Forsvaret må innrettes og videreutvikles
innenfor rammen av en helhetlig tilnærming. Det må tas
høyde for summen av de mest
sentrale strategiske utviklingstrekk og utfordringer som preger
Forsvarets rammebetingelser, slik disse er beskrevet i de foregående kapitler.
Disse trekker alle i samme retning, og tilsier et moderne, fleksibelt
og alliansetilpasset forsvar, som kan settes inn der og når
behov oppstår, enten oppgavene skal løses hjemme
eller ute, alene eller sammen med andre.
Forsvaret må innrettes på en
slik måte at det skapes et størst mulig samsvar
mellom hva Forsvaret forutsettes å kunne gjøre,
og hva Forsvaret i praksis kan gjøre. Dette samsvaret må tilstrebes
gjennom formuleringen av hovedelementene i forsvarspolitikken -
de forsvarspolitiske mål, Forsvarets
oppgaver og forsvarskonseptet. Forsvarspolitikken binder således
sammen de overordnede politiske ambisjoner for Forsvarets rolle
og funksjon som et sentralt virkemiddel i norsk sikkerhetspolitikk,
med den konkrete utformingen av Forsvarets struktur, organisasjon
og virksomhet.
Gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000-2001)
og Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001)
og St.prp. nr. 55 (2001-2002), vedtok Stortinget et sett med forsvarspolitiske
mål, et forsvarskonsept og et sett med oppgaver for Forsvaret.
Regjeringen anser at det grunnleggende innholdet i forsvarspolitikken
bør ligge fast. Det er likevel behov for justeringer, presiseringer
og forenklinger i tråd med utviklingen i og utenfor Forsvaret,
slik at det etableres en helhetlig og logisk sammenheng mellom sikkerhetspolitikken,
forsvarspolitikken og utviklingen i Forsvarets struktur og organisasjon
Regjeringen foreslår nye forsvarspolitiske
mål, som er mer direkte utledet av de overordnede sikkerhetspolitiske
målsettinger, og som dermed skaper en bedre sammenheng
mellom sikkerhets- og forsvarspolitikken. De forsvarspolitiske målene
for neste langtidsperiode bør etter Regjeringens syn være
at Forsvaret, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et
samarbeid med andre nasjonale myndigheter der dette er naturlig, skal
kunne:
– alene
og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter
og interesser, samt bevare norsk handlefrihet mot militært
og annet press
– sammen med allierte, gjennom
deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner og internasjonalt forsvarssamarbeid
bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal
rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av
makt fra stater og ikke-statlige aktører mot Norge og NATO
– sammen med allierte bidra til
kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre
allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer
anslag og angrep med tvangsmakt for å sikre norsk og kollektiv
sikkerhet
– bidra til å ivareta
norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker,
katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
Oppsummert innebærer de endrede forsvarspolitiske mål
et større fokus på hva Forsvaret
skal oppnå, fremfor hvordan dette
skal oppnås.
Den påfølgende beskrivelsen
av Forsvarets oppgaver og de grunnleggende prinsippene i forsvarskonseptet utgjør
en operasjonalisering av de ovennevnte forsvarspolitiske mål,
og av hvordan Forsvaret skal innrettes for å oppnå disse.
I forlengelsen av dette danner oppgavene grunnlaget for den konkrete
utformingen av Forsvarets kapasiteter og struktur.
Fraværet av én enkelt dimensjonerende
trussel gjør at Forsvaret i fremtiden må ivareta
flere ulike roller, både hjemme og ute. For å kunne
ivareta disse rollene må Forsvaret kunne løse
sine konkrete oppgaver på en effektiv måte. Forsvarets
oppgaver deles inn i "nasjonale oppgaver", «oppgaver som
løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre» og «andre
oppgaver». De to første kategoriene skal - som
en balansert helhet - være styrende for Forsvarets strukturutvikling.
Dette innebærer at de nasjonale og internasjonale oppgavene ikke
står i et motsetnings- eller konkurranseforhold, men tvert
imot skal utfylle hverandre slik at det skapes gjensidig forsterkende
synergier mellom de forskjellige aspekter ved Forsvarets virksomhet.
Forsvarets kapasiteter skal i hovedsak kunne brukes både
hjemme og ute, og i prinsippet vil det ikke eksistere noe skille mellom
personell/kapasiteter for henholdsvis nasjonale og internasjonale
oppdrag. «Andre oppgaver» skal ikke i seg selv
være dimensjonerende for styrkestrukturen, men løses
i den grad det er mulig med den strukturen som etableres for å ivareta
de to første kategoriene av oppgaver. Imidlertid er også den
tredje kategorien oppgaver av en slik karakter at den på enkelte,
klart avgrensede områder kan kreve utvikling og vedlikehold
av en særskilt operativ evne.
En rekke av Forsvarets oppgaver springer ut
av et norsk ansvar i Norge og norske nærområder.
De må derfor løses nasjonalt, og i utgangspunktet
uten alliert medvirkning. Disse oppgavene krever en permanent høy
tilgjengelighet på, og tilstedeværelse av, operative militære
kapasiteter under norsk kontroll. Forsvarets nasjonale oppgaver
vil være:
– å sikre
et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåkning
og etterretning
– å håndheve
norsk suverenitet
– å ivareta norsk myndighetsutøvelse
på avgrensede områder
– å forebygge og håndtere
episoder og sikkerhetspolitiske kriser i Norge og norske områder.
Forsvaret skal bidra til å sikre norsk
suverenitet og til å bevare nasjonal integritet, ivareta
myndighetsutøvelse knyttet til beskyttelse av norske suverene
rettigheter. Videre bidra til håndhevelse av norsk lov
på de områder der Forsvaret er tildelt slik myndighet
og bidra til å håndtere nasjonale sikkerhetspolitiske
episoder og kriser som i sin helhet ledes av norske politiske myndigheter,
og som ikke er av et slikt omfang at Regjeringen vil ønske å involvere
alliansen. Slike episoder og kriser - inkludert terrorangrep - må hurtig,
og med et minimum av negative konsekvenser, kunne bringes under
kontroll på norske premisser.
De mest krevende oppgavene knyttet til forsvaret
av Norge og NATO, samt oppgaver relatert til internasjonalt stabiliserende
og fredsskapende arbeid, må Forsvaret løse i samarbeid
med andre. Her vil Norge kun stille med en begrenset andel av de
militære kapasiteter det er behov for. Disse oppgavene
vil være:
– å bidra
til kollektivt forsvar av Norge og øvrige deler av NATO
mot trusler, anslag og angrep, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen
– å bidra til flernasjonal
krisehåndtering, herunder flernasjonale fredsoperasjoner.
Forsvaret skal, sammen med våre allierte,
møte trusler, anslag og angrep på Norge og øvrige
deler av NATO som omfattes av Atlanterhavspaktens artikkel 5 og
6, og innenfor rammen av folkeretten, kunne bidra med militære
kapasiteter i den hensikt å skape kontroll over ulike situasjoner
som enten truer felles sikkerhet og vitale interesser, eller som
har andre uakseptable konsekvenser. Slik krisehåndtering
vil kunne omfatte alle typer sikkerhetspolitiske utfordringer, i
prinsippet kunne foregå over hele verden, være
ledet av etablerte organisasjoner som FN, NATO og EU, eller gjennomføres
som del av tidsbegrensede koalisjoner.
Dette er oppgaver der andre myndigheter har primæransvaret.
Disse oppgavene skal ikke være dimensjonerende for Forsvarets
innretting, og må derfor i hovedsak løses med
de kapasiteter og den kompetanse som er tilgjengelig med basis i
evnen til å løse oppgavene som er beskrevet ovenfor.
Disse oppgavene er:
Forsvaret skal bidra med støtte til
norsk og flernasjonalt diplomati som et ledd i arbeidet med å skape internasjonal
fred og stabilitet, og innenfor rammen av tilgjengelige ressurser
og kompetanse, bidra til det samlede samfunnssikkerhetsarbeidet.
Forsvaret skal kunne bidra til å forebygge og bekjempe
anslag og angrep mot landets befolkning, infrastruktur og ledelseskapasitet,
herunder anslag og angrep av en asymmetrisk karakter. Bekjempelse
og forebygging av terror er en politioppgave, i de tilfelle der
det etter omstendighetene ikke er grunnlag for å hevde
at det foreligger en sikkerhetspolitisk situasjon eller at situasjonen
for øvrig antas å ha en sikkerhetspolitisk dimensjon.
I slike tilfelle vil Forsvaret bistå etter anmodning og
til støtte for politiet.
Forsvarskonseptet definerer hvordan Forsvaret
skal innrettes for på best mulig måte å kunne
løse de oppgaver det er tildelt, og derigjennom bidra til å realisere de
overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Regjeringen
vil derfor formulere forsvarskonseptet i en mer normativ retning,
som gir en kortfattet og samlet beskrivelse av de mest sentrale
prinsipper som skal legges til grunn for Forsvarets fremtidige utvikling
og virksomhet:
"Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt og
alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel, der det tilstrebes
en balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang.
Virksomheten skal baseres på et nært samarbeid
med relevante sivile myndigheter og på en verneplikt som
praktiseres i tråd med Forsvarets behov. Fokus skal være
på å sikre og fremme norske interesser, gjennom å kunne
håndtere et bredt spekter av utfordringer både
nasjonalt og internasjonalt."
Dette innebærer at de sentrale prinsipper
som ligger til grunn for det eksisterende forsvarskonseptet videreføres.
Samtidig reflekteres en nødvendig tilpasning og videreutvikling
av disse, i lys av utviklingen i og utenfor Forsvaret. For at Forsvaret
skal være moderne og fleksibelt, må alle
enhetene i Forsvarets styrkestruktur holde et høyt nivå hva
angår kompetanse, utrustning og evne til å operere
i et helhetlig nettverk, både i en nasjonal og i en internasjonal
ramme. Styrkene må kunne operere i et moderne stridsmiljø,
og være innrettet mot å kunne håndtere
et bredere og mer sammensatt risikobilde. Dette krever tilgjengelige
militære enheter med stor mobilitet og høy reaksjonsevne,
hvilket forutsetter at kvalitet prioriteres over kvantitet.
Effektiv ivaretakelse av Norges sikkerhetsinteresser krever
et alliansetilpasset forsvar, som møter
kravet til både mental og materiellmessig interoperabilitet.
Forsvaret må være i stand til å operere
effektivt sammen med allierte styrker både hjemme og ute,
og kunne bidra aktivt til å løse hele spekteret
av NATOs oppgaver. Et forsvar der oppgaver,
struktur og ressurstilgang skal være i balanse, må drives
og fornyes slik at dets kompetanse og kapasitet kan opprettholdes
over tid innenfor gitte økonomiske rammer.
Det endrede risikobildet, med en økt
relativ vekt på samfunnssikkerhet, har skapt et behov for endringer i samarbeidet mellom militære
og sivile myndigheter i håndteringen av sikkerhetsutfordringene.
Det må legges vekt på å styrke og utvide
et gjensidig sivilt-militært samarbeid for å kunne
møte endrede sikkerhetsutfordringer, fremfor alt knyttet
til samfunnssikkerheten, på en mest mulig effektiv måte.
Verneplikten vil
fortsatt utgjøre en bærebjelke for Forsvarets
virksomhet. Verneplikten bidrar til å gi Forsvaret en forankring
i samfunnet og utgjør en viktig ressurs for Forsvaret hva
gjelder rekruttering av personell og kompetanse. I lys av endringene
i risikobildet og den gjennomgripende omleggingen av Forsvaret,
er det imidlertid behov for en betydelig fleksibilitet i den konkrete
praktiseringen av verneplikten. Forsvarets behov må være
styrende for innrettingen av verneplikten.
Komiteen mener Forsvarets
videre utvikling må skje i en overordnet og helhetlig tilnærming,
der de sikkerhetspolitiske føringer blir styrende for Forsvarets innretning
og virksomhet. Komiteen mener at de omliggende strategiske
utviklingstrekk i stor grad trekker i samme retning. Forsvaret bør
som et svar på disse utfordringer fortsette sin utvikling
mot å bli moderne, fleksibelt og alliansetilpasset.
Komiteen understreker at Forsvarets
evne til å takle relevante utfordringer i norske nærområder
må opprettholdes. Det kan blant annet gjøres gjennom
flernasjonalt samarbeid. Et nært samarbeid med våre
allierte kan bidra til å skape et moderne og fleksibelt
forsvar, noe som også bidrar til høyere ressursutnyttelse.
Komiteen mener at Forsvaret må innrettes
slik at det skapes samsvar mellom Forsvarets oppgaver og hva Forsvaret
i praksis kan gjøre.
Komiteen noterer seg at de forsvarspolitiske
mål skal utgjøre et bindeledd mellom forsvarspolitikken
og sikkerhetspolitikken, gjennom å angi hva Forsvaret skal
bidra med for å sikre størst mulig oppnåelse
av de overordnede sikkerhetspolitiske mål. Komiteen deler
derfor de foreslåtte endringer i de forsvarspolitiske mål,
mot mer overordnede sikkerhetspolitiske målsettinger for
Forsvaret, ettersom de eksisterende forsvarspolitiske mål
i stor grad fokuserer på evne og kapasiteter. Forsvaret
må i fremtiden ha kapasitet til å dekke flere
ulike trusler og komiteen mener derfor at Forsvarets
operative evne må innrettes etter dette.
Komiteen ser at Forsvarets endrede
oppgaver har skapt nye store utfordringer. Likevel er det etter komiteen mening
viktig at Forsvarets bilde av seg selv ikke henger fast i de oppgaver
som var knyttet til tidligere trusler. Her ligger en utfordring,
og den samme utfordring ligger i relasjonen mellom Forsvaret og
den folkelige forankring som Forsvaret har.
Komiteen vil videre fokusere
på de nasjonale oppgaver Forsvaret har. Forsvarets innretning
og oppgaver springer opprinnelig ut av et nasjonalt ansvar for norsk territorium
og norske nærområder. Disse oppgavene må i
størst mulig grad også kunne løses nasjonalt. Komiteen ser
Forsvarets oppgaver i denne sammenheng som svært viktig,
og har en oppfatning om at norske styrker selv bør kunne
fylle dette behovet i utgangspunktet uten alliert medvirkning. Komiteen ser også at
det her ligger en oppgave i å sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag
gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning, som kun
kan utføres av norske styrker.
Komiteen mener imidlertid også at
Forsvarets evne til å sikre og analysere et riktig situasjonsbilde
er av mindre verdi dersom Forsvaret selv i fredssituasjoner ikke
kan sikre og håndheve norsk suverenitet på land,
i territorialfarvannet og i norsk luftterritorium. Disse oppgavene
kan også etter komiteens mening omfatte
forebyggende tiltak, eksempelvis grense- og kystvakt. Forebygging
er ikke minst viktig ettersom Norges nærområder
i hovedsak er de samme som under den kalde krigen, selv om den internasjonale
oppmerksomhet ikke er like sterk på våre nærområder
som den gang. Komiteen ser det derfor som svært
viktig å ha evne til å forebygge og unngå situasjoner
som kan vokse til å bli uhåndterbare for norske
myndigheter alene.
Komiteen vil vise til at tilstedeværelse
i norske havområder både av Kystvakten og Sjøforsvaret
er av stor betydning for Norges troverdighet som sjønasjon. Det
kan påpekes at 90 pst. av Norges havområde ligger nord
for Brønnøysund og at i dette området
befinner det seg naturressurser som fisk og olje/gass.
Her er også problematikken rundt den norsk/russiske
gråsone, Smutthullet, Smutthavet, samt sokkelen rundt Svalbard.
Et sterkt sjøforsvar med flest mulig fartøyer
i kontinuerlig drift vil være viktig for norsk suverenitetshevdelse
- og kanskje avgjørende for en god og endelig avtale med
Russland om delelinjen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at en viktig side ved et troverdig
norsk forsvar må være en tydelig tilstedeværelse
i Nord-Norge. Dette er vesentlig både ut ifra norske sikkerhetspolitiske
interesser, vårt ansvar for stabilitet i egen region og
vår stilling som kyststat. På denne bakgrunn er disse
medlemmer bekymret over at forsvarsoppgaver trekkes ut av landsdelen
og at det skjer en klar sentralisering av tilstedeværelse
innen regionen. Disse medlemmer ønsker å styrke
den viktige funksjon Forsvaret har gjennom en aktiv tilstedeværelse
i nord og vil fremme forslag som kan underbygge dette.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil også i forbindelse med proposisjonens utkast til Forsvarskonsept,
gi sin støtte til de formuleringer som står i
utdypningen, og viser til innstillingens merknader om verneplikt
og sivilt-militært samarbeid.
For at Forsvaret effektivt skal kunne løse
summen av de oppgaver som er beskrevet i det foregående,
er det nødvendig å foreta ytterligere tilpasninger
av Forsvarets operative struktur. Behovet for transformasjon, strenge
prioriteringer, og nødvendigheten av å skape en klar
sammenheng mellom de oppgaver Forsvaret er satt til å løse
og de kapasiteter Forsvaret skal prioritere, er sentrale forutsetninger
som må legges til grunn i denne sammenheng.
Et sentralt aspekt ved transformasjon er den teknologiske utvikling. Denne vil påvirke
organisasjon, ledelsesformer, operasjonskonsepter og kompetansebehov.
Teknologiens muligheter og begrensninger må reflekteres
i Forsvarets doktriner. Evnen til å utnytte eksisterende
og ny teknologi mest mulig effektivt, skal være et satsingsområde
for Forsvaret. Der sivile institusjoner og forsvarsindustrien besitter
relevant kompetanse og teknologi relatert til utviklingen av forsvarsprodukter
og -konsepter, vil også disse kunne være verdifulle
partnere i transformasjonsarbeidet.
Samtidig må trening og øving
rette fokus mot konseptutvikling og eksperimentering.
Dette vil være en viktig forutsetning for å utvikle
relevante styrker både nasjonalt og i NATO. Dette øker
betydningen av alliert eksperimentering, og vil bli lagt til grunn
for fremtidens øvelser og trening. Derfor har NATOs transformasjonskommando
(Allied Command Transformation, ACT),
og NATOs senter på Jåtta (JWC), økt fokus
nettopp på dette aspektet, og det vil bli lagt til rette
for høy alliert øvingsvirksomhet i Norge.
Den overordnede føring for utformingen
av Forsvarets styrkestruktur er at Forsvaret skal kunne håndtere
et bredt spekter av mulige utfordringer på en fleksibel
måte. De fleste kapasiteter gis både en nasjonal
og en internasjonal rolle - og norske kapasiteter får sin
relevante plass i NATOs styrkestruktur. Det er derfor lite hensiktsmessig å utvikle
strukturelementer som kun er relevante og anvendbare i forhold til
et smalt segment av oppgavespekteret.
Utvikling av strukturen må ta utgangspunkt
i de kapasiteter som er nødvendige for å løse
oppgavene. Med kapasitet forstås i denne sammenheng evne
til å løse en avgrenset del av Forsvarets samlede
oppgaver Det er en viktig distinksjon mellom kapasitet
og kapabilitet. Kapasitet er først og fremst knyttet til
volum, mens kapabilitet er knyttet til evne til å gjøre
noe (av engelsk, «to be capable of . . .»). I
NATO brukes kapabiliteter i større grad. På norsk
er kapasiteter - definert som ovenfor - et etablert begrep, også i
fagmilitær terminologi. For enkelhets skyld brukes derfor
kapasiteter i en slik betydning gjennomgående i denne langtidsplanen. . Et
strukturelement er en enhet eller en avdeling som bidrar til å fremskaffe
en slik kapasitet. Med bakgrunn i en prioritering basert på Forsvarets
prioriterte oppgaver og ovennevnte prinsipper, anbefaler Regjeringen en
justering av operativ struktur som beskrevet i proposisjonens pkt.
5.5 til 5.7. Målbildet dekker ambisjonen for 2008. Forslaget
er i hovedsak basert på anbefalingene i forsvarssjefens
militærfaglige utredning, med enkelte justeringer.
Forsvarets øverste ledelse ble 1. august
2003 omorganisert i henhold til Stortingets vedtak. Forsvarssjefen og
hans strategiske funksjoner ble integrert i Forsvarsdepartementet,
Forsvarets overkommando nedlagt og Forsvarsstaben opprettet.
I henhold til Stortingets beslutning våren
2001 har Forsvaret også gjennomført en omfattende
omorganisering av Forsvarets operative ledelse. Kommandostrukturen
består av Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger med
to underlagte hovedkvarter, Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN)
i Bodø og Landsdelskommando Sør-Norge (LDKS) i
Trondheim.
NATOs nye Joint Warfare
Center (JWC), samlokalisert med Fellesoperativt hovedkvarter
i Stavanger og underlagt Allied Command Transformation (ACT),
ble opprettet da det tidligere Joint Headquarters
North ble nedlagt i oktober 2003. Forsvarets ledelses- og
kommandostruktur må, som resten av Forsvaret, ha kontinuerlig
evne til å tilpasse sin struktur og arbeidsform til rådende
rammebetingelser, og det vektlegges at utviklingen av en fremtidig
ledelsesstruktur må bygge på et nettverksbasert
operativt konsept og være tilpasset styrkestrukturen.
Med bakgrunn i ovennevnte anbefales kommandostrukturen
justert ytterligere som en tilpasning blant annet til de muligheter
som ligger i et nettverksbasert ledelseskonsept, og LDKS i Trondheim
anbefales nedlagt. LDKN på Reitan videreføres
under FOHK som en krisestyringskommando. Antall HV distriktsstaber
justeres fra 18 til 12. En divisjonskommando i Hæren (6. divisjonskommando)
og et maritimt ledelseselement (CNOTG) i Sjøforsvaret,
videreføres for taktisk ledelse. Dette er nærmere
omtalt i proposisjonen i kapitlene 5.6.2, 5.6.3, 7.5.2 og 7.5.6.
FOHK vil, som i dag, kunne delegere kommandomyndighet for aktuelle HV-distrikter
og andre aktuelle ressurser til kommandoen på Reitan.
For det andre vil den strategiske ledelse bli
gjenstand for ytterligere strømlinjeforming. Departementet
vil vurdere en videre strukturell utvikling av den integrerte sivil-militære
strategiske ledelsen med bakgrunn i rammebetingelsene for Forsvarets
videre utvikling. Et slikt arbeid vil også kunne ha konsekvenser
for Forsvarets militære organisasjon og etatsstyringen
av denne.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
har merket seg at departementet vil vurdere en videre struktuell utvikling
av den integrerte sivil-militære ledelsen i departementet
med bakgrunn i rammebetingelsene for Forsvarets videre utvikling.
I tråd med forsvarssjefens anbefaling
vil Regjeringen fremme et investeringsprogram for informasjonsinfrastrukturen
for perioden 2005-2008. Ambisjonen er at det i 2008 er lagt et godt
grunnlag for en felles infrastruktur for kommunikasjon og informasjonsutveksling i
Forsvarets operative organisasjon, for å tilpasse kommandostrukturen
til kravet om økt deployeringsevne, mobilitet og fleksibilitet.
Satsningen vil kunne medføre at investerings- og driftskostnadene
for dette området kan øke. Deler av Forsvarets
informasjonsinfrastruktur, etablert for å ivareta Forsvarets
primæroppgaver, bør kunne brukes av utvalgte instanser
og brukersteder i en totalforsvarssammenheng, for å forsterke
samfunnssikkerhetsarbeidet.
Etterretningstjenesten må videreutvikle
sitt flernasjonale samarbeid og kunne bidra til informasjonsinnhenting
og analyse både i Norges nærområder og
i områder hvor det er aktuelt å sette inn norske
styrker i flernasjonale operasjoner. Etterretningsressursene må, som
Forsvaret for øvrig, ha et større innslag av deployerbare
ressurser, og ulike sensorkapasiteter bør videreutvikles
og knyttes til informasjonsinfrastrukturen.
Komiteen mener det
er viktig å sikre samarbeidet mellom Etterretningstjenesten,
Politiets Sikkerhetstjenste (PST) og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM)
som komiteen sluttet seg til i Innst. S. nr. 9. (2002-2003),
jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002). Komiteen vil understreke
både avgrensingene mellom tjenestene og samarbeidet i anti-terrorberedskap. Komiteen vil
også fremheve betydningen av internasjonalt etterretningssamarbeid
i arbeidet for å forebygge terrorhandlinger. Komiteen har
for øvrig merket seg at etterretningstjenesten bidrar aktivt
for å trygge sikkerheten til norske styrker i utlandet.
Nedenfor beskrives strukturen med utgangspunkt
i hvilken kapasitet, eller operativ evne, de ulike elementer representerer.
Fremstillingen er delt inn i felles-, land-, sjø- og luftkapasiteter,
og tar primært utgangspunkt i ansvar for styrkeproduksjon.
Strukturen som helhet forutsetter et tett samvirke mellom de ulike
forsvarsgrener og Heimevernet, og det er flere områder hvor
ansvarslinjer for styrkeproduksjon ikke nødvendigvis er
sammenfallende med ansvarsforhold for den operative bruken.
For en oppsummering av felleskapasiteter og
tilhørende strukturelementer, se tabell 5.1 i St.prp. nr.
42 (2003-2004).
Forsvarets spesialstyrker er strategiske styrker
som gir en fleksibel kapasitet til å møte skiftende utfordringer,
både nasjonalt i forbindelse med suverenitetshevdelse og
krisehåndtering, i forebygging og bekjempelse av terrorisme.
Spesialstyrkene kan også gi bistand for å forebygge
og bekjempe terroranslag som politiet har primæransvaret
for å håndtere.
En økt kapasitet for spesialstyrkene
er viktig, først og fremst for å bedre vår
nasjonale handlefrihet, fleksibilitet og utholdenhet. Videre vil
beredskapen bli forbedret. Det er behov for å styrke kapasiteter
knyttet til overordnet ledelse og å øke bemanning
ved spesialstyrkecellen i Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK).
Norske spesialstyrker organiseres innledningsvis
i tre avdelinger: Hærens jegerkommando/Forsvarets spesialkommando
(HJK/FSK), Marinejegerkommandoen (MJK) og en integrert
helikopterving som skal støtte disse. De skal også være
i stand til å operere som en samlet enhet eller sammen
med styrker fra andre forsvarsgrener. Avdelingene er underlagt sine respektive
forsvarsgrener i styrkeproduksjonslinjen.
Spesialstyrkene er avhengig av støtte
fra andre forsvarsgrener, og det er behov for å etablere
en integrert luftving som en øremerket ressurs for spesialstyrkene. Regjeringen
foreslår at behovet dekkes ved å reorganisere
720 skvadronen og etablere et tilpasset ledelseselement. Innledningsvis
vil denne være utrustet med Bell 412 SP. Disse helikoptrene
har begrensede kapasiteter for spesialoperasjoner, men det planlegges
med en viss kapasitetsbedring i perioden. Anskaffelse av helikopter
for spesialstyrker vurderes for perioden etter 2008.
Operative hensyn taler for å videreføre
dagens virksomhet (HJK/FSK) ved Rena. Luftenheten lokaliseres til
Rygge. MJK er lokalisert ved Ramsund.
Det er behov for å styrke styringen
av Forsvarets operative informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)-ressurser
og -miljøer. For å samle all operativ IKT-virksomhet
og oppnå anvendbarhet samt helhetlige, effektive og koordinerte
løsninger for deployeringer av norske styrker nasjonalt
og internasjonalt, foreslår Regjeringen å etablere én
felles, operativ og modulbasert KKIS-enhet. Ansvaret for styrkeproduksjon
tillegges sjef Forsvarets kompetansesenter for kommando-, kontroll-
og informasjonssystemer. Samlingen av disse ressursene vil være
en videreføring av Stortinget vedtak i Innst. S. nr. 93
(2003-2004), jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004), om iverksetting av
fase tre i omstillingen av FLO.
ISTAR (Intelligence, surveillance, target acquisition and
reconnaissance) er et satsingsområde i NATO, med bakgrunn
i behovet for innsamling av informasjon, overvåking, rekognosering
og målangivelsesdata. Enheten forutsetter samvirke på tvers
av forsvarsgrener og nettverksorganisering, og vil kunne gjøres
flernasjonal.
Regjeringen foreslår at det etableres én
modulbasert ISTAR-enhet av inntil bataljons størrelse.
Enheten opprettes i hovedsak med basis i allerede eksisterende oppklarings-,
jeger- og elektronisk krigførings-avdelinger og -enheter.
Kystjegerkommandoen tilpasses for å kunne operere sammen
med enheter fra 6. divisjonskommando integrert i denne felles ISTAR-enheten.
Ubemannede luftfartøyer er en ny type
kapasitet som anbefales anskaffet. Ambisjonen er å etablere
en taktisk UAV-kapasitet innenfor planperioden. Enheten består
av et antall UAVer med sensorer eller annen nyttelast, og et antall
mobile bakkestasjoner med tilknytning til informasjonsinfrastrukturen.
UAV-kapasiteten integreres i ISTAR-enheten, men vil også kunne nyttes
utenfor rammen av ISTAR. Det tas sikte på raskt å kunne
anskaffe en slik kapasitet i perioden 2005-2008, ikke minst for å høste
erfaringer fra trening, øving og operasjoner så tidlig
som mulig. Dette vil gi verdifull kompetanse, som kan brukes til
eventuell utvidelse av kapasitetsområdet etter 2008.
Alliance Ground Surveillance (AGS)
er et NATO-prosjekt for anskaffelse av en kapasitet for luftbåren bakkeovervåking,
som skal eies og opereres av NATO.
AGS er erklært av NATOs Råd
som den høyest prioriterte anskaffelse i NATO, og er et
vesentlig element i PCC. Prosjektet er i definisjonsfasen, og mer
konkrete krav til ytelse og organisering av denne kapasiteten gjenstår å beslutte
i NATO. Norge avsetter inntil 75 mill. kroner pr. år i
perioden 2004-2008. Omfanget av eventuell norsk deltakelse i senere
anskaffelses- og driftsfaser må vurderes nærmere
i lys av utviklingen i prosjektet.
Forsvaret har behov for satellittkapasitet for
blant annet overvåking av norske havområder. Slik
kapasitet, brukt sammen med Kystvakten og de maritime overvåkingsflyene
(Orion), vil gi en sterkt forbedret evne til overvåking
gjennom mer effektiv bruk av de samlede overvåkingsressursene.
Norge vil fortsatt kjøpe slik informasjon kommersielt og
det vil følgelig ikke bli utviklet nasjonal militær
satellittkapasitet.
Militære informasjonsoperasjoner er
koordinerte militære tiltak, iverksatt for å utnytte
og beskytte egne beslutningstakere og egen IKT-infrastruktur, samt
for å påvirke andre parters beslutningstakere
i operasjonsområdet gjennom bruk eller kontroll av informasjon, eller
forstyrrelse og ødeleggelse av deres IKT-infrastruktur.
Evne til elektronisk krigføring (EK)
er en del av militære informasjonsoperasjoner. Forsvaret
har flere komponenter i dagens struktur som har slik evne, for eksempel
i EK-kompaniet i Hæren og EK-fly i Luftforsvaret. Disse
kapasitetene må moderniseres videre som følge
av utviklingen i risikobildet. For å øke effektiviteten
og legge grunnlaget for helhetlig utvikling av slike kapasiteter,
samles de faglige miljøene i et felles EK-kompetansesenter
med overordnet faglig ansvar for EK-tjeneste i Forsvaret.
Endringene i Forsvarets innretting, organisasjon
og oppgaver har konsekvenser for innholdet i og organiseringen av
Forsvarets sanitetstjeneste, blant annet fordi totalforsvarets ressurser
ikke kan påregnes å være tilgjengelige
i hele Forsvarets oppgavespekter. Forsvarssjefen anbefaler at den
militære sanitetstjenesten rettes inn mot områder
av operativ betydning, og organiseres og videreutvikles som modulbaserte
sanitetssystemer med deployerbar hospitaliserings- og behandlingskapasitet.
For å styrke sanitetets evne til å løse
sine oppgaver, er en større konsentrasjon av virksomheten
en mulighet. I denne sammenheng foreligger et forslag om etablering
av et Forsvarets medisinske senter (FMS) ved Ullevål universitetssykehus
i Oslo. Prosjektet har potensial til å gi faglige og driftsmessige fordeler,
men innebærer meget betydelige investeringskostnader. Regjeringen
foreslår derfor at et forprosjekt av begrenset omfang iverksettes
for å avklare kostnadsbildet og gi ytterligere beslutningsgrunnlag
for en eventuell videreføring av prosjektet. Som en del
av dette forprosjektet skal ulike modeller for offentlig-privat
samarbeid/partnerskap vurderes. Nødvendige avklaringer
av prinsipielle spørsmål knyttet til ansvar, finansiering
og oppgaver skal foretas i samråd med Helsedepartementet.
Det er ikke avsatt midler i perioden utover det som er nødvendig
for gjennomføring av forprosjektet.
Det endrede risikobildet fører til
at Heimevernets tradisjonelle oppgaver ikke lenger alene kan være dimensjonerende
for HVs struktur. Et modernisert HV vil
imidlertid være svært relevant for oppdrag knyttet til
suverenitetshevdelse, krisehåndtering og bistand til ivaretakelse
av samfunnssikkerhet. Herunder må HV kunne forsterke annen
militær tilstedeværelse i utsatte områder,
og ivareta andre typer spesielle oppdrag som forsterket grensevakt,
styrkebeskyttelse, sikring av nasjonale styrker og mottak av allierte
forsterkninger. I tillegg kan HV etter anmodning yte bistand for å forebygge
og bekjempe terroranslag som politiet har primæransvaret
for å håndtere og gi støtte til andre
sivile myndigheter. HVs oppgaver opp mot det sivile behov beskrives
nærmere i stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet og sivilt-militært
samarbeid som fremlegges våren 2004.
Regjeringen foreslår å gjennomføre
en kvalitetsreform i HV. HV skal utvikle en kjerne av styrker på høy beredskap
- innsatsstyrker. Disse vil bestå av frivillige på kontrakt
i hvert HV-distrikt, gis fra 6 til 20 dager årlig trening,
og spesielt ivareta behovet for evne til raskt å kunne
konsentrere styrker. De mer tradisjonelle oppgavene lokalt ivaretas
av forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker med 5 dagers
trening hvert år (i tillegg til 3 dager for befalet). For
styrker med utelukkende statiske sikringsoppdrag gis slik trening annenhvert år.
Forsterknings- og oppfølgingsstyrkene vil også ha
en viktig funksjon i å stille mannskaper ved katastrofer
og ulykker i fredstid, jf. HV-lovens § 13. I tillegg skal
HV ha en reserve på 33 000 personell, for å sikre
at 50 000 personell er operativt tilgjengelige. Reserven rulleføres,
har bekledning, men ikke våpen, og øves ikke.
HV skal fremdeles organiseres i distrikter,
avsnitt og områder. Antall HV-distrikter justeres fra 18
til 12, jf. proposisjonens kapittel 7.5.6.
Gitt den budsjettprofil som denne proposisjon
legger opp til, vil HV få en viss økning i sine
budsjetter, slik at det skapes rom for heving av kvaliteten. Allerede
i 2005 vil ca. 150 mill. kroner settes av til materiellinvesteringer
for HV, en sum som øker til ca. 250 mill. kroner i 2008.
Dette er en betydelig økning fra dagens nivå på i
underkant av 100 mill. kroner.
Forsvarsdepartementet skal foreta en gjennomgang av
oppbevaring av våpen og eventuell differensiering av våpentyper
i den nye strukturen. Det er ikke aktuelt å bygge ut nye
våpenlagre for Heimevernet, men behovet for at soldatene
til enhver tid oppbevarer våpenet i hjemmet vil bli vurdert
ut fra kravet til reaksjonstid. GIHV har, støttet av Landsrådet
for Heimevernet anbefalt at anskaffelsen av kammerlås utsettes,
i det sikkerheten synes tilfredsstillende som følge av
at tennstemplene er inndratt. Anskaffelsen bør, hvis kvalitetsreformen
vedtas, forskyves til slutten av planperioden, da HVs eventuelle
nye organisasjon vil være på plass. Dette for å unngå feilinvesteringer.
Inntil da skal allerede anskaffede kammerlåser omfordeles
på en mest mulig hensiktsmessig måte.
Det nye risikobildet omfatter fare for bruk
av masseødeleggelsesvåpen fra statlige eller ikke-statlige aktører,
også rettet direkte mot det sivile samfunn. Dette risikobildet
omfatter også farer relatert til utilsiktede utslipp fra
infrastruktur og industri. Det er planlagt med oppgradering av beskyttelsesutrustning
for personellet, samt en omfattende innføring av beskyttelsessystemer
på avdelingsnivå. I tillegg opprettes det egne
ARBC-vern enheter. Enhetene vil inneha deployerbar deteksjons-,
analyse- og rensekapasitet, kunne løse nasjonale oppgaver,
herunder også gi støtte til samfunnssikkerhet,
samt inngå i flernasjonale styrker og operasjoner.
I konflikter som foregår innenfor rammen
av det sivile samfunn, hvor målet er å dempe negative
konsekvenser av konflikt eller gjenoppbygging og stabilisering i
konfliktområder, er sivilt-militært samarbeid en
kritisk ressurs. Slikt samarbeid omfatter samvirke og koordinering
mellom militære og et bredt spekter av sivile aktører,
herunder internasjonale og nasjonale frivillige institusjoner og
organisasjoner, samt sivile myndigheter og andre lokale institusjoner.
Slik kapasitet er en viktig ressurs i alle former for fredsoperasjoner.
Den eksisterende kapasitet videreføres.
Forsvarssjefen har anbefalt en videreføring
og ytterligere modernisering av logistikk- og støttestrukturen, som
en følge av endrede behov i den operative strukturen. Hovedtrekkene
i videreutviklingen av Forsvarets operative logistikkressurser frem
mot 2008 vil være i samsvar med Innst. S. nr. 93 (2003-2004),
jf. St.prp. nr. 12 (2002-2003), om FLOs fremtidige organisering.
Målet er økt fleksibilitet, tilgjengelighet og deployeringsevne
for operative logistikk- og støtteenheter. FLO vil kunne
trekke på transportkontrollavdelinger, militærpolitiavdelinger,
transport og ingeniøravdelinger, lufttransportkapasitet,
samt avdelinger for understøttelse av allierte styrker
i tråd med nasjonalt ansvar (Host
Nation Support). Nevnte kapasiteter vil både kunne
nyttes til å understøtte nasjonale styrkebidrag
og som selvstendige styrkebidrag internasjonalt, og ikke minst understøtte
operasjoner innenfor nasjonal krisehåndtering.
For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer,
se tabell 5.2. i St.prp. nr. 42 (2003-2004).
Allerede i inneværende planperiode
vil det bli lagt økt vekt på mekanisert infanteri
i Hæren. Det er et mål på sikt å gjøre
Hærens avdelinger lettere, blant annet ved satsing på nye
og lettere stridskjøretøy utrustet med moderne
sensorer og IKT-løsninger. I løpet av planperioden
må det vurderes hvilke typer av Hærens stridskjøretøy
som bør skiftes ut eller oppgrades etter 2008, og det vil
være et omfattende investeringsbehov i Hæren etter
2008.
Hæren løser operative oppdrag
knyttet til suverenitetshevdelse og overvåking gjennom
kontinuerlig grensevakt og vakthold og sikring for Hans Majestet Kongen.
Disse oppgavene krever hver seg en avdeling spesialtilpasset disse
oppdragene, som videreføres i ny struktur.
Den dimensjonerende ambisjon for Hæren,
utover disse to permanente oppdragene, er at Norge skal kunne stille én
deployerbar brigade (Brigade Nord) for alle typer operasjoner, nasjonalt
og internasjonalt. Den mekaniserte infanteribrigaden vil i denne
planperioden bestå av tre bataljoner med i hovedsak dagens
CV 90 og M 113 pansrede kjøretøyer og Leopard
2 stridsvogn som hovedmateriell. Innenfor denne brigaderammen vil
en rekke komponenter ha en høy beredskap, mens brigaden
som helhet vil ha en noe lavere beredskap. Telemark bataljon videreføres
innenfor brigaderammen. Beredskapsnivået og oppdrag vil
kunne rulleres mellom brigadens underavdelinger. Brigaden vil inneholde
et bredere spekter av kapasiteter med bedre kvalitet og reaksjonsevne
enn tidligere. Disse kapasitetene kan også utgjøre
norske styrkebidrag i en flernasjonal ramme.
Felles ISTAR-enhet etableres med hovedtyngden
i Hæren, jf. kapittel 5.6.1 i proposisjonen. Denne skal bidra
med en underenhet til Brigade Nord.
For å kunne stille én brigade
må Hæren ha minimum to brigademateriellsett totalt.
Sammen med utdannet personell utgjør det ekstra materiellsettet
rammen for en mobiliseringsbrigade (Brigade 6). Hæren skal kunne
stille én mobil taktisk landkommando (6. divisjonskommando).
Denne kommandoen vil danne rammen for et ledelsesnivå over
brigade for operasjoner i Norge, samt kunne utgjøre en
kjerne for et divisjonshovedkvarter for operasjoner sammen med våre
allierte utenfor Norges grenser.
Hæren må kunne stille en brigade
med en reaksjonstid på maksimalt 180 dager. I presserende
situasjoner gir en brigade med delvis stående elementer
evne til å redusere reaksjonstiden betydelig. Deler av
brigaden vil ha langt høyere beredskap, og Hæren
skal raskt kunne deployere en styrke på bataljonsstørrelse
for internasjonale operasjoner og vedlikeholde et engasjement over
en periode på tentativt 3-5 år, forutsatt at situasjonen
stabiliseres. Samtidig skal Hæren kunne opprettholde en
styrke på høy beredskap hjemme for nasjonale oppdrag,
eller for ytterligere deployeringer internasjonalt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg at Regjeringen foreslår å opprette
en deployerbar ISTAR-kapasitet, med bakgrunn i behovet for innsamling
av informasjon, overvåking, rekognosering, og målangivelsesdata.
Etableringen er tilpasset NATOs satsingsområder. Dette medlem er
kritisk til at Norge skal videreutvikle denne typen kapasiteter,
som er en kapasitet som i hovedsak er egnet for internasjonale operasjoner,
og vil gå imot denne kapasiteten etableres.
Dette medlem vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"ISTAR-enheten opprettes ikke."
Komiteens medlem fra Senterpartiet er av
den oppfatning at behovet for å opprettholde mer av forsvarsstrukturen
i Norge tilsier at man må redusere ambisjonene når
det gjelder anskaffelse av kapasiteter som NATO anbefaler å utvikle.
På denne bakgrunn vil dette medlem gå imot
anskaffelse av UAV - ubemannede luftfartøyer. Dette er
en kapasitet som dette medlem ikke kan se at man
fra norsk side kan se seg råd til å anskaffe dersom
man samtidig skal investere i nye fregatter, kampfly, etablere en
ISTAR-enhet og for øvrig investere på en rekke
områder knyttet til informasjon og teknologi. Dette
medlem er også usikker på om ambisjonene
når det gjelder oppsettet av en ISTAR-enhet lett kan bli
noe overdrevet i forhold til andre områder i Forsvaret.
Dette medlem viser til at man
i dag har en velfungerende sanitetsenhet stasjonert i indre Troms
som igjen har et godt utviklet samarbeid med regionsykehuset i Tromsø.
På denne bakgrunn har dette medlem svært
vanskelig for å forstå at det skal være
nødvendig å etablere noe eget Forsvarets medisinske
senter ved universitetssykehuset i Oslo. Dette medlem registrerer
at dette ansees som en "større konsentrasjon av virksomheten"
og er redd for at det kun betyr at oppgaver skal flyttes og sentraliseres
med de kostnader det vil medføre å bygge opp noe
helt nytt. Regjeringen sier også selv at et slikt prosjekt
vil ha betydelige investeringskostnader.
Dette medlem vil på denne
bakgrunn gå imot at det etableres noe forprosjekt for et
slikt medisinsk senter og mener at dersom man vil utvikle de sanitetsmessige
oppgavene, kan dette best skje gjennom det samarbeid som allerede
er etablert mellom sanitetsenheten på Bardufoss og sykehuset
i Tromsø. Dette medlem er overbevist om
at det vil være kostnadsbesparende å ta utgangspunkt
i en utvikling av eksisterende virksomhet på dette området.
Materiellbytte vil være et prioritert
område for å skaffe kapasiteter raskere og til
lavere utgifter enn hva man vil kunne ved en vanlig anskaffelsesprosess.
I St.prp. nr. 1 (2003-2004) er bytte av forsvarsmateriell mellom
Norge og Nederland foreløpig presentert. Forsvarsdepartementet
har arbeidet videre med denne saken, men fremdeles gjenstår
avklaringer knyttet til omfang og type materiell. Stortingets behandling
av forslag til operativ struktur i denne proposisjonen vil kunne
skape grunnlag for å videreføre arbeidet med slike
avtaler, fordi norsk materiell frigjøres på grunn
av justeringer i den operative strukturen. Med basis i Stortingets
beslutning vedrørende denne, kan det således inngås
forpliktende avtaler.
Anskaffelse gjennom en byttehandel skal innpasses
i normale vurderinger og prosedyrer knyttet til anskaffelsesprosesser.
Regjeringen foreslår i første omgang å inngå en
avtale mellom Norge og Nederland vedrørende materiellbytte
i løpet av annet halvår 2004. Stortinget vil bli
orientert nærmere om omfang og innhold av slike avtaler.
For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer,
se tabell 5.3. i St.prp. nr. 42 (2003-2004).
Sjøforsvaret bidrar i stor grad til
løsing av nasjonale fredstidsoppgaver gjennom evne til
kontinuerlig tilstedeværelse i norske havområder.
Suverenitetshevdelse i havområdene krever selvstendig norsk
innsats med relevante operative kapasiteter, i fred så vel
som i kriser, dersom Norges evne på dette området
skal være troverdig.
Fridtjof Nansen-fregattene med NH 90 helikopter
vil representere en fleksibel kapasitet som er relevant innenfor
alle former for operasjoner til havs, nasjonalt og internasjonalt.
De har evne til både antioverflate- og antiubåtoperasjoner.
MTB Hauk vil bli utfaset parallelt med at Skjold-klassen
fartøy fases inn, senest i 2010. Skjold-klassen fartøy
skal i fremtidig struktur bidra til aktiv tilstedeværelse,
suverenitetshevdelse og overvåking i norske kystnære
farvann.
Undervannsbåtene (Ula) videreføres
med seks fartøy og begrenset oppdatering gjennomføres.
Nødvendig oppgradering for å tilfredsstille NATO-krav
gjennomføres på et mindre antall fartøy.
Mineryddekapasiteten videreføres med
6 fartøyer. På sikt må fartøyenes
kapasitet videreutvikles gjennom anskaffelse av fjernstyrte sensorer
og våpen som opererer under vann. Minedykkerkommandoen
videreføres som i dag. KNM Tyr tilpasses rollen som støttefartøy.
Oppbygging og videreføring av kompetanse
på maritim, taktisk ledelse er en vesentlig forutsetning
for at Norge skal kunne lede multinasjonale maritime styrker, fortrinnsvis
NATOs stående atlanterhavsstyrke (STANAVFORLANT). De nye
fregattene vil bli utrustet deretter. Et ledelseselement videreføres
som en kadrestab med base på Haakonsvern (CNOTG).
Kystjegerkommandoen (KJK) videreføres
i redusert omfang, og tilpasses for også å kunne
operere integrert innenfor felles taktisk ISTAR-enhet, jf. proposisjonens kapittel
5.6.1, spesialtrent for ISTAR-relaterte oppdrag i kystsonen.
Kystvakten videreføres og strukturen
opprettholdes. Kystvaktens fartøy i den såkalte
Indre Kystvakt vurderes i nær fremtid.
Stortinget har tidligere blitt orientert om
problemene knyttet til de nye luftvarslingsradarene for Kystvaktens fartøy,
jf. vedlegg 1 i Innst. S. nr. 232 (2002-2003) og i St.prp. nr. 1
(2003-2004). Det er essensielt at Kystvaktens fire helikopterbærende
fartøy er utrustet med tilstrekkelig helikopterkontrollsystemer.
Dagens radarsystem fungerer ikke tilfredsstillende og må erstattes
snarest. En midlertidig løsning er nå under utprøving
på KV Senja. Denne utprøvingen har avdekket et
behov for å anskaffe et annet radarsystem som tilfredsstiller
de operative kravene til sikker kontroll med helikopteroperasjoner
fra Kystvaktens fartøyer. Konkret prosjektforslag vil foreligge
i løpet av sommeren 2004. Prosjektet har høy prioritet,
og det er avsatt midler, i størrelsesorden 200 mill. kroner,
til dette. Det planlegges med at alle fire fartøy skal
være fullt operative med helikopterkapasitet innen høsten 2006.
Kystvaktens tilstedeværelse kan forsterkes ved å anvende
fartøy og ressurser i Sjøforsvarets resterende struktur.
Sjøheimevernets nye kapasiteter består
av hurtiggående fartøy, bordingslag, kontrolldykkere
og mobile kystmeldeposter. Dette gir Sjøheimevernet økt
kapasitet og relevans ift. overvåkning og håndtering
av utfordringene langs kysten i fredstid, som støtte til
sivile myndigheter etter anmodning, og i episode- og krisehåndtering.
Logistikkfartøy er vesentlige for utholdenhet
i maritime operasjoner, både nasjonalt og internasjonalt.
Det planlegges å skaffe tilgang på logistikkfartøykapasitet basert
på eie/leie/lease for fregattene fra
2010. I denne forbindelse skal kommersielle løsninger vurderes.
Den rekvirerte fartøysstrukturen skal
nedskaleres betydelig, da denne har vært knyttet først
og fremst til invasjonsforsvaret, og legger unødige begrensninger på private
fartøy. Imidlertid er sanitetsfartøyene viktige for
Forsvarets totale behov for felles sanitetsstøtte også i
fremtiden. I tillegg har disse fartøyene relevans også for
sivil katastrofeberedskap. Et antall slike fartøy videreføres
gjennom inngåtte kontrakter.
For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer,
se tabell 5.4. i St.prp. nr. 42 (2003-2004).
Luftstyrker har oppgaver spesielt knyttet til
operasjoner rettet mot andre luftstyrker, overvåking og patruljering,
støtte til operasjoner på bakken og til sjøs med
ildkraft og logistikk, samt bidra til beskyttelse mot luftstridskrefter
fra bakken. Luftforsvarets kapasiteter utnyttes av spesialstyrkene,
både gjennom ivaretakelse av transportbehov og gjennom
samvirke med eksempelvis kampfly og overvåkningsressurser.
Luftforsvaret skal også bidra til ressurs- og miljøoppsyn
samt søk- og redningsoperasjoner.
Operativ ledelse av luftstyrker er sentralisert
og utøves gjennom FOHK nasjonalt og gjennom NATOs kommandokjede
i flernasjonale operasjoner. Luftovervåking og
stridsledelse (LOS) bidrar til NATOs strategiske luftromsovervåking,
og er en viktig del av den nasjonale og NATOs kommandokjede. 2 statiske luftkontrollsentre
(ARS) anbefales videreført, begge innmeldt til NATO, men
med ulike driftsmønstre.
Luftforsvarets prioriterte oppgave er å stille
kampfly og kompetanse for ledelse av kampflyoperasjoner, nasjonalt
og internasjonalt. For sistnevnte type oppdrag er ambisjonen å kunne
stille én operativ enhet kampfly for alle typer operasjoner
for en tentativ periode på 3 måneder. På sikt
må det investeres i nye våpen, samt løpende
oppgradering av kampflyene. Strukturforslaget omfatter 48 F-16 kampfly
i operativ struktur. Resterende 9 kampfly videreføres inntil
videre.
På sikt må det investeres
i en tilsvarende ny kampflykapasitet, som må være
operativ senest 2018. Beslutning om valg av type kampfly tas senest
tidlig i neste planperiode (2009-2013).
Foruten kampfly er det behov for kapasiteter
som bidrar til overvåking, suverenitetshevdelse og har kapasitet
til å anvende elektronisk krigføring. De 6 maritime
overvåkningsflyene videreføres. Oppgradering av
4 av disse påbegynnes mot slutten av perioden med en forbedret
sensorkapasitet for maritim overvåking og for overvåking
mot bakken. EK-flyene videreføres.
For å kunne transportere spesielt landstyrker
og ivareta forsyningsbehovene til alle norske deployerte styrker
nasjonalt og internasjonalt, må det sikres en tilfredsstillende
tilgang på transportflykapasitet med høy lasteevne
og lang rekkevidde.
Strategisk lufttransport og luft-til-luft-tanking
er kapasiteter det foreløpig er hensiktsmessig å anskaffe gjennom
flernasjonale prosjekter. C-130 Hercules-kapasitet videreføres
som en interimsløsning gjennom leie/eie/lease.
Økt kapasitet til luft-til-luft-tanking
vil bli videreført som en prioriteringav flernasjonale
PCC-tiltak på dette området.
Eksisterende 18 Bell 412 SP videreføres,
hvorav 6 øremerkes for spesialstyrkene. Fremtidig behov
for taktiske transporthelikoptre bør vurderes ut fra Forsvarets
helhetlige behov. Det tas sikte på begrenset oppgradering
av eksisterende Bell 412 for å dekke spesialstyrkenes behov,
jf. kapittel 5.6.1.
Det foreslås at det foretas en reduksjon
av luftvernets omfang som vil skape rom for oppgradering av kvaliteten.
NASAMS II vil ivareta krav blant annet til mobilitet, og gi en viss
missilforsvarskapasitet. Målet er å kunne stille
ett fullt oppsatt batteri på høy beredskap for
alle typer operasjoner, nasjonalt og internasjonalt. Dette batteriet
skal også dekke luftvernbehovet for Hærens deployerbare
brigade. Dette medfører et behov for minimum 2 materiellsett
totalt. Ett mobiliseringsbatteri videreføres.
Tilpasset basestøtte i form av egnet
forsynings- og ledelsesapparat for norske styrker skal dimensjoneres slik
at den møter de krav ambisjonene om deployerbare luftforsvarsstyrker
stiller. For understøttelse av styrkebidrag i operasjoner
utenfor Norge, vil flernasjonale løsninger være
hensiktsmessige.
Det innfases NH-90 helikoptre for fregattene
og kystvakten i perioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret over at Forsvarets transportfly er 30 til 35 år
gamle. Dersom ingenting gjøres, frykter vi at disse må settes
permanent på bakken i 2006. Flyene er meget dyre i drift,
på grunn av alder generelt og at deler i stadig større
grad må spesiallages. I fjor hadde Luftforsvaret en kapasitet
på i snitt 1,2 C130H Hercules klare til enhver tid. Basert
på at vi har 6 maskiner, blir timeprisen da meget høy.
Dette er problemstillinger disse medlemmer mener
vi må ta på alvor.
Norges behov for militær lufttransport
har vært presentert for Stortinget ved en rekke anledninger
de siste årene, senest i St.prp. nr. 42 (2003-2004) og
i Forsvarssjefens FMU fra desember 2003. Behovsspesifikasjonen har
ligger fast lenge og er som følger:
Disse medlemmer etterlyser initiativ
til å anskaffe de nevnte kapasiteter. Det er etter disse medlemmers erfaringer
fremlagt ulike modeller og tilbud for slike anskaffelser, deriblant
et tilbud fra Airbus Military. Disse medlemmer anbefaler
Regjeringen å vurdere de innkomne tilbud og med bakgrunn
i de miltitærfaglige råd Forsvaret kommer med,
foreta en vurdering om anskaffelse så snart som mulig.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Nye transportfly til erstatning
for dagens C-130-flåte anskaffes utenfor og som tillegg
til den ordinære budsjettramme for Forsvaret."
"Stortinget ber Regjeringen sikre
norsk deltakelse i prosjekter om utviklingen av nye transportfly."
Innenfor de økonomiske rammer som anbefales
i denne proposisjonen, skal det utvikles et anvendbart, moderne
og fleksibelt forsvar tilpasset de fastsatte oppgaver. Dette betinger
imidlertid at prioriteringsprinsippene beskrevet tidligere følges
opp i praksis. Kvalitet må prioriteres fremfor kvantitet,
og tilgjengelige avdelinger må prioriteres fremfor mobiliseringsavdelinger.
Dette betyr ikke at kvantitet er uten verdi.
Kvantitet vil blant annet påvirke utholdenhet, og det finnes
en nedre kvantitativ terskel for hva som er meningsfullt å videreføre
av elementer i strukturen. Går man under denne terskel,
kan det være vel så hensiktsmessig å fjerne
kapasiteten helt, fordi den ikke gir ønsket effekt, og
samtidig er kostnadsdrivende ved at den nødvendiggjør
kompetanseoppbygging og infrastruktur. I slike tilfeller kan det
være mer formålstjenlig å satse på andre
typer kapasiteter, eller på flernasjonalt samarbeid. Det
er ikke hensiktsmessig å videreføre elementer som
det ikke finnes ressurser til å modernisere.
Videreføring av en større
struktur enn anbefalt i denne proposisjonen, eksempelvis gjennom å beholde ekstra
mobiliseringsstyrker som en reserve, vil imidlertid skape en negativ
spiraleffekt, og vil forhindre modernisering av de enheter som er
ment å skulle ha høyere prioritet. Å beholde
strukturelementer som allerede er, eller er i ferd med å bli,
umoderne, med basis i ønsket om regenereringskapasitet,
vil derfor være svært lite hensiktsmessig, og
utgjøre en feil bruk av Forsvarets totale ressurser. Prioriteringen
av kvalitet er derfor et avgjørende strukturelt grep også i
et mulig fremtidig regenereringsperspektiv.
Tabell 5.5 i St.prp. nr. 42 (2003-2004) gir
en oversikt over Forsvarets operative struktur 2008, og en samlet vurdering
av strukturen er gitt i pkt. 5.6.6.
Det helt sentrale premiss i utformingen av den
operative struktur og virksomhet er at Forsvarets evne skal tilpasses
summen av oppgavene i det nye sikkerhetsbildet. Uansett ressursnivå,
krever dette en endret innretting av Forsvaret. De generelle kravene
til militær evne i en ny tid krever modernisering, nytenkning
og fleksible løsninger. Dette er en utvikling som gjelder uavhengig
av vårt NATO-medlemskap, og er uavhengig av deltakelse
i utenlandsoperasjoner. Tilpasningene i den operative strukturen
som anbefales i denne proposisjonen, forutsatt at de planlagte investeringene
gjennomføres, innebærer en betydelig kvalitetsforbedring og øker
i hele Forsvaret. Dette, sett i sammenheng med endringene i personellforvaltningen,
vil styrke Forsvarets relevans og effektivitet for nasjonale så vel
som internasjonale oppgaver.
Øvingsvirksomheten må tilpasses
nye krav og målsettinger som følge av omleggingen
av Forsvaret og innføringen av alliansens nye kommando-
og styrkestruktur. Det er avgjørende at Forsvarets operative struktur øves
i et realistisk operativt miljø og innenfor de organisasjonsstrukturer
de er tenkt brukt. Det fokuseres på håndtering
av krisesituasjoner, terroranslag og masseødeleggelsesvåpen
i tillegg til mer tradisjonelle oppgaver. Etter at flere PfP-land
nå vil gå inn som medlemmer i NATO, samt at flere
NATO-øvelser åpnes for partnerdeltakelse, vil
de gjenværende øvelsene av denne typen være
mindre relevante.
Utenlandsk trening i Norge skal gis høy
prioritet og nødvendige rammebetingelser gjennom fastsatt øvingsprogram.
Dette gjelder spesielt øvelser og tilstedeværelse
i Nord-Norge. Tilstedeværelse av norske militære
styrker må ses i sammenheng med den samtrening som finner
sted med allierte enheter i Norge og norske farvann.
Ett av virkemidlene for å understøtte
denne målsettingen er Alliert treningssenter nord (ATS/N)
i Harstad og Alliert treningssenter sør (ATS/S)
på Voss. Det er også ønskelig å tilby
utenlandske styrker treningsfasiliteter i Porsanger. I Sør-Norge
skal trening for landstridskrefter primært legges til ATS/S
fasiliteter på Voss.
Utenlandske landstridskrefter og marineinfanteri
fra bataljons- og opp til brigadestørrelse vil ha et meget godt
utbytte av å samvirke, trene og øve sammen med avdelinger
under 6. divisjonskommando. Dette skal ATS/N støtte
med infrastruktur og kompetanse. Senteret forblir i Åsegarden.
Britiske Royal Marines og Royal Netherlands Marines benytter ATS/N
blant annet på grunn av umiddelbar nærhet til
kysten og ideelle treningsforhold for deres operasjoner. I tillegg legger
de vekt på samarbeidet med Marinejegerkommandoen og treningsfasilitetene
for spesialstyrker som er tilgjengelige på Ramsund, forholdene
på Evenes flystasjon og samarbeidet med allierte fartøy
som bruker Olavsvern.
Bardufoss flystasjon skal tilbys som vertsavdeling for
utenlandsk helikopteraktivitet. Forholdene skal legges best mulig
til rette for samvirke mellom nasjonale og utenlandske helikopteravdelinger
og 6. divisjonskommando.
Ørland hovedflystasjon skal markedsføres
som vertsavdeling for Composite Air Operations
(COMAO) og som fast arrangør av NATO
AIR MEET og NORDIC AIR MEET når disse aktivitetene
er lagt til Norge. Her utgjør Værnes en viktig
tilleggskapasitet. Samtidig kan Ørlandet nyttes som treningsbase
for deler av NRF (NATO Response Force).
Utenlandsk fartøyaktivitet skal i størst
mulig grad ha Haakonsvern (Bergen) i Sør-Norge og Olavsvern (Tromsø)
i Nord-Norge som utgangspunkt. Allierte og andre enheter skal søkes
involvert i trening og øving sammen med våre enheter
langs norskekysten.
Forholdene i Finnmark er meget godt egnet til
trening av spesialstyrker, og det er en målsetting å legge utenlandske
spesialstyrkers trening til Garnisonen i Porsanger/Banak
når treningen ikke foregår på Rena og
Ramsund. Flystyrker som understøtter spesialstyrkers trening
ved Garnisonen i Porsanger skal søkes lagt til Banak.
Forsvaret disponerer og inventarfører
i dag ca. 80 små og store landbaserte skyte-, øvings-
og regionfelt (SØR) over hele landet, med et samlet areal
på ca. 1 800 kvadratkilometer. I forbindelse med pågående modernisering
av Forsvaret antas det at omtrent halvparten av feltene vil bli
tatt ut av bruk i løpet av de nærmeste 8-10 år.
Fleksible og hensiktsmessige SØR-felt
beliggende nær den militære bruker, er en klar
forutsetning for en god og effektiv soldatutdanning med sikte på å forberede
norsk personell på forskjellige typer oppdrag. For å kunne
samtrene avdelinger er det behov for flere større felt
med tilliggende lavflygningsområder. Disse må gi
mulighet for gjennomføring av skyteøvelser med tyngre
våpen i hensiktsmessige forband. Videre vil det være
behov for et antall mindre øvingsfelt for øvelsesvåpen.
Forsvaret disponerer i dag seks store skyte-
og øvingsfelt på land hvorav ett, Hjerkinn, vil
utfases i takt med innfasing av Regionfelt Østlandet. Dette
gir Forsvaret fem gjenværende skyte- og øvingsfelt
av en viss størrelse, basert på at sammenbindingen
av Mauken og Blåtind forutsettes gjennomført.
Porsangmoen og Halkavarre skyte- og øvingsfelt
kan i dag understøtte manøvrering og skarpskyting
i bataljonsgruppe forband støttet av alle Hærens
våpen. I tillegg kan feltet benyttes av fly, dog med visse
begrensninger, spesielt ved bruk av presisjonsvåpen levert
fra høyder over 15 000 fot. Kamphelikoptre kan drive skarpskyting,
og feltet har programmerbart målmateriell. Forband større
enn bataljonsgruppe kan manøvrere i tilknytning til feltet.
Dersom Banak og Porsangmoen sees under ett, er forlegnings- og forpleiningskapasitet for
brukende avdelinger god. Departementet vil følge opp aktiviteten
knyttet til Halkavarre, for å sikre at bruk av skytefeltet
også reflekteres gjennom tilstedeværelse på Banak
og Porsangermoen.
Mauken/Blåtind er primært
et skyte- og øvingsfelt for Hærens avdelinger
i Troms, med kapasitet for bataljonsgruppe støttet av alle
Hærens våpen. Større forband kan manøvrere
utenfor feltet. I feltet er det anlagt trasèer for stridskjøretøyer,
og det har programmerbart målmateriell. Et anlegg for strid
i bebygd område (SIBO) er bygget i Mauken-delen av feltet.
Kamphelikoptre kan til en viss grad støtte manøveravdelingene.
Setermoen skytefelt har kapasitet for manøvrering
og skarpskyting med bataljonsgruppe støttet av alle Hærens
tyngre våpen, samt fly og kamphelikoptre. Trening med fly
er begrenset ved at levering av skarpe våpen må skje
fra høyde under 15 000 fot. Også her kan større
forband manøvrere utenfor feltet. Feltet er arealmessig
lite og det er små variasjonsmuligheter i innflygingsprofil
ved levering av skarpe våpen. Skyting med rørartilleri
på avstander ut til over 30 km kan gjennomføres.
Mjølfjell har kapasitet for manøver
og skarpskyting med kompanigruppe støttet av alle Hærens
støttevåpen og saktegående fly. Større
forband kan manøvrere i tilknytning til skarpskytingen.
Fordelt på tre leire kan en avdeling på ca. 500
befal/mannskaper forlegges og forpleies i tilknytning til
feltet.
Regionfelt Østlandet er et moderne
felt med kapasitet for skarpskyting og manøvrering med
to bataljonsgrupper støttet av alle Hærens våpen
samt fly (kun øvingsvåpen), og kamphelikoptre.
Større forband kan manøvrere utenfor feltet. Feltet
er under utbygging og skal etter planen kunne tas i bruk i 2005.
De senere års utvikling innen våpenteknologi
og konsepter har resultert i at allerede etablerte skyte- og øvingsfelt
ikke gir tilstrekkelige rammebetingelser for gjennomføring
av nødvendig virksomhet. Dette er forhold som departementet
har under utredning og søker konkrete løsninger
for, for snarest mulig fremleggelse for Stortinget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at alliert trening og øving koordineres fra FOHK. Flertallet vil
imidlertid understreke at ikke bare ved de Allierte treningssentrene
(ATS), men også ved Østerdal Garnison er gode
fasiliteter for trening og øving. Flertallet vil
spesielt vise til Regionfelt Østlandet og Hærens
taktiske treningssenter, samt muligheten for simulatortrening, og
mener at også disse må tilbys våre allierte
og samarbeidspartnere for øvings- og treningsformål.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at Regionfelt Østlandet
er under utbygging, og etter planen skal kunne tas i bruk i 2005.
Disse medlemmermener
at Regionfelt Østlandet ikke burde vært igangsatt.
Utbyggingen av skyte- og øvingsfeltet vil koste nærmere
2 mrd. kroner, og er således svært kostnadskrevende.
Det er store negative miljøkonsekvenser knyttet til utbyggingen.
Utbyggingen av regionfeltet må i tillegg sees i sammenheng
med Regjeringens ønske om å utvikle Forsvaret
til et reaksjonsforsvar, som like gjerne skal kunne brukes i internasjonale
operasjoner som til nasjonale oppgaver, og utbyggingen må termineres.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen mener at de senere års utvikling innen våpenteknologi
og konsepter har resultert i at allerede etablerte skytefelt ikke
gir tilstrekkelige rammebetingelser for gjennomføring av
nødvendig virksomhet, og at det er satt i gang utredninger
for å avhjelpe dette. Disse medlemmer imøteser
dette, og har samtidig merket seg at det arbeides aktivt for å øke
interessen for å trene i Norge hos våre allierte. Disse
medlemmer vil peke på at aktiviteten i mange skytefelt
skaper store negative, miljømessige konsekvenser og er
til betydelig sjenanse for befolkningen i mange områder. Disse
problemene kan øke ved større og endret øvingsomfang.
Halkavarre skytefelt er et av de områdene der dette er
en aktuell problemstilling. Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
omfanget og konsekvensene av planlagt framtidig bruk i alle norske skytefelt,
og fremme en sak om dette for Stortinget på egnet måte."
"Stortinget ber Regjeringen utrede
bruken av Halkavarre skytefelt, og aktuelle konsekvenser av økt
bruk, og fremme en sak om dette for Stortinget på egnet måte."
Disse medlemmer vil videre peke
på at omfanget av forurensning i skytefeltene kan være
vesentlig, og at det kan medføre vesentlige kostnader å restaurere
landskap og naturmiljø i slike områder når de
skal fases ut. Hjerkinn skytefelt er et av disse feltene som skal
tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Disse medlemmer vil
presisere at kostnadene ved slik tilbakeføring må bæres
av Forsvaret, slik stortingsflertallet tidligere har lagt til grunn.