8. Gjennomføringen av bolig­politikken

8.1 Sammendrag

Rollefordelingen i norsk boligpolitikk er i hovedtrekk at staten fastsetter boligpolitiske mål og juridiske rammevilkår, tilbyr økonomisk bistand til spesielle formål og bidrar med kompetansetiltak, at kommunene planlegger og tilrettelegger for bygging og utbedring av boliger og boligområder og har ansvar for at også vanskeligstilte har et boligtilbud og at private eier, bygger og forvalter boligmassen.

Selv om rollefordelingen lenge har vært den samme, har det likevel skjedd endringer i sammenheng med tre hovedtendenser: Deregulering av markedene, desentralisering av myndighet og en sterkere vektlegging av å hjelpe vanskeligstilte. Deregulering og desentralisering forventes å gi gevinster ved at private gis rom til å ta effektive beslutninger innenfor de politiske målsettingene og rammer som er fastsatt av staten. Som boligpolitisk virkemiddel har kunnskap og kommunikasjon fått en sterkere rolle. Regjeringen ønsker å videreføre disse utviklingstendensene.

Det boligpolitiske ansvaret er forankret i Kommunal- og regionaldepartementet. Husbanken er statens sentrale gjennomføringsorgan i boligpolitikken og disponerer de boligøkonomiske virkemidlene. Statens bygningstekniske etat (BE) opplyser om byggeforskrifter, fører tilsyn med byggevarers egenskaper og driver ordningen for godkjenning av foretak i byggenæringen. Husleietvistutvalget er opprettet som en prøveordning, og er et informasjons- og meglingsorgan for husleie­tvister i Oslo og Akershus.

Departementet har igangsatt en utredning for å vurdere en bedre samordning av Husbankens og BEs oppgaver, herunder en eventuell sammenslåing av etatene.

Husbanken - lokalisering, konkurranseutsetting og vurdering av styrene

For å følge opp strategien i Storbymeldingen om å lokalisere flere statlige etater utenfor Oslo-området har Husbankens hovedstyre bestemt å flytte hovedkontoret med rundt 130 ansatte fra Oslo til Drammen i 2005.

Husbankens låneforvaltning bidrar i mindre grad til den boligpolitiske måloppnåelsen. Samtidig finnes det mange tilbydere av slike forvaltningstjenester. Fristilling og konkurranseutsetting av denne delen av Husbankens virksomhet er derfor en mulighet som Regjeringen vil vurdere.

Husbankens styrer er vurdert. Styrene bidrar til å skape forståelse for boligpolitikk og Husbankens rolle. Hovedstyret ivaretar en viktig rolle som støtte- og motspiller for administrerende direktør. Regionsstyrene gir en viktig lokal forankring. Regjeringen foreslår derfor at Husbankens styrer beholdes, men at husbankloven og styrenes instrukser endres slik at de er i overensstemmelse med deres faktiske funksjon.

Kunnskap som virkemiddel

Dersom boligmarkedene skal fungere godt, er det avgjørende at aktørene har den nødvendige kunnskap for å ta optimale valg. Dette gjelder også for grupper som er vanskeligstilte på boligmarkedene. Også det offentlige trenger økt kunnskap om de forskjellige markedene for å kunne innrette virkemidlene så godt som mulig.

Regjeringen ønsker at Husbanken skal styrke samarbeidet med kommunene og private aktører utover selve lånevirksomheten. Dette skal oppnås ved å utvikle Husbankens rolle som tilrettelegger, kunnskapsut­vikler og veileder. Også Bygningsteknisk etat skal intensivere sin satsing på området.

Kunnskapsutvikling gjennom forskning vil også bli vektlagt. Kommunal- og regionaldepartementet har ansvar for boligfaglig forskning, og skal i 2004 utarbeide en ny forskningsstrategi.

Kommunene

Engasjement og høyt aktivitetsnivå i kommunene er avgjørende for å lykkes i boligpolitikken. Regjeringen ønsker ikke å pålegge kommunene nye plikter ved å lovfeste deres plikt til å yte boligtjenester, men vil isteden stimulere til økt aktivitet gjennom økonomiske virkemidler, samarbeid og kommunikasjon. Ytterligere beslutningsmyndighet foreslås derfor delegert til kommunene, bl.a. for Husbankens startlån og boligtilskudd.

Private og frivillige aktører

Den høye andel privat eide boliger i Norge (96 pst.) er resultatet av en bevisst politikk. Dette har bidratt til at nordmenn bor meget godt til rimelige bokostnader og at boligmassen er godt vedlikeholdt, selv med moderate offentlige økonomiske bidrag. Regjeringen vil fortsatt ha som mål at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Regjeringen vil utvikle samarbeidet med boligbyggelagene, med hensyn til å utvikle sosiale tjenester til beboerne, å redusere antall utkastelser og å øke antallet miljøvennlige og universelt utformede boliger. Boligbyggelagene kan trolig også i større omfang enn i dag yte kommunene bistand ved bygging og drift av deres boligmasse.

De frivillige organisasjonene er viktige partnere for det offentlige i velferdspolitikken, og Regjeringen vil styrke samarbeidet med de frivillige organisasjonene, både med hensyn til å ivareta de vanskeligstiltes rettigheter og som tjenesteytere.

8.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg i hovedtrekk til den etablerte rollefordelingen i norsk boligsektor der Husbanken har fått et hovedansvar som utøvende aktør.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil imidlertid peke på at dereguleringen og desentraliseringen har gitt en boligsektor med større svingninger og mer usikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Arbeiderpartiet i stor grad har støttet omleggingen til et mer deregulert boligmarked bl.a. gjennom på 1990-tallet å fjerne de generelle boligsubsidiene i Husbanken, og verdsatt de positive virkninger det har gitt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener derfor det er behov for sterkere politisk styring både på statlig og kommunalt nivå, gjennom økt fokus på utvikling av bærekraftige stabile boligmarkeder, og ved å bygge opp et bredere tilbud av ikke-kommersielle utleieboliger.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at dereguleringen av det norske boligmarkedet har fungert svært positivt. Blant annet har det gitt folk en mulighet til å flytte fra borettslagsleiligheter til selveie, noe som var vanskelig før pga. prisreguleringen av borettslagsboliger. I tillegg har dereguleringen medført redusert bruk av "penger under bordet". Samtidig vil disse medlemmer påpeke at det i Norge bygges flere boliger enn i Sverige til tross for at Sverige har dobbelt så stor befolkning som Norge, samtidig som det svenske boligmarkedet bidrar til en oppsplitting i et A- og B-lag. Disse medlemmer mener at det norske deregulerte boligmarkedet stort sett fungerer godt, og at de økonomiske virkemidlene i hovedsak bør rettes mot dem som faller utenfor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det norske boligmarkedet fungerer rimelig tilfredsstillende på tross av et betydelig behov for forenklinger i bygningslovgivningen og et odels- og konsesjonslovssystem som hindrer fri omsetning av et stort antall landbrukseiendommer.

Disse medlemmer ønsker fri omsetning av alle former for boligeiendommer, også gårdsbruk og småbruk, og ønsker å fjerne alle krav fra det offentlige om prisreguleringer eller boplikt.

Bopliktkravet for landbrukseiendommer og boplikt for bolighus i en del kystkommuner bør avvikles. Bopliktregimet synes utgått på dato. Svært lite tyder på at boplikt er et velegnet virkemiddel for å styrke fast bosettingen i verken kyst- eller distriktskommuner. Det kan også settes spørsmålstegn ved om et offentlig pålegg om boplikt er i samsvar med menneskerettighetskonvensjonen som ble inkorporert i norsk lovgivning i 1997. Her slås det fast at enhver har rett til fritt å velge sitt eget bosted. Dette kolliderer med den norske boplikten. Norsk boplikt er i så fall en sak for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Disse medlemmer viser også til Ospelt-dommen av 23. september 2003 i EU-domstolen der det ble slått fast at personlig bo- og driveplikt ikke er i samsvar med EUs regelverk om fri kapitalbevegelse. I så måte er boplikten også en sak for EU-domstolen.

Disse medlemmer mener Norge bør unngå å få dette trædd ned over hodet som en domstolsavgjørelse, og mener storting og regjering selv bør ta affære og avskaffe boplikten.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen avklare det rettslige grunnlaget for det norske bopliktsystemet i forhold til EØS-bestemmelsene om fri flyt av kapital og i forhold til menneskerettighetskonvensjonen."

Komiteen vil vise til at staten sammen med sine heleide selskaper er en stor tomtebesitter. I Storbymeldingen, St.meld. nr. 31 (2002-2003), fastslås viktigheten av at statens økonomiske interesser ikke alltid er i samsvar med de samfunnsmessige behovene for en helthetlig byutvikling, men at staten må føre en aktiv dialog for å ta hensyn til kommunenes behov.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser for øvrig til at avhendingsinstruksen gir Regjeringen mulighet til å selge tomter billigere enn markedspris dersom samfunnsmessige hensyn tilsier det. Flertallet mener Regjeringen må benytte denne muligheten i større grad i tråd med de samfunnsmessige målene fastsatt av Stortinget.

Flertallet mener for øvrig at fylkene som regionale utviklingsaktører har en viktig rolle å spille for å utvikle en helhetstenkning i felles bo- og arbeidsregioner.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at statlige eiendommer i særlige tilfeller kan selges under markedspris til boligformål."

Komiteen avventer utredningen om en eventuell sammenslåing av Husbanken og Statens byggtekniske etat (BE).