Over tid har arealplanleggingen i Norge utviklet
seg mot en praksis der de private utbyggere i stadig større grad
står for detaljplanlegging og tilrettelegging av boligprosjekter
og næringsområder. Dette krever et tett samspill
mellom offentlige og private aktører i forbindelse med
utbyggingsprosjekter. For mange prosjekters del inngås
det særskilte utbyggingsavtaler mellom kommunen og privat
utbygger.
Departementet har startet et utredningsarbeid
knyttet til bruk av utbyggingsavtaler og de vilkår av økonomisk
og ikke- økonomisk karakter som man finner i slike avtaler.
Utredningsarbeidet, som har vært tredelt, er nærmere
omtalt i proposisjonen.
Departementet er kjent med at Planlovutvalget
har bestilt en rapport som beskriver gjeldende praksis for utbyggingsavtaler
og partenes intensjoner bak denne type avtaler. Denne rapporten
vil være et viktig innspill i det videre arbeid. Først
og fremst i Planlovutvalgets videre arbeid, men også i
departementets arbeid med å se på utbyggingsavtaler
og de nærmere vilkår i avtalene. Når
konklusjonene fra den interdepartementale arbeidsgruppen som utreder
de gjeldende juridiske rammer for avtalene, samt rapportene fra
de to delprosjektene om effektivitets- og fordelingsvirkninger av utbyggingsavgifter
foreligger, vil departementet utarbeide en veiledning til kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at mange kommuner har tatt i bruk utbyggingsavtaler med
private utbyggere. Slike avtaler kan være et nyttig supplement
til reguleringsplaner. Reguleringsplaner gir rett til, men ingen
plikt til utbygging. Det kan derfor være nyttig og nødvendig
for kommunen parallelt med reguleringsarbeidet å inngå avtaler
med utbygger som sikrer gjennomføring av planen. Det kan
også innebære at utbygger pålegges å bekoste
hele eller deler av den infrastruktur som er nødvendig
for dette.
Flertallet mener at det må settes
grenser for hva som kan avtales slik at ikke utbyggingen belastes
med kostnader knyttet til utvikling av sosial infrastruktur som
skoler, barnehager m.v. Det er også behov for å sikre
at slike prosesser ikke på forhånd binder opp
folkevalgte organers beslutningsmyndighet eller holdes utenfor innsyn
fra offentligheten.
Flertallet mener at rammene for
kommunenes bruk av utbyggingsavtaler må klargjøres. Flertallet vil
understreke at kostnader ved utbygging av kommunenes sosiale infrastruktur
ikke må veltes over på boligbyggingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen vil
utarbeide en veiledning om inngåelse av utbyggingsavtaler
til kommunene. Det er etter disse medlemmers oppfatning
viktig at arten av de utbyggingsavtaler som inngås i kommunesektoren
er mest mulig lik av hensyn til ønske om likeverdige vilkår
for utbyggere og boligkjøpere, og videre at utbyggingsavtalene
ikke forhindrer boligbygging.
Disse medlemmer viser til at
plan- og bygningsloven skal revideres, og disse medlemmer imøteser
en grundig gjennomgang av dette temaet i den forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet hevder at kostnader til infrastruktur utover
det som er knyttet til nødvendige investeringer for at
en bolig skal godkjennes som ferdig til innflytting, i prinsippet
ikke skal belastes beboerne. Utgifter til skoler, barnehager og
utbygging av arealer til slike formål er et offentlig ansvar
og skal fordeles mellom innbyggere gjennom fordelingsmekanismene
i skatte og avgiftssystemet og ikke belastes beboerne gjennom utbyggingsavtaler. Disse
medlemmer vil vise til at det er stor behov for økt
boligbygging. Disse medlemmer viser til forslag i NOU
2:2002 om å gi kommuner tilskudd gjennom Husbanken for
hver ferdigstilt bolig. Dette vil kunne dekke kommunenes utgifter
i tilknytning til boligetablering og bidra til økt boligbygging.
Disse medlemmer mener derfor
at utbyggingsavtaler må begrenses og ber Regjeringen legge
dette synet til grunn for utarbeidelse av veiledningen til kommunene.