I Nasjonalbudsjettet 2004 la Regjeringen fram Nasjonal
Agenda 21, den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig
utvikling. Dette reflekterte Regjeringens syn om at bærekraftig
utvikling må knyttes til sentrale politisk-økonomiske
dokumenter.
I handlingsplanen legges det avgjørende
vekt på at verdiskapingen skjer innenfor rammene av en
bærekraftig utvikling. En økonomisk utvikling
bygget på bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre
framstår som et overordnet strategisk mål i arbeidet
med bærekraftig utvikling. Dette arbeidet må ha
en langsiktig horisont og må derfor tuftes på langsiktige
analyser. Perspektivanalysen i denne meldingen presenterer oppdaterte
vurderinger av viktige internasjonale utviklingstrekk
og analyser av langsiktige utviklingstrekk for Norge knyttet til
befolkning og økonomi, samt anslag for nasjonalformuen
og nye framskrivinger av utslipp til luft.
I handlingsplanen ble det gitt en bred omtale
av betydningen av bærekraftig utvikling, Regjeringens målsettinger
på de sentrale politikkområdene og viktige problemstillinger
i oppfølgingen av planen. Handlingsplanen følges
i første rekke opp i det enkelte departements meldinger
og proposisjoner som omhandler konkrete politikkforslag knyttet
til bærekraftig utvikling. Oppfølgingen av handlingsplanen
ble også omtalt i Nasjonalbudsjettet 2005.
Regjeringens handlingsplan presenterte et foreløpig og
begrenset sett indikatorer på områder som er sentrale
for bærekraftig utvikling. I desember 2003 ble det nedsatt
et ekspertutvalg for å videreutvikle arbeidet med indikatorene.
Utvalget vil legge fram sin utredning tidlig i 2005. Årlige
rapporter om hvordan indikatorene utvikler seg vil være
et viktig grunnlag for myndigheter og andre for å vurdere
utviklingen.
Komiteen tar dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at bærekraftig utvikling er en grunnfestet del av disse
medlemmers politikk, og rommer et absolutt krav om solidaritet
med kommende generasjoner. En politikk for bærekraftig utvikling
innebærer vern av livsnødvendige miljøressurser
og en forsvarlig forvaltning av naturressursene. Hovedutfordringen
er at de rikeste av jordas befolkning belaster miljøet
og ressursene så sterkt at de andre ikke får rom
til velstandsvekst uten at jordas tålegrenser sprenges.
På flere områder er disse grensene allerede overskredet.
I tillegg rammer miljøødeleggelser hardest dem
som har minst mulighet til å tilpasse seg endringer.
Skal vi løse miljøutfordringene,
må vi:
– Opprettholde
biologisk mangfold og kulturlandskap.
– Stanse forurensningen, spesielt
av miljøgifter og klimagasser og av luftforurensing i særlig
utsatte områder.
– Redusere forbruket vårt
og spesielt begrense bruk av ikke-fornybare ressurser og unngå overforbruk av
fornybare.
Disse medlemmer viser til at
disse miljøutfordringene krever endringer både
i produksjons- og forbruksmønstre. En mer miljøvennlig
politikk innebærer blant annet redusert forbruk av naturressurser,
og kraftige reduksjoner i utslippene av klimagasser. I tillegg må vi
produsere mat på en mer miljøvennlig måte
og ta vare på naturens mangfold.
Globale miljøutfordringer krever internasjonalt
samarbeid. Disse medlemmers mål er at Norge
blir et foregangsland i miljøspørsmål.
Det innebærer at Norge er drivende i det internasjonale
miljøarbeidet, og er villig til å gå foran
for å finne løsninger på miljøproblemer
nasjonalt.
Varepriser og rammebetingelser for næringsliv
og produksjon skal gjenspeile miljøkostnadene. Å investere
i miljø skal være lønnsomt. Den teknologikunnskapen
vi har i Norge, bør videreutvikles offensivt og planmessig. Disse
medlemmer ønsker å utvikle en strategi
der man gjennom et samspill mellom det offentlige og næringslivet
satser på forskning og utvikling og gjennomføring
av miljøtiltak, som kan bidra til å opprette et
teknologisk forsprang. Slike forsprang kan brukes til å utvikle
høyere miljøstandarder og sette standarden når
regler for best tilgjengelig teknologi skal fastsettes.
Det skal lønne seg å være
miljøvennlig. Disse medlemmer vil derfor
innføre et grønnere skattesystem. Det innebærer
lavere skatt på arbeid og økt skatt på energiforbruk
av ikke-fornybare ressurser, transport og avfall. Det er imidlertid
samtidig viktig å ivareta det fordelingspolitiske perspektivet
i skattesystemet. Fordeling og miljø må gå hånd
i hånd for å sikre bred folkelig støtte
for miljøpolitikken. Det må tas hensyn til konsekvensene
for lokal syssel- og bosetting. Et grønt skattesystem må kombineres
med kvotesystemet i Kyoto-avtalen. Disse medlemmer ønsker
ikke et system med kjøp og salg av CO2-kvoter
som fritar Norge for faktiske utslippsreduksjoner. Det viktigste for disse
medlemmer er ikke hvilket virkemiddel som brukes for å redusere
forurensningen, men at det faktisk skjer en reduksjon. Tiltak i
Norge skal stå for hoveddelen av bidragene til å oppfylle
Norges Kyoto-forpliktelser til reduksjon i utslipp av klimagasser. Dette
skal blant annet være CO2-deponering
og -injeksjon i Nordsjøen.
Disse medlemmer understreker
at Nasjonal Agenda for bærekraftig utvikling skal være
et styrende premiss i den øvrige politikken. Tiltak som
ikke er forenlige med en bærekraftig utvikling, kan ikke
gjennomføres. Et eksempel på dette er prosjektet
Grønn stat som skal sørge for at offentlige innkjøp
bidrar til en bærekraftig utvikling.
Gjennom en kraftig satsing på ny fornybar
energiproduksjon og enøk og miljøvennlig energiomlegging
i næringslivet og husholdningene, skal produksjonen av slik
energi innen 2010 økes med 20 TWh.
En rekke andre tiltak må gjennomføres
for å sikre bærekraftige utvikling:
– Nasjonale
mål for opprydding og fjerning av miljøgifter
skal nås.
– Vern av strandsonen og allemannsretten
skal styrkes.
– Det skal satses på grønt
reiseliv og bærekraftig næringsutvikling.
– Vernet av det biologiske mangfoldet
skal økes.
– Det skal satses på kollektivtrafikk,
særlig i og rundt de store byene og en overgang av godstransport
fra vei til tog og båt.
– Norsk bistand og fredsarbeid
skal ha en klar miljøprofil.