Det vises til brev 22. mai 2002 fra komiteen
vedrørende ovenstående. Under henvisning til mine
svar 16. mai d.å. på tidligere spørsmål
fra komiteen, ønskes svar på ytterligere spørsmål.
Disse følger nedenfor.
1. I svar på spørsmål
om GFU-saken og EU-kommisjonens behandling av denne (nr. 1) avvises
en eventuell sammenheng med Gassmarkedsdirektivet - Dersom EU-kommisjonen
går til sak og gir bøter på 30 til 50 mrd
kroner - kan det tenkes å ha noen betydning for vårt
samarbeid med EU på andre områder?
Skulle Kommisjonen komme til å fatte
et negativt vedtak i GFU-saken der bøter ilegges de selskaper
som er adressater for Kommisjonens klageskrift, vil det være
et uttrykk for at Kommisjonen mener disse selskapene har begått
brudd på gjeldende konkurranseregler. Disse konkurransereglene
har Norge forpliktet seg til å følge gjennom sin
tilslutning til EØS-avtalen. Som sådan vil et
eventuelt pålegg om bøter være en del av
de spilleregler som gjelder for det indre marked innenfor EØS-området.
I et slikt tilfelle må det antas at selskapene som eventuelt
ilegges bøter som nevnt, vil følge de prosedyrer
som gjelder for å prøve Kommisjonens vedtak. Dette
vil eventuelt være i form av saksanlegg for EF-domstolen.
Norge har som kjent tilkjennegitt overfor Kommisjonen
at saken mot selskapene etter norsk syn eventuelt burde vært
reist mot den norske stat, og en har i denne forbindelse bedt om
at saken må legges til side. Den norske stat har samtidig
bedt om, og blitt akseptert av Kommisjonen som såkalt interessert
tredjepart. Et negativt vedtak vil bli påanket av selskapene,
og som interessert tredjepart vil norske myndigheter også måtte
ha en tett oppfølging av en slik ankesak. Saken vil kunne
pågå i lang tid fremover.
GFU-saken er ennå ikke avsluttet fra
Kommisjonens side, og det er derfor ikke på det nåværende
tidspunkt mulig å si noe nærmere om eventuelle
reaksjoner fra norsk side på et negativt vedtak i konkurransesaken. Skulle
saken versere i lengre tid, vil den likevel kunne få en
negativ innvirkning på det generelle kaka mellom Norge
og EU. Jeg kan imidlertid ikke se at et negativt vedtak fra Kommisjonen,
som altså vil være i samsvar med de prosedyrer
Kommisjonen anvender i konkurransesaker, skulle kunne få særskilt
betydning for Norges forhold til EU i andreenkeltsaker.
2. I svar på spørsmål
om direktivets intensjon om rimeligere gass for EU som kjøper,
samtidig som betydningen overfor Norge er minimal (nr. 7), svares det
ikke konkret på hovedspørsmålet: Betyr
aktte i realiteten at EUs intensjon med direktivet ikke er oppnådd?
- Og om så er tilfellet, er det derfor det er spekulativt å snakke
om et årlig tap på 10 mrd kr (nr. 3) ?
Den intensjonen om reduserte gasspriser som
komiteen trekker frem, fremgår ikke av direktivet selv,
men er uttalt muntlig av Kommisjonen. Av direktivet fremgår
det at siktemålet med direktivet er å etablere
et indre gassmarked basert på konkurranse. Markedsliberalisering
er derved direktivets hovedintensjon. En forventet effekt av slik
liberalisering har vært reduserte priser til forbruker.
Liberaliseringen i det europeiske gassmarkedet
er kommet godt i gang, Det er likevel vanskelig å si noe håndfast
om årsaken (e) til dette. Bildet er komplisert, og gjennomføringen
av gassmarkedsdirektivet må antas å være
ett av flere elementer som har betydning i denne forbindelse. Andre
elementer som bidrar til liberaliseringen er tiltak i enkeltstater,
og på selskapsnivå. Som jeg har påpekt
i mine tidligere svar, er det foreløpig ikke grunnlag for å si
at gassprisene derved er redusert i særlig grad. Isolert
sett vil dette faktum neppe kunne anses som basis for antakelser
om hvorvidt EUs intensjon med direktivet er oppnådd eller
ikke.
Når det gjelder spørsmålet
om en kvantifisering av et mulig tap for Norge som følge
av en eventuell prisreduksjon på gass, vil jeg på ny
påpeke at det synes spekulativt å legge bestemte
tall til gran. Dette må iallefall gjelde all den tid det
ikke kan pekes på noen entydig tendens til at gassprisene
i Europa vil reduseres. I så måte har en heller
intet grunnlag for å konkretisere noe tall.
3. I svar på spørsmålet
om muligheten til en eventuell tilslutning til produsentorganisasjoner
som OPEC (nr. 6), vites ikke om dette er i strid med konkurransereglene
i EU; men problemstillingen avvises fordi medlemskap i for eksempel
OPEC "... ikke er noen aktuell problemstilling: Flere, bl.a. tidligere
statsminister Kåre Willoch, har tatt til orde for et tettere
samarbeid med organisasjonen. Et samarbeid med Gas Exporting Country
Forum (GECF) ville, om organisasjonen formelt blir opprettet, havne
i samme kategori som OPEC. - Vil det ikke være naturlig
at Norge har klarhet i hvilet spillerom vi som olje- og gassproduserende nasjon
har, før vi går videre i en felles integrering
av lovverk med EU (som etterspør olje og gass) - og at Stortinget
er klar over eventuelle konsekvenser?
Som suveren stat er det min oppfatning at Norge
på helt generelt grunnlag ikke på noe tidspunkt
har ønsket å slutte seg til noen produsentorganisasjon
(som de nevnte) som vil kunne legge forpliktende føringer
på nasjonale beslutninger om produksjonsnivå og
-tempo. Denne retten til ressursforvaltning er eksklusiv for enhver
suveren stat og kan bare begrenses ved avtale med andre stater.
Slike avtaler blir først bindende for landet når
nasjonalforsamlingen har godkjent dem.
EØS-avtalen er et eksempel på en
folkerettslig avtale som Norge er part i, og som legger visse føringer
på hva som vil kunne være mulig for Norge å gå inn
på av samarbeid med stater utenfor EØS-området.
Ett element i EØS-avtalen er at Norge derved har akseptert å etterleve
konkurransereglene i EU/EØS. Disse forbyr bl.a.
(EØS-avtalens artikkel 53) selskaper å opptre samlet
i markedet, i den grad dette kan tenkes å påvirke konkurransen
i medlemslandene. Stater som etter avtalen er forpliktet til å påse
at konkurransereglene etterleves (d.e. samtlige EU-medlemmer samt
EFTA-statene i EØS), er etter EØS-avtalens 59
forpliktet til å påse at selskaper ikke pålegges
ordninger som er i strid med konkurransereglene.
Spørsmålet om gassmarkedsdirektivets
gjennomføling i Norge vil ikke ha noen sammenheng
med, eller innvirkning på de generelle folkerettslige forpliktelser som
Norge har påtatt seg ved sin tilslutning til EØS-avtalen.
Disse folkerettslige forpliktelsene vil bestå uaktet innlemmelsen
av gassmarkedsdirektivet i EØS-avtalen og vil på selvstendig
grunnlag, og på basis av de regler som følger
av EØS-avtalen måtte vurderes i forhold til eventuelle
senere ønsker om samarbeid med andre land og organisasjoner.
4. I Nationen 06.05.02
skriver Senterpartiets nestleder Åslaug Haga; "Å godta
gassmarkedsdirektivet er bananrepublikk politikk". Siden det ikke
er problematisert i selve St.prp. nr. 42 (Gassmarkedsdirektivet),
- hva er hovedargumentasjonen for at Regjeringen ikke mener det
er nødvendig å nedlegge veto mot direktivet?
Etter at direktivet ble vedtatt i EU sommeren
1998, ble EFTA statene i EØS invitert til å innlemme
direktivet i EØS-avtalen. Dette er EFTA statene i EØS
forpliktet til gjennom EØS-avtalens artikkel 102, som forutsetter
at ny sekundærlovgivning for EUs indre marked skal gjøres
til en del av EØS-avtalen - som hovedregel samtidig som
den nye sekundærlovgivning får anvendelse i EU.
Gassmarkedsdirektivet er ett element i EUs måte å organisere
det indre energimarked på. Som jeg også tidligere
har presisert, vil norsk petroleumsvirksomhet påvirkes
marginalt av at direktivets oppstrømsregler gjennomføres
i Norge. I og med at vi pr. i dag har en meget liten nedstrømssektor,
vil direktivet heller ikke få konsekvenser av betydning
for denne sektoren i Norge. Nedstrømssektoren vil nå enkelt
kunne bygges opp i samsvar med direktivets regler.
Komiteen synes gjennom sitt spørsmål å tilkjennegi en
presumpsjon om at Norge, ved eventuelt å nekte å akseptere
direktivet som en del av EØS-avtalen, vil kunne påvirke
liberaliseringen av gassmarkedet i Europa. Som det følger
av det foregående, medfører en slik antakelse
ikke riktighet. I forholdet mellom Norge og EU er det essensielle
således at Norge sompart i EØS-avtalen
har påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til å gjennomføre
sekundærlovgivning for det indre marked i sin nasjonale
lovgivning. Både den forrige og den nåværende
regjering vurderte gassmarkedsdirektivet som EØS-relevant
og har derved verken ansett det nødvendig eller ønskelig å nekte
aksept av direktivets innlemmelse i EØS-avtalen.
5. Til Nationen 08.02.02,
i forbindelse med bl.a. trusselen om milliardbøter fra
EU, nedlegging av GFU og nasjonalt løft i energipolitikken,
sier lederen av Stortingets finanskomite Siv Jensen følgende:
"La oss tenke oss grundig om også når det gjelder
næringens rammebetingelser. Hadde dette vært en
enkeltsak, hadde vi løst den for lenge siden. Nå må vi
gjennomgå hele vår energipolitikk og ikke ensidig
akseptere lesninger diktert av andre." Hun understreker at Norges
hovedoppgave er å forvalte vår felles nasjonalformue
på en best mulig måte.
Noe i samme retning uttrykker
også BI-professor Svein Andersen i Nationen 07.02 02. "Men
dette krever en mer helhetlig politikk og strategisk tenkning. Vi
må rett og slett livre oss å leve med at det er
en permanent interessekonflikt mellom EU og Norge i energispørsmål".
- Er Statsråden
enig i at det er behov for en mer helhetlig politikk og strategisk
tenkning for å behandle vår nasjonalformue på en
best mulig måte, evt, når vil dette bli tatt opp?
Jeg er av den klare oppfatning at norsk petroleumspolitikk
fullt ut har vært - og fortsatt er - basert på helhetlig
og strategisk tenkning. Det er korrekt som Siv Jensen påpeker
i nevnte innlegg i Nationen, at det siden 1965 har vært
et grunnleggende prinsipp at olje- og gassressursene på norsk
kontinentalsokkel skal forvaltes slik at de kommer hele det norske
samfunn til gode. Alle elementer i norsk petroleumspolitikk har
til enhver tid vært knesatt nettopp for å påse
etterlevelse av dette bærende prinsippet. Jeg ser derfor
ikke noe poeng ved nå - etter 35 år - å drøfte
noe behov for om norsk petroleumspolitikk skal baseres på en
helhetlig og strategisk tenkning. De verdier som er sikret for det norske
samfunn gjennom petroleumsvirksomheten i disse årene, hadde
aldri kunnet bli av det omfang vi i dag ser uten meget nøye
styring og helhetstenkning fra norske myndigheter gjennom hele denne
perioden.
Jeg oppfatter også dette spørsmål
fra komiteen slik at det bygger på en oppfatning om at
Norge vil kunne påvirke liberaliseringen i EU. Som jeg
også tidligere har fremhevet, er dette ikke korrekt. EUs
indre energimarked generelt, herunder gassprisene, vil utvikle seg uten
hensyn til om Norge gjennomfører gassmarkedsdirektivet
i nasjonal lovgivning eller ikke.
Generelt vil jeg si at utviklingen i det europeiske gassmarked
har vært preget av et langsiktig interessefellesskap mellom
produsenter og konsumenter. EUs egne analyser indikerer en sterk
vekst i gassforbruket fremover. En slik vekst vil ikke realiseres
med mindre produsentene oppnår tilstrekkelige vilkår
til å forsvare ytterligere investeringer. Jeg er derfor
optimistisk mht at det også i en mer liberalisert verden
vil foreligge et klart interessefellesskap mellom EU og Norge.
Spørsmålet fra komiteen synes
også 4 være basert på en forestilling
om at Norge bør slutte å produsere gass for eksport
til markedet, dersom EUs tiltak for å liberalisere energimarkedet
ikke passer Norges behov fullt ut. En slik utvikling er imidlertid
ikke noe realistisk alternativ. Utfordringen for norske myndigheter
er tvert imot å sikre at forholdene ligger til rette for
høyest mulig verdiskaping fra de norske olje- og gassressursene
- i lys av, og under hensyntagen til den pågående markedsliberalisering
i EU.
På dette grunnlag anser jeg ovennevnte
utsagn fra professor Svein Andersen for lite nyansert.
Vår erfaring er således at
Norge, på tross av mange intense debatter om viktige energispørsmål,
også anses som svært viktig for EU i energispørsmål.
Over tid er jeg trygg på at Norge og EU i fellesskap vil
komme frem til løsninger på energisektoren som
er gjensidig akseptable både for produsent og konsumentinteressene.
Dette er helt nødvendig på basis av den gjensidige
avhengighet mellom disse. EU-kommisjonen er også klar over
det.
Dette er også årsaken til
at Russland, som står utenfor både EU og EØS,
nå er i diskusjoner med EU om tilpasninger i sine systemer
for gasseksport for å gjøre dem bedre i samsvar
med den liberalisering som skjer i EUs indre energimarked. Dette
viser samtidig at Norge, dersom vi hadde stått utenfor
EØS-avtalen, heller ikke ville stått fritt til
selv å bestemene fullt ut - og i full isolasjon fra EUs
behov og synspunkter - hvordan norsk gasseksport til EU skulle skje
i tiden fremover.