5.1 Sammendrag

Stortinget ga ved behandlingen av St.meld. nr. 31 (2000-2001), jf. Innst. S. nr. 307 (2000-2001) sin tilslutning til å styrke fylkeskommunens planmyndighet.

Planlovutvalget har lagt fram sin første delutredning, NOU 2001:7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven. I utredningen drøftes prinsipielle spørsmål knyttet til utviklingen av planleggingen etter plan- og bygningslovens regler. Den første delutredningen har vært på en bred høring. Planlovutvalget vil legge fram forslag til lovendringer i sin neste og siste delutredning, som etter planen vil foreligge ved utgangen av 2002. Miljøverndepartementet tar sikte på at oppfølgingen av Planlovutvalget legges fram for Stortinget våren 2004.

Stortingets tilslutning til at fylkesplanen skal styrkes og at den skal gis en generelt forpliktende virkning overfor stat og kommune i regionale spørsmål, betyr at fylkesplanen vil få en sterkere binding enn i dag overfor kommunene og staten i spørsmål av regional karakter. Etter Regjeringens oppfatning vil en slik endring i fylkesplanens status gjøre fylkeskommunen til en overkommune. Det er riktignok en forutsetning for de nevnte endringene at kommunene og staten i sterkere grad må trekkes inn i planprosessen. Kommunal medvirkning og medbestemmelse vil etter Regjeringens oppfatning i noen grad kunne redusere fylkeskommunens rolle som overkommune. Regjeringen legger til grunn at økt kommunal medvirkning ikke øker byråkratiet i fylkesplanprosessen.

I oppgavemeldingen ble det lagt til grunn at dagens form for statlig godkjenning av fylkesplanen ville bli vurdert nærmere. Regjeringen viser til at en videreføring av den statlige godkjenningsordningen av fylkesplanen vil redusere den ovennevnte overkommuneproblematikken.

Regjeringen understreker at kommunene fortsatt skal være den viktigste arealforvaltningsmyndigheten. Planlovutvalgets forslag om at deler av fylkesplanen skal kunne gjøres rettslig bindende for arealbruk i regionen vil gi fylkeskommunen en overkommunal rolle. En slik rolle vil begrense kommunenes myndighet i arealforvaltningen, selv om fortsatt sentral godkjenning av fylkesplanen og utvidet kommunale medvirkning i noen grad vil kunne redusere fylkeskommunens rolle som overkommune.

Regjeringen vil ikke nå ta stilling til om fylkeskommunens planmyndighet skal styrkes ved å gjennomføre de planlagte oppgaveendringene. Regjeringen vil vurdere de planlagte oppgaveendringene nærmere under oppfølgingen av Planlovutvalget.

Regjeringen vil understreke at det er behov for å samarbeide om planspørsmål på tvers av kommune- og fylkesgrenser, og viser i den sammenheng til Planlovutvalgets forslag om interkommunalt plansamarbeid. Det vises også til at det er gode erfaringer med regionalt samarbeid om fylkesplaner for avgrensede problemstillinger eller områder.

Planlovutvalgets utredning inneholder ikke forslag om å overføre myndighet til å avgjøre innsigelsessaker fra Miljøverndepartementet til fylkeskommunen. Spørsmålet om en eventuell desentralisering av avgjørelsesmyndigheten i innsigelsessaker vil bli sett i sammenheng med oppfølgingen av Planlovutvalget.

5.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti finner det riktig, i likhet med Regjeringen, å avvente å ta stilling til regional planlegging inntil oppfølgingen av Planlovutvalgets arbeid er avsluttet ved utgangen av 2002.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til St.meld. nr. 19 (2000-2001) der det blei foreslått å styrkje fylkesplanen og gi den meir forpliktande verknad overfor stat og kommune i regionale spørsmål. Fleirtalet peiker elles på at fylkeskommunen som planstyresmakt blei styrka og viser til sitt partiet sine merknader frå sine respektive fraksjonar i Innst. S. nr. 307 (2000-2001). På dette grunnlaget går fleirtalet imot Regjeringa sitt opplegg på dette punktet.

Fleirtalet viser elles til forslaget sitt i kap. 1.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at fylkesplanleggingen bør vurderes med sikte på å gjøre kommunene reelt til hovedansvarlige for arealplanleggingen. Dette kan baseres på interkommunalt samarbeide. I denne sammenhengen blir det viktig å sette fokus på fremtidig kommunestruktur.

Disse medlemmer mener at primærkommunen skal ha ansvaret for arealplanlegging etter plan og bygningsloven. Disse medlemmer mener grenseoverskridende planleggingsbehov må løses i samarbeid mellom de berørte primærkommuner eventuelt med fylkesmannen som meglingsinstans for å løse konflikter. Det er etter disse medlemmers mening meningsløst å gi fylkeskommunen en form for overordnet rolle i forhold til denne planleggingen. Fylkeskommunen vil de fleste steder ikke ha bedre grunnlag for å løse grenseoverskridende planleggingsbehov enn et samarbeid mellom de berørte kommuner, tvert om vil det oppstå grenseproblemer i områder med fylkesgrenser og for mange instanser vil blandes inn i avgjørelsesprosessen. Dette skaper forsinkelser, tregere planarbeid og f.eks. at det vil ta lengre tid å tilrettelegge for boligområder.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er et betydelig behov for å forenkle hele planleggingsprosessen etter plan og bygningsloven, og i møteser en revisjon av denne loven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til NOU 2000:22 hvor evalueringen av fylkesplanarbeidet beskrives slik:

"Når det gjelder spørsmålet om fylkesplanens samordningsfunksjon oppsummerer evalueringen med at fylkesplanen ikke fungerer etter intensjonen i plan- og bygningsloven. Fylkesplanprosessen er i liten grad en arena for politiske prioriteringer og fungerer i liten grad som et intern fylkeskommunalt styringsmiddel. Dette gjelder særlig overfor de tjenesteytende virksomhetene. Fylkesplanen synes også i liten grad å fungere som et regionalt samordnende styringsvirkemiddel i forhold til regional stat og kommunene. Fylkesplanene tar ikke opp de store regionale konfliktene i fylkene."

Det vises videre til studier som viser at:

"[ ... ] fylkesplanprosessene vitner om stort engasjement - fra alle involverte parter både på så vel politisk som administrativt hold. Men fylkesplanen var primært et planleggerinitiativ og -produkt. Entusiasmen begrenser seg til de som deltok i prosessen. Ingen andre synes å tillegge fylkesplanene nevneverdig betydning."

Disse medlemmer mener at fylkesplanlegging i stor grad er overflødig og bør avvikles. Norge klarer seg fint uten fylkesplanlegging, i realiteten viser evalueringen at det har vi klart til nå. Fylkesplanleggingen har ikke hatt praktisk betydning, men krevd mange årsverk i alle deler av offentlig virksomhet. Ressurser som vi i et fornyelsesperspektiv kan bruke på å bedre velferden.

Disse medlemmer mener at når man fastslår at det er kommunene som har ansvaret for arealplanlegging, men samtidig ønsker å gi fylkesplanen en generell forpliktende virkning overfor stat og kommuner i grenseoverskridende spørsmål, og at fylkesplanen skal være sentral i å avklare spørsmål knyttet til arealdisponering og utbyggingsmønster over kommunegrensene, da går man faktisk inn for å etablere fylkeskommunen som overkommune.

Disse medlemmer vil for øvrig vise til det forslag Stortinget vedtok på Høyres initiativ 26.mars 1998 om en bedre samordning og reduksjon av statlige myndigheters innsigelser overfor kommunenes arealplaner. Disse medlemmer viser til at dette skal følges opp i planlovutvalgets arbeid. Disse medlemmer mener planlovutvalget bør ta utgangspunkt i at fylkesplanleggingen skal avvikles og utarbeide lovendringene i plan- og bygningsloven som baserer seg på at fylkesplanleggingen skal avvikles.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre mandatet til planlovutvalget slik at ny plandel i plan- og bygningsloven baseres på at fylkesplanlegging avvikles."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er uheldig at Regjeringen fremmer denne stortingsmeldingen med endringer i oppgavefordelingen uten at Planlovutvalget har avgitt sin innstilling. Disse medlemmer mener det hadde vært ryddigere både for fylkeskommunen og Stortinget om planmyndigheten hadde vært behandlet i en større helhet. Disse medlemmer mener også at den bebudede oppfølgingen av Planlovutvalget i 2004 bør sees i sammenheng med den varslede evalueringen av fylkeskommunen Regjeringen har lagt opp til i slutten av stortingsperioden.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til NOU 22:2000 Om oppgåvefordelinga der eit av hovudproblema som vert drøfta er at fylkeskommunane har blitt tillagd sentrale planverktøy, utan at det er gitt verktøy for gjennomføring av dette planverket. Desse medlemene meiner fylkesplanen må utviklast til ein premissgjevar for regional utvikling og for nasjonal politikk. Desse medlemene viser til at ein i dag i for liten grad får gitt fagleg melding frå regionale myndigheiter til sentrale styresmakter om kva behova og utfordringane er. Gjennom ein meir forpliktande fylkesplan og ein velutvikla regional arena for samhandling mellom kommunar og fylkeskommunar, vil lokale og regionale myndigheiter bli viktige premissgivarar for komande statsbudsjett og stortingsmeldinger om dei ulike saksfelt.

Desse medlemene vil påpeike at det i dei Regionale utviklingsprogramma (RUP) er etablert ein arena for koordinering av bruken av regionale midlar for næringsutvikling, basert på partnerskap mellom de viktigaste utviklingsaktørane på regionalt nivå. Gjennom vidareutvikling bør RUP kunne danne basis for ein meir heilskapleg, fleksibel og målretta utviklingspolitikk basert på regionspesifikke utfordringar, behov og prioriteringar.

RUP bør være eit program som fokuserer på effektiv samhandling for utvikling av regionane sine føresetnader for innovasjon og læring (lærande regionar). Alle sektorar og myndigheitsorgan som spelar ei rolle i utvikling og tilrettelegging av infrastrukturen for næringsutvikling på regionalt nivå, bør inngå som likeverdige partnarar i eit reelt partnerskap med ansvar for utforming og gjennomføring av RUP.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner at dei regionale utviklingsprogramma primært bør ha eit systemfokus, dvs. at dei vert konsentrert om realiseringa av tiltak for å styrke næringslivetsiutvik­lings- og innovasjonsevne (regionale innovasjons­system). I tillegg bør RUP gje meir generelle strategiske føringar for bruken av dei etterspurnadstyrde bedriftsretta verkemidlane som forvaltast regionalt.

Denne medlemen meiner ein god modell kan sjå slik ut:

• – For alle fylke vert det utarbeidd regionale utvik­lingsprogram og strategiske næringsplanar, med eit 4 års perspektiv og basert på brei medverknad frå næringslivet sine organisasjonar og regionale utviklingsaktørar. Midlane kan tildelast gjennom årlege budsjett, men under føresetnad av at det vert gitt moglegheiter for overføring av udisponerte midlar eitt år til komande budsjettår. Midlane går direkte til den aktuelle verkemiddeloperatør, ev. via det politiske regionale nivå som får moglegheiter til å leggje inn meir langsiktige regionale føringar for verkemiddelbruken.

• – På grunnlag av dei fireårige programma og utvik­lingsavtalen mellom det regionale og sentrale nivået, utarbeider eit regionalt partnerskap samansett av dei viktigaste utviklingsaktørane i årlege handlingsplanar for det næringsretta utviklings­arbeidet. Planane føreset å vere innanfor ramma av nasjonale politiske føringar som må gjerast mindre detaljerte og meir fleksible enn i dag.

• – Verkemidlane for næringsutvikling vert å administrere i hovudsak av eksisterande aktørar. For å oppnå større fleksibilitet i høve til den enkelte region sine behov og føresetnader, bør det vurderast om den delen av utviklingsmidlane som er innretta mot det regionale innovasjonssystemet og overlappande ansvarsområde for deltakarne i partnerskapet (både mjuk og hard infrastruktur for forsking og utvikling og kompetanseutvikling i næringslivet, inkubatorar og liknande) og som ikkje er retta mot enkeltbedrifter eller enkeltkommunar, bør samlast i ei ramme for kvart enkelt fylke.

• – Det vert for alle ordningar på regionalt nivå etablert eit skilje mellom strategisk styring og tildeling av midlar. Det strategiske ansvaret ligg til det politiske nivået, medan det operative ansvaret vert lagt til den/dei fagleg ansvarlege.