er et betydelig oppkjøp av melkekvoter i 2000, som er inntektsført
sektoren. Dette påvirker også flere kostnads-
og inntektsposter vesentlig. I budsjettet for 2002, før
oppgjør, er det totalt for sektoren regnet med en økning
i vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk på omlag
2 pst. Bevilgningsreduksjonen i statsbudsjettet for 2002 på 300
mill. kroner er da inkludert med full inntektsvirkning.
Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea,
Japan og Island har den mest omfattende jordbruksstøtten
blant OECD-landene. Støttenivået i Norge målt
ved PSE-prosenten har endret seg lite de siste ti årene
og var i 2000 på 64pst.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at det er en sterk tilbakegang i antall bruk og at det er en
utvikling i retning større bruk. De siste ti årene
er det blitt ca. 30 000 færre bruk, og hvis denne trenden
fortsetter kan 10 000 bruk bli borte i de neste 5 årene.
Totalt antall bruk vil da ligge på om lag 55 000. Samtidig
viser det seg at det er vanskelig å få god rekruttering
til næringa. Når det gjelder melk er hovedtyngden
av produksjonene lokalisert til distriktene og har dermed stor betydning
for oppfylling av målsettingen om å sikre bosetting,
sysselsetting og verdiskaping.
Flertallet ser forhandlingsresultatet
mht. rentestøtteordningen som et viktig bidrag til næringa.
Dette gir en lettelse i investering generelt, men er kanskje den
delen av jordbruksavtalen som kan gi ungdom tro på at det
er mulig å forsvare investeringer. Flertallet håper
dette også kan bidra til at flere kvinner ser mulighetene
innen næringen. Flertallet vil for øvrig påpeke
at både inntektsutvikling, utnytting av nye produksjonsmuligheter
og vilje til å støtte ulike brukstyper og struktur
vil være viktig for å redusere nedgangen i antall
bruk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til den sterke reduksjonen i antall bruk i drift.
Disse medlemmer vil framheve
viktigheten av å opprettholde en kritisk masse av bruk
i drift over hele landet dersom landbruket skal kunne oppfylle sine samfunns-
og landbrukspolitiske mål og multifunksjonelle rolle. Disse
medlemmer vil spesielt påpeke utviklingen innen
melkeproduksjonen som er av svært viktig distriktspolitisk
betydning.
Disse medlemmer viser til påstanden
om at distriktenes andel av den totale produksjonen blir opprettholdt. Disse
medlemmer vil påpeke at en slik grov inndeling
i områder som er brukt ikke gir et korrekt bilde av utviklingen
i distriktene. Spesielt må det påpekes at for
Vestlandet har en hatt nedgang i både sau-/lammekjøttproduksjonen
og fjørfeproduksjonen og stillstand i svinekjøttproduksjonen.
I tillegg beskrives ikke forskyvningen av produksjonen innenfor
de gitte regioner.
Disse medlemmer vil påpeke
at landbruksproduksjonen i Norge skjer under andre rammevilkår
enn i våre naboland. Når det gjelder driftskostnader
er det relative kostnadsnivået svært høyt.
Kostnadsnivået på sentrale innsatsfaktorer som
arbeidskraft, kapital og øvrige driftsmidler gjør
at det å produsere trygg kvalitetsmat i samsvar med miljøhensyn
og etikk er dyrt.
Disse medlemmer viser til at
inntektsutviklingen i jordbruket går i feil retning i forhold
til Stortingets vedtatte mål. Dette er en trussel i forhold
til rekruttering, i forhold til å sikre at landbrukets samfunnsmessige
oppgaver blir utført, i forhold til dyrevelferd og i forhold
til å sikre anstendige levevilkår for de som er
i næringen. Det lykkes verken å sikre en inntektsutvikling
på lik linje med sammenlignbare grupper eller utjevne nivåforskjellene.
Store deler av næringsmiddelindustrien
er basert på norsk råstoff, samtidig som den i økende
grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Hensynet til næringsmiddelindustriens
utviklingsmuligheter, til forbrukerinteressene og til primærjordbrukets
avsetningsgrunnlag gjør det viktig at industriens konkurranseevne
styrkes.
Indeksen for matvarer og alkoholfrie drikkevarer
har steget nesten 10 pst. mindre enn den generelle prisveksten fra
1998 til mars 2002. Veid sammen med de enkelte lands forbruksmønster
lå Norge i perioden 37 til 62 pst. over EU-gjennomsnittet,
hva gjelder prisnivå på matvarer. Momsreduksjonen
på matvarer kom i all hovedsak forbrukerne til gode ved
at matprisene ble redusert med over 9 pst. Reformen bidro dermed
isolert sett til tilsvarende reduksjon i prisforskjellene til nabolandene.
Etter reformen har imidlertid utviklingen i kronekursen spist opp
noe av forskjellen. På de mest typiske grensehandelsvarene
lå prisene innover i Sverige 25 til 40 pst. over grensehandelsområdene,
med et ekstremtilfelle på 110 pst. Sammenligning av prisene på grensa
alene gir derfor et skjevt bilde av de generelle prisforskjellene
i forhold til våre naboland.
Den norske næringsmiddelindustrien
blir i økende grad eksponert for internasjonal konkurranse.
Spesielt utsatt er bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av
ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK). Verdien
av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene, og
har vært særlig merkbar for melbaserte produkter. Den
norske eksporten av RÅK-varer har stabilisert seg, og utgjorde
i 2001 881 mill. kroner. Markedsandelen for bearbeidede landbruksvarer øker.
For norsk næringsmiddelindustri representerer det en utfordring å beholde/øke
sin markedsandel innenfor dette voksende segmentet. Dette vil også være
viktig for underleverandørene til RÅK-industrien,
både primærprodusenter og foredlingsindustri.
Det kan være spesielt vanskelig å tilpasse seg
for mindre bedrifter med begrenset kapasitet og kompetanse til å drive
produktutvikling og bruke forskningsinstitusjonene. Innen næringsmiddelindustrien
er det et betydelig antall slike små bedrifter. Disse bedriftene
er innenfor målgruppen for Senter for produktutvikling
i næringsmiddelindustrien (SPIN), Konsulent- og nettverksprogrammet ledet
av Matforsk og Verdiskapingsprogrammet (koblet mot primærproduksjonen).
Importen av RÅK-varer til Norge skjer i hovedsak fra EU.
Utviklingen i råvareprisene i EU sammenlignet med Norge
er således et sentralt element i konkurransevilkårene
for norsk næringsmiddelindustri. I EU gjennomføres
nå en gradvis reduksjon av råvareprisene for melk,
korn og storfekjøtt som følge av landbruksreformen
i Agenda 2000. Utbruddene av kugalskap og munn- og klovsyke har
medført lavere priser på storfekjøtt
i EU.
Sammen med utviklingen i råvarepriser
er tollvernet for bearbeidede landbruksprodukter svært
viktig for industrien. Høsten 2001 ble det enighet mellom
EØS/EFTA-landene om protokoll 3 til EØS-avtalen
om tollvernet for slike produkter. Avtalen ble iverksatt 1. januar
2002.
Den midlertidige ordningen med et særlig
tilskudd for små konsummelkmeierier, ble i St.prp. nr.
52 (2000-2001) forutsatt å virke frem til 1. januar 2003. Dette
var under forutsetning av at rammevilkårene for konsummelkproduksjon
i markedsordningen for melk innen den tid var ferdig utredet. Partene
er enige om at det særlige tilskuddet for små konsummelkmeierier videreføres
inntil de nødvendige endringer i PU-ordningen er gjennomført.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at målene
og de grunnleggende prinsippene for pris- og markedsreguleringen for
jordbruksvarer videreføres. Dette innebærer at landbrukssamvirket
fortsatt skal ha en sentral rolle i gjennomføringen av
landbrukspolitikken. Samvirkeorganiseringen bidrar til å styrke
markedsposisjonen til små produsenter og produsenter i
distriktene. Slik bidrar samvirkeorganiseringen til en fordeling
av markedsmakt som er en viktig forutsetning for å kunne
ta ut målprisene. Flertallet konstaterer
at importvernet må gis preferanse for norsk produksjon
og er avgjørende for å gi målprisene
reell verdi.
Fleirtalet har merka seg at sjølv
om målprisane i avtala i gjennomsnittet vert auka med om
lag 3 pst., er det lagt vekt på å sikre konkurransevilkåra
for næringsmiddelindustrien, mellom anna ved at det ikkje
er teke ut målprisauke på mjølk til industrimarknaden,
ved målprisreduksjon på korn og ved auka bruk
av prisnedskrivingsmidlar. Fleirtalet viser til at
ein større del av råvareproduksjonen i det norske
landbruket vert foredla i RÅK-industrien, og slik sett
er konkurranseutsett. Det er viktig å halde oppe ein konkurransedyktig industri
i Noreg, ikkje minst for jordbruket. Målprisendringar må difor
gjerast i avveginga mellom omsynet til inntektsutsiktene for jordbruket,
konkurransekrafta til foredlingsindustrien og omsynet til forbrukarane.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, er samd i at kornprisane er viktige
både for mjøl- og bakevareindustrien, som er konkurranseutsett,
og som er ein viktig kostnadsfaktor i husdyrhaldet. Samstundes må det
sikrast nødvendig lønsemd for kornprodusentane.
Kornprisen i Noreg er høg samanlikna med nabolanda. Inntektstala
i referansebruka for NILF sine driftsgranskingar, som er attgjevne
i proposisjonen, tyder også på at større
kornbruk, med eit arbeidsforbruk på line med det som er
vanleg i husdyrhaldet, minst har ei lønsemd som andre produksjonar. Ein
vil prøve å finne løysingar i avveginga
mellom ulike omsyn, mellom anna med bruk av arealtilskot i kornproduksjonen,
som bør kunne føre til ein reduksjon av kraftfôrprisen.
Med like mål for landbrukspolitikken
som i andre land, er det meir krevjande å leggje til rette
for jordbruksproduksjon i Noreg med vårt kostnadsnivå og
klimatiske og topografiske tilhøve. Ein må difor
prøve å finne dei mest mogleg effektive løysingane
og driftsmåtane som betrar konkurransekrafta og som ikkje
gjer landbrukspolitikken unødvendig kostnadskrevjande.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at handlingsrommet for de selvstendig næringsdrivende
i matvareproduksjonsbransjen reduseres. Importen av landbruksvarer
går rett til værs, eksporten flater ut, reguleringseksporten
begrenses og grensehandelslekkasjen vokser. Disse medlemmer vil
derfor understreke betydningen av å utvikle et konkurransedyktig
norsk landbruk gjennom deregulering og fri konkurranse. Disse
medlemmer vil henlede oppmerksomheten på Sem-erklæringen
som sier at forskjellen i matvareprisene i forhold til våre naboland
bør reduseres og sier seg enig i dette. Disse medlemmer finner
det derfor uheldig med en økning av målprisene
selv om næringsmiddelindustrien blir kompensert. Disse
medlemmer vil peke på at økte målpriser
sannsynligvis vil slå ut negativt for forbrukeren som dermed
må betale høyere priser for matvarene. Dette vil
resultere i enda mer grensehandel. Disse medlemmer mener
at hvis ikke prisforskjellene mellom Norge og nabolandene stabiliseres
eller reduseres, kan det bety en sterkt redusert overlevelsesevne
for norsk landbruk. Disse medlemmer viser for øvrig
til egen særmerknad og merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000)
Om norsk landbruk og matproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
på denne bakgrunn at det bør innføres
et øvre arealtak for utbetaling av arealtilskudd på kornproduksjon,
og mener taket bør settes ved 500 daa.
Komiteens medlem fra Senterpartiet anser
avveiningen mellom oppnådd kornpris, en fornuftig kraftfôrpris
og ivaretakelse av importvernet som viktig. Dette medlem vil
påpeke behovet for et livskraftig landbruk innenfor alle
produksjoner. Det er en vesentlig utfordring framover å finne
en god balanse mellom de ovennevnte forhold. Dette medlem viser
til at en reduksjon av kraftfôrprisene i inneværende
avtaleperiode vil kunne resultere i betydelige omlegginger og strukturendringer
i kraftfôrindustrien, noe dette medlem ser
på med skepsis.
WTO Landbruksavtalen definerer tre typer internstøtte
- gul støtte, blå støtte
og grønn støtte. Det er knyttet reduksjonsforpliktelser
kun til bruken av gul støtte. Dersom summen av blå og
gul støtte i løpet av avtaleperioden overstiger
nivået som var bestemt i 1992 kan avtalepartene i WTO under
visse forutsetninger iverksette ulike mottiltak. Gul støtte
er verdien av differansen mellom norske målpriser og faste
referansepriser, i tillegg til prisstøtte over budsjett
fratrukket særavgifter. WTO-landbruksavtalen har konkrete
bindinger knyttet til bruken av gul støtte. Tillatt nivå for gul
støtte er redusert med 20 pst. i gjennomføringsperioden
(1995-2000). For Norge innebærer reduksjonskravet en reduksjon
fra 14,3 mrd. kroner til 11,4 mrd. kroner fra og med år
2000. For 2000 var det notifiserte nivået i gul boks 10,3
mrd. kroner. Blå støtte er støtteordninger
under produksjonsbegrensende programmer basert på faste
arealer eller avlinger, eller på et fast antall dyr. I
2000 var notifisert blå støtte på 7,7
mrd. kroner, og notifisert grønn støtte på 5,0
mrd. kroner.
På WTOs fjerde ministerkonferanse i
Doha i november 2001 ble det enighet om å sette i gang
en ny bred forhandlingsrunde. Det forhandles om tjenester, landbruk,
handelsrelaterte sider ved immaterielle eiendomsrettigheter (TRIPS),
markedsadgang for industrivarer, regelverket (bl.a. for antidumping),
handel og miljø, samt oppfølging av utviklingslandenes
krav knyttet til eksisterende avtaleverk. Forhandlingene skal etter
planen sluttføres senest 1. januar 2005. I ministervedtaket
legges det opp til en stram tidsplan, og det forutsettes at medlemslandene
har kommet fram til enighet om konkrete reduksjonsforpliktelser
og nødvendige endringer i gjeldende regelverk, innen 31. mars
2003. På basis av dette skal medlemslandene innen neste
ministerkonferanse i Mexico legge fram utkast til nasjonale bindingslister
innenfor de tre forhandlingsområdene eksportsubsidier,
markedsadgang og internstøtte. Spesiell og differensiert
behandling av utviklingsland skal være integrert i alle
deler av forhandlingene. Ikke-handelsmessige hensyn vil bli tatt hensyn
til i forhandlingene som fastsatt i landbruksavtalen.
I St.meld. nr. 2 (2000-2001), Revidert nasjonalbudsjett,
gjengis vedtaket om å innføre toll- og kvotefri markedsadgang
for minst utviklede land (MUL). Sikkerhetsmekanismen for toll- og
kvotefri import av korn, mel og kraftfôr fra MUL er en
del av den norske GSP-ordningen, og skal bidra til at intensjonene
i den norske markedsordningen for korn blir ivaretatt. Regjeringen
vil iverksette en sikkerhetsmekanisme for korn, mel og kraftfôr
fra 1. juli 2002, der Landbruksdepartementet utpekes som ansvarlig
myndighet.
Selv om landbrukspolitikken ikke er en del av
EØS-avtalen, har utviklingen av EUs landbrukspolitikk stor betydning
for norsk landbruk og næringsmiddelindustri, og betydning
for graden av sammenfall i interesser mellom EU og Norge i internasjonale
prosesser som WTO-forhandlingene. EU gjennomgår nå effektene
av reformen av sin landbrukspolitikk og vurderer endringer for enkelte
markedsordninger. Utbruddene av kugalskap og munn- og klovsyke i
EU har ført til en debatt om behovet for mer gjennomgripende
endringer med økt vekt på økologisk landbruk
og mer dyrevennlige driftsformer.
Det legges opp til å avvikle industribeskyttelse
i tollsatsene innen 1. juli 2004. Forhandlinger om dette vil ventelig
starte sommeren 2002.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, vil understreka
at det er viktig å leggja til rette for auka handel med
u-land. Dette må kunne gjennomførast utan skadeverknader for
norsk landbruk eller vanskeleggjere landbruket i å nå sine
samfunnsmessige og landbrukspolitiske mål. Fleirtalet støttar
difor vedtaket om å innføre MUL- ordning med tryggingsmekanisme
for korn, mjøl og kraftfor frå 1. juli 2002.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil peike på at importvernet heller ikkje
er eit forhandlingstema, men har merka seg kravet til jordbruksorganisasjonane om
at tryggleiksmekanismen for tollfri import av korn frå MUL-landa
må leggjast til administrativt nivå, og at ei
slik praktisering er ein føresetnad for å få koplinga mellom
importvernet og marknadsreguleringa til å fungere i marknadsordninga
for korn. Utforminga av marknadsordningane under avtala må skje
innanfor dei rammene importvernet set. Samstundes heng importregimet
saman med funksjonaliteten til prismarknadsordninga på avtala
og prinsippet om jordbruket sitt økonomiske ansvar for
overproduksjon. Dette fleirtalet er difor samd i
at det vert etablert eit sy-stem for rask handtering av tryggleiksmekanismen
når marknadsbalansen er i fare.
Dette fleirtalet viser til at
den norske Regjeringa legg til grunn at det framleis er behov for
ein eigen landbruksavtale i WTO, som gjev medlemslanda tilstrekkeleg
handlingsrom til å føre ein aktiv landbrukspolitikk
og som gjev grunnlag for eit desentralisert landbruk med variert
bruksstruktur i tråd med behova våre. Det må være
mogleg å oppretthalde ein landbrukssektor under vanskelege
klimatiske tilhøve og ivareta såkalla ikkje-handelsmessige
hensyn - slik som distriktsomsyn, matvaretryggleik, vern av kulturlandskap
og omsynet til det biologiske mangfaldet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at tollpreferanser overfor utviklingslandene ikke bare skal gi muligheter
for de eksporterende land, men også resultere i lavere
priser på matvarer for norske forbrukere.
Disse medlemmer viser til egen
merknad om korn- og kraftfôrpolitikken i Innst. S. nr.
167 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke viktigheten av at norske myndigheter har en offensiv
holdning i forhold til å sikre norsk landbruk gode rammevilkår
for norsk matproduksjon til innenlandsk forbruk i den pågående WTO-runden.
Det vil si å sikre det norske grensevernet, sikre retten
til å føre en offensiv støttepolitikk overfor
det norske jordbruket, spesielt med tanke på ikke-handelsmessige
hensyn.
Disse medlemmer understreker
at et solid importvern for jordbruksvarer som gir preferanse for norsk
produksjon er, og fortsatt skal være, en bærebjelke
for landbrukspolitikken i Norge. Disse medlemmer har
merket seg den strategien som er lagt opp i forbindelse med de kommende
forhandlingene i WTO.
Opplegget for jordbruksavtalen er basert på de
prinsipper som er trukket opp i St.meld. nr. 19 (1999-2000) om norsk
landbruk og matproduksjon med tilhørende Innst. S. nr.
167 (1999-2000) fra næringskomiteen og Regjeringens Sem-erklæring.
Avtalen skal bidra til omstilling og effektivisering
og at aktive utøvere skal få en inntektsutvikling
på linje med andre grupper i samfunnet, kombinert med et
fortsatt desentralisert landbruk med variert bruksstruktur. Samtidig
skal det tas større hensyn til bruk hvor jordbruksproduksjonen
utgjør et viktig bidrag til inntekten.
Med de utfordringene det norske jordbruket står overfor
er effektivisering og kostnadsreduksjon i vareproduksjonen nødvendig
for at jordbruket over tid fortsatt skal være i stand til å produsere
fellesgodene samfunnet etterspør og som er hovedbegrunnelsen
for overføringsnivået.
Store deler av overføringene over jordbruksavtalen går
til melkeproduksjonen, hvor strukturen har vært tilnærmet
låst siden innføringen av kvoteordningen i 1983.
Nesten 60 pst. av melkeprodusentene har også uendret eller
mindre kvote enn for 20 år siden, og dermed begrenset mulighet
til å utnytte sin kapital effektivt. Regjeringen mener
det er nødvendig å øke melkeprodusentenes
handlingsrom for å bidra til en mer effektiv produksjon
gjennom en friere omsetning av melkekvoter.
Regjeringen fremmer i proposisjonen et eget
romertallsvedtak for Stortinget med forslag om et utvidet inntektsfradrag
for jordbruket ved beskatningen med halv virkning for inntektsåret
2002 og full virkning i 2003. Endelig utforming av forslaget presenteres
i budsjettet for 2003. Ordningen skal ha en provenyvirkning i statsbudsjettet
på 200 mill. kroner, tilsvarende en inntektsverdi for jordbruket
før skatt på 300 mill. kroner. I påvente
av endelig utforming har partene lagt til grunn at det kan trekkes
fra 16 pst. av inntekt mellom 36 000 og 155 000 kroner pr. bruk
i næringsinntekt fra jord- og hagebruk.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2002
vedtok Stortinget samtidig å redusere bevilgningen til
gjennomføring av jordbruksavtalen (kap. 1150) med 300 mill.
kroner for 2002. Partene ble i oppgjøret enige om å fordele
kuttet på underposter. Partene i jordbruksoppgjøret
har lagt til grunn at utgangspunktet for forhandlingene i 2002 er
bevilgningsnivået etter reduksjonen på kap. 1150,
dvs. 12,17 mrd. kroner.
Fra 2001 til 2002 har BFJ budsjettert med en
inntektsøkning for jordbruket på 2 pst. (inkl.
verdien av jordbruksfradraget). Det er særlig økt
reduksjon i antall årsverk i sektoren som gir økning
i inntekten pr. årsverk. Fra 2000 til 2002 reduseres antall årsverk
prosentvis om lag dobbelt så mye som på 90-tallet.
Kostnadene pr. årsverk i jordbruket har økt betydelig
de siste par årene, delvis på grunn av økt
realrente. Det er likevel grunn til å peke på at
det er behov for å gjennomføre strukturelle forbedringer
som kan bidra til å redusere småskalaulempene
i produksjonen. BFJs materiale viser også en urovekkende
kostnadsutvikling i deler av omsetningsorganisasjonene. Forbedringer her
har stor betydning både for industriens konkurransekraft
og for utbetalingsprisene til råvareprodusentene.
Rammen i tilbudet består av endring
i bevilgning over kap. 1150, målprisendringer og verdien
av det utvidede jordbruksfradraget ved beskatning. Som inndekning
er lagt til grunn en reduksjon i antall årsverk, økt
kostnadseffektivitet i jordbruket og krav til økt kostnadseffektivitet
i omsetnings- og foredlingsledd. På denne bakgrunn er partene
enige om en ramme for avtalen på 450 mill. kroner. Etter
dette blir rammen, inkl. skatteordningen og engangsmidler, på 750
mill. kroner.
Målprisene på jordbruksvarer økes
i avtalen tilsvarende 475 mill. kroner. I gjennomsnitt er det en økning i
målprisene på om lag 3 pst., som tilsvarer et
utslag i konsumprisindeksen på om lag 0,1 pst. Målprisene
på storfekjøtt, sauekjøtt, poteter og
noen melkeprodukter til dagligvaremarkedet økes over gjennomsnittet.
Melk til industrimarkedet endres ikke og målprisene på korn reduseres.
Målprisene på korn reduseres med 5 øre
pr. kg i forhold til vedtatt målpris. Dette gir en reell
prisreduksjon på 1 øre pr. kg. I tillegg er det
lagt til grunn at effektivisering i korn-/kraftfôromsetning
skal tilsvare 3 øre pr. kg kraftfôr.
Avtalen innebærer en friere omsetning
av melkekvoter. Brukere som selger kvoten må selge 70 pst.
til staten til kr 3,50 pr. liter. Det resterende selges fritt innen fylket
til fri pris. Kvote som staten har kjøpt kan selges ut
igjen etter gjeldende regelverk eller holdes tilbake til prioriterte
grupper. Taket på kvotestørrelse enkeltprodusenter
kan kjøpe seg opp til, heves til 225 000 liter, eller basiskvote
når denne er høyere. Kvotetaket for samdrifter
i melkeproduksjonen på 500 000 liter heves til 750 000
liter. Deltagerbruk i samdrifter kan søke særskilt
om tilskudd til annet husdyrhold enn storfe på eget bruk
når dette ikke er del av driftssamarbeid.
Spørsmålet om to-årige
jordbruksavtaler har vært drøftet under forhandlingene.
Ut fra en totalvurdering fra statens side ble det konkludert med
at avtalesystemet ikke endres, bl.a. ut fra at to-årige
avtaler vil representere nye bindinger på budsjettpolitikken.
Fra 2003 innføres det krav om miljøplan på det
enkelte foretak innen jord- og hagebruk som søker produksjonstilskudd.
Enkelte av referansebrukene får ikke
full virkning av det utvidede inntektsfradraget ved skatteligningen, som
i full virkning utgjør knapt 8 000 kroner pr. bruk, før
skatt. Det gjelder brukene med lite driftsomfang og lav næringsinntekt
innenfor saueholdet, kornproduksjon og spesialisert storfekjøttproduksjon.
Utvidelsen av jordbruksfradraget er gjort med sikte på å målrette støtten
til bruk hvor jordbruksdrift er en viktig del av inntektsgrunnlaget.
Komiteen har merka
seg at avtalepartane har fordelt reduksjonen i løyvingane
på kap. 1150 på 300 mill. kroner for 2002, slik
Stortinget gjekk ut frå ved handsaminga av statsbudsjettet
for 2002. Komiteen har merka seg at dette i den framforhandla
avtala delvis er gjort gjennom innsparingar og disponering av overførte
beløp, og sluttar seg til denne framgangsmåten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i statsbudsjettet for 2002 ble vedtatt et kutt
i rammen for jordbruksavtalen på 300 mill. kroner. Flertallet mener at
det er et prinsipp om at framforhandle avtaler bør respekteres,
ikke bare her i Stortinget, men også Regjeringen har et
ansvar for trygghet og forutsigbarhet som forhandlingsinstituttet
gir. Flertallet mener derfor det var svært
uheldig at Regjeringen med Fremskrittspartiets støtte kuttet
300 mill. kroner for inneværende års budsjett.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merka seg at partane har lagt utviklinga av utvida jordbruksfrådrag
som premiss for dimensjonering av både storleiken på ramma
og fordelinga.
Fleirtalet vil streke under at
skatt ikkje er noko forhandlingstema, men er samd i Regjeringa sitt
framlegg til å utvida det eksisterande jordbruksfrådraget ved
skattelikninga og at det vert gjort gjeldande med halv verknad for
2002. Fleirtalet har merka seg at utvidinga av den
eksisterande flate ordninga med 36 000 kroner som frådrag,
skal gjerast proporsjonal med storleiken på næringsinntekta,
opp til om lag 155 000 kroner, innanfor ein provenyverknad på 200
mill. kroner på statsbudsjettet. Fleirtalet sluttar
seg til den framlagde skatteordninga. Det har lenge vore eit ønskje å målretta
stønaden til jordbruket mot næringsdrivande der
jordbruksinntekta er ein viktig del av inntektsgrunnlaget for brukarane.
Flertallet vil peke på at
jordbruket og næringsmiddelindustrien sliter med de samme
kostnadsproblemer som resten av norsk fastlandsindustri. Det er
på denne bakgrunn avgjørende at skatte- og avgiftspolitikken
i forhold til næringen utformes slik at man hindrer ny
kostnadsvekst. Flertallet ser det som vesentlig at
man gjennomgår skattepolitikken med sikte på maksimal
ressursutnyttelse i næringen.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, har merka seg at dei minste bruka
med korn, sau og ammekyr statisk vurdert får lita nytte
av den utvida ordninga. Men ved vidareutvikling av slike bruk vil
ordninga vere til gagn for alle som driv jordbruk til å få ei
god næringsinntekt.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at skattepolitikken er et viktig fordelingspolitisk virkemiddel.
Ved framleggelsen av statsbudsjettet bør derfor Regjeringen
gjøre rede for fordelingsvirkningene av ulike utforminger
av skattefradraget. I tillegg kan det oppstå påregnelige
produksjonstilpasninger i næringen når de marginale
skattesatsene endres. Dette flertallet legger til
grunn at Regjeringen gir en grundig redegjørelse for slike
forhold når forslaget til endelig utforming presenteres
i budsjettet for 2003.
Eit fjerde fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, har elles
merka seg at Regjeringa vil leggje fram for Stortinget framlegg
om endeleg utforming av det utvida jordbruksfrådraget ved
skattelikninga i samband med statsbudsjettet for 2003.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil også vise til at kostnadsutviklingen
gjør det påkrevet å kompensere for offentlig
pålagte oppgaver som innebærer merkostnader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til forslaget om en utvidelse av den eksisterende inntektsfradragsordningen
ved beskatning av næringsinntekt fra jord- og hagebruk.
Disse medlemmer minner om at
Fremskrittspartiet var imot innføringen av denne særordningen
for de selvstendige næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen
og er følgelig uenig i en utvidelse av jordbruksfradraget. Disse
medlemmer mener det er riktig å redusere skatter
og avgifter, men at dette bør gjennomføres i form
av generelle ordninger, like for alle bransjer og næringer. Disse
medlemmer minner om Fremskrittspartiets gjentatte forslag
om å fjerne formueskatten samt redusere en del andre skatter
og avgifter som øker kostnadene for landbruket i tillegg
til andre bransjer og næringer. Disse medlemmer vil ikke
anbefale selektive skatteregler som begunstiger en næring
med relativt liten verdiskapning i tillegg, mens andre næringer
som er konkurranseutsatt og i langt sterkere grad bidrar til fellesskapet,
skal straffes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det under behandlingen av statsbudsjettet for 2002 ble vedtatt
et kutt i rammen for jordbruksavtalen på 300 mill. kroner. Disse
medlemmer vil påpeke det svært uheldige,
både i forhold til signaleffekten til næringen
og respekten for forhandlingsinstituttet, å gjennomføre
et slikt kutt som måtte innarbeides før de reelle
forhandlingene startet.
Disse medlemmer mener at en slik
framgangsmåte skaper stor usikkerhet for næringen
og lite forutsigbare rammevilkår, samt svekker forhandlingsinstituttet.
Videre fører en slik inngripen til at inntektsnivået
i jordbruket blir ytterligere redusert uten en landbrukspolitisk
debatt.
Disse medlemmer viser til Regjeringens
utvidede jordbruksfradrag. Ordningen er sagt å skulle ha en
inntektsverdi for jordbruket før skatt på 300
mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
inntektsverdien av denne ordningen er mindre enn de samlede kutt
i rammen på 435 mill. kroner (300 + 135). Dette
betyr at skatteordningen ikke dekker opp for den inntektsreduksjon
som rammekuttene gir.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at ordningens innretning er av en slik art at store bruk har større effekt
av ordningen enn mindre bruk. Dette vil si at ordningen har en strukturdrivende
bieffekt, i motsetning til en ordning som bygger videre på dagens
flate fradrag.
Disse medlemmer vil påpeke
det faktum at den inngåtte avtalens ramme gir en inntektsøkning
på årsbasis på 10 700 kroner i gjennomsnitt
pr. årsverk. Til sammenligning har andre grupper fått
en gjennomsnittlig økning i årsinntekten på 15
500 kroner. Dette betyr at den inngåtte avtalen ikke reduserer
inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper.
Disse medlemmer vil videre vise
til at den foreslåtte målprisøkningen
ikke vil dekke den forventede kostnadsøkningen i primærjordbruket
og den del av kostnadsøkningen i næringsmiddelindustrien
som jordbruket må dekke. Disse medlemmer finner grunn
til å gjøre oppmerksom på at målpriser
ikke må forveksles med pris til produsent som vil ligge
lavere enn målpris.
Disse medlemmer viser til omtalen
av fordelingsprofilen i den inngåtte avtalen. I St.meld.
nr. 19 (1999-2000) er det omtalt et behov for en moderat strukturutvikling,
spesielt innen melkeproduksjonen. Disse medlemmer vil
minne om at stortingsmeldingens forslag til tiltak for å oppnå denne
strukturutviklingen allerede er gjennomført. Dette tilsier
at tiltak for å framskynde en videre strukturutvikling
ikke bør fremmes før det er tatt en bred politisk
diskusjon om landbrukets samfunnsmessige og næringspolitiske mål.
Disse medlemmer viser til tabell
6.5 i proposisjonen og utslagene av den framforhandlede avtalen
på enkeltbruk.
Disse medlemmer vil spesielt
trekke fram inntektsmulighetene for sau, mindre kornbruk og mindre melkebruk.
Disse utslagene bekrefter den gjennomgående profilen i
avtalen på belønning av intensiv drift og større
bruk. Tabellen gir heller ikke et reelt bilde av dreiningen i virkemiddelbruken
som nå sterkt vil favorisere store bruk rett og slett fordi
disse brukene ikke er representert i tabellmaterialet.
I tråd med Stortingets og Sem-erklæringens
forutsetninger er det for kommende avtaleperiode foretatt en moderat
omfordeling av økonomiske virkemidler i retning bruk som
har ressursgrunnlag til å være en hovedinntektskilde
for brukerfamilien. Rammebetingelsene for brukere som velger å gå inn
i samarbeidsforetak forbedres, og mer av overføringene
flyttes over i skatteordninger.
Som oppfølging av FOLA-rapporten fra
NILF og utredninger av partssammensatte arbeidsgrupper, er partene
enige om forenklinger av virkemiddelbruken. Jordbruksavtalen legger
derfor opp til en omlegging av AK-tilskuddet slik at det innføres
et generelt kulturlandskapstilskudd til alt fulldyrket og overflatedyrket jordbruksareal
på 200 kroner pr. dekar. Satsene er samordnet mellom ulike
struktursatser som ikke har store forskjeller. Det er bare gjort
ubetydelige endringer i distriktsdifferensieringen.
Tiltakene som er satt i verk for å hindre
spredning av husdyrsykdommer som BSE og munn- og klovsyke til Norge
og for å sikre forbrukerne trygg mat, øker kostnadene
i matproduksjonen og for det offentlige. Tiltakene anses likevel
som nødvendige. Forbrukernes tillit til maten er en grunnleggende
forutsetning både for å opprettholde markedet
og en tilfredsstillende økonomisk utvikling i jordbruket.
Departementet finner det derfor rimelig at dekning av kostnadene
fordeles mellom næringen, forbrukerne og myndighetene,
jf. slik det våren 2001 ble gjort ved gjennomføring
av tiltak knyttet til BSE-situasjonen. Det er i Sem-erklæringen understreket
at forskjellen i matpriser i forhold til våre naboland
bør reduseres. Det arbeides med tiltak som kan redusere
strukturkostnadene i jordbruket og derigjennom skape grunnlag for
en forsvarlig utvikling i råvareprisene. Det er bare råvareprisene
som omfattes av jordbruksavtalen. Senere ledd i matvarekjeden har derfor
også stor betydning for at målsettingen kan nås.
Landbruksdepartementet har etter Stortingets behandling
av St.meld. nr. 19 (1999-2000) valgt å differensiere næringssatsingen
mellom produksjonen av standardprodukter og produksjonen av mer
spesialiserte og bearbeidede produkter. Videreføring og
videreutvikling av verdiskapingsprogrammet på matområdet
er et hovedvirkemiddel for å øke mangfoldet og innovasjonen
i matvaremarkedet. I 2002 vil hovedaktiviteten i verdiskapingsprogrammet
knytte seg til utviklingen av programmets fase II. Hovedelementer
i dette arbeidet blir å øke næringsmiddelindustriens
deltakelse i programmet, og å øke integrering
av eksportsatsingen på mer bearbeidede og spesialiserte
landbruksprodukter. Departementet mener det er viktig å sikre
et landbruk med høy grad av profesjonalitet i forhold til det å produsere
mat, og vil videreføre en omfordeling av de økonomiske
virkemidlene, som lagt til grunn i St.meld. nr. 19 (1999-2000),
Stortingets behandling av den, og de påfølgende
jordbruksoppgjør. Etableringen av regionale kompetansenettverk
for småskala matproduksjon er et viktig tiltak for å øke
profesjonaliteten også hos småprodusentene.
Ordningen med investeringsstøtte til
tradisjonelt landbruk skal bidra til tilfredsstillende finansiering
av bygninger og anlegg i hele landet. Det innføres derfor en
rentestøtteordning under LUF, forvaltet av SND, til erstatning
for eksisterende ordning med investeringslån. Bygdeutviklingsmidlene
skal bidra til lønnsom næringsutvikling på bygdene
innen og i tilknytning til landbruket. Ved prioriteringer og fordeling
av midlene må store utfordringer knyttet til fraflytting,
sysselsetting, rekruttering og demografisk utvikling vektlegges. Regionale
utviklingsprogram vil fortsatt være et viktig element i
en samlet utviklingsstrategi. For 2003 foreslås det ingen
endring i forvaltningsmodell for BU-midler.
Det er behov for en større og overordnet
satsing på markedsføring av Norge som reisemål
i Norge. Norges Turistråd har imidlertid hatt som primæroppgave
fra Nærings- og handelsdepartementet å ivareta
den internasjonale markedsføringen. Nærings- og
handelsdepartementet har nå gitt sin tilslutning til at
Norges Turistråd også engasjerer seg i markedsføring
av Norge som reisemål i eget land.
Det øremerkes 15 mill. kroner til bioenergi
innenfor rammen av 158 mill. kroner til skog og bioenergi. Den økte
satsingen forutsettes å legge grunnlaget for forretningsmessige
konsepter der landbruket er totalleverandør av bioenergiløsninger.
Med bakgrunn i St.prp. nr. 75 (1998-1999) og St.meld.
nr. 19 (1999-2000) foreslås det fra 2003 å innføre
krav om miljøplan for alle foretak innen jordbruk- og hagebruk
som søker produksjonstilskudd. Formålet er å bidra
til økt måloppnåelse i miljøarbeidet
i landbruket.
Det skal utarbeides rapporteringssystemer slik
at utviklingen når det gjelder likestilling i og rekruttering til
landbruket kan dokumenteres bedre. NILF har utarbeidet forslag til
rapportering på rekruttering. Systemet, sammen med tidligere
innført rapporteringssystem for likestilling, blir fulgt
opp som en integrert del av Budsjettnemnda for jordbrukets ordinære
arbeid. Kostnadene dekkes over nemndas budsjett.
Det ble 1. juli 2001 innført ny markedsordning
for korn. Statens kjøpeplikt på korn til faste
priser ble opphevet og erstattet med målpriser i jordbruksavtalen. Eksisterende
virkemidler som prisnedskrivingstilskudd, matkorntilskudd og prisutjevningsbeløp
på råvarer til kraftfôr ble videreført.
Importsystemet på korn ble lagt om til et system med tollkvoter.
Pris- og markedsreguleringsansvaret ble lagt til Norske Felleskjøp.
Fra 1. januar 2002 ble korn også omfattet av omsetningsloven,
slik at det kreves inn omsetningsavgift som kan brukes til markedsreguleringstiltak.
Departementet mener at erfaringene med den nye markedsordningen
for korn foreløpig stort sett er gode. Det er imidlertid
noe tidlig å trekke bestemte konklusjoner av de omlegginger
som er foretatt. Formålet med den nye markedsordningen
var og er å effektivisere kornomsetningen, øke
konkurransen i kornmarkedet og bidra til kostnadsreduksjoner. Det
ligger et potensial for kostnadsreduksjoner som følge av
den nye ordningen. Noe av dette er tatt ut allerede gjennom en mer
rasjonell kornstrøm og reduserte marginer for mottaksanlegg
som følge av økt konkurranse. En betydelig større
andel av kornet leveres nå direkte fra produsent til transittanleggene
ved Oslofjorden. Den nye ordningen har et prissystem som i større
grad enn den gamle ordningen legger til rette for konkurranse i
det norske kornmarkedet. Med få aktører er det
en utfordring å få til fungerende konkurranse.
Avtalen innebærer at målprisene på korn
og oljefrø reduseres med 5 øre pr. kg i kommende
avtaleperiode. Redusert pris på matkorn vil bidra til en
bedret konkurransesituasjon for norsk bakevareindustri. Partene
har videre lagt til grunn at effektiviseringen i korn- og kraftfôromsetningen
skal tilsvare 3 øre pr. kg kraftfôr.
Markedssituasjonen for melk tyder på at
det for 2002 vil være tilnærmet likevekt mellom
tilbud og etterspørsel. Dette tilsier at det for kommende
avtaleperiode ikke er behov for noen ytterligere reduksjon av melkeproduksjonen.
Ifølge markedsregulator er det behov
for 0,6 mill. liter mer geitmelk enn leveranseprognosene for 2002, gitt
dagens kvotemengde, tilsier. Det ble derfor enighet om å omfordele
all geitmelkkvote som vil bli solgt i 2002. Når det gjelder
geitmelkproduksjon i områder som ligger langt unna foredlingsanlegg
og foredling og omsetning av kjekjøtt, vises det til at
det kan gis støtte gjennom de midler som er satt av over
LUF, Verdiskapningsprogram for matproduksjon.
For kumelkkvoter gjøres ordningen for
kjøp og salg av kvoter mer markedsbasert gjennom at 30
pst. av kvoten må selges direkte til andre produsenter
og at 70 pst. av kvoten må selges til staten til en administrert pris
på 3,50 kroner pr. liter. Departementet legger til grunn
at hovedformålet med å endre ordningen for kjøp
og salg av kumelkkvoter er å øke tilpasningsmulighetene
til den enkelte melkeprodusent.
Forholdene for samdrifter og medlemmer i samdrift vil
bedres som en følge av at toppavgrensningen for tilskudd
husdyr heves til 250 000 kroner. Avtrappingen til 190 000 kroner
over fire år gjennomføres ikke. Det åpnes
videre for at deltakere i samdrifter i melkeproduksjon kan søke
om produksjonstilskudd til husdyr separat for andre husdyr enn storfe,
når dette er produksjoner som ikke er en del av et driftssamarbeid. Partene
er videre enige om at kvotetak på samdrifter på 500
000 liter heves til 750 000 liter. Kravet til maksimal avstand mellom
bruk som inngår i en samdrift heves fra 8 km til 10 km.
Som en oppfølging av St.prp. nr. 52
(2000-2001) har Landbruksdepartementet gitt NILF i oppdrag å gjennomføre
en utredning for å se på forutsetningene for å etablere
konkurranse i melkemarkedet. Utredningen skal avgis innen 1. juli
2002. Det bør tas sikte på å innføre
de eventuelle endringene fra 1. juli 2003. Med bakgrunn i det pågående
arbeidet med å vurdere ordningen, mener departementet at
det ikke er ønskelig å gjøre andre endringer
nå enn det som er nødvendig for at ordningen skal
kunne fungere, og la seg forvalte innenfor de rammer som er gitt.
Avtalepartene har gitt Statens landbruksforvaltning i oppdrag å vurdere
flyttinger av enkeltprodukter mellom prisgrupper, jf. jordbruket
sitt krav til årets forhandlinger. Dette er et ledd i arbeidet
med å sørge for at konkurransemessige forhold
mellom aktørene i PU-ordningen i mindre grad blir regulert
direkte av avtalepartene.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, vil peike
på at det er nødvendig å utvikle regelverket
og oppfølginga av det, for å hindre tilpassingar
som ikkje er i tråd med måla og intensjonane for
dei einskilde ordningane. Tilpassingar frå einskilde næringsutøvarar
som utnyttar tilskotsystemet, må ein kome til livs. Etter fleirtalet si
oppfatning kan ein overgang til toårige jordbruksavtaler vere
eit viktig tiltak i samband med forenklingsarbeidet og ber departementet
vurdere ein slik overgang i jordbruksforhandlingane det komande året.
Etter fleirtalet si oppfatning
er kulturlandskapet ein vesentleg del av heilskapen i det norske
landskapet og Noreg som reiselivsprodukt. Fleirtalet stør
det utvida arbeidet med marknadsføring av Noreg som reisemål
i eige land og strekar samstundes under at prosjektet må utviklast
vidare av Norges turistråd med basis i økonomisk
stønad frå reiselivsnæringa og offentleg
sektor utanfor jordbruksavtala.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, har merka seg at avtala inneber ei viss utflating
av strukturprofilen i areal- og kulturlandskapstilskota, slik ein
gjekk inn for ved handsaminga av St.meld. nr. 19 (1999-2000). Dette
fleirtalet har merka seg at den øvre grensa for
produksjonstilskot er auka frå 125 000 kroner til 140 000
kroner.
Samstundes blir det frå komande avtaleperiode
gjeve eit flatt kulturlandskapstilskot på 200 kroner pr.
dekar til alt areal som har rett på slikt tilskot, og dette fleirtalet har
merka seg at partane har ein prinsipiell grunngjeving for dette. Dette
fleirtalet meiner at hovudgrunngjevinga for overføringane
over jordbruksavtala er jordbruket sin produksjon av fellesgoder,
som ikkje kan betalast i marknaden. Desse målsetjingane
ligg fast. Det å fjerne avgrensinga i kulturlandskapstilskotet
for grovfôrareal over 400 dekar pr. bruk, eller bruk som
har driftssamarbeid i eit føretak, går dette
fleirtalet ut frå å vere eit eingongstiltak
som jamsteller all produksjon av kulturlandskap.
Dette fleirtalet er klar over
at forenkling ikkje kan gjennomførast utan at det vil slå ulikt
ut for dei einskilde bruka, og at det kan vere konflikt mellom forenkling
og målrettig av verkemidla. I avvegingane av desse omsyna
må det leggjast stor vekt på reelle forenklingar. Dette
fleirtalet meiner mindre byråkrati, færre
reguleringar og større handlingsrom vil medverke til at
jordbruket vil framstå som utfordrande å overta
for ungdom og andre som vil utvikle gardsbruk til inntektsgjevande
føretak. Det må skapast ein dynamikk som medverkar
til at næringa verkar attraktiv å satse på for
unge med ambisjonar om å skape ein framtidsretta arbeidsplass. Dette
fleirtalet har merka seg at avtala inneber at det vert etablert
ei rentestønadsordning, med utvida låneomfang
i ein femårsperiode, som også kan vere med på å skape
investeringslyst og avhjelpe investeringsbehovet, ikkje minst i
mjølkeproduksjonen.
Eit tredje fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, ser positivt på at det i
avtala er gjennomført nokre forenklingar med basis i utgreiingar
frå partssamansatte arbeidsgrupper og utgreiinga "FOLA
2002: Landbrukspolitikk - Forenkling og målretting" frå Norsk
institutt for landbruksøkonomisk forsking. Dette
fleirtalet meiner forenkling og målretting av verkemidla
i landbrukspolitikken er viktig både for næringa
sjølv, forvaltninga og av omsynet til politikken sin legitimitet
generelt. Dette fleirtalet viser til at Stortinget
ved handsaminga av St.meld. nr. 19 (1999-2000) gav avtalepartane
i oppdrag å gjennomføre forenklingar i dei årlege
budsjettoppgjera, og går ut frå at dette arbeidet
vil halde fram i dei kommande oppgjera.
Dette fleirtalet syner til at
det er behov for forenklingar også innafor landbruket,
og at mange av dei områdene som vert omtalt i FOLA-rapporten
er teke med i forhandlingane. Sidan mange bruk er nedlagt i dei
seinare år, må dette føra til mindre
byråkrati knytt til landbruket. Dette fleirtalet meiner
difor at departementet bør arbeide med dette som mål,
samstundes som omsynet til produsentane sine behov for rådgiving
og informasjon vert dekka.
Dette fleirtalet har merka seg
at departementet har fastsett ei ny, oppdatert og forenkla føresegn
om produksjonstilskot som ikkje legg hindringar i vegen for bønder
som vel å formalisere samarbeidet på ein ryddig
måte i ulike selskapsformer, til dømes samdrifter,
ansvarlege selskap eller aksjeselskap. Etter dette fleirtalet sitt
syn er dette positivt både for å redusere småskalaulemper
gjennom samarbeid, og fordi godt organisert samarbeid kan vere fagleg
utviklande og ha verdi sosialt. Dette fleirtalet har
også merka seg at avtalepartane er samde om å stille
krav om at søkjarar om tilskot må vere momsregistrerte. Dette
fleirtalet meiner dette er ein naturleg oppfølging
av at næringsutøvarane i jordbruket er sjølvstendig
næringsdrivande. Det gjev ei forståeleg avgrensing
mot meir hobbyprega bruk, der garden ikkje vert dreven med sikte
på å gi eit vesentleg tilskot til inntekta.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til de forenklings-/målrettingstiltak
som omtales i avtalen og vil påpeke to tiltak som disse
medlemmer anser som uheldige. Det første er fjerning
av tak for tilskudd til grovfôrareal og utjevning av strukturdifferensieringen innenfor
tilskudd til areal- og kulturlandskap. Et tilskudd på 200
kroner pr. daa for areal over 400 daa har ikke annen virkning enn å stimulere
til større bruk. Det andre er avviklingen av tiltaksfondet
for småfe og fjørfe. Dette var et svært
målrettet tiltak der landbruket hadde god innflytelse på bruken
av midlene. Avviklingen av dette fondet kan neppe sies å være
verken målretting eller effektivisering. Disse medlemmer viser
til at forenklinger er positivt og bør gjennomføres,
men ikke på en slik måte at det i realiteten innebære
betydelige strukturendringer mellom ulike deler av landet og mellom
brukstyper.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at eierforhold innen næringen må forankres i det
personlige eierskapet og ansvaret. På denne bakgrunn er
det grunn til å advare mot endringer som åpner
for passivt eierskap til landbruksvirksomhet. Disse medlemmer vil
derfor gå imot forslag om endringer som bidrar til at man
kan organisere virksomhet i foretak eller AS-form.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at proposisjonen om jordbruksoppgjøret ikke signaliserer
at Regjeringen ønsker å forlate et system med
sterke innslag av styring og detaljregulering.
Disse medlemmer vil minne om
at ressurssløsing på grunn av det jordbrukspolitiske
styringssystemet er grundig dokumentert. Disse medlemmer viser
til at det juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken i stor grad
ble utformet i mellomkrigsårene. Lovene var ment å være
midlertidige og skulle oppheves når forholdene ble normalisert.
Likevel ble reguleringene forsterket i perioden med 2. verdenskrig.
De politiske styringsfunksjonene ble videreført og bygd
ut.
Disse medlemmer vil peke på at
landbrukspolitikken har ført til sterk reduksjon av konkurransen
i jordbruksoppgjøret. Mange av de oppgaver som entreprenøren
er ekspert på å løse, er erstattet av
jordbruksforhandlinger, landbrukssamvirke, offentlige planlegger
og rådgivere.
Disse medlemmer mener norsk jordbruk
bør forberede seg på økt konkurranse
fra utlandet. Uansett i hvilken grad jordbruket vil møte
konkurranse fra verdensmarkedet, så bør rammebetingelsene
utformes slik at den innenlandske konkurransen fremmes. Dette innebærer
at de etatene og ordningene som hindrer dette, bør avvikles.
Det gjelder selve jordbruksavtalen og de forvaltningsoppgaver som
den er med å finansierer. Videre bør alle former
for produksjons- og markedsreguleringer som begrenser eller hindrer
konkurransen avvikles. Produksjonskvoter og begrensninger for husdyrproduksjon
bør avskaffes og fri etablering i alle produksjoner gjenopprettes.
Disse medlemmer vil hevde at
et sentralt element i å etablere konkurranse vil være å styrke
den private eiendomsretten. Det krever blant annet at lovene som
regulerer eiendomsomsetningen fjernes. Landbrukseiendommer må kunne
omsettes fritt til gjeldende markedspriser. Bo- og drivepliktsbestemmelsene
i odels- og konsesjonsloven må fjernes. Dette er av grunnleggende
betydning fordi konsesjonsplikten og offentlig fastsatte eiendomspriser
reduserer bondens forventninger og investeringslyst fordi han risikerer
ikke å få avkastning for kapitalen som blir investert i
gårdsbruket.
Disse medlemmer viser for øvrig
til egen særmerknad og merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) Om
norsk landbruk og matproduksjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om oppheving av omsetningsloven."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om avvikling av konsesjonsgrenser gitt i medhold av lov om
ervervsmessig husdyrhold."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på verdien av et lokalt eierskap til naturressursene
som kan bidra til bosetting og vitalitet i lokalsamfunnet. Etter disse
medlemmers oppfatning må det tilstrebes eierformer
hvor dette også i framtida er hovedregelen. Disse
medlemmer mener derfor at det som hovedregel ikke bør etableres
eierformer hvor eieren ikke bor på eiendommen. Eksempler
på slike eierformer er sameier eller aksjeselskap. Disse
medlemmer mener det som et utgangspunkt ikke er ønskelig å ha
uansvarlige selskaper som eiere av landbrukseiendommer og mener
dette utgangspunktet skal komme klart til uttrykk i gjeldende lovverk.
Komiteen viser til
at Verdiskapingsprogrammet er viktig for landbruket. Ikkje berre
gir det enkelte produsentar moglegheit til å satse nytt
og utradisjonelt, men det kan gje ringverknader der fleire ser på moglegheit for å skape
sin egen arbeidsplass. Etter komiteen sitt syn er
det viktig at dette programmet blir styrkt og vidareutvikla.
Midlene må brukast målretta
med klare resultatmål om auka matmangfald og auka verdiskaping.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, ser positivt
på at avtala inneber at det vert etablert eit driftstilskot
for spesialisert storfekjøtproduksjon. Med ein reduksjon
i mjølkeforbruket og auka kjøtforbruk er dette
ei fornuftig tilpassing av rammevilkåra, både
for å stimulere produksjonen av storfekjøt med
særskilde kvalitetar og for å halde oppe bruken
av grasareal i alle delar av landet.
Fleirtalet viser til ordninga
med påbod om bedøving og veterinærbehandling
ved kastrering av gris og at det frå Stortinget blei bedd
om å kompensere meirutgiftene for svineprodusentane. Fleirtalet konstaterer
at det blei gitt eit tillegg i målprisen for svinekjøt på 55 øre/kg,
som både er meint å dekke kostnadene ved kastrering
og gje eit tillegg i inntekta. Utrekningar på kastreringskostnadene
har blitt gjort til om lag 35 øre/kg. Det er frå næringa
kome ulike syn på kostnadene. Fleirtalet forutset
at partane fylgjer dei praktiske konsekvensane for produsentane
nøye og at FoU-arbeidet blir intensivert for å gjere
kastrering unødvendig.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merka seg at avtala inneber at 30 pst. av mjølkekvotane kan,
og må, omsetjast direkte mellom produsentane innanfor kvart
fylke til fri pris. Sidan dette er ei ny ordning går dettefleirtalet ut
frå at departementet vil få røynsler
med korleis ordninga fungerer og kva for konsekvensar ho får
og kome med ei vurdering av ordninga.
Dette fleirtalet legg til grunn
at departementet, i tett samarbeid med organisasjonane, vil vere
særleg merksam på eventuelle uheldige utslag av
friare omsetning av melkekvotar, med omsyn til for eksempel pris og
kva grupper som får auka kvotane sine gjennom den frie
omsetninga. Dette fleirtalet ser samtidig at tida
fram til dei neste forhandlingane er svært knapp i høve
til å vinne erfaring med den nye ordninga og vurdere desse,
mellom anna fordi eit regelverk for ordninga må på plass
før den kan setjast i kraft.
Dette fleirtalet forutset at
partane finn fram til god fordeling og fordelingsstimulerande tiltak
av melkekvoter som vert frigjorte.
Eit tredje fleirtal, alle
unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har merka seg at ein no registerer ein reduksjon
i jordbruksareal som er i drift. Ein ekstensiv produksjon som ammekuhaldet
kan medverke til å halde kulturlandskapet ope med beitedyr.
Det er nødvendig at det også i denne produksjonen
utviklast einingar med eit produksjonstilfang som gjer profesjonell
kvalitetsproduksjon og ei tilfredsstillande inntektsutvikling mogleg.
Ved handsaminga av St.meld. nr. 19 (1999-2000) peikte dette
fleirtalet på behovet for auka fleksibilitet i
kvoteordninga. Store delar av overføringane over avtala
går til mjølkeproduksjonen. Kvotesystemet har
medverka til monalege avgrensingar i handlingsrommet for mjølkeprodusentane
og svakare lønsemd enn det som kunne ha vore tilfellet
dersom produsentane hadde hatt høve til å utnytte
produksjonskapasiteten meir optimalt. Saman med det monalege fallet
i mjølkeforbruket, har dette gjort at det no er større behov
for å leggje til rette for strukturutvikling i denne produksjonen,
slik det også er peikt på i St.meld. nr. 19 (1999-2000).
Dette fleirtalet har òg
merka seg at grensa som einskildprodusentar kan kjøpe seg
opp til er heva til 225 000 liter pr. bruk. Dette fleirtalet er
samd i at som øvre grense for dei som ikkje har hatt større
kvote historisk, er dette ei nødvendig justering.
Dette fleirtalet har vidare merka
seg at kvotetaket for samdrifter i mjølkeproduksjonen skal
hevast til 750 000 liter, tilsvarande vel tre tak for einskildbruk. Samstundes
får samdrifter i mjølkeproduksjonen særskilde
vilkår ved at deltakarbruka kan søkje særskild
om tilskot til anna dyrehald enn storfe, når dette ikkje
er ein del av driftsfellesskapet. Dette gjer også vilkåra
for samdrifter i mjølkeproduksjonen betre. Dette
fleirtalet har vidare merka seg at grensa for kor langt bruka
i samdrifter kan liggje frå kvarandre er auka frå 8
til 10 km, og vil samstundes be om at dette regelverket blir praktisert
på ein fleksibel og romsleg måte.
Dette fleirtalet vil samstundes
peike på at det i vidareutvikliga av regelverket for tilskot
til føretak i jordbruket bør arbeidast med sikte
på at regelverket ikkje skal hindre fornuftige samarbeidsløysingar
og i størst mogleg grad handsame ulike produksjonar likt.
Et fjerde flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at disse partiene i vår gikk i mot at melk skal
kunne omsettes fritt på såkalt "børs". Dette
flertallet tar til etterretning at forhandlingene er resultert
i at 30 pst. skal kunne omsettes fritt innen hvert fylke. Erfaringene
med denne ordning må følges nøye, bl.a.
i forhold til betydningen mellom små og store bruk, prisutviklingen
og en forsikring om at det fortsatt skjer kjøp og salg
i ordnede former. Evalueringen vil måtte gå over
en tid, slik at en har god nok kunnskap om virkningen.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag i tilknytning til evaluering av fri omsetning av melkekvoter:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en evaluering av fri omsetning av melkekvoter hvor ordningen
har fungert i ett kalenderår gjeldende fra 1. januar 2003."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til den inngåtte avtalens
ordning for friere omsetning av melkekvoter. Denne ordningen er
et helt nytt prinsipp innenfor norsk landbrukspolitikk. Ordningen
vil ha som konsekvens at det stimuleres til større bruk
og mer intensive driftsformer. Dette vil igjen føre til
en reduksjon i antall melkeprodusenter. Melkeproduksjon er den desidert
viktigste produksjonen i norsk jordbruk og spesielt viktig for distriktsjordbruket.
En økt reduksjon i antall melkeproduksjonsbruk vil raskt
svekke landbrukets evne til å oppfylle sine samfunnsmessige mål.
Disse medlemmer mener at heving
av kvotetaket både for enkeltprodusenter og samdrifter
vil virke strukturdrivende, det vil si føre til større
og færre bruk.
Disse medlemmer viser til at
det under forhandlingene ble vedtatt at satsen for driftstilskudd
melk settes 5 000 kroner høyere pr. bruk i fylkene Østfold, Vestfold,
Oslo og Akershus enn i de andre fylkene i Sør-Norge. Disse
medlemmer mener det verken finnes faglige eller økonomiske
grunner for en slik prioritering, og mener det er et uheldig signal
til distriktsjordbruket. Disse medlemmer ser der
som viktig at den andelen av kvoter som tildeles fra staten blir kanalisert
på en slik måte at det styrker distriktsjordbruket,
og slik at ledig produksjonskapasitet blir utnyttet framfor nye
kostnadskrevende investeringer.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringa i utarbeidelse
av retningslinjer for videresalg av den statlige andelen av kvoter særlig
vektlegge behovet for å ta i bruk ledig kapasitet i produksjonsapparatet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at forslagene om å etablere mer fleksible og kostnadseffektive
løsninger ved en friere omsetning av melkekvoter, reduserte
kvotebegrensninger for melkeproduksjon i samdrifter og bedrede muligheter
for høyere melkekvoter for enkeltbruk er ett skritt i riktig
retning, men er langt fra tilstrekkelig for å tilpasse
jordbruket til en internasjonal konkurransesituasjon.
Disse medlemmer mener primært
at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked
med reell konkurranse fritt for offentlige fastsatte melkekvoter. Disse
medlemmer vil likevel, som en subsidiær holdning
innenfor den eksisterende landbrukspolitikken, støtte ordningen
med omsettelige produk-sjonskvoter for melk. Det bør
da vektlegges at produksjonskvotesystemet praktiseres på en
måte som fører til en ønsket strukturutvikling
og kostnadssenkning i norsk melkeproduksjon. En melkeproduksjon
som overføres til bruk der mulighetene for større
og mer rasjonell drift foreligger, vil kunne bedre konkurransedyktigheten.
Disse medlemmer vil hevde at
med en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk som gjøres
landsomfattende, bedres mulighetene ytterligere for en ønskelig
strukturutvikling og kostnadssenking i melkeproduksjonen.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk
som ikke begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres
landsomfattende."
Disse medlemmer viser til at
samdrift er en rasjonell produksjonsform som gjør det mulig
for yrkesutøvere i landbruket i fellesskap å utnytte
stordriftsfordeler, styrke lønnsomheten i produksjonen
og ta ut mer ferie og fritid. Kostnadseffektive produksjonsopplegg
styrker også muligheten for lavere matvarepriser.
Disse medlemmer vil minne om
Fremskrittspartiets landbrukspolitikk som tilsier at markedet selv utvikler
hensiktsmessige løsninger for en konkurransedyktig produksjon. Disse
medlemmer kan derfor ikke se at det foreligger særskilte
grunner til å begrense mulighetene for samdrift.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at vedtaket om bedøvelse
ved kastrering av gris innebærer ekstraordinære
kostnader for svineprodusentene som ikke ble kompensert ved jordbruksavtalen.
Dette er ekstraordinære kostander som næringen
påføres som følge av ønsket
om å satse sterkere på tiltak for dyrevelferd. Disse
medlemmer er av den oppfatning at produsentene bør
gis kompensasjon for disse kostnadene i overgangsperioden fram til
kastrering blir forbudt og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å innføre
en egen kompensasjonsordning for kostnader knyttet til kastrering
av gris i en overgangsperiode fram til forbud mot kastrering trer
i kraft."
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, ser positivt
på det arbeidet avtalepartane gjer med omsyn til eit miljøprogram,
og at det frå 2003 vert innført krav om miljøplan
på føretak innan jordbruk og hagebruk som søkjer
om produksjonstilskot. Føremålet med slikt planarbeid
må vere endra, meir miljøvenleg praksis, og ikkje
planane i seg sjølve. Planarbeidet må gi auka
måloppnåing og auka innretning mot dei største
miljøutfordringane. Fleirtalet går
ut frå at arbeidet vert koordinert best mogleg med einsarta
planarbeid for å redusere byråkratiet.
Fleirtalet har merka seg at det økologiske
landbruket er i ei positiv utvikling og er samd i at det i det vidare
arbeidet bør setjast fokus på å fjerne
flaskehalsar for vidare utvikling. Avtala inneber mellom anna forbetringar
for økologisk kornproduksjon og at korn skal prioriterast
under FoU-tiltaka saman med blant anna økologisk frukt
og grønsaker som har stort marknadspotensiale.
Fleirtalet meiner ein framleis
må ha fokus på omsettings- og marknadsarbeidet,
slik at dei økologiske produkta som forbrukarane får
tilbod om er merka som økologiske varer. Det har vore,
og er, ein føresetnad for satsinga at etterspurnaden etter
slike produkt kan stettast, og at produsentane kan få nytte
av den høgare prisen som slike produkt kan gi.
Fleirtalet vil peike på at
det er nødvendig med ei relativt sterk opptrapping av den økologiske
produksjonen over heile landet for å nå målet
om 10 pst. økologisk produksjon innan 2010.
Fleirtalet ser positivt på den
satsinga på bioenergi som avtala fører med seg.
Denne satsinga kan medverke til auka verdiskaping og gode framtidsutsikter for
jord- og skogbrukarar som leverandørar til fornybar energi.
Det er òg positivt i høve til miljømål,
særleg ved å redusere bruken av fossile energikjelder. Fleirtalet går
ut frå at satsinga skal leggje til rette for forretningsmessige
konsept der dei næringsdrivande sjølve er ansvarlege
for drifta og lønsemda i prosjekta.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til de mulighetene som foreligger for yrkesutøvere i landbruket
fordi det er en økende etterspørsel etter økologisk
produserte matvarer. Disse medlemmer vil derfor påpeke
at det er viktig å se markedsmuligheter ved økologisk
produksjon blant annet for å oppnå en sterkere
posisjon i et mer konkurranseutsatt marked.
Disse medlemmer vil peke på at
eksisterende driftsformer i landbruket har bidratt til å forverre
miljøsituasjonen. Utviklingen av økologisk landbruk
kan bidra til å redusere miljøskadene fra jordbruket.
Videre vil nye alternative driftsformer bidra til større
valgfrihet for forbrukeren innenfor rammene av helsemessig trygghet
til de matvarer som blir produsert.
Disse medlemmer minner om Fremskrittspartiets
målsetting for norsk landbruk er å etablere en økonomisk
effektiv landbruksnæring med et sterkt redusert behov for
interne støtteordninger. Det betyr at forbrukerne må betale
eventuelle merkostnader for økologisk dyrkede produkter
direkte i markedet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Norge produserer svært lite økologisk mat.
Ambisjonsnivået og viljen til satsing er for lav på dette
området. Disse medlemmer viser til forslag
fra Sosialistisk Venstreparti i Statsbudsjettet for 2002 der det
foreslås betydelige midler på dette området.
Disse medlemmer er kjent med
at det eksisterer et investeringsbehov i landbruket som er vanskelig å møte
med den lønnsomhet som er i næringen. Det blir i
avtalen omtalt en ordning med investeringsstøtte for å bøte
på disse problemene.
Disse medlemmer er imidlertid
av den oppfatning at å øke lønnsomheten
i næringen gjennom økt prisuttak, økt
markedsutnyttelse (Verdiskapingsprogrammet for mat) og økte
overføringer over statsbudsjettet er en mer målrettet
og rettferdig ordning. En rentestøtteordning vil også bidra
til en negativ strukturutvikling. Brukerne får heller ingen
garantier for økt lønnsomhet i den produksjonen
de investerer i.
Disse medlemmer er
bekymret for rekrutteringa til landbruket, og mener avtalen ikke
i tilstrekkelig grad tar tak i dette. Det savnes konkrete forslag
til hvordan en skal motivere ungdom til å videreføre
denne viktige næringa for Norge. Det vises her til forslag
fra Sosialistisk Venstreparti i statsbudsjettet for 2002.
Forslag frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringa i utarbeidelse av retningslinjer for videresalg av den statlige andelen av kvoter særlig vektlegge behovet for å ta i bruk ledig kapasitet i produksjonsapparatet.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen om å innføre en egen kompensasjonsordning for kostnader knyttet til kastrering av gris i en overgangsperiode fram til forbud mot kastrering trer i kraft.
Forslag frå Framstegspartiet:
Forslag 3
Forslaget til ny jordbruksavtale bifalles ikke.
Forslag 4
Eksisterende ordning med jordbruksavtale oppheves.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til jordbrukssubsidier og andre statlige økonomiske tiltak overfor jordbruket i sammenheng med statsbudsjettet uten forutgående forhandlinger.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til jordbrukssubsidier for den resterende del av inneværende budsjettår med en ramme på 1950 mill. kroner lavere enn det vedtatte budsjett på kap. 1150 til gjennomføring av jordbruksavtalen.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om oppheving av omsetningsloven.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om avvikling av konsesjonsgrenser gitt i medhold av lov om ervervsmessig husdyrhold.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med omsettelig produksjonskvoter for kumelk som ikke begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende.
Komiteen har elles
ingen merknader, viser til proposisjonen, og rår Stortinget
til å gjere følgjande
vedtak:
I
I statsbudsjettet for 2002 gjøres følgende
endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
1150 | | Til gjennomføring
av jordbruksavtalen m.m. | |
| 50 | Fondsavsetninger økes med
| 20 000 000 |
| | fra kr 784 960 000 til
kr 804 960 000 | |
| 70 | Markedsregulering, kan overføres,reduseres med
| 28 400 000 |
| | fra kr 222 500 000 til
kr 194 100 000 | |
| 73 | Pristilskudd, overslagsbevilgning,økes med
| 215 151 000 |
| | fra kr 2 156 417 til kr
2371 568 | |
| 74 | Direkte tilskudd, kan
overføres, reduseres med | 292 651 000 |
| | fra kr 6 873 558 til kr
6 580 908 | |
| 77 | Utviklingstiltak økes med | 101 000 000 |
| | fra kr 359 000 000 til
kr 460 000 000 | |
| 78 | Velferdsordninger, kan
overføres, økes med | 22 400 000 |
| | fra kr 1 773 289 til kr
1 796 254 | |
4150 | | Til gjennomføring
av jordbruksavtalen m.m. | |
| 80 | Markedsordningen for korn, økes
med | 39 000 000 |
| | fra kr 122 000 000 til
kr 161 000 000 | |
II
Stortinget samtykker i at totalrammen for bruk
av midler fra Landbrukets utviklingsfond, eksklusive administrasjonsutgifter,
fastsettes til 792,5 mill. kroner for 2003 og forvaltes etter retningslinjene
som er trukket opp i kapittel 7.3 og 8.2.1. Landbruksdepartementet
gis fullmakt til omdisponeringer innenfor rammen hvis behovet for
midler til ulike tiltak utvikler seg annerledes enn forutsatt.
III
Stortinget samtykker i at det som grunnlag for
jordbruksavtalen 2002-2003 gjennomføres en utvidelse av den
eksisterende inntektsfradragsordning ved beskatningen av næringsinntekt
fra jord- og hagebruk. Utvidelsen skal tilsvare en provenyeffekt
for statsbudsjettet på 200 mill. kroner. Endringen gjennomføres
med halv virkning for inntektsåret 2002 og full virkning
fra inntektsåret 2003. Endelig utforming av forslaget presenteres
for Stortinget i forbindelse med proposisjonen om statsbudsjettet
for 2003.
IV
Stortinget ber Regjeringen legge fram en evaluering av
fri omsetning av melkekvoter hvor ordningen har fungert i ett kalenderår
gjeldende fra 1. januar 2003.
Oslo, i næringskomiteen, 13. juni 2002
Olav Akselsen
leiar |
Olaf Gjedrem
ordførar |
Ivar Kristiansen
sekretær |