Stortingsrepresentant Jan Simonsen har den 17. november
2004 fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
nødvendige forslag, eller foreta nødvendige regelendringer,
slik at de samme reglene for å få økonomisk
støtte til bistandsadvokat som i dag gjelder i Norge, også gjøres
gjeldende for norske statsborgere som mener seg utsatt for overgrep
i utlandet."
I begrunnelsen for forslaget vises det til at
det bør være den norske stats plikt å ta
vare på sine innbyggere uansett hvor i verden de befinner
seg. Det finnes ikke saklige argumenter for at de reglene som gjelder
for hjelp til bistandsadvokat i Norge, ikke skal gjelde dersom det
påståtte overgrepet har skjedd i et annet land. Det
fremmes derfor forslag om at de samme reglene for økonomisk
støtte til bistandsadvokat som gjelder for påståtte
overgrep som har funnet sted i Norge, der saken reises for norske
domstoler, også må gjelde når det påståtte
overgrepet har skjedd i et annet land, og den sannsynlige gjerningsmannen
blir stilt for et annet lands domstol.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til det fremlagte forslaget fra representanten Jan Simonsen om å innføre en ordning med økonomisk støtte fra staten til bistandsadvokat for norske statsborgere som blir utsatt for kriminelle handlinger i utlandet. Komiteen viser også til brev fra justisdepartementet datert 6. desember 2004. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at departementet legger til grunn at straffeprosesslovens bestemmelser om bistandsadvokat (kapittel 9 a) bare gjelder saker som behandles av norske domstoler. Videre at det legges til grunn at straffbare handlinger som er begått i utlandet, i en del tilfeller kan forfølges i Norge, jf. straffeloven § 12 nr. 3 og 4.
Flertallet er kjent med at norske borgere som er fornærmet i straffesaker som behandles for domstoler i utlandet, i mange land har samme rett til advokatbistand etter dette landets regler som landets egne borgere i tilsvarende situasjon. Flertallet mener at i mange situasjoner er dette den beste løsningen da lokale advokater er de som best kjenner landets rettsregler og ikke minst kjenner dets språk og kultur.
Imidlertid vil flertallet vise til at ikke alle land har samme ordning med advokatbistand for fornærmede som Norge. I slike tilfeller får ikke fornærmede i dag dekket sine behov på en tilfredsstillende måte.
Flertallet er kjent med at Fornærmedeutvalget har fått i mandat å vurdere om den norske bistandsadvokatordningen også bør omfatte enkelte saker der norske borgere blir utsatt for grove lovbrudd i utlandet. Flertallet vil avvente dette arbeidet, men vil allerede nå signalisere at det er et behov for at fornærmede i de mest alvorlige straffesaker får mulighet til advokatbistand i saker som behandles for utenlandske domstoler.
På denne bakgrunn foreslår flertallet at Dokument nr. 8:23 (2004-2005) vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det allerede nå må tas et initiativ fra Regjeringen for å få endret regelverket på dette området. Man har sett flere eksempler på at norske innbyggere får mangelfull bistand fordi den straffbare handlingen de ble utsatt for, skjedde i utlandet.
Disse medlemmer mener at rene rettferdighetshensyn tilsier at retten til bistandsadvokat ikke bør være avhengig av i hvilket land den straffbare handlingen skal pådømmes. Det er dessuten uheldig i seg selv at dagens regelverk er koblet til lov om fri rettshjelp der den aktuelle advokathjelpen innvilges på et svært skjønnsmessig grunnlag, og der noen også får negativt vedtak både i første og andre instans mens straffesaken faktisk går for en utenlandsk domstol. At det rent straffeprosessuelt er slik at den norske ordningen med bistandsadvokat ikke passer like godt inn i alle andre lands rettssystemer, må forsøkes løst i det enkelte tilfelle, og må uansett tilstrebes å gå minst mulig ut over ofrene.
Disse medlemmer mener at straffeprosessloven bør inneholde en bestemmelse om at norsk bistandsadvokat må oppnevnes dersom det enkelte lands rettssystem ikke allerede tilkjenner offeret advokatbistand tilsvarende den norske ordningen. Dessuten må en slik regel gjelde så langt det er praktisk mulig innen det enkelte lands rettssystem.
Disse medlemmerviser til at ekstrautgifter i forbindelse med en slik reform bør være minimale da justisministeren i spørretimen den 8. mai 2002 opplyste om at klager på dagens ordning er "en håndfull". En rett til bistandsadvokat i forbindelse med straffesaker i utlandet vil dessuten kunne frigjøre saksbehandlingstid og sånn sett innebære en effektivisering.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge frem lovforslag som gir den samme rett til bistandsadvokat i utlandet som i Norge, så langt dette er straffeprosessuelt mulig i forhold til utenlandsk rett."
Forslag fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget ber Regjeringen om å legge frem lovforslag som gir den samme rett til bistandsadvokat i utlandet som i Norge, så langt dette er straffeprosessuelt mulig i forhold til utenlandsk rett.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:23 (2004-2005) - forslag fra
stortingsrepresentant Jan Simonsen om å innføre
en ordning med økonomisk støtte fra staten til
bistandsadvokat for norske statsborgere som blir utsatt
for kriminelle handlinger i utlandet - vedlegges protokollen.
Jeg viser til justiskomiteens brev 30. november
2004 der departementet bes om å uttale seg om forslaget
i Dokument 8: 23 (2004-2005).
Stortingsrepresentant Jan Simonsen ønsker
at de samme reglene som gjelder for økonomisk støtte
til bistandsadvokat som i dag gjelder i Norge, også skal gjelde
for norske statsborgere som mener seg utsatt for overgrep i utlandet.
Spørsmålet om den norske bistandsadvokatordningens
geografiske virkeområde er ikke uttrykkelig regulert, og
er heller ikke omtalt i forarbeider, rundskriv eller påtaleinstruks.
I saken referert i Rt. 1992 side 1067 heter det i lagmannsrettens
avgjørelse at spørsmålet er tvilsomt,
men at ordningen trolig gjelder for etterforskning som norsk politi
foretar i saken. Professorstipendiat Anne Robberstad heller til
at bistandsadvokat også bør kunne oppnevnes etter
norske regler når hele etterforskningen skjer i utlandet
(Bistandsadvokaten, 2003 s. 89-90).
Departementet legger til grunn at straffeprosesslovens
bestemmelser om bistandsadvokat (kapittel 9 a) bare gjelder for
saker som behandles av norske domstoler. Prinsippet følger
etter departementets syn av lovens system. Retten til advokatbistand
inntrer i nærmere oppregnede "saker", jf. straffeprosessloven § 107 a
første ledd første punktum. Det er naturlig å forstå dette
som saker som skal behandles i Norge.
Straffbare handlinger som er begått
i utlandet, kan i en del tilfeller forfølges i Norge, jf.
straffeloven § 12 nr. 3 og 4. En norsk kvinne
blir for eksempel voldtatt av en nordmann/utlending på ferie
i utlandet, og sak reises i Norge. I slike tilfeller vil fornærmede
ha rett til å få oppnevnt advokat etter straffeprosessloven
kapittel 9 a dersom de øvrige vilkårene er oppfylt.
Også en som ikke er norsk statsborger, men som er fornærmet
i en sak som går for norske domstoler, vil ha rett til bistandsadvokat
etter de norske reglene.
På samme måte antar departementet
at norske borgere som er fornærmet i straffesaker som behandles
av domstoler i utlandet, har samme rett til advokatbistand etter
dette landets regler som landets egne borgere i tilsvarende situasjon
har. Det kan være gode grunner til å opprettholde
en slik ordning. Det er de lokale advokatene som kjenner landets
rettsregler best (både de strafferettslige og de straffeprosessuelle
reglene), og ikke minst kjenner de språket og kulturen.
Departementet legger videre til grunn at utlandets regler kan begrense hvilke
oppgaver en norsk advokat kan utføre i saken.
Ikke alle land har samme ordninger for advokatbistand
til fornærmede som Norge. Departementet er kjent med at
det kan oppleves som en belastning for den enkelte fornærmede
at ordningen i det landet saken behandles, ikke er like god som
den norske. En endring av dagens ordning reiser imidlertid prinsipielle
spørsmål som bør vurderes grundig. For
eksempel må det vurderes hvilke lovbrudd som skal gi grunnlag
for en rett til bistand fra norsk advokat når straffesaken behandles
i utlandet, og hvilke oppgaver det skal gi dekning for. På denne
bakgrunn har departementet bedt Fornærmedeutvalget vurdere
om den norske bistandsadvokatordningen også bør
omfatte enkelte saker der norske borgere blir utsatt for grove lovbrudd
i utlandet. Jeg vil derfor ikke gå inn for endringer på dette
området nå.
Selv om man avventer vurderingen av bistandsadvokatordningens
virkeområde først etter at utvalget har lagt frem
sin utredning, er det andre måter å gi fornærmede
i konkrete saker økonomisk støtte til advokatbistand
på. Hvis vedkommende land ikke har en bistandsadvokatordning,
og handlingen er så grov at den ville gitt rett til bistandsadvokat
etter den norske straffeprosessloven hvis den hadde funnet sted
i Norge, vil norske myndigheter kunne dekke bistandsadvokat i saken
i medhold av rettshjelpsloven. Bistanden vil for eksempel kunne
omfatte utgifter til reise og opphold for fornærmede og
eventuell ledsager, eller utgifter til nødvendig oversettelse
av politidokumenter.
Jeg kan for øvrig opplyse om at informasjon
om reglene for bl. a. rettshjelp i utlandet vil bli lagt ut på departementets
hjemmeside.
Oslo, i justiskomiteen, den 3. februar 2005
Trond Helleland
leder |
Gunn Karin Gjul
ordfører |