Regjeringen legger med dette frem stortingsmelding om
marin næringsutvikling - Den blå åker.
Meldingen er en oppfølging av Stortingets vedtak i forbindelse med
behandling av Innst. S. nr. 119 (2003-2004), jf. Dokument nr. 8:131
(2002-2003). Tiltakene det blir gjort rede for i meldingen skal
bidra til en bærekraftig marin næring bestående
av lønnsomme og omstillingsdyktige foretak med høy
innovasjons- og nyskapingsevne.
I meldingen beskrives de utfordringer næringene
i dag står overfor, og de konsekvenser dette medfører.
Et siktemål med meldingen er å skape et grunnlag
for felles virkelighetsforståelse mellom myndigheter og næringsutøvere,
opinion og medier, og med dette en felles plattform som Norge kan
bygge videre på for å fremme nasjonal næringsutvikling
for et globalt marked.
Hvis dette lykkes, kan det innenfor marin sektor
skapes varige og bærekraftige arbeidsplasser med interessante
og varierte arbeidsoppgaver på en internasjonal arena.
En av utfordringene er å sikre rekruttering av kunnskapsrike
mennesker. Marin sektor krever i dag både bred og spisset
faglig kompetanse på mange områder, og behovet
for spisskompetanse på stadig flere felt er økende.
Regjeringen ønsker å fremme
en politikk som vektlegger næringsutvikling, innovasjon,
nyskaping og utvikling av sterke marine miljøer langs kysten.
Det er etter Regjeringens syn behov for en dreining av politikken:
For å bidra til å utvikle
en levende kyst legger Regjeringen til grunn følgende hovedstrategier:
– Sikre
det miljø- og ressursmessige grunnlaget for fremtidig verdiskaping
langs hele kysten.
– Bidra til å redusere
faktorer som i dag hindrer verdiskaping og konkurransekraft.
– Bidra til marin verdiskaping
gjennom fokus på forskning, kunnskap og nyskaping.
– Fremme næringsutvikling
på nye områder.
– Hensynet til ressurs og miljø vil
være en grunnleggende premiss for næringsutvikling.
Dette medfører spesiell oppmerksomhet
rettet mot tiltak for:
– Økt
konkurransekraft og lønnsomhet gjennom strukturtilpasninger
i flåte, havbruk og foredling.
– Forenkling av regelverk, og
sikre at offentlig sektor er serviceinnstilt og koordinert.
Regjeringen legger stor vekt på at
marin sektor skal ha rammebetingelser som er mest mulig like annet næringsliv.
Dette er et bakenforliggende hensyn som påvirker utforming
av regelverk og handlingsplaner i havbruk, fiske og marin sektor
for øvrig.
Fiskeri- og havbruksnæringens rammebetingelser preges
i utgangspunktet av mye usikkerhet fordi næringen er basert
på biologisk høsting og produksjon som i sin natur
er ustabil. I tillegg til dette lever næringen med usikkerhet
knyttet til handelshindringer på viktige markeder. De viktigste
produktene konkurrer dessuten på et internasjonalt matvaremarked
preget av ulike subsidie- og sektorinteresser. Denne usikkerheten,
i begge ender av verdikjeden, er spesiell for marin sektor.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud
Gaundal, fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar
Kristiansen og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, Øystein
Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa
Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær Grimstad
og Einar Steensnæs, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen,
viser til St.meld. nr. 19 (2004-2005) om Marin næringsutvikling
- Den blå åker, og mener at meldingen gir en bra beskrivelse
av forhold knyttet til den marine næringen, men komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti, hadde sett det som en fordel dersom meldingen
i større grad hadde belyst helheten i situasjonen for våre
kystsamfunn.
Komiteen viser til at havområdene
innenfor Norges økonomiske sone er 6 ganger så store
som det landområdet vi rår over og at Norge er
et av de land i verden med lengst kystlinje i forhold til folketallet.
I Nord-Norge bor 90 pst. av befolkningen mindre enn 4 kilometer
fra kysten, og i Sør-Norge bor over 90 pst. av befolkningen
mindre enn en times reisetid fra kysten.
Komiteen mener at nærheten
til havet er avgjørende for vår nasjonale rikdom
og velferd. Skipsfarten har gjennom årene hatt stor betydning
for å sikre landet eksportinntekter. Olje- og gassforekomstene
i havområdene utenfor kysten gir Norge ufattelige inntekter. Fiskerinæringen
er vår nest største eksportnæring.
Komiteen viser til at landets
mest helhetlige og slagkraftige næringsmiljøer
ligger langs kysten. Det er også her vi finner noen av
de største mulighetene. Analyser viser at vi ved en aktiv
utvikling av de mulighetene som ligger i petroleumsnæringen,
kan øke landets verdiskaping med 2 000 mrd. kroner de neste
50 årene. Andre analyser viser at det er mulig å øke
havbruksvirksomheten slik at den samlede verdiskapingen i fiskeri-
og havbruksnæringen kan økes til et nivå på oppmot
340 mrd. kroner over 30 år. Dette er imidlertid en utvikling
som ikke kommer av seg selv eller gjennom vekst i markedet alene.
Dette krever målrettet offentlig satsing blant annet gjennom
satsing på forskning.
Komiteen er med bakgrunn i dette
enig i Regjeringens visjon om at Norge skal ha en levende kyst,
preget av et dynamisk og bærekraftig næringsliv,
innovasjon og verdiskaping.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at St.meld. nr. 19 (2004-2005)
om Marin Næringsutvikling gir en god beskrivelse av situasjonen for
de marine næringer, ikke minst gir meldingen en god forståelse
for den globale konkurransesituasjon næringen opererer
under. Disse medlemmer vil påpeke at de
marine næringene er blant de mest konkurranseutsatte næringer
vi har i Norge, og hovedvekten av produksjonen går til
eksport. Markedsforståelse og markedsadgang er derfor etter disse
medlemmers oppfatning sentrale stikkord for en ønsket
utvikling i næringen. Med rammevilkår som bidrar
til å øke markedsforståelsen og som bidrar
til å sikre lønnsomme bedrifter, vil kystsamfunnene
stå sterkere rustet til å møte den globale
konkurransesituasjonen.
Disse medlemmer vil understreke
det verdiskapningspotensial som ligger i de marine næringene. Det
forutsetter imidlertid at de marine næringene gis rammevilkår
til å operere i en stadig mer global konkurransesituasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
videre fremheve viktigheten av å skille fiskeri- og distriktspolitikk
slik at rammevilkårene for næringen får
en markedsfokus på linje med andre ordinære næringer. Disse
medlemmer mener en slik endring er en forutsetning for å utnytte
verdiskapingspotensialet i næringen til beste for næringen
selv og for kystsamfunnene.
Norge er en av verdens største eksportører
av sjømat. Norske eksportører selger årlig
mer enn 2 000 ulike marine produkter som eksporteres til mer enn
150 land hvert år. Forbrukertrender på verdensmarkedet
med vekt på sunn og bærekraftig produksjon går
i Norges favør. Etterspørselen etter sjømat
er økende, og potensialet er stort.
Fremveksten av sterke multinasjonale supermarkedkjeder
og effektive internasjonale leverandører har i løpet
av få år skapt en ny konkurransearena.
Dagens internasjonale sjømatmarked bærer preg
av å være kjøpers marked. De relativt
få kjøperne har omfattende og tydelige krav til
leverandører og muligheter til å velge blant store
og små leverandører i en rekke land. Leverandører
som ønsker å være med i denne konkurransen
må kunne tilpasse seg disse kravene.
I forhold til supermarkedkjedene i de store
industrilandene er de norske sjømateksportørene
små. Tilsvarende er norske produsenter også relativt
små sammenlignet med sjømatprodusenter i andre
land. Det er i dag over 550 foredlingsbedrifter og mer enn 500 aktive eksportører
av fisk i Norge. Eksporten, og mye av virksomheten for øvrig,
domineres imidlertid av en håndfull selskaper som i norsk
marin sammenheng fremstår som store, men som er små i
internasjonal sammenheng. Den tradisjonelle omsetningsformen for
fisk har vært omsetning i spotmarkedet. I dette markedet
er som regel priskonkurranse det viktigste konkurranseparameteret.
Langsiktig kontraktssalg stiller andre krav enn spotomsetning når
det gjelder markedskontakt og markedsforståelse.
Kjedene ser det som viktig med en jevnlig lansering av
nye produkter for å opprettholde og skape interesse og
helst øke den totale omsetningen. Dette krever betydelige
ressurser fra leverandørenes side i form av utviklingskostnader
samt kostnader til dokumentasjon og lanseringskampanjer. Bredde
i produktsammensetningen og sikkerhet i leveransene også utenfor
sesongen foretrekkes ofte av de større matvarekjedene.
Tilleggsinformasjon som f.eks. miljømerking, kvalitets-standarder,
merking av fangstdato og fangstfelt o.l. kan utgjøre konkurransefortrinn.
Det avgjørende for supermarkedene er ofte hvor stor fortjenestemargin
det er mulig å oppnå per hyllemeter. Selv om størrelse
og volum i slike sammenhenger vil kunne spille en mindre rolle,
vil det likevel ofte være slik at de internasjonale matvarekjedene
foretrekker å forholde seg til få, store leverandører
som kan tilby både volum og et bredt produktsortiment.
De problemstillinger og trender som er beskrevet ovenfor
gjelder i like stor grad for det norske markedet. Sjømatprodusentene
klarer ikke i tilstrekkelig grad å tilfredsstille kjedenes
behov med hensyn til leveringssikkerhet og produktsortiment etc.
Komiteen viser til
at Norge ligger tett opptil verdens mest produktive havområder.
Det gir helt unike muligheter for å bringe på land
sjømat av høy kvalitet. Samtidig har vi en lang
kystlinje med rene havområder som egner seg for havbruk.
Komiteen mener at Norge har et
unikt fortrinn ved sin nærhet til ferskt råstoff
av høy kvalitet, og at norsk fiskerinæring av
den grunn må utvikle en strategi som bygger på det
fortrinnet vi her er i besittelse av.
Komiteen mener videre at Norge
må sikte mot å være verdens fremste leverandør
av høykvalitets fiskeprodukter. Førsteklasses
ferskt råstoff kan både være grunnlag
for ferske foredlede produkter, for tradisjonelle produkter som
tørrfisk og klippfisk, og for foredlede produkter som fryses
etter bearbeidelse. En slik strategi forutsetter imidlertid nødvendige
grep. For det første at leveransene av ferskt råstoff
må ha prioritet. For det andre at vi sikrer nivået
på kvaliteten ved at det innføres en sertifiseringsordning
for selskaper som vil levere under felles norsk markedsprofil. De
ulike delene av næringen må i langt større
grad sees i sammenheng. Aktiviteten i flåten må endres
slik at en jevner ut svingningene i ressursgrunnlaget. Hensynet
til kvalitet og markedsmuligheter må tillegges vekt i reguleringen
av fisket. Fokus må flyttes til hvordan vi kan styrke vår
konkurranseevne i det internasjonale marked og få størst
mulig utbytte av hver kilo fisk. Både for å kunne
utnytte fortrinnet ved tilgang på ferskt råstoff
og for å få bedre utnyttelse av kapasiteten i
fiskeindustrien, er det behov for å jevne ut svingningene
i leveransene.
Komiteen ser et behov for ytterligere å styrke forskningen
på områder som markedskunnskap, markedsrettet
produktutvikling, oppdrett av nye arter og marin bioteknologi. Komiteen viser
ellers til Regjeringens målsetninger gjennom St.meld. nr.
20 (2004-2005) - Vilje til forskning hvor disse områdene
er omtalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at næringen gis rammevilkår som
er forutsigbare og markedsfokusert, noe som forutsetter et skille
mellom fiskeri- og distriktspolitikk. Forutsigbarhet med hensyn
til prising, kvantum og timing er viktig for å sikre en
positiv og markedsrettet utvikling i næringen.
Disse medlemmer støtter
derfor Regjeringen i at det bør opprettes en frivillig
merkeordning for å sikre at kvaliteten på norsk
sjømat har et høyt nivå. En slik ordning
vil medføre at de bedrifter som slutter seg til ordningen
vil kunne operere under en felles norsk markedsprofil, og derigjennom
være et tiltak som bidrar til å styrke kvalitetsfokuset
i næringen. Disse medlemmer vil også fremheve
viktigheten av at det fokuseres på hvordan reguleringer
og høstingsstrategier kan bli mer markedsrettede.
Sysselsettingen i fiskeindustri og havbruksnæringen har
vært preget av stor grad av stabilitet i perioden fra 1985
og frem til i dag. Antall sysselsatte i fiskeflåten har
blitt redusert i samme periode.
Marine virksomheter og næringsmiljø må ha
et kontinuerlig fokus på nyskaping og utvikling. De bedrifter/miljøer
som opererer i et samspill med andre bedrifter og kunnskapsmiljøer
har bedre forutsetninger for å lykkes i en global konkurransesituasjon.
Geografisk nærhet letter et slikt samspill. Ved å legge
til rette for fremvekst av sterke regionale miljø, vil
den samlede konkurransekraften i marin sektor styrkes. Regjeringen vil
derfor legge til rette for en innovasjonspolitikk der man utnytter
regionale fortrinn for å styrke vår globale konkurransekraft.
Fiskeri- og havbrukspolitikk har tradisjonelt
sett vært preget av sterke geografiske føringer
og virkemidler. Det ligger også fordelingsmessige føringer
innbakt i dagens marine forvaltning. Gjennom reguleringer, kvoteordninger
og landingsbestemmelser påvirkes fordelingen mellom regionene.
Fra 1930-tallet er deltagelsen i fisket begrenset, første
gang gjennom trålloven. Dette har ført til endringer
i flåtesammensetningen, de siste 15 årene også med
adgangsbegrensende tiltak for kystflåten. Tiltakene er
innført både av hensyn til fiskeressursene og
av økonomiske grunner. Utviklingen har i hele perioden
gått i retning av færre og mer effektive fartøy.
Den økte globaliseringen har ført til et økt
fokus på lønnsomme verdikjeder.
Kostnadsnivået på transport
av fisk har stor betydning. Å redusere fremføringstiden
fremstår i dag som en av de største utfordringene.
Fersk fisk forringes raskt. Ny kunnskap om emballasje og oppbevaring
av ferske produkter kan bidra til å endre prioriteringen mellom
transportmidler. I dag transporteres fersk fisk hovedsakelig på vei,
og i noen grad med fly. Sjøtransport dominerer frossenfisksegmentet
og transport av konvensjonelle produkter.
Kapasitets- og miljøulempene knyttet
til overbelastning av EUs veinett gjør det realistisk å forvente økte kostnader
ved biltransport i Europa. Det bør derfor planlegges for
vesentlige overføringer av transport av gods fra vei til
sjø og bane. Utvikling av de nasjonale havnene, og av effektive
tilførselskanaler til disse, er relevante tiltak for å nå målet
om økt transport av varer på sjø.
Argumentene for videre investeringer i transportinfrastruktur
knyttes opp til utviklingen i bosettingsmønster og næringsutvikling
generelt. Utviklingen i øvrige samfunnsforhold vil påvirke
mulighetene til å opprettholde og videreutvikle tilfredsstillende
infrastruktur på steder der marine bedrifter er lokalisert.
En vellykket utforming av politikken på området
avhenger derfor av at infrastruktur og marin næringsutvikling
sees i sammenheng.
Regjeringen fremmer i St.meld. nr. 24 (2003-2004) Nasjonal
Transportplan 2006-2015 forslag om å videreføre
innsatsen rettet mot fiskerihavner.
Regjeringen vil gjennomgå søkekriteriene
for fylkene vedrørende midler til statlig fiskerihavneutbygging,
og statlig tilskudd til fiskerihavneutbygging. Det vil særlig
bli fokus på:
– Næringsklynger
(sammensatt næringsaktivitet/ bedrifter i tilknytning
til havnen).
– Kommunenes utviklingsplaner
(kommunedelplaner, arealplaner, etc.).
– Midlene til fiskerihavner sees
i sammenheng med offentlig finansiering av prosjekter på landsiden.
– Tiltak for å kunne
få raskere gjennomføring og ferdigstilling av
prosjekter, bl.a. ved å konsentrere de statlige midlene
om færre prosjekter.
Teknologisk utvikling har ført til
at nærhet til ressursene i dag betyr mindre for valg av
lokalisering av marin virksomhet enn tidligere, mens andre lokaliseringsfaktorer øker
sin relative betydning. Tilgang til kompetent arbeidskraft er en
slik faktor.
Kapitaltilgang i såkorn-/venturefasen
synes videre å være en flaskehals for utviklingen
av nye næringsområder i marin sektor. En sunn
og lønnsom sjømatnæring som opererer
innenfor gode og forutsigbare rammebetingelser vil på sikt
trekke til seg både den nødvendige kompetanse
og kapital. Dette må være en sentral målsetting
og premiss for vurdering av sektorens kapitalbehov. Innovasjon Norge
har i 2004 analysert geografiske variasjoner i kapitalmarkedet.
Rapporten fra Innovasjon Norge er sammenfallende med det inntrykk som
aktører i næringen har formidlet. Private finansieringsinstitusjoner
er avventende med å gå inn på nye områder,
og flere vedlikeholder eksisterende kundeportefølje uten å etablere
nye kundeforhold. De krever dessuten en høyere andel egenkapitalfinansiering
enn for få år siden. Sentralisering av finansielle
miljø skaper i tillegg større avstand mellom næringsaktørene
og de finansielle aktørene, og reduserer bankenes muligheter
for personlig kjennskap til aktører og næringen.
Komiteen ser mange muligheter
for Kyst-Norge. Men betydningen for sysselsetting og bosetting avhenger
av viljen og evnen til å omdanne ideer og muligheter til
lønnsom næringsvirksomhet. Derfor blir innsatsen
for å støtte opp om nyskaping og næringsutvikling avgjørende
for å gjøre muligheter til virkelighet.
Komiteen mener at både
for næringsliv og privatpersoner vil tilgang på arbeidsplasser
for begge kjønn, gode boliger, gode velferdstilbud, gode
kommunikasjonsløsninger og et bredt spekter av servicetilbud være
avgjørende for om stedet er attraktivt for lokalisering.
Mange steder vil ikke kunne gi et så bredt og variert tilbud
som ønskelig. Imidlertid vil det ofte være tilstrekkelig
at bredden i tilbudet finnes i regionen. Utvikling av robuste arbeids-,
bolig- og serviceregioner vil derfor kunne gi regionen som helhet
større kraft.
Komiteen mener derfor at det
må utvikles robuste regioner.
Komiteen viser til at avstandene
er en betydelig ulempe for distriktene. Dette forsterkes ved at
klimaet vinterstid ytterligere forverrer fremkommeligheten. Både
for å bedre tilgjengeligheten og for å redusere kostnadene,
er det derfor viktig å redusere avstandshindrene. Et godt
transporttilbud er viktig for å sikre tilgangen til markedene
og for å dekke næringslivets øvrige behov.
Komiteen ser det som svært
viktig at det blir satt inn tiltak for å fjerne flaskehalser
som hindrer fremkommeligheten på vegene, for eksempel utbedring
av vegstrekninger med lav bæreevne eller stor rasfare.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at utbyggingen av stamvegnettet må prioriteres slik
at flaskehalser fjernes, og en får en gjennomgående stamvegstandard.
Det er også viktig at det raskt skjer utbedringer av fylkesveger
i distrikter hvor det er dårlig bæreevne og standard,
slik at ikke transportproblemer skaper unødige hindringer
og kostnader for næringslivet i distriktene. Her må staten
bidra på en måte som sikrer verdiskaping og bosetting
i alle deler av landet.
Komiteen viser til
behandlingen av St.meld. nr. 24 (2003-2004), Innst. S. nr. 240 (2003-2004)
- Nasjonal transportplan 2006-2015 og at problemstillinger rundt samferdselsspørsmål
belyses der. Komiteen viser til at partienes standpunkter
er nøye redegjort for i den innstillingen.
Komiteen er enig i at effektive
og trygge fiskerihavner er en viktig forutsetning for verdiskaping
og bosetting langs kysten. Videre ser komiteen det
som avgjørende med gode logistikk- og transportløsninger for å kunne
utnytte det fortrinn som ligger i tilgangen til ferskt fiskeråstoff.
Gode fiskerihavner er en forutsetning for landing av fisk. Lokale
havner vil også være avgjørende for utvikling
av havbruk.
Komiteen mener at elektronisk
kommunikasjon gir muligheter for å fjerne vesentlige deler
av avstandsulempene i kystdistriktene og andre deler av Distrikts-Norge.
Dette forutsetter imidlertid etter komiteens mening
at næringslivet i distriktene må sikres tilgang til
telenett med høy hastighet. Og det forutsetter at den nye
teknologien brukes bevisst til å skape utvikling i distriktene.
Komiteen viser til
behandlingen av St.meld. nr. 49 (2002-2003), Innst. S. nr. 133 (2003-2004)
- Breiband for kunnskap og vekst. Komiteen viser
til at partienes standpunkter er nøye redegjort for i den
innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremheve at tradisjonelt har det i mange kystsamfunn vært
et sterkt initiativ og en evne til å etablere nye bedrifter.
Fremveksten av norsk havbruksnæring er et godt eksempel
på hvordan privat initiativ har utviklet sterke bedrifter
og næringer. Disse medlemmer vil fremheve
at det også i tiden fremover vil være behov for
at nye ideer blir omdannet til forretningsmessige løsninger.
For å skape sterke og robuste kystsamfunn er det viktig
at myndighetene fokuserer på å gi rammevilkår
som skaper grunnlag for lønnsomme bedrifter. Disse
medlemmer mener dette gjøres ved at marine næringer
i større grad gis rammevilkår på linje
med ordinære næringer og at det skilles mellom
nærings- og distriktspolitikk.
Disse medlemmer er opptatt av
at kystsamfunnene skal ha en god infrastruktur. For næringslivet
er det viktig å utvikle god infrastruktur for å styrke
transporten, men det er også viktig at det investeres i
elektronisk kommunikasjon og i gode fiskerihavner i tilknytning
til fiskeindustrien. Disse medlemmer mener derfor
det må satses betydelig sterkere på å forbedre
veistandarden og på å sikre gode veiløsninger. For
mange av de bedriftene som er lokalisert til kysten er det reelt
sett ingen alternativer til biltransport.
Verdens befolkning var i 2003 på om
lag 6,3 mrd. og befolkningen øker med 1,2 pst. årlig.
Mer enn én mrd. mennesker har fisk som sin viktigste proteinkilde. Gjennomsnittlig
konsum per person på verdensbasis har økt fra
9,4 kg i 1963 til rundt 16 kg i 2001, dvs. med nesten 70 pst. Det
er antydet at konsumet av sjømat på global basis
kan komme til å øke til mellom 19 og 21 kg per
person (rundt vekt) innen 2030 (FAO).
EU-markedet er det viktigste markedet for norsk
fisk og fiskeprodukter. I tillegg øker eksporten til Russland sterkt.
For norske sjømatprodusenter antas det også å ligge
et betydelig uutnyttet potensial i hjemmemarkedet.
Mulighetene i marin sektor vil henge sammen
med troverdighet på områder som miljøfokus,
bærekraftig forvaltning, kvalitet og etisk standard. Dette
må være basert på vitenskapelig dokumentasjon
og sporbarhet. Et slikt miljøfokus vil styrke norsk fiskeri-
og havbruksnæring i den internasjonale konkurransen.
Innenfor verdikjeden for fiske og fangst ligger
det omfattende muligheter til høyere langsiktig verdiskaping
gjennom bedre strukturtilpasninger og sterkere fokus på kvalitet
både i flåte og landindustri. Det er spesielt
viktig at biproduktene tas vare på. Gjennom markedsarbeid,
merkevarebygging, dynamisk produktutvikling, utnytting av nærmarkeder
for ferskfisk og ytterligere automatisering ligger det et potensial
for å øke verdiskapingen og bearbeidingsgraden
i Norge.
Det ligger videre store muligheter i utvikling
av oppdrettsarter som kveite, steinbit, skjell og kråkeboller m.m.
Havbeite, dvs. mer ekstensive former for oppdrett, er i oppstartsfasen.
Foreløpig vurderes hummer og stort kamskjell som de mest
aktuelle artene i havbeite.
I verdikjeden for oppdrett av laks og ørret
ligger det også fremdeles betydelige muligheter for økt
verdiskaping. Mulighetene ligger i bedre utnyttelse av markedsmulighetene,
høyere grad av bearbeiding i Norge, produktutvikling og
fortsatt fokus på faktorer som reduserer kostnader.
Bioteknologi er et område i sterk vekst.
De fleste land som satser på bioteknologi har konsentrert
seg om produkter i tilknytning til for eksempel legemiddelindustrien.
Marin bioteknologi har imidlertid ikke fått noe særskilt
fokus i disse satsingene og dette åpner et mulighetsrom
for en marin kunnskapsnasjon som Norge. Gjennom en målrettet
satsing på marin bioteknologi har Norge muligheten til å få et
forsprang og danne grunnlaget for en kunnskapsbasert regionalt forankret
fremtidsnæring i Norge.
Reiseliv generelt og ikke minst kystturisme
basert på kultur og naturopplevelser antas å ha
et betydelig vekstpotensial. I løpet av 1990-tallet har
fisketurisme vokst frem til å bli en viktig del av det
norske reiselivsmarkedet. Antall turister som kom til Norge i 2000
i forbindelse med fritidsfiske er anslått til omlag 224 000,
med en beregnet årlig vekst på om lag 35 000 personer.
Komiteen er enig i at potensialet
for videre vekst i marin sektor er stort og at mulighetene er mange,
men for å kunne utnytte dette potensialet må det
satses mer på forskning og utvikling både for å bedre
utnyttelsen av råstoffet og for å gi markedet
det som etterspørres.
Komiteen mener at en viktig forutsetning
for å nå disse målene er at samspillet
mellom råvareleverandørene og foredlingsindustrien
fungerer best mulig.
Komiteen viser til at den marine
næringen er spredt langs hele kysten og at aktiviteten
er viktig for å videreføre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Fiskeri- og havbruksnæringen hadde en eksportvekst på om
lag 300 pst. fra slutten av 80-tallet til slutten av 90-tallet.
Det forventes at det globale matforbruket fordobles de
neste 20 årene. Med en forventet vekst i sjømatens
andel av matkonsumet, vil markedsmulighetene for norsk fiskerinæring økes
betydelig i årene framover. Begrensningene i ressursene
av villfisk gir særlige muligheter for vekst innen havbruk.
Norge ligger fremst i verden i utvikling av sjøbasert havbruk.
I tillegg er markedsmulighetene for marin bioteknologi raskt voksende.
Komiteen ser det som et mål
at Norge i framtida skal være verdens fremste sjømatnasjon,
noe som forutsetter en vesentlig sterkere og mer strategisk satsing i
utvikling av sektoren.
Komiteen viser til at flere bestander
av sjøpattedyr i norske farvann nå er meget robuste
og trenger økt beskatning. I forbindelse med behandling
av St.meld. nr. 27 (2003-2004) om Norsk sjøpattedyrpolitikk gjorde
Stortinget følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringa snarast råd auke
det årlege uttaket av vågekval vesentlig i høve
til dagens nivå, og i tråd med tilrådningar
frå norske forskarar".
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, er ikke tilfreds med oppfølgingen
av dette vedtaket, og mener at mer må gjøres for å øke
uttaket, slik Stortingets vedtak legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det tidligere år har
vært vanskelig å ta hele vågehvalkvoten. Disse medlemmer er
fornøyd med at Regjeringen har lagt til rette for en smidigere
gjennomføring av årets fangst.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i St.meld. nr. 27 (2003-2004) om Norsk sjøpattedyrpolitikk. Desse medlemene meiner
at Stortinget på eigna vis skal involverast og høyrast
i forkant av kvotefastesetjingar både for artar Noreg forvaltar
saman med andre land og for artar Noreg einsidig fastset kvotane
for. Slik kan ein sikre at forvaltninga er i samsvar mellom dei
mål og intensjonane Stortinget trekker opp.
Komiteen viser også til
de store problemene som er langs kysten på grunn av for
stor bestand av kystsel, og mener at mer må gjøres
for å få økt uttaket - jf. Stortingets
behandling av Dokument nr. 8:65 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er tilfredse med at støtten
til fangst av kystesel er økt og at støtten bl.a.
omfatter produktutvikling. Disse medlemmer mener
at effekten av de iverksatte tiltak bør vurderes før
flere tiltak innføres.
Komiteen synes det
er positivt at det drives forskning på utnyttelsen
av produktene fra sjøpattedyr, men tror det må satses
langt mer på utnyttelse og salg av disse høyverdige
produktene enn det som er tilfellet i dag.
Komiteen ser på turisme
og reiseliv som et meget viktig bidrag til sysselsetting og bosetting
i kystdistriktene. Næringen omfatter et mangfold av transport, overnatting,
servering, formidling og attraksjoner. Reiselivsnæringen
er Norges tredje største eksportnæring etter petroleumsnæringen
og fiskerinæringen. Utlendinger kjøper årlig
norske reiselivstjenester for rundt 23 mrd. kroner, mens nordmenn årlig
kjøper norske reiselivstjenester for rundt 33 mrd. kroner.
Næringen sysselsetter rundt 150 000 personer. Den største
delen av verdiskapingen i denne næringen skjer i byene
knyttet til messer, konferanser og forretningsvirksomhet, men relativt
sett betyr imidlertid næringen betydelig mer for sysselsetting
og bosetting i distriktene.
Komiteen er enig i at reiseliv
generelt og ikke minst kystturisme basert på kultur og
naturopplevelser, kan ha et betydelig vekstpotensial. Dette betinger
imidlertid at næringen og myndighetene sammen utvikler en
målrettet nasjonal reiselivsstrategi som følges
opp. Derfor må reiselivsnæringen gjøres
til et nasjonalt satsingsområde.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en levende
kyst forutsetter at bygdene er livskraftige og at kulturlandskapet ivaretas.
For Hurtigruten og cruisetrafikken langs kysten er det helt avgjørende
at reisen skjer langs en kyst med aktivitet og bosetting. Derfor
er det så viktig at både fiskeri- og landbruksnæringene
holdes i hevd med gode og trygge arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil fremheve marin sektors store
verdiskapingspotensial. For å øke verdiskapingen
må marin bioteknologi videreutvikles, flere oppdrettsarter
må kommersialiseres og eksisterende næringer som
tradisjonelt fiskeri, foredlingsindustri og havbruk må utvikles
for å møte den globale konkurransesituasjonen. Disse
medlemmer mener marin sektors rammevilkår i større
grad må få et markedfokus som anbefalt i meldingen.
Disse medlemmerser
at forskning og utvikling er viktig for at Norge skal nå de
ambisiøse målene for de marine næringene. Disse
medlemmer er derfor opptatt av at den samlede forskningsinnsatsen
til de marine næringene styrkes. Disse medlemmer er opptatt
av at den forskning som gjøres blir gjort på en mest
mulig målrettet måte i samhandling med næringen.
Utnyttelse av hav og kystsone bør skje
uten at det går på bekostning av naturgrunnlaget.
Det må imidlertid aksepteres noen endringer, ellers vil
næringsutvikling og lokalsamfunn langs kysten stagnere.
Marin næringsutvikling er preget av stadige endringer og
krever dynamiske og fleksible ordninger. Bærekraftig bruk
må være et grunnleggende element i all aktivitet.
Tilgang til areal for næringsutvikling
er viktig, og næringens arealbehov må vurderes
i åpne prosesser som også ivaretar andre viktige
samfunnshensyn. Det er viktig at arealdisponering som begrenser
næringsutvikling skjer etter en helhetlig vurdering og
blir evaluert på hensiktsmessig måte.
Regjeringen oppnevnte den 14. mars 2003 Havressurslovutvalget
for å utrede et lovgrunnlag for forvaltning av levende
marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Utvalgets
forslag til ny lov skal synliggjøre og ta hensyn til Norges
folkerettslige forpliktelser i forvaltningen av marine økosystemer.
Disse hensynene er også vurdert som en del av biomangfoldlovutvalget.
Utvalget forventes å legge frem sin utredning i juni 2005.
Arbeidet med internasjonale miljøavtaler
og -konvensjoner blir stadig viktigere for fiskeri- og havbruksnæringen.
Disse avtalene setter i økende grad rammebetingelser i
form av innarbeiding av miljøhensyn i forvaltning av marint
miljø og levende marine ressurser. Problemstillinger som
drøftes i disse sammenhengene inkluderer bl.a. såkalt
listing av truede marine arter, inklusive fisk, i den hensikt å gi
vedkommende art bedre beskyttelse, habitat- og områdevern for å beskytte
viktige leveområder og tiltak mot andre negative miljøeffekter
fra fiskeriene.
Det økte fokus på marine miljøspørsmål
både hos publikum generelt og i internasjonale organisasjoner representerer
både en utfordring og en positiv markedsmulighet for Norge.
Norge har en god og streng forvaltning sett i et globalt perspektiv,
og dette vil i økende grad bli nyttig i markedsføringen
av norske produkter. For å utnytte dette konkurransemessige
fortrinnet må vi imidlertid kommunisere vår miljøvennlige
fiskeri- og havbrukspolitikk vesentlig bedre.
Opprettelse av marine beskyttede områder
er et sentralt tema i den internasjonale debatten. Flere internasjonale
konvensjoner og policyerklæringer som Norge har sluttet
seg til, sier at det skal opprettes et nettverk av marine beskyttede
områder innen 2012. Dette kan potensielt få betydelige
konsekvenser for norsk fiskeriforvaltning. Fra norsk side er det
derfor viktig fortsatt å engasjere seg i internasjonale
miljøprosesser. Den internasjonale debatten omfatter vern
og beskyttelse i områder både innenfor og utenfor
nasjonal jurisdiksjon, og det er nå særlig fokus
på behovet for vern utenfor de økonomiske sonene,
dvs. på det åpne hav.
Fra norsk side anser vi at det er behov for
en beskyttelse av særlig sårbare områder
som bl.a. korallrev og dyphavsfjell mot skadelige fiskemetoder.
Norske kyst- og havområder kan betegnes
som forholdsvis rene. De mottar imidlertid en viss belastning av miljøgifter,
organiske forbindelser, spormetaller og radioaktive stoffer. Disse
utslippene kan potensielt oppfattes å utgjøre
en trussel mot fisk som trygg sjømat, og dermed være
et betydelig hinder for næringsutvikling. Utslipp av miljøgifter
og annen forurensning til norske havområder skjer både
gjennom lokale, landbaserte utslipp, utslipp fra petroleumsvirksomhet
og gjennom utslipp fra skip, men det meste bringes til våre
farvann med luft- og havstrømmer etter utslipp i andre
deler av verden. Skal vi lykkes med å opprettholde et rent
havmiljø, må vi arbeide både på nasjonalt
plan for å redusere skadelige utslipp fra lokale kilder
og på internasjonalt nivå for å redusere
langtransportert forurensning.
Norske myndigheter arbeider for å begrense
utslippene av farlige stoffer og å tilstrebe minst mulig
belastning av fremmedstoffer totalt. Spredning av miljøgifter til
det marine miljø vil fordre oppfølging både
i form av overvåking, forskning på effekter og
på risikoanalyse og -vurderinger av å spise norsk
fisk og sjømat.
Gjennom Nordsjøsamarbeidet er det utarbeidet
et generasjonsmål om stans i bruk og utslipp av helse-
og miljøfarlige kjemikalier innen 2020. Norge har vedtatt generasjonsmålet
som et resultatmål. Målet er også vedtatt
i OSPAR-konvensjonens miljøgiftstrategi (1998), og OSPAR
har utarbeidet kriterier for valg av kjemikalier som skal omfattes
av generasjonsmålet. Et lignende mål er vedtatt
i EUs rammedirektiv for vann, og vil derved bli en del av EØS-regelverket.
Internasjonalt forskningssamarbeid er helt nødvendig for å identifisere
nye miljøgifter ved at det fremskaffes data om ulike stoffers
egenskaper i det marine miljø.
Det bør fremmes økt grad av
samarbeid mellom konvensjonene innen kjemikalier og farlig avfall.
En global kjemikaliestrategi utvikles nå under ledelse
av FNs miljøprogram, og Norge er aktiv i dette arbeidet.
Norge har gjennom EØS-avtalen felles regelverk med EU,
og Norge deltar i det omfattende arbeidet for å regulere kjemikalier
på europeisk nivå.
Utfordringene i dag er spesielt knyttet til å hindre rømming
av laksefisk og smitte med lakselus fra oppdrettsanlegg. Rømming
er også en aktuell problemstilling i oppdrett av marine
arter som for eksempel torsk. Andre miljøutfordringer som
må følges opp er utslipp av næringssalter,
sykdomsspredning samt opprydding etter avsluttet virksomhet. Sistnevnte
område har fått fornyet aktualitet etter flere
konkurser i næringen. Økt produksjon og nye oppdrettsarter
i fremtiden vil kunne skape nye utfordringer på miljøsiden.
Utvikling av en effektiv vaksine mot lakselus
har høy prioritet. Den første vaksinen er nå under
uttesting. Det vil bli rettet stor forskningsinnsats på å nå målet
om en tilstrekkelig effektiv lusevaksine tilgjengelig på markedet
innen 4-5 år.
Når det gjelder rømming er
det gjort betydelig arbeid de siste årene vedrørende
regelverksforbedringer, driftskrav og kontroll. I 2004 ble det innført
en ordning med krav til teknisk standard for anlegg som nyttes i oppdrettsvirksomhet.
Dette er den første standarden i verden på området,
og kan bidra til å nå målsettingen om
at rømt oppdrettsfisk ikke skal utgjøre noen fare
for ville bestander.
Norske eksportører har møtt økte
krav om å dokumentere at produktene kommer fra fiskebestander
som er bærekraftig forvaltet. Dette gjelder særlig
i sentrale markeder som Storbritannia, Sverige og Tyskland. Næringen må selv
avgjøre om bruk av private miljømerker vil være nødvendig
for å få innpass i viktige markeder, og om det kan
bidra til økt verdiskaping å benytte seg av slike
merkeordninger. Departementet har sammen med næringen et
ansvar for å kommunisere troverdig og godt til markedet
rundt bærekraft og forvaltning, gjennom konkrete miljømerker
eller på annen måte. Utarbeidelse av en internettportal
med relevant informasjon om norsk ressursforvaltning og annet informasjonsmateriale
er aktuelle virkemidler i dette arbeidet.
Komiteen peker på at
en bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for
all videre utvikling i fiskerinæringa. Fiskeressursene
må derfor forvaltes, høstes og brukes med sikte
på høyest mulig langsiktig ressursuttak innenfor
bærekraftige rammer, og et mest mulig stabilt uttak fra år
til år.
Komiteen mener havbruksnæringen
må sikres tilstrekkelige og tilfredsstillende arealer til å utnytte mulighetene
for vekst i næringa. Komiteen har merket
seg at Havressurslovutvalget som skal utrede et lovgrunnlag for
forvaltning av levende marine ressurser og tilhørende genetisk
materiale, skal legge fram sin utredning i juni 2005. Komiteen har
merket seg at ny havressurslov skal omfatte all forvaltning av marine
levende ressurser og slutter seg til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at ny
akvakulturlov, Ot.prp. nr. 61 (2004-2005), behandles av komiteen parallelt.
Formålet med den nye loven er å fremme akvakulturnæringens
lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig
utvikling.
Flertallet viser videre til sak
om nasjonale laksefjorder og laksevassdrag som ble lagt frem i juni
2002, jf. Innst. S. nr. 134 (2002-2003). Flertallet har
merket seg at Regjeringen valgte å legge saken frem for Stortinget
i to runder. Den første ble lagt frem vinteren 2002-2003.
Den siste runden er varslet fra Regjeringen høsten 2005.
Innføring av nasjonale laksefjorder
betyr i hovedsak forbud mot eller restriksjoner for lakseoppdrett
i disse fjordene.
Flertallet understreker at hensikten
med nasjonale laksefjorder er å sikre villaks-stammene.
Oppdrettsnæringen har tatt til orde
for at ordningen skal evalueres før siste runde med laksefjorder
og vassdrag legges frem høsten 2005. Flertallet vil
peke på atRegjeringen la opp til
at ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal evalueres
innen ti år, og at flertallet i Stortinget støttet
dette.
Det var mye fokus på rømming
da Stortinget behandlet saken. Dette er fortsatt et problem.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen sammen med næringen har tatt initiativ
for å få ned antallet rømninger av oppdrettslaks
bl.a. ved at det er innført en sertifiseringsordning for
utstyr, NYTEK. Komiteen forutsetter at disse standardene
blir revidert fortløpende slik at den teknologiske utviklingen
kan følges. Komiteen har merket seg de tiltakene
som er iverksatt og venter at nye tiltak fortløpende vurderes
for å få ned antallet rømte oppdrettslaks.
Komiteen vil samtidig peke på at
kostnadene ved nye tiltak vurderes nøye og at det gis overgangsordninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
Regjeringen vurderer ulike tiltak mot rømming, eksempelvis
strengere krav til oppdrettsanlegg, bedre kontroll med anleggene
og propellbeskyttelser på båter som blir brukt
i næringen. Et annet tiltak kan være å stille
krav om å merke en liten andel av fisken. For villaksen
er det også viktig at vi setter i verk andre tiltak. Dette
vil blant annet være økt innsats mot gyrodactilus
salaris.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil fremheve at en bærekraftig
forvaltning av ressursene er avgjørende for å sikre
at fiskeriene skal bli en evigvarende ressurs. Høsting,
bruk og forvaltning må derfor ha et fokus på å sikre
et bærekraftig fiske, og på å sikre et
rent havmiljø.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at vern i kystsonen i for stor grad begrenser
marin nærings vekstmuligheter ved at virkemidler ikke står
i forhold til verneformålet. Disse medlemmer mener
at passivt arealvern i kystsonen ikke er i tråd med dynamisk
verdiskapningspolitikk for marin næring da det i sterk
grad begrenser muligheten for næringen til å utnytte
naturgitte fortrinn og i enkelte tilfeller medfører at
all næringsaktivitet utestenges. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng vise til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen
av Innst. S. nr. 134 (2002-2003) om innføring av nasjonale
laksefjorder og laksevassdrag.
Disse medlemmer er opptatt av
at havbruksnæringen gis tilgang til areal for å utvikle
seg som næring, og da må en politikk for vern
utformes slik at dette lar seg gjøre.
Komiteen er kjent
med at situasjonen rundt nedbeiting av tareskog forårsaket
av kråkeboller, og skadene dette har medført i
de marine kystområdene fra Trøndelag til Finnmark.
De nedbeitede områdene er anslått til rundt 2
000 km2, og store deler av disse områdene
kan karakteriseres som "havørken". Nedbeitingen ble først
registrert og dokumentert i Vegaområdet på slutten
av 1960-tallet.
Komiteen er kjent med at Fiskeri-
og kystdepartementet har bevilget 500 000 kroner til prosjektet
"Porsangerfjorden som nasjonalt laboratorium for fjordøkologi",
og at man i dette prosjektet bl.a. skal se nærmere på om
man kan utvikle næringsvirksomhet basert på kråkeboller. Komiteen vil
peke på at dette prosjektet vil ha overføringsverdi
til andre områder langs kysten.
I dag kjenner man for lite til prosessene rundt
nedbeiting av tareskog. Større forskningsinnsats på dette området
er derfor ønskelig. Komiteen er kjent med at
marin forskning er et av de prioriterte forskningsområdene,
og vil peke på denne problemstillingen i forhold til det
nye forskningsprogrammet under Norges Forskningsråd "Havet
og kysten".
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
meiner regjeringa Bondevik II har vore passiv i forhold til økonomisk
kriminalitet og miljøkriminalitet i fiskerinæringa. Fiskekriminalitet
er uakseptabelt fordi det bidrar til undergraving av regulerings-
og forvaltningsregimet. Fleirtalet vil derfor prioritere å setje
i verk tiltak mot økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet
i fiskerinæringa. Kystvakta må få tilstrekkelege økonomiske
ressursar til å utnytte kapasiteten maksimalt. Fiskeridirektoratet sine
kontrollar på land og til havs må også styrkast.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at prinsippet om økosystembasert
forvaltning inneber at ein skal sjå artane og interaksjonen
mellom dei i samanheng, og at ein skal leggje føre-var-prinsippet
til grunn i forvaltninga av artane. Av openbare årsaker
er forvaltning av havressursane vanskeleg, og kunnskap blir det avgjerande
kriteriet for om ein lukkast med ein slik forvaltningsmodell. Desse
medlemene viser til at dette krev prioritering av forsking
som er nødvendig for å skaffe tilstrekkeleg kunnskap.
Desse medlemene meiner at FN-avtalen
om fiske på vandrande bestandar må leggjast til
grunn i norsk fiskeriforvaltning. Fiskeriforhandlingane med andre
land er framleis svært lukka. Dei norske posisjonane er
ikkje kjente, verken i samband med forhandlingane eller i etterkant.
Av forhandlingsprotokollane går det i liten grad fram kva
avvegingar som er gjort mellom økologiske, økonomiske
og sosiale omsyn. Desse medlemene meiner at Stortinget på eigna
vis skal involverast og høyrast før fastsettinga
av kvotar både for artar Noreg forvaltar saman med andre
land og for artar Noreg einsidig fastset kvotane for. Slik kan ein sikre
at forvaltninga er i samsvar med dei mål og intensjonane
Stortinget trekker opp.
Desse medlemene viser til at
den norskarktiske torskebestanden har hatt ei positiv utvikling
dei siste åra. Forskarane sine prognosar er at bestanden
vil stabilisere seg rundt dagens nivå. Likevel er det bekymringsverdig
at gjennomsnittsalderen frå første kjønnsmodning
har gått ned dramatisk, og at hovudmengda av gytefisk no
består av førstegangsgytarar. Begge desse forholda
er med på å svekkje reproduksjonspotensialet til
bestanden og gjer bestanden meir sårbar for klimaendringar
og andre ytre påverknader. Sjølv om gytebestanden
er på eit historisk høgt nivå, er totalbestanden
under langtidssnittet.
Desse medlemene viser til at
Noreg i samsvar med internasjonale avtalar er forplikta til å forvalte kongekrabba
som ein uønska introdusert art. Kongekrabba er ikkje først
og fremst ein ressurs, men ein potensielt svært skadeleg
art i økosystemet vårt. Desse medlemene meiner
derfor det bør setjast eit mål om å holde
bestanden så langt nede som mogleg. Fritt fiske i norsk
sone vil vere eit tiltak for å oppnå dette.
Innovasjonstakten vil normalt være
høyest i geografisk konsentrerte grupper av virksomhet
som supplerer hverandre, konkurrerer og som har en god leverandør og
tjenestestruktur, dvs. der hvor det er såkalt klyngedannelse.
Den marine næringen med tjeneste- og underleverandører
utgjør en slik klyngestruktur.
Gjennom å samordne offentlige midler
rettet mot marin næringsutvikling nasjonalt og regionalt
kan effekten av midlene bli bedre og således bidra til å styrke
marin næringsutvikling.
Det finnes betydelige muligheter for næringsutvikling
i marin sektor som i dag ikke utløses. Det eksisterende
marine innovasjonsprogrammet på 10 mill. kroner har et
for begrenset nedslagsfelt og fokuserer hovedsakelig på oppdrett
av nye marine arter (torsk og skjell). Erfaringene med det eksisterende
innovasjonsprogram er gode. Dets begrensede omfang er imidlertid ikke
tilstrekkelig til å utløse det potensialet marin
sektor har for økt lønnsomhet og verdiskaping.
Det foreslås derfor at rammen for programmet utvides. Fokus
i et mer omfattende program vil være utvikling og utprøving
av nye sjømatprodukter, nye arter i oppdrett inklusiv logistikk
og tiltak for samhandling mot markedet, økt anvendelse
av biprodukter, og teknologiutvikling.
Marin sektor er en forskningsintensiv sektor.
Forskning vil kunne gi bedre og mer effektiv teknologi,
kvalitet på produktene, økonomi, miljø,
markedsforståelse, ressursforvaltning osv. Fokus på hvert
av temaene er i seg selv ikke nok, forskningen må settes
innenfor rammen av et verdikjedeperspektiv, med særlig
fokus på marked og hvordan den skal bidra til å styrke
konkurranseevnen hos næringsaktørene.
Norges forskningsråds evaluering av
biofagmiljøene ved universitetene og ved daværende
Norges Landbrukshøyskole i 2001 påpekte at marin
sektor på sentrale områder mangler den biologiske
plattform som skal til for å kunne støtte opp
under næringslivets kunnskapsbehov etter som det utvikles
mer i retning av en storskala/industriell næring.
Dette er en særlig utfordring for utvikling av nye arter
i oppdrett, som er krevende og kostbart.
Norge har en stor instituttsektor. Sektoren
bistår næringslivet i FoU-drevne innovasjonsprosesser
og skal samtidig være en aktiv brobygger mot UoH-sektoren.
Det er få av bedriftene i marin sektor som har en egen
intern FoU-enhet, unntaket fra dette er selskapene som utvikler
og selger fôr. Derfor benytter næringslivet i
marin sektor i stor grad instituttsektoren til å utføre forskningsoppdrag
for seg.
Norge har sju marine forskningsinstitutter.
Havforskningsinstituttet, Norsk institutt for ernærings-
og sjømatforskning (NIFES) og Veterinærinstituttet
som har ansvaret for den forvaltningsrettede forskningen. Fiskeriforskning
AS, Akvaforsk AS, Matforsk AS og SINTEF fiskeri og havbruk AS er
næringsrettede forskningsinstitusjoner.
Samlet disponerer de nevnte institusjoner en
infrastruktur som er avgjørende for marin forskning. En betydelig
del av bevilgningene fra Fiskeri- og kystdepartementet til instituttene
er knyttet til investeringer og drift av infrastruktur. Havbruksstasjoner
og forskningsfartøy er spesielt kostnadskrevende
både i anskaffelse, vedlikehold og drift.
Arbeidet med å utvikle nye oppdrettsarter
har medført at det er startet flere oppdrettsanlegg som
kan beskrives som pilotanlegg eller FoU-anlegg. Dette er viktig
infrastruktur for læring og for utvikling av havbruksnæringen.
Aktivitet ved stasjonene er i vesentlig grad finansiert av offentlige
midler gjennom SND/Innovasjon Norge og SIVA. En god del
av fagaktiviteten ved stasjonene er finansiert av Norges Forskningsråd og
av spesielle programmer som det tidligere Numario.
For å få et større
engasjement for forskning og utvikling ble fiskeri- og havbruksnæringens
forskningsfond (FHF) opprettet i 2001. Fondet finansieres med en avgift
på tre promille av eksportverdien av norsk fisk og fiskeprodukter,
og disponerer 85-90 mill. kroner i året.
I 2004 ble omtrent 4,5 mrd. kroner kanalisert
gjennom Norges forskningsråd. Dette utgjør ca.
32 pst. av de statlige bevilgningene til forskning. Marin forskning
var et av de tematiske satsingsområdene i den siste forskningsmeldingen
og har vært et prioritert område i Norges forskningsråd.
Forskningsrådets samlede budsjett til marin forskning har
hatt en positiv økning de siste årene og var i
2003 på ca. 375 mill. kroner.
Satsingen på marin forskning videreføres
blant annet gjennom det nye virkemiddelet "Store programmer" der
programmet HAVBRUK - En næring i vekst, er et av sju store
programmer som er etablert i Forskningsrådet i 2004.
Det skal bygges et europeisk forskningsområde,
et "indre marked" for forskning. Området omfatter hele Europa
(ERA - European Research Area), og er forankret i EU-traktaten.
Hensikten med tilknytningen til EU-traktaten er å få EUs
rammeprogram, som utgjør fem pst. av forskningen i Europa,
til å utløse de resterende 95 pst. av midlene
som brukes nasjonalt.
EUs forskningspolitikk kan få stor
betydning for utviklingen av marin sektor i Norge. Marin sektor
er et område der Norge innenfor rammen av Europa bør
ha en ledende posisjon. Organisering av instituttsektoren (Blå-grønn
matallianse) er et viktig tiltak for å konsolidere og posisjonere
norske forskningsmiljøer til den store muligheten ERA innebærer
for marin sektor og marin forskningsbasert verdiskaping.
Norge betaler årlig en kontingent på i
overkant av en halv milliard kroner i EUs 6. rammeprogram for forskning.
Den norske kontingenten vil øke i det 7. rammeprogrammet.
Det er viktig at norske miljøer posisjonerer seg slik at
de kan hente finansiering fra EU-systemet.
Både satsingene og virkemiddelutformingen
i EUs rammeprogram vil være av betydning for om norske forskningsmiljøer
og næringslivet oppnår å få uttelling og
opparbeide synergier mellom nasjonale midler og EU-midler. Det bør
derfor være en tematisk kobling mellom EUs prioriteringer
og deltakerlandenes prioriteringer.
I den nye forskningsmeldingen foreslår
Regjeringen en særskilt styrking av forskning innenfor
følgende fire områder:
– Energi
og miljø
– Mat
– Hav
– Helse
Regjeringen vil i Forskningsmeldingen også styrke satsingen
på fremtidens teknologier. Teknologiplattformene skal utløse
innovasjon i nytt og etablert næringsliv. FUGE (funksjonell
genomforskning) er et godt eksempel på dette. FUGE har
to pilarer; human og marin genomforskning. Målsettingen
er at man gjennom FUGE skal styrke grunnlaget for marin verdiskaping.
Gjennom foresight-øvelser søker Norges forskningsråd å opparbeide
tette koblinger mellom IKT og nanoteknologi og den marine satsingen.
Forskningen innenfor de to primærnæringssektorene er
fragmentert og utføres av mange, til dels små,
aktører. Forskningen krever betydelig infrastruktur, som
er kostbar å etablere og drifte. Finansieringen av instituttene
er totalt sett i det alt vesentlige offentlig. Det er sterk nasjonal
konkurranse og uklar arbeidsdeling. Utviklingen innenfor forskningen
går raskt, og det er behov for samhandling for å befeste
og videreutvikle Norges sterke forskningsfaglige posisjon innenfor
sentrale områder. Det er et viktig mål at Norge
skal hevde seg i den internasjonale konkurransen.
Fiskeri- og kystministeren og Landbruks- og
matministeren besluttet derfor i august 2003 å nedsette
en styringsgruppe (Bergesen-gruppen) som skulle se på mulighetene
for synergi og arbeidsdelingen mellom instituttene innenfor primærnæringene.
Regjeringen foreslår en omstrukturering av dagens instituttstruktur innenfor
blå-grønn sektor. Forslaget er innenfor rammen
av innstillingsforslaget fra Bergesen-gruppen samt at sentrale elementer
fra høringsuttalelsene er ivaretatt.
– Det etableres
et holdingselskap for den næringsrettede FoU-virksomheten
med hovedkontor i Tromsø og med ett datterselskap i Bergen
og ett i Ås. Man vil vurdere å etablere et operativt
datterselskap i Tromsø. Det er opp til selskapets organer å organisere
den interne forskningsaktiviteten.
– Den næringsrettete
virksomheten skilles ut fra de instituttene som er forvaltningsorganer,
og forvaltningsoppgaver utskilles fra instituttene som er aksjeselskaper.
Det settes ned en gruppe som gir konkrete anbefalinger vedrørende
dette skillet.
– Det vil bli foretatt nærmere
vurderinger knyttet til økonomiske, administrative konsekvenser,
samt konkurransemessige og eiermessige forhold. Stortinget vil også få forslaget
til behandling gjennom Reviderte nasjonalbudsjett for 2005 og statsbudsjett
for 2006.
Komiteen mener at mer og mer
av næringsutviklingen i framtiden vil avhenge av kunnskap
og ferdigheter. Sammen med de naturgitte mulighetene er det vår
evne til å utvikle nye ideer og sette ideene ut i livet, vår
evne til å bruke avansert teknologi, skape nye produkter,
markedsføre og selge dem som vil være avgjørende
for verdiskaping, sysselsetting og velferd. Kunnskap, ideer og nyskaping
blir derfor stadig viktigere. Opplæring, forskning og utviklingsarbeid
vil derfor være helt sentralt i satsingen på alle
former for næringsutvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at lange avstander gjør
at det kan være vanskelig å ta utdanning i kystdistriktene.
Særlig kystområdene i Nord-Norge har problemer
med å rekruttere fagpersonell. Undersøkelser viser
at utbygging av utdanningstilbud i en region også bidrar
til mer stabil rekruttering av fagpersonell i regionen. Dette viser behovet
for å utvikle en bredde i utdanningstilbudet i alle deler
av landet.
Flertallet mener derfor at bl.a.
fjernopplæringstilbud og desentraliserte tilbud i videregående
opplæring og høyere utdanning må videreutvikles.
For eksempel bør høyere utdanningsinstitusjoner
kunne tilby kurs i samarbeid med videregående skoler der
viktige tilbud for å utvikle lokale og regionale fortrinn
ikke finnes i rimelig nærhet.
Flertallet viser i denne sammenheng
til den meget store betydning det offentlige tilbudet om sikkerhetsopplæring
for fiskere har hatt for å begrense skader og dødsfall
om bord på fiskefartøyene. Gjennom bruk av et
ambulerende opplæringsfartøy har alle fiskere
med dette, uansett bosted, fått den samme mulighet til utdanning.
Det er flertallets mening at dette viktige tilbudet
til næringsutøverne skal videreføres
i sin nåværende form med eget kursfartøy.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Budsjett-innst. S. nr.
12 (2004-2005) der det står:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten
Simonsen, viser til at sikkerhetsopplæring for fiskere
er et viktig tiltak for å forbygge og redusere ulykker.
Flertallet har merket seg at departementet arbeider med å vurdere
hvordan dette opplæringstilbudet kan organiseres slik at
en både oppnår en best mulig forvaltning av statlige
midler og en enda bedre sikkerhetsopplæring. I dette arbeidet
inngår også avklaring av hvilke aktører
som skal gi denne type opplæring, og en avklaring av hvilket
departement som skal ha fremtidig ansvar for denne sikkerhetsopplæringen."
Disse medlemmer registrerer denne
merknaden og viser til at sikkerhetsopplæring for fiskere
er viktig for å forebygge skader og ulykker på sjøen.
Komiteen viser til
at meldingen peker på at marin sektor er en forskningsintensiv
sektor. Det legges imidlertid vekt på at forskning ikke
er nok i seg selv, men må settes innenfor rammen av et
verdikjedeperspektiv, med særlig fokus på marked
og hvordan den skal bidra til å styrke konkurranse hos
næringsaktørene.
Komiteen har også merket
seg at meldingen fremhever at det finnes betydelige muligheter for
næringsutvikling i marin sektor som i dag ikke utnyttes.
Den marine verdikjeden består av betydelige forskningsmiljøer
og en stor råvarebasert næringsvirksomhet, mens
innslaget av forsknings- og kunnskapsbaserte bedrifter er meget
beskjedent. Med dette som utgangspunkt pekes det på betydningen
av å styrke satsingen på marin innovasjon og FOU.
De tiltak som meldingen foreslår
som aktuelle virkemidler for å styrke fremveksten av forskningsbaserte bedrifter,
er etter komiteens flertalls, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mening ikke tilstrekkelige. På dette punkt må denne
meldingen sees i sammenheng med St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje
til forskning. Et hovedpunkt i denne meldingen er at den samlede
forskningsinnsatsen skal økes fra dagens nivå på vel
0,8 pst. av BNP til 3 pst. innen 2010. Av dette skal den offentlige
andelen utgjøre 1 pst. og den private 2 pst. årlig.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forskningsmelding, St.meld.
nr. 20 (2004-2005) - Vilje til forskning, der mange av de tiltak
som foreslås i denne meldingen kan ses i sammenheng med
forskningsmeldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning. Et hovedpunkt
i denne meldingen er at den samlede forskningsinnsatsen skal økes
fra dagens nivå på vel 0,8 pst. av BNP til 3 pst.
innen 2010.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at den offentlige andelen skal utgjøre 1,4 pst. og den
private andelen 1,6 pst. årlig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine merknader i forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning.
Komiteen viser således
til at næringslivets investeringer i FOU vil måtte øke
fra dagens 14 mrd. kroner årlig til i størrelsesorden
35 mrd. kroner årlig de neste 5 årene.
Komiteen har merket seg at Hav
og Mat er to av de fire tematiske satsingsområdene i St.meld.
nr. 20 (2004-2005). Begge disse omfattes av den biomarine næringen.
Mye av den ønskede veksten i privat FOU må derfor
finne sted innen den marine næringen. Det uttrykkes således
en klar målsetting om å utvikle en mer kunnskapsintensiv
marin næringsutvikling for å møte den
internasjonale konkurransen.
Komiteen støtter denne
målsettingen, men vil samtidig gi uttrykk for at det er
nær sammenheng mellom den biomarine næringens
struktur og bedriftenes manglende satsing på FOU. Det er
få bedrifter i marin sektor som har en egen FOU-enhet.
Det alt vesentlige av FOU satsingen i denne næringen er
offentlig finansiert.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil derfor understreke at for å øke andelen kunnskapsintensive
bedrifter må myndighetene spille en mer aktiv rolle.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at næringen selv aktivt
satser på FOU gjennom bl.a. skatteFUNN og næringsfinansiert
FOU. Disse medlemmer mener videre at dette ytterligere
bør styrkes for å nå de målsettinger
som ligger i forskningsmeldingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil i denne sammenheng uttrykke uro for utviklingen innen hele den biomarine
næringen. Det vises i denne forbindelse til at Norge de
senere år har solgt ut et betydelig antall kunnskapsbedrifter
til utlandet. For å snu denne utviklingen og for å bidra
til å realisere målsettingene både i
denne meldingen og i St.meld. nr. 20 (2004-2005), vil flertallet fremheve
betydningen av at norske myndigheter legger en strategi der ambisjonen
om Norge som kunnskapsnasjon og den marine næringens målsetting om å skape
en marin kunnskapsindustri sees i sammenheng. Disse målsettingene
lar seg ikke realisere uten en målrettet satsing.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det som svært viktig at en slik satsing skjer med betydelig
statlig innsats.
Komiteen støtter
forslaget om å etablere et marint innovasjonsprogram og
at størrelse og innretning på programmet avgjøres
i forbindelse med statsbudsjettet for 2006.
Komiteen støtter også Regjeringens
forslag om en omstrukturering av dagens instituttstruktur innenfor blå-grønn
sektor, og at holdingsselskapet organiseres med hovedkontor i Tromsø og
med ett datterselskap i Bergen og ett i Ås.
Komiteen mener at det skal etableres
et operativt datterselskap også i Tromsø.
Komiteen ser det som viktig at
konsernet med sine datterselskaper jobber nært opp mot
de respektive universitetsmiljøer og andre fagmiljøer.
Komiteen ser et behov
for å øke forskningsaktiviteten, og mener derfor
at det er behov for å opprettholde de eksisterende forskningsstasjonene.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Fiskerinæringas Kompetansesenter (FINKO) vart
lagt ned som følgje av at dei statlege løyvingane
vart fjerna frå budsjettåret 2003. FINKO hadde
eit særskilt fokus på skoleverket. Fleirtalet er
uroa over den låge offentlege innsatsen i forhold til rekrutteringsarbeidet
i fiskerinæringa, og meiner det bør takast eit
initiativ i forhold til dei ulike næringsorganisasjonane
om å gjenreise dette arbeidet med offentleg medverking.
Det globale sjømatmarkedet har det
siste tiåret vært preget av redusert eller stabilt
uttak av villfisk, økt produksjon av oppdrettsprodukter
og økt handel med sjømatprodukter. I dag omsettes
38 pst. av verdens produksjon av sjømat i det internasjonale
sjømatmarkedet.
Mens eksporten av sjømat preges av
et økende antall eksportørland, er importen dominert
av tre store aktører: Japan, EU og USA. EUs import av sjømat
utgjør 35 pst. av importen av sjømat på verdensbasis.
Japan er den største enkeltimportøren av sjømat
med rundt 23 pst. av importen. Også USA er en betydelig
importør, med rundt 17 pst. av den globale sjømatimporten.
To av de store importmarkedene er altså markeder hvor norsk sjømateksport
er utsatt for beskyttelses- og dumpingtiltak.
Norsk eksport av sjømat utgjør
nå 28,2 mrd. kroner. Samtidig gikk eksportert kvantum ned.
Det betyr at lønnsomheten er på vei oppover igjen
for norsk sjømatindustri, og at det gjennomgående
oppnås bedre pris for produktene. Hovedårsaken
til eksportveksten er økt eksport til EU, Russland, Brasil
og Kina. Russland er et av de sterkest voksende markedene for sjømat,
og var i 2004 Norges tredje viktigste marked. Det er fortsatt laks
og ørret som dominerer eksporten fra Norge.
Det er i dag tre hovedutfordringer på det
handelspolitiske området:
1. Norge er verdens
største eksportør av laks, og en effektiv produsent.
Dette medfører at vi ofte blir oppfattet som en trussel
mot innenlandsk produksjon, og står i fare for å bli
møtt med dumping- og subsidiebeskyldninger og beskyttelsestiltak
i viktige markeder som EU og USA. Dette undergraver de gode tollbetingelsene
vi har for hel fisk og filet av laks og ørret til disse
markedene. Det er også til hinder for en videre utvikling
av oppdrettsnæringen i Norge. Disse forholdene gjør
det viktig å finne flere nye laksemarkeder.
2. Det har i den siste tiden vært
en betydelig vekst i inngåelse av regionale og bilaterale
frihandelsavtaler, både innenfor regionene og mellom regionene. Andre
lands inngåelse av frihandelsavtaler kan være
en konkurranseulempe for norsk sjømatindustri.
3. Store land med høyt fiskeforbruk
er potensielt viktige sjømatmarkeder. Dette gjelder for
eksempel India og Vietnam. I dag har disse landene et så høyt tollnivå at
det bare i begrenset grad er mulig å eksportere norsk sjømat
dit. Det er også en rekke markeder i Latin-Amerika hvor
tollen er høy.
Ikke-tariffære forhold påvirker
handel i økende grad, og blir stadig viktigere etter hvert
som handelssystemet utvikles og tollsatser reduseres. Slike tiltak
reguleres av forskjellige avtaler innenfor WTO-systemet. Ikke-tariffære
forhold er av spesiell betydning for handel med fisk og sjømat
fordi det dreier seg om handel med mat som ofte er underlagt særegne
og strenge regler i forhold til industrivarer.
EU iverksatte 6. februar 2005 beskyttelsestiltak
i form av minstepris i kombinasjon med importkvote for oppdrettslaks.
Regjeringen har klaget beskyttelsestiltakene som er innført
på import av laks til EU, inn for WTO. Parallelt pågår
dumpingundersøkelse av norsk eksport av laks til EU. Antidumpingavgift
på 19,9 pst. på ørret ble innført
vinteren 2004. Disse handelspolitiske tiltakene setter næringen
betydelig tilbake i forhold til mulighetene EU-markedet gir. Deler
av EUs egen industri er ikke konkurransedyktig, men handelspolitiske
tiltak ovenfor konkurrentland i form av importrestriksjoner, gjør
det allikevel mulig for denne industrien å konkurrere.
Den 14 år gamle dumping- og subsidieavgiften
på hel fersk laks til USA med til sammen 26,07 pst. har medført
at det er umulig å utvikle det potensialet som ligger i
dette store sjømatmarkedet, for hel fersk laks. Prosedyrene
for en såkalt "sunset review" ble av amerikanske myndigheter
igangsatt i februar 2005. Det vil i løpet av 2005 bli avklart
om tiltakene iverksatt av USA vil bortfalle eller bestå de
nærmeste årene.
Det må arbeides langs flere spor for å bedre
næringens adgang til eksisterende sjømatmarkeder
og åpne nye markeder. WTO-forhandlingene er grunnstammen i
dette arbeidet og er høyt prioritert. Gjennom tollreduksjoner
i WTO kan vi få forbedret rammebetingelsene for handel,
inkl. sjømat, i et stort antall markeder. En rekke land
med stort potensial som sjømatmarkeder forhandler nå om
medlemskap i WTO. Av særlig betydning er Russland og Ukraina,
men også Vietnam.
EFTA-frihandelsavtaler er et viktig supplement
til arbeidet i WTO.
EU er og vil fortsatt være vårt
viktigste marked. Det kanskje største problemet i forholdet
til EU er at fiskerisektoren i Norge ikke omfattes av EUs konkurranse- og
statsstøtteregelverk, og dermed blir møtt med
subsidie- og dumpinganklager og tiltak. Dette til tross for at det
i Norge ikke er særskilt støtte til fiskerinæringen
og at dette generelle støttenivå er langt lavere
enn EUs egne subsidier. Det marine potensialet kan ikke utnyttes
fullt ut før sjømatnæringen har tilfredsstillende europeisk
markedsadgang. Det er bare to måter å oppnå dette
på; enten må Norge bli EU-medlem, eller så må fisk
integreres fullt inn i det indre marked gjennom endring av EØS-avtalen.
Komiteen støtter Regjeringens
målsetting om at rammevilkår i markedene for norske
sjømatprodukter skal være minst på nivå med
konkurrentlandenes vilkår.
Komiteen ser det også som
svært viktig at det arbeides kontinuerlig og grundig for å fjerne
handelshindre for norsk sjømat, slik at norske aktører
gis markedsadgang minst på linje med viktige konkurrentland.
Komiteen viser til
arbeidet for å sikre norske fiskeprodukter markedsadgang. Komiteen mener
at dette arbeidet må fortsette med uforminsket styrke for å sikre
norsk fisk stabil og sikker markedsadgang.
Komiteen mener at markedsarbeidet
og det markedsorienterte produktutviklingsarbeidet må styrkes.
Komiteen vil understreke betydningen
av at det arbeides aktivt med å utvikle bilateralt fiskerisamarbeid
med en rekke store og viktige markeder. Dette er potensielt lovende
markeder som vil kunne bety mye for Norges fremtidige eksport av
sjømat.
Komiteen viser til at fiskeriprodukter
er Norges nest største eksportartikkel. Norsk fiskeri-
og havbruksnæring er avhengig av god markedsadgang for å få solgt
fisken. Vi eksporterer fisk til over 150 land og det krever at det
jobbes aktivt for å sikre sikker markedsadgang for fisk
og bearbeidede fiskeprodukter. Komiteen er meget
tilfredse med det arbeidet som gjøres fra Eksportutvalget
for fisk og fra andre hold i å markedsføre norsk
fisk i utlandet. Komiteen registrerer med glede den
sterke økningen i eksporten til Russland og Kina i 2004.
Denne økningen ser også ut til å fortsette
i 2005.
EU er vårt hjemmemarked og arbeidet
med å få en bedre tilgang til EUs indre marked
på fisk må fortsette. Komiteen ønsker å fremheve
den innsatsen som gjøres fra myndighetene og næringen
i å sikre våre handelsinteresser. Et viktig element
i dette arbeidet er å få tollsatsene på bearbeidede
produkter ned slik at større del av bearbeidingen kan skje
i Norge. Dette vil kunne skape flere og viktige arbeidsplasser langs
norskekysten.
Komiteen understreker at markedsadgang
er en viktig faktor for den veksten som er spådd for norsk
fiskeri- og havbruksnæring.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at det blant fiskarar i enkelte
statar er stor motstand mot liberalisering av handel med fisk fordi
dei fryktar for livsgrunnlaget sitt. Desse medlemene meiner
norske styresmakter skal ta omsyn til slike signal i marknadsforhandlingar
med andre statar, og at marknadstilgang for norsk fiskerinæring
ikkje må komme i konflikt med tradisjonelle fiskeri.
Undersøkelser om lønnsomheten
i norsk fiskeindustri viser at det er klare forskjeller i inntjeningen,
både mellom de ulike foredlingssektorer og mellom bedrifter
innen de enkelte sektorer. Bildet av en næring preget av
sviktende inntjening, likviditetsproblemer og konkurser må følgelig
nyanseres.
Den tradisjonelle fiskeforedlingsindustrien
består av små og mellomstore bedrifter spredt
langs hele kysten. I 2003 var det registrert totalt 558 foredlingsbedrifter med
i alt ca. 13 000 sysselsatte. I den siste tiårsperioden har
det vært til dels store svingninger i råstofftilgang
i industriens investeringer og i dens lønnsomhet. Investeringene
i slutten av 90-årene var ofte lånebaserte og ga
store deler av foredlingsindustrien svært høye gjeldsforpliktelser.
Store deler av kapitaltilførselen kom fra offentlige kilder.
I tider med svak inntjening og svekket likviditet overskred forpliktelsene
betalingsevnen og mange bedrifter ble tvunget til å avvikle.
Til tross for dette er det fortsatt en betydelig overkapasitet som
utgjør en vesentlig hemsko for fremtidig lønnsom drift.
Det er nødvendig at flere bedrifter kommer i en posisjon
hvor de klarer å utnytte større deler av sin produksjonskapasitet,
ellers vil bedriftenes samlede konkurransekraft, lønnsomhet
og verdiskaping forbli svak og ustabil.
Blant bedriftene som driver slakting og foredling
av laks og ørret, har flere av aktørene de siste årene
valgt å samle slakterivirksomheten i færre og
større enheter. Samtidig har stadig flere flyttet foredlingsvirksomheten
ut av Norge og inn i EU. Utvidelsen av EU har bidratt til å forsterke
denne trenden. For norsk marin sektor kan produktmontasjekonseptet
og et forpliktende samarbeid med aktører innenfor EU (og
andre modne markeder), gi gevinster i form av regelmessige, langsiktige
leveranser, økt markedskontakt og muligheter for produktutvikling.
Dagens tollregime ved eksport av sjømat til EU stimulerer
ikke til leveranser av norskproduserte ferdigretter. Til det blir
tollbelastningen på disse markedene for høy.
Råstoffet i konvensjonell sektor er
hovedsakelig torsk, hyse og sei, samt lange og brosme. Samlet sett utgjør
konvensjonell sektor den største delen av hvitfiskindustrien,
med størst konsentrasjon i Nordland og Møre og
Romsdal.
Klippfiskindustrien har i løpet av
de siste ti år vært blant de mest lønnsomme
segment i norsk fiskeindustri, og er nå i ferd med å bli
den største del av hvitfisksegmentet.
Filetproduksjonssektoren preges av misforhold
mellom råstofftilgang og produksjonskapasitet. Gjennom store
deler av 1990-tallet økte råstofftilbudet vesentlig, særlig
som følge av russiske fartøyers landinger av store volumer
torsk i nord-norske havner. I toppåret 1997 ble det landet
noe over 150 000 tonn russiskfanget torsk, hovedsakelig som fersk.
I 2004 var dette redusert til i underkant av 64 000 tonn. Det alt
vesentlige av landingene i det siste året har bestått
av frosset eller bearbeidet vare som sendes via fryseterminaler
i Norge direkte til kunder i markedene i Europa eller Kina.
Det er viktig at også denne delen av
næringen kan bli konkurransedyktig på et større
råvaremarked. I løpet av de siste to årene
har flere bedrifter lagt om produksjonen og legger nå større
vekt på å utnytte det komparative fortrinn nærhet
til ressursene gir gjennom produksjon og leveranser av ferske produkter.
I løpet av 1990-årene økte
de pelagiske råstofftilførslene betydelig. Særlig
stor var økningen i de norske kvotene, samtidig som omfanget
av utenlandske landinger økte. Dette bidro til oppbygging
av en betydelig pelagisk konsumindustri, og ett av resultatene er
en betydelig overkapasitet i denne delen av industrien. Videreføring
i 2005 av forbudet mot fiske av lodde i Barentshavet rammer særlig
industrien i Nord-Norge. Videre vekst forutsetter satsing på nye
markeder og på nye markedssegmenter i kjente markeder.
Mel- og oljeindustrien har regelmessig vært
blant de mest lønnsomme sektorer i fiskeindustrien. De
siste årene har vist seg å bli vanskelige på grunn
av svikt i råstofftilgangen, til dels som følge
av nedtrapping av loddefisket i Barentshavet.
Biprodukter fra fiskeri- og havbruksnæringen
kan omdannes til høyt prisede halvfabrikata eller godt betalte
sluttprodukter. Stiftelsen RUBIN anslår at biproduktene
fra marin sektor i løpet av en 5-10-årsperiode
kan gi en inntekt på over 5 mrd. kroner, dvs. mer enn verdien
av dagens eksport av filetprodukter.
Fiskematprodusentene er som gruppe blant fiskeindustriens
mest lønnsomme bedrifter. De retter det alt vesentlige
av sin produksjon mot hjemmemarkedet.
I 2004 ble det eksportert nær 680 tonn
kongekrabbe til en verdi av nesten 90 mill. kroner. Japan, USA, Nederland,
Taiwan, Belgia og Kina er de viktigste av de om lag 20 eksportmarkeder.
Det alt vesentlige eksporteres frosset. Fiske av taskekrabbe har
gradvis fått økt omfang. 2004 ble et rekordår,
med et samlet landet kvantum på om lag 5 000 tonn.
I 2003 var det tildelt 964 skjellkonsesjoner,
hvorav 593 var i drift og lokalisert langs hele kysten. Næringen står
overfor mange utfordringer av biologisk og driftsmessig art. Stortare
høstes fra Rogaland til Sør-Trøndelag.
Det er i dag 14 taretrålere som leverer råstoff
til fire mottaksanlegg. Hoveddelen av verdiskapingen som taren representerer
ligger i industrien. Den totale eksportverdien fra Norge er 700-800
mill. kroner per år, og høsting, industri og FOU
sysselsetter ca. 250 personer. Alginat utvinnes fra tare og er et
stivelsesstoff og kan produseres i ulike varianter. Teknologien
er spesialisert, og den norske produksjonen har en ledende posisjon
på verdensmarkedet.
Felles for industrien er utfordringer knyttet
til omstilling og en bedret markedsorientering. Det er hovedsakelig
næringen selv som må være ansvarlig for
utvikling av en rasjonell og lønnsom drift.
Merking vil bare kunne være et effektivt
virkemiddel for økt verdiskaping dersom næringen
selv ser at det gir konkurransefortrinn og ønsker dette,
dvs. i form av frivillige ordninger.
Næringen har allerede lagt grunnlaget
for etablering av kvalitetsmerking gjennom at det er utarbeidet
i alt 16 bransjestandarder. Disse vil eventuelt kunne omgjøres
til norske standarder, og de norske standardene kan videre gjøres
til internasjonale standarder på sikt. Det kan dessuten
utarbeides standarder for nisjeproduksjon. En annen fremgangsmåte
som også tidligere har vært diskutert i næringen,
er å legge inn krav til kvalitet i bruk av Norges-logoen
i regi av Eksportutvalget for fisk (EFF).
Siktemålet er å etablere en
ordning som næringen ser seg tjent med å bruke
og som bidrar til å høyne kvaliteten i alle ledd
i verdikjeden og gjennom dette skaper verdier i næringen.
Fiskeri- og kystdepartementet mener det er naturlig at departementet
tar et slikt initiativ. Ordningen tenkes etablert for gradering
av kvalitet. Dette bør representere en reell mulighet for
alle aktører i sjømatnæringen. Det vil
imidlertid være opp til de enkelte aktørene om
de ønsker å oppfylle vilkårene.
Komiteen ser det som svært
viktig at bearbeidingsgraden for fiskeprodukter blir høyere
enn det som er tilfellet i dag. Dette betyr også at råstoffet
må ha den aller beste kvaliteten.
Komiteen mener at det er viktig å øke
denne kvaliteten og at det derfor er viktig å utvikle teknologi
for levende fangst og brønnbåter. Fôring
av villfisk vil kunne jevne ut svingningene i ressursgrunnlaget.
Slakting av oppfôret fisk og oppdrettsfisk kan tilpasses
ut fra svingningene i ressursgrunnlaget og ut fra svingningene i
markedet. Foredlingen av råstoffet må tilpasses kundenes
etterspørsel.
Komiteen mener at samlet sett
vil dette kunne omstille næringen til en jevn leveranse
av høykvalitetsprodukter som markedet vil betale høy
pris for. Den økte prisen vil igjen kunne øke
lønnsomheten i næringen og øke inntekten
til aktørene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener det må gjennomføres et helhetlig program
for økt verdiskaping i sjømatnæringen.
Som et ledd i dette må innsatsen i markedsarbeidet og produktutvikling
styrkes.
Flertallet mener et formål
med et verdiskapingsprogram bør være å frambringe
nisjeprodukter og merverdi gjennom å satse på innovasjon,
kvalitetsutvikling og mangfold på matområdet,
og derigjennom bidra til høyere verdiskaping både
innenfor produksjon og foredling.
Flertallet viser til det eksisterende
verdiskapingsprogrammet for matproduksjon retta mot landbruket, og
mener dette kan brukes som utgangspunkt når det gjelder
omfang og tidsperspektiv for et tilsvarende program for fiskerinæringa.
På samme måte som verdiskapingsprogrammet for
landbruket kan utvikling av spesialiserte matvarer av høy
kvalitet basert på norske mattradisjoner og lokale/regionale
matspesialiteter være en riktig hovedinnfallsvinkel i et
verdiskapingsprogram for fiskerinæringa.
Flertallet mener et verdiskapingsprogram
ikke bare skal fokusere på foredlingsleddet, men ha et
mest mulig helhetlig perspektiv på produksjonen. Programmet
bør derfor omfatte hele fiskerisektoren - fiske og fangst,
utstyrsleverandører, mottak, foredling, transport, forskningsinstitutter,
utdanningsinstitusjoner, eksport og engros, konsummarked inkl. hoteller
og butikkjeder. Flertallet mener erfaringene fra
landbruksprogrammet tilsier at et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa
bør ha sterkt fokus på å etablere ei kobling
mot nedstrømssida; distribusjon, markedsføring
og markedsundersøkelser, fremfor en for ensidig vekt på utelukkende
forskningsdrevet produktutvikling.
Flertallet mener at som en del
av et slikt verdiskapingsprogram for fiskerinæringen, bør
det iverksettes et delprogram for utvikling av biprodukter og marin bioteknologi.
For å utvikle ny teknologi og nye produksjonsmetoder, må det
i tilknytning til verdiskapingsprogrammet gjøres aktiv
bruk av utviklingskontrakter både overfor industrien og
deres leverandører av produksjonsutstyr. Fiskerinæringen
må i langt større grad orienteres inn mot det
som skjer i markedene, og innrette aktiviteten for å øke
markedsandelene og verdiskapingen i den samlede verdikjeden.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det vil være særdeles
viktig at sjømatnæringen i større grad
retter fokus mot markedet og sluttbruker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forutsetter
at næringen selv har hovedansvaret for finansieringen av
verdiskapingsprogrammet.
Komiteen er enig i
Regjeringens målsetting om å legge til rette for
en markedsrettet produksjon og forbrukerinformasjon for å fremme
høyest mulig verdiskaping i norsk fiskeri- og havbruksnæring.
Komiteen mener at som ledd i
dette må det innføres en offisiell kvalitetsmerking
av norske fiskeprodukter. De som vil selge under felles norsk markedsføring må derfor
sertifiseres. Næringen og myndighetene må sammen
utvikle et sertifiserings- og kontrollsystem for fiskeprodukter.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er opptatt av at Norge i større
grad enn i dag skal bearbeide våre fiskeprodukter. I for
stor grad har Norge utviklet seg i retning av å bli en
ren eksportør av råvarer og halvfabrikat. Dette
er ikke en ønsket utvikling. Disse medlemmer er
av den oppfatning at dersom Norge skal bli den foretrukne leverandør
av ferdigvarer, så forutsetter dette at det er politisk
er vilje til å gi næringen rammevilkår
som bidrar til at næringen kan bli mer markedsorientert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at fiskeripolitikken må få et klarere markedsperspektiv.
For å utnytte verdiskapningspotensialet må det
gjennomføres et skille mellom fiskeri- og distriktspolitikk.
Norge er verdens største produsent
av laks og ørret og er ledende i global sammenheng på forskning
og teknologi på havbruksområdet. De naturgitte
gode betingelsene for havbruk er viktige konkurransefortrinn og
har dannet grunnlaget for utviklingen av næringen.
Blant de marine arter er vi kommet lengst i
utvikling av kommersielt torskeoppdrett. I 2000 var produksjonen
170 tonn, i 2004 om lag 3000 tonn og produksjonsanslag for 2010
ligger i området 20-40 000 tonn. Det arbeides også videre
med å utvikle og kommersialisere flere andre arter. Driftsformer
som kombinerer fangst og kultivering, herunder havbeite, er andre
eksempler på nye næringer.
Forslag om ny akvakulturlov fremmes i vårsesjonen 2005.
Ny akvakulturlov skal fremme næringens
lønnsomhet, vekst og konkurransekraft innenfor rammene
av en miljøtilpasset produksjon, og bidra til næringsutvikling på kysten.
Ny akvakulturlov omhandler blant annet:
– adgang
til overføring og pantsetting av tillatelser for å øke
kapitaltilgangen til næringen og bedre omstillingsevnen
for bedriftene
– utfasing av de særlige
eierskapsreguleringene for å øke næringens
forretningsmessige fleksibilitet og bedre omstillingsevnen for bedriftene
– et klarere miljøansvar
for næringen i virksomhetens liv fra etablering til avvikling
– klare retningslinjer for interesseavveining
ved næringens arealbruk i kystsonen
– samordning av de ulike sektormyndigheters
saksbehandling og innføring av saksbehandlingsfrister ved
etablering av havbruksvirksomhet for å effektivisere behandlingsprosessen
– objektive og mer nøytrale
tildelingsmåter ved tildeling av tillatelser til laks og ørret
gjennom prekvalifisering og utvelgelse av kvalifiserte søkere ved
trekning eller budrunde
Ansvaret for forvaltning av matlovens bestemmelser om
fiskehelse og den delen av dyrevernloven som angår fisk
ble overført til Fiskeridepartementet 1. januar
2004. Dette ivaretar behovet for helkjedetankegang ved forvaltning
av produksjonen av sjømat for å realisere verdiskapingspotensialet
i næringen. Fiskehelseregelverket er underlagt EUs regler
på området som Norge ble fullharmonisert med i
2003. EUs regler er nå under revidering. Regjeringens målsetting
er at dyrehold og dyrevern skal forvaltes på en slik måte
at de spesielle forholdene som gjelder fisk ivaretas på en betryggende
måte både ut fra hensynet til fiskehelse, fiskevelferd
og hensynet til næringsutvikling.
En er på god vei til å lykkes
med yngel- og settefiskproduksjon av torsk på et stabilt
nivå. I 2004 ble det oppdrettet matfisk av torsk på over
200 lokaliteter langs kysten, fordelt på om lag 80 selskaper.
Det er satt i gang et torskeavlsprogram i regi av Fiskeriforskning AS.
Et interdepartementalt utvalg la i 2003 fram et forslag til en nasjonal
strategi for kommersialisering av torskeoppdrett. Fiskeri- og kystdepartementet
arbeider sammen med virkemiddelapparatet for å gjennomføre planens
ulike forslag.
Blåskjellnæringen har vært
gjennom en konsolideringsfase og det oppnås nå bedre
resultater i næringen. Salget av konsumskjell til det europeiske
markedet er økende.
Østersdyrking representerer en nisje
i norsk oppdrettsnæring. Oppdrettet er drevet av noen få næringsaktører,
og drives i utkanten av østersens naturlige utbredelsesområde.
For denne næringen ligger det store gevinster i å finne
optimale lokaliteter for å redusere produksjonstid og oppnå riktig
kvalitet.
Kamskjellnæringen har etter flere år
med problemer nå relativt god kontroll på yngelproduksjonen.
Veksttiden for kamskjell frem til markedsklart produkt er i dag nærmere
fem år. Det forventes at FoU-innsats vil kunne redusere
tiden med 1,5 år. Yngelen settes ut i ulike former for
havbeite. Det er per dags dato ingen som driver intensiv dyrking
for konsum.
Kveite er kanskje den arten etter laks som det
er satset mest på innen oppdrett av nye marine arter i
Norge. 29 konsesjoner er i drift per dags dato, 14 driver med yngelproduksjon
og 15 med matfiskproduksjon. Det er forventet at matfiskproduksjonen
i 2005 vil passere 1 000 tonn.
Tilgang til godt og kostnadseffektivt fiskefôr
er en forutsetning for oppdrett under norske forhold. Fôret utgjør
ofte nær halvparten av de totale produksjonskostnadene.
Parallelt med framveksten av oppdrettsnæringen har det
utviklet seg en sterk fiskefôrindustri. Fôr til
oppdrett er historisk basert på fiskemel og fiskeolje.
Tilgangen på fôr-råvarer
er avgjørende for industrien. Forskning og utvikling er
viktig for å møte utfordringene med tilgang på fôrkilder.
Norges forskningsråd utarbeidet i 2001 rapporten "Fôr
og fôrmidler - den største utfordringen for vekst
i norsk havbruk". Rapporten pekte på mulige løsninger
på kort og lang sikt, og er fulgt opp med en rekke tiltak
som bl.a. omfatter forskning på å finne alternative
fôrkilder. Regjeringen vil videreføre forskning
for å finne alternative fôrkilder.
Komiteen viser til at utviklingen
i havbruksnæringen har gitt Norge et enormt næringsmessig
løft. Næringen er et resultat av fremragende forskning
og stor innsats fra næringen selv. Det eksporteres nå årlig 1,5
milliarder porsjoner laks årlig. Det tilsvarer 25 000 trailertransporter.
Komiteen viser til at laks vil
være bærebjelken for havbruksnæringen
også i tiden framover, og komiteen mener
det må legges til rette for økt videreforedling
av laks og ørret gjennom økt innsats for å styrke markedsadgangen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at nytildeling av nye konsesjoner må innrettes slik
at områder som kom sent i gang med slik virksomhet, gis
mulighet til utvikling. Saktere vekst i nordlige farvann må kompenseres ved
at produksjonsvolumet økes tilsvarende.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at fordeling og refordeling av oppdrettskonsesjoner flyttes til
regionalt folkevalgt nivå. Konsesjonsavgiften endres til
en regional avgift som det regionale nivå selv fastsetter.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ønskjer å erstatte den
statlege konsesjonsavgifta med ei lokal fastsett arealavgift, differensiert
etter type oppdrett, som tilfell kommunane.
Komiteen mener at
tilgangen på settefisk kan bli en begrensning for utvikling
av havbruk. Det må derfor aktivt legges til rette for økt
settefiskproduksjon i alle deler av landet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at utbyggingen av settefiskproduksjon
både i etablerte og nye selskap må ha prioritet
i Innovasjon Norge.
Komiteen er enig i
at store forventninger til fremtidig verdiskaping i marin sektor
er knyttet til et utvidet og mangfoldig havbruk, og at det ligger
et stort potensial her.
Komiteen mener at disse mulighetene
må tas i bruk både ved oppdrett av nye fiskeslag
og oppdrett av skjell. Oppdrett av torsk og andre arter som nyttes
av foredlingsindustrien gir kysten helt nye muligheter. Nye ferske
produkter av topp kvalitet kan leveres hele året. Det gjør
det mulig å utvikle en jevnere produksjon i foredlingsindustrien,
tilby mer stabile arbeidsplasser, og utnytte investeringene i maskiner
og anlegg bedre slik at lønnsomheten økes. Jevn
tilgang på ferskt råstoff gjør også at
biprodukter kan utnyttes på en helt annen måte
til marine biokjemiske produkter.
Komiteen vil legge opp til en
nasjonal satsing på oppdrett av nye arter ved at bevilgningene
til forskning på oppdrett av nye arter må styrkes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at oppdrett av torsk og skjell må ha
prioritet.
Flertallet mener at Innovasjon
Norge må prioritere finansieringen av anlegg for oppdrett
og videreforedling av nye arter og skjell, og at det opprettes en
statlig garantiordning for driftskreditt til nyskapingsprosjekter
innen dette området som ikke inneholder subsidier.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener havbruksnæringen
er et godt eksempel på hvordan private initiativ gir sikre,
lønnsomme og gode arbeidsplasser langs kysten i et marked
preget av sterk internasjonal konkurranse. Disse medlemmer har store
forventinger til kommersialiseringen av nye oppdrettsarter, og vil
peke på at ikke bare volumarter som laks, ørret,
torsk og blåskjell, men også arter med høyt verdiskapingspotensial,
men små volum vil være viktige bidrag til lønnsomme
kystnæringer.
Disse medlemmer vil fremheve
at rammebetingelser for næringen må ta utgangspunkt
i blant annet markedshensyn dersom lønnsomhet i både
fiskeri- og havbruksnæring skal sikres og gi grunnlag for
videre utvikling av nye oppdrettsarter.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at havbruksnæringen må kunne utvikle seg i de
områder som er best egnet for havbruksvirksomhet, en politikk
for vern av kystsonen må ta hensyn til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det i dag er for strenge vilkår for tildeling av konsesjon
for havbruk/oppdrett og at Regjeringens forslag til endringer
av konsesjonsreglene i ny lov om akvakultur ikke går langt
nok dersom havbruksnæringens verdiskapingspotensial skal
kunne utnyttes. Disse medlemmer mener at konsesjonsordningen
skal fjernes og begrensninger kun skal være de som følger
av forurensnings- og veterinærhensyn.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet har gått mot opphevinga av forkvoteordninga,
samt dei siste rundane med tildeling av nye konsesjonar. Desse
medlemene meiner reguleringar er naudsynte av marknadsmessige,
miljømessige og distriktsmessige omsyn. Desse medlemene ønskjer
derfor å gjeninnføre produksjonsregulering i form
av fôrkvotar. Desse medlemene meiner rømming,
sjukdomssmitte og fôrforbruk framleis er store utfordringar
i oppdrettsnæringa. Desse utfordringane krev større
innsats frå næringa sjølv, men det krev
også større deltaking frå fellesskapet
si side i forhold til teknologi- og kunnskapsutvikling.
Regjeringen legger vekt på å øke
fiske- og fangstnæringens samlede verdiskaping. For å lykkes
med dette må det føres en politikk som bidrar
til å styrke næringens muligheter til å øke
utbyttet fra hvert kilo fanget råvare.
Regjeringen er opptatt av å balansere
hensynet til hvordan den enkelte næringsutøver
skal kunne få den nødvendige frihet til å utvikle
sin virksomhet slik at den gir mest mulig lønnsom drift,
med hensynet til at den enkeltes valg samtidig også gir
høyest verdiskaping i kystsamfunnet.
Dagens ressursfordeling er et resultat av en
lang utvikling. Denne må ligge fast for å gi næringen
forutsigbare rammebetingelser.
En viktig forutsetning for legitimitet for reguleringssystemet
er stabilitet i kvotefordelingen mellom de ulike reguleringsgruppene.
En fast kvotefordeling er også en forutsetning for at de
innførte drifts- og strukturordningene for kystflåten
og strukturordningene for havfiskeflåten skal fungere etter
hensikten. Med dette som utgangspunkt, og med utgangspunkt i at
vi fortsatt skal ha en flåte som er variert i forhold til
størrelsesgrupper, redskapstyper og geografi, blir utfordringen hvordan
vi best mulig kan utnytte fiskeressursene.
For å redusere overkapasitet, hindre
kappfiske, sette fokus på kvalitet foran kvantum og stimulere
til større spredning av fangstene, har det blitt innført
faste garanterte kvoter for hvert fartøy i de fleste av
de regulerte fiskerier. Dette innebærer at den enkelte
fartøyeier i større grad kan basere seg på å drive
fiske utenfor de tradisjonelle sesongene, uten å risikere
at fisket stoppes før man har tatt sin kvote. Det forventes
at faste garanterte kvoter vil føre til bedre spredning
av landingene når næringsutøverne får
høstet mer erfaring med reguleringsformen.
Både for industrien på land
og for fiskeflåten vil det være en fordel å stabilisere
kvoteuttaket over tid. Over 90 pst. av bestandene Norge fisker på er
imidlertid delt med andre stater. Flerårige kvoter vil
derfor være avhengig av langsiktige og bærekraftige
forvaltningsstrategier fastsatt i samarbeid med våre forhandlingspartnere.
Ressurskontrollens primæroppgave er å gi
informasjon om det faktiske uttaket av all fisk og fangst innenfor
området for norsk fiskerijurisdiksjon gjennom registreringsordninger
og kontroll, og bidra til etterlevelse av de til en hver tid gjeldende
reguleringer av fisket. I næringspolitisk sammenheng er
dette grunnlaget for langsiktighet og en forutsetning for like konkurransevilkår.
Ressurskontroll utøves av tre instanser: Fiskeridirektoratet,
Kystvakten og salgslagene. Fiskeridirektoratet har det overordnede
daglige ansvaret for ressurskontrollen.
I et globalt perspektiv anses overkapasitet
i fiskeflåten som den viktigste årsaken til overbeskatning
av verdens fiskeressurser. For bestander som ikke er forvaltet bærekraftig,
fører overkapasitet til press for større uttak
av ressursene. Både globalt og nasjonalt innebærer
overkapasitet feil bruk av samfunnets produksjonsressurser.
Det er i dag overkapasitet i flere fartøygrupper
i den norske fiskeflåten, og i fangstleddet samlet i forhold
til tilgjengelig ressursgrunnlag. Dette gir samlet dårligere lønnsomhet
enn hva som ellers kunne vært oppnådd i disse
gruppene, og svekker også evnen til fornying. En annen
konsekvens av overkapasitet er at reguleringene av fisket blir omfattende
og detaljerte, og kontrollkostnadene høye. For den enkelte
fartøyeier innebærer overkapasitet at ressursene
høstes med større kostnader enn nødvendig.
Overkapasitet i fiskeflåten gjør det videre vanskelig å sikre
en bærekraftig utnyttelse av fellesskapets ressurser. Det
er derfor behov for et spekter av strukturvirkemidler som er tilgjengelige
over tid for de ulike flåtegruppene. Utfordringen nå er å sikre
at de iverksatte tiltakene har tilstrekkelig effekt, at de virker
etter formålene, og at de er gode nok til å sikre
fiskeflåtens muligheter til å takle utfordringene
fremover i et langsiktig perspektiv. Dette krever gjennomgang og evaluering
av effekten av de iverksatte strukturtiltakene frem til i dag.
Ordningen med leveringsvilkår for torsketrålere
ble i sin tid innført for å sikre den landbaserte
fiskeindustrien stabil tilførsel av råstoff. Regjeringen
mener det er behov for å videreføre ordningen
med leveringsvilkår.
Fiskeridepartementet fastsatte den 12. september 2003
forskrift om leveringsvilkår for torsketrålfartøy. 2004
er det første hele året forskriften har vært
i kraft, og effekten av de valg som ble gjort ved fastsettelsen av
forskriften kan måles i 2005. De innhentede data fra dette
første virkeåret skal danne grunnlag for en vurdering
av om torsketrålernes leveringsplikt slik denne nå er
regulert, har generert virksomhet i de tilgodesette bedrifter, i
lokalsamfunn og regioner.
For å oppnå mer verdi for
hver fisk og å utnytte muligheten for jevnere leveranser
til fiskeindustrien, kombinert med kystflåtens behov for å fiske
i perioder med best tilgjengelighet, har mellomlagring av levende fangst
utviklet seg og utprøves i dag flere steder på kysten.
Levendelagring av marin fisk krever et klart regelverk, som sikrer
forutsigbarhet for næringen og som tillater næringen å utvikle
seg samtidig som ressurskontroll gjøres mulig. Det vil
bli utarbeidet helhetlige og harmoniserte regler for denne type
næringsvirksomhet.
En åpning for å kunne overføre
deler av fartøyets kvote til neste kvoteår vil
gi større trygghet for kystfiskerne, samtidig som usikkerheten
om å ikke få tatt kvoten reduseres. Størrelsen
på andelen som skal tillates overført må utredes
nærmere, og ordningen vil reise en del spørsmål
knyttet til kvotekontroll som må være avklart
før ordningen kan tre i kraft. Dette er likevel et tiltak
som kan iverksettes i løpet av forholdsvis kort tid, og
det tas sikte på å innføre dem for utvalgte
fiskerier innen kystflåten så snart som mulig.
Det er i dag variasjoner med hensyn til hvilke
omsetningsformer som benyttes av de forskjellige salgslagene: Direkte
avtaler mellom kjøper og selger, auksjon og avtaler av
langsiktig karakter. Råfiskloven er derfor ikke til hinder
for at det inngås langsiktige avtaler. Fiskeri- og kystdepartementet
vil gjennom et prøveprosjekt i samarbeid med industrien
og salgslagene vurdere hvordan rammene for langsiktige avtaler skal utformes
i ulike sektorer av fiskerinæringen. Prøveprosjektet
skal iverksettes i løpet av 2005 og løpe i to år. Prosjektet
vil bli evaluert i stortingsmeldingen om gjennomføringen
av råfiskloven og fiskeeksportloven i 2007, og vil danne
grunnlag for vurdering av om det er behov for endring av råfiskloven.
Norges Råfisklag har vinteren 2005
startet et prøveprosjekt med auksjon av ferskt fiskeråstoff
på Myre i Vesterålen. Formålet med prosjektet
er å få prøvd ut de praktiske og prinsipielle
problemstillingene knyttet til etableringen av en auksjon for førstehåndomsetningen av
fersk fisk fra en mottaksenhet.
Salgslagene, FHL og NSL er oppfordret til å etablere en
meklingsinstans som en prøveordning. Denne skal benyttes
ved uenighet om prisfastsettelsen på førstehåndsomsetning.
Kostnadene ved meklingen skal deles likt mellom de deltakende parter.
Dette er en prøveordning som skal evalueres etter to år.
Det er iverksatt en rekke ordninger både
for hav- og kystflåten for å bidra til målsettingen
om en strukturtilpasset flåte.
På bakgrunn av Stortingets behandling
av St.meld. nr. 20 (2002-2003) Om strukturtiltak i kystflåten
ble det fra 1. januar 2004 innført en strukturkvoteordning for
kystfartøy over 15 meter. Ordningen innebærer
at et fartøy får forhøyet sine kvoter
tilsvarende 80 pst. av kvoten til det fartøy som tas ut
av fiske. Samtidig ble det innført driftsordninger som
en prøveordning for Finnmark, Troms og Sogn og Fjordane.
Driftsordningene gir adgang til å utveksle kvoter mellom
fartøy for en begrenset periode etter godkjenning av myndighetene,
uten at et fartøy tas permanent ut av fiske. Prøveordningen
ble utvidet til å gjelde hele landet den 16. april 2004.
Regjeringen har i tillegg etablert et strukturfond
for kondemnering av fartøy under 15 meter. Strukturfondet
ble iverksatt fra og med 1. juli 2003.
Når det gjelder strukturordningene
i havfiskeflåten, har Regjeringen nå etablert
en strukturkvoteordning til erstatning for enhetskvoteordningene
etter mønster av strukturkvoteordningen for kystflåten.
Hovedsakelig innebærer dette at den forhåndsfastsatte
tidsbegrensningen for tildeling av enhetskvote er tatt bort. Det
er imidlertid ikke lagt inn noen alminnelig avkorting på 20
pst. av kvotetillegget ved bruk av strukturkvoteordningen for havfiskeflåten.
Regjeringen anser nå som det viktigste
i struktureringsprosessen å sikre at de iverksatte tiltakene
har den forventede og ønskede effekt.
– Regjeringen
vil evaluere prøveordningen med driftsordning for kystfartøy
under 28 meter i 2005. Dette for å vurdere om driftsordningene
skal videreføres på permanent basis, eventuelt
i en annen form. Regjeringen vil gjennomføre eventuelle
endringer fra 2006.
– Regjeringen vil evaluere det
femårige Strukturfondet for kondemnering av fartøy
under 15 meter etter tredje driftsår i 2006. Evalueringen
skal gi svar på om Strukturfondet har virket etter målsettingen,
og om det har hatt ønsket effekt.
– Regjeringen vil evaluere strukturkvoteordningen for
kystflåten i forbindelse med evalueringen av Strukturfondet,
blant annet med sikte på å vurdere om strukturkvoteordningen
skal utvides til også å omfatte noen av de fartøygruppene
(under 15 meter) som i dag kan tildeles kondemneringstilskudd fra
Strukturfondet.
– Regjeringen vil evaluere strukturkvoteordningen for
havfiskeflåten i 2008, blant annet med sikte på å undersøke
om ordningen har medført økt gjennomsnittlig driftstid
for fartøyene i de ulike gruppene og dermed lagt til rette
for forbedret lønnsomhet.
Ved behandlingen av St. meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak
i kystfiskeflåten, sluttet stortingsflertallet seg til
forslaget om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med
en vurdering og eventuelt forslag om innføring av ressursrentebeskatning
i fiskeriene. Ressursrenten er definert som avkastning på arbeid
og kapital utover hva som er normalt i andre næringer, basert
på utnyttelse av en begrenset naturressurs.
Innkreving av ressursrente er et prinsipielt
viktig spørsmål. Fiskeri- og Kystdepartementet
har derfor påbegynt arbeidet med å utrede forhold
rundt innkreving av ressursrente i et forprosjekt i samarbeid med Samfunns-
og næringslivsforskning AS.
Komiteen legger til grunn at
fiskeressursene er en samfunnsressurs som må forvaltes
til beste for bosetting og næringsutvikling langs hele
kysten. Det er en styrke at fiskerinæringen har en struktur
der aktørene varierer i størrelse og at de hver
på sin måte danner grunnlaget for levedyktige
lokalsamfunn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at fiskeressursene
er fellesskapets eiendom og at fiskerettighetene derfor ikke kan
privatiseres.
Flertallet viser til merknader
i Innst. O. nr. 55 (1998-1999) hvor en enstemmig næringskomité viser til
følgende:
"Komiteen vil påpeke at fiskeressursene
tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i
utgangspunktet ingen enkeltperson eller enkeltselskaper som kan
gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste
av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute
fra å delta i fisket"
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, uttalte deretter i innstillingen at:
"det er viktig at tidsavgrensningen som gjeld for einingskvotane
vert vidareført".
Flertallet mener ut
fra dette at det er kritikkverdig at departementet har foretatt
en oppheving av tidsbegrensningen for enhetskvotene uten å forelegge
saken for Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
fremmer følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram for Stortinget ei sak der ein gjennomgår erfaringane
med fartykvoteordninga i forhold til omsetjing av kvotar og flytting
av kvoterettar mellom ulike distrikt."
Komiteen mener at
det er behov for en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten.
Det må legges til rette for en moderne og variert flåte,
som kan sikre industrien helårig tilgang på høykvalitets
råstoff.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at det bør settes i verk et
program for fornyelse av kystfiskeflåten gjennom et samarbeid
mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Innovasjon Norge og fylkeskommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at fartøyenes
utforming bl.a. er underlagt bestemmelser om lengde og lastekapasitet.
Med nye behov til bruk av fiskefartøyene kan det vise seg nødvendig
også å stille andre krav til utformingen. For å kunne
sikre kvaliteten på både fisk og biprodukter, føring
av levende fanget fisk og andre former for drift, mener disse
medlemmer at departementet må vise forståelse
for at det kan være nødvendig å dispensere fra
gjeldende regelverk, eventuelt uforme nye regler hva angår
fartøytyper, lengde, lasteevne og andre forskriftsbaserte
bestemmelser. På den annen side presiserer disse
medlemmer at dette ikke er ment å skulle gi rett
til økte kvoter.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det ikke som noe mål i seg selv å redusere
antall fiskefartøy, men det er et mål å redusere
overkapasiteten slik at en unngår økt press på ressursene
og slik at lønnsomheten i flåten forbedres. For å oppnå dette
må antall fartøy reduseres. Økt lønnsomhet
og gode inntekter er den viktigste forutsetningen for å øke
rekrutteringen av ungdom i næringen.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot opprettinga av eit strukturfond
for å kjøpe ut kapasitet i den minste flåten
under 15 meter. Vidare viser desse medlemene til
at partiet subsidiært gjekk inn for at strukturfondet skulle
innrettast slik at det vart brukt til kondemnering av ulønsame,
eldre og uhøvelege farty. Sett i forhold til fornying av
fiskeflåten ville dette ha vore ein langt betre strategi.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at det er viktig
med fornyelse i flåten, både for å sikre
trygge og stabile arbeidsplasser og for å bli i stand til å nyttiggjøre
større del av råstoffet. Disse medlemmer mener
at trygge og stabile arbeidsplasser er det beste rekrutteringstiltaket
for ungdom.
Den viktigste forutsetningen for å få fornyelse
vil være bedre lønnsomhet i alle flåtegrupper.
Ved å redusere overkapasiteten gjennom å redusere
antallet båter unngår en press på ressursene
og sikrer bedre lønnsomhet. Disse medlemmer viser
til de ulike strukturtiltak Regjeringen har innført.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at overkapasitet oftast blir
halde fram som årsaka til dårleg inntening i fiskerinæringa.
Frå 1990 til 2000 har farty i flåten under 10
meter hatt ein kapasitetsreduksjon på 65 pst., medan båtar
mellom 21 og 28 meter har hatt ein kapasitetsauke på 91
pst. og flåten mellom 10 og 15 meter har auka med 39 pst.
Den totale reduksjonen i talet på farty er i perioden redusert
med 24 pst., medan den samla tekniske fangstkapasiteten har auka
med om lag 30 pst. Dette demonstrerer at eit einsidig fokus på reduksjon
av talet på fiskefarty er misforstått. Desse medlemene meiner
problemet med overkapasitet ikkje er knytt til utnyttinga av fartyet
som flytende stålinnretning, men til investert kapital.
Eit einsidig fokus på å redusere talet på farty
og talet på fiskarar blir derfor for snevert. På denne
bakgrunn har desse medlemene vore usamde i strukturtiltaka
som er sette i verk overfor kystflåten.
Desse medlemene viser til Riksrevisjonens
forvaltningsrapport for fiskerinæringa. Undersøkinga viste
at den tekniske kapasiteten i fiskeflåten har auka, sjølv
om målet i mange år har vore å redusere
den. Riksrevisjonen stilte derfor spørsmål ved
om verkemidla er effektive i forhold til det uttalte målet
om å redusere kapasiteten. Riksrevisjonen påpeikte
også at det ikkje er gjennomført systematiske
analysar av korleis føresegner og reguleringar verkar i
forhold til dei politiske måla, og at det heller ikkje
er gjennomført evalueringar av dei kapasitetsreduserande
tiltaka. Desse medlemene konstaterer at Fiskeri-
og Kystdepartementet no vil gjennomføre evalueringar av
dei tiltaka som er sett i verk. Desse medlemene meiner
at slike evalueringar burde ha vore gjennomført før ein
innførte strukturkvoteordninga i kystflåten og
oppheva tidsavgrensinga for einingskvoteordninga i havfiskeflåten,
og at konsekvensanalysar skal gjennomførast før
ein set i verk slike tiltak.
Komiteen mener at
for å sikre et bærekraftig fiske, for å hindre økonomisk
og miljømessig kriminalitet og for å sikre ryddige
forhold internt i næringen, er det nødvendig å styrke
ressurskontrollen. Kontrollmyndighetene må ha tilstrekkelige
ressurser til å kunne foreta jevnlige inspeksjoner om bord
under utøvelse av fisket.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget mener det er nødvendig å styrke
ressurskontrollen i fisket, og ber Regjeringen om å fremme nødvendige
forslag for å oppnå dette."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at deltakerloven
og råfiskloven skal ligge fast.
Flertallet vil ikke motsette
seg at det gjennomføres prøveprosjekter med langsiktige
salgsavtaler og med auksjon, men det forutsettes at dette eventuelt
ligger innenfor rammen av råfiskloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er positive til at det innføres
en nøytral meklingsinstans som ved konflikt mellom partene
kan vurdere pris og også andre forretningsmessige forhold mellom
fiskeindustrien og fiskerne. Disse medlemmer er positive
til at det åpnes for langsiktige leveringsavtaler mellom
fiskere og fiskeindustrien, og ber om at det skapes rom for at slike
leveringsavtaler får reelt innehold.
Disse medlemmer vil også vise
til meldingen der det under kapittelet om langsiktige leveringsavtaler vises
til at "avtalen må normalt inngås senest 14 dager før
første levering. Dette skal gjelde for alle fiskerier. Avtalens
varighet er det opp til kjøper og selger å avgjøre,
og den kan gjelde for inntil ett år".
Disse medlemmer støtter
ikke dette og mener det må være opp til kjøper
og selger å avtale premissene for en slik avtale innenfor
råfiskloven.
Komiteen har merket
seg at meldingen tar opp spørsmålet om innføring
av nasjonal ressursrente.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at dagens avgiftsbelastning på fiskeflåten
nå er ganske omfattende, og frykter at en ytterligere belastning
kan få uheldige konsekvenser for næringa og gi
utilsiktede virkninger for samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i Regjeringens
forslag til revidert nasjonalbudsjett foreslås å redusere
produktavgiften med 10 pst. Dette utgjør ca. 70 mill. kroner
i årseffekt. Disse medlemmer mener at dette
er et viktig bidrag til å redusere avgiftsbelastningen
for næringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at fiskeriressursene skal forvaltes nasjonalt og at det er viktig å legge
til grunn en struktur som kan gi en bærekraftig forvaltning
av ressursene. Med stadige teknologiske forbedringer i flåte
og fangstutstyr øker fangstkapasitet fra år til år.
Det er derfor nødvendig å gjennomføre
tiltak for å sikre at den samlede kapasiteten reduseres.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at deltakerloven og råfiskloven må liberaliseres
slik at fiskerinæringens rammevilkår gir et markedsfokus
som er nødvendig i en verden med stadig sterkere konkurranse. Disse
medlemmer vil videre fremheve at en liberalisering av lovverket
vil skape en bedre balanse og forutsigbarhet i næringen.
Disse medlemmer mener at en vurdering
av å innføre en ressursrente i fiskerinæringen
forutsetter at man fjerner de andre særlige avgiftene som
er pålagt fiskerinæringen og reduserer det totale
avgiftstrykket for næringen.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at den kystnære flåten
jamt over fangar større fisk og har mindre innslag av småfisk.
Det mest lønsame i torskefiskeria er å la fisken
vekse seg stor før han blir fanga. På grunn av
vandringsmønsteret viser det seg at trålreiskap
fangar fisk av mindre storleik enn den konvensjonelle flåten.
Vriding av beskatningsmønsteret vil derfor vere eit vesentleg
tiltak for å ivareta dei fiskeripolitiske målsetjingane. Desse
medlemene vil derfor overføre ressursar frå den
havgåande flåten til den kystnære konvensjonelle
flåten.
Desse medlemene viser til at
kystflåten gir fleire årsverk per eining fisk
og brukar mindre enn ein tredel av drivstoffet til trålflåten.
Tala til Budsjettnemda for fiskeria viser i tillegg at enkelte fartygrupper innanfor
kystflåten er meir lønsame og har større avkastning
på investert kapital enn den havgåande flåten. Desse
medlemene ønskjer ein variert fiskeflåte
med havgåande og kystnære farty som kan bidra til
busetjing og verdiskaping på land. Den havgåande flåten
har grunnlaget sitt først og fremst i at han kan bidra
til stabil råstofftilgang for produksjonsbedrifter på land. Desse
medlemene meiner derfor at fabrikktrålflåten
som i mindre grad bidrar til dette, bør utfasast over ein
tiårsperiode og ressursane overførast til kystflåten.
Ein bør også leggje til rette for at mest mogleg
råstoff blir frakta fersk til land for foredling, ved å redusere
talet på frysetrålarar. Desse medlemene meiner
at det kan vere aktuelt å avkorte kvotene for flåten
som tar frossen fisk på land i den grad denne fisken går
ut av landet til bearbeiding andre stader.
På denne bakgrunnen fremmer desse
medlemene følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje
fram for Stortinget ei sak om ressursfordelinga mellom dei ulike
flåtegruppene."
Desse medlemene meiner at det
store paradokset i norsk fiskeripolitikk er at gjennom fartykvoteordninga
og ulike former for einingskvoteordningar har fiskarane blitt invitert
til å betale for retten til å fiske. Denne investeringa
kjem slik på toppen av investeringane i farty og bruk. Desse
medlemene meiner at omsetjing av fiskekvotar fører
til at fiskeria blir mindre lønsame. Kapitalbehovet aukar,
grunnrenta blir tatt ut av næringa og i større
grad overført finansinstitusjonane. Omsetjing av kvotar
gjer det dessutan vanskelegare for den som vil inn i fiskeria. Desse
medlemene vil komme omsetjinga av fiskerettar til livs. Ulike
modellar må vurderast for å sikre at ikkje dei
som har investert i rettar, kjem i ein vanskeleg finansiell situasjon,
samtidig som eit nytt reguleringssystem må sikre at fellesskapets
eigedom ikkje blir kapitalisert og privatisert.
Aktørene i kystsonen er mange, og interessene
kan være motstridende. Tilgang på areal til næringsutvikling
kan stedvis bli en knapphetsfaktor. Regjeringen ønsker
derfor å legge til rette for en arealbruk som gjennom samordning
med andre sektorinteresser skaper minst mulig konflikter og som
samtidig gir et godt grunnlag for marin næringsutvikling.
Fiskeri- og kystdepartementet er opptatt av å bidra
til en positiv utvikling for reiselivsnæringen langs kysten. Når
departementet avhender fyr-stasjoner, skal det legges til rette
for at disse kan nyttes til beste for kystkultur og reiseliv. På grunn
av omstruktureringer i fiskerinæringen, er det ikke lenger
aktiv fiskerivirksomhet i alle fiskerihavnene. Slike fiskerihavner
kan derfor benyttes til andre formål som kan bidra til
ny næringsaktivitet i kystsamfunnene, herunder tilrettelegging
for økt turisme.
Regjeringens målsetting er at kystkulturen
tas i bruk som en ressurs for næringsutvikling, og at turist-
og fritidsfiske utvikles til et viktig bidrag til reiselivsnæringen.
Planlegging i kystsonen er fortsatt i en utviklingsfase. Dagens
lovverk gir ikke alltid det nødvendige hjemmelsgrunnlag
til å kunne regulere alle kryssende interesser som gjør
seg gjeldende, og er heller ikke alltid egnet til dette. Det er
viktig i utviklingen fremover at vi får til en helhetlig
forvaltning på dette området. Kunnskap om de ulike
interessene er i denne sammenheng viktig.
Langsiktig og forutsigbar tilgang til egnede
kystarealer innenfor en ramme som også ivaretar
andre viktige samfunnshensyn, er en grunnleggende forutsetning for
videre vekst i havbruksnæringen. Kommunenes og regionenes
engasjement i å legge til rette for havbruksnæringen
i sin planlegging vil her være avgjørende.
I behandlingen av Innst. O. nr. 123 (2000-2001)
ba Stortinget regjeringen om å utrede grunnlaget for å innføre
arealavgift for havbruksnæringen. En slik avgift vil kunne
svekke konkurranseevnen til norsk havbruksnæring. På bakgrunn
av dette er det viktig at dette virkemiddelet utredes nærmere
før eventuell innføring vurderes.
Kunnskap om havbunnen, leveområdene
og organismene som lever der er viktig både for å kunne
foreta gode avveininger mellom ulike interesser og for å kunne
vurdere mulighetene for fremtidig bioprospektering. Arbeidet med
det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking
av biologisk mangfold ledes av Miljøverndepartementet.
Programmet er organisert i en rekke arbeidsgrupper, hvor arbeidsgruppen
for kyst og hav er særlig relevant for marin næringsutvikling.
Hittil har arbeidsgruppen prioritert å legge til rette
for kartlegging og overvåking av marint biologisk mangfold
i de nære kyst- og fjordområdene. Målsettingen
er å utvikle en startpakke for kommunene som ledd i å få kartlagt
kystsonen.
Den forventede veksten i fiskeri- og havbruksnæringen
vil øke konkurransen om arealer, både mellom bruk
og vern og mellom de ulike brukergruppene i kystsonen. Informasjon
knyttet til kart har vist seg å være et effektivt
verktøy både for å samordne informasjon
fra mange kilder og for å illustrere ulike interessers
arealbruk og -behov. Slik kartbasert informasjon vil gjøre
det enklere for både myndigheter og næringsaktører å skaffe
seg oversikt over arealbruk i et område. GIS vil være
et viktig verktøy for videre næringsutvikling.
Komiteen er enig i at det er
viktig at kommunene og fylkene legger opp til et nært samarbeid
med ulike sektormyndigheter og andre relevante aktører,
og bruker arealplanprosessene til å samordne og prioritere mellom
kryssende interesser.
Komiteen viser i den sammenheng
til det omfattende arbeidet som er foretatt i Astafjordområdet
i Troms hvor seks kommuner i samarbeid med næringa, fylkeskommunen,
veterinærmyndigheter, fiskeridirektoratet og fylkesmannen
m.fl. har gjennomført en omfattende prosess med å samordne
og prioritere mellom kryssende interesser og for å se arealene
i sammenheng mellom kommunene. Erfaringene fra dette samarbeidet
kan med fordel overføres til andre.
Komiteen mener at det er svært
viktig at slik omfattende planlegging og tilrettelegging foretas
for derigjennom å legge til rette for økt verdiskaping
og for å forhindre konflikter med andre interesser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at de
sjøsamiske områdene har stor betydning for å opprettholde
den samiske kulturen i disse områdene. Det tradisjonelle
fisket som kombineres med en eller flere andre næringer,
foregår først og fremst i fjordområdene.
I disse sjøsamiske områdene driftes det i stor
grad med små båter, en stor andel mindre enn 6
meter. Småbåtene i fjordene er avhengige av kort
transport av fisk til mottaksanlegg på land.
Flertallet mener at det tradisjonelle
fjordfisket i kombinasjon med andre næringer er en viktig
bærer av den samiske kulturen og en av forutsetningene
for bosetting på mange av de minste stedene.
Flertallet viser til
behandlingen av finnmarksloven hvor et flertall i justiskomiteen,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig foreta
en utredning av samer og andres rett til å fiske i havet utenfor
Finnmark, herunder minimumskvote for båter under ti meter,
og fremme en oppfølgende sak om dette for Stortinget".
Flertallet er enig i at det blir
foretatt en slik utredning og at sak om dette blir forelagt Stortinget
til behandling så snart som mulig.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, mener også at ressursgrunnlaget i
fjordene må sikres blant annet gjennom fredning av deler
av fjordene mot snurrevad og aktive redskaper, og vern av gytefelt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det med bakgrunn i
rådene fra havforskerne er innført vernetiltak
for norsk kysttorsk. Tiltakene består i fjordlinjer for
begrensninger i utøvelsen av fisket og differensiering
i redskapsbruk.
Disse medlemmer mener at disse
tiltakene vil bidra til å sikre ressursgrunnlaget i fjordene.
Disse tiltakene har gjort det mulig å opprettholde det
tradisjonelle fisket og dermed næringsaktiviteten langs
kysten. Disse medlemmer har merket seg at det er
tatt hensyn spesielt til den minste flåten som har begrensede
muligheter til å fiske ute på det åpne
hav.
Komiteen konstaterer
at mengden av kongekrabbe, særlig innerst i fjordene i Øst-Finnmark,
er så stor at det tradisjonelle fisket med line og garn
er meget sterkt hemmet. For de minste båtenes vedkommende
er fisket til dels umuliggjort. Komiteen finner det
derfor ikke urimelig at dette kompenseres, og ber om at det vurderes å gi
kvote på kongekrabbe til båter under 7 meter.
Komiteen ber Regjeringa ta initiativ
i de norskrussiske fiskeriforhandlingene slik at totalkvoten for
kongekrabbe blir økt vesentlig. Komiteen fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ
i de norskrussiske fiskeriforhandlingene slik at totalkvoten for
kongekrabbe blir økt vesentlig".
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener også at reguleringene på norsk side skal
tilpasses slik at fangst på hunnkrabber blir tillatt og
utkastpåbudet blir oppheva og erstatta med et forbud mot å kaste
ut kongekrabber.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta nødvendige
initiativ til at det blir mulig å endre reguleringene på norsk
side slik at fangst på hunnkrabbe blir tillatt og utkastpåbudet
blir opphevet og erstattet med et forbud mot å kaste ut
kongekrabbe."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at fisket etter kongekrabbe
reguleres gjennom de årlige reguleringene. Disse
medlemmer forutsetter at alle forhold relatert til dette
fisket vurderes ved reguleringsarbeidet det enkelte år.
Disse medlemmer ber Regjeringen
vurdere å oppheve lengdebegrensningene for deltakelse i
fisket etter kongekrabbe som særlig foregår i
de samiske områdene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at myndighetene i sin ressursforvaltning ikke skal gjennomføre
særskilte tiltak begrunnet i å verne om interessene
til befolkningsgrupper.
De nasjonale reguleringene av fiskeriene er
et resultat av en prosess med kvoteforhandlinger med andre land,
anbefalinger fra Reguleringsrådet og Fiskeridirektoratet,
innspill fra ulike organisasjoner, samt politiske føringer.
Bestemmelser om fordelingen av kvoter på norske fiskere
og gjennomføringen av fisket fastsettes gjennom årlige
forskrifter for hvert enkelt fiskeslag; reguleringsforskrifter.
Behandlingen i Reguleringsrådet erstatter
den ordinære offentlige høringen av forskriftene.
Saksdokumentene til Reguleringsrådets møter legges
ut på Fiskeridirektoratets nettsider og er offentlig tilgjengelige. Alle
interesserte har dermed også muligheten til å kommentere
direktoratets reguleringsforslag. For å ivareta regionalpolitiske
hensyn har Regjeringen høsten 2004 utvidet rådet
med en representant for fylkeskommunene. Dette er en oppfølging
av det økte engasjement fylkeskommunene har utvist som
aktør innenfor fiskeripolitikken. Dette kommer også til
uttrykk ved at fylkeskommunene fra 2003 har vært inkludert
i den norske delegasjonen til møtene i Den norsk-russiske fiskerikommisjon.
Regjeringen tar sikte på at reguleringsrådet skal
videreføres som høringsorgan.
Det er bred enighet om behovet for å redusere
antall fiskefartøy, og det er således ikke en
farbar vei å fordele kvotegrunnlaget på enda flere
aktører ved å ta kvoter fra fellesskapet til rekrutteringsformål.
Innovasjon Norge, fylkeskommunene og kommunene
disponerer midler som benyttes til finansiering av fiskeriaktivitet.
Bruken av disse midlene skal være i tråd med de
overordnede fiskeripolitiske retningslinjene. Ved å prioritere
rekruttering i disse retningslinjene vil Regjeringen oppfordre fylkeskommunen
til sterkere å prioritere rekruttering innenfor gjeldende rammer
til finansiering av fiskefartøy.
Regjeringen la i skipsfartsmeldingen frem sitt
syn på fiskeflåtens rammebetingelser i forhold
til skipsfarten:
"Den norske fiskeflåten virker i et marked
der de har fått eksklusiv adgang til å fiske på nasjonale
ressurser, og har således et beskyttet næringsgrunnlag.
Skipsfarten opererer i et åpent, globalt marked med stor
internasjonal konkurranse. Det er derfor vesentlig forskjell i disse
rammebetingelser.
Internasjonalt regelverk legger
på samme måte som i Norge til grunn at dette er
separate næringer. EUs retningslinjer for statsstøtte
er spesielle med hensyn til støtte til verfts- og skipsfartsnæringen.
I EØS-avtalen er det åpnet for særlige
støtteordninger for skipsfartsnæringen. Fiskefartøyer
er eksplisitt utelukket fra støtteordningene i retningslinjene
for ordningene. (…)"
Det er således ikke aktuell politikk å etablere
like skatte- og avgiftsordninger eller tilskuddsordninger for fiskeflåten
som i skipsfarten. Dette gjelder blant annet tilskuddsordningene
for sjøfolk, rederiskatt og regelverket for proviantering.
I vedtak i Stortinget 8. desember 1999 ble Regjeringen
bedt om å drøfte prinsipielle og økonomiske
konsekvenser av et forslag om at akvakulturnæringen behandles
likt med husdyrnæringen med hensyn til erstatning etter
pålegg om destruksjon som følge av påvist
gruppe A-sykdom, og komme tilbake til Stortinget på egnet
måte.
En erstatningsordning som gir reell kompensasjon kan
være en viktig faktor for å kunne bekjempe alvorlige
smittsomme fiskesykdommer. Den vil sannsynligvis ha små handelspolitiske
og handelsøkonomiske konsekvenser. På grunn av
de store driftsenhetene i akvakultur blir den likevel uforholdmessig
kostbar. De administrative lettelsene for det offentlige pga. bedret omdømme
ved sykdomsbekjempelse kan ikke veie opp disse kostnadene. Risikoen
for økonomiske tap for næringsutøvere
ved sykdom må anses som en del av risikoen som er forbundet
med all kommersiell virksomhet. Det er ikke rimelig at næringen
skal kompenseres for iverksatte offentlige tiltak som den er tjent med
at blir gjennomført. Etter en samlet vurdering av argumenter
for og mot en erstatningsordning, har Regjeringen derfor kommet
til at det ikke bør innføres en offentlig erstatningsordning
ved offentlig pålegg om avliving av fisk.
Regjeringen vil på det nåværende
tidspunkt ikke foreslå å endre fiskernes skatte-
og trygdemessige status.
Komiteen mener det er viktig
med rekrutteringskvoteordning slik at unge yrkesutøvere
kan få prøve seg som fiskere i egen båt.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en modell for rekrutteringskvoter for
ungdom."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, viser til at fiskernes skatte- og trygdemessige
status ble behandlet av Stortinget på bakgrunn av Dokument
nr. 8:57 (2001-2002). I Innst. S. nr. 163 (2001-2002) framkom følgende
enstemmige vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen utrede forslag til endringer
i regelverket for folketrygden slik at det sosiale sikkerhetsnettet
som folketrygden representerer, organiseres og finansieres på samme
måte for fiskere og fangstfolk som for andre arbeidstakere.
Dette utredningsarbeidet sees i sammenheng med den utredningen som
er satt i gang angående pensjonsordning for fiskere".
Flertallet kan ikke se at dette
er foretatt slik Stortinget forutsatte i sitt vedtak, og ber derfor
om at saken utredes og forelegges Stortinget i egnet form.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til meldingen der Regjeringen
tar opp spørsmålet om fiskeres og fangstfolks
sosiale rettigheter. Disse medlemmer har registrert
at det i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2004 ble
uttalt at en ville komme tilbake til dette spørsmålet
i denne meldingen.
"Det er vurdert om regelverket for folketrygden skal endres
slik at det sosiale sikkerhetsnettet som folketrygden representerer,
skal organiseres og finansieres på samme måte
for fiskere og fangsfolk, som for andre arbeidstakere."
(St.meld. nr. 19 (2004-2005)).
Videre heter det:
"Konsekvensene av en omlegging av skatt, folketrygdavgift
og trygd for fiskere er så langt som mulig vurdert i sammenheng.
Det grunnleggende tema har vært virkningene av at de vanlige
regler som gjelder for arbeidsgivere, næringsdrivende og
lønnstakere, også blir gjort gjeldende for denne
næringen. Til sammen utgjør dette et svært
komplekst saksområde. De indirekte virkninger av en omlegging
vil være betydelige, og vil bety både fordeler
og ulemper for fiskerne. Regjeringen vil på det nåværende
tidspunkt ikke foreslå å endre fiskernes skatte-
og trygdemessige status."
Disse medlemmer støtter
Regjeringens vurderinger med den begrunnelse som er gitt i meldingen.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
konstaterer at Regjeringa sitt fokus på å redusere
talet på fiskarar, ikkje er sameineleg med å innføre
ei ordning med rekrutteringskvotar for ungdom som vil etablere seg
i fiskerinæringa. Dette fleirtalet er av
den oppfatning at rekruttering til fiskerinæringa først
og fremst er ei utfordring på grunn av omsetjinga av fiskerettar.
Rekrutteringskvotar vil kunne vere eit verkemiddel for å gjere
inngangen til fiskerinæringa lettare.
Dette fleirtalet var mot oppseiinga
av Hovedavtalen for fiskeria. Sjølv om enkelte av verkemidla
er vidareført som løyvingar over statsbudsjettet,
meiner fleirtalet at dei offentlege bidraga til næringstiltak
i fiskeria er altfor beskjedne. Føringstilskott og lineegningstilskott
er gode og målretta tiltak som har mykje å seie
der dei blir brukt. Dette fleirtalet meiner det er
spesielt viktig med tiltak som er med å halde oppe eit system
med desentraliserte mottaksstasjonar for den minste flåten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til Dokument nr. 8:30 (2004-2005)
og Innst S. nr. 120 (2004-2005) der det ble varslet at disse forslag
ville bli sett i sammenheng med behandlinga av St.meld. nr. 19 (2004-2005).
Disse medlemmer kan ikke se at
den økonomiske situasjonen i fiskeindustrien har endret
seg vesentlig siden den gang, og finner derfor grunn til å fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere
et kapitalfond som skal bidra til langsiktig omstilling av fiskeindustrien
for å skape varige arbeidsplasser og fremme verdiskaping
i næringa."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
ulike skatteincentiver som kan stimulere aktørene i næringa
til å inngå avtaler om jevnere råstoffleveranser."
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringa leggje fram for Stortinget ei
sak om ressursfordelinga mellom dei ulike flåtegruppene.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen etablere et kapitalfond som
skal bidra til langsiktig omstilling av fiskeindustrien for å skape
varige arbeidsplasser og fremme verdiskaping i næringa.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen utrede ulike skatteincentiver
som kan stimulere aktørene i næringa til å inngå avtaler
om jevnere råstoffleveranser.
Komiteens tilråding II, III, V og VI fremmes av en samlet komité.
Komiteens tilråding I fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteens tilråding IV fremmes av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringa leggje fram for Stortinget ei sak der ein gjennomgår erfaringane med fartykvoteordninga i forhold til omsetjing av kvotar og flytting av kvoterettar mellom ulike distrikt.
II
Stortinget mener det er nødvendig å styrke ressurskontrollen i fisket, og ber Regjeringen om å fremme nødvendige forslag for å oppnå dette.
III
Stortinget ber Regjeringen ta initiativ i de norskrussiske fiskeriforhandlingene slik at totalkvoten for kongekrabbe blir økt vesentlig.
IV
Stortinget ber Regjeringen ta nødvendige initiativ til at det blir mulig å endre reguleringene på norsk side slik at fangst på hunnkrabbe blir tillatt og utkastpåbudet blir opphevet og erstattet med et forbud mot å kaste ut kongekrabbe.
V
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en modell for rekrutteringskvoter for ungdom.
VI
St.meld. nr. 19 (2004-2005) - om marin næringsutvikling Den blå åker - vedlegges protokollen.
Oslo, i næringskomiteen, den 19. mai 2005
Olav Akselsen
leder |
Bendiks Harald Arnesen
ordfører |