Det er Regjeringens hensikt at pionerdykkerne
som gjorde et banebrytende arbeid i Nordsjøen fra 1965
til 1990, også omtalt som pionertiden, skal få den
oppreisningen og økonomiske kompensasjonen Stortinget og
Regjeringen mener de har krav på. Derfor mener Regjeringen
at det bør etableres en kompensasjonsordning for pionerdykkerne,
og gis en kollektiv anerkjennelse av denne gruppen. I tillegg foreslår
Regjeringen at det gis bistand overfor pionerdykkerne i deres daglige
livssituasjon. Samtidig med fremleggelsen av meldingen iverksetter
Regjeringen strakstiltak overfor pionerdykkerne.
Til grunn for meldingen er arbeidet til granskingskommisjonen
for undersøkelse av pionerdykkernes forhold i Nordsjøen
oppnevnt av Regjeringen 2. mars 2001, etter vedtak i Stortinget
13. juni 2000.
Meldingen gjennomgår rapporten for
granskingskommisjonen.
Etter en innledende oversikt over rapporten
i kapittel 1, omtaler rapporten i kapittel 2 opprettelsen av kommisjonen,
og kommisjonens arbeid og arbeidsmetoder.
Kapittel 3 og 4 omhandler utviklingen av, og
ulike sider ved, dykkeoperasjoner og utstyr, samt medisinske sider
ved dykkevirksomheten.
I kapittel 3 er det redegjort for varige skader
etter dykking.
I påvente av studier som fyller alle
krav til vitenskapelig holdbarhet, mener kommisjonen at det må legges vekt
på studier som peker på en sannsynlig sammenheng
mellom en langvarig dykkerkarriere og senere sviktsymptomer av nevrologisk
og kognitiv natur.
Kapittel 5 omhandler regelverket i Nordsjøen
og myndighetenes rolle. Kommisjonen fremholder at regler om dykking
i hovedsak var fraværende frem til 1978 da Oljedirektoratet
overtok tilsynet, og at tilsynet med dykkingen i denne perioden
var svakt. Men kommisjonen peker også på at jurisdiksjonsspørsmål
i mange år skapte kompetansestrid og til dels uklare forhold
med hensyn til regelverket i Nordsjøen.
I kapittel 6 gis det en kort redegjørelse
for rollen til de øvrige aktørene i Nordsjøen
- dykkerselskapene og oljeselskapene. For dykkerselskapene fremholdes
det at det i store deler av mandatperioden var en uheldig arbeidskultur
som aksepterte trykkfallsyke med dekompresjon som en del av dykkingen.
Kommisjonen antar at oljeselskapene ikke var ukjent med dette.
I kapittel 7 blir det referert en del hovedpunkter
i kommisjonens undersøkelser av pionerdykkernes nåværende
forhold, blant annet deres familiesituasjon, arbeids- og trygdeforhold
og helsesituasjon. Av rapporten fremgår det at
"mange av pionerdykkerne har klart seg godt, ja for flere
til og med meget godt, mens en ikke ubetydelig del sliter med alvorlige
medisinske problemer."
Kommisjonen fremholder bl.a. at det virker sannsynlig
at den til dels ekstreme arbeidspåkjenning nordsjødykkerne
har vært utsatt for, utgjør en vesentlig faktor
for utviklingen av sykdom hos en del av dem.
Ifølge granskingsrapporten fremgår
det samtidig at antall dødsulykker og andre alvorlige ulykker
gikk markert ned utover i 1980-årene, noe som sannsynligvis
har å gjøre med økende kompetanse blant dykkere
og dykkerledere. Andre årsaker kan være klarere
regler fra myndighetenes side, og bedre håndheving av disse.
I kapittel 8 er statens, dykkerselskapenes og
rettighetshavernes/operatørenes rettslige ansvarsforhold drøftet.
Kommisjonen mener at staten og oljeselskapene bør kunne
holdes objektivt ansvarlige for de skader som er påført
nordsjødykkerne. For dykkerselskapene er bildet mer sammensatt.
Granskings-kommisjonen anbefaler at det for nordsjødykkere
med helseskader bør etableres en ordning der det gis erstatning
for økonomisk tap. Ordningen bør etableres og
finansieres av staten, men rettighetshavere/operatører
bør inviteres til å være med i finansieringen.
Rapporten fra granskingskommisjonen har vært
på høring til berørte departementer og
tilsynsmyndigheter, næringsorganisasjoner, enkeltselskaper og
andre. I tillegg forela departementet kommisjonens rettslige vurderinger
for lovavdelingen i Justisdepartementet for vurdering som egen sak.
I forhold til dykketekniske og dykkeoperasjonelle forhold
har det kommet noen merknader til fremstillingen av tabellverket
ved luftdykking med overflatedekompresjon og bruken av pustegass
ved dykking. Disse kommentarene vil bli oversendt til Oljedirektoratet
for nærmere vurdering i forhold til gjeldende regelverk.
Det er ingen uenighet med hensyn til de konklusjoner som
trekkes av kommisjonen med hensyn til de mulige eller sannsynlige
medisinske konsekvensene av den dykkingen som har vært
gjennomført i pionertiden.
Hva angår kommisjonens juridiske betenkninger
og konklusjoner er det få uttalelser som direkte berører disse
vurderingene. Nærmere om dette i kapittel 4.1 i meldingen.
De fleste av høringsinstansene som
har uttalt seg, støtter kommisjonens forslag om å etablere
en kompensasjonsordning, for nordsjødykkere med helseskader,
og noen av høringsinstansene peker på at ordningen
må være romslig.
Til spørsmålet om kommisjonens
etterlevelse av mandatet, pekte kommisjonen selv på at
mandatet i utgangspunktet var vidt formulert, og at kommisjonen har
måttet avgrense sitt arbeid. Departementet har merket seg,
og akseptert, de avgrensingene som er foretatt. Departementet kan
ikke se at disse har hatt noen avgjørende betydning for
rapportens hovedkonklusjoner eller Regjeringens videre håndtering
av rapportens konklusjoner og anbefalinger.
Det er, under kommisjonens arbeid og i høringsrunden,
blitt reist spørsmål ved enkelte av kommisjonsmedlemmenes,
så vel som departementets, habilitet.
Det er Regjeringen som etter Stortingets vedtak
er ansvarlig for oppnevnelsen av granskingskommisjonen og oppfølgingen
av dens rapport. Stortinget er kjent med at det er Arbeids- og administrasjonsdepartementet
som har foretatt oppnevningen av kommisjonen, og som skulle følge
opp kommisjonens rapport. Regjeringen har etter en samlet vurdering
funnet det riktig at Arbeids- og administrasjonsdepartementet sluttbehandler
rapporten fra granskingskommisjonen.
Enkelte høringsuttalelser går
videre enn granskingskommisjonens mandat. Departementet vil vurdere videre
oppfølging der det anses nødvendig.
Det er kommet høringsuttalelser som
berører tema knyttet til pensjonsordninger for pionerdykkerne.
Pensjonsopptjening i folketrygden følger
bestemte regler, som det ikke kan gjøres unntak fra. Nordsjødykkerne
kan således etter folketrygdlovens regler ikke generelt
innrømmes høyeste pensjonsgrunnlag ved uførhet
eller oppnådd alderspensjon uten grunnlag i tidligere individuell
inntekt.
Dersom det skulle opprettes en særskilt
pensjonsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen, vil den
for øvrig i likhet med krigspensjonen måtte samordnes
med pensjonsytelser etter folketrygden.
For øvrig vil konsekvensen av å innrømme
en pensjonsordning for pionerdykkerne kunne være å skape presedens
for andre utsatte grupper, og det vil kunne framstå som
en forskjellsbehandling i forhold til andre grupper som ikke er
innrømmet slike ordninger.
Etter en samlet vurdering antas det at det vil
være mer hensiktsmessig med en kompensasjonsordning som
foreslått i kapittel 6 enn en egen pensjonsordning for
pionerdykkerne.
Det er i høringsuttalelsene tatt opp
spørsmål om rettigheter ved yrkesskade (arbeidsulykker)
for dykkerne.
Ved yrkesskade og visse likestilte sykdommer,
jf. folketrygdloven §§ 13-3 og 13-4, gis det såkalte yrkesskadefordeler
etter folketrygden.
Dykkere er berettiget til yrkesskadefordeler
etter folketrygdloven på lik linje med andre yrkesgrupper dersom
det er tale om en arbeidsulykke i form av en plutselig eller uventet
ytre handling, etter kravene i loven. Ved yrkesskade gir psykiske
lidelser som oppstår som en direkte følge av ulykken,
eller som en følge av den fysiske skaden, rett til yrkesskadefordeler.
Det følger imidlertid av § 13-3 tredje ledd at
"lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller
belastninger over tid" ikke regnes som yrkesskade. Dette gjelder
for alle yrkesgrupper, og ikke bare for dykkerne.
For de som ikke har pådratt seg yrkesskade,
men yrkessykdom, gir folketrygden tilsvarende ytelser.
Sykdom som følge av endringer i barometertrykk (dekompresjonssykdom),
ga rett til særfordeler ved yrkesskade allerede etter Kronprinsregentens
resolusjon av 8. mars 1957.
Siden spørsmål om yrkessykdom
for dykkere ofte er komplisert, bad Rikstrygdeverket i sitt saksbehandlingsrundskriv
i juni 1999 om at slike tilfeller ble utredet ved Haukeland sykehus.
Det ble også åpnet for at dykkere med tidligere
avgjorte saker kunne henvises til Haukeland sykehus for fornyet
medisinsk gjennomgang, for å skape likebehandling for nye
og tidligere avgjorte saker.
Fra 1. januar 1990 trådte yrkesskadeforsikringsloven i
kraft. Denne loven pålegger arbeidsgiver en plikt til å tegne
forsikring til dekning av yrkesskade og yrkessykdom for arbeidstaker.
Maksimal grunnerstatning for tap av fremtidig inntekt
er 30 G (grunnbeløpet i folketrygden) med et inntektsgrunnlag
på 10 G, og det vil for tiden si drøyt 1,7 mill.
kroner.
Loven om yrkesskadeforsikring gjelder bare for
dem som har hatt status som arbeidstaker etter 1990. Folketrygdens
ytelser med yrkesskadefordeler gjaldt imidlertid også før
1990.
Regjeringen ser at det vil kunne oppstå en
urimelig situasjon, der dykkere i arbeidsforhold før 1990
vil ha færre rettigheter enn de som har vært ansatt
som dykkere etter 1990. Dette gjelder selv om skader som er forårsaket
i pionertiden vil kunne være omfattet dersom de blir konstatert
i et arbeidsforhold etter 1990. Det er imidlertid viktig å være
oppmerksom på at den samme urimeligheten også gjelder
for andre utsatte yrkesgrupper. Dersom de pionerdykkerne som ikke omfattes
av yrkesskadeforsikringsloven, likevel skulle gis samme økonomiske
rettigheter som om de hadde vært omfattet av den, vil dette
kunne få vidtrekkende prinsipielle konsekvenser for andre
utsatte yrkesgrupper som ikke er omfattet av loven. Regjeringen
mener etter en samlet vurdering at pionerdykkerne vil være best
tjent med en kompensasjonsordning og andre tiltak som presentert
i kapittel 6.
Det er i høringsuttalelsene tatt opp
at mange pionerdykkere i dag er i en vanskelig økonomisk
situasjon. Regjeringen ønsker å legge til rette
for at dykkerne kan få informasjon og praktisk hjelp til å løse
sine økonomiske problemer. Det vises i denne sammenheng
til kapittel 6, og om bistand i den daglige livssituasjon overfor
pionerdykkerne.
Etter at fristen for høringsuttalelser
til rapporten for granskingskommisjonen hadde gått ut,
ble det tatt opp særskilte tema knyttet til Regjeringens
oppfølging av kommisjonens rapport. Stortingets kontroll-
og konstitusjonskomité tok opp, etter henvendelse fra Nordsjødykker
Alliansen, om det kunne være aktuelt med utbetalinger til
nordsjødykkerne med hjemmel i lov om statens petroleumsforsikringsfond
av 30. mai 1986 nr. 23. Bakgrunnen for loven er at staten er selvassurandør. Dette
prinsippet er også lagt til grunn for statens direkte økonomiske
engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE), som ble opprettet
i 1985.
Det legges i denne meldingen opp til en kompensasjonsordning
basert på rimelighetshensyn og på et politisk
grunnlag, jf. kapittel 6. Slike utbetalinger vil ikke være
direkte knyttet til SDØE, og faller heller ikke inn under
vanlige forsikringsvilkår for oljevirksomheten. Disse utbetalingene
vil følgelig ikke være omfattet av det petroleumsforsikringsfondet
etter loven skal dekke.
Dersom det konstateres et rettslig ansvar for
staten på bakgrunn av SDØE-engasjementet vil dette
kunne være et tilfelle der det kan komme til utbetalinger
etter vanlige forsikringsvilkår i oljevirksomheten. De
juridiske vurderinger som er gjort i forbindelse med kapittel 4,
tilsier at lov om statens petroleumsforsikringsfond ikke kommer
til anvendelse på dette grunnlag. Det betyr således
at finansieringen av kompensasjonsordningen må skje på annen
måte enn gjennom dette fondet.
Kommisjonen kommer til at det etter dens mening
er mye som taler for at staten har et rettslig ansvar. Det rettslige
ansvaret kobler kommisjonen opp til ulovfestet objektivt ansvar.
Dykkerselskapenes ansvar har kommisjonen vurdert på subjektivt
grunnlag, eventuelt som et arbeidsgiveransvar. Kommisjonen mener
at muligheten for senskader som følge av dykking ikke var
kjent i den første perioden i Nordsjøen, og mener
at det i samme utstrekning er vanskelig å knytte noen subjektiv
bebreidelse til dykkerselskapene for slike skader.
Kommisjonen kommer til at betraktningene om risikofordeling
som begrunner et objektivt ansvar for staten, i hovedsak også gjør
seg gjeldende i forhold til rettighetshavere/operatører
(oljeselskapene).
Lovavdelingen uttaler, i likhet med kommisjonen,
at eventuelle erstatningskrav mot staten må vurderes konkret
for den enkelte dykker. Vurderingene knyttet til ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng, økonomisk tap,
foreldelse mv. vil kunne variere fra sak til sak. Det er derfor
bare de mer prinsipielle sidene av spørsmålene
de tar stilling til. Lovavdelingen knytter først og fremst
sine merknader til spørsmålet om det foreligger
et ansvarsgrunnlag for de ulike aktørene.
Lovavdelingen kommer etter en samlet vurdering
til at staten ikke har en sterk nok tilknytning til virksomheten
til å kunne pålegges et rettslig ansvar. Det legges særlig
vekt på at staten ikke er eier eller innehaver av virksomheten
som ligger til grunn for skadene, og at skadelidte har andre mulige
ansvarssubjekter å forholde seg til. En slik ansvarsplassering
stemmer også best med regelverket for petroleumssektoren,
som forutsetter at petroleumsvirksomheten skjer på rettighetshaverens
regning og risiko.
Lovavdelingen bemerker at ansvar for staten
etter skadeserstatningsloven § 2-1 forutsetter at noen
av statens tjenestemenn har handlet uaktsomt ved utførelsen
av statens oppgaver knyttet til regulering og tilsyn med dykkevirksomheten
i Nordsjøen.
Selv om en skade kan føres tilbake
til mangelfullt regelverk, er det etter lovavdelingens syn en sikker regel
i norsk rett at dette ikke kan medføre offentlig erstatningsansvar.
Bare dersom det foreligger en klar rettsplikt til å gi
de nødvendige regler, kan det tenkes å medføre
et erstatningsansvar for staten. Lovavdelingen kan ikke se at det
foreligger opplysninger om noen slik rettsplikt i forhold til dykkingen
i Nordsjøen.
Departementet slutter seg til lovavdelingens
vurderinger av statens erstatningsrettslige ansvar.
Lovavdelingen kommer til at det for dykkernes arbeidsgivere
trolig kan konstateres et ulovfestet objektivt ansvar for skader
på dykkerne som følge av dykkingen. Departementet
slutter seg til dette.
Dykkernes arbeidsgivere vil først og
fremst være dykkerselskapene, men det fantes her flere
ulike arbeidsforhold for dykkere. De fleste av de dykkerselskapene
som opererte i pionertiden eksisterer ikke i dag.
Etter gjeldende petroleumslov § 10-9
første ledd, og tilsvarende bestemmelse i gjeldende regelverk
under pionertiden, er de aktuelle rettighetshaverne (oljeselskapene)
solidarisk ansvarlig med dykkernes arbeidsgivere.
På bakgrunn av rapporten finner lovavdelingen
ikke å kunne statuere et ulovfestet objektiv ansvar for staten.
Det kan ikke konstateres et ansvar for staten fordi staten ikke
har hatt sterk nok tilknytning til virksomheten. Dette gir uttrykk
for en ansvarsplassering som står i kontrast til kommisjonens
vurderinger.
Kommisjonen bruker som et argument for statlig ansvar
at staten har lovgivnings- og beskatningsmyndighet for virksomhet
på kontinentalsokkelen. Som det fremgår av lovavdelingens
vurderinger er det en sikker hovedregel etter norsk rett at mangelfullt
regelverk ikke medfører erstatningsansvar. Et annet av
kommisjonens hovedargument for å fastslå ansvar
på ulovfestet objektivt grunnlag er statens eierskap til
undersjøiske petroleumsforekomster. Det er sikker rett
at eierskap til naturressursene i seg selv ikke utløser
erstatningsansvar, og eierposisjonen til staten er begrenset ved
at rettighetshaveren blir eier av den petroleum som utvinnes.
Lovavdelingen drøfter arbeidsgiveransvaret,
og sier avslutningsvis at AAD og OED er nærmest til å vurdere
i første omgang i hvilken utstrekning regelverket på sikkerhetsområdet
kan sies å medføre rettsplikter til å treffe
ytterligere vedtak. Ytterligere vedtak kan i denne sammenhengen
bety å gi nye forskrifter innenfor sikkerhetsregelverket,
eller å treffe nødvendige pålegg overfor
næringen i henhold til regelverket.
AAD slutter seg til lovavdelingens vurderinger
av at det vanskelig kan fastslås noe rettslig ansvar for
staten på grunnlag av det som fremkommer i kommisjonens rapport.
Departementet har merket seg kommisjonens påstand
om at det er klanderverdig at myndighetene ikke greide å samle
seg om en felles linje i jurisdiksjonsspørsmålet
i Nordsjøen. Departementet har samtidig merket seg at lovavdelingen
vanskelig kan se at det ut fra kommisjonens rapport foreligger opplysninger
som gir grunnlag for å fastslå et erstatningsansvar
for staten.
Vurderingene av det erstatningsrettslige vilkåret
om årsakssammenheng er først og fremst en konkret
vurdering i det enkelte tilfelle. Det kan imidlertid knyttes noen
generelle merknader til vurderingene. Vurderingene stiller seg ulikt
alt etter hvilket ansvarsgrunnlag det er tale om.
Departementet konstaterer at det på nåværende
tidspunkt synes å være usikkert i hvilken grad
det er en faktisk årsakssammenheng mellom dykking i Nordsjøen
og senere helsemessig svikt. I en erstatningsrettslig sammenheng
må denne helsemessige svikten også ha medført
et økonomisk tap, som så er erstatningsberettiget.
Det er ikke mulig å si mye generelt
om det økonomiske tapet til de enkelte pionerdykkerne.
Det er etter erstatningsretten det fulle individuelle økonomiske
tap som skal erstattes, og det må dermed bli en individuell vurdering
av hver enkelt dykker.
Departementet antar at det ved eventuelle erstatningssøksmål
fra dykkerne ikke vil være aktuelt for staten å påberope
seg foreldelse. I forhold til olje- og dykkerselskapene vil antakelig
foreldelsesreglene kunne være et hinder for mange dykkere
for å nå frem med et erstatningskrav.
Selv om det ikke kan konstateres et erstatningsansvar for
staten, kan det opprettes kompensasjonsordninger fra det offentlige
ut fra hensynet til rimelighet, såkalte ex gratia-ordninger.
Opprettelse av slike ordninger må skje
etter en avveining mellom de hensyn som taler for en særskilt kompensasjon
til denne gruppen, og hensynet til likebehandling i forhold til
andre grupper i samfunnet som har lidd skade, uten å få full
dekning gjennom etablerte ordninger. Behandling av pionerdykkerne
må derfor også sees i sammenheng med andre offentlige
kompensasjonsordninger, og i forhold til hva slags kompensasjon
og andre ytelser dykkerne allerede har mottatt.
Det eksisterer en permanent ordning med billighetserstatning
fra Stortinget. Billighetserstatning ytes bare dersom skaden ikke
kan dekkes etter alminnelige erstatningsrettslige regler, eller
gjennom trygde- eller forsikringsordninger. Det har etter dagens
praksis blitt ansett for å være en maksimal utbetaling
etter ordningen på 200 000 kroner. I stortingsmeldingen
omtales eksempler på tidligere offentlige kompensasjonsordninger.
Dykkere som har arbeidet etter 1990, faller
inn under ordningen med yrkesskadeforsikring. Yrkesskade/-sykdom
konstatert av dykkere før dette tidspunkt gir ikke rett
til slik erstatning.
Med virkning fra 1. juli 2000 iverksatte daværende Sosial-
og helsedepartementet en ordning med særskilt kompensasjon
for nordsjødykkere som har pådratt seg varig helsesvikt
med reduksjon av inntektsevnen til følge. Ordningen har
et skjæringstidspunkt som er satt til 1990, slik at de
som arbeidet som dykkere i petroleumsvirksomheten før dette
tidspunktet vil kunne søke om slik særskilt kompensasjon.
Kompensasjon til aktuelle personer, som også omfatter
etterlatte, blir gitt med et engangsbeløp på inntil
200 000 kroner.
Det ble i november 2001 iverksatt en ordning
med økonomisk støtte fra Statoil ASA til personer
som har nedsatt arbeids- og ervervsevne etter å ha arbeidet
som dykkere i petroleumsvirksomheten i Norge i perioden 1965-1990.
Maksimal utbetaling var på 750 000 kroner, og det ble også gitt økonomisk
støtte til etterlatte.
I tillegg har en del dykkere fått en
selskapsfinansiert kompensasjonsordning ved tap av helsesertifikat
for dykkere, tilsvarende 500 000 kroner.
Som det fremgår foran, har staten ikke
nær nok tilknytning til dykkevirksomheten til å kunne
bli ansvarlig etter det ulovfestede objektive ansvaret. Statens arbeidsgiveransvar
blir ikke drøftet av kommisjonen, men uttalelsen fra lovavdelingen
taler for at et ansvar basert på dette ansvarsgrunnlaget
heller ikke er sannsynlig. I lys av de ovennevnte forhold, og at
det samtidig ikke er dokumentert en tilstrekkelig klar årsakssammenheng
mellom dykkevirksomheten og skader påført dykkerne,
mener Regjeringen at det ikke kan konstateres et rettslig erstatningsansvar
for staten etter de generelle linjene som kommisjonen har trukket
opp.
Regjeringen mener imidlertid at staten ut fra
en helhetsvurdering likevel bør ta et ansvar for at pionerdykkerne
får den anerkjennelsen og oppreisningen som de fortjener.
Regjeringen legger vekt på at den nå har
tilstrekkelig grad av kunnskap til å kunne foreta et oppgjør
som gir en rimelig oppreisning for pionerdykkerne. Regjeringen mener
derfor at det bør etableres en kompensasjonsordning, kombinert
med en kollektiv anerkjennelse av pionerdykkerne, og bistand i deres
daglige livssituasjon.
Regjeringen anser en kompensasjonsordning nå for å være
en bedre løsning enn å legge opp til videre konkrete
utredninger av rettslig ansvar for noen aktører på kontinentalsokkelen
overfor de enkelte dykkerne. Regjeringen finner det ikke naturlig
at det etableres et domstolslignenede organ som tar konkret stilling
til ansvarsforhold for de ulike aktører i forhold til enkeltpersoner
og enkelthendelser. Slike prosesser vil mer naturlig ligge til de
ordinære sivile domstoler.
Etter lovavdelingens syn vil staten i medhold
av en klausul som har vært vanlig forekommende i utvinningstillatelser,
kunne kreve regress for det den eventuelt måtte bli idømt
dersom det skulle bli tale om et ansvar for staten på objektivt
grunnlag. Dette må muligens modifiseres noe dersom staten
eventuelt skulle bli ansett ansvarlig på grunnlag av et
arbeidsgiveransvar. En eventuell regressadgang kommer dermed i tillegg til
at det ifølge lovavdelingen trolig kan konstateres et rettslig
ansvar for rettighetshaverne. Denne regressadgangen taler således
i enda større grad for at rettighetshaverne/operatørene
bør ansvarliggjøres ved tiltak overfor pionerdykkerne
i Nordsjøen.
Regjeringen mener på denne bakgrunn
at olje- og dykkerselskapene bør ansvarliggjøres,
i henhold til de juridiske vurderinger som er gjort, ved at de inviteres til å bidra
til å finansiere kompensasjonsordningen og den kollektive
anerkjennelsen sammen med staten.
Næringen kan i tillegg inviteres til å bidra
til å bedre utdanningstilbudet for dykkere i dag. Utdannings-
og forskningsdepartementet (UFD) arbeider med et opplegg for dette.
Pionerdykkerne vil, slik Regjeringen ser det,
være best tjent med en standardisert økonomisk
kompensasjon, hvor tidligere utbetalinger fra Sosial- og helsedepartementet
og Statoil ASA ikke går til fradrag. Nemnda vil kunne utrede
i hvilken grad utbetalingene skal samordnes med andre tidligere
ytelser til pionerdykkerne, slik som eventuelle forsikringsutbetalinger. Det
bør legges opp til en kompensasjonsordning få måneder
etter at det er bevilget midler til dette, og opprettet en nemnd
for å administrere den. På den måten
sikres en raskest mulig oppfølging av kommisjonens rapport.
Regjeringen legger opp til at tvil om kriteriene for utbetaling
kommer pionerdykkerne til gode. Etterlatte etter dykkere gis kompensasjon
der dykkers død antas å ha sammenheng med dykkingen. Det
forutsettes for ordningen at utbetalingene unntas fra skatteplikt.
Det vil ved utbetalingen av kompensasjon bli
stilt som vilkår at denne utbetalingen skal gå til
fradrag i en personskadeerstatning for samme skade som søkeren senere
eventuelt blir tilkjent gjennom et sivilt erstatningssøksmål.
Et slikt forbehold vil kunne være av betydning med hensyn
til å få oljeselskapene til å medfinansiere
en slik ordning.
Høringsuttalelsene har ikke vært
entydige i forhold til i hvilket omfang det skal gis økonomisk
kompensasjon til pionerdykkerne. Hensynet til likebehandling i forhold
til andre grupper legger også føringer på omfanget
av kompensasjonen. Dette har vanskeliggjort Regjeringens arbeid
med å trekke konklusjoner i forhold til det økonomiske
omfanget av en kompensasjonsordning. Regjeringen vil derfor, i forbindelse
med budsjettbehandlingen komme tilbake til spørsmålet
om hva som vil være en rimelig kompensasjonsordning.
Sett i lys av den betydningen dykkevirksomheten
på kontinentalsokkelen har hatt for gjennomføringen
av petroleumsvirksomheten, og den personlige risiko den enkelte
dykker ble utsatt for, mener Regjeringen at det i tillegg for eksempel
kan opprettes et fond med formål å bidra til at
kunnskapen om pionerdykkernes arbeidsinnsats sikres for ettertiden.
Et eventuelt fond må forvaltes på en best mulig
måte overfor nordsjødykkerne. Departementet vil
utrede dette nærmere.
Departementet har varslet at det vil bidra til
opprettelse av en kontakttelefon som et førstelinjetilbud
overfor tidligere nordsjødykkere allerede sommeren 2003. Telefontjenesten
kan for eksempel brukes til å gi pionerdykkerne praktisk
og mental støtte.
For å administrere en individuell ordning
mener Regjeringen at det bør opprettes en nemnd med juridisk og
medisinsk kompetanse. Det foreslås at en kompensasjonsordning
er søknadsbasert.
For den kollektive anerkjennelsen av pionerdykkernes
innsats ser departementet for seg at det må opprettes en
ordning av mer langsiktig karakter, der det først hovedsakelig
vil være avkastningen av en eventuell fondskapital som
benyttes.
For bistand overfor pionerdykkerne i den daglige livssituasjon,
vil det kunne opprettes en stiftelse som har som formål å organisere
og drifte en kontakttelefon overfor tidligere nordsjødykkere.
Regjeringen mener at det bør gis en økonomisk
kompensasjon, samt en kollektiv anerkjennelse til pionerdykkerne
i Nordsjøen. Bistand overfor pionerdykkerne til den daglige
livssituasjon iverksettes i påvente av behandlingen av
stortingsmeldingen allerede i 2003, jf. søknad om etablering
og drift av en kontakttelefon for tidligere nordsjødykkere.
Det forutsettes også en bevilgning
til å administrere nemnda som skal vurdere de enkelte pionerdykkerne for
individuell kompensasjon.