Styresmaktene sitt arbeid med finansiell stabilitet
er delt mellom Finansdepartementet, Kredittilsynet og Noregs Bank.
Finansdepartementet arbeider særleg med rammevilkåra,
Kredittilsynet fører tilsyn med aktørane i den
finansielle sektoren, mens Noregs Bank skal medverke til robuste
og effektive betalingssystem og finansmarknader. Både nasjonale
styresmakter og internasjonale organ er involverte i arbeidet med å sikre
finansiell stabilitet, og internasjonalt samarbeid på området
har blitt utvida. Det internasjonale valutafondet (IMF) er ein sentral
aktør i det internasjonale arbeidet. Verksemda til IMF
blir omtala nærmare i kapittel 8 i meldinga.
Første del av kapittel 2 i meldinga
skildrar utviklinga i finansmarknadene den siste tida. Vidare blir
strukturen i den norske finansmarknaden omtala. Seinare i kapitlet
blir det gjort nærmare greie for ulike risikofaktorar,
som marknadsrisiko, kredittrisiko, likviditetsrisiko og risiko i
betalingssystema. Avslutningsvis kjem ei kort oppsummering av hovudtrekka
og einskilde av departementet sine merknader. Kapitlet inneheld òg
to boksar med omtale av nye retningslinjer for kapitaldekningsregelverket.
Talmaterialet og bakgrunnsinformasjonen til kapitlet er i stor grad
henta frå rapportar og publikasjonar frå Noregs
Bank og Kredittilsynet, mellom anna rapportane frå Noregs
Bank om finansiell stabilitet og rapportane frå Kredittilsynet
om finansinstitusjonar og rapporten Tilstanden i Finansmarkedet
2003.
Finansiell stabilitet inneber mellom anna at
det finansielle systemet oppfyller viktige funksjonar i samfunnet
- som kredittallokering, betalingsformidling og prising av finansielle
aktiva. Vidare inneber finansiell stabilitet at aktørane
har tillit til at systemet fungerer, og at finansielle avtalar blir
gjorde opp på rettmessig vis. Eit stabilt og velfungerande
finansielt system legg såleis grunnlaget for ulike spare-
og investeringsalternativ, mellom anna realinvesteringar som er
finansierte med eigenkapital og gjeld, og omfordeling av risiko mellom
ulike aktørar. Nokre av dei sentrale samanhengane i det
finansielle systemet, og korleis desse verkar inn på den
finansielle stabiliteten innanlands, er skildra i første
del av kapitlet om finansiell stabilitet i St.meld. nr. 7 (2003-2004)
Kredittmeldinga 2002.
Finansdepartementet vurderer den finansielle
stabiliteten som noko styrkt etter at Kredittmeldinga 2002 blei
lagd fram i oktober 2003. Bankane er samla sett relativt godt kapitaliserte,
og er med normal inntening i stand til å ta monalege tap
før soliditeten er truga. Bankane oppnådde eit
betre resultat i 2003 enn året før, men resultatet
var likevel svakare enn i 2001. Både den totale kapitaldekninga
og kjernekapitaldekning i bankane auka svakt frå 2002.
Vidare blei utlånstapa noko reduserte i 2003 i forhold
til 2002. Rentenedgangen i 2003 førte til press på bankane
sine rentemarginar, og netto renteinntekter blei reduserte samanlikna med året
før.
Veksten i bankane sin kreditt til hushalda har
vore høg over fleire år, og står ikkje
i forhold til veksten i inntektene til hushalda. Gjeldsbelastninga
har derfor auka monaleg dei siste åra, særleg
i visse grupper av hushald. Auken i gjeldsbelastning gjer at ein
renteauke vil ha større innverknad på hushaldsøkonomien.
Rentebelastninga er kraftig redusert som følgje av rentereduksjonane,
noko som medverkar til redusert kredittrisiko knytt til lån
til hushalda på kort sikt. Ved ein eventuell renteauke
kan belastninga likevel auke igjen, og det er derfor viktig at kvart
einskilt hushald har noko å gå på når
dei tek opp lån, som sikring mot uventa renteauke og inntektsfall.
At bankane har auka den delen av utlåna der lånebeløpet
er høgare enn bustadverdien, medverkar til å auke
kredittrisikoen knytt til lån til hushalda.
Veksten i gjelda til føretaka er relativt
låg, noko som har medverka til redusert gjeldsbelastning.
Rentebelastninga har blitt redusert som følgje av lågare
rente og låg gjeldsvekst. Lågare gjelds- og rentebelastning trekkjer
saman med ei betring i konjunktursituasjonen i retning av redusert
kredittrisiko i samband med lån til føretaka.
Utviklinga i føretakssektoren, og dermed også kredittrisikoen
knytt til lån til denne sektoren, heng tett saman med utviklinga
i hushaldssektoren ettersom innteninga er avhengig av etterspurnaden
til hushalda.
Rekna som del av forvaltningskapitalen har bufferkapitalen
til livsforsikringsselskapa auka frå utgangen av 2002 til
utgangen av 2003. Auken i bufferkapital heng saman med den positive
utviklinga i verdipapirmarknaden. Trass i at bufferkapitalen utgjer
ein større del av forvaltningskapitalen, har kapitaldekninga
falle i same periode. Kapitaldekninga er likevel relativt god.
Renteendringar verkar annleis for livsforsikringsselskap
enn for bankar. Rentereduksjonar inneber at marknadsverdien
av obligasjonane til livsforsikringsselskapa aukar. Lågare
rente inneber på den andre sida at livselskapa oppnår
lågare avkastning når dei investerer midlar på nytt
i marknaden, slik at låge renter på lang sikt
kan gjere det vanskeleg for livsforsikringsselskapa å oppfylle
rentegarantien. Som følgje av redusert marknadsrente har
Finansdepartementet redusert den høgaste avkastninga som
livselskapa kan garantere for framtidige innbetalingar, til 3 pst.
Livsforsikringsselskapa er òg eksponerte
for marknadsrisiko som følgje av at delar av
forvaltningskapitalen blir investert i aksjar. Kursane har svinga
sterkt dei seinare åra, og ein kan ikkje utelukke høg
volatilitet også framover. På same måte
som i førre Kredittmelding vil departementet understreke
kor viktig det er at livsforsikringsselskapa tilpassar risikoen
knytt til kapitalplasseringane til soliditetssituasjonen. Dei gode resultata
i 2003 har medverka til at livsforsikringsselskapa går
inn i 2004 med ein høgare bufferkapital enn det dei hadde
ved inngangen til 2003. Auka bufferkapital set selskapa i stand
til å auke aksjedelen av forvaltningskapitalen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til
at den finansielle stabiliteten ser ut til å vere noko
styrkt det siste året, mellom anna ved at bankane er god
kapitaliserte og i stand til å ta monalege tap.
Fleirtalet har vidare merka seg
at den høge kredittveksten til hushaldningane ikkje står
i forhold til veksten i hushaldningane sine inntekter.
Fleirtalet vil peika på at
det ved vurdering av nye lån må takast høgde
for at rentenivået i framtida kan verta høgare
enn det me opplever i dag. Både myndighetene og bankane
må sjå til at auka soliditet hos bankane ikkje
fører til "utlånspress".
Fleirtalet tek elles det som
står i kapittel 2 om finansiell stabilitet til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at til tross for at husholdningenes kredittetterspørsel
fortsatt er høy, og på femte året viser
en tosifret vekstrate, og også er høyere enn veksten
i husholdningenes inntekter, har nedgangen i Norges Banks foliorente
på 5,25 prosentpoeng fra sommeren 2002 til mars 2004 bidratt
til at renteutgiftene som andel av disponibel inntekt har falt til
et nivå som utgjør en tredel av nivået
på slutten av 1980-tallet. Med en stadig høyere
gjeldsgrad i husholdningene er det likevel viktig at bankene ved
tildeling av nye lån ikke legger dagens lave rentenivå til
grunn, men tar høyde for at låntaker må kunne
tåle en ikke ubetydelig renteoppgang i løpet av
lånets løpetid.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at norske banker har historisk gode resultater, som er blant
de beste i Europa. Etter disse medlemmers mening
viser det at konkurransen i det norske bankmarked er for svak, blant
annet med bakgrunn i den dominerende stilling enkelte banker har
fått, gjennom oppkjøp og fusjoner, de siste årene. Disse
medlemmer ber Konkurransetilsynet og Regjeringa om å følge
denne utviklingen nøye, og iverksette tiltak hvis utviklingen
fortsetter. Prisen forbrukerne i dag betaler for banktjenester er åpenbart
for høy.
Disse medlemmer viser videre
til at gjelda til forbrukerne over år har økt
mer enn husholdningenes inntekter. Etter disse medlemmers mening
kan denne situasjonen for mange familier bli ekstra vanskelig når
renta stiger igjen. Det er derfor viktig at banker og andre som
låner ut penger, er oppmerksom på det, og veileder
kunder som har lån de vanskelig kan klare å betjene
i en situasjon der renta stiger. Det er viktig at Finansdepartementet
og underliggende etater er oppmerksom og iverksetter tiltak før
en slik situasjon oppstår.