Sammendrag

Det tryggingspolitiske biletet i 2003 var prega av vidtgåande usemje over Atlanterhavet og innanfor NATO i samband med handsaminga av Irak-krisa. Det var i første rekkje i Tryggingsrådet i FN at Irak-spørsmålet vart drøfta. Tryggingsrådet var dermed også hovudarena for den transatlantiske spliden vi var vitne til. Mens amerikanarar og britar gjekk inn for ein ny FN-resolusjon som gav eit klart mandat til bruk av makt i Irak, gjekk særleg Frankrike og Tyskland, med støtte frå fleire av dei valde medlemmene av Tryggingsrådet, sterkt imot. Eit sentralt spørsmål var om våpeninspektørane FN hadde sendt til landet, skulle få meir tid til å avdekkje det ein meinte at Irak hadde av program for masseøydeleggingsvåpen. På norsk side var haldninga klar. Ein støtta konsekvent FN sin strategi for ei avvæpning av Irak og gjekk inn for at FN-inspektørane skulle få halde fram med arbeidet sitt. Ein meinte at det ikke lå føre tilstrekkeleg folkerettsleg grunnlag for å gå til ein militær aksjon mot Irak. Eit nytt vedtak om dette i Tryggingsrådet ville være naudsynt.

Dei norske militære bidraga til stabiliseringa av Irak har heile tida vore i samsvar med tryggingsrådsresolusjon 1483 av 22. mai 2003. Bidraga er av ein slik karakter at dei folkerettsleg ikkje medfører at Noreg får status som okkupasjonsmakt. Premissane for dei norske bidraga er òg komne til uttrykk i avtaleverket som ligg til grunn for deltakinga i britisk og polsk ansvarsområde.

Spliden i Irak-spørsmålet skapte forbitring både på europeisk og amerikansk side. Usemja fekk òg mykje å seie for arbeidet i NATO, noko som blant anna kom til syne under drøftingane av allierte defensive tiltak til støtte for Tyrkia. Dette spørsmålet sette samhaldet mellom dei allierte og sjølve tiltrua til NATO på ein alvorleg prøve. Med Regjeringa sine auge var striden om Tyrkia alvorleg nettopp fordi enkelte av medlemslanda ikkje fann å vilje støtte opp om ein alliert som bad om hjelp.

Motsetningane mellom dei allierte som kom til syne under Irak-konflikten, dreia seg til sjuande og sist om ulike oppfatningar av korleis internasjonale tryggingspolitiske spørsmål bør handterast. Det er ikkje nytt at det er ulikt syn mellom USA og enkelte av dei europeiske landa når det gjeld haldninga til internasjonalt samarbeid, til bruk av enkeltståande koalisjonar av villige og til aleinegang eller bruk av multilaterale fora, til grad av tolmod i internasjonale forhandlingar og til rollene til FN, Tryggingsrådet og NATO. Eit stadig veksande gap i evne og vilje til å utvikle militære kapasitetar som kan setjast inn i kriseområde, er heller ikkje noka ny transatlantisk bekymring. Desse underliggjande problemområda er då heller ikkje borte no, sjølv om Irak-spørsmålet er komme over i eit anna leie. Dette er ikkje nytt, men etter Regjeringa sitt syn alvorlegare no på grunn av ein annan internasjonal strategisk situasjon.

Det transatlantiske ordskiftet er likevel klart betra i løpet av dei siste månadene. Ikkje minst har samarbeidet i NATO utvikla seg positivt, noko som blei understreka under utanriks- og forsvarsministermøta i desember. Det som vil vere viktig i tida framover, og som Regjeringa legg vekt på, er å overvinna forskjellane i syn mellom USA og dei ulike europeiske landa gjennom dialog. Truleg må ein framleis leve med ulike strategiske vurderingar innan alliansen, men utnytte betre dei eksisterande mekanismar, særleg dialog og konsultasjon, som gjer at vi unngår ei tilspissing lik den vi så i 2003. Erfaring gjennom tiår har vist at dei allierte godt kan einast om kraftfull samhandling sjølv om dei prinsipielle utgangspunkta er ulike. Og ein samla og godt koordinert innsats frå det internasjonale samfunnet er i dag meir naudsynt enn nokon gong for å møte truslane vi står overfor.

Ein samla innsats og tett internasjonalt samarbeid er nødvendig for å løyse dei oppgåvene ein står overfor i Afghanistan, i Bosnia-Hercegovina, i Kosovo og i Irak. Størstedelen av Noregs deltaking i internasjonale operasjonar i 2004 vil vere knytt til Afghanistan, Kosovo og Irak. I Afghanistan vil vi bidra til den NATO-leidde internasjonale stabiliseringsstyrken i landet, ISAF, og til dei regionale stabiliseringslaga som blir etablerte ettersom ISAF vert utvida. I Kosovo er Noreg framleis med i KFOR. I Irak deltek ein med eit ingeniørkompani fram til 1. juli i år. Eventuell militær deltaking utover dette kjem Regjeringa tilbake til, vurdert opp mot utviklinga i landet, kva slags rolle FN får og ei eventuell utvida rolle for NATO.

Eit godt og nært forhold mellom EU og NATO er viktig for å bevare eit aktivt amerikansk engasjement i Europa med NATO som det sentrale tryggingspolitiske forumet. Difor er det etter Regjeringa sitt syn positivt at EU no tek eit større ansvar for krisehandtering i Europa. Også frå norsk hald ser ein det som naturleg at EU no tek over etter den militære NATO-operasjonen i Bosnia. Det som er viktig, både for Noreg og for fleire andre allierte, er at samarbeidet mellom EU og NATO byggjer på eit ope partnarskap. Dette ligg til grunn for det rammeverket for krisehandtering som EU og NATO vart samde om i mars, og som inneber at NATO kan støtte opp om krisehandteringsoperasjonar utførte av EU. Eit ope samarbeid og høve til deltaking for allierte utanfor EU er viktig for Noreg, både i planlegginga og gjennomføringa av ein operasjon.

Når alliansen 29. mars vart utvida med sju nye medlemer, og EU 1. mai vart utvida med ti nye medlemer, tek ein eit langt skritt vidare mot eit heilt og fritt Europa. Noreg var det første landet som ratifiserte tiltredingsprotokollane med parlamentshandsaming. Frå norsk side har ein ytt støtte til førebuingsarbeidet i dei inviterte landa. Mange av dei har framleis eit stykke igjen når det gjeld reformer og modernisering, ikkje minst på forsvarspolitisk og militær side. Det vil vere viktig både for landa sjølve og for alliansen at dei nye medlemslanda følgjer opp dei forpliktingar dei har teke på seg, og at dei arbeider vidare med reformer også etter at dei blir medlemmer av alliansen.

Samarbeidet i NATO-Russland-rådet (NRC) har utvikla seg i positiv retning. Det er framleis eit stykke igjen til Rådet fyller dei forventningane ein hadde på alliert side då det vart oppretta i 2002. Men det synest som om Russland støttar meir aktivt opp om samarbeidet enn før. Ei rekkje konkrete prosjekt er sette ut i livet for å samordne tilnærminga til felles tryggingspolitiske utfordringar. På det militære området har ein retta arbeidet inn mot å styrkje evna til militært samvirke. Men NRC står framleis overfor store utfordringar, særleg på den politiske sida. Som følgje av utvidinga av alliansen vil partnarsamarbeidet måtte leggjast ytterlegare om. Dei gjenverande partnarlanda vil bli færre og meir ulike innbyrdes. Dette skaper behov for ytterlegare tilpassing av partnarsamarbeidet til det enkelte land. Alliansen er også i ferd med å leggje større vekt på kampen mot internasjonal terrorisme og spreiing av masseøydeleggings­våpen i samarbeidet med partnarane. Det vil bli fokusert sterkare på landa i Sentral-Asia og Kaukasus. Frå norsk side har ein samstundes teke til orde for styrkt samarbeid med dei vesteuropeiske partnarlanda, med Sverige og Finland i spissen. Desse landa har mykje å bidra med både i forhold til andre partnarland og i forhold til krisehandteringsoperasjonane i alliansen.

NATO har i løpet av 2003 gjennomgått store endringar, både når det gjeld si eiga militære organisering, nye operasjonar og samarbeidet med andre organisasjonar. Bakgrunnen er ei rad nye utfordringar i samband med internasjonal terrorisme, spreiing av masseøydeleggingsvåpen og område prega av politisk oppløysing. Den nye kommandostrukturen er etter Regjeringa sitt syn enklare og betre tilpassa dagens oppgåver. Reaksjonsstyrken NATO Response Force (NRF) er under etablering. Denne er allereie førebels operativ og vil vere fullt operativ i 2006. Arbeidet med styrkte militære forsvarsevner held fram i tråd med vedtaka frå Praha-toppmøtet i 2002. Samla sett er ein etter Regjeringa sitt syn på denne måten i ferd med å gjere alliansen godt i stand til å handtere oppgåvene, anten det er i Europa, i Afghanistan eller andre stader.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Harald Espelund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og John Knudseth, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til at NATO også i 2003 er preget av omforming og tilpassing til nye oppgaver.

Komiteen mener NATOs engasjement i Afghanistan, inkludert det norske, er helt sentralt for å støtte overgangsregjeringen og det internasjonale bistandsarbeidet. Komiteen mener det er viktig å arbeide for internasjonal støtte for stabilitets- og utviklingsarbeidet i Afghanistan. Komiteen mener videre at økonomisk og militært engasjement i Afghanistan må være en prioritert oppgave.

Komiteen viser til at den norske kontingenten i KFOR i 2003 var blant de største i forhold til folketallet.

Komiteen mener at opptøyene i mars viser at det er langt igjen før sikkerheten er tilfredsstillende i Kosovo. Komiteen mener at det norske bidraget til Kosovo må være tilpasset situasjonen i området og bidragene fra andre land, slik at sikkerheten ikke svekkes og mulighetene for reformer undergraves.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener NATOs omstilling må ta sikte på å gjøre alliansen relevant i forhold til de nye sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringene, i første rekke internasjonal terrorisme og spredningen av masseødeleggelsesvåpen. Flertallet vil understreke at både de såkalte Praha-kapabilitetsforpliktelsene (PCC) og NATOs reaksjonsstyrke (NRF) er av stor betydning for NATOs evne til å ivareta den kollektive sikkerheten i fremtiden. Det er etter flertallets mening positivt at Norge har en ledende rolle i PCC-arbeidet når det gjelder flernasjonale løsninger for strategisk sjøtransport.

Flertallet mener en vellykket omforming av NATO og en reduksjon i det teknologiske gapet over Atlanterhavet er viktig for å sikre alliansens politiske autoritet.

Flertallet vil peke på at omstillingen av NATO har gitt oss et helt nytt NATO som i stor grad er innrettet på å håndtere trusler i form av terrorisme og masse­ødeleggelsesvåpen. I det nye NATO er fleksibilitet, deployeringsevne, reaksjonsevne og utholdenhet de viktigste egenskapene. NATO opptrer nå med en ny geografisk uavhengighet. Flertallet mener det er viktig å sikre at NATO opprettholder evnen til å forsvare eget territorium gjennom blant annet kunnskap om og øvelsesaktivitet i området. Særlig er det viktig å sørge for at NATO har kapasiteter som kan benyttes i Nordområdene, siden Norge er i en helt spesiell sikkerhetspolitisk situasjon knyttet til energi og som randstat til Russland.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke på at NATOs reaksjonsstyrke (NRF), som opprinnelig var et amerikansk initiativ, skal være fullt operativ i oktober 2006. Norge har meldt kapasitet til NRF, og det konstateres at det norske bidraget til NRF vil binde opp svært store ressurser. Dette medlem etterlyser en bredere debatt om vårt bidrag til NRF og om den generelle NATO-tilpassingen av det norske forsvaret er den beste måten å benytte begrensede militære ressurser på. Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner bør i større grad konsentreres til de områder der vi har særlige fortrinn, som for eksempel ingeniører, sanitetsavdelinger, MTBer, mineryddere, undervannsbåter og spesialstyrker, framfor oppsetting av regulært infanteri, jagerfly eller fregatter.

Dette medlem vil også påpeke at det fra norsk side er viktig å sikre at konsensus fortsatt er beslutningsformen, og at det legges opp til en åpen debatt i Norge før en eventuell prosess med å beslutte innsetting av NRF starter i NATOs organer.

Dette medlem mener det er behov for en grundig debatt i NATO om spørsmål knyttet til FN-mandat eller mangel på mandat i forhold til fremtidige NATO-operasjoner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, er av den oppfatning at de transatlantiske relasjonene er grunnlaget for europeisk og euroatlantisk sikkerhet. Gode transatlantiske forbindelser har positive ringvirkninger til det øvrige internasjonale system og bidrar til å styrke et multilateralt internasjonalt system der FN står sentralt. Flertallet deler Regjeringens bekymring over USAs økte bruk av "koalisjoner av villige" og mener det er grunn til å advare mot økende grad av unilateralisme i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Etter flertallets mening må behovet for å styrke alliansens relevans og handlekraft forstås også i en slik kontekst.

Flertallet mener Norge fortsatt må være pådriver i NATO-Russland-rådet og støtter Regjeringens ambisjoner om å få til mer substansielle konsultasjoner og en utvidelse av det praktiske samarbeidet. Flertallet viser til at et tettere NATO-Russland-samarbeid for tiden er hindret av spørsmålet om ratifikasjon av den tilpassede CFE-avtalen som ble undertegnet i Istanbul i 1999.

Flertallet vil fremheve at både NATOs og EUs utvidelse bidrar sterkt til at delingen av Europa nå er i ferd med å forsvinne. Samarbeidet mellom NATO og EU er av stor betydning for den videre stabilisering i Europa generelt og av Balkan spesielt. Flertallet vil understreke viktigheten av å få til en god overgang fra NATO-ansvar til EU-ansvar for SFOR-operasjonen i Bosnia-Hercegovina.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, legger vekt på at Norge deltar i en fremtidig EU-operasjon i Bosnia-Hercegovina.

En ny arbeidsdeling mellom EU og NATO er en naturlig videreføring av de målsettinger NATO-landene satte på toppmøtet i 1999, og er med på å styrke de transatlantiske relasjoner. Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser imidlertid problemene Norge får med å delta fullt ut i de sikkerhetspolitiske prosessene i vår verdensdel som følge av at vi står utenfor EU. Dette flertallet viser til at de konsultasjonsordringer som er etablert med EU, herunder de såkalte "deltakerkomiteer", så langt ikke har fungert tilfredsstillende. Dette flertallet vil derfor understreke viktigheten av at Norge i tiden fremover arbeider for å få til så tett kontakt med EU som mulig, ikke bare i konkrete operasjoner, men også i EUs mer generelle styrke- og forsvarsplanlegging.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i 2003 ble synliggjort en grunnleggende uenighet mellom sentrale medlemsland i synet på internasjonal konflikthåndtering, noe som bidrar til uklarhet omkring hva som er NATOs rolle. Disse medlemmer mener at alliansens relevans for ivaretakelse av vår sikkerhet er langt fra åpenbar, og at det er behov for en bred debatt om hvilke allianser og typer av samarbeid med andre land som på best mulig måte bidrar til å trygge sikkerheten i vår del av verden.

NATO har i dag en sentral rolle i å koordinere innsatsen i sikkerhetsstyrkene i Afghanistan og på Balkan, men ut over dette er alliansens rolle uklar. Disse medlemmer vil advare mot at NATO legger for stor vekt på mulighetene for å bekjempe terrortrusselen med militære virkemidler og å bruke terrortrusselen som påskudd for nye rustningskappløp. Disse medlemmer viser til at de mest alvorlige truslene mot internasjonal fred og sikkerhet i dag må løses med politiske, diplomatiske og økonomiske virkemidler. Terrorisme må bekjempes med et bredt spekter av virkemidler og er i første rekke en politimessig oppgave.

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti er prinsipielt mot Norges medlemskap i NATO, og er kritisk til en rekke sider ved NATO - i første rekke den rollen alliansen fremdeles lar atomvåpen spille i sin strategi, og utvidelsen av NATOs rolle internasjonalt gjennom den såkalte out-of-area-strategien.

Disse medlemmer tar til etterretning at det er et politisk flertall i Norge for å beholde alliansetilknytningen, men peker samtidig på at det er bred enighet om å styrke samarbeidet med enkeltland innen alliansen, for eksempel gjennom Nordsjø-samarbeidet. Disse medlemmer mener det er naturlig for Norge å videreutvikle et forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid med nærstående land, og at det også burde ligge til rette for å videreutvikle samarbeidet med Sverige selv om landet ikke er med i NATO.

Disse medlemmer er kritisk til at Norge skal bidra til NATOs hurtigreaksjonsstyrker, og mener at dette kan komme til å gå ut over Norges mulighet til å kunne stille styrker til rådighet for fredsbevarende operasjoner i FN-regi.

Disse medlemmer viser til at diskusjonen omkring NATO-støtte til Tyrkia i forkant av Irak-krigen i 2003, klart illustrerte de dilemma Norge kan komme opp i når USA har valgt forebyggende angrep som en sentral del av sin nasjonale sikkerhetsstrategi. Tyrkias situasjon var at en måtte påberope seg artikkel 4 i Atlanterhavspakten fordi en alliert truet deres naboland med militære angrep. Denne paradoksale situasjonen burde etter disse medlemmers oppfatning danne utgangspunkt for en debatt om de konsekvenser USAs sikkerhetsstrategi kan ha for alliansen. Disse medlemmer mente Norge burde ha stilt seg kritisk til at NATO på denne måten ble forsøkt trukket inn i Irak-konflikten.

Som et lite land er Norge tjent med et sterkt vern om folkeretten og folkerettens forbud mot maktbruk. Disse medlemmer mener at en sikkerhetsstrategi som bygger på forebyggende angrep uavhengig av FN-mandat, ikke er i våre sikkerhetsinteresser, og at Norge må si klart fra om dette i NATO-sammenheng.

Disse medlemmer viser til at styrket innsats mot masseødeleggelsesvåpen er en oppgave det er bred enighet om i NATO. Disse medlemmer understreker at dette også må forplikte alliansen til å ruste ned egne masseødeleggelsesvåpen, og til å gå bort fra atomvåpen i NATOs egne forsvarsstrategier. Disse medlemmer viser til NATOs strategiske konsept fra 1999, pkt. 62-64, hvor det redegjøres for den rollen atomvåpen skal spille for alliansen. Her står det blant annet:

"The supreme guarantee of the security of the Allies is provided by the strategic nuclear forces of the Alliance, particularly those of the United States; the independent nuclear forces of the United Kingdom and France, which have a deterrent role of their own, contribute to the overall deterrence and security of the Allies."

Disse medlemmer mener at ikke-spredningsarbeidet og arbeidet for å avskaffe atomvåpen ikke vil lykkes om en ikke får til en svekking av den generelle politiske betydningen av atomvåpen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner må være folkerettslig forankret. I tillegg er politisk og moralsk legitimitet nødvendig. Norge vil derfor fortsatt ikke delta i preventiv krigføring og i forkjøpsangrep som ikke har en klar forankring i folkeretten.

Komiteen mener for øvrig det er viktig at militære engasjementer i utlandet er gjenstand for en bred og åpen debatt. Dette er avgjørende for å forankre norsk utenrikspolitikk i folket.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til sine merknader i Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004) Den videre moderniseringen av Forsvaret i perioden 2005-2008.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet mener det er avgjørende for Norge som ikke-medlem av EU at NATO forblir det sentrale organet for forsvars- og sikkerhets-politiske konsultasjoner mellom de allierte. Disse medlemmer mener EUs utenriks- og forsvarspolitiske ambisjoner kan svekke NATO ved at det oppstår unødvendige konflikter på tvers av Atlanteren. I en tid hvor USA i større grad ser ut til å være innstilt på å gå alene i internasjonale konflikter, er det nødvendig at europeiske NATO-partnere bestreber seg på et tettest mulig samspill med USA.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å understreke at NATO er og vil bli vår viktigste garantist for fred og demokrati. Med den nye NATO-utvidelsen er det grunn til å påpeke at Norge må opprettholde fokuset på Nordområdene, og Norge må ta med seg dette fokus inn i NATO. Forsvaret må få ressurser og mannskaper nok til å kunne ivareta de roller Stortinget pålegger Forsvaret. Når det gjelder Forsvarets rolle i norsk sikkerhetspolitikk, er denne endret de senere år, særlig etter 11. september 2001. Krigen mot terror har endret forutsetningene for bruk av norske styrker i utlandet. Vi tar nå aktivt del i krigshandlinger utenfor NATOs kjerneområder.

Disse medlemmer erkjenner at dagens sikkerhetspolitiske situasjon preges av det nye fiendebildet. Det er ikke lenger noen grunn til å frykte en stor krig mellom stater, slik det var under den kalde krigen. Det internasjonale samarbeidet mellom stater og organisasjoner bidrar til stabilitet i vår del av verden. Historisk sett har Europa vært preget av kriger og fiendskap. Gjennom de foretatte EU- og NATO-utvidelsene har stater som tidligere sto mot hverandre, nå fått felles sikkerhetspolitiske interesser. Demokratiet i medlemslandene får en dypere forankring gjennom tilknytningen til henholdsvis EU og NATO. Dette er med på å styrke de nye demokratiene og markerer den endelige slutten på den kalde krigen.

NATOs rolle i forhold til norsk og europeisk sikkerhet er også avgjørende i forhold til de oppgaver og krav som stilles til Forsvaret både nasjonalt og internasjonalt. De krav og forpliktelser som stilles av NATO, legger grunnleggende prinsipper for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

St.meld. nr. 34 (2003-2004) - om samarbeidet i NATO i 2003 - vedlegges protokollen.