2.1 Familiepolitikkens verdigrunnlag (jf. meldingen kap. 1)

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, legger til grunn at mennesket utvikler seg i fellesskap med andre. Familien er samfunnets grunnleggende institusjon og det viktigste stedet der barn lærer verdier både for sitt eget liv og for samvær med andre. Familien er den primære arena for oppdragelse og opplæring, og også lærested for å kunne delta i andre og større fellesskap i samfunnet. Et mangfold av små og store fellesskap er verdifullt for samfunnet. Ulike fellesskap kan også fylle den funksjonen som den tradisjonelle kjernefamilien har. Komiteen ser på St.meld. nr. 29 (2002-2003) som en fornyelse av familiepolitikken, og mener det må være barna og det som er bra for dem som må ha førsteprioritet. Komiteen mener vi må gjenreise det personlige ansvaret, fellesskapet, nærheten og medmenneskeligheten. En slik mobilisering er viktig for å hindre utviklingen mot et kaldere samfunn. Komiteen vil i likhet med Regjeringen understreke at familie som begrep omfatter mange forskjellige typer samliv, ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile partnere med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, familier med fosterbarn og enslige, aleneboende med mer. Et storsamfunn kan ikke ta valget om samlivsform for voksne mennesker, men det er samfunnets ansvar og ivareta barns rettigheter, og samfunnet kan legge til rette for å gi de best mulige forutsetninger for et stabilt samliv.

Komiteen vil understreke at barn og unge er samfunnets viktigste ressurs. Gjennom sosial læring, utdanning og deltakelse skal barna lære å ta ansvar, vise omsorg og utvikle kritisk sans og selvtillit. Åpne og inkluderende lokalsamfunn er en viktig ramme rundt et godt oppvekstmiljø, og forholdene i hjemmet er ofte helt avgjørende for hvordan barn utvikler seg. Samfunnet må respektere at folk velger ulikt og legge forholdene til rette slik at det tas hensyn til barnas beste uansett samlivsform eller familieorganisering. Komiteen vil peke på at både arbeidsgivere og offentlige servicetilbud som barnehager og skolefritidsordninger har et medansvar for å skape fleksible løsninger, slik at foreldre og barn kan være mer sammen.

Komiteen konstaterer at familiebegrepet er i endring. En familie kan i dag ha en annen sammensetning enn det vi har lagt i begrepet kjernefamilie. Mange har også valgt å bo alene med og uten barn. Mennesker velger forskjellig. Komiteen mener det er positivt at samfunnet legger til rette for ulike valg. Komiteen mener at meldingen gir en god oversikt over de ulike virkemiddel som kan brukes i familiepolitikken.

Komiteen mener det er viktig å redusere det kommersielle presset mot ungdom.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at dette blant annet kan gjøres ved å forby reklame i skolen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, registrerer at barn og unge i dag er en stadig viktigere målgruppe for kommersielle budskap. Flertallet mener barn og unge bør læres opp til å være bevisste og kritiske i forhold til reklame og annen kommersiell påvirkning, og at skolen ikke må bli en arena for markedsføring og kommersialisering. Som en oppfølging av Nyborg-utvalgets innstilling "Oppvekst med prislapp?" (NOU 2001:6) la Barne- og familiedepartementet våren 2003 fram en tiltaksplan med tittelen "Nei til kommersialisering av barn og unge".

Flertallet viser også til at Barne- og familiedepartementet følger dette opp i sin oppfølging av Nyborg-utvalgets innstilling "Oppvekst med prislapp?" (NOU 2001:6).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil også nevne Dokument nr. 8:31 (2002-2003) Forslag fra Magnar Lund Bergo og May E. Hansen om endring av aldersgrensene for film og videogram og lovforbud mot kinoreklame for barn under 7 år. Disse medlemmer ser at dette vil redusere det kommersielle presset mot barna og beskytte de aller minste mot reklame beregnet for ungdom.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at familierelasjoner er viktig for barns utvikling, men vil presisere at barn kan ha en utmerket oppvekst og utviklingspotensial uten at det er tilknyttet biologisk familie. Familiebegrepet er vidt og består av ulike samlivsformer som det står fritt opp til den enkelte å velge og som må verdimessig likestilles. Det gjelder ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile partnere med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, familier med fosterbarn, enslige, aleneboere med mer.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartivil vise til at mange barn lider under at foreldrenes samliv ikke opphører av ulike grunner. Det er riktig at ekteskapet som institusjon formaliserer gjensidig forpliktelse og mer stabilitet, men det blir feil å hevde at dette bare er positivt. Meldingen idylliserer og overdriver betydningen av ekteskapet som samlivsform.

Komiteen vil poengtere at barnetrygden er en av de viktigste kontantoverføringene til barnefamilier, og skal kompensere for større utgifter ved det å ha et forsørgeransvar. Barnetrygden er en sikkerhet for alle barnefamilier. Den går uavkortet til barna og er ikke avhengig av foreldres økonomi.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil presisere at barnetrygden utbetales til den som har barnet boende fast hos seg. Vedkommende må sørge for at barnetrygden kommer barnet til gode. Disse medlemmer vil videre presisere at det i fattigdomsmeldingen punkt 3.3.1. er omtalt:

"I tillegg til ytelser fra folketrygden, blant annet overgangsstønad og uføretrygd var barnetrygden en viktig inntekt for lavinntektsgruppen. Barnetrygden utgjorde nesten en firedel av samlet husholdningsinntekt for den gruppen."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at flertallet ønsker å bidra til valgfrihet og en trygg økonomisk situasjon for barnefamiliene gjennom gode økonomiske overføringsordninger. Kontantstøtten er økt med 657 kroner per måned fra 1. august 2003. Dette tilsvarer små­barnstillegget i barnetrygden. Fra samme tidspunkt ble småbarnstillegget avviklet. Ordningen med ekstra småbarnstillegg for enslige forsørgere er videreført som i dag. Den ordinære barnetrygden er nominelt videreført. Småbarnstillegget, kontantstøtten og statstilskuddet til barnehager er alle overføringsordninger som når samme målgruppe - foreldre med barn i alderen 1-3 år.

Flertallet mener at avvikling av småbarnstillegget innebar en forenkling av overføringsordningene til barnefamiliene. Regjeringens forslag innebar at de fleste småbarnsfamilier vil nyte godt av enten redusert foreldrebetaling i barnehage eller økt kontantstøtte.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil minne om at i St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom viser Regjeringen til at barnetrygden er en viktig inntektskilde for lavinntektsgruppen. Barnetrygden utgjorde nesten en firedel av samlet inntektskilde for lavinntektsgruppen. Til tross for dette fjernet Regjeringen, støttet av Fremskrittspartiet, småbarnstillegget til barnetrygden fra 2003, som utgjorde 657 kroner/mnd. per barn. Bare enslige forsørgere fikk beholde småbarnstillegget, men enslige forsørgere er ikke en ensartet gruppe økonomisk sett. Foreldre som mottok kontantstøtte for sitt barn, fikk bortfallet av småbarnstillegget fullt ut kompensert ved en tilsvarende økning av kontantstøtten. Det gjorde derimot ikke småbarnsforeldre som bruker barnehageplass for sitt barn, som dermed mistet 657 kroner per mnd. Regjeringen lot småbarnsforeldre med barnehageplass selv delvis finansiere redusert foreldrebetaling ved å fjerne småbarnstillegget.

Disse medlemmer var sterkt imot denne nye endringen av småbarnstillegget, når vi har så mye kunnskap om hvor viktig slike universale kontantoverføringer er for barnefamilier og særlig for barnefamilier med meget lav inntekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peker på atbarnefamilier gjennom flere år har blitt fratatt en årlig prisjustering av barnetrygden, noe som utgjør et tap for barnefamiliene på opptil flere tusen kroner i året.

Disse medlemmer mener at på sikt vil en slik reduksjon av barnetrygden kunne undergrave fundamentet for hele ordningen.

Disse medlemmer viser til sine alternative statsbudsjetter der disse medlemmer foreslår at barnetrygden skal prisjusteres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet kommer med følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen automatisk prisjustere barnetrygden årlig ved hver budsjettfremleggelse."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i den forbindelse til at disse medlemmer ønsker at barnetrygden holdes utenom ved beregning av sosialhjelpstøtte.

2.2 Forpliktende samliv (jf. meldingen kap. 2)

Komiteen mener at forpliktende og stabile samliv er det beste for barns oppvekst. Ekteskapet skiller seg ut av to grunner; formalisering av gjensidig forpliktelse og mer stabilitet. Et samlivsbrudd uansett samlivsform er i de fleste tilfeller en belastende opplevelse for involverte parter, spesielt barna.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, merker seg at en undersøkelse (Byberg, Noack og Foss-2001) viser at sjansen for å oppleve et samlivsbrudd er mer enn tre ganger så stort i samboerfamilier. Derfor mener flertallet at ekteskapet gir den beste rammen rundt barns oppvekst. Ekteskapet gir en formell og juridisk trygghetspakke, og både inngåelse og oppløsning blir offentlige handlinger. For ekteskapet finnes det et omfattende regelverk/lovverk som kommer til anvendelse ved samlivsbrudd eller ved død. Dette gir en forutsigbar trygg ramme som har betydning for den enkelte. Samboere mangler denne juridiske automatiske tryggheten, og mange er kommet i en vanskelig situasjon etter et samlivsbrudd eller ved å miste sin samboer. Flertallet mener derfor det er særs viktig at informasjon om rettigheter og plikter i forbindelse med ulike samliv blir gjort kjent, spesielt overfor unge mennesker i etableringsfasen. Ekteskap og samboerskap er ulike samlivsformer. Ekteskapet gir størst trygghet i forhold til barns oppvekst, men familiene må selvsagt stå fritt til å velge samlivsform.

Komiteen viser til at mange par og familier sliter med utfordringer som kan vokse seg store og uoverstigelige. Det kan utvikle seg parkonflikter, vanskeligheter i forholdet til barna, og familien kan få en opplevelse av ikke å fungere slik de egentlig ønsker. Veien til en hjelpeinstans kan være tung å gå. Et samlivsbrudd kan føre med seg problemer både psykisk, fysisk, økonomisk og sosialt. En undersøkelse av Dag Bruusgaard ved Universitetet i Oslo viser at et samlivsbrudd dobler risikoen for å bli langvarig sykemeldt. Komiteen mener derfor det er en viktig jobb for samfunnet å tilrettelegge slik at familier kan leve bedre sammen, forebygge samspillproblemer mellom foreldre og barn og hindre familieoppløsning. Komiteen vil også understreke at i noen tilfeller er konfliktnivået så høyt at det gir mer ro og trygghet rundt barns oppvekst at det blir samlivsbrudd.

Komiteen mener at det viktige arbeidet som familievernkontorene driver, må videreutvikles, og kompetansen må styrkes. Spesielt må kunnskapen om barn og relasjoner voksne/barn utvikles. Familien som helhet må tas inn i samtalerommet, ikke bare de voksne. Tilbudet må fortsatt være gratis, og man må få komme uten henvisning.

Komiteen mener at familier med funksjonshemmede barn kan være sårbare i samlivet. De følelsesmessige belastninger kan være større enn i andre familier. Samlivsbruddene er økende i antall, og når det kommer til slike brudd, fører de ofte til større vansker enn hva andre familier opplever. Foreldrene opplever at det sjelden blir tid til å fokusere på samlivet. Komiteen mener at overfor familier med funksjonshemmede barn er det viktig å arbeide med parforholdet og styrke samlivet og samarbeidet dem imellom. De har behov for hjelp til å bearbeide sine opplevelser i forbindelse med å ha et funksjonshemmet barn, og få anledning til nødvendig hvile og rekreasjon. Komiteen mener det er viktig å få etablert et tilbud til denne gruppen på familievernkontorene over hele landet. Komiteen ser med tilfredshet på at Regjeringen gjennom et eget prosjekt sørger for opplæring av ansatte ved landets familievernkontorer for å avholde kurs for foreldre med funksjonshemmede barn. Komiteenhar videre merket seg at mange foreldre allerede får et slikt tilbud. Det er viktig at alle organisasjoner og institusjoner som arbeider med funksjonshemmede barn er kjent med og trekkes inn i dette foreldrestøttende tilbudet. Komiteen vil understreke viktigheten av at det er etablert et nettverkssamarbeid mellom ulike tjenester på bl.a. fylkeskommunalt og statlig nivå som arbeider med funksjonshemmede barn med ulike behov. Dette gir tiltaket den nødvendige tverrfaglige tyngde og bredde.

Komiteen mener også at samfunnet står overfor nye utfordringer i møtet med mennesker fra andre kulturer. I stigende grad møter blant annet familievernkontorene klienter med minoritetsbakgrunn, både i rådgiving og mekling.

Komiteen er kjent med at det i familievernet etter hvert har utviklet seg større kompetanse på dette området, og at denne tjenesten er i gang med flere prosjekter for metodeutvikling og videre kompetanseheving.

Komiteen verdsetter denne utviklingen og vil påpeke betydningen av at den videreføres og styrkes.

Komiteen er videre kjent med at departementet i Program for foreldreveiledning har satt i gang et eget prosjekt overfor innvandrerfamilier, og at dette arbeidet skal videreføres og utvides.

I tillegg er det viktig at familievernkontorene utvikler kompetanse i møtet med mer spesielle problemer som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og andre traumer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter et permanent kulturveiledningsprogram for familier fra andre kulturer som er vesentlig annerledes enn den norske. Programmet kan koordineres med introduksjonsprogram for alle nyankomne innvandrere, som beskrevet i Ot.prp. nr. 28 (2002-2003).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ser at familievernkontorer ikke skal erstatte profesjonell hjelp når det er behov for det ved kompliserte familiesaker.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at under komiteens høring ble det opplyst fra Hareide ved Modum Bads Samlivssenter at samlivet får en stor utfordring når man får sitt første barn. Da konsentreres ofte innsatsen overfor det nyfødte barnet og samlivet blir litt tilsidesatt. Flertallet støtter derfor Regjeringens forslag om å tilby et 1-dagssamlivskurs for førstegangsforeldre. Samlivskurs har fått økende støtte, men det er på langt nær nok til å dekke den faktiske etterspørselen. Samlivskurs er gode, forebyggende tiltak mot samlivsbrudd. Fordelen med samlivskurs er at det er et lavterskeltilbud og ikke et behandlingstilbud. Det er for dem som vil forebygge og for dem som vil investere i et varig og forpliktende samliv.

Flertallet mener det bør være et mål å gi alle nybakte foreldre tilbud om et 1 dagssamlivskurs.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at når man har fått ordningen på plass, vil man vurdere effekten og eventuelt utvide ordningen til hver gang man får et barn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan ikke se at det offentlige skal bruke ressurser på "rekrutteringskampanjer" for ekteskap. Selv om disse medlemmer er enige i Regjeringens syn at ekteskap er den foretrukne ramme for samliv, er man ikke enige i at en slik kampanje har noen hensikt, eller skulle være ønskelig. Det må være opp til de enkelte mennesker å vurdere hvorvidt de ønsker å inngå forpliktende ekteskap, med de rettigheter som da automatisk kommer til, eller ikke.

Disse medlemmer kan ikke se at det offentlige skal bruke ressurser på samlivskurs, som en del av det forebyggende familiearbeidet. Forebyggende arbeid kan i seg selv være gunstig både for enkeltpersoner og for samfunnet. Men det forutsetter at tiltak er effektive i forhold til hva de skal oppnå. Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen har sannsynliggjort at slike kurs kan gi effekt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag om å tilby et 1-dagssamlivskurs til nybakte førstegangsforeldre, men er uenig i at dette begrenses til kun førstegangsforeldre. Det er en utfordring for samlivet og eneforsørgere hver gang man får barn, og mange samlivspartnere og enslige opplever senere svangerskap og fødsler som en større belastning enn første gang. Det er også nye problemstillinger og nye utfordringer i det å få flere barn. Disse medlemmer ønsker at alle nybakte foreldre skal få tilbud om et 1-dagssamlivskurs. Det er også viktig at innsatsen og ressursene økes på foreldreveiledningen i svangerskapet. Det vil for mange være for sent med et kurs etter fødselen, da store deler av problemene rundt samlivsproblematikk oppstår i svangerskapet. De som er ansvarlige for svangerskapskontrollene og svangerskapskursene må i større grad ta ansvar for at dette blir ivaretatt.

Komiteen mener at forpliktende og stabile familieforhold er det beste for barns oppvekst. Komiteen mener at valg av samlivsform er opp til hver enkelt. Det viktige er at et samliv fungerer godt og at barna får en god og trygg oppvekst.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at nye samlivsformer kan være like verdifulle som ekteskapet og den tradisjonelle kjernefamilien. Det avgjørende er kvaliteten i samlivet.

Disse medlemmer viser til at ekteskap og partnerskap har en formell trygghet gjennom lover og regler som et samboerskap ikke gir. Disse medlemmer mener derfor at samboende må gis flere rettigheter og plikter enn i dag. Det er viktig med informasjon om rettigheter og plikter i forbindelse med valg av samlivsform. Informasjonen bør spesielt rettes mot unge mennesker. Disse medlemmer mener familier selv må velge hvilken samlivsform de synes er best.

Komiteen støtter arbeidet for å gjøre det lettere å oppløse tvangsekteskap. Komiteen henviser til behandlingen av Ot.prp. nr. 103 (2002-2003) Ekteskapsloven.

Komiteen vil peke på at familievernkontorene har flere viktige oppgaver. I tillegg til rådgivning og megling skal også kontorene drive forebyggende og utadrettet virksomhet. Det er derfor viktig at denne delen av arbeidet styrkes.

Komiteen peker også på betydningen av at familievernkontorene samarbeider med andre beslektede tjenester på kommunalt nivå om å gi et godt tilbud for å forebygge kriser i samlivet og foreldreskapet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at familievernkontorene bør vurdere å skifte navn til for eksempel familiekontorer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter forslaget om samlivskurs og mener disse skal være gratis, frivillig, ha god kvalitet, formidles av for eksempel helsestasjonene og være offentlig godkjent av fylkesmannen.

Disse medlemmer vil understreke at det å skille seg er en rettighet den enkelte har. Årsakene til samlivsbrudd er mange. I enkelte familier skjer det overgrep og mishandling. I slike tilfeller vil et samlivsbrudd være til det beste ikke minst for barna. Det er derfor viktig å understreke at valget om å gå fra hverandre må tas ut fra personlige forhold. Disse medlemmer mener at ytterligere belastning i den vanskelige situasjonen et samlivsbrudd er for den enkelte, ikke minst hvor barn er involvert, må unngås. Disse medlemmer mener den valgfrihet den enkelte har ikke må undergraves.

Disse medlemmer mener samfunnet kan bidra til å forebygge samlivsbrudd, men at det samtidig må legge forholdene til rette for dem som blir skilt og ikke forverre situasjonen ved fordømmelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at dagens ordning med separasjonstid bør endres til en betenkningsordning etter svensk modell. Disse medlemmer mener at dersom ektefellene ikke er enige om å skilles eller den ene bor sammen med barn under 16 år som hun eller han har omsorgen for, skal skilsmissen bli underlagt en betenkningstid på 12 måneder. Deretter kan partene kreve skilsmisse. For ektefeller som er enige om skilsmisse og hvor ingen av partene forsørger barn, skal det ikke gjelde noen separasjonstid. Disse medlemmer understreker at fylkesmannen fortsatt skal gi skilsmisse som i dag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag om å endre ekteskapsloven slik at når ektefeller er enige i skilsmisse og hvor ingen av partene forsørger barn, skal det ikke gjelde noen separasjonstid."

Komiteen vil understreke at familier som mister barn er i en spesiell sårbar situasjon som ofte fører til samlivsbrudd. Foreldre som mister barn enten under svangerskapet, ved fødselen, i krybbedød eller senere i livet, har de samme belastningene samlivsmessig. Foreninger som Vi som har et barn for lite og Krybbedødforeningen har gode oppfølgingstiltak for disse foreldrene, og er et godt og nødvendig supplement til det offentlige hjelpeapparatet. Det er viktig at foreninger som gir gode, nødvendige og ulike tilbud til foreldre i kriser, har forutsigbare økonomiske rammer til sin virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil henvise til at i Sverige og Finland er separasjonstiden opphevet ved skilsmisse. Dersom partene ikke er enig om skilsmisse og de bor sammen med barn under 16 år blir skilsmissen underlagt betenk­ningstid. Hver av ektefellene kan da kreve skilsmisse etter 6 måneder. Disse medlemmer mener dette er en endring som også bør innføres i Norge. Mange lever under uverdige forhold i ekteskapet, og en endring av lovverket mener disse medlemmer er en forbedring av lovverket.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag om å endre ekteskapsloven i tråd med ekteskapslovgivningen i Sverige."

2.3 Forpliktende foreldreskap (jf. meldingen kap. 3)

Komiteen mener at selv om samliv kan bryte sammen og oppløses er foreldreskapet livslangt. Det opphører ikke etter et samlivsbrudd. Komiteen vil understreke at det er viktig at samfunnet har fokus på barnets situasjon. Et forpliktende foreldreskap skaper tryggere kår for barn og unge. Stortingsmeldingen inneholder et eget avsnitt om farsrollen. Komiteen mener at det tradisjonelt har vært sagt mye om morsrollen og fars fravær i en familie, derfor er det naturlig å se på ordninger som kan styrke fars rolle og tilstedeværelse i familien.

Komiteen mener at ved å få beholde kontakten med begge foreldrene, kan endringene i livssituasjonen til et barn gjøres lettere ved at barnet får del i familiens nye liv både praktisk og følelsesmessig. Komiteen er opptatt av at barnet skal ha så god kontakt som mulig med begge foreldrene etter et samlivsbrudd. Det førende prinsippet er imidlertid selvbestemmelsesretten til foreldrene. Utgangspunktet er at foreldrene har full frihet til å avtale seg imellom hvor barnet skal bo og omfanget av samvær.

Komiteen har registrert at det foregår en debatt om at det vil være konfliktdempende å gi automatisk delt bosted etter et samlivsbrudd. Erfaringer med dette finnes det lite forskning på. Komiteen støtter Regjeringens initiativ for å sette i gang forskning for å finne ut om dette faktisk er konfliktdempende, og om dette vil ivareta barns rettigheter og behov på en god måte. Foreldre står helt fritt til å avtale delt bosted seg imellom.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at forskning rundt familie og oppvekst kan gi god kunnskap. Samtidig er det viktig at de begrensede ressurser til slik forskning brukes på en best mulig måte. Disse medlemmer kan ikke se at det er behov for mer forskning for å få bekreftet at barn som vokser opp uten fedre kommer dårligere ut økonomisk, helsemessig, adferdsmessig med mer.

Disse medlemmer mener at siden barn har best av å ha begge foreldre, bør delt bosted være det normale etter et samlivsbrudd. Siden Fremskrittspartiet utgjør et mindretall i å mene dette, ønsker vi å støtte Regjeringens ønske om mer forskning på dette. Disse medlemmer mener at slik forskning vil støtte Fremskrittspartiets syn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter også Regjeringen, flertallets vurdering i barnefordelingsprosessutvalget og blant høringsinstansene i at domstolene ikke skal kunne idømme delt bosted. Flertallet ser også at dette kan stride mot fri bosettingsrett. Det er et viktig prinsipp at ingen skal kunne dømmes til å bo på et spesielt sted - og like lite dømmes til å ikke bo andre steder, jamfør også retten til å søke utdanning og arbeid. De sakene som går i retten, er ofte så konfliktfylte at det er ikke sannsynligjort at delt bosted vil ivareta barns behov.

Komiteen viser til FNs barnekonvensjon hvor prinsippet om barnets beste står sentralt. Ifølge konvensjonens artikkel 3 skal det ved alle handlinger som vedrører barn først og fremst tas hensyn til hva som gavner barnet best. I artikkel 9.1 heter det at barnet har rett til å holde kontakt med begge sine foreldre, dersom dette ikke strider mot barnets beste. I artikkel 18.1 fremgår det videre at begge foreldre har et felles ansvar for barnets oppdragelse og utvikling, og barnets beste skal være hovedsaken. Det kan oppstå motsetninger mellom hva som er best for barnet og hva foreldrene ønsker, selv om samsvar naturligvis er det vanligste. FNs barnekomité uttaler at barnets beste bør tillegges stor vekt ved slike interessekonflikter, og det ligger en stor utfordring i å lytte til barnets egne synspunkter. I barnekonvensjonens artikkel 12 heter det at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har rett til fritt å uttrykke disse. Det heter også at barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Komiteen vil understreke at trygge økonomiske rammer er viktig for samliv og foreldreskap. Det er anslått fra Statistisk sentralbyrå at det i Norge er mellom 14 000 og 19 000 fattige barn. Mange av disse opplever sosiale begrensninger som en følge av familiens økonomi. For disse familiene trengs det et kraftig økonomisk løft.

Komiteen peker også på at arbeidsledighet fører til dårligere økonomi for familiene som rammes. Dette kan igjen gi sosiale problemer som rammer barna spesielt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener derfor det er viktig at kampen mot arbeidsledighet prioriteres høyere enn det Regjeringen har gjort hittil.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener derfor det er viktig at kampen mot arbeidsledighet fortsatt skal prioriteres høyt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det samtidig må etableres flere tiltaksplasser for de arbeidsledige. Arbeidsmarkedstiltak er viktige for at den enkelte skal kunne holde seg i gang, og kvalifisere seg til ny jobb. Disse medlemmer mener i tillegg at alle som mister muligheten til å delta fullt ut i arbeidslivet og ikke har inntekt, sikres en grunnleggende økonomisk trygghet gjennom trygdesystemet. Disse medlemmene peker spesielt på at dagpengeordningen skal gi økonomisk trygghet for familien ikke minst av hensyn til barna.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til budsjettavtalen inngått mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene. Der er det fire hovedprioriteringer: Skole, kampen mot arbeidsledighet, helse og kommuneøkonomien.

Komiteen mener at en evaluering av barnebidragsreglene spesielt må se på hvilke kostnader det er ved å ha barn og hvordan disse vektlegges i den såkalte underholdskostnaden.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at forbruksutgifter hos bidragsmottager er basert på SIFOs standardbudsjett. Disse medlemmer vil påpeke at SIFOs standardbudsjett ikke omfatter utgifter til videregående skolegang, spesialisert fritidsbruk, feriereiser, skoleturer, feiring av fødselsdager og andre begivenheter, gaver eller lommepenger. Det er heller ikke lagt opp til at bidragsmottaker skal få dekket disse utgiftene gjennom reglene om særtilskudd.

Disse medlemmer mener at det bør vurderes å innføre et minstebidrag for den bidragspliktige også i de tilfeller hvor beregnet bidrag bortfaller på grunn av manglende bidragsevne. I slike tilfeller må det også vurderes om og hvordan det offentlige skal bistå den bidragspliktige.

Disse medlemmer ber derfor Regjeringen vurdere å innføre et minstebidrag i forbindelse med evalueringen av omlegging av barnebidrag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte om hvordan endringer i retten til gentesting har slått ut.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ber spesielt om at det i nye saker bør innføres en tidsavgrensning for hvor lenge etter barnets fødsel det kan kreves en DNA-testing. Disse medlemmer understreker at barnets rett skal uansett ikke tidsavgrenses.

Komiteen vil påpeke behovet for gode og trygge fosterhjem. Komiteen vil understreke nødvendigheten av god kompetanse hos fosterforeldre og styrke tilsynet med fosterhjemmene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at to år etter at Stortinget vedtok stebarnsadopsjon for homofile som lever i partnerskap, er svært få søknader godkjent. Disse medlemmer er kjent med at de nye retningslinjene fra Barne- og familiedepartementet legger vekt på at barnet selv skal få si sin mening i adopsjonsspørsmål.

Komiteens flertall, alle unnattt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at adopsjon alltid skal ha barnets beste som utgangspunkt. Der adopsjon innebærer et brudd med en juridisk forelder vil det kunne være vanskelig å vurdere hva som er til barnets beste. Av den grunn er det viktig å høre hva barnet selv tenker om en slik avgjørelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er derfor ikke uenig i at det i en del tilfeller kan være grunn til å vente med stebarnsadopsjon til barnet når en alder der det selv kan gi uttrykk for sine meninger.

Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at for en rekke barn i partnerskap - særlig barn som vokser opp med to lesbiske mødre - er ikke dette en aktuell problemstilling. I disse sakene er ofte biologisk far ukjent og mor i et lesbisk forhold. Det betyr at stemor er til stede i familien fra fødselen og at hun er en av barnets to foreldre i utgangspunktet. Dette skaper en tilknytning mellom barn og stemor som trenger rettslig vern dersom intensjonen om barnets beste skal oppfylles. I disse sakene handler stebarnsadopsjon om å sikre barnet et juridisk bånd til begge foreldrene. Ved å nekte disse parene stebarnsadopsjon, svekkes barnets rettssikkerhet.

Disse medlemmer peker også på at ved dødsfall er disse barna ikke automatisk arveberettiget den av sine foreldre som ikke er biologisk forelder. Barnet har heller ikke rett til utbetaling fra forsikringer som forutsetter et juridisk bånd mellom avdøde og barnet. Disse medlemmer mener at en sikring av disse barna var en av intensjonene bak innføringen av stebarnsadopsjon for homofile.

Disse medlemmer ber derfor barne- og familieministeren om å endre retningslinjene slik at disse barna gis juridisk tilknytning til begge sine foreldre også der barnet er for lite til å gi uttrykk for egne meninger.

Disse medlemmer ønsker også å endre lov om barn og foreldre slik at barn med ukjent biologisk far som fødes med forsørgere i partnerskapsforhold, automatisk får de samme juridiske rettighetene som barn født i ekteskap eller samboerskap.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til endringer i Lov om barn og foreldre slik at barn hvor biologisk far er ukjent og som fødes med forsørgere i partnerskapsforhold, får de samme juridiske rettigheter som barn som fødes med forsørgere i ekteskapsforhold eller samboerforhold."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti legger til grunn at regelverket for stebarnsadopsjon skal følges. Statsråden behandlet i november 2003 fire klagesaker etter adopsjonsloven § 5a etter saksbehandling og klagebehandling i BUFA, og innvilget stebarnsadopsjon til homofile/lesbiske par i tre av sakene.

Disse medlemmer mener at disse klagesakene skal behandles på vanlig måte som øvrige saker som gjelder stebarnsadopsjon. Etter dagens lovgivning har lesbiske og homofile de samme rettigheter til å søke stebarnsadopsjon. Homofile og lesbiske får ingen spesialbehandling på grunn av deres seksuelle legning. Disse medlemmer viser videre til Interpellasjon fra Siri Hall Arnøy til barne- og familieministeren, 13. november 2003, hvor barne- og familieministeren sier at intensjonen bak lovendringen som åpnet adgang for stebarnsadopsjon i registrerte partnerskap følges opp.

Disse medlemmer viser også at Regjeringen planlegger gjennom foreldreveiledningsprogrammet et temahefte til foreldre om ungdom og homofili. Det tas sikte på at temaheftet ferdigstilles innen sommeren 2004. I kompetanseplanen for familievernet vil homofili bli tematisert i den faglige opplæringen. Formålet er å styrke denne tjenestens veiledning til foreldre til homofile og lesbiske og lesbiske/homofile par.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortinget i Beslutning O. nr. 108 (2000-2001) endret partnerskapsloven § 4 og adopsjonslovens § 5 for å åpne for at en av partnerne i et registrert partnerskap kan adoptere den andre partnerens barn etter adopsjonsloven. En vesentlig begrunnelse for denne endringen var å sikre barnas rettigheter til å ha to juridiske foreldre også i de tilfeller der den ene av de biologiske foreldrene av ulike årsaker ikke kan eller vil delta i oppfostringen av barnet, samt å sikre barnet juridisk ved f.eks. dødsfall. Flertallet understreket at den grunnleggende retten til to juridiske foreldre også måtte gjelde barn i registrerte partnerskap. Denne lovendringen medførte likebehandling mellom stebarnsadopsjon innen ekteskap og registrerte partnerskap. Disse medlemmer konstaterer at snart to år etter at denne lovendringen trådte i kraft, er det fortsatt godkjent meget få søknader om stebarnsadopsjon fra registrerte partnere.

Disse medlemmer konstaterer videre at det i dag er barn som blir født av mødre som lever i et registrert partnerskap, og at det i noen av disse tilfellene ikke er en biologisk far som kan eller vil delta i oppfostringen av barnet. Samtidig registrerer disse medlemmer at lovverket knyttet til stebarnsadopsjon ikke er utformet med slike tilfeller i tankene, da den juridiske tilknytning mellom ektemann og barn i ekteskap reguleres av barnelovens kapittel 2. Disse medlemmer erkjenner at mangelen på tilsvarende regler i forhold til partnerskap kan være en medvirkende årsak til at det gjeldende regelverket om stebarnsadopsjon for registrerte partnere ikke synes å fange opp det som var Stortingets intensjon.

Disse medlemmer vil understreke at avgjørelser og lovverk i saker som angår barn alltid skal ha barnets beste som utgangspunkt. Der adopsjon innbærer et brudd med en juridisk forelder vil det kunne være vanskelig å vurdere hva som er til barnets beste. Av den grunn er det viktig å høre hva barnet selv tenker om en slik avgjørelse. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn si seg enig i at det i en del tilfeller kan være grunn til å vente med stebarnsadopsjon til barnet når en alder der det selv kan gi uttrykk for sine meninger. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at for en rekke barn i partnerskap, særlig for barn som vokser opp med to lesbiske mødre, er dette ikke en aktuell problemstilling. I disse sakene er ofte biologisk far ukjent og barnet er født etter at partnerskap ble inngått. Det betyr at stemor er til stede i familien fra fødselen og at hun i utgangspunktet vil være en av barnets sosiale foreldre. Dette skaper en tilknytning mellom barn og stemor som trenger rettslig vern dersom intensjonen om barnets beste skal oppfylles. Barnets rettssikkerhet vil svekkes dersom barnet nektes et juridisk bånd til begge foreldre.

Disse medlemmer vil særlig legge vekt på betydningen av at dette er ordnet i forkant av samlivsbrudd eller dødsfall. Erfaringer fra samlivsbrudd i heterofile parforhold viser betydningen av at den rettslige stillingen mellom barn og begge foreldre er i orden i forkant av en eventuell konflikt mellom foreldrene. Det er ingen grunn til å tro at dette er mindre viktig for homofile og lesbiske par. Manglende juridisk tilknytning til sosial forelder ved samlivsbrudd fratar barnet alle rettigheter til samvær eller forsørgelse. Ved dødsfall vil barna ikke være automatisk arveberettiget fra sin sosiale forelder, og et barn vil ikke ha rett til utbetaling fra forsikringer som forutsetter et juridisk bånd mellom avdøde og barnet.

Disse medlemmer mener den beste måten å sikre disse barna på, er ved en likebehandling mellom barn som fødes i et ekteskap og et registrert partnerskap, og mellom barn som fødes med samboende foreldre av ulikt kjønn og samme kjønn.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag for Stortinget om endringer i Barnelovens kapittel 2 som ivaretar likebehandling mellom barn som fødes med samboende foreldre av ulikt kjønn og samme kjønn.

Stortinget ber videre Regjeringen endre retningslinjene for stebarnsadopsjon i tråd med denne lovendringen, slik at søknad om stebarnsadopsjon skal innvilges i de tilfeller der barnet ville vært omfattet av en slik lovendring."

Disse medlemmer ønsker å likestille ekteskap og partnerskap juridisk. Disse medlemmer ser ikke at det er forskjell på inngåelse av ekteskap eller partnerskap og mener at loven må endres slik at partnerskap og ekteskap likestilles. De som lever i partnerskap skal ha de samme rettighetene ved inngåelse av partnerskap som ved inngåelse av ekteskap.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendringer som juridisk likestiller ekteskap og partnerskap."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det i 2002 ble adoptertover 700 barn til Norge. Kostnadene ved adopsjon er store. Disse medlemmer mener det er et mål at adopsjonsstøtten skal knyttes til folketrygdens grunnbeløp og settes til 1G. Disse medlemmer mener adopsjonspermisjonen bør forlenges med 3 uker slik at den blir likestilt med lengden på fødselspermisjon. Disse medlemmer har som målsetting at adopsjonsforberedende kurs må bli gratis slik som svangerskapskurs.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det må foretas en helhetlig gjennomgang av adopsjonsfeltet. Disse medlemmer mener at denne gjennomgangen også må inneholde de økonomiske rammebetingelsene, og vil vise til Sem-erklæringen hvor disse medlemmer er enig om å øke adopsjonssøtten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at adopsjonsstøtten ikke bør heves. Det er flere årsaker til at adopsjon fra utlandet i dag har et moderat omfang. Det offentlige gir i dag en viss støtte til dem som adopterer. Denne støtten er ikke tenkt å nødvendigvis dekke alle utgifter forbundet med adopsjon. Disse medlemmer mener at adopsjon først og fremst er et valg enkelte par gjør for sin egen del. Derfor bør det heller ikke være en offentlig oppgave å støtte de mer enn den begrensede støtten de allerede mottar.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til de høye kostnadene som er forbundet med det å adoptere barn fra utlandet. Disse medlemmer mener det er viktig å legge til rette slik at ikke foreldrenes inntekt skal være avgjørende for muligheten til å adoptere barn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ber derfor Regjeringen om å lage en opptrappingsplan som tar sikte på å øke adopsjonsstøtten opp til 1G.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å lage en opptrappingsplan som tar sikte på å øke adopsjonsstøtten til 1G."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at adopsjonsstøtten skal tilsvare Folketrygdens grunnbeløp på 1G."

Komiteen viser til Innst. O. nr. 127 (2000-2001) og Innst. S. nr. 227 (2002-2003) om bidragsregelverket. Komiteen mener barna først og fremst er og skal være foreldrenes ansvar. Dette ansvaret opphører ikke for noen av partene selv om samlivet skulle opphøre.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det nye bidragsregelverket, hvis hoveddel trådte i kraft 1. oktober 2003, er mer rettferdig enn det gamle, og legger til rette for at begge foreldre i større grad tar ansvar for egne barn. Flertallet viser til at Stortinget allerede har bedt om og fått en tilbakemelding om den nye bidragsordningen fra Regjeringen i budsjettproposisjonen for 2004 fra Barne- og familiedepartementet, videre til at Stortinget har bedt om en evaluering i form av en stortingsmelding i løpet av 2005.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, ønsker å erstatte begrepet "vanlig samværsrett" i barneloven med andre formuleringer som for eksempel at begge parter har rett til samvær, og at det skal legges vekt på barnets situasjon når det gjelder alder, reiseavstand m.m. når avtale skal inngås. Flertallet mener at i barnefordelingssaker oppfattes "vanlig samvær" som unødvendige føringer. Flertallet vil bemerke at fjerning av betegnelsen "vanlig samvær" i seg selv ikke innebærer en føring på praksis i vurdering av samvær, men er en understreking av at hver sak må vurderes individuelt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil bemerke at mange bostedsforeldre får en betydelig forverret økonomi etter endringen av bidragsreglene, og som er gjort gjeldende fra 1. oktober 2003. De nye bidragsreglene gir lavere bidrag, og siden det er en overvekt av kvinner som er aleneforelder eller bostedsforelder, betyr det at det er kvinner og de som har hovedansvaret for barna som får dårligere råd etter de nye bidragsreglene. Samtidig er det innført en maksimumsgrense som grunnlag for beregning av barnebidrag til inntekt inntil 600 000 kroner hos den bidragspliktige, mens det ikke er noen minimumsgrense for barnebidrag til bidragsmottaker.

Disse medlemmer vil gjennom merknadene til familiemeldingen si noe om historikken som lå forut for de bidragsreglene som nå foreligger og er tatt i bruk. Bidragsreglene ble endret fra en prosentmodell til en kostnadsmodell. Mens bidraget opp til 1. oktober 2003 har blitt beregnet etter en fast prosentandel av bidragsyters inntekt, legger de nye reglene mors inntekt og graden av samvær til grunn, samtidig som standardbudsjett fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) legges til grunn som kostnad per barn. I tillegg skal utgiftene til transport ved samvær deles. Resultatene blir betydelig lavere bidrag for de fleste, og særlig for bidragsytere med høy inntekt.

Etter disse medlemmers syn er de nye bidragsreglene kompliserte, og det øker mulighetene for konflikt. Både størrelsen på bidraget og omfanget av samvær, vil kunne bli gjenstand for stadige og gjentatte forhandlinger. Det kan også medføre at fedre kan ønske mer samvær enn de ellers ville ha gjort, mens mødre vil kunne ønske å begrense samværet for ikke å tape økonomisk. Særlig der forholdet mellom foreldrene er dårlig, vil de nye bidragsreglene gi økte muligheter for konflikt.

Da bidragsreglene var til behandling i Stortinget i juni 2001, gikk Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet imot den foreslåtte kostnadsmodellen som disse medlemmer mener ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til barnas beste. I stedet for denne kostnadsmodellen som Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet gikk inn for, foreslo So­sialistisk Venstreparti og Senterpartiet en forbedring av den allerede eksisterende modellen, som kalles prosentmodellen, hvor følgende prinsipp skulle legges til grunn:

• – Betydelig omfang av samvær gir rett til nedsatt bidrag. Betydelig samvær ble anslått til 1/3 av et helt år.

• – Når bidragsmottaker tjener vesentlig bedre enn bidragspliktige, eller bidragspliktige har lav bidragsevne, kan bidrag regnes etter skjønn ved at det tas hensyn til bidragspliktiges bidragsevne.

Disse medlemmer vil poengtere at det var flere instanser med solid barnefaglig kompetanse som sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsket en forbedring av prosentmodellen, og flere av disse var imot å bruke kostnader som utgangspunkt for bidragsfastsettelse.

I høringsbrevet av 1996 la Barne- og familiedepartementet frem alternative modeller for beregning av barnebidrag:

• 1. En forbedring av prosentmodellen

• 2. En kostnadsmodell

Da støttet både Barneombudet, Redd Barna, Likestillingsrådets flertall, Rikstrygdeverket og et flertall av fylkesmennene den gang en forbedret prosentmodell.

Disse medlemmer mener det ikke tas hensyn til de store variasjonene det er mellom utgifter til barnetilsyn og boutgifter. SIFOs gjennomsnittlige standardbudsjett for forbruksutgifter er et minstestandardbudsjett. Det betyr slik disse medlemmer ser det at barnet ikke får ta del i bidragspliktiges levestandard, når bidragspliktige har høy inntekt.

Disse medlemmer er sterkt bekymret for at de nye bidragsreglene fører til ytterligere økte forskjeller mellom barn som bor sammen med sine foreldre, og som kan nyte godt av begge foreldrenes økonomi, og barn av skilte foreldre.

Disse medlemmer vil påpeke at et annet problem med de nye bidragsreglene er at bidragspliktige med lav inntekt ikke får noen forbedring i den nye modellen, mens derimot bidragspliktige med høy inntekt får redusert sitt bidrag, og betaler vesentlig mindre enn de gjør i dag.

Disse medlemmer vil på det sterkeste understreke viktigheten av at begge foreldre skal kunne ha samvær med sine barn, men disse medlemmer er bekymret for at økonomiske motiver kan overskygge hensynet til barnets beste når foreldre forhandler om samvær.

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gikk imot at det innføres gebyr på fastsetting og endring av bidrag. Det å ha en nøytral instans som fastsetter bidrag når dette er umulig å samarbeide om for foreldre med høyt konfliktnivå, er viktig for å sikre barnas beste i en vanskelig livssituasjon for alle parter. Størrelsen på bidraget blir da ikke i seg selv et konfliktområde, og fokus kan settes på arbeidet med å finne løsninger for samarbeid. Stortingsflertallet innførte gebyr på fastsetting og endring av bidrag på tross av mange sterke reaksjoner.

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet også gikk imot at det skulle innføres en behovsprøving av utbetaling av forskotteringsbeløpet i de tilfellene der bidragspliktige ikke kan eller ikke vil betale bidrag. Også høringsinstansene var negative og kritiske til behovsprøving av bidragsforskott. En slik behovsprøving av forskottering av bidragsbeløpet tar kun utgangspunkt i bostedsforelders inntekt og tar ingen hensyn til dennes utgifter.

Disse medlemmer mener at bidragsforskottering må sikre at barn får utbetalt et visst minsteunderholdningsbidrag fra det offentlige hver måned. Det har i ettertid kommet mange reaksjoner fra foreldre om at de sliter med reiseutgiftene. I de nye bidragsreglene skal reiseutgifter deles mellom bidragsyter og bidragsmottaker. Disse medlemmer viser til at under behandlingen av saken mente Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at det burde vurderes å innføre en behovsprøvet støtteordning til reiseutgifter der begge foreldrene har lav inntekt og økonomien er til hinder i forhold til samvær.

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsket at Regjeringen skulle ta initiativ til et lavterskeltilbud, der familier i krise som følge av samlivsbrudd, kan få økonomisk rådgivning og veiledning i forhold til konflikthåndtering.

Komiteen vil vise til at flertallet som vedtok de nye bidragsreglene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre uttalte følgende i saken:

"Dette flertallet ser ikke bort i fra at det kan bli nødvendig med enkelte justeringer her, etter at regelverket er prøvd i praksis. Dette flertallet ber departementet vurdere behovet for justeringer etter at regelverket har trådt i kraft og har fått virke en tid."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti tok konsekvensene av den vanskelige situasjonen mange ville befinne seg i etter innføringen av de nye bidragsreglene 1. oktober 2003, når det ble klart hva slags bidragsnivå bidragsmottakere og bidragsytere skulle ligge på. Disse medlemmer viser til et privat lovforslag i Stortinget i april 2003, fremmet av Karin Andersen, Magnar Lund Bergo og May Hansen. Forslaget (Dokument nr. 8:94 (2002-2003)) ble behandlet våren 2003 for å få fram en dialog mellom stortingsflertallet for å motvirke de ekstremt uheldige konsekvensene innføringen av kostnadsmodellen hadde - særlig for de aller svakeste gruppene i samfunnet. Det ble avdekket skjevheter som rammer dem som har dårligst økonomi.

Det er etter komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet sitt syn viktig at visse skjevheter ble rettet opp før de nye reglene ble iverksatt. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet kom med følgende forslag:

• – "Stortinget ber Regjeringen om å vurdere tiltak for å bedre den økonomiske situasjonen for barnefamilier som lever på uføretrygd og som har aller minst å leve av.

• – Stortinget ber Regjeringen justere utilsiktede og urimelige utslag av de nye reglene slik at de ikke rammer dem med lavest inntekt før bidragsreglene trer i kraft 1. oktober 2003."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti legger merke til at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke har tatt noen konsekvenser av de mange signalene som har kommet til Stortinget om at bidragsreglene har negative konsekvenser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på undersøkelser som viser at vi i Norge i dag har barn som lever under fattigdomsgrensen. Flere barn lever under stramme økonomiske kår. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at alle barn sikres et best mulig utgangspunkt i livet. Da er det særlig viktig å sikre alle barn tilgang til utdanning og aktiviteter i skolens regi, muligheter til deltakelse i det frivillige organisasjonslivet og mulighet til å delta i andre aktiviteter sammen med andre - uavhengig av foreldrenes økonomi. For å hjelpe disse barna til en bedre situasjon er det ofte gjennom foreldrene hjelpen må kanaliseres.

Felles foreldreansvar

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil gi samboende foreldreansvar på linje med gifte. Disse medlemmer mener at farskapet skal erkjennes gjennom en skriftlig erklæring fra fars side om samboerforhold. På samme blankett som farskapet erkjennes, erklæres det også at foreldrene bor sammen. Dette innebærer en forpliktende juridisk avtale for samboerne med felles barn.

Disse medlemmer er enige i at det ikke foretaes endringer i måten farskapet erkjennes på for ugifte menn som ikke bor sammen med barnets mor.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til endringer om felles foreldreansvar for samboere når farskapet er erkjent, og partene har erklært at de bor sammen."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet støtter Regjeringen og samboerutvalgets forslag om å innføre felles foreldreansvar for samboere når farskapet er erkjent og godtatt skriftlig av mor og paret har erklært at de bor sammen. Mor bør ikke, når farskapet er erkjent og foreldrene er samboere, kunne nekte felles foreldreansvar.

Disse medlemmer registrerer at Samboerutvalget ikke ville anbefale en regel der foreldre som ikke er samboere, får felles foreldreansvar direkte i kraft av loven. Utvalget mente at den faktiske situasjonen til mødre som ikke lever sammen med barnets far er svært forskjellig fra situasjonen til gifte og samboende. I noen tilfeller har ikke moren hatt kontakt med faren utover et tilfeldig møte. I andre tilfeller har partene kanskje vært kjærester gjennom flere år, barnet er planlagt, men de har aldri vært samboere. Hovedansvaret for barnet vil utvilsomt ligge på moren, ifølge utvalget. Felles foreldreansvar som hovedregel ville pålegge disse mødre søksmålsbyrden for å erverve foreldreansvaret alene. Utvalget mente at dette ikke kunne være riktig ettersom mange av mødrene allerede ville være tungt belastet på grunn av aleneansvaret. Fedrene til disse barna vil få del i foreldreansvaret der mor samtykker. Alternativt må de ta initiativ til å fremme sitt krav med bakgrunn i barnelovens regler. Disse medlemmer støtter dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at Stortinget i forbindelse med Innst. O. nr. 96 (2002-2003) om lov om endring i barneloven vedtok å be Regjeringen fremme lovproposisjon som gir samboende foreldre foreldreansvar på lik linje med gifte. Flertallet forventer at Regjeringen snarlig kommer tilbake til Stortinget med dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at far har en selvstendig rett til å erkjenne sitt farskap. Det bør derfor ikke være mulig for mor å "unnlate" å godta fars erkjennelse. Erkjennelse av farskap skal ikke være avhengig av ekteskap eller samboerskap. Disse medlemmer støtter at erkjennelse av farskap, eller idømmelse av farskap gjennom farskapssak skal resultere i automatisk felles foreldreansvar.

Disse medlemmer mener at foreldreansvar først og fremst er en rettighet for barnet. Det er ikke en rettighet for foreldrene. Derfor skal det heller ikke være mulig å "unngå" foreldreansvar, ved at barnet kun bor hos den ene av foreldrene. Disse medlemmer mener at det bør være automatisk felles foreldreansvar for alle, uavhengig av om de er ektefeller, samboende eller ikke bor sammen.

Disse medlemmer foreslår derfor følgende:

"Stortinget ber Regjeringen fremme sak om auto­matisk felles foreldreansvar."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at 25 470 personer har overgangsstønad. Av disse personene med denne stønaden er det 860 (3,3 pst.) som er menn. Overgangsstønaden er på 1,85 ganger grunnbeløpet i folketrygden slik at summen utgjør omtrent kr 95 000 i året. Disse medlemmer vil at Regjeringen skal se nærmere på denne ordningen for å vurdere om det er ønskelig med en annen innretning på overgangsstønaden for de foreldre som har felles/delt omsorg, enn slik den er definert i dag.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at der foreldrene deler fast bosted kan begge foreldrene ha rett til utvidet barnetrygd. De deler i så fall en utvidet stønad. Flertallet mener at foreldre som utgangspunkt bør kunne fordele retten til offentlige overføringer ved avtale om delt bosted for barna. Flertallet har merket seg at Regjeringen vil vurdere et delingsprinsipp nærmere overfor de aktuelle overføringsordningene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede en mulig endring av reglene i folketrygdloven for overgangsstønad for å møte behovene til foreldre med felles/delt omsorg, og komme tilbake til Stortinget i egnet form."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietvil bemerke at det i dag er kun den forelderen barnet står folkeregistrert hos, som kan søke om bostøtte. Foreldre med felles/delt omsorg har høye boutgifter fordi begge må ha plass til barnet, men mulighetene til å få bostøtte tilfaller bare en part. Disse medlemmer ønsker at begge foreldre skal kunne ha mulighet til å bli vurdert til å få bostøtte når omsorgen for barnet er felles/delt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjøre det mulig for begge foreldre å bli vurdert for bostøtte for familier med dårlig økonomi."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å innføre automatisk barnetrygd til begge foreldre ved delt omsorg. I dag er utgangspunktet at man som enslig forsørger får dobbel barnetrygd, mens man deler enkel barnetrygd ved delt omsorg.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen innføre automatisk barnetrygd til begge parter ved delt bosted."

Disse medlemmer vil at skatteklasse II for foreldre med delt omsorg skal gjelde for begge parter. Det betyr et personfradrag på kr 63 200 i stedet for kr 31 600, dvs. kr 8 848 ekstra i skattefradrag for den som har inntekt. Et annet alternativ er å gi foreldre med delt omsorg mulighet til å dele personfradraget. I dag kan foreldrene bytte dette frem og tilbake, men det medfører komplikasjoner. Etter disse medlemmers oppfattelse burde dette være enklere regler for dem dette gjelder.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre nødvendige regler slik at skatteklasse II skal gjelde for begge parter med delt omsorg."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil be Regjeringen om å utrede og komme tilbake med forslag til endringer i barneloven slik at foreldre som er gift, samboere eller foreldre som ikke har bodd sammen, likestilles i barnefordelingssaker.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og komme tilbake med forslag til endring i barneloven slik at foreldre som er gift, samboere eller foreldre som ikke har bodd sammen, blir likestilt i barnefordelingssaker."

Mekling

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, imøteser de foreslåtte endringene i meklingsordningen, bl.a. forslag om en time obligatorisk mekling for alle med felles barn. Meklingstimen skal brukes til informasjon om regelverk som gjelder barn ved et samlivsbrudd. Denne informasjonen kan være nyttig for foreldre som allerede har inngått avtale, men timen skal også ha som mål å legge grunnlag for å lage en skriftlig avtale enten hos mekler eller senere. I tillegg skal økonomiske forhold tas opp, samt hvordan man kan gjennomføre bruddet med minst mulig skadevirkninger for barna. Ved behov for mer hjelp for å komme frem til en avtale kan mekler foreslå et tilbud om tre nye timer. I hovedsak bør meklingen da avsluttes, men det kan være behov for å gi tilbud om ytterligere tre timer. Flertallet mener at på denne måten får man gitt tilbud om hjelp til de foreldrene som har behov for det.

Flertallet støtter at også samboere med fellesbarn under 16 år skal ha obligatorisk mekling. Flertallet registrerer at Regjeringens forslag til virkemiddel for å få til oppmøte kan være å gjøre retten til utvidet barnetrygd til personer som blir enslige forsørgere etter oppløsning av samboerskap, betinget av at det fremlegges en meklingsattest. Flertallet støtter at dette kan brukes som virkemiddel.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter intensjonene i forslaget om ny obligatorisk meklingsordning som skal gjelde for gifte og samboere med barn under 16 år.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er usikker på om én obligatorisk meklingstime er tilstrekkelig og vil be departementet følge opp og eventuelt utvide antall obligatoriske meklingstimer til to dersom dette viser seg nødvendig. Det kan dersom det er nødvendig, gis tre timer i tillegg.

Disse medlemmer ønsker å framheve at hensikten med meklingen må være å informere om gjeldende lovverk ved samlivsbrudd, med spesiell vekt på regelen i barneloven om foreldreansvar, bosted, samvær og bidrag. Målet må være at foreldrene kommer fram til en skriftlig avtale vedrørende barnet. Disse medlemmer mener at avtalen skal være en obligatorisk og bindende kontrakt om barnas bo og samværssituasjon ved et samlivsbrudd. Barna skal dersom det er mulig, høres i arbeidet med kontrakten. Det skal settes en egen tidsfrist for når kontrakten skal være ferdig forhandlet og undertegnet. Disse medlemmer vil understreke behovet for at framforhandling av avtalen og megling skal skje i offentlig regi for eksempel på familievernkontorene. Disse medlemmer viser ellers til barneombudets "rådgiversone" som forslaget er bygget på.

Dersom enighet ikke oppnås, og saken må behandles rettslig, vil disse medlemmer peke på betydningen av at barnefordelingssaker prioriteres av rettsvesenet.

Spesielt er det viktig at tiden mellom første instans’ behandling og eventuell ankebehandling reduseres til et minimum av hensynet til barna. Disse medlemmer mener også at når domsavsigelser har funnet sted, skal disse iverksettes så fort som mulig. Disse medlemmer vil også peke på behovet for samarbeidsavtaler med andre land, spesielt de nordiske, når det gjelder barnefordelingssaker, slik at vedtak og domsavsigelser følges raskt og effektivt opp.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det skal utstedes meklingsattest til samboere med barn slik det gjøres for ektepar. Flertallet er enige i at for at det skal gis utvidet barnetrygd, må meklingsattest framlegges. Dersom den ene part ikke møter, skal dette ikke ramme den møtende part. I slike tilfeller skal likevel utvidet barnetrygd gis til den som har barnet eller barna.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil at det skal være mulig for foreldre å avtale samvær og få dette godkjent av fylkesmannen i forkant av et eventuelt samværsbrudd. Det vil være fordelaktig at usikkerhet om foreldrenes forhold til barnet ikke skaper utrygghet og konflikt i en situasjon der foreldrene går fra hverandre.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge forholdene til rette slik at foreldre som ønsker det, kan lage samværsavtaler i forkant av et eventuelt brudd og få avtalen godkjent av fylkesmannen."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter ikke Regjeringens forslag om tvungen mekling for samboere med felles barn under 16 år ved samlivsbrudd.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil gå inn for å utrede Barneombudets forslag om at foreldre bør kunne komme frem til en avklaring av foreldre-barn-forhold inklusive samvær og bosted før de går fra hverandre.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for foreldre til å lage en avtale, og avklare sitt forhold til hverandre og barnet i forhold til samvær og bosted før samlivsbruddet er gjennomført."

Foreldreveiledning

Komiteen mener at veiledning for foreldre er viktig for å oppnå gode oppvekstvilkår for barn. Veiledning bør legge vekt på å utvikle kommunikasjon og samhandling som fremmer opplevelse av egen mestring og egenverd både mellom barn og foreldre og mellom foreldre og fagfolk. Tilbudet må ta utgangspunkt i foreldrenes egne ressurser og behov for støtte, slik at de kan stole på egen betydning, intuisjon og følelser i samhandling med barna. Komiteen er enig med Regjeringen i at det er viktig å få mobilisert et lokalt hjelpeapparat i kommunene på dette området og viser til meldingen som gir gode eksempler på igangsatte lokale tiltak. Komiteen har videre registrert at det er utdannet fylkesveiledere som skal bistå kommunene i dette arbeidet.

Komiteen er enig i at det er viktig å se på minoritetsfamiliers behov for foreldreveiledning. Spesielt kan det være viktig å ta opp det spenningsforholdet som barna kan leve under. Spenningsforholdet mellom kultur og tradisjoner i hjemmet og forventninger ute i samfunnet. Komiteen støtter det igangsatte pilotprosjektet og mener at gode erfaringer fra dette arbeidet bør tas i bruk i hele landet.

Komiteen mener det er viktig at det etableres gode rutiner på samarbeid mellom foreldre og skole. Et samspill mellom foreldre, elever og lærere gir en best mulig ramme for barns skolegang.

2.4 Fedres rett til fødselspenger (jf. meldingen kap. 4)

Komiteen ser positivt på at Regjeringen i meldingen drøfter fødselspengeordning med vekt på fedrenes rettigheter.

Komiteen har merket seg at Regjeringen vektlegger tre hovedhensyn:

• – Likestilling mellom mor og far

• – Valgfrihet for familien

• – Et brukervennlig regelverk.

Komiteen er enig i at man vektlegger disse tre hovedhensynene når man skal bedre fedrenes rett til fødselspenger og skape forpliktende foreldreskap.

Komiteen vil i likhet med Regjeringen understreke at i en likestilt fødselspengeordning bør hver av foreldrene gis rett til fødselspenger på basis av egen opptjening. Komiteen vil bemerke at erfaringene med fedrekvoten viser at en øremerket periode til far har en positiv effekt i forhold til arbeidsliv og likestillingen mellom mor og far. Fedrekvoten er med på å utvikle fars omsorgsrolle.

Komiteen har merket seg at Regjeringen vil prioritere at de fedre som i dag får fedrekvoten, skal få lønnskompensjon basert på egen opptjening. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, ser også positivt på at Regjeringen nå ønsker å utvide ordningen til at alle fedre skal ha rett til minimum 4 uker fødselspermisjon. Flertallet vil påpeke at de 11 000 fedre som i dag ikke får denne rettigheten, vil få muligheten til dette. Flertallet ser dette arbeidet som svært positivt for å skape forpliktende foreldreskap og samliv.

Flertallet registrerer videre at det neste skritt på veien mot likestilling mellom mor og far vil være å få en utvidelse av fedres permisjonsrett. Flertallet legger merke til at Regjeringen vil vurdere at foreldrene i større grad kan være hjemme med fødselspenger samtidig i den første tiden etter fødselen. Det kan være positivt for fedre å få tidlig nærhet og omsorgsoppgaver til det nyfødte barnet i det første leveåret.

Flertallet legger merke til at det i meldingen, hvor man drøfter fødselspengeordning med vekt på fedrenes rettigheter, er fokus på et brukervennlig regelverk og ser frem til dette videre arbeidet.

Komiteen støtter Regjeringens vurdering i at både kvinner og menn skal kunne kombinere yrkeskarriere med barneomsorg. Selvstendig næringsdrivende bør få bedre vilkår slik at man kan kombinere yrkeskarriere med barneomsorg. Komiteen slutter seg derfor til at Regjeringen vurderer dette nærmere for å bedre selvstendig næringsdrivendes rettigheter.

Komiteen forutsetter at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag om at selvstendig næringsdrivende får rettigheter i forbindelse med fødsel og barneomsorg.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter forslaget om utvidet pappapermisjon. Flertallet understreker at en utvidelse av fedrekvoten ikke må gå på bekostning av mors rettigheter og merker seg at det foreslås en gradvis utvidelse av pappapermisjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at fedre skal ha selvstendig opptjeningsrett til pappapermisjon og at denne bør økes i omfang. Derfor bør alle fedre gis rett til 4 ukers pappapermisjon basert på egen opptjening. Det bør være reell likestilling mellom mor og far mht. deres mulighet til å være hjemme med barnet i det første leveåret.

Disse medlemmer mener at dagens ramme for fødselspermisjon er god og at det ikke er samfunnsøkonomisk dekning for kostnadskrevende reformer i fødselspengeordningen nå. En utvidelse av rammen for fødselspermisjon vil kunne virke negativt på sysselsetting og næringslivets konkurranseevne.

Disse medlemmer støtter selvstendig nærings-drivendes rett til fødselspenger, på lik linje med lønnsmottakere.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig at fars permisjon etter fødselen blir utvidet. Dette er et viktig skritt i retningen mot et likestilt foreldreskap og viktig for barnets rett til tidlig tilknytning til to foreldre.

Disse medlemmer vil at mor og far skal bli mer likestilt i forhold til retten til fødselspenger. Erfaringene med fedrekvoten har vært positiv. Disse medlemmer støtter forslaget om at alle fedre skal gis rett til fødselspenger basert på egen opptjening. Disse medlemmer ønsker også en utvidelse av fars permisjon og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utvide fars fødselspermisjon fra 4 til 8 uker."

Disse medlemmer ønsker likestilt foreldreskap og mener fars rett til fødselspermisjon er et godt virkemiddel. Island har innført nye regler for deling av fødselspermisjon mellom mor og far. 1/3 er forbeholdt mor, 1/3 er forbeholdt far og 1/3 er valgfri. Disse medlemmer ønsker at erfaringer fra Island innhentes og at Regjeringen vurderer om denne tredelingen skal innføres i Norge.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere erfaringene med den islandske modellen for fødselspermisjon og vurdere om den skal innføres i Norge."

2.5 Økt valgfrihet til småbarnsforeldre (jf. meldingen kap. 5)

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser det som positivt at Regjeringens politikk for småbarns­foreldre har som mål å gi foreldrene valgfrihet til å velge omsorgsform som passer dem og deres situasjon. Det er viktig at man utruster foreldrene med mulighet til å ta de valg som man mener er best for barnet.

Flertallet vil i likhet med barnetilsynsundersøkelsen (jf. meldingen) bemerke at det er mange småbarnsforeldre som ikke har et godt nok barnehagetilbud. Full barnehagedekning er viktig for å nå Regjeringens mål om valgfrihet i omsorgsform. Flertallet viser til den brede enighet om barnehagepolitikken som ble oppnådd i Innst. S. nr. 250 (2002-2003).

For å sikre valgfrihet med hensyn til småbarn legger komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti til grunn at en må få full behovsdekning og lavere foreldrebetaling når det gjelder barnehage, samt forbedre kontantstøtten for dem som velger andre løsninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil videre understreke at kontantstøtten er et alternativ og supplement til barnehager. Det skal være økonomisk mulig å velge andre omsorgsløsninger enn barnehage. Flertallet ser derfor med forventning på det videre arbeid med å forbedre kontantstøtten gjennom å øke, samt gjøre den enklere å kombinere med bruk av deltidsbarnehage.

Flertallet viser til at det er direkte feil å påstå at utsatte barn bruker barnehage mindre etter at kontantstøtten ble innført. Forskning viser at det ikke har skjedd endring i barnehagebruken for utsatte barn. Foreldre bruker også mer tid med barna etter at kontantstøtten ble innført.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti påpeker at prognoser for barnehageutbyggingen 2003 viser at man ligger an til at måltallet på 12 000 nye plasser kan bli nådd.

Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 43 (2000-2001) Om evalueringen av kontantstøtten som viser at 62 pst. av barna med kontantstøtte, våren 1999, hadde foreldre som hovedtilsynsordning, mens 15 pst. av barna hadde dagmamma eller praktikant som passet dem.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til St.meld. nr. 43 (2000-2001) Om evalueringen av kontantstøtten som viser at mødre med barn i kontantstøttealder i gjennomsnitt reduserte sine ukentlige arbeidstimer med 1,5 timer fra 1998 til 1999.

Flertallet viser videre til at barn i kontantstøttealder ble passet mer av foreldre i 1999 enn i 1998 og at det var en økning på 2,3 timer per uke for ettåringene og 2,5 timer for toåringene. Slik det fremgår av meldingen hadde 62 pst. av barna med kontantstøtte våren 1999 foreldre som hovedtilsynsordning, mens 15 pst. av barna hadde dagmamma eller praktikant som passet dem.

Flertallet er enig i at man må forbedre ordningen slik at kontantstøtten er tilpasset dagens forhold på barnehagesektoren. Flertallet vil slå fast at tid for tidprinsippet skal gjelde for dem som ønsker å kombinere ordningen med både barnehage og kontantstøtte. Avkortning i kontantstøtten skal være tilsvarende bruk av barnehage. Man skal ikke bli straffet ved at man tar i bruk begge deler.

Komiteen vil at alle som ønsker det, skal få barnehageplass. Komiteen peker på at barnehager gir mulighet til sosial utvikling, pedagogisk veiledning og trygghet for det enkelte barn. Barnehager gjør det mulig for foreldre å kombinere arbeid eller utdanning med omsorg for sine barn. Full barnehagedekning gir reell mulighet til å velge omsorgsform for barnet. Komiteen viser ellers til barnehageforliket som ble oppnådd i Innst. S. nr. 250 (2002-2003).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at kontantstøtte til småbarnsforeldre ikke er en del av Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis familiepolitikk. Disse medlemmer ønsker derfor å avvikle ordningen. Disse medlemmer vil spesielt vise til at kontantstøtten bare synes å virke inn på mødrenes atferd i forhold til arbeidslivet, ikke fedrenes. Resultatet på lengre sikt blir et mer tradisjonelt kjønnsrollemønster hvor mor er hjemme med barna. Samtidig viser undersøkelser at ordningen fører til en svært liten økning i den tiden foreldre og barn får sammen. Kontantstøtten fører også til at utsatte barn og barn med minoritetsbakgrunn ikke får et barnehagetilbud fordi mange foreldre ikke har råd til å miste kontantstøtten. Barnehage gir disse barna et nødvendig omsorgstilbud ved siden av foreldrene og et integreringsfortrinn i det norske samfunn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig at det legges til rette for en arbeidslivs- og forbrukspolitikk som styrker familielivet og foreldreskapet. Mange foreldre opplever hardt press i yrkeslivet og kommer i en tidsklemme mellom jobb og familie. Mange opplever dette som vanskelig å håndtere, og resultatet kan bli dårligere omsorg for barna. I tillegg fører hardt press i arbeidslivet til økt stress som virker negativt inn på samlivet. Flertallet mener derfor det er viktig at arbeidsmiljøloven og andre lover som regulerer arbeidslivet ikke svekkes slik at arbeidstakere føler økt usikkerhet og press i sin egen arbeidssituasjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at intensjonen med kontantstøtte ikke er oppnådd. Kombinasjonen av innføringen av kontantstøtten og dårlig kommuneøkonomi gjør at utbyggingstakten særlig av småbarnsplasser har sviktet i mange kommuner. For disse medlemmer er det viktig å få stoppet denne negative utviklingen og bidra til at det blir bygget tilstrekkelig antall barnehageplasser. Disse medlemmer har sett at den høye foreldrebetalingen favoriserer barn av foreldre/ omsorgspersoner med god inntekt. Kontantstøtten kan forverre denne situasjonen, og familier kan bli utestengt fra å benytte seg av tilbudet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at Sosialistisk Venstrepartis forslag om makspris i barnehage på 1 500 kroner, lovhjemlet rett til barnehage og forsøk med 6-timersdagen gir foreldre større valgfrihet og mer tid sammen med barna. Disse medlemmer er ikke enige i at det å øke tilskuddet til kontantstøttefamiliene, som ble gjort i budsjettet for 2003, for å stimulere småbarnsfamilier til å holde barnet hjemme uten den pedagogiske og sosiale grunnopplæringen som barnehager er en del av i forhold til den livslange læringsprosessen, er en riktig innretning på familiepolitikken for de aller minste i samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti var sterkt imot at småbarnstillegget på kr 657 pr. mnd. i budsjettet for 2003 ble fjernet fra småbarnsfamiliene, mens kontantstøttefamilier fikk tilsvarende sum lagt til utbetalingen hver mnd. Kontantstøtteforeldre får en større del av barnetrygden enn småbarnsfamilier som velger barnehageplass. Disse medlemmer ser at dette kan ytterligere forsterke bruken av kontantstøtten.

I dag brukes kontantstøtten i stor grad til betaling av dagmamma og andre barnepassordninger. Kontantstøtten fører også til at utsatte barn og barn med minoritetsbakgrunn ikke får et barnehagetilbud fordi mange foreldre ikke har råd til å miste kontantstøtten. Barnehage gir disse barna et nødvendig omsorgstilbud ved siden av foreldrene og et integreringsfortrinn i det norske samfunn. Dette understreker hvor viktig det er å gjennomføre barnehageforliket slik at alle foreldrene har et reelt valg til hva slags omsorgssituasjon som er mest hensiktsmessig.

Komiteen vil understreke betydningen av at barnehagereformen blir gjennomført etter avtalen, jf. Innst. S. nr. 250 (2002-2003). Komiteen peker på at Barnehageforliket medførte en bred, tverrpolitisk enighet for å legge til rette for en barnehagepolitikk som skal ivareta barns og foreldres rettigheter, interesser og sikkerhet. Målet er å videreutvikle en kvalitetsbevisst og effektiv barnehagesektor og forvaltning. Et tilstrekkelig antall nye barnehageplasser må bygges ut, slik at alle som ønsker det får barnehageplass. Komiteen viser til at det skal innføres en maksimalgrense (trinn 1) for foreldrebetaling på 2 500 kroner (2002-kroner) pr. måned fra 1. mai 2004. Komiteen viser også til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Barnehageforliket gikk inn for at søsken skal ha moderasjon og forutsatte at departementet skulle komme tilbake til Stortinget med dette spørsmålet. Videre ble det pekt på at alle kommuner skal ha ordninger som kan tilby barnefamilier med dårligst betalingsevne en moderat eller gratis barnehageplass på hel- eller deltid. Det var også en forutsetning fra Stortingets side at ordningene skal være minst like gode som i dag. Komiteen vil i tråd med behandlingen av Barnehageforliket understreke at barn med spesielle behov skal få tilskudd tilsvarende funksjonshemmede barn, når det er anbefalt av PPT og/eller barnevernet.

Komiteen viser for øvrig til videre behandling i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2003-2004).

Etter komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartisoppfatning har kontantstøtten ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling mellom småbarnsmødre og fedre, småbarnsforeldres yrkesdeltagelse og benyttelse av barnehager. Disse medlemmer ser med bekymring på at særlig mødre ansatt i helse- og omsorgsyrkene arbeider mindre. Helse- og sosial-, skole- og barnehagesektorene er de sektorene som har fått størst reduksjon. Samtidig vet vi at et stort flertall av ansatte i disse sektorene er kvinner, hvor det er økende mangel på kvalifisert arbeidskraft.

Etter disse medlemmers mening synes det som kontantstøtten fører til mer deltid og mindre heltid for kvinner, og bremser opp og stagnerer en prosess som har vært i gang gjennom 1990-tallet til større yrkesdeltagelse samlet sett for småbarnsmødre. Disse medlemmer synes ikke dette er en ønskelig utvikling som sementerer kvinner som lavtlønte med en dårligere tilknytning til arbeidslivet og en dårligere mulighet til å opptjene seg en likeverdig pensjon som det en mann har.

Disse medlemmer vil bemerke de interessante og positive overslagene som er gjort i Økonomisk analyse 5/2003, der det står at skattegrunnlaget vil øke med om lag 800 mill. kroner som følge av barnehageforliket, ved at flere mødre vil delta i markedsbasert arbeid etter reformen.

Disse medlemmer vil særlig bemerke utsatte barns behov av å kunne få være i en barnehage. En barnehage gir disse barna et helt nødvendig supplerende omsorgstilbud parallelt med det foreldre/omsorgspersoner som har sosiale, psykologiske eller rusproblemer kan gi.

Disse medlemmer merker seg en tendens til at barn med minoritetsbakgrunn mottar kontantstøtte i større grad enn det som er tilfellet i den øvrige befolkningen, med unntak av barn med vietnamesisk opprinnelse. Etter disse medlemmers oppfatning er barnehagene trukket fram som et sentralt virkemiddel for å oppnå en integrering i det norske samfunnet. Utvikle språk og skape en felles plattform gjennom barnehagene før skolegang er et viktig tiltak for å fremme integreringen.

Disse medlemmer vil fjerne ordningen med kontantstøtte og bruke midlene som bindes opp i denne ordningen til å styrke barns og unges oppvekstvilkår.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen følge utviklingen med rapportert merbruk av kontantstøtten blant svake grupper."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter økt valgfrihet for småbarnsforeldre, med den satsning som er på barnehager. Samtidig ønsker disse medlemmer en økning av kontantstøtten og barnetrygden.

Komiteens medlem fra Senterpartiet ønsker å avgrense kontantstøtten til å gjelde foreldre som er hjemme med barn under 3 år. Ordningen må fortløpende evalueres og vurderes i forhold til andre tiltak for barnefamiliene. Valgfrihet er viktig, men dette medlem vil understreke at valgfriheten ikke vil være reell før samfunnet kan tilby rimelig barnehageplass til alle som ønsker det. Full barnehagedekning og lave priser er en forutsetning for barnefamilienes valgfrihet.

Dette medlem vil peke på følgende tiltak som kan bidra til mer samvær mellom barn og foreldre:

• – Redusert arbeidstid med delvis lønnskom­pensasjon for småbarnsforeldre.

• – Rett til ulønnet omsorgspermisjon fram til barnet er 3 år.

• – Rett til forlenget og ulønnet ferie/permisjon for småbarnsforeldre.

Komiteen støtter Regjeringens forslag om å avvente Pensjonskommisjonens utredning når det gjelder å bedre pensjonsrettigheter ved omsorgsarbeid, men påpeker at pensjonsopptjening ved omsorgsarbeid vil være svært viktig for mange kvinner.

Komiteen vil understreke at det er urimelig at den som har vært hjemmeværende med omsorgsarbeid for å ta seg av barna, stiller helt uten pensjonsrettigheter.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Utjamningsmeldingen:

"Personer som etter 1992 utfører ulønnet omsorgsarbeid er sikret rett til pensjonsopptjening, som i dagens situasjon også er en fordel for kvinner."

2.6 Utvikling av positive familiestrukturer - bekjempelse av vold i nære relasjoner (jf. meldingen kap. 6)

Komiteen mener at vold i familien og i parforhold er et alvorlig samfunnsproblem. Det er mange kvinner og barn som dermed blir utsatt for krenkelser og uverdig behandling. Komiteen ser med forventing på at Regjeringen arbeider for å forebygge slik vold og på arbeidet med å finne hensiktsmessige løsninger for å hjelpe og beskytte ofrene.

Komiteen understreker at det viktig at man synliggjør denne volden og at man skaper sosial og kulturell aksept for å snakke om vold som samfunnsproblem. Dette er viktig i arbeidet for å forebygge vold mot kvinner og barn i familien.

Komiteen påpeker at det er viktig at hjelpetilbudet må være tilgjengelig for dem som utsettes for volden og behandlingstilbud for dem som utøver den. Komiteen er positiv til det arbeidet som Regjeringen legger opp til når det gjelder menns vold mot kvinner og barn. Det er områder som man i dag ikke vet nok om, men som man antar er utbredt. Komiteen vil derfor understreke at for å kunne forebygge volden må man kartlegge dette. En overordnet politikkutforming må ta utgangspunkt i en helhetlig forståelse av vold i familien og se på sammenhengen mellom voldsbruk og behovet for effektiv likestillingspolitikk og å sikre barns rettigheter.

Komiteen mener også at man må se nærmere på problematikken med barn som vokser opp i familier der det utøves vold. Barn som selv har blitt offer for vold blir selv ofte utøver av vold. Komiteen ser behovet for mer innsikt på dette området for å kunne forebygge dette på en god måte.

Komiteen merker seg at Regjeringen arbeider for at krisesentrene blir bedre i stand til å ivareta barns behov.

Komiteen understreker at dialog med kommunene om dette lavterskeltilbudet blir avgjørende for dette arbeidet. I tillegg ser man med forventning på de andre tiltak som Regjeringen har satt i gang på dette området og vil da særskilt nevne Kvinnevoldsutvalgets arbeid.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at man i forbindelse med behandlingen av kommuneproposisjonen, Innst. S. nr. 259 (2002-2003), ble det besluttet at nåværende øremerking av finansieringen av krisetiltak videreføres som en overslagsbevilgning 2004. Krisesentrene er ulikt forankret i kommunene. Disse medlemmer er av den oppfatning at en 80/20 pst. fordeling mellom stat og kommuner ikke vil bidra til en mer forutsigbar krisesenterøkonomi. En slik fordelingsnøkkel vil kunne forsterke kommunenes ansvarsfraskrivelse idet staten tar hovedansvar for finansieringen. Modellen kan derfor virke lite fleksibel og konserverende mht. til den videre utvikling av innholdet i tilbudet.

Disse medlemmer synes det er uheldig at flertallet konkluderer i denne saken før innstillingen fra Kvinnevoldsutvalget foreligger, slik at man får se alt i helhetlig sammenheng. Dette gjelder både finansieringsmodell og eventuelle tiltak.

Disse medlemmer mener det er viktig at man nå ser problemområdet vold mot kvinner i sammenheng. Disse medlemmer mener det må tas et samlet grep som må omfatte krisesentrene, andre tilbud til kvinner og barn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner og også tilbudet til menn som begår disse overgrepene. Det er også viktig å se den virksomhet som krisesentrene står for i sammenheng med det øvrige hjelpeapparatet. Disse medlemmer er derfor opptatt av at man vurderer forvaltningsordning og finansieringsmodell på bakgrunn av innstillingen fra det regjeringsoppnevnte Kvinnevoldsutvalget. Utvalget har frist til å levere sin innstilling 4. desember 2003. Viktige stikkord her er brukervennlighet og forutsigbar økonomi. Voldsutsatte kvinner og barn må sikres et tilfredsstillende hjelpetilbud.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at bevilgningene til krisesentrene må forbli øremerket og økes for å møte de behov krisesentrene har. Flertallet viser til Arbeiderpartiets forslag om delt finansiering mellom staten og kommunene med henholdsvis 80 og 20 pst.

Flertallet vil påpeke behovet for å øke kompetansen ved krisesentrene slik at de ansatte står bedre rustet til å ta hånd om barn som kommer til krisesentrene.

Komiteen mener at i tillegg til det viktige fokuset som er på menns voldsbruk, må en også se nærmere på kvinners bruk av vold i familien. Komiteen ber om at Regjeringen kartlegger dette.

Komiteen mener at det bør være en prioritet å bekjempe familievold. Samtidig ser komiteen at meldingen trekker opp kompliserte problemstillinger i grenselandet mellom taushetsplikt og opplysningsplikt. Komiteen mener at disse problemstillingene bør vurderes på tvers av fagfeltene barn og familie, helse og sosial, utdanning og justis. Det bør derfor fremmes en egen sak om det. Taushetsplikten bør ikke være til hinder for samarbeid mellom etatene der dette er til beste for barnet.

Komiteen foreslår derfor følgende:

"Stortinget ber Regjeringen fremme sak om offentlige ansattes plikter både i forhold til taushetsplikt og opplysningsplikt."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti tidligere i år har fremmet forslag om en 100 pst. statlig finansiering av krisesentrene, som også må inkludere incestsentrene. Forslaget fikk ikke flertall i Stortinget.

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen ikke gjør noe med finansieringsordningen til krise- og incestsentrene, og heller ikke øker bevilgningene til disse sentrene i budsjettet for 2004. Tilskuddsordningen med 50 pst. driftstilskudd videreføres, til tross for at flere krisesentre har vært nedleggingstruet. Det har vært rapportert økende problemer med finansieringen av flere av landets krisesentre og incestsentre, og slitasjen med en usikker driftssituasjon har ført til fare for nedleggelser. Samtidig er det en økning i bruken av krisesentrene. Krise- og incestsentrene fyller en viktig funksjon for voldsrammede og incestrammede kvinner og barn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil nevne at krisesentrene i Norge ble startet av ildsjeler på frivillig basis. Målet var og er å gi et trygt midlertidig bo- og omsorgstilbud til kvinner og barn som står i en akutt og truende livssituasjon. Krisesentrene har i alle år vært banebrytende og er ofte de som ser nye samfunnsproblemer tidlig. Et eksempel er at krisesentrene i flere år har vært opptatt av innvandrerkvinner og deres problematikk. Krisesentrene blir i dag finansiert med 50 pst. støtte fra kommuner/fylker og resterende med øremerkede midler fra staten. Ordningen med 50 pst. fra staten uansett tilskudd fra kommuner eller organisasjoner er ikke tilfredsstillende. Ressursbruken på krise- og incestsentrene er i dag mer et resultat av tilgjengelige ressurser enn av det reelle behovet brukerne har. Dette er lite forutsigbart for driften av krise- og incestsentrene og gir ikke et bra nok tilbud til brukerne.

Disse medlemmer er meget bekymret for at dagens økonomiske situasjon gjør at mye av ressursbruken på krise- og incestsentrene går med til å skaffe driftsmidler. Ifølge Vistarapporten er krisesentrene den delen av hjelpeapparatet som fungerer best for mishandlede og voldtatte kvinner og deres barn. Det har også vist seg at sentrene driver økonomisk nøysomt. Det er økonomien og velvilje fra det enkelte sosialkontor som i dag er avgjørende for om kvinner på flukt fra en voldelig mann får mulighet til å få den beskyttelse som de trenger.

Disse medlemmer vil bemerke at flere krisesentre har jevnt over en dårlig standard, selv om de i størst grad vil ligne et vanlig hjem. De er ofte lite hensiktsmessig i forhold til drift, og mange ansatte og frivillige har dårlige fysiske arbeidsforhold. Samtidig var bare sju av landets 50 krisesentre tilrettelagt for kvinner med funksjonshemning ved utgangen av 2001, og budsjettet for 2004 benevner at det ikke har skjedd noen tilvekst av krisesentertilbud for funksjonshemmede kvinner av de 19 fylkeskommunene som har krise-sentertilbud.

Disse medlemmer vil på det sterkeste legge vekt på alvorsgraden av problemstillinger krisesentrene jobber med, og understreker at Regjeringen bør komme med en bedre finansieringsordning enn den eksisterende 50 pst. tilskuddsordningen fra staten.

Det er etter disse medlemmers oppfattelse ikke nødvendig å vente enda ett år for å finne en finansieringsordning som sikrer driften til krisesentrene på en anstendig måte i forhold til de oppgavene og utfordringene de står overfor hver dag. Krisesentrene jobber med grov vold, trusler om tvangsekteskap, omskjæring, æresdrap og flukt fra kriminelle miljøer, og mange sentre har vanskelig for å gi god nok beskyttelse. Disse medlemmer vil påpeke at det må derfor regnes med en utstrakt bygging/rehabilitering av både eksisterende sentre og av nye sentre. Dette for at krisesentrene skal tilfredsstille normale krav til bygninger, og være funksjonelle til alle brukergruppene de skal dekke. Det er også behov for flere sentre pga. økt bruk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil gjøre finansieringen av krise- og incestsentrene til en statlig oppgave og øke bevilgningene til voldsforebyggende tiltak, inkludert tiltak for å forebygge og avhjelpe konsekvensen av vold i familien, barn som er vitne til vold, og vold som barn og unge utsettes for. Disse medlemmer viser til forslag fremmet av Sosialistisk Venstreparti våren 2003 om at staten v/Barne- og familiedepartementet, skal overta hele ansvaret for finansieringen av krisesentrene, og at staten tilrettelegger for tilskudd gjennom Husbanken til bygging av nye sentre. Dette fordi dagens finansiering av krisesentre er lite forutsigbar for driften og fordi det er behov for nyetablering og rehabilitering av sentre med dårlig standard.

Disse medlemmer vil også at krisesentrene skal gjøres til en lovpålagt oppgave. Slik det politiske landskapet ser ut nå, har det ikke lyktes disse medlemmer å få flertall for disse forslagene i Stortinget. I mellomtiden er det de volds- og incestutsatte og de frivillige medarbeiderne i krisesentrene som må være belastningene med usikre driftsforhold.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til den vanskelige situasjonen mange av landets krise- og incestsentre opplever som følge av en usikker driftssituasjon. Disse medlemmer viser til mindretallsforslaget fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti (jf. Innst. S. nr. 40 (2001-2002)) om at staten bør overta finansieringen av krisesentrene og at Husbanken bør forvalte tilskudd til etablering, rehabilitering og ombygging av krisesentrene. Disse medlemmer mener Regjeringen snarest må komme tilbake til Stortinget med en finansieringsordning som sikrer krisesentrenes drift.

2.7 Regulering av samboeres rettigheter og plikter (jf. meldingen kap.7)

Komiteen merker seg at ekteskapet er mer forpliktende enn samboerskap og derfor den beste rammen rundt familiedannelse.

Komiteen registrerer videre at Regjeringen ser det som hensiktsmessig at samboere, som i dag, ikke likebehandles med ektefeller på generelt grunnlag, men at man likebehandles på nærmere bestemte rettsområder.

Komiteen er enig med Regjeringen at man bør vektlegge to hensyn ved rettsutviklingen for samboere. Utviklingen bør balanseres mellom rettigheter og plikter og det bør tas hensyn til felles barn.

Komiteen støtter at det bør være et gjennomgående hensyn at par ikke bør ha økonomiske fordeler ved å unnlate å inngå ekteskap.

Komiteen støtter videre at man ikke oppretter et sentralt samboerregister. Et samboerregister vil ikke gi samboere noen rettslig status som ektepar. Komiteen mener at det også vil være uheldig hvis et slikt register vil medføre at man gir ulike rettigheter og plikter for registrerte og uregistrerte samboere. Komiteen vil derfor påpeke at det bør være faktisk samboerskap, som i dag, som vil være avgjørende for å komme inn under lovreguleringer av samboerskap.

Komiteen mener det også er en konsekvens av samboerskapets uformelle form at det ikke er mulig å fange inn alle som definerer seg som samboere. Komiteen ønsker allikevel å skille mellom de mer "uformelle" og formelle samboerskapene ved å lage egne regler for de samboere som har felles barn. Det er til beste for barna.

Komiteen støtter forslaget om at samboerdefinisjonen og krav til kontroll av opplysningen om samboerskap bestemmes innenfor de respektive rettsområdene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at samboeres økonomiske behov i forhold til arv i første rekke bør kunne dekkes ved private ordninger, slik som forsikring. På den måten vil samboere måtte ta aktive grep for å sikre seg de økonomiske fordeler som ektepar automatisk har. Disse medlemmer mener at det bør vurderes i hvilken grad samboere med felles barn skal gis muligheten til å inngå kontrakt hvor rett til å sitte i uskiftet bo og/eller arv opptil 4G kan avtales.

Disse medlemmer mener at de andre rettigheter som Regjeringen ønsker å gi samboere, ikke bør gis automatisk. Disse medlemmer mener at samboere som ønsker like eller lignende rettigheter som ektefeller skal måtte ta aktive grep for å sikre seg slike. Disse medlemmer ønsker at det blir utredet hvordan dette kan fungere i praksis.