Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Grethe G. Fossum, Rolf Terje Klungland og Synnøve Konglevoll, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og Jørund Leknes, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Inger S. Enger, viser til at kulturminner og kulturmiljøer er viktige deler av samfunnets kollektive hukommelse, og at kulturarven kan bidra med kunnskap, fortellinger og opplevelser som kan ha betydning for tilhørighet, selvforståelse, selvutvikling og trivsel for enkeltmennesker og for grupper. Kulturarven forteller om utviklinga i samfunnet fram til i dag, og den er med på å prege de beslutningene som skal tas for framtida. Tilhørighet og trygghet i egen kultur er dessuten viktig for å kunne møte andres kultur med respekt.
Komiteen viser til at dagens samfunnsutvikling med store endringer i næringer, bosetting og livsstil gir store utfordringer med å sikre de kulturhistoriske verdiene. I distriktene er det knytta særlige utfordringer til å bevare og gjenskape en bærekraftig bruk av kulturminner og kulturlandskap for å forhindre at de forfaller eller gror igjen. I byområdene er det en særlig utfordring å integrere kulturverdiene når det foregår nybygging og omforming av områder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det ofte er samfunnsøkonomisk fordelaktig å restaurere og ta vare på gamle bygninger, framfor å rive og bygge nytt. Det skapes mindre avfall, det er mindre materialbehov og det skapes flere arbeidsplasser per investert krone. Kulturminner er også i mange sammenhenger en god kilde til næringsutvikling og verdiskaping.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er positive til å verne om vår felles historie, men mener imidlertid man bør vise en sunn tilnærming til omfanget av kulturminnevern ved enkelte anledninger. Disse medlemmer frykter at man i det godes hensikt ender opp med å pålegge private eiere for store belastninger eller verner bygg/anlegg som har begrenset verdi når alt kommer til alt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, opplever det som dramatisk når meldinga sier at vesentlige deler av landets viktigste kulturarv vil gå til grunne dersom en ikke handler raskt.
Komiteen ser med uro på de registreringene som er gjort av Riksantikvaren, og som viser at mange kulturminner og kulturmiljøer forfaller, blir ødelagt eller fjernes, og at tapet akselererer. Det viser seg at kulturminnepolitikken ikke har vært tilstrekkelig for å sikre kulturarven for kommende generasjoner. Komiteen mener derfor at det er behov for en betydelig opptrapping av innsatsen for å sikre et mangfold av viktige kulturminner og kulturmiljøer for framtida.
Komiteen ønsker å ivareta kultur og kulturarv. Komiteen er fornøyd med at det kommer en kulturminnemelding. Bevaring av et representativt utvalg kulturminner er viktig for samfunnet. Den norske kulturarven representerer store verdier både på land og på vann, og er med på å gi nasjon og innbyggere identitet og fellesskapsfølelse. Komiteen viser til at hoveddelen av vår felles kulturarv forvaltes av private eiere. Deres positive innsats er av største betydning for fremtidig vern.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er 18 år siden forrige stortingsmelding om kulturminnepolitikken ble lagt frem, og mener det er positivt at Regjeringen på ny setter fokus på dette området.
Komiteen viser til at det blei
fastsatt nasjonale mål for kulturminnepolitikken i 2000.
Det strategiske målet om at mangfoldet av kulturminner
og kulturmiljøer skal forvaltes og tas vare på som
bruksressurser og som grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping,
og at et representativt utvalg av kulturminner skal tas vare på i
et langsiktig perspektiv, foreslås opprettholdt. Komiteen støtter
dette, og viser samtidig til at tilstanden i 2004 og eksisterende
virkemidler var langt fra tilfredsstillende for å oppfylle
det strategiske målet.
Komiteen konstaterer at mange
verneverdige kulturminner og kulturmiljøer forsvinner hvert år.
Dette er ikke tilfredsstillende, og det årlige tapet må minimaliseres
så raskt som mulig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har lagt
frem en realistisk plan og tiltakspakke som skal gjelde frem mot år
2020. Denne tiltakspakken skal sikre mangfoldet av viktige kulturminner,
samt stimulere til at kulturminner og kulturmiljøer tas
mer aktivt i bruk i forhold til kunnskap, opplevelser og verdiskaping. Disse
medlemmer viser til at Regjeringens mål er å øke
de samlede årlige tilskuddene til fredete og verneverdige
kulturminner eiet av private eller stiftelser med gjennomsnitt 175
mill. kroner utover dagens budsjett. Dette beløpet er etter disse
medlemmers mening en solid satsing og et løft,
som innebærer en dobling av ressurser til dette formålet.
Av dette beløpet skal 154 mill. kroner
gå til sikring, istandsetting og vedlikehold av fredete
og verneverdige kulturminner. Tilskuddene skal benyttes til fredete hus
og anlegg, stavkirker, ruiner, bergkunst, teknisk og industrielle
kulturminner, fartøy og verdensarvsteder, samt skjøtsel
av arkeologiske kulturminner og brannsikring av trehusbebyggelse. Disse
medlemmer viser videre til at inntil 21 mill. kroner skal
brukes ved at staten tar et større økonomisk ansvar
for utgifter i forbindelse med arkeologiske utgravinger ved mindre, private
tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at forslaget om å forskyve
målene om tap av kulturminner til 2020 er vurdert ut fra
at en tidshorisont på 15 år, gitt dagens tilstand,
gir de beste forutsetningene for en rasjonell planlegging og gjennomføring
av tiltakene. Flertallet viser til at vurderingene
er basert på den behovsanalysen Riksantikvaren har gjennomført.
Dette innbefatter også behovet for å bygge opp
tilstrekkelig kompetanse og kapasitet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietviser til at Regjeringen
foreslår å skyve fristen slik at det nasjonale
målet om ordinært vedlikehold og årlig
tap av kulturminner på maksimalt 0,5 pst. først
skal nås i 2020. Etter disse medlemmers syn
er dette uheldig. Det vises til at det i 2000 var enighet om at
det nasjonale målet skulle nås innen 2008, og
at Regjeringen i meldinga beskriver at en av årsakene til
at dette ikke har blitt nådd, har vært manglende økonomiske
virkemidler. Det vises videre til energi- og miljøkomiteens åpne høring
om Kulturminnemeldinga, der mange aktører viser til nødvendigheten
av forutsigbarhet når det gjelder arbeidet med å redde
kulturminner.
Disse medlemmer går
inn for å fremskynde målet om minimalisert tap
av kulturminner fra 2020 til 2014. Dette året sammenfaller
med markering av 200-årsjubileet for Grunnloven, og disse
medlemmer mener at kulturminnevern dermed kan bli en naturlig del
av markeringa. Videre vil en slik fremskynding representere reduserte
kostnader, fordi kostnadene med vern og restaurering øker
etter som åra går.
Disse medlemmer viser til at
målet om å oppfylle sikring og ordinært
vedlikeholdsnivå for freda og fredningsverdige kulturminner
og kulturmiljøer, er foreslått forskjøvet
fra 2010 til 2020. Disse medlemmer mener målet
er skjøvet for langt ut i tid og mener at dette skal oppfylles
innen 2014.
Disse medlemmer mener også at
det er for lenge å vente til 2020 før målet
om at et representativt utvalg kulturminner og kulturmiljøer
skal være freda. Dette målet skal også nås
innen 2014. Disse medlemmer mener at Riksantikvarens
prosjekt med å hente inn etterslepet i fredningssaker og
arbeidet med å bedre den freda kulturarvens representativitet,
må løpe parallelt.
Disse medlemmer viser til svar
fra miljøvernministeren på spørsmål
fra komiteen datert 12. mai 2005. Av svaret går
det fram at det lar seg gjøre å nå målet
i 2014 dersom det blir satt inn større ressurser på et
tidligere tidspunkt. Opptrappingstida må gjøres
kortere og budsjettet økes raskere. Kompetansen og kapasiteten
på håndverkersida varierer sterkt. Noen fagområder
er rimelig godt dekket opp, mens det for andre fag er nødvendig
med kompetanseheving og kapasitetsøkning. En vil oppnå en
viss gevinst ved at kulturminnene raskere kommer i en ordinær
vedlikeholdssituasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen lover 175 mill. kroner ekstra årlig til
privateide kulturminner, men det er jo ikke mer forpliktende at
"den årlige oppfølgingen vil avhenge av budsjettsituasjonen". Disse
medlemmer mener det er tilstrekkelig å se på hvordan
Regjeringen forsøkte å kutte i bevilgningene til
fartøyvern i inneværende års budsjett,
for å kunne vurdere troverdigheten i slike løfter.
Komiteen viser til at statens
viktigste virkemidler i kulturminnepolitikken er fredning etter
kulturminneloven og tilskuddsordninger for å sikre faglig
forsvarlig istandsetting, vedlikehold og sikring av freda kulturminner.
De fleste freda kulturminner og kulturmiljøer er i privat
eie eller på privat grunn. Komiteen mener
derfor det er viktig at myndighetenes krav og forventninger i større
grad gjøres forutsigbare for eiere og andre berørte
parter. Økt vekt på dialog og redusert saksbehandlingstid
i fredningssaker er viktige tiltak. Klargjøring av formål,
omfang og konsekvenser for eldre fredninger vil også være
nødvendig.
Komiteens flertall�
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at dagens
fredningsmasse ikke har en god nok geografisk, sosial, etnisk, næringsmessig
eller tidsmessig bredde, og flertallet støtter
de tiltakene som blir skissert for å få til en
bedre representativitet for de freda kulturminnene.
Komiteen viser til
at kulturminner knytta til næringer som industri og håndverk,
til kystkulturen, til folkelige bevegelser og frivillige organisasjoner,
og også nyere tids kulturminner må i større
grad komme med blant kulturminner og kulturmiljøer som
blir bevart for framtida. Komiteen viser til at satsing
på verneplaner og fredningsprogram har vist seg å være velegna
strategier for å supplere fredningsmassen med manglende
grupper av kulturminner.
Komiteen viser til at det er
ei viktig målsetting å arbeide for tilgjengelighet
for alle, også i kulturhistoriske bygg og anlegg. Komiteen ser
at det kan være spesielle utfordringer knytta til å lage
funksjonelle adkomstløsninger som harmonerer med stedets
egenart og mener denne problemstillinga må vies særskilt
oppmerksomhet.
Komiteen viser til at private
eiere av kulturminner ofte opplever det som tyngende med pålegg,
restriksjoner og økonomiske utlegg for å ta vare
på kulturminnene. For å ta vare på kulturminnene
på en hensiktsmessig og effektiv måte, vil komiteen understreke betydningen
av at de som til daglig lever med og har ansvar for det enkelte
kulturminnet blir motivert til å ta vare på dette
fremover. Komiteen mener det må legges vekt
på å finne en bedre balanse mellom de plikter og
rettigheter eierne har, slik at de blir motiverte og har mulighet
til å ivareta freda og verneverdige bygninger og anlegg.
Det må legges opp til bedre dialog mellom eiere og vernemyndigheter,
eiernes kompetanse må verdsettes, og det er behov for å gjennomgå de økonomiske
tilskuddsordningene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at det ved igangsetting
av en fredningsprosess bør være obligatorisk at
det utføres en utredning som belyser hvordan fredningen
påvirker eiers økonomiske situasjon og fremtidig
næringsutøvelse og kulturminnets fremtidige
ressursbehov. Flertallet mener at både forvaltningen
og eierne på denne måten får en oversikt
over ressursbehovet som finnes, samtidig som det er lagt et grunnlag
for formålstjenlig vern. Flertallet vil
i denne sammenheng henvise til meldingens kapittel 4.2.4 "Økt
dialog og redusert saksbehandlingstid".
Flertallet vil videre understreke
at det er en rekke forskjeller mellom fredning etter kulturminneloven
og vern etter naturvernloven. Dette er knyttet til både områdenes
størrelse og bruk, samt de midler som tildeles eiere i
slike områder. Dessuten opererer kulturminneloven med kategorien
automatisk fredete kulturminner, mens naturvernloven ikke har regler
om automatisk vern.
På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
behovet for å innføre nye erstatningsregler i
kulturminneloven, herunder at det sees på likheter og forskjeller
mellom fredning, vern og regulering etter hhv. kulturminneloven, naturvernloven
og plan- og bygningsloven."
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, foreslår videre:
"Behovet for nye erstatningsregler
skal sees i sammenheng med Regjeringens oppfølging av NOU 2004:28
Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven)."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til kapittel 4.2.4. i meldingen. Disse medlemmer forutsetter
at strategien og tiltakene i dette kapitlet blir fulgt opp slik
Regjeringen har foreslått, og ser det derfor unødvendig
og uhensiktsmessig med obligatoriske utredninger ved igangsetting
av fredningsprosesser.
Disse medlemmer finner det mest
naturlig å sammenligne kulturminneloven med plan- og bygningsloven.
Også reguleringer etter plan- og bygningsloven innebærer
restriksjoner for eiere uten at det kan kreves erstatning. Disse
medlemmer forutsetter at den opptrappingen som varsles i
meldingen, er tilstrekkelig for å dekke særlige
merkostnader som følge av krav om antikvarisk istandsetting
og vedlikehold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man bør vurdere en erstatningsordning etter kulturminneloven. Disse
medlemmer vil dog ikke henvise til potensielle erstatningsordninger
basert på naturmangfoldloven, da den ennå ikke
er behandlet av Stortinget, og heller ikke klart fremstår
som en styrking av erstatningsretten for private grunneiere. Disse
medlemmer viser til at Skogeierforbundets styre i en kommentar
til Biomangfoldlovutvalgets arbeid sier at det er:
"uforståelig og i strid med mandatet når
utvalget foreslår en vesentlig svekkelse av erstatningsvernet
for reservater. Utgangspunktet har vært og må være
at erstatningsvernet for nasjonalparker og landskapsvernområder
skal forbedres uten å svekke reservaterstatningen".
Komiteen viser til at Regjeringen
legger opp til at staten skal dekke en større andel av
merutgiftene i forbindelse med antikvarisk riktig sikring, vedlikehold
og istandsetting av freda kulturminner. Det går fram at freda
hus og anlegg, stavkirker, ruiner, bergkunst, tekniske og industrielle
kulturminner, fartøy og verdensarv, samt skjøtsel
av arkeologiske kulturminner og brannsikring av tette trehusmiljø,
skal prioriteres. For å nå måla om å stanse
forfallet og sikre en ordinær vedlikeholdssituasjon, er
det beregna at de årlige tilskuddene i gjennomsnitt må økes
med 175 mill. kroner utover dagens budsjett. Komiteen støtter
en slik opptrappingsplan for tilskuddsmidlene, og mener det er svært
viktig at bevilgningene på de kommende statsbudsjettene økes
i tråd med planen, slik at en økning på 175
mill. kroner nås i løpet av en fireårsperiode.
Komiteen forutsetter at den foreslåtte
styrkingen av tilskuddsordningen til private eiere også fanger
opp antikvariske fordyrende merkostnader knyttet til istandsetting
og gjenoppbygging etter brann.
Komiteen viser til at det i de
senere årene har vært mange saker der privatpersoner,
private næringsdrivende og andre tiltakshavere som ikke
har sektoransvar, har ment at de blir pålagt urimelig store
kostnader knytta til undersøkelse av arkeologiske kulturminner.
I dag er det få saker hvor staten dekker hele eller deler
av utgiftene til arkeologiske utgravninger. Det er derfor svært
velkomment at Regjeringen nå foreslår å øke
tilskuddsmidlene og å endre dagens forvaltningspraksis, slik
at staten i større grad dekker utgiftene til utgraving av
automatisk freda kulturminner som blir urimelig tyngende for tiltakshaveren
i forbindelse med mindre private tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at den foreslåtte opptrappinga av den statlige støtten
til arkeologiske undersøkelser er positiv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at den
foreslåtte opptrappinga av den statlige støtten
til arkeologiske undersøkelser er en positiv begynnelse.
Disse medlemmermener
videre at staten på sikt bør overta en enda større
del av det økonomiske ansvaret for å undersøke
arkeologiske kulturminner.
Disse medlemmer viser til et
tilfelle i Trøndelag der en privatperson er blitt pålagt å betale
42 000 kroner for sikring av et vikingfunn han fant på sin
eiendom. Arkeologer betegna funnet som sensasjonelt, og de oppgravde
tømmerstokkene ble plassert på Vitenskapsmuseet
i Trondheim. Disse medlemmer mener det er det offentliges
ansvar å undersøke og ta vare på slike
felles minnesmerker fra fortida. Dersom praksisen med å sende
regning til privatpersoner og næringsdrivende for undersøkelse
av denne typen arkeologiske funn blir opprettholdt, frykter disse
medlemmer at folk lar være å melde fra,
og at viktig informasjon vil gå tapt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at loven åpner for at
staten kan dekke hele eller deler av utgiftene til arkeologiske
utgravninger ved mindre private tiltak og i noen tilfeller der kommunen
er tiltakshaver. Disse medlemmer mener at det må utøves et
betydelig romsligere skjønn, slik at et større
antall saker der det framstår som klart urimelig at tiltakshaver skal
betale kostnadene ved utgraving, blir dekt fullt ut av staten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at meldingens forslag er knyttet til mindre, private tiltak
hvor forpliktelsene følger av loven. Loven baserer seg
på "user-pay"-prinsippet som er i samsvar med lovgivning
i store deler av Europa.
Flertallet vil videre understreke
at det for større arkeologiske undersøkelser er
foreslått tiltak som skal gi større forutsigbarhet,
effektivisere arbeidet og redusere kostnadene for tiltakshaverne.
Komiteen viser til
at ansvaret for blant annet arkeologiske undersøkelser
som utføres i medhold av vedtak etter kulturminneloven § 8,
er delegert til de arkeologiske landsdelsmuseene etter en distriktsinndeling.
Museene har faste ansvarsområder der Universitetets Kulturhistoriske
Museer, Universitetet i Oslo har 10 fylker, Bergen Museum, Universitetet
i Bergen, Vitenskapsmuseet ved NTNU i Trondheim og Tromsø Museum
ved Universitetet i Tromsø har 2,5 fylker hver, og Arkeologisk
museum i Stavanger har 1 fylke. I tillegg til de arkeologiske landsdelsmuseer
er NIKU, Norsk Institutt for Kulturminneforskning, delegert ansvar
for arkeologiske undersøkelser i middelalderbyene samt
kirker, klostre og liknende fra middelalder.
Komiteen vil påpeke
at denne distriktsinndelingen ble foretatt ved forrige århundreskifte
og mener at tiden er inne for å foreta en evaluering av
om strukturen er hensiktsmessig. Denne evalueringen bør
ta utgangspunkt i både brukers behov, kompetansebehov,
samt om tjenestene som tilbys er optimale i forhold til en mest
mulig effektiv og rasjonell løsning av oppgaver og utnyttelse
av eksisterende kompetanse og kapasitet.
Komiteen vil videre påpeke
at dagens områdeinndeling gir de enkelte faglige instanser
monopol på utføring av arbeider slik at der ikke
hersker noen åpenhet for konkurranse mellom de ulike offentlige
aktørene innenfor disse områdene. Dette kan synes
uheldig ut fra både et brukerperspektiv og ut fra at de
enkelte faglige instanser kan ha utviklet noe ulik kompetanse. Komiteen vil
derfor anmode Regjeringen om å vurdere opphevelse eller
justering av de geografiske områdebegrensningene.
Komiteen viser til at det dessverre
altfor ofte viser seg at den offentlige støtten til eiere
av freda bygninger og anlegg er mangelfull. Mange kulturminner blir
for dårlig vedlikeholdt og forfaller.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at ulike regjeringer har avvist
skatte- og avgiftslettelser som generelt virkemiddel i kulturminnepolitikken, fordi
tilskuddsordninger oppfattes av faglige instanser som mer treffsikre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener det i tillegg til støttemidlene
er behov for generelle økonomiske virkemidler som skatte-
og avgiftslette i forhold til den eiergruppen som forvalter store
samfunnsverdier på vegne av fellesskapet. Slike virkemidler
vil være avgjørende for at de nasjonale resultatmålene
på kulturminnefeltet blir oppfylt.
Disse medlemmer viser til at
mange land i Europa har egne skatteregler når det gjelder
utgifter til vedlikehold av freda bygninger. Eksempler på dette
er Danmark, Finland, Storbritannia, Nederland og Frankrike.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å lytte mer til private aktører
og redusere de økonomiske forpliktelsene for private grunneiere
gjennom tilskudd. Imidlertid mener disse medlemmer at
man med dagens skattesystem, i større grad bør
utnytte skattesystemets incentivmuligheter til å stimulere
til vedlikehold av kulturminner. Et konkret tiltak kan være
momsfritak for arbeid på fredede hus og de som er under
såkalt "regulert bevaring".
Ved å vri den økonomiske støtten
til kulturminnearbeid fra tilskudd til skatteincentiver, vil bevilgningene i
langt mindre grad være avhengig av de årlige budsjettbehandlinger
eller omfattende søknadsprosesser om begrensede midler.
Disse medlemmer mener staten
må dekke utgiftene til utgraving av automatisk freda kulturminner som
blir urimelig tyngende for tiltakshaveren i forbindelse med mindre
private tiltak. Den foreslåtte opptrappinga av den statlige
støtten til arkeologiske undersøkelser er en positiv
begynnelse, men langt fra nok. Disse medlemmer mener
at ved granskning av automatisk fredete kulturminner eller når
staten freder privat eiendom gjennom lov om kulturminner, så skal staten
også bære kostnadene.
Disse medlemmer viser blant annet
til at en gårdbruker på Frosta i Nord-Trøndelag
sitter igjen med en regning på over 40 000 kroner
etter at det ble gjort et interessant arkeologisk funn på eiendommen
hans. Disse medlemmer har stor forståelse
for at slike erfaringer gjør at mange grunneiere i fremtiden
er fristet til å unnlate å melde fra om funn av
gamle kulturminner.
Disse medlemmer er skeptiske
til om staten i særlig grad evner å imøtekomme
private eieres ønske om større medvirkning, all
den tid man ser stadig nye konflikter innen vern av landområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en sak om at staten må dekke utgiftene til utgraving
av automatisk freda kulturminner."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det norske regelverket fram
til 2004 hadde en ordning med fradragsrett for utgifter til vedlikehold
av våningshus på gårdsbruk, og en valgfri
ordning med regnskapsligning for eiere av boliger som er freda eller regulert
til spesialområde med formål bevaring. Flertallet mener
at de kulturhistoriske konsekvensene av dette bortfallet ikke er
tilstrekkelig belyst. Det er derfor nødvendig å gjennomgå hvilke økonomiske
konsekvensene disse endringene har for eierne av freda og verneverdige
bolighus, og hvilken innvirkning bortfallet av fradragsrett har
når det gjelder sikring av kulturarven. Samtidig må det
vurderes om det er behov for å finne fram til nye ordninger
med tilsvarende effekt.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå hvilke konsekvenser
bortfallet av fradragsretten for utgifter til vedlikehold av våningshus
på gårdsbruk og den valgfrie ordningen med regnskapsligning
for eiere av boliger som er freda eller er regulert til spesialområde
med formål bevaring, har når det gjelder å ta
vare på kulturarven. Samtidig må det vurderes
om det er behov for å finne fram til nye ordninger med
tilsvarende effekt."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at meldingen varsler at
Miljøverndepartementet i slutten av kommende stortingsperiode
vil evaluere effekten av de statlige finansieringsordningene, og
vurdere om det er behov for eventuelle endringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartietviser til at
ordninger med redusert eller refundert merverdiavgift for utgifter til
vedlikehold av freda bygninger eksisterer i Danmark, Storbritannia,
Nederland og Frankrike. Dette kommer fram av en undersøkelse
der Riksantikvaren i Norge har henvendt seg til tilsvarende offentlige instanser
i andre europeiske land.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å innføre generelt fritak fra å betale
merverdiavgift av varer og tjenester som brukes i forbindelse med
arbeider på fredede bygninger og anlegg i privat eie, eller kompensasjonsordninger
med tilsvarende effekt."
Stortinget vedtok å etablere Norsk
kulturminnefond i 2002, og fondet blei tilført en grunnkapital
på 200 mill. kroner.
Komiteens flertall�
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at tilbakemeldingene
tyder på at Kulturminnefondet så langt har vært
en suksess.
Komiteen viser til
at Fondet skal utvikle nye og mer fleksible samarbeidsformer mellom
offentlig og privat kapital enn det de tradisjonelle tilskuddsformene gir
rom for. Det legges dessuten mer vekt på at prosjektene
skal bidra til utvikling og verdiskaping. Kulturminnefondet utgjør
dermed et viktig supplement til bevilgningene over statsbudsjettet.
Komiteen viser til at det i NOU
2002:1 Fortid former framtid blei anbefalt at Kulturminnefondet
bør ha en årlig avkastning på 100 mill.
kroner. Dagens avkastning er bare på 13 mill. kroner. Dette
holder bare til en liten del av behovet. Den store søknadsmassen
allerede ved oppstarten av fondet viser at det er stor etterspørsel etter
disse midlene. Det vises til at Regjeringen i meldinga sier at den
har som mål at grunnkapitalen i Kulturminnefondet gradvis
skal økes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser imidlertid til at det ikke sies
noe om hvor mye det skal økes eller når det skal
skje.
Flertallet mener det må lages
en forpliktende opptrappingsplan for Kulturminnefondet. Flertallet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre
en opptrapping av fondskapitalen i Norsk kulturminnefond slik at
fondskapitalen kommer opp i 1,4 mrd. kroner i løpet av
kommende stortingsperiode."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at meldingen varsler at
Regjeringen har som mål at grunnkapitalen i fondet gradvis
skal økes, og at denne økningen skal komme i tillegg
til ordinære tilskuddsposter.
Komiteen støtter
synspunktet om at staten skal ta et medansvar for kirker som er
verna etter kulturminneloven. Komiteen mener at dette
bør skje gjennom økte bevilgninger over statsbudsjettet
og ikke gjennom delfinansiering fra Kulturminnefondet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til kapittel 6.4 i meldingen Kulturminnefondet, hvor departementet ønsker å evaluere
Kulturminnefondet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener det bør opprettes et satsingsprogram
for verneverdige (listeførte) kirker gjennom Kulturminnefondet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, viser til at kulturhistorisk verdifulle
kirker i dag inngår i Kulturminnefondets virkeområde.
Dette ble tatt inn i fondets vedtekter etter Stortingets vedtak
i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 14 (2000-2001) Børs og
Katedral. Om økonomien i Den norske kyrkja.
Komiteens medlem fra Senterpartiet går inn
for at det legges opp til et eget satsingsområde for kulturhistorisk
verdifulle kirker innenfor Kulturminnefondet. Programmet må utformes
slik at kommunal kapital kan regnes som egenfinansiering, og dermed utløse
midler fra fondet. Fram til nå har det bare vært
et begrensa antall kirker som har kunnet få støtte
fra Kulturminnefondet fordi de har vært avhengige av gaver fra
private kilder og dugnadsinnsats når det gjelder egenfinansiering
i prosjekter. Det mener dette medlem må endres.
Dette medlem mener det bør
utarbeides en plan som sikrer en målretta prioritering,
slik at de mest utsatte kulturverdiene blir vedlikeholdt først.
Det statlige bidraget gjennom Kulturminnefondet bør dekke
de merkostnadene som er knytta til vedlikehold av antikvariske bygninger. Dette
medlem mener videre at det må utarbeides en fordelingsnøkkel
slik at den andelen som innvilges til kirkebygg, ikke overstiger
50 pst. av tilskuddsmidlene per år.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
er stor mangel på personer med relevant håndverkskompetanse
og erfaring fra praktisk kulturminnehåndverk og utøvere innen
små spesialhåndverk. I hovedsak mener flertallet at
utdanning av håndverkere bør ivaretas av utdanningsmyndighetene.
Men det er en viktig oppgave for kulturminnefeltet å sørge
for at det finnes jobber til spesialhåndverkere med smale
fag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener derfor
det bør vurderes å åpne for at Kulturminnefondet
kan bidra til å finansiere en form for stipendordning for
spesialhåndverkere på kulturminnefeltet. Distrikter,
bedrifter, organisasjoner eller andre med ansvar for kulturminner,
og som har behov for spesialkompetanse, kan da søke støtte
til å finansiere et slikt stipend.
Komiteen viser til
at Norge har ca. 1 620 kirker. Av disse er 218 freda og
757 har status som verneverdige. Kirkene representerer ikke bare
en kilde til kunnskap om vår kristne kulturarv, men også om
håndverkstradisjoner, byggeskikk, materialbruk
og stilhistorie. Kirkene er i mange lokalsamfunn blant de viktigste kulturminnene.
De fleste av dem er fortsatt i aktiv bruk.
Komiteen mener at det store etterslepet
i vedlikehold av kirkene utgjør en svært stor
utfordring som det haster med å finne løsninger
for. Det vises til at for freda og verneverdige kirker er etterslepet
beregna til noe over 3 mrd. kroner, for alle kirker er oppgraderings-
og istandsettingsbehovet kostnadsberegna til 7-8 mrd. kroner. Selv
de mest verdifulle og nasjonalt høyest prioriterte kirkene
har et enormt etterslep når det gjelder vedlikehold.
Komiteen ser på det
pågående stavkirkeprogrammet som et viktig bidrag
for å ta vare på unike og internasjonalt viktige
bygg.
Samtidig mener komiteen at staten
gjennom sitt sektoransvar i tillegg må bidra mer økonomisk
også til vedlikehold av andre kulturhistorisk verdifulle
kirker, herunder steinkirker fra middelalderen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, viser til at problemstillingen i stor
grad er fanget opp gjennom forslag i meldingen. Meldingen bygger
på den ansvarsdelingen som følger av gjeldende
kirkelovgivning, hvor kommunene har ansvar for bygningsvedlikehold
av kirkene. Flertallet viser til at det i meldingen
signaliseres økt statlig medansvar for kirker vernet etter
kulturminneloven. Statens ansvar ligger i henhold til sektorprinsippet
hos Kommunal- og regionaldepartementet og Kultur- og kirkedepartementet,
og finansieringen bør skje gjennom ordninger som sektoren
har ansvar for. Flertallet vil understreke at i formålsbestemmelsen
i forskriften for den nye rentekompensasjonsordningen presiseres
at fredete og vernede kirker skal ha høy prioritet:
"Rentekompensasjon skal stimulere til sikring og bevaring
av kirkene, kirkenes utsmykning og inventar. Fredede eller verneverdige
kirker skal ha høy prioritet". (Forskrift av 25. april
2005, fastsatt av Kommunal- og regionaldepartementet)
Komiteen regner med
at rentekompensasjonsordningen som er innført på statsbudsjettet
for 2005 kan gi et visst bidrag til å stimulere kommuner
og andre kirkeeiere til å sette kirker i stand.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener imidlertid at dette langt fra er
noe tilstrekkelig virkemiddel for å sikre vedlikeholdsnivået
på freda og verneverdige kirker. Det er behov for å gjøre
et skille mellom hva som er vanlig vedlikehold av kirkene og hva
som er antikvarisk vedlikehold. Disse medlemmer mener
at alle freda kirker må ivaretas med støttemidler
gjennom Riksantikvaren. De årlige budsjettbevilgningene
må være store nok til å ivareta dette
behovet.
Disse medlemmer viser til at
når det gjelder de verneverdige (listeførte) kirkene,
mener disse medlemmer at vedlikeholdet av disse bør
støttes med midler fra Kulturminnefondet. Det bør
opprettes et eget satsingsprogram for verneverdige kirker, der kirkeeierne
og fondet går sammen om å dekke oppgraderings-
og vedlikeholdskostnadene.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i henhold
til sektorprinsippet om å utarbeide en strategi for hvordan
alle freda og verneverdige kirker, herunder steinkirker fra middelalderen
kan sikres et forsvarlig vedlikeholdsnivå."
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
imidlertid at strategien ikke kun skal utarbeides i henhold til
sektorprinsippet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
"Det forutsettes at det legges opp
til et samarbeid der Riksantikvaren, Kulturminnefondet og kirkeeierne
deltar i finansieringen av et forsvarlig vedlikeholdsnivå for
alle freda og verneverdige kirker."
Komiteen viser til
at kirkens kulturhistorie er en viktig del av norsk kunst- og kulturhistorie.
Komiteen vil i denne sammenheng
påpeke betydningen av at det også tas vare på den
innvendige utsmykkingen av kirkebygg. Komiteen vil
særlig vise til betydningen av å ta vare på kalkmalerier
på veggene i middelalder-kirkebygg som til dels utsettes for
nedbryting på grunn av fukt og andre årsaker,
og ber om at det utarbeides en akutt handlingsplan for veggkunst
i kirkene som er i ferd med å gå tapt.
Komiteen viser til
de særskilte kravene som stilles til vedlikehold av kirkebygg
og mener at det er ekstra viktig med utvikling av sentrale fagmiljøer,
kompetansetiltak og ulike støtteverktøy.
Komiteen viser til at kommunene
er eiere av mange viktige kulturminner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
nødvendigheten av at bevilgningene til Norsk institutt
for kulturminnevern blir styrka, slik at de blant annet kan fullføre
forsknings- og bokprosjektet "Norges kirker".
Disse medlemmer mener videre
den dårlige kommuneøkonomien gjør at
kommunene ikke i tilstrekkelig grad får prioritere kulturminnevern.
Denne utfordringen er ikke i tilstrekkelig grad drøfta
i meldinga.
Disse medlemmer viser til at
en stor del av kirkene er i kommunenes eie og at den dårlige
kommuneøkonomien også medfører et dårlig
vern av kirkene. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at
Opplysningsvesenets Fond i større grad må brukes
til vedlikehold av kirker. Disse medlemmer viser
til flertallets merknader i Innst. S. nr. 187 (2000-2001) fra kirke-,
utdannings- og forskningskomiteen om Børs og katedral.
Om økonomien i Den norske kyrkja:
"Flertallet (Ap, SV og Sp) mener Opplysningsvesenets
fond bør kunne ta finansieringsansvar ut over en videreføring
av bevilgningen til felleskirkelige tiltak. Flertallet mener at
deler av avkastningen fra OVF kan nyttes til vedlikehold og istandsetting
av eldre kirker og antikvarisk kirkeinventar, og det tilhørende
dokumentasjonsprogrammet « Noregs kyrkjer ». Flertallet vil
understreke at kommunene i samarbeid med de kirkelige fellesrådene
fortsatt skal ha ansvaret for kirkebyggene, men det skal kunne søkes
OVF om støtte til ekstraordinært vedlikehold og
restaurering av eldre og verneverdige kirker og kirkeinventar. Flertallet
går ut ifra at departementet utarbeider felles kriterier
og søkerveiledning."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, viser til at utfordringer knyttet
til eiendomsforvaltningen i kommunal sektor er utredet i NOU 2004:22
Velholdte bygninger gir mer til alle. Om eiendomsforvaltning i kommunal
sektor. Utvalgets forslag vil kunne ha positive virkninger på kommunenes
forvaltning av de kulturhistoriske eiendommene.
Flertallet har merket seg Riksantikvarens
program for å få satt i stand stavkirkene i løpet
av en tiårsperiode og støtter dette.
Flertallet viser til at selv
om kommunene har ansvar for vedlikehold og drift av kirker, er det
kirkelige myndigheters ansvar at kirkene, kirkegårdene
og kirkekunsten forvaltes i overensstemmelse med de regler som gjelder
for kulturminnevern. Det er derfor etter flertallets oppfatning
viktig at kirkemyndighetene er seg sitt sektoransvar på dette
området bevisst, for å sikre godt vedlikehold
og istandsetting av verneverdige og fredede kirker.
Komiteen viser til
at Norge har tatt på seg et særlig internasjonalt
ansvar for å ta vare på de norske verdensarvstedene.
Fem områder/objekter står på UNESCOs liste
over verdens natur- og kulturarv, et sjette område er under
vurdering.
Komiteen viser til at Bryggen
i Bergen, Urnes stavkirke, Røros bergstad og bergkunsten
i Alta står oppført på lista over Riksantikvarens
behovsanalyse for økte bevilgninger. Komiteen viser
til at også Vega fikk verdensarvstatus i juli 2004. Arbeid
med forvaltningsplan, skjøtsel av landskap og vedlikehold
av bygninger på Vega vil derfor også kreve en økt økonomisk
innsats.
Komiteen støtter Regjeringens
målsetting om at de norske verdensarvstedene skal stå fram
som eksempler på "beste praksis" for kulturminneforvaltning,
og vil samtidig understreke at dette er ei ambisiøs målsetting som
det vil kreve betydelig innsats for å følge opp.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag om å øke
de årlige rammene med ca. 30 mill. kroner utover dagens
nivå for å sikre istandsettingen av våre
verdensarvområder, og at alle områdene vil få økte
bevilgninger til istandsetting og vedlikehold.
Komiteen vil understreke
betydningen av at UNESCOs Globale Strategi for en mer representativ
og bedre balansert verdensarvliste tillegges stor vekt i Norges internasjonale
oppfølging av verdensarvkonvensjonen. Bistand til de fattigste
deler av verden gjennom multilaterale organisasjoner som UNESCO,
er et viktig verktøy i arbeidet. Det nyoprettede internasjonale
senteret Nordic World Heritage Foundation, som er et UNESCO-senter for
oppfølgingen av den Globale Strategi, er opprettet av Norge.
Senteret har et nordisk perspektiv, og det finansieres av Miljøverndepartementet.
De har avtale med UNESCO om å fungere som et regionalt
senter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man i arbeidet med å fremme områder til UNESCOs
liste for verdensarven, må jobbe for å få en
fornuftig og miljøvennlig bruk av naturens rikdommer. Disse
medlemmer viser blant annet til konflikter rundt bergverksdrift
i Nærøyfjorden i Sogn og Geirangerfjorden, og
Steinuttak fra Seljestokken.
Komiteen vil understreke
at arbeidet med å sikre og sette i stand et representativt
utvalg av kulturminner langs kysten må være en
prioritert oppgave. Til tross for den betydningen kysten har i samfunnsutviklingen, har
kystkulturen vært lavt prioritert innenfor kulturminneforvaltningen.
Komiteen viser til at fartøyvernet
har vært drevet fram gjennom et omfattende frivillig arbeid,
og at den frivillige innsatsen fortsatt er grunnlaget for et bredt fartøyvern.
Samtidig er det et problem at fartøy forfaller raskere
enn andre kulturminner dersom det ikke er kontinuitet i istandsettings-
og vedlikeholdsarbeidene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, understreker derfor behovet for at tilskuddsmidlene økes
og kommer på et stabilt og forutsigbart nivå.
Flertallet mener det er nødvendig å utarbeide
en nasjonal verneplan for fartøy der det går fram
hvordan en kan ta vare på et representativt utvalg fartøy.
Når det gjelder ambisjonsnivået
innenfor fartøyvernet, viser komiteen til
svar fra miljøvernministeren på spørsmål
nr. 6 fra komiteen datert 9. mai 2005. I svaret forsikrer
statsråden at meldingens forslag til tiltak mv. bygger
på Riksantikvarens tilstandsvurdering og behovsanalyse,
og at meldingen ikke varsler noen senkning av ambisjonsnivået
innenfor fartøyvernet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at Riksantikvarens fartøyvernplan er et faglig
grunnlagsdokument utarbeidet i samarbeid med blant annet fartøyvernforeningen,
for å kunne foreta nødvendige vurderinger og prioriteringer
av tiltak på feltet. Flertalletvil videre påpeke at det skal sikres
et representativt utvalg gjennom fredning. På samme måte
som for andre kategorier kulturminner, vil det alltid være
nødvendig å finne frem til et utvalg særlig
prioriterte objekter og å frede bare en mindre andel av
det som totalt sett vurderes som verneverdig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener fartøyvern
vektlegges i for liten grad, spesielt med tanke på at Norge
har vært og fortsatt er en sjøfartsnasjon. Disse
medlemmer mener det er viktig å sikre et representativt
utvalg av fartøy, og vil støtte at det må utarbeides
en nasjonal verneplan for fartøy, inkludert et register,
der det går fram hvordan en kan ta vare på et
representativt utvalg fartøy.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at eiere
av verneverdige kulturminner oppfatter skatte- og avgiftsfritak
som et mer forutsigbart virkemiddel, og at det vil omfatte flere kulturminner
enn tilskudd fra staten gjør.
Komiteen understreker
viktigheten av at eksisterende ordninger, slik som gebyrfritak for
verneverdige fartøy som blei gjeninnført i 2004,
blir opprettholdt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener at det må vurderes å utvide
virkeområdet for merverdiavgiftsloven § 17,
slik at freda og verneverdige fartøy blir omfatta av fritaket
fra å betale merverdiavgift som allerede eksisterer for
mange typer fartøy.
Komiteen mener det
er av stor verdi å opprettholde en brei håndverkskompetanse
for å ta vare på verneverdige båter over
hele landet.
Komiteen mener at i tillegg til
den viktige innsatsen som blir gjort ved fartøyvernsentrene
er det nødvendig at også andre verft kan ta på seg
denne typen oppgaver.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at det for stålskip varsles at det kan være
aktuelt å vurdere alternativer til tradisjonelt vern, for
eksempel gjennom dokumentasjon. Flertallet vil understreke
at dette er en problemstilling som også er aktuell i forhold
til andre kulturminnekategorier, for eksempel tekniske og industrielle
kulturminner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser blant annet
til at det ligger en stor utfordring i å ta vare på flere
stålskip.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, peker på at vern av fartøy
er en viktig del av arbeidet med å ta vare på vår
særegne maritime kulturhistorie og kystkultur, og viser
til næringskomiteens behandling av statsbudsjettet for
2005, Budsjett-innst. S. nr. 8 (2004-2005). Et flertall bestående
av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at:
"flertallet i Stortinget flere ganger har vist til
at det ligger et sysselsettingspotensial i å igangsette
restaureringsprosjekter for gamle stålbåter, senest
i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett våren 2004,
Innst. S. nr. 250 (2003-2004)."
Flertallet mener med tanke på økt
sysselsetting at det er viktig å prioritere vern av flere
stålskip.
Komiteen viser til
omtale av ti prioriterte tekniske og industrielle kulturminner.
Meldingen peker på strategier og utfordringer knyttet til
disse kulturminnene utover de ti prioriterte.
Komiteen viser til at reperbaner
ikke er spesifikt omtalt i meldingen. Dette gjelder bl.a. Nordens
lengste reperbane som ligger i Bergen, og er over 340 meter. Komiteen mener
denne reperbanen er unik og vil be departementet utarbeide en oversikt
over nødvendige utgifter til rehabilitering av dette viktige
kulturminnet.
Komiteen viser til
at kulturlandskapet er en viktig del av kulturarven. Det forteller
viktige ting om den historiske utviklinga og gir steder egen identitet.
Landskapet setter også historiske minnesmerker, slik som gravhauger,
bygninger og annet, inn i en sammenheng. Norge har gjennom Europarådets
landskapskonvensjon forplikta seg til å øke oppmerksomheten
mot landskapsverdier i arealplanlegginga og fremme vern og forvaltning
av landskap.
Komiteen viser til at reiselivsnæringa
i stadig sterkere grad framhever den verdien et velstelt kulturlandskap
har for turisttrafikken. Kombinasjonen av vill natur og levende
kulturlandskap er viktige verdier for å trekke turister
til Norge. Komiteen ser med bekymring på at
landskapet er i ferd med å gro igjen i mange viktige turistområder,
at utsikten forsvinner og områdene mister kvaliteter. Komiteen mener
det er behov for å finne nye virkemidler for å hindre
gjengroing av verdifulle kulturlandskap, for eksempel mer samarbeid mellom
landbruket og reiselivsnæringa.
Komiteen viser til at det er
store utfordringer knytta til å ta vare på landbrukets
kulturlandskap i ei tid da det foregår store og raske strukturendringer
i landbruket. Både lokalsamfunnene, reiselivsnæringa
og friluftslivet taper på ei utvikling der landskapet er
i dramatisk endring og gror igjen. Komiteen vil også peke
på den viktige betydningen et åpent landskap med grasslått
og beitebruk har for det biologiske mangfoldet. Undersøkelser
viser at rundt 30 pst. av rødlisteartene finnes i kulturlandskapet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker viktigheten
av at Landbruks- og matdepartementet viderefører den særskilte
satsingen på kulturlandskap.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at skjøtsel av kulturlandskapet
samtidig avhenger av den generelle landbrukspolitikken. Viktige
deler av beitebruken hviler på at det er mange og ikke
for store driftsenheter. Stølsdrifta har for
eksempel vist en sterk nedgang de seinere åra fordi det
i hovedsak har vært små buskaper som har brukt
stølene, og mange av disse buskapene har blitt borte.
Disse medlemmer mener at også andre
departement, slik som Miljøverndepartementet og Næringsdepartementet,
bør ha egne satsinger knytta til kulturlandskap.
Komiteen viser til
at staten eier et stort antall eiendommer med kulturhistorisk verdi.
For mange av disse eiendommene er det et stort etterslep i vedlikeholdet. Det
er også slik at etterslepet varierer fra sektor til sektor
i den statlige eiendomsmassen. Det er derfor en stor oppgave bare å kartlegge
den verneverdige statlige eiendomsmassen og få en oversikt
over vedlikeholds- og skjøtselsbehovene. Komiteen har
grunn til å tro at det er behov for en betydelig heving
av innsatsen med istandsetting og vedlikehold, før en kan
si at staten går foran og setter standard når
det gjelder å forvalte kulturhistoriske eiendommer.
Komiteen viser til uttalelser
fra arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman i interpellasjonsdebatt
i Stortinget 23. oktober 2003, der han sier:
"Det vil kreve ekstra ressurser å rette
opp skader etter mange års sviktende vedlikehold. Men det
må også finnes tilfredsstillende løsninger
for å finansiere løpende forvaltning, drift og
vedlikehold over tid. Mange av de kulturhistoriske eiendommene er
ikke bare attraktive ut fra et kulturhistorisk perspektiv, de er
også attraktive som eiendommer selv om de ikke er tegnet
og utformet av arkitekter i vårt århundre. Fordi
de er attraktive som eiendommer, kan de også antas å være
selvfinansierende. Samtidig er det sikkert at flere viktige eiendommer
med høy nasjonal verneverdi ikke har et tilstrekkelig inntektspotensial."
Komiteen vil understreke behovet
for en helhetlig politikk for å ta vare på statens
kulturhistoriske eiendommer. Samtidig vil en større satsing
på vedlikehold av kulturhistoriske eiendommer være
med på å styrke grunnlaget for tjenester og produkter
innenfor tradisjonelle byggteknikker og håndverkstjenester.
Dette kan bidra til en generell kompetanseheving og bevisstgjøring
innenfor bygnings- og håndverksfagene, og bedre markedsmulighetene
for dem som satser innenfor dette fagområdet.
Komiteen viser til at det har
gått 18 år siden forrige stortingsmelding om kulturminnepolitikken
blei lagt fram. St.meld. nr. 39 (1986-1987) la grunnlaget for desentralisert
kulturminneforvaltning på regionalt nivå i fylkeskommunen
fra 1990. I 1994 blei det etablert en egen samisk kulturminneforvaltning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at fylkeskommunene
har etablert fagmiljøer på kulturminnefeltet,
og at denne organiseringa har gitt en god samordning med fylkeskommunenes
rolle etter plan- og bygningsloven. Hensynet til kulturminnene kan
naturlig integreres i kommune- og fylkesplanlegginga. Flertallet mener derfor
at det kan være tjenlig å styrke den regionale kulturminneforvaltningen
og overføre ytterligere myndighet og oppgaver fra Riksantikvaren
og til det regionale nivå.
Flertallet viser til at det i
meldingen understrekes at Miljøverndepartementet løpende
vurderer hvordan Riksantikvarens oppgaveportefølje kan
optimaliseres. Målet er å begrense enkeltsaksbehandlingen
til saker der direktoratet er laveste effektive nivå eller
overordnet myndighet. Flertallet viser til at det
kan være aktuelt å overføre myndighet
og oppgaver til fylkeskommunen og Sametinget eller kommunene, og
at dette vil bli vurdert i løpet av neste stortingsperiode
i sammenheng med oppfølging av St.meld. nr. 19 (2001-2002)
Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå.
Flertallet har merket seg at
meldingen legger opp til en rekke nye arbeidsoppgaver for Riksantikvaren, og
finner det tilfredsstillende at departementet vil vurdere å styrke
kapasiteten hos Riksantikvaren i forbindelse med gjennomføringen
av de nye oppgavene.
Flertallet peker på at
det ved eventuell overføring av myndighet og oppgaver fra
staten til kommunene og fylkeskommunene, er en forutsetning at det
følger med økonomiske midler.
Flertallet vil understreke betydningen
av at for at alle lokalsamfunn skal være bevisst på sine
kulturminner og for at kommunene skal ta tilstrekkelig hensyn til kulturminner,
kulturmiljø og kulturlandskap i arealplanlegging og utviklingsvirksomhet,
kan alle kommuner utarbeide kommunedelplaner for kulturminner. Det er
også nødvendig å øke bevisstheten
rundt mulighetene til å bruke plan- og bygningsloven til å ta
vare på verdifulle kulturminner og kulturlandskap.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til brev fra
Arkeologisk Museum i Stavanger datert 25. mai 2005 til
energi- og miljøkomiteens medlemmer, hvor det påpekes
at saksbehandlingen av søknader om dispensasjon fra kulturminneloven § 8
er tungvint organisert for Stavangers vedkommende, siden verken
Riksantikvaren eller Norsk Institutt for kulturminneforskning (NIKU)
er representert med distriktskontor her. Bygrunnen i Stavanger
sentrum er automatisk fredet i medhold av kulturminneloven pga.
kulturlag fra middelalderen. Tiltakshavere i Stavanger opplever
kulturminnevernet som unødig byråkratisk med en
saksbehandling som kan skape problemer for fremdriften i gjennomføringen
av tiltak der det reelt sett er liten eller ingen konflikt med verneinteresser.
Dette flertallet anmoder om at
det blir foretatt en vurdering av om det vil være hensiktsmessig
at ansvaret for saksbehandling frem til dispensasjonsavgjørelse
for middelalderbyen Stavanger legges til instanser i Rogaland/Stavanger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at plan- og bygningsloven ikke skal brukes som et skalkeskjul for å pålegge
private kostnader i et kulturminneperspektiv. Disse medlemmer vil
også minne om den tverrpolitiske motstanden mot fylkesmannens
innsigelsesrett på grasrota, og viser til Dokument nr.
8:90 (2003-2004) fremmet av representanter fra Fremskrittspartiet,
med håp om at lokaldemokratiet i størst mulig
grad selv kan vektlegge hva de opplever som viktige kulturminner
lokalt.
Disse medlemmermener
det er viktig å lytte til og respektere lokaldemokratiet,
også i saker hvor rikspolitikere og nasjonale organisasjoner
har egne agendaer. Disse medlemmer er derfor positive
til en kulturminnepolitikk hvor lokalsamfunnene har reell lokal
medvirkning når nasjonale vedtak påvirker dem lokalt. Disse
medlemmer mener det er av vesentlig betydning at nasjonale
pålegg sikres tilstrekkelig finansiering, og at lokal kunnskap
og prioriteringer har innflytelse på kulturminneforvaltningen.
Disse medlemmer er meget skeptiske
til konsekvensene av de mange gode ønsker om å delegere
stadig flere byråkratiske oppgaver til fylkeskommunen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det for ofte oppstår konflikt mellom lokalsamfunn
og overordnede myndigheter. Et eksempel er konflikten rundt fire
vernede gravhauger på Fossanmoen i Forsand kommune. Lokale
myndigheter har prioritert kulturminnearbeidet høyt, blant annet
gjennom 5 mill. kroner i investeringer på gjenreising og
drift av en fortidslandsby. Samtidig ønsker de å sikre
arbeidsplasser innen sandindustrien, men blir stanset av vernemyndighetene
pga. fire gravhauger. Disse medlemmer mener Forsand
kommune har utvist godt skjønn i sine prioriteringer, og
mener kommunen må få medhold i sine videre arealplaner,
for på den måten å sikre lokal næringsutvikling
og sysselsetting, samt finansiering av det lokale kulturminnearbeidet.
Komiteen viser til
at mange vassdragsreguleringer har blitt gjennomført uten
at de kulturhistoriske verdiene langs vassdragene har blitt kartlagt.
Først i 1960 blei kulturvernmyndighetene trukket inn i
arbeidet med å kartlegge og sikre kulturminner i forbindelse
med kraftutbygging. Vann og bølgeerosjon, isskuring, utvasking
osv. påfører kulturminnene skader og forandrer
miljøet. Likevel finnes det fortsatt bevart arkeologisk
materiale i reguleringssonene. Sporene vil imidlertid gå tapt
etter hvert som årene går med fortsatt regulering
av vannstanden opp og ned.
Komiteen viser til faglige uttalelser
om at mange av kulturminnene kan gå tapt dersom det ikke
gjøres tiltak. Sammen med de arkeologiske sporene kan viktig kildemateriale
for å forstå Norges eldste bosetningshistorie
kunne gå tapt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det ligger
til rette for å få gjennomført arkeologiske
undersøkelser langs disse vassdragene i forbindelse med
at konsesjonene blir fornyet eller revidert. Det vises til at det
har blitt stilt krav om arkeologiske undersøkelser ved
fornying av konsesjonene for Tyin og for Numedalsvassdraget, men
at prosessene har stoppet opp på grunn av uklare rammer.
Når det gjelder revisjonssaker, ligger de første
til behandling i Olje- og energidepartementet.
Disse medlemmer mener det vil
være riktig å få en grundigere politisk
debatt om hvilke krav som kan stilles til konsesjonærene
om kulturminneundersøkelser i forbindelse med fornyelse
og revisjon av vassdragskonsesjoner. Det har blitt en langt sterkere bevissthet
om hvilke verdier som finnes langs vassdragene i seinere år,
og det haster med å undersøke kulturminnene før
de går tapt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at
det nasjonalt er tre særlig viktige områder for
bergkunst. Det gjelder områdene i Østfold, i Alta
og i Nord-Trøndelag. Mens Alta og Østfold representerer
en nordlig og sørlig tradisjon, samles både de
nordlige og sørlige tradisjonene i helleristningsfunnene
i Stjørdal. Det er viktig at man ser disse tre områdene
i sammenheng og at det velges en felles utviklingsstrategi for alle
områdene.
Flertallet understreker derfor
behovet for at man i forbindelse med vurderingen av kompetansesenter
for bergkunst i Alta, også gjennomgår de to andre
områdene av nasjonal betydning innen bergkunst. Innenfor et
nasjonalt og nordisk nettverk vil planene for videre arbeid med
helleristninger og bergkunst i Østfold, Nord-Trøndelag
og Alta i stor grad komplettere hverandre. Flertallet ber
om at en ser disse tre områdene i helhet.
Flertallet viser til at den mest
kjente forekomsten av bergkunst i Norge er i Alta og er oppført
på UNESCOs verdensarvliste. Andre viktige forekomster finnes blant
annet i Østfold og Nord-Trøndelag.
Flertallet er enig i at bergkunstprosjektet
"Sikring av bergkunst" som dokumenterer tilstanden til ca. 350 bergkunstfelt,
følges opp.
Komiteen viser til
at mulighetene for å ta vare på et bredt spekter
av kulturminner øker dersom disse er i aktiv bruk og fyller
en funksjon. Kulturminner kan samtidig gi viktige bidrag til å berike
lokalsamfunn og ulike former for næringslivssatsing. Verneverdige
miljøer representerer verdier og kvaliteter en ikke finner andre
steder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, stiller seg derfor
positive til å etablere et verdiskapingsprogram på kulturminneområdet.
Kulturminnefondet bør få en viktig oppgave med å støtte
opp om ei slik satsing.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at verdiskapingsprogrammet
bør samordnes med lignende verdiskapingsprogram innen landbruk
og reiseliv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
betydningen av at Miljøverndepartementet i samarbeid med
berørte departement ser nærmere på hvordan
ulike statlige virkemidler kan sees i sammenheng for å bidra
til verdiskaping gjennom en mer aktiv bruk av kulturminner og kulturmiljø.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tror
man øker sjansen for å ta vare på et
bredt spekter av kulturminner dersom disse er i aktiv bruk og fyller
en funksjon. Kulturminner kan samtidig gi viktige bidrag til å berike
lokalsamfunn og ulike former for næringslivssatsing, men disse
medlemmer vil advare mot å tro at dette vil gjelde
alle kulturminner over hele landet. En viss edruelighet må inntas
når man vurderer de økonomiske perspektiver.
Disse medlemmer mener Regjeringen
har for stor tro på det reelle verdiskapingspotensialet
i deres omfattende kulturminneprogram. Det er begrenset med innbyggere
i landet, og det er lite trolig at all kulturminnearbeidet som omtales
eller ønskes vil bli regningssvarende verdiskapingsmessig.
Det er økende bevissthet
i hele den vestlige verden om at kulturminner spiller en viktig
rolle for å dyrke fram et steds særpreg. Komiteen viser
til at lokalsamfunn og regioner som klarer å ta vare på kulturminnene
og utnytte de mulighetene som ligger i kulturarv og historie, forbedrer
sine muligheter for å skape arbeidsplasser og få en
positiv økonomisk utvikling. Kulturminner er blant annet
en svært viktig bidragsyter for å skape inntekter
fra turisme. Bare en mindre del av inntektene legges igjen ved selve
kulturminnet, mens det blir store ringvirkninger innen overnattingstilbud, varehandel
mv. i området. Det vises til eksemplene som er gjengitt
på s. 46 i meldinga, og der det er referert til beregninger
som viser at for hver krone som blir investert i å drive
og vedlikeholde kulturminner, får samfunnet det tidobbelte
tilbake.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
Regjeringens påstand om at investeringer i kulturminner,
gir opptil 1 000 pst. avkastning rent samfunnsøkonomisk. Disse
medlemmer ser det som en naturlig konsekvens av denne påstanden
at Regjeringen gjør nødvendige tiltak for i stadig økende grad å vri
petroleumsfondets investeringer fra kjedelige aksjeinvesteringer
med laber avkastning til fremtidsrettede og gullkantende kulturminnesatsinger.
Komiteen viser til
at kunnskap om kulturminner og kulturmiljøer er grunnleggende
både for en god forvaltning og for å kunne formidle
historien og gi folk opplevelser. Komiteen støtter
derfor Regjeringens vektlegging av å øke forskningsinnsatsen,
styrke formidlingen av kulturarven i grunnskolen, utvide utdanningsmulighetene
innenfor de tradisjonelle håndverksfagene og utvide registrerings-
og overvåkings-systemene.
I forbindelse med de store endringene som har
skjedd i den yrkesfaglige opplæringa i seinere år,
har flere tradisjonelle håndverksfag stått i fare
for å forsvinne fra utdanningstilbudet. Komiteen viser
til at det er et stort behov for håndverkere som behersker
tidligere tiders håndverksteknikker i forbindelse med restaureringsarbeider.
Det må derfor så snart som mulig finnes fram til
ordninger som ivaretar denne typen kunnskap, gjerne som spesialiseringer
innenfor eksisterende fag eller som påbygning til disse
eller tilbud innen voksenopplæring. Også på høgskole-
og universitetsnivå er det behov for større vektlegging
av rehabilitering og bygningsvern innenfor bygningsrelaterte studier.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på det
viktige arbeidet som gjøres innen frivillig sektor for å øke
kompetansen på kulturminneområdet. Mye av dette
arbeidet skjer innenfor studieforbundene. Voksenopplæring
i frivillig sektor er et viktig instrument i arbeidet med kulturminnevern. Disse
medlemmer ber Regjeringen øke satsingen på studieforbundenes
opplæringsvirksomhet knyttet til arbeidet med kulturminnevern.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at stiftelsen Norsk Kulturarv
gjør et viktig arbeid med stor og verdifull innsats. Flertallet anmoder
Regjeringen om å vurdere den økonomiske situasjonen
for stiftelsen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til flertallsmerknad fra Budsjett-innst.
S. nr. 9 (2004-2005):
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Norsk kulturarv er en landsdekkende organisasjon som
arbeider med å ivareta interessene og bistå eierne
av freda og verneverdige eiendommer. Stiftelsen arbeider for å fremme
et allment engasjement for kulturarven gjennom utdannings- og kursvirksomhet,
publikasjoner, innsamlinger og aksjoner. Flertallet ber Regjeringen
vurdere om organisasjonen bør få støtte
over statsbudsjettet."