1.1 Sammendrag

Det framholdes i meldingen at flertallet av befolkningen i Norge har høy levestandard og gode levekår, men at et lite mindretall lever i en situasjon preget av fattigdom som likevel er noe annet enn fattigdom i internasjonal sammenheng. Det understrekes at den tradisjonelle fattigdommen så godt som er utryddet i Norge, men at det å leve i sosial og materiell nød i et velferdssamfunn med generelt høy levestandard ofte vil oppleves som særlig belastende.

Regjeringens visjon er at ingen skal leve i fattigdom i Norge, og Regjeringen vil med utgangspunkt i tiltaksplanen iverksette tiltak for å bekjempe fattigdom. Regjeringen mener at fattigdomsutfordringene ikke bare løses gjennom universelle velferdsordninger og en bred utjamningspolitikk, men at bekjempelse av fattigdom i tillegg fordrer målrettede tjenester tilpasset den enkeltes spesielle situasjon og behov. Innsatsen skal målrettes mot de personene som lever i fattigdom, og mot årsakene og risikofaktorene for å utvikle fattigdom. I tillegg til målrettede tiltak vil Regjeringen videreutvikle de universelle velferdsordningene for at disse i større grad skal bidra til å hjelpe personer ut av fattigdom og forebygge fattigdom. Hovedinnsatsen skal rettes inn mot å gjøre de som lever i fattigdom over lengre tid, bedre i stand til å forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Vanskeligstilte barnefamilier er en prioritert målgruppe. Regjeringen vil arbeide for å forebygge sosial utstøting som har sammenheng med fattigdomsproblemer.

Om verdigrunnlaget uttales bl.a. at Regjeringen vil føre en politikk som gir den enkelte frihet til å velge, og at alle skal gis like muligheter ut fra den enkeltes forutsetninger. Det understrekes at det offentlige ikke kan bekjempe fattigdom alene, men at det enkelte mennesket har et ansvar for eget liv. Regjeringen vil arbeide for et velferdssamfunn som støtter opp under den enkeltes initiativ og egeninnsats, og hvor den enkelte tar medansvar.

Regjeringen legger opp til at velferdsordningene skal gi økonomisk og sosial trygghet slik at alle kan leve et verdig liv. Personer som på varig basis er avhengig av offentlige ytelser for sitt livsopphold, skal ha en grunnleggende trygghet for at de ikke rammes av fattigdom eller vedvarende dårlige levekår. Regjeringen vil arbeide for et inkluderende samfunn, hvor deltakelse og tilhørighet gjennom familie, nærmiljø og frivillig engasjement, utdanning eller annen aktivitet vektlegges.

Det foretas i meldingen en drøfting av hvordan fattigdom skal defineres, og det konkluderes med at det i tiltaksplanen legges til grunn at lav inntekt, målt ved 50 prosent av medianinntekten som varer i tre år, utgjør en hovedindikator på fattigdom.

Det understrekes at tiltaksplanen mot fattigdom må ses i nær sammenheng med innsatsen på andre områder, blant annet arbeidsmarkedspolitikken, utdanningspolitikken, integreringspolitikken, boligpolitikken, rusmiddelpolitikken og barne- og familiepolitikken og velferdspolitikken for øvrig.

Regjeringen viderefører reformarbeid iverksatt av tidligere regjeringer, som er viktige i fattigdomssammenheng. Dette gjelder blant annet:

• – Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv

• – Pensjonskommisjonen

• – Skatteutvalget

• – Opptrappingsplan for psykisk helse (1999-2006)

Følgende initiativ og satsinger fra Regjeringen må ses som et ledd i den samlede innsatsen for å bekjempe fattigdom:

• – Ot.prp. nr. 102 (2001-2002) om tidsbegrenset uførestønad

• – Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006)

• – Handlingsplan med tiltak for å øke deltakelsen i samfunnet for barn og unge med innvandrerbakgrunn

• – Ot.prp. nr. 63 (2001-2002) Om lov om endringer i lov om borettslag og lov om eierseksjoner

• – Ot.prp. nr. 94 (2001-2002) om gratisprinsippet i grunnskolen

• – St.meld. nr. 39 (2001-2002) Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge

• – St.meld. nr. 40 (2001-2002) om barne- og ungdomsvernet

Regjeringen vil komme med framlegg på følgende områder:

• – Stortingsmelding om samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten

• – Handlingsplan mot rusmiddelproblemer

• – Stortingsmelding om arbeidsmarkedspolitikken

• – Odelstingsproposisjon om introduksjonsstønad

• – Stortingsmelding om boligpolitikken for de neste årene

• – Stortingsmelding om storbyene

• – Stortingsmelding om folkehelsepolitikken

• – Stortingsmelding om mål, strategier og tiltak i politikken for funksjonshemmede

1.2 Komiteens merknader

1.2.1 Hovedmål og strategier

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, og fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, viser til den fremlagte St.meld. nr. 6 (2002-2003). Flertallet ser det som viktig at det gjennom tiltaksplanen mot fattigdom defineres mål og strategier i arbeidet for å bekjempe fattigdom i Norge. Utjevningsmeldingen som Bondevik I-regjeringen la frem, dokumenterte forskjeller i levekår. Gjennom fattigdomsmeldingen følger Bondevik II-regjeringen opp med målrettede tiltak for å løfte de som har de dårligste levekårene og lever i fattigdom. Dette vil være med på å redusere de økonomiske og sosiale forskjellene.

Flertallet slutter seg til Regjeringens mål om at alle skal gis like muligheter ut fra den enkeltes evner, ressurser og forutsetninger. Flertallet viser til meldingens punkt 1.2, der det heter at:

"Det offentlige har et ansvar for å legge til rette for at alle får like muligheter og vilkår for å skaffe seg gode levekår. Det offentlige kan ikke alene bekjempe fattigdom. Det enkelte mennesket har et ansvar for eget liv. Det må stilles krav til alle, ut fra hver enkelts evner og ressurser. Et velferdssamfunn må bygge på en forståelse av at det er et gjensidig ansvar og forpliktelse mellom stat og borger. Å stille krav er et uttrykk for respekt og tro på enkeltmennesket. Tro på egne muligheter er viktig for å komme seg ut av en vanskelig situasjon. Regjeringen vil arbeide for et velferdssamfunn som støtter opp under den enkeltes initiativ og egeninnsats, og hvor den enkelte tar medansvar."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hild­eng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, understreker at vi har et felles ansvar for å sikre at alle mennesker får dekket sine grunnleggende behov, og for å gi alle muligheten til å leve et godt liv i trygghet. Bærebjelkene i velferdssatsing er å sikre alle rett til helse, bolig, arbeid og utdanning.

Disse medlemmer mener at rettferdig fordeling må være basis for å sikre likeverdige levekår. Det er et mål å sikre alle størst mulig frihet til å utvikle sine evner og interesser innenfor et trygt fellesskap.

Disse medlemmer vil understreke at en forutsetning for å skape et trygt og solidarisk samfunn der alle sikres rett til helse, bolig, arbeid og utdanning, er å sørge for rettferdig fordeling og små økonomiske forskjeller. Utviklinga i Norge de siste 10-15 åra har i lys av dette gått i feil retning, slik disse medlemmer ser det.

Disse medlemmer vil påpeke at vi har sett en utvikling der de fleste har forbedret sin økonomiske og sosiale levestandard, men innafor dette hovedbildet skjuler det seg store forskjeller. De som fra før hadde mest å rutte med, har fått enda mer, mens de som hadde størst knapphet fra før, er blitt hengende enda mer etter. Denne forskjellsutviklinga har akselerert på slutten av 90-tallet og fortsetter inn i det nye årtusenet. Denne utviklinga må, slik disse medlemmer ser det, ikke få lov til å fortsette. En strategi for bekjempelse av fattigdommen i Norge vil etter disse medlemmers mening vanskelig kunne lykkes uten at den kobles sammen med en strategi for å minske de økonomiske forskjellene.

Disse medlemmer viser til at Regjeringa i stortingsmeldinga gir uttrykk for at fattigdomsutfordringene ikke løses gjennom universelle velferdsordninger og en bred utjamningspolitikk. Disse medlemmer vil sterkt understreke at universelle velferdsordninger og en bred utjamningspolitikk er grunnleggende viktigst for å bekjempe fattigdom, men at det også er nødvendig med personrettede tiltak og individuelle løsninger.

Disse medlemmer mener derfor at det er en klar svakhet ved stortingsmeldinga at en vurdering av de universelle velferdsordningene og en bred utjamningspolitikk er viet svært liten plass. Disse medlemmer mener at bl.a. Utjamningsmeldinga som Regjeringa Bondevik I la fram, naturlig burde være med som en del av grunnlaget for en omfattende utjamningspolitikk i tilknytning til Regjeringas tiltaksplan mot fattigdom.

Disse medlemmer vil peke på at det viktigste virkemiddelet vårt samfunn rår over for å utjevne økonomiske forskjeller, er skattesystemet. Gjennom skattesystemet er det mulig å sørge for en jamnere fordeling både av plikter og goder. Dagens skattesystem bidrar i for liten grad til dette, slik disse medlemmer ser det. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringas tiltaksplan mot fattigdom må følges opp med en endring av skattesystemet slik at dette i større grad kan bidra til økonomisk utjamning. Dette må omfatte beskatning både av lønnsinntekter, kapitalinntekter og formue. Disse medlemmer mener Regjeringa og Stortinget må følge dette opp i behandlinga av Skatteutvalgets (Skauge-utvalget) innstilling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Skatteutvalget har hatt som mandat å vurdere mål og prinsipper for skattesystemet, og behovet for endringer. Utvalget har levert sin innstilling, og Stortinget vil behandle dette i høstsesjonen 2003.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at skattesystemets fordelingsvirkninger vil vurderes i denne sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at en strategi for bekjempelse av fattigdommen i Norge ikke kan lykkes uten at den kobles sammen med en strategi for å minske de økonomiske forskjellene.

Disse medlemmer vil påpeke at den beste strategi for å bekjempe fattigdom er å hindre at den oppstår. Derfor må samfunnet legge til rette for at hver enkelt skal kunne bruke sine evner til beste for seg selv og fellesskapet og sikre like muligheter for alle, mest mulig uavhengig av livets tilfeldigheter. Mer markedsstyring og privatisering på viktige velferdsområder øker forskjellene i samfunnet. Markedet er ikke rettferdig og kan ikke ta samfunnsansvar.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at disse partiers skatteopplegg gir skattelette til dem som trenger det mest, og skatteøkning til de rikeste. Dette betyr at skatteopplegget i disse partiers alternative statsbudsjett for 2003 ville gitt vesentlig bedre økonomi for familier med lave og middels inntekter.

I en globalisert økonomi er presset for å øke forskjellene stort. Vanlige folks lønninger, sosiale ytelser og trygder presses ned, og lederlønninger og utbyttekrav presses opp. Dette krever etter disse medlemmers syn en sterk politisk bevissthet om det etisk riktige i en god fordelingspolitikk både nasjonalt og globalt, og om det faktum at land med en god fordelingspolitikk og sterk offentlig sektor også er vellykkede i økonomisk forstand. En globalisert økonomi kan skape verdier, men ikke fordele dem rettferdig. Uten styring øker gapet mellom fattig og rik. Dette krever vilje og evne til politisk styring både på nasjonalt og globalt nivå.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil minne om at Utjamningsmeldinga ikke bare dokumenterte forskjeller i levekår, men at meldinga også hadde konkrete forslag. Spesielt vises det til kap. 9 om forslag som var beregnet til om lag 2 mrd. kroner.

1.2.2 Verdigrunnlaget

En sterk og velfungerende velferdsstat er avhengig av at alle innbyggere har interesser knyttet til fellesskapet, at alle forplikter seg til å bidra, og at vi evner å fordele byrder og goder rettferdig. Alle mennesker har en grunnleggende plikt til å ta ansvar for seg selv og en rett til å sikre seg selv en akseptabel materiell velferd ved å være til nytte i fellesskapet. Fellesskapet og staten har en plikt til, og et overordnet ansvar for, å hindre at noen lider økonomisk nød, men også en rett til å stille krav til alle mottakere av fellesgoder. Alle rettigheter som det enkelte menneske har overfor fellesskapet, bør derfor motsvares av forpliktelser som fellesskapet setter for den enkelte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, påpeker at arbeid er den viktigste forsikring mot fattigdom. Velferdsordningene må derfor inneholde gode, arbeidsrettede tiltak i tillegg til økonomiske ytelser. Fattigdom finnes i Norge på tross av at det eksisterer en rekke universelle ordninger for inntektssikring. De generelle velferdsordningene er viktige for å forebygge fattigdom, men ikke tilstrekkelige for å hjelpe mennesker ut av fattigdom.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er derfor enig med Regjeringen i at de universelle ordningene må suppleres med målrettede, individuelle tiltak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet legger til grunn at et rettferdig samfunn forutsetter en omfordeling av ressurser mellom de som har mest, og de som har minst, og at alle innbyggere yter etter evne. De økonomiske forskjellene mellom folk i Norge er i dag mindre enn i nesten noe annet land, men er økende. Skal denne utviklingen snus, mener disse medlemmer at vi fortsatt må satse mer på gratis velferdsordninger for alle enn bare på å konstruere spesialordninger for de få.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det ikke må være et mål i seg selv at alle skal være mest mulig like, og at det ikke må aksepteres at det finnes forskjeller i den norske befolkning. Det er, og vil alltid være, til dels store forskjeller hva angår inntekt og levestandard i befolkningen, men dette er ikke i seg selv et stort nasjonalt problem. Disse medlemmer mener at en fra politisk side bør konsentrere seg om å få tak i de enkeltpersoner som faller utenfor det sikkerhetsnett som finnes i velferdsstaten, for å motvirke fattigdom. Disse medlemmer er av den oppfatning at det ikke er riktig å snakke om at enkelte grupper er å anse som fattige, men at en i stedet må erkjenne at det er enkeltpersoner innen en rekke forskjellige grupper som i kortere eller lengre tid er i en meget vanskelig økonomisk situasjon. Slik disse medlemmer ser det, er det viktig at de personer som over lengre tid ikke klarer å forsørge seg selv eller sin familie, må på en mest mulig målrettet måte få hjelp til å komme seg ut av denne situasjonen.