Det biologiske mangfoldet trues av mange forhold, og
fysiske inngrep og endret arealbruk framstår som den viktigste årsak
til tap av arter og livsformer. Summen av mange små inngrep
kan få betydelige følger for arters og bestanders
muligheter til å overleve og for økosystemenes
produksjonsevne. Risikoen for uønsket introduksjon av fremmede
arter og påfølgende skader på økosystemene
vil sannsynligvis også øke, blant annet som følge
av klimaendringer og økt transport.
Regjeringens strategiske mål for bærekraftig
bruk og vern av biologisk mangfold er at naturen skal forvaltes slik
at arter som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander, og
slik at variasjonen av naturtyper og landskap opprettholdes og gjør
det mulig å sikre det biologiske mangfoldets fortsatte
utviklingsmuligheter.
Regjeringen vil iverksette tiltak med sikte
på å stanse tapet av biologisk mangfold innen
2010 ved blant annet å:
– Videreutvikle
lovverket med utgangspunkt i utredningen fra Biomangfoldlovutvalget.
– Styrke kartleggingen og overvåkingen
av biologisk mangfold.
– Styrke forskning knyttet til
biologisk mangfold.
– Utarbeide handlingsplaner i
perioden 2005-2010 for utvalgte truede/prioriterte naturtyper,
artsgrupper og arter.
– Utarbeide forvaltningsplaner
for de mest brukte nasjonalparkene og andre større verneområder.
– Utarbeide og iverksette en nasjonal
plan for marine beskyttede områder.
– Utarbeide forslag til nasjonal
handlingsplan for forvaltning av genetisk materiale og bevaring
av genetisk variasjon.
– Utarbeide en tverrsektoriell
nasjonal strategi for fremmede arter innen 2006.
Departementet viser til St.meld. nr. 42 (2000-2001) om
Biologisk mangfold - Sektoransvar og samordning, hvor det ble varslet
en rapportering i 2005 som oppfølging av meldingens ca.
300 tiltak og utforming av nye tiltak. Som et vedlegg til denne
meldingen om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand,
er det presentert en sammenstilling av departementenes egne rapporteringer
på oppfølgingen av St.meld. nr. 42 (2000-2001).
Regjeringens hovedkonklusjon i stortingsmeldingen var etableringen
av et nytt forvaltningssystem for biologisk mangfold. Det fokuseres
på tre innsatsområder:
– Kartlegging
og overvåkning som identifiserer og verdisetter det biologiske
mangfoldet
– Samordning av juridiske og økonomiske
virkemidler som skal gi grunnlag for en felles forvaltning
– Samordning av informasjon, forskning
og kompetanse, som faglig basis for forvaltning av biologisk mangfold
i forhold til alle sektorer.
Rapporteringen fra departementene viser at vi
har kommet godt i gang med å bygge opp det nye forvaltningssystemet
og med gjennomføring av andre tiltak for å sikre
biologisk mangfold. Det er imidlertid mye som fremdeles gjenstår,
og det er derfor viktig å ha fokus på dette også i årene
framover.
Siden stortingsmeldingen ble lagt fram har Norge som
følge av verdenstoppmøtet om bærekraftig
utvikling (WSSD) i Johannesburg 2002, og ministerkonferansen for
Miljø i Europa i Kiev 2003, forpliktet seg til å stanse
tapet av biologisk mangfold innen 2010. Dette er et sentralt satsingsområde
i denne meldingen, og rapporteringen på St.meld. nr. 42
(2000-2001) er et vesentlig grunnlag for de tiltak som presenteres.
Regjeringens strategiske mål for friluftsarbeidet
er at alle skal ha mulighet til å drive friluftsliv som
helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig aktivitet
i nærmiljøet og i naturen for øvrig.
– Friluftsliv
basert på allemannsretten skal holdes i hevd i alle lag
av befolkningen.
– Barn og unge skal gis mulighet
til å utvikle ferdigheter i friluftsliv.
– Områder av verdi for
friluftslivet skal sikres slik at miljøvennlig ferdsel,
opphold og høsting fremmes og naturgrunnlaget bevares.
– Ved boliger, skoler og barnehager
skal det være god adgang til trygg ferdsel, lek og annen
aktivitet i en variert og sammenhengende grønnstruktur med
gode forbindelser til omkringliggende naturområder.
Regjeringen vil øke innsatsen for
fysisk aktivitet, herunder gjennomføre Friluftslivets år
2005. Det skal etableres et Forum for friluftsliv i skolen i samarbeid mellom
Utdanningsdirektoratet, Sosial- og helsedirektoratet og organisasjoner
som er engasjert på feltet. Målet er å styrke
den friluftspedagogiske kompetansen i skolen.
Regjeringen vil sørge for å sikre
flere større friluftsområder for allmennheten,
inkludert fjerning av bygninger i utvalgte områder, og
sikre friluftsinteresser i områder som forsvaret ikke lenger
har bruk for. Det skal etableres og eventuelt videreføres
mer langsiktig samarbeid i form av flerårige intensjonsavtaler
og innvilges rammetilsagn for flere områder.
Arbeidet med å sikre viktige lokale
friluftslivsområder med statlig tilskudd skal videreføres.
Regjeringen mener sikring av arealer i strandsonen er viktig for å gi allmennheten
tilgang til disse områdene. Miljøverndepartementet
vil sette i gang arbeid med sikte på å utvide skjærgårdsparkene
vestover fra Lindesnes. Flere fyrstasjoner er tatt i bruk til frilufts-
og kulturformål, og flere er under vurdering. Direktoratet
for naturforvaltning, Statskog SF og Forsvarsbygg ved Skifte Eiendom er
i ferd med å gjennomgå de eiendommene som forsvaret
ikke lenger har behov for. Målet er at eiendommer med viktige
friluftsverdier skal sikres for allmennheten, fortrinnsvis i offentlig
eie.
Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer
skal forvaltes og tas vare på som bruksressurser, som grunnlag
for kunnskap, opplevelse og verdiskaping. Et representativt utvalg
av kulturminner og kulturmiljøer skal tas vare på i
et langsiktig perspektiv.
Regjeringen vil fremme en politikk som sikrer
at det (ressurs)potensialet som ligger i kulturminnene blir tatt
i bruk på en bedre måte enn i dag, gjennomføre
særlig satsinger rettet mot barn og unge og for å sikre
minoritetsgruppenes kulturarv i det flerkulturelle Norge. Gjennom utvikling
av plan- og bygningsloven vil Regjeringen legge til rette for at
kommunene kan ta i bruk kulturminner og kulturmiljøer i
lokalsamfunnsutviklingen.
Det skal sikres en vannkvalitet i ferskvannsforekomster
og i marine områder som bidrar til opprettholdelse av arter
og økosystemer, og som ivaretar hensynet til menneskers
helse og trivsel.
Regjeringen vil gjennomføre en helhetlig
og økosystembasert forvaltning av hav- og kystområder
og ferskvann ved utarbeiding av helhetlige forvaltningsplaner for
alle norske havområder og ved utarbeiding av helhetlige
forvaltningsplaner for vassdrag og kystnære sjøområder
iht. EUs rammedirektiv for vann. Videre vil Regjeringen styrke arbeidet
med å bedre vannkvaliteten i Vansjø og evt. andre
vannforekomster med alvorlige og sammensatte miljøproblemer.
For havområdene blir det nå som
et første skritt utviklet en helhetlig forvaltningsplan
for Barentshavet. Formålet med forvaltningsplanen er å etablere
rammevilkår som gjør det mulig å balansere
næringsinteressene knyttet til fiskeri, sjøtransport
og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig
utvikling. Forvaltningsplanen vil etablere miljøkvalitetsmål
og rammer for påvirkning i de enkelte delene av havområdet,
og på den måten gi føringer for hva slags
krav som må stilles til virksomhet i de ulike delene av
havområdet. Regjeringen tar sikte på å legge
helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet fram for Stortinget
i vårsesjonen 2006.
Det er rundt 50 000 kjemikalier på det
europeiske markedet, og for flertallet av disse har vi liten eller ingen
kunnskap om hvordan de virker på helse og miljø.
Utslippene stammer fra gruvedrift, fra produksjon av råstoff
og ferdigvarer i industrien, fra bruk av produkter i husholdningene,
industri og arbeidsliv og fra avfallsbehandling, og Norge mottar
i tillegg langtransporterte tilførsler av miljøgifter
ved luft- og havstrømmer. Utslipp av miljøgifter
fra tidligere tiders virksomhet ligger nå mange steder
som forurensninger i grunnen på land eller i bunnsedimentene
i vann og sjø.
Regjeringens mål er at utslipp og bruk
av helse- og miljøfarlige kjemikalier ikke skal føre
til helseskader eller skader på naturens evne til produksjon
og selvfornyelse. Konsentrasjonene av de farligste kjemikaliene i
miljøet skal bringes ned mot bakgrunnsnivået for naturlig
forekommende stoffer, og tilnærmet null for menneskeskapte
forbindelser.
Regjeringen vil styrke innsatsen overfor helse-
og miljøfarlige kjemikalier, og stanse utslipp av miljøgifter
innen 2020, ved blant annet å:
– Utrede
mulighetene for å innføre forbud mot bruk av miljøgifter
i produkter rettet mot private forbrukere.
– Gjennomføre nye handlingsplaner
mot utslipp av PFOS-relaterte forbindelser og kvikksølv.
– Foreslå nye miljøgifter
for internasjonale miljøgiftsavtaler, slik som Stockholm-konvensjonen
om organiske miljøgifter.
– Prioritere arbeidet for å fjerne
eller begrense bruken av helse- og miljøfarlige kjemikalier
i produkter rettet mot barn.
– Sikre en forsvarlig håndtering
av forurenset grunn etter 2005.
– Styrke arbeidet med å sikre
at forurensede sedimenter ikke forårsaker alvorlige forurensningsproblemer.
– Sørge for styrket kontroll
med etterlevelse av regelverket om miljøgifter.
Det gjenvinnes i dag mer avfall i Norge enn
noen gang før, og nesten 70 pst. av avfallet går
til enten material- eller energigjenvinning. Norge er på vei
til å nå et nasjonalt mål om 75 pst.
gjenvinning innen 2010.
Avfallsbehandlingen medfører likevel
betydelige utslipp til luft, jord og vann, og er således
en kilde til både lokale og globale miljøproblemer.
Utslipp av metangass fra avfallsdeponier utgjør i dag om
lag 4 pst. av de totale norske utslipp av klimagasser.
Som følge av at stadig flere stoffer
i avfallet regnes som miljøfarlige, øker også mengden
avfall som blir regnet som farlig avfall. En betydelig del av dette avfallet
- anslagsvis 100 000 tonn av totalt 800 000 tonn
farlig avfall - blir årlig ikke håndtert etter
reglene og utgjør dermed en vesentlig miljøfare.
Det er et mål å sørge
for at skadene fra avfall på mennesker og naturmiljø blir
så små som mulig. Avfallsproblemene skal løses
gjennom virkemidler som sikrer en samfunnsøkonomisk god
balanse mellom omfanget av avfall som genereres, og som gjenvinnes,
forbrennes eller deponeres.
Regjeringen vil bidra til en overgang fra et
avfallssamfunn til et gjenvinnings- og resirkuleringssamfunn, og
vi skal i framtiden ha avfallsbehandlingsanlegg som tilfredsstiller
strenge miljøkrav, samtidig som avfall er en etterspurt
ressurs som tilfredsstiller definerte kvalitetskrav.
For å redusere miljøbelastningen
fra avfall og øke utnyttelsen av avfall som en ressurs
foreslår Regjeringen bl.a. en opptrapping av målet
om gjenvinning av avfall til 80 pst., og det tas sikte på å innføre
forbud mot deponering av nedbrytbart avfall fra 2009.
Det vises i meldingen til at Kyoto-protokollen
trådte i kraft 16. februar 2005. I perioden 1990-2003 økte Norges
samlede utslipp av klimagasser med vel 9 pst., fra 50,1 millioner
tonn CO2-ekvivalenter til 54,8 millioner
tonn CO2-ekvivalenter. I henhold til
oppdaterte framskrivninger er det anslått at utslippene
vil øke ytterligere til om lag 61,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010 dersom det ikke
gjennomføres nye klimatiltak. Dette ligger om lag 22 pst.
over den norske forpliktelsen.
Det er Regjeringens mål at Norges samlede
klimapolitikk skal være ambisiøs både
internasjonalt og nasjonalt.
Den viktigste utfordringen i klimapolitikken
internasjonalt nå er først og fremst å komme
i gang med en dialog og forhandlinger om et mer ambisiøst
globalt framtidig klimaregime etter Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode.
Regjeringen mener det på nasjonalt
nivå er viktig å utvikle framtidsrettede løsninger
som kan legge grunnlaget for betydelige reduksjoner i de nasjonale
klimagassutslippene på lengre sikt, og vil påse
at Norge overholder sin forpliktelse etter Kyoto-protokollen. Det
vil bli arbeidet videre med aktuelle virkemidler og tiltak som kan
bidra til å redusere utslippet av klimagasser, og som blant
annet knytter seg til energipolitikken og transportpolitikken.
Regjeringen vil oppfylle den norske forpliktelsen etter
Kyoto-protokollen, og det er ønskelig at Norge skal ha
en pådriverrolle i arbeidet for en mer ambisiøs klimaavtale
etter 2012. Ved å stå utenfor EU har vi både
muligheter til, og et ansvar for å spille en viktig rolle.
Regjeringen mener at Norge kan spille en viktig rolle som brobygger
i forhold til u-landene og derigjennom bidra til en global dialog
med mindre polarisering mellom i-land og u-land.
Regjeringen ønsker samarbeid med andre
land om å utvikle et internasjonalt kvotemarked. For å sikre
prosessindustriens konkurranseevne går Regjeringen inn for
at det norske kvotesystemet skal ligge nært opp til EUs
kvotesystem. Det er tatt initiativ til forhandlinger med EU-kommisjonen
for å få i stand en avtale som sikrer at norske
bedrifter kan kjøpe og selge kvoter i EUs kvotemarked.
Regjeringen vil åpne for at også kvoteplikt
i det tidlige kvotesystemet (2005-2007) kan dekkes gjennom kreditter
fra Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) som er godkjent
under Kyoto-protokollen. Regjeringen legger opp til å innføre
tilsvarende regler for bruk av utslippsenheter fra Den grønne
utviklingsmekanismen som EU har for sitt kvotesystem i 2005-2007.
En av årsakene til dette er at Regjeringen
ser det som viktig å trekke også utviklingslandene
inn i klimaarbeidet så tidlig som mulig. Gjennomføring
av CDM-prosjekter stiller svært strenge krav til oppfølging
og kontroll av de tilhørende utslippsreduksjonene. Største-delen
av det internasjonale regelverket for CDM ligger allerede klart.
Regjeringen ser det som vesentlig å hindre
at klimamotiverte tiltak medfører negative effekter for
det biologiske mangfoldet. Det er inngått et samarbeid
mellom Klimakonvensjonen og Konvensjonen om biologisk mangfold for å sikre
utveksling av relevant informasjon om klimatiltak og effekter på biologisk mangfold.
Hensynet til biologisk mangfold vil også være
viktig i utformingen av nasjonale klimatiltak.
Regjeringen vil blant annet arbeide videre med
tiltak som vil kunne gjøre det mulig å etablere
gasskraftverk med CO2-håndtering,
gjennom aktiv bruk av fondet for miljøvennlig gassteknologi
og arbeidet til innovasjonsvirksomheten i Grenland. Regjeringen
vil fortsette satsingen på omlegging av nasjonal energiproduksjon
og energibruk, som også vil gi klimapolitiske gevinster, gjennom
oppfølging av målet om ny miljøvennlig energiproduksjon
og -sparing tilsvarende 12 TWh pr. år innen utgangen
av 2010. Regjeringen vil følge opp strategien for å redusere
bruken av mineraloljer til oppvarming med 25 pst. i den første
Kyoto-perioden 2008-2012.
Regjeringen vil føre en samferdselspolitikk
som effektivt bidrar til å redusere klimagassutslippene
fra transportsektoren. Det skal legges til rette for økt
bruk av biodrivstoff. Regjeringen tar sikte på å komme
med et forslag til en videre nasjonal satsing på biodrivstoff tilpasset
norske forhold innen 1. juli 2005. For øvrig er det øremerket
midler i LMDs bioenergiprogram for 2005 til utviklingsprosjekt for
biodrivstoff.
Regjeringen vil gjennom forskning, informasjon
og oppbygging av kompetanse aktivt medvirke til å bygge opp
beredskap og legge til rette for nødvendige samfunnsmessige
tilpasninger i ulike sektorer for å avgrense skader og
tap som følge av klimaendringer. Hovedvekten av klimaforskningen
er fra 2004 samlet i ett stort klimaforskningsprogram, Norklima.
Programmet dekker både forskning knyttet til klimaendringer og
effekter på natur og samfunn.
Gøteborg-protokollen trer nå i
kraft (17. mai 2005), og Norge har ved ratifikasjon av
protokollen bl.a. forpliktet seg til å redusere de årlige
utslippene av nitrogenoksider (NOx) til
156 000 tonn innen 2010. Det må gjennomføres
vesentlige nye tiltak innenfor flere sektorer for at Norge skal
overholde denne forpliktelsen.
I 2003 var utslippene av NOx i
Norge 220 000 tonn. Framskrivninger utarbeidet i forbindelse
med St.meld. nr. 8 (2004-2005) Perspektivmeldingen anslår
at de årlige utslippene av NOx,
med dagens virkemidler, kan ventes redusert til om lag 200 000
tonn i 2010 og 162 000 tonn i 2020. For å overholde
forpliktelsen i Gøteborg-protokollen vil de årlige
NOx-utslippene måtte reduseres
med ytterligere om lag 45 000 tonn.
Norges største utfordring ved oppfølging
av Gøteborg-protokollen er knyttet til å redusere
de årlige utslippene av NOx i
et omfang som er tilstrekkelig til å overholde protokollens
forpliktelse innen 2010.
Forpliktelsen innebærer at Norge må gjennomføre omfattende
utslippsreduksjoner, blant annet innen innenriks sjøfart
og fiske. Avhengig av hvor store utslippsreduksjoner det er mulig å gjennomføre
innen disse sektorene, vil omfanget av tiltak på andre
områder som landbasert industri, energianleggene på sokkelen
og særlig utslippene fra vegsektoren bli nærmere vurdert.
For skip og fiskefartøy vil det være
nødvendig å utvikle nye virkemidler
som kan gi utslippsreduksjoner utover det som følger av
IMOs krav til NOx-utslipp fra nye skip.
For å lette gjennomføringen av utslippskrav vil
Regjeringen vurdere om det bør gis tilskudd til finansiering
av NOx-reduserende tiltak på skip
og fiskefartøy. Dette bør bl.a. ta utgangspunkt
i erfaringene med NOx-RED-ordningen som
først ble gjennomført i perioden 1996-2000 og
som det igjen ble bevilget penger til i 2004. Regjeringen vil komme
tilbake til den konkrete utformingen og omfanget av eventuelle tilskudd
i de årlige budsjettene. Utformingen av en eventuell tilskuddsordning
må tilpasses ESAs regelverk for miljøstøtte.
For å oppnå en mer miljøvennlig
sammensetning av bilparken er det aktuelt å miljødifferensiere årsavgiften for
kjøretøy med tillatt totalvekt opp til 12 tonn.
Dette vil være i tråd med anbefalingene fra en
arbeidsgruppe for bilavgifter oppnevnt av Finansdepartementet, som la
fram sin rapport 30. april 2003. Nødvendig oppgradering
av det sentrale kjøretøyregisteret ventes avsluttet
tidligst rundt 2008.
Regjeringens strategiske mål er at
lokale luftforurensningsproblemer skal forebygges og reduseres
slik at hensynet til menneskenes helse og trivsel ivaretas.
Regjeringen vil:
– Vurdere
nye kilderettede tiltak, med fokus på blant annet vedfyring,
anleggsmaskiner, skip og busser.
– Vurdere flere tiltak innen areal-
og transportplanlegging, herunder lavutslippssoner, videre utprøving
av miljøsoner, samt behov for planretningslinjer.
Det vises til at mulige tiltak for å redusere
utslipp fra vedfyring kan være rensing av røyken
fra vedfyring (piperensing), forsert utskifting av gamle vedovner, endring
av energibærer til vannbåren varme (fjernvarme)
og informasjonstiltak.
I Nasjonal transportplan 2006-2015 varslet Regjeringen
nedsettelse av en arbeidsgruppe for å se på lavutslippssoner
som virkemiddel for å redusere forurensningen og bedre
luftkvaliteten i norske byer. En lavutslippssone er et geografisk
avgrenset område der det søkes å bedre
luftkvaliteten ved hjelp av virkemidler ovenfor kjøretøyene
som ferdes innenfor sonen.
Regjeringen nedsatte i 2002 en arbeidsgruppe
som blant annet skulle vurdere om og eventuelt hvordan engangsavgiften
bør differensieres for å stimulere til mer miljøvennlige
biler. Arbeidsgruppen foreslo i 2003 bl.a. en miljødifferensiert årsavgift
for kjøretøy med tillatt totalvekt opp til 12
tonn. I samarbeid med berørte departementer vil Finansdepartementet
vurdere forslagene nærmere i arbeidet med et revidert system
for bilavgifter.
Det er et strategisk mål at alt forbruk
av ozonreduserende stoffer skal stanses.
Det nasjonale arbeidet er nå rettet
mot kontroll med at retningslinjene blir fulgt, samt overvåking
av miljøsituasjonen. Norge har iverksatt en ordning med
lisensiering for import og eksport av ozonreduserende stoffer, slik
det fra 1. januar 2000 ble lagt opp til under Montreal-protokollen.
Det blir i dag hovedsakelig gitt tillatelse til import av HKFK til
Norge.
Utfordringene internasjonalt ligger nå spesielt
på oppfølging av utslippsforpliktelsene for utviklingslandene,
som startet å løpe fra og med 1999.
Støyproblemer skal forebygges og reduseres
slik at hensynet til menneskenes helse og trivsel ivaretas.
Veitrafikk alene står for nesten 80
pst. av støyplagen, det er derfor et særlig behov
for kilderettede tiltak overfor veitrafikken. Økt bruk
av støysvake veidekker nevnes som et viktig tiltak.
En ny planretningslinje for støy er
nylig blitt fastsatt, som kommunene skal bruke i sin planbehandling
av støykilder og støyømfintlig arealbruk.
Den nye planretningslinjen erstatter fem eksisterende retningslinjer
og omfatter alle de viktigste støykildene. Den fastsetter
et felles ambisjonsnivå og innfører like målemetoder
og systematikk. Planretningslinjen legger dessuten opp til at kommunene
i større grad skal sikre at verdifulle stille områder
blir bevart.
Regjeringen vil redusere miljøbelastningen
fra produksjon og forbruk i Norge, og Regjeringen ønsker å føre
en politikk som oppmuntrer næringsliv, organisasjoner,
forvaltning og den enkelte til å delta aktivt i arbeidet
for framtidsrettet produksjon og forbruk.
Regjeringen vil, i dialog med næringslivet
og andre samfunnsaktører, føre en aktiv politikk
for å bidra til at flere norske bedrifter utøver
samfunnsansvar, og det vises til at frivillige retningslinjer eller
prinsipper for miljømessig og sosialt ansvarlig drift (Corporate
Social Responsibility, CSR) stadig får større
oppslutning fra norske bedrifter.
Regjeringen vil opprettholde økonomisk
støtte til FNs Global Compact og UNEPs arbeid med bedrifters samfunnsansvar,
og Regjeringen støtter retningslinjer utarbeidet av Global
Reporting Initiative (GRI) som et effektivt verktøy for
rapportering, både nasjonalt og internasjonalt.
Regjeringen legger vekt på intensjonene
fra verdenstoppmøtet i Johannesburg i 2002 om
bærekraftig produksjon og forbruk, og den nasjonale handlingsplanen for
bærekraftig utvikling følges opp ved internasjonal alliansebygging
for mer miljøeffektiv produksjon av varer og tjenester
samt forbruk.
Det vises til at EU er den mest aktive aktøren
internasjonalt, og at EUs arbeid har stor betydning for norsk regelverk
og praksis gjennom EØS-avtalen. Norge deltar i EUs ekspertgruppe
for bærekraftig produksjon og forbruk og i arbeidet med
integrert produktpolitikk (IPP) for å utvikle strategien
for mer miljøvennlige leveransekjeder i EU/EØS.
Regjeringen vil gjøre Norge til et
foregangsland for miljøteknologi.
Regjeringen ønsker å styrke
utvikling og bruk av miljøteknologi og bidra til at dette
blir et sentralt element for å møte viktige miljøutfordringer.
Gjennom redusert energi- og ressursbruk reduseres ofte kostnadene,
og teknologiens konkurranseevne styrkes. Miljøteknologi
kan derfor i tillegg til å bidra til miljøforbedringer
også skape næringsutvikling og gi økt sysselsetting.
Regjeringen ønsker å følge
opp EUs handlingsplan for miljøteknologi og sikre norske
aktørers muligheter til å delta i relevante aktiviteter
og prosesser.
Regjeringen ønsker at Norge skal ha
en offensiv og ambisiøs holdning på miljøteknologiområdet,
og det er Regjeringens visjon at Norge skal ha en internasjonal lederrolle
i utvikling og bruk av miljøteknologi. Norsk miljøteknologi
skal bidra til å løse både nasjonale
og internasjonale miljøutfordringer, og Regjeringen ser særlig
positivt på at norske løsninger kan bidra til
bedre miljø og redusert fattigdom i utviklingsland.
For å forsterke innsatsen på miljøteknologiområdet vil
Regjeringen bl.a. stimulere til økt forskning på miljøteknologi
og utnytte forskningsresultatene bedre, og tilrettelegge for at
norske aktører kan benytte de muligheter som ligger i de
nye EØS-finansieringsmekanismene. Miljøteknologiprosjekter
vil være et naturlig satsingsområde fra norsk
side i samarbeid med de nye medlemslandene.
Det vises i meldingen til at offentlig sektors
samlede innkjøp av varer og tjenester i 2003 utgjorde nær
240 mrd. kroner, hvorav 96 mrd. kroner i statlig sektor og 70 mrd.
kroner i kommunal sektor. Resten står den offentlige forretningsdriften
for, som utgjør et betydelig potensial for reduserte miljøbelastninger.
Regjeringen vil redusere miljøbelastningen
fra forbruk av varer og tjenester ved å ta større
miljøhensyn ved offentlige anskaffelser, ved å opprette
en nasjonal rådgivende instans for myndighetene, et panel
for offentlige anskaffelser, som skal ha som sin hovedfunksjon å identifisere
hindre, formidle innspill fra brukerne av regelverket, og få oversikt
over behovet for ytterligere praktiske og tekniske råd.
Regjeringen vil etablere et program ved GRIP Senter, som skal ha
som hovedfunksjon å utarbeide og gjennomføre praktiske tiltak
tilpasset innkjøpernes og etatenes behov og ha en koordinerende
rolle i forhold til privat næringsliv.
Miljøkunnskapen skal gjøres
tilgjengelig for alle, ikke minst at den inngår i opplæring
for barn og unge. Samtidig skal den være en ressurs i livslang
læring og bidra til holdningsdanning. Informasjon skal
bidra til deltakelse i samfunnets beslutningsprosesser og gi grunnlag
for daglige miljøvennlige valg.
For å styrke kunnskapsgrunnlaget for
miljøvernpolitikken og for å styrke den alminnelige
miljøbevissthet, vil Regjeringen blant annet:
– Styrke
innsatsen innenfor miljøovervåking og -forskning.
– Bidra til oppbygging av verdensomspennende
nettverk for global utnytting av data, blant annet for overvåking
og varsling av miljøkatastrofer gjennom et globalt jordobservasjonsnett
(GEOSS).
– Gjøre nettstedet "Miljøstatus
i Norge" til den sentrale informasjonskanal for fakta og data om
miljøet.
– Følge standarden Web
Accessibility Initativ (WAI) på internettsider som formidler
miljøinformasjon for å sikre like muligheter til
deltakelse og engasjement for alle.
– Gjøre rettighetene
i den nye miljøinformasjonsloven bedre kjent blant folk
flest og i forvaltningen og legge til rette for at kommuner og virksomheter kan
oppfylle sine forpliktelser i henhold til Lov om miljøinformasjon.
– Styrke innsatsen for miljøinformasjon
om produkter med spesiell vekt på produkter til forbrukere
og for miljømerking og "grønne" sertifiseringsordninger.
– Videreføre arbeidet
med tilrettelegging for produktinformasjon på internett
og utvikling av Produktregisteret blant annet gjennom økt
innsats fra næringslivet.
– Skape samspill mellom miljølære
og naturfagene i skoleverket, blant annet gjennom økt kompetanse hos
lærere og ved lærerutdanningsinstitusjonene.
– Videreutvikle, modernisere og
styrke "Nettverk for miljølære" blant annet gjennom
tettere tilknytning til "Miljøstatus i Norge".
– Ta initiativ til økt
nord/sør- og vest/øst-samarbeid mellom
skoler.
Regjeringen ønsker å styrke
miljøinformasjonen om produkter, spesielt til forbrukere,
for å legge til rette for at forbrukerne skal kunne ta
miljøriktige valg. Regjeringen er opptatt av at informasjonen
blir lettere tilgjengelig for sluttbruker og at kvaliteten på miljøinformasjonen
om produkter er god. Miljøvern-departementet vil ta initiativ
til et samarbeid med forbrukermyndighetene, med sikte på tiltak
som kan bidra til å heve kvalitet og tilgjengelighet på miljøinformasjon
om forbrukerprodukter. Regjeringen ønsker også at
norsk næringsliv i høyere grad tar i bruk eksisterende merkeordninger.
Det legges vekt på styrket innsats
i forhold til informasjon til forbrukerer om helse- og miljøfarlige
kjemikalier.
Regjeringen ser det som en viktig oppgave å sikre
at kommende generasjoner utvikler kunnskaper, holdninger og ferdigheter
som bidrar til en bærekraftig utvikling, og Regjeringen
har som mål at Norge skal være et europeisk foregangsland
mht. opplæring innen bærekraftig utvikling.
Internasjonalt miljøvernsamarbeid skal
bidra til å redusere globale og regionale miljøproblemer
og miljøskader i Norge som skyldes aktiviteter og utslipp
i andre land, bidra til en bærekraftig utvikling og bedring
av miljøtilstanden i våre nærområder
og i utviklingslandene, samt sikre at internasjonale avtaler og
regelverk gir rammebetingelser som ikke svekker den nasjonale miljøvernpolitikken.
Regjeringen vil:
– Arbeide
aktivt på alle nivåer i forhold til EUs ulike institusjoner
for å sikre at norske interesser ivaretas i utviklingen
av nytt regelverk på miljøområdet.
– Utnytte de muligheter som de
nye EØS-finansieringsordningene gir til å fremme
norske interesser i forhold til de nye medlemslandene i EU.
De store, sammenhengende villmarksområdene
på Svalbard og i Antarktis skal sammen med kulturminnene
sikres mot vesentlige inngrep og påvirkninger. Svalbard
skal framstå som et av de best forvaltede villmarksområder
i verden, og bosettingene skal drives på en miljøforsvarlig
måte for å sikre miljø og trivsel. Norge
skal arbeide for at våre nære arktiske havområder
skal bevares som noen av verdens reneste, og at ressursutnyttelsen
foregår innenfor rammer som sikrer at det biologiske mangfoldet
opprettholdes på kort og lang sikt. Norge skal bidra til å redusere
utslipp og risiko for utslipp av radioaktive stoffer som kan føre
til forurensning av norsk miljø.
Regjeringen vil:
– Foreslå endring
i Svalbardmiljøloven slik at spesielt verdifulle naturhistoriske
forekomster blir automatisk fredet.
– Vurdere nødvendige
tiltak og reguleringer for å sikre at cruiseturismen og
annen skipsfart på Svalbard foregår i tråd
med miljøvernmålene og vernebestemmelsene på Svalbard.
– Opprette i 2005 et nytt verneområde
i Wijdefjorden på Svalbard som sikrer områder
med vegetasjon som er unik i arktisk sammenheng, og et nytt verneområde
på Jan Mayen som sikrer øyas unike natur- og kulturminneverdier
samt utarbeide ny kulturminneforskrift for Jan Mayen.
– Styrke havmiljøsamarbeidet
med Russland.
– Øke og samordne innsatsen
for å bedre miljøet i nordvest Russland gjennom
arbeid i Barentsrådet, Arktisk Råd og det bilaterale
samarbeidet, med vekt på de prioriterte miljøvernområdene.
– Ha en pådriverrolle
i det internasjonale arbeidet med å redusere utslipp av
radioaktive stoffer til det marine miljø.
– Styrke arbeidet med å redusere
faren for utslipp av radioaktive stoffer i nordområdene
i nært samarbeid med russiske myndigheter og det internasjonale
samfunn.
– Arbeide for at konsekvensene
av og risikoen for mulige radioaktive utslipp til naturmiljøet
fra norske og utenlandske kilder holdes innenfor internasjonalt
godkjente nivåer.
– Styrke Norges posisjon i Antarktis-samarbeidet
og norsk miljøforskning i Antarktis gjennom forskningsstasjonen
Troll som ble offisielt åpnet som helårsstasjon
i februar 2005.
Nasjonale mål for en bærekraftig
utvikling krever aktiv innsats fra både stat, kommuner,
organisasjoner og næringsliv. Det er behov for å utvikle
verktøy og virkemidler som synliggjør og integrerer
miljøvern i kommunenes ordinære plan- og styringssystem,
og det er behov for bedre samarbeid mellom statlige sektormyndigheter
med sikte på en miljøvennlig praksis og utvikling
lokalt.
Gjennom reformen "Miljøvern i kommunene"
og Lokal Agenda 21-arbeidet er det i mange kommuner utarbeidet miljø-
og ressursprogram og Lokal Agenda 21-planer, som er lagt til grunn
for prioriteringer og gjennomføring av tiltak. Gjennom
Lokal Agenda-21 (LA21) er det også vokst fram nye medvirkningsformer
i lokalpolitikken.
For å tilrettelegge for en mer offensiv
lokal miljøvernpolitikk, vil Regjeringen knytte videreutvikling
av det lokale miljøvernarbeidet til kommunenes rolle som samfunnsutvikler.
Regjeringen ser dette i sammenheng med moderniseringsarbeidet i
kommunal sektor, og vil legge til rette for læring og erfaringsspredning
fra de beste kommunene etter modell av effektiviseringsnettverkene.
Det vil bli lagt vekt på å utvikle
verktøy og virkemidler som synliggjør og integrerer
miljøvern i kommunenes ordinære plan- og styringssystem.
Regjeringen vil arbeide for at kommunene i løpet av kommunestyreperioden
som ledd i det løpende kommuneplanarbeidet utarbeider en
miljøvernpolitisk redegjørelse (melding) eller
miljøvernstrategi for kommunen, som fastsatt i kommuneplanen
skal gi grunnlag for å utforme konkrete føringer
for kommunens virksomhet og miljøvennlige reguleringsplaner.
Dette er i tråd med Planlovutvalgets forslag om at kommunestyret
minst en gang i hver valgperiode utarbeider en kommunal planstrategi.
Regjeringen vil ta initiativ til et femårig
utviklingsprogram for lokalt miljøvern og bærekraftige
lokalsamfunn, som skal være et samarbeidsprogram mellom kommunene
og staten om høyt prioriterte miljøvernoppgaver.
I lys av erfaringene fra programarbeidet vil Regjeringen vurdere
statlig virkemiddelbruk overfor kommunesektoren med sikte på forenklinger
og etablering av incentiver som fremmer en miljøvennlig
utvikling.
Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet med
kommunesektoren for å styrke lokalt energi- og klimaarbeid.
Det samlede potensialet i lokale klimatiltak skal avklares gjennom
en egen tiltaksanalyse, og Regjeringen vil vurdere nye former for
stimuleringsordninger for lokale klimatiltak og reduserte utslipp
i sektorer som ikke har kvoteplikt, for eksempel avfallssektoren.
Regjeringen vil stimulere kommunene til å legge økt vekt
på klima- og energihensyn i planleggingen og følge
opp Planlovutvalgets forslag om bedre hjemmel til å kreve
fjernvarmeanlegg eller andre miljøvennlige energiløsninger
i utbyggingsområder.
Norges arealer skal forvaltes slik at natur-
og kulturmiljøer, landskap og viktige kvaliteter i omgivelsene blir
tatt vare på i hele landet. Gjennom en samordnet arealpolitikk
skal de nasjonale målene for lokal og regional omstilling
og utvikling forenes med de nasjonale målene for bevaring
av natur- og kulturverdier.
Regjeringen vil:
– Styrke
kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven som
samordnende verktøy for arealforvaltning og verdiskaping
i LNF-områdene.
– Legge til rette for økt
samarbeid mellom ulike offentlige og private aktører i
forvaltningen av fjell- og utmarksområder.
– Sikre villreinens sentrale plass
i norsk fjellfauna, gjennom regionale planer og etablering av europeiske
og nasjonale villreinområder.
– Stimulere til utbygging av vindkraft
som viktig bidrag til miljøvennlig fornybar energi, gjennom samordnet
behandling etter plan- og bygningsloven og energiloven.
– Ta større hensyn til
biologisk mangfold og friluftsliv i planleggingen.
– Legge økt vekt på landskap
i arealforvaltningen, i samsvar med forpliktelsene i den europeiske
landskapskonvensjonen.
– Legge til rette for at kommunene
kan utarbeide en samlet strategi for å ta vare på viktige
landbrukslandskap og verne om dyrka og dyrkbar jord.
– Utfordre kommuner, fylkeskommuner
og fylkesmenn til en streng praksis ved behandlingen av plansaker
og dispensasjoner i 100-metersbeltet.
– Klargjøre kommunenes
muligheter til å rydde stengsler i strandsonen.
– Sikre og tilrettelegge de mest
attraktive områdene i strandsonen.
– Etablere et landsdekkende nettverk
for kystsoneforvaltning.
– Prioritere kystsonen i oppfølgingen
av Planlovutvalgets arbeid.
Regjeringen ønsker en offensiv og framtidsrettet strandsoneforvaltning,
og kommunene skal utfordres til en streng praksis ved behandlingen
av plansaker og dispensasjoner.
Miljøverndepartementet vil følge
byggeaktiviteten i 100-metersbeltet nøye framover, og ta
initiativ til spesiell oppfølging av fylker der utviklingen
ikke er tilfredsstillende. Det skal vurderes å etablere
et system for å innhente informasjon om bygging i strandsonen
i henhold til vedtatte planer. Mange steder foreligger det gamle
planer som åpner for uheldig utbygging i strandsonen, og
departementet vil be kommunene om å ta opp til vurdering
slike foreldede planer.
Det er viktig at allmennheten sikres varig adgang
til de mest attraktive strandområdene, og Regjeringen vil sikre,
tilrettelegge og forvalte nye friluftsområder.
Det er etablert et kystsonenettverk mellom fylkesmennene
for fylkene fra Østfold til Rogaland. Miljøverndepartementet
vil etablere nettverk for resten av landet, slik at erfaringer og
gode eksempler kan formidles.
Regjeringen mener at hovedprinsippene for utbygging
av fritidsboliger bør avklares gjennom kommunale og regionale
planprosesser. Målet bør være å sikre store
sammenhengende naturområder og viktige naturverdier og
kulturmiljøer, og å sette utbygging av fritidsboliger
inn i en helhetlig regional- og næringspolitisk ramme.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Grethe G. Fossum, Rolf Terje Klungland og Synnøve
Konglevoll, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri
A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Sosialistisk Venstreparti,
Hallgeir H. Langeland og Jørund Leknes, fra Kristelig Folkeparti,
Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Inger
S. Enger, viser til at Norge skal være et foregangsland
i miljøpolitikken. For at fremtidens generasjoner skal
ha tilgang til et godt miljø og ren natur må hensynet
til miljø være gjennomgripende i alt vi foretar oss.
Miljøet må sikres gjennom internasjonalt samarbeid
og ved at hvert land tar sitt ansvar. Norge skal stå ved
de forpliktelser vi har tatt på oss internasjonalt. Gjennom å legge
til rette for lokalt miljøarbeid slik at alle får
mulighet til å delta i utformingen av den lokale miljøpolitikken,
kan det skapes et bredt engasjement for miljøet.
Flertalletpeker
på at utfordringene i miljøpolitikken er mange
og komplekse.
Flertallet viser til at økonomiske
fremskritt, teknologisk utvikling, økt miljøbevissthet
og en aktiv miljøpolitikk har ført til at miljøtilstanden
på mange viktige områder er blitt betydelig forbedret
både nasjonalt og internasjonalt de senere år,
samtidig som vi fortsatt står overfor store miljøutfordringer
på andre områder. Klimaproblematikken, bruk av
helse- og miljøfarlige kjemikalier og tapet av biologisk
mangfold er eksempler på områder der utviklingen
er bekymringsfull og en økt innsats er nødvendig.
Flertallet mener det er nødvendig å føre
en offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet
om bærekraftig utvikling.
Flertallet mener det er behov
for en revitalisering av miljøpolitikken og større
miljøambisjoner.
Komiteen viser til
at miljøvernpolitikken skal beskytte menneskers liv og
helse, verne om naturen som grunnlag for næringsdrift og
sikre naturopplevelser. Til grunn for miljøvernpolitikken
ligger prinsippet om naturens tålegrense. Belastningen
må ikke overstige det økosystemet kan tåle.
Komiteen vil sikre at fremtidige
generasjoner får de samme muligheter til naturopplevelser
som dagens. Forvaltningen av naturen er en forpliktelse på tvers
av generasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Øyvind
Korsberg og Øyvind Vaksdal, mener at miljøvernpolitikken
må tilpasses internasjonale avtaler, og ikke føres
på en særnorsk måte med strenge miljøkrav,
som resulterer i at norske bedrifter flytter sin produksjon ut av
landet, og som videre medfører tap av arbeidsplasser.
Derfor fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre
ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurranseevnen
til norsk næringsliv."
"Stortinget ber Regjeringen avvikle
ensidige nasjonale miljøavgifter som svekker konkurranseevnen
til norsk næringsliv."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det som positivt
at denne stortingsmeldingen vektlegger globale utfordringer. Kampen
mot fattigdom og store miljøutfordringer henger nært
sammen.
Flertallet minner om enighet
som ble oppnådd på FNs toppmøte i Johannesburg
i 2002, om globale mål for fattigdomsbekjempelse, vannforsyning
og sanitære forhold.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at problemstillinger i norsk miljøpolitikk av og til
dessverre framstår som for detaljerte og konfliktorienterte,
og dette medlem advarer mot at dette skal ta fokus
bort fra de virkelig store utfordringene knyttet til utvikling og
ressursfordeling.
Dette medlem vil også henvise
til den opprinnelige definisjonen som sier at bærekraftig
utvikling betyr at det skal tas hensyn til både sosiale, økologiske og økonomiske
forhold.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, mener det er riktig at det legges mer vekt
på bærekraftig bruk av naturressurser, og at det
videreutvikles kombinasjoner av bruk og vern.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker
at miljøvern handler om å forstå at ressursene
på jorda er begrensede. Vi kan forbruke dem og gjøre
ubotelig skade for kommende generasjoner. Eller vi kan gjenreise
Norge som miljøpolitisk foregangsland. Dette er disse
medlemmers utgangspunkt i arbeidet med miljøpolitikken.
Det betyr tiltak for å redusere klimatrusselen gjennom
satsing på fornybare energikilder, reduserte klimagassutslipp
og en storstilt satsing på jernbane og kollektivtransport. Internasjonalt
må det prioriteres tiltak for å sikre de fattigste
i verden rent drikkevann og å verne om naturarven internasjonalt.
Nasjonalt må det prioriteres tiltak som vil skape miljøvennlige
arbeidsplasser gjennom en storsatsing på grønt
reiseliv, miljøinnovasjon og fjerning av farlige miljøgifter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti minner
om at skal vi skape bærekraftig utvikling og opprettholde
dagens velferdsnivå, må hensynet til miljøet
være gjennomgripende i alt vi foretar oss. I 2005, 100 år
etter unionsoppløsningen, er det en målbar forskjell
mellom Norge og Sverige med hensyn til arbeidet med bærekraftig
utvikling (Monitor 21 nr. 3. september 2004). Prosus (Program
forskning og utredning for et bærekraftig samfunn) slår
her fast at "etter lanseringen av NA21 (nasjonal handlingsplan for bærekraftig
utvikling) har lite eller ingenting skjedd". I Norge ligger ansvaret
hos et statssekretærutvalg og "foreløpig går
prosessen svært sakte". I Sverige er det annerledes, der
det i 2003 ble opprettet et eget bærekraftskanselli direkte
underlagt statsministerens kontor, og Prosus oppsummerer at "de
fleste rapporter og evalueringer viser god framgang".
På denne bakgrunn mener disse
medlemmer at miljøhensyn og prinsippene for bærekraftig
utvikling må definere de overordna planverktøyene
for et bærekraftig samfunn, og stortingsmeldingen om Regjeringens
miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand må reflektere
dette. Disse medlemmer mener at meldingen ikke er
en god nok rapportering om rikets miljøtilstand, og etterlyser
mer systematisk bruk av miljøindikatorer, konsekvensanalyser
og vurdering av målsettinger og måloppnåelse.
Dette er nødvendig for å ta hensyn til naturens
tålegrenser og planlegge alle aktiviteter ut fra en kretsløpstankegang. Disse
medlemmer er også skuffet over at dimensjonen hvor bærekraftspolitikken
skal være styrende i alle prosesser og vurderinger, er
fraværende fra meldingen. Det er ikke tilstrekkelig å summere
opp miljøutfordringer og nasjonale mål sektorvis. Disse
medlemmer mener det ikke er dekning for å hevde
at norsk miljø- og ressurspolitikk er basert på målet
om en bærekraftig utvikling.
Komiteen mener kommunene
har viktige virkemidler for å løse en del miljøutfordringer,
og vil påpeke at kommunene bør spille en større
miljøvernpolitisk rolle.
Komiteen viser for øvrig
til sine og partienes respektive og mer detaljerte merknader på hvert område
i de videre kapitler.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at truslene mot det
biologiske mangfoldet er alvorlige. Det biologiske mangfoldet sørger
for den økologiske balansen på jordkloden og representerer
store verdier for samfunnet. I tillegg til klimaendringer er bevaring
av jordas biologiske mangfold trolig den viktigste globale miljøutfordring
vi står overfor i dag og framover. Flertallet peker
derfor på at en styrket innsats for å stanse tapet av
biologisk mangfold er nødvendig.
Flertallet viser til at Regjeringen
har som mål å stanse tapet av biologisk mangfold
innen 2010, som en oppfølging av målet som ble
satt på ministerkonferansen for miljø i Europa
i Kiev i 2003. Flertallet viser til at meldingen
peker på at fysiske inngrep og endret arealbruk utgjør
den viktigste trusselen mot biologisk mangfold, og at summen av
mange små inngrep som alene synes ubetydelige, utgjør
en snikende fare for mange arter. Disse artene forsvinner ikke umiddelbart, men
over tid svekkes livsgrunnlaget, til artene til slutt forsvinner.
Denne erkjennelsen må innebære at vi øker oppmerksomheten
mot sum-konsekvenser av inngrep som hver for seg fremstår
som små.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er i våre og fremtidige generasjoners egeninteresse å ta
best mulig vare på naturen, herunder det biologiske mangfoldet,
slik at vi ikke påfører naturen uopprettelig skade.
Det betyr dog verken at man kan stemple all aktivitet som innebærer endringer
av naturen som en forringelse, eller at man må stanse videre
utvikling av dagens samfunn for å oppnå en "bærekraftig
utvikling". Forvaltning av naturen innebærer mer enn å gjøre
den til et museum.
Disse medlemmer viser til at
naturen er i konstant endring, selv uten menneskelige inngrep. Det
vil derfor være en formidabel utfordring for Regjeringen å stanse
tapet av biologisk mangfold innen 2010. Disse medlemmer er
samtidig bevisst på at menneskelige inngrep kan medføre
uønskede endringer som det vil ta generasjoner å rydde
opp i. Det er derfor særdeles betydningsfullt for samfunnet å besitte
nok kunnskap til å forstå årsakssammenhenger
i naturen. Med den bakgrunn er det generelt hensiktsmessig å føre
kontroll med variasjoner, søke forklaringer på endringer
og skape en beredskap for tiltak der menneskelig aktivitet er årsak
til uønskede endringer.
Disse medlemmer støtter
således både en bærekraftig utvikling
og i hovedsak føre-var-prinsippet. Føre-var-prinsippet
kan også bety at man skal unngå forhastede konklusjoner.
En streng tolkning av slike begrep medfører en fullstendig
stopp i samfunnsutviklingen. Mangelen på total kunnskap
om problemområder er ikke et argument i seg selv for å stoppe
samfunnsutviklingen. Tvert imot er læring gjennom erfaring
en vanlig og utbredt læringsprosess.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at nær
halvparten av de rundt 3 000 artene som i dag er oppført
på den nasjonale rødlista over truede arter lever
i skog, og mange av disse artene er avhengige av forholdsvis gammel
og tilnærmet inngrepsfri naturskog. Flertallet mener hensynet
til artsmangfoldet må styrkes, da det i dag er få urørte
skogsområder og lite naturskog igjen i Norge.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
behandling av St.meld. nr. 42 (2000-2001) Biologisk mangfold - sektoransvar
og samordning, hvor komiteen valgte å legge et hovedfokus
på skogvern og samarbeid med skognæringen. Resultatet
av denne innsatsen er i ferd med å vise seg, og dette
flertallet mener derfor det er svært viktig at
dette arbeidet videreføres, i nær dialog mellom
partene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til Regjeringens
tiltaksplan for skogvern hvor det tas initiativ til et krafttak
gjennom et samarbeid mellom skogeierne og myndighetene for å nå målet
om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Skogforsk og Norsk
Institutt for Naturforskning (NINA) har konkludert med at minimum
4,6 pst. av den produktive skogen i Norge, inkludert all gjenværende
naturskog, må vernes for å sikre artene som lever der.
Disse medlemmer viser til at
fremdeles står flere av Norges mest verneverdige skoger
uten beskyttelse mot inngrep. Disse medlemmer mener
at om Norge skal lykkes i å stanse tapet av biologisk mangfold,
må naturskogsområdene sikres bedre. Disse medlemmer viser
til tidligere stortingsvedtak om økning i skogvernet, men
at det foreløpig fra Regjeringens side ikke er satt noen
konkrete mål for hvor mye skog som skal vernes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet ser at meldingen viser til faglige vurderinger
fra 1998 når skogbruk omtales som trussel mot skoglevende
rødlistearter. Disse medlemmer viser til
at komiteen er gjort kjent med at dette var en viktig bakgrunn for
det omfattende arbeidet med utvikling og implementering av Levende Skog-standarder.
Dette er standarder som legger spesiell vekt på skogbehandling
med grunnlag for levedyktige populasjoner av disse artene. Disse
medlemmer konstaterer at praktisk talt alt norsk skogbruk
er miljøsertifisert og har praktisert disse standardene
i lang tid. Det er derfor naturlig at trusselbildet justeres i forhold
til endringene i skogbehandling siden 1998.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Trøndelags
boreale regnskog, også kalt kystgranskog, fortsatt er en
truet naturtype og ikke godt nok vernet. Kystbarskogen på Trøndelagskysten
er regna som Norges eneste regnskog, og har mange sjeldne plante-
og lavarter. Denne skogstypen er i seg selv sjelden og truet globalt.
I verdenssammenheng er temperert regnskog en sjelden biotop, bare
2 pst. av temperert skog kan klassifiseres som temperert regnskog.
Det er i tillegg flere spesielle og sterkt truede arter knyttet
til boreal regnskog.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er meget bekymret over at det
fortsatt gjøres inngrep i kystgranskogen. Boreal regnskog
er fortsatt i klar tilbakegang i Norge og må regnes som
en truet naturtype. Forvaltningen av kystbarskogen har vært
for dårlig, og vern og overvåking av skogen bør
bedres. Norge har et internasjonalt ansvar for å verne
disse unike områdene og de mange sjeldne artene som vokser
her. 20 km2 (0,5 pst.) av produktiv
skog er registrert som gammel boreal regnskog, men bare 8 km2 av disse er vernet i Norge. Tilsvarende
er bare 26 av omkring 250 kjente kystregnskoglokaliteter i Norge
vernet, jf. Miljøfaglig utredningsrapport 2005:12, Geir
Gaarder.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for å innføre umiddelbar hogststans i alle lokaliteter
med gammel kystregnskog, og legge fram en verneplan for den norske kystregnskogen."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at
gjennom økt kunnskap kan sektorene og kommunene planlegge
virksomheten slik at de unngår inngrep i biologisk viktige områder.
For å ta vare på biologisk mangfold er det helt avgjørende
at vi også tar hensyn i de naturområdene som ikke
er vernet. Det er derfor nødvendig å styrke kartlegging
og overvåking av biologisk mangfold, herunder styrke og
videreføre nasjonalt program for kartlegging og overvåking,
samt gjennomføre neste fase i den kommunale kartleggingen
og iverksette kartlegging i havområdene (MAREANO og SEAPOP).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
flertallet gjentatte ganger har understreket viktigheten av å få til
en rask etablering av en marin arealdatabase for norske kyst- og
havområder. I Innst. S. nr. 161 (2002-2003) fra energi-
og miljøkomiteen om rent og rikt hav, viste komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, til Innst. S. nr.
206 (2001-2002) fra energi- og miljøkomiteen om biologisk
mangfold. Sektoransvar og samordning, hvor:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
peker på betydningen av en styrket kartlegging og overvåking
av havmiljøet. Kartleggingen må ha som målsetting å identifisere
særlig sårbare arter og biotoper og nøkkelarter,
slik at dette kan følges opp i et overvåkingsprogram.
Med utgangspunkt i dette er det viktig å få til
en rask etablering av en marin arealdatabase for norske kyst- og
havområder, og flertallet viser til prosjektet MAREANO,
initiert av Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelser
og Sjøkartverket. Flertallet er videre kjent med Havforskningsinstituttets
10-årige prosjekt "The AMOEBE plan" - som skal bedre kunnskapen
om dynamikken i marine økosystem og øke kvaliteten
på marin forvaltning basert på føre-var-prinsippet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er kjent med at MAREANO-prosjektet er kostnadsberegnet
til 250 mill. kroner, og at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett
for 2005 har påbegynt prosjektet med 5 mill. kroner, dvs.
2 pst. av totalbehovet. Disse medlemmer understreker
at det er svært sentralt å sikre dette prosjektet
god framdrift og sikker finansiering.
På denne bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2006 legge fram en samlet plan for satsingen på marin
forskning, herunder en fullfinansieringsplan for MAREANO
for gjennomføringsperioden 2006-2010, og en vurdering av
AMOEBE."
Komiteen viser til
Innst. S. nr. 206 (2001-2002), Innstilling fra energi- og miljøkomiteen
om biologisk mangfold. Sektoransvar og samordning, hvor det står:
"Komiteen støtter iverksettelsen av et Nasjonalt
program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold,
herunder etablering av en artsdatabank. Artsdatabanken skal være
etablert og i drift innen 2003. Innen 2005 skal det nasjonale programmet
være startet opp på alle områder."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at disse målene ikke er nådd innen de
tidsfrister som var forutsatt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det nasjonale kartleggings-
og overvåkningsprogrammet ble startet i 2003 med en femårig
programperiode. Syv departementer samarbeider om programmet, og
det følges opp gjennom et interdepartementalt utvalg. Disse
medlemmer har merket seg at Artsdatabanken ble formelt etablert
i januar 2004 og hadde sin offisielle åpning den 10. mai
2005.
Komiteen viser til
at Artsdatabanken står helt sentralt når det gjelder
arbeidet med vern av biologisk mangfold. Artsdatabanken skal være
en felles kunnskapsbank for biologisk mangfold i Norge og skal forsyne
det norske samfunn med oppdatert og lett tilgjengelig informasjon.
En hovedoppgave vil bli å gjøre stedfestet informasjon
tilgjengelig gjennom digitale kart.
Komiteen påpeker viktigheten
av at Artsdatabanken i fremtiden sikres midler slik at den blir
i stand til å utføre oppgaven som et nasjonalt
kunnskapssenter. Det må herunder sikres ressurser til at
artsdatabanken kan kjøpe nødvendige faglige tjenester
hos relevante fagmiljø, slik det lå til grunn
i utredningen fra KUF i 2001.
Komiteen peker på at
hovedpoenget med innføringen av et kunnskapsbasert forvaltningssystem
er at en god naturforvaltning er avhengig av gode data. Det er dessuten
effektiviseringsgevinster å hente dersom man samler data
opparbeidet gjennom ulike konsekvensutredninger utført
av sektorene og kommunene. En utfordring er etter komiteens mening å sørge
for at data samlet inn fra ulike sektorer og fra forskningsmiljøene er
sammenlignbare. Et eksempel er at miljøregistreringer i
skog (MiS) bygger på andre metoder enn naturtypekartleggingen
initiert av Direktoratet for naturforvaltning. For å sikre
kvaliteten på MiS-registreringene er det viktig at det
pågående evalueringsarbeidet ferdigstilles og
at metoden justeres, dersom evalueringen avdekker mangler og svakheter.
Det er en forutsetning at alle rådataene er offentlig tilgjengelige
på det overordnede nivået de er samlet inn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at naturens tålegrense ikke nødvendigvis
er en konstant tilstand, men tvert imot at kunnskap, ny teknologi
og fornuftig forvaltning av naturressursene gjør at man
stadig kan justere grensepunktet for bærekraftig utvikling. Disse
medlemmer mener at vern og bærekraftig bruk av
biologisk mangfold skal utøves gjennom en aktiv forvalterrolle, og
ikke at departementene inntar rollen som museumsvokter, hvor byråkratiet
legger en hindring for fornuftig bruk av naturen. Man må ikke
glemme at det er skogeiere, bønder og andre som eier og
bruker naturressursene, som står for den praktiske forvaltningen
av det biologiske mangfoldet, ikke byråkrater og politikere. Disse
medlemmer mener forvaltningen har glemt at de kun kan oppnå resultater
hvis de tar de som er grunneiere og de som forvalter og lever av
naturen på alvor, og bidrar til å motivere dem
til å ta tak i utfordringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet er enige i behovet for et kunnskapsbasert
forvaltningssystem, men vil peke på at dette ikke ensidig
må handle om biologiske kunnskaper i snever forstand. En
bærekraftig forvaltning handler også om bruk og
praktisk forvaltning. Disse medlemmer vil hevde at
resultater ikke bare oppnås gjennom utforming av regler
og oppbygging av kompetanse innen den offentlige forvaltningen.
For kostnadseffektivt å oppnå reelle resultater
er det minst like viktig at praktiske forvaltere av fiskeressursene,
landbruksarealer, skog og utmarksressurser har forståelse for,
og motiveres til å ta balanserte helhetshensyn til biologisk
mangfold i sin yrkesutøvelse.
Komiteens medlem fra Senterpartiet konstaterer
at arbeidet med etablering av et mer kunnskapsbasert forvaltningssystem
er videreført slik det ble lagt grunnlag for ved behandlingen
av St.meld. nr. 42 (2001-2002) Biologisk mangfold. Det er positivt
at Artsdatabanken nå er etablert og prioriterer arbeidet med
kvalitetssikring av oversikten over truede og sårbare arter.
Dersom det av hensyn til biologisk mangfold gripes inn i privat
eiendomsrett og legges begrensninger på arealbruk og utnyttelse
av fornybare naturressurser, må slike beslutninger bygge
på god og tillitvekkende kunnskap. Dette medlem mener
det må være en høyt prioritert oppgave å bedre
kvaliteten på "Rødlistene". Det vil være
uheldig om det bygges opp et feilaktig trusselbilde mot tap av biologisk
mangfold basert på mangelfulle kunnskaper.
Komiteen viser til
at de fleste kommuner nå har gjennomført en systematisering
av allerede kjente forekomster, og at det derfor er viktig å komme
i gang med fase 2, der man gjennomfører en kartlegging
av såkalte hvite felter på kartet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, mener det må settes av egne
midler som kommunene kan få innvilget etter søknad
for å sikre den nødvendige progresjonen og faglige
kvaliteten på denne kartleggingen i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
mange kommuner de seinere åra har måttet redusere
bemanninga innenfor fagfeltet miljø og landbruk, på grunn
av trang kommuneøkonomi. Dette er bekymringsfullt når
stadig flere oppgaver blir delegert. Disse medlemmer mener
at kommunene må settes i stand til å ha tilfredsstillende faglig
kompetanse på disse områdene.
Disse medlemmer peker på at
kartleggingen av viktige naturtyper i kommunene synes å være
forskjellige fra kommune til kommune når det gjelder hva
som er kartlagt og hvilken vekt ulike naturtyper er tillagt. Det kan
bl.a. skyldes varierende kompetanse hos dem som har utført
kartleggingen. Dette er omtalt i en evaluering NIBR har gjort (Notat
2002:105; Kartlegging av biologisk mangfold i kommunene - En evaluering),
og det er henvist til at kartleggingsarbeidet vekselvis er utført
av innleide konsulenter, egne ansatte og studenter.
Disse medlemmer mener det kan
være grunn til å stille spørsmål
ved om det er dekkende å bruke betegnelsen "systematisk
kartlegging av biologisk mangfold i kommunene", slik det er gjort
i stortingsmeldingen.
Disse medlemmer ber om at det
legges økt vekt på kvalitetssikring av arbeidet.
Det er påkrevd med tillitvekkende kvalitet både
på kartleggingen og "Rødlistene" dersom dette
skal aksepteres som relevant grunnlag for den kunnskapsbaserte forvaltningen.
Komiteen peker på at
det er viktig å styrke basiskunnskapene om artene i Norge.
I Sverige har man gått inn for en storsatsing gjennom oppstart
av et artsprosjekt med mål om å beskrive og lage
bestemmelseslitteratur til samtlige 50 000 flercellede
arter i Sverige i løpet av 20 år. Dette arbeidet
kan også Norge dra stor nytte av. Komiteen viser
til at Regjeringen i Vilje til forskning (St.meld. nr. 20 (2004-2005))
har foreslått en styrking av miljøinstituttene.
Komiteen mener det er nødvendig å ha
en særskilt satsing for å styrke kompetansen om
artene, og at det derfor må etableres et norsk artsprosjekt
slik at vi bedre kan ta del i den store satsingen som gjennomføres
i Sverige.
Komiteen viser til
at introduserte arter er en økende trussel, og at Regjeringen
har som mål å redusere spredningen av fremmede
organismer.
Komiteen viser til at spredning
av fremmede arter omfatter både spredning av arter fra
en region av landet til en annen, og arter som er kommet til Norge
fra andre land. Blant arter som finnes naturlig i en region av landet,
hvorfra de har blitt spredt til andre områder av landet
hvor de gjør skade på andre arter og økosystemer, er ørekyte,
abbor, gjedde og piggsvin. Særlig alvorlig er spredningen
av ørekyte og spredningen av gjedde og karpefisk på Sørlandet.
Av arter som er innført til Norge eller til naboland og
som har spredt seg videre hit til landet, vil komiteen nevne
lakseparasitten Gyrodactylus Salaris, kanadagås, kongekrabbe,
iberiaskogsneglen og kjempebjørnekjeks/tromsøpalme.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke
at ikke alle introduserte arter må klassifiseres som skadelige
og uønskede. Det er mange såkalt introduserte
arter, som i dag er fullt ut aksepterte som nyttevekster for eksempel innen
landbruk og gartneri.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er enige i at det skal utarbeides
en "tverrsektoriell nasjonal strategi for fremmede arter i løpet
av 2005", og ber Regjeringen i den forbindelse om å utarbeide
handlingsplaner med konkrete mål og tiltak for å hindre
spredning av fremmede arter og utrydde fremmede arter som allerede
er etablert i Norge.
Komiteen viser til
at det i 2004 ble inngått avtale om at kongekrabbe vest
for 26 grader Ø ikke skulle være del av fellesforvaltningen
med Russland, og det ble åpnet for fritt fiske etter kongekrabbe
vest for denne grensen. Formålet med denne fangsten er å forhindre eller
i størst mulig grad begrense utbredelse av kongekrabbe
vest for denne grensen.
Komiteen er imidlertid bekymret
for en utvikling der kongekrabben har spredt seg sørover
flere år raskere enn ekspertene hadde forventet seg, og
at den nå er kommet til Tromsø-området
(VG 28. april 2005). Komiteen viser for øvrig
til behandlingen av Innst. S. nr. 192 (2004-2005), fra næringskomiteen,
om marin næringsutvikling Den blå åker,
der det ble vedtatt to forslag vedr. kongekrabbe:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ i de norskrussiske
fiskeriforhandlingene slik at totalkvoten for kongekrabbe blir økt
vesentlig." (Enstemmig komite).
"Stortinget ber Regjeringen
ta nødvendige initiativ til at det blir mulig å endre
reguleringene på norsk side slik at fangst på hunnkrabbe
blir tillatt og utkastpåbudet blir opphevet og erstattet
med et forbud mot å kaste ut kongekrabbe." (Flertall bestående
av AP, FrP, SV, SP.)
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil peke på at kongekrabben er gjenstand
for et lønnsomt fiske. Det er imidlertid etter flertallets mening
samtidig grunn til å være på vakt, slik
at den voksende bestanden ikke får alvorlige negative konsekvenser
for økosystemet og det marine mangfoldet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at spredning av fremmede arter
er en av de største økologiske utfordringene globalt.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 162 (2002-2003), hvor medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet foreslår å forvalte kongekrabben
som en uønsket introdusert art ved å sette et bestandsmål
om å holde bestanden så lav som mulig, og hvor
fritt fiske for alle fiskere i norsk farvann vil være ett
av virkemidlene for å oppnå dette. Det er nå fritt
fiske etter kongekrabbe vest for Magerøy, men dette ser
ikke ut å hindre spredning eller bidra til reduksjon i
bestanden.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen overvåker kongekrabbens bestandsstørrelse
og utbredelsesmønster i samarbeid med russerne, men at
Regjeringen ikke redegjør for status. Dette gjør
det vanskelig å vurdere kvaliteten på forvaltningen,
og disse medlemmer ber Regjeringen om å rapportere
status for bestand og utbredelse.
Disse medlemmer viser imidlertid
til at det nylig for første gang ble fisket kongekrabbe
i Ramfjorden i Troms (Radio Tromsø 11. april 2005).
Det bør derfor iverksettes tiltak med formål å hindre
spredning og redusere kongekrabbebestanden vest for Magerøy, og disse
medlemmer ber Regjeringen komme med forslag om dette i forbindelse
med statsbudsjettet for 2006.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
med uro på at stadig nye områder invaderes av
kongekrabbe. Det må derfor så raskt som mulig gis
adgang til utvidet kommersiell fangst av kongekrabben. Disse
medlemmer viser til at kongekrabben er en viktig ressurs,
og derfor bør utnyttes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er meget skuffet over at Regjeringen ikke
makter å forvalte kongekrabben som en uønsket
art ifølge Norges internasjonale forpliktelser i forhold
til Bern-konvensjonen, og er dertil misfornøyd med at den
norskrussiske fiskerikommisjonen baserer sin forvaltning på en
enighet "om at 20 prosent uttak av hannkrabben vil sikre en stabil reproduksjon
av bestanden". (Fiskeridirektoratet 11. mai 2005). Denne
praksisen gjelder dermed øst for vestgrensen for felles
forvaltning av kongekrabbe ved 26 østlig lengde (Magerøya). Disse
medlemmer mener dette er uholdbart, og ber Regjeringen legge dokumentert
tyngde og ressurser i å endre den forvaltningen i den norskrussiske
fiskerikommisjonen til et mål om å hindre spredning
og redusere kongekrabbebestanden.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen forvalte
kongekrabben som en uønsket art i Norge, ved å iverksette
tiltak med formål å hindre spredning og redusere
kongekrabbebestanden vest for Magerøy, og legge dokumentert tyngde
og ressurser i å endre den forvaltningen i den norskrussiske
fiskerikommisjonen til et mål om å hindre spredning
og redusere kongekrabbebestanden."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at problemene med ørekyte
er betydelige, særlig i Sør-Norge, men etter hvert
også i Midt-Norge. Spredningen av fiskearter har svært
ofte dramatiske konsekvenser for de lokaliteter de kommer inn i,
både for det biologiske mangfoldet og dermed også for
utøvelsen av fiske i lokalitetene.
Flertallet ber Regjeringen iverksette
tiltak som forhindrer at eksempelvis ørekyte spres, og
at kartlegging av risikosoner, bygging av fysiske sperrer, samt utarbeiding
og distribusjon av info-materiell gjennom ulike kanaler må prioriteres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener forvaltningen
må settes i stand til å sette inn nødvendige
tiltak i utsatte områder for å hindre spredning
av ørekyta.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dersom mengden oppdrettslaks som årlig rømmer
fra oppdrettsanleggene holder seg på samme nivå som
i dag, vil de ville laksestammene i Norge være utslettet
i år 2050. Dette viser to forskningsundersøkelser
som er utført av Norsk Institutt for Naturforskning og
Det Irske Havforskningsinstituttet.
Disse medlemmer viser til at
de tiltakene som myndighetene og oppdrettsnæringen har
iverksatt for å redusere rømmingene er utilstrekkelige,
og ikke endrer det faktum at laksestammene er i ferd med å utslettes.
Disse medlemmer mener myndighetene
og oppdrettsnæringen nå må ta helt nye
grep for å unngå at villaksstammene utslettes.
Disse medlemmer mener at myndighetene
og oppdrettsnæringen nå må ta i bruk
flere virkemidler for å sikre villaksens framtid. De viktigste
tiltakene vil være:
– innføre
individmerking av all oppdrettslaks
– sette i gang utvikling av nye
produksjonssystemer som er rømmingssikre, inklusiv mer
landbasert oppdrett
– innføre nye nasjonale
laksefjorder.
Disse medlemmer viser til at
EUs ministerråd har gitt sin tilslutning til EU-kommisjonens
"Strategi for utviklingen av en bærekraftig oppdrettsnæring
i Europa". Strategien er et ledd i kommisjonens arbeid med omlegging
av EUs felles fiskeripolitikk. EU vil blant annet promotere bruken
av miljømerking på oppdrettsfisk. EUs Ministerråd
peker i sin konklusjon på miljømerking som et
godt virkemiddel for å oppnå en mer miljøvennlig
oppdrettsnæring. Miljømerking av norsk oppdrettslaks
ville være en styrking av eksportmulighetene til EU (jf.
stadige straffetollsaker med EU), bidra til bærekraft i
næringen, og gi forbrukere viktig miljøinformasjon
om hvorvidt laksen er fôret på fiskeoljer kokt
på utrydningstruede fiskebestander, hvorvidt den er fra
et rømningssikkert anlegg, eller om den inneholder medisinrester.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med budsjettet for 2006 fremme forslag om et system for miljømerking
av norsk oppdrettsfisk som kan være operativt fra 1. januar
2006, og som kan bedre omdømmet og styrke eksportmulighetene
til norsk oppdrettsnæring."
Komiteen viser til
at Stortinget ved en rekke anledninger har pekt på behovet
for å redusere konfliktnivået i naturforvaltningsarbeidet,
og at det er kommet nye grep i vernearbeidet.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil styrke arbeidet med å utarbeide forvaltningsplaner
for de mest brukte nasjonalparkene samt større verneområder,
og støtter dette som et viktig tiltak for å redusere
konfliktnivået.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er enige i meldingens vurdering
om at det ikke er realistisk å forvente at enhver interessemotsetning
eller uenighet i arbeidet med naturforvaltningsspørsmål
skal opphøre.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er enige i meldingens vurderinger
når det gjelder konfliktnivået i naturforvaltningsarbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, er opptatt av å vise respekt også for
tradisjonell næringsvirksomhet, og anbefaler et utvidet
bruk og vern-konsept. Derfor må det alltid være
dialog og vilje til gode samarbeidsløsninger i verneområder. Flertallet er
av den oppfatning at de langt fleste interessemotsetninger kan finne sin
løsning gjennom konstruktivt samarbeid.
Komiteen viser til
behandlingen av den forrige stortingsmeldingen om Regjeringens miljøpolitikk
og Rikets miljøtilstand (St.meld. nr. 25 (2002-2003) jf. Innst.
S. nr. 46 (2003-2004), der komiteen skrev følgende:
"Komiteen har merket seg at Regjeringen vil legge opp
til en aktiv medvirkning fra skogeiernes organisasjoner i arbeidet
med å finne frem til områder som kan være
aktuelle for vern ("frivillig vern").
Komiteen har
merket seg at skogeiernes organisasjoner har fremholdt " frivillig
vern " som hovedstrategi i barskogvernet."
Komiteen viser videre til at
et flertall i komiteen skrev følgende:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk
Venstreparti, slutter seg til Regjeringens vektlegging av frivillig
vern som en viktig strategi, samt bruk av offentlig eide skoger
for å øke vernearealet og anvendelse av fleksible
makeskifteordninger, for å redusere konfliktnivået
ved økt skogvern.
Flertallet har merket
seg at skogeiernes organisasjoner nylig har gitt innspill om at
hvis myndighetene ønsker å øke skogvernet
og konkretiserer dette, kan skogeierne tilby skogområder
som kan bidra til å dekke identifiserte mangler ved skogvernet."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at
frivillig vern er en viktig strategi for å redusere konfliktnivået
i skogvernet.
Flertallet viser til omtalen
av arbeidet med frivillig vern som konfliktdempende tiltak i skogvernet,
og at endringer i skattereglene for landbruket skapte utilsiktede
hindringer for videre arbeid. Flertallet viser til
omtale i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005) Om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen
mv., og behovet for justeringer i skatteloven. Flertallet ser
det som viktig å få en rask avklaring med tilfredsstillende
løsning, slik at frivillig vern kan videreføres
på en konstruktiv måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
vært positive til bruk av frivillig vern i prosessen med å verne
deler av Norge, men frykter at innføringen av gevinstbeskatningen
ved salg av skog vil redusere interessen for å bidra med
areal gjennom frivillig vern. Det vil innebære at lave
erstatningsbeløp blir enda lavere, og grunneiere ikke har
reell mulighet til å kjøpe tilbake tilsvarende
skogareal for erstatningssummen. Disse medlemmer mener
derfor at myndighetene må sikre at erstatningsbeløpene
som utbetales, må ta høyde for gevinstbeskatningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til at det ved
behandlingen av statsbudsjettet for 2005 ble gjort et vedtak der
Stortinget ba Regjeringen om at det i samarbeid med organisasjonene
innenfor primærnæringene utarbeides en strategi
for å redusere konfliktnivået i naturforvaltningen.
Dette er også referert i stortingsmeldingen. Så langt
en kjenner til, er dette foreløpig ikke fulgt opp.
Komiteens medlem fra Senterpartiet ber derfor
om at strategiarbeidet gjennomføres i samarbeid med primærnæringsorganisasjonene,
slik at resultatet av arbeidet kan legges fram for Stortinget i
forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2006.
Dette medlem ser positivt på at
Regjeringen har starta arbeidet med å øke skogvernet
på statsgrunn, og at statlig skog kan utgjøre
en betydelig andel av framtidig barskogvern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) vedrørende
Regjeringens omtale om bruk, vern og verdiskaping i fjellområdene. Disse medlemmer understreket
allerede da at omtalen manglet konkretisering av tiltak som Regjeringen
ville iverksette for å legge til rette for blant annet
turist- og næringsutvikling på og utenfor verneområder. Disse medlemmer merker
seg at Regjeringen har gjort lite for å konkretisere sine
tiltak ytterligere, og vil på den bakgrunn støtte
Sosialistisk Venstrepartis forslag fremsatt i Dokument nr. 8:88
(2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Dokument
nr. 8:88 (2004-2005) -forslag fra stortingsrepresentantene Hallgeir
H. Langeland, Heidi Grande Røys, Jørund Leknes
og Kjetil Bjørklund om en handlingsplan for bærekraftig
bruk av verneområder i Norge. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
en handlingsplan for samordning av bærekraftig bruk og
forvaltning av verneområder i Norge. Handlingsplanen skal
utarbeides og operasjonaliseres av Miljøverndepartementet,
men i et forpliktende samarbeid med andre berørte departement,
og fremmes for Stortinget senest i budsjettet for 2006."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Dokument nr. 8:88 (2004-2005) er fremmet så sent
i sesjonen at komiteen ikke har hatt anledning til å underlegge
forslaget behandling. Disse medlemmer har derfor
ikke hatt anledning til å ta stilling til dette forslaget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at "Fjellteksten" som blei presentert
i Revidert nasjonalbudsjett for 2003, blei godt mottatt, og at høringsinstansene
entydig pekte på behovet for økt forvaltningsinnsats
i nasjonalparkene. Flertallet finner det uheldig
at de gode ønskene om mer aktiv bruk av verneområdene
ikke i større grad er fulgt opp med midler og konkrete
tiltak.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det må ha høyeste prioritet å utarbeide
skjøtselsplaner for alle eksisterende nasjonalparker. Rondane nasjonalpark
har f.eks. eksistert i 40 år uten noen forvaltningsplan.
En skjøtselsplan er et viktig grunnlag for å differensiere
bruken av de ulike delene av nasjonalparken og legge til rette for økt
turisme og næringsmessig bruk. Dette medlem mener
det vil være realistisk å kunne utarbeide skjøtselsplaner
for alle nasjonalparker og store landskapsvernområder i
løpet av 2005 og 2006.
Dette medlem viser til at det
for tida gjennomføres forsøk med lokal forvaltning
av fire større verneområder. Dette medlem mener
at arbeidet med å overføre myndighet til lokale
forvaltningsorganer må intensiveres og påskyndes.
Lokale myndigheter må få reell styring med viktige
deler av verneforvaltningen, og det må følge med
penger til skjøtselstiltak. Dette vil gjøre det
lettere å få lokal aksept for å verne
områder, og det vil gi bedre muligheter for å få en
forvaltning som ivaretar verneformålet uten å legge
unødvendige hindringer for næringsvirksomhet.
Dette medlem viser til behandlinga
av Dokument nr. 8:42 (2001-2002) fra representanten fra Senterpartiet,
som resulterte i at mandatet til Lovutvalget for biologisk mangfold
blei utvida til også å omfatte erstatningsreglene
for vern i nasjonalparker og for landskapsvernområder.
Det er viktig at nye og forbedrede erstatningsregler kommer på plass
raskt. Dette medlem finner det uheldig at arbeidet
med erstatningsregler har dratt ut i tid, spesielt fordi opprettelsen av
nye verneområder skjer så raskt. Dette skaper
uavklarte situasjoner for svært mange.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det er nødvendig å legge
til rette for økt lokalpolitisk medvirkning og innflytelse
i verneprosesser. Vern av områder og utvikling av nærliggende
lokalsamfunn må ses i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener det i større grad må legges
opp til å ta vare på områder gjennom
aktiv bruk. Naturlig nok savner fortsatt disse medlemmer en
bedre oppfølging av budsjettavtalen for 2003, hvor Regjeringen
lovet å legge bedre til rette for bærekraftig
næringsvirksomhet innenfor vernede områder. Det
må derfor være naturlig at man foretar en kartlegging
av hvilken bruk av naturen som kan tillates innenfor verneformålet.
Disse medlemmer mener folk må kunne
ha mulighet til å leve og bo også i områder
med store verneverdier. Naturressurser må kunne brukes,
men ikke forbrukes. "Vern gjennom bruk" bør være
et viktig prinsipp.
Disse medlemmer mener at nasjonalparker
og andre verneområder bør utvikles til å bli
en ressurs for lokalsamfunnene, og ikke et hinder for næringsaktivitet
og bosetting.
Disse medlemmerviser
videre til at mange av de vernede områdene ennå ikke
har en forvaltningsplan, og at det ofte ikke følger med
midler til å følge opp vernet lokalt. Disse
medlemmer mener det må være en selvfølge
at utkast til forvaltningsplan skal fremmes samtidig med forslag
til vernevedtak, og at det skal følge med forslag til finansiering
av lokal forvaltning.
Disse medlemmer mener det er
uheldig at begrepene "villmarkspregete områder" og "inngrepsfrie
områder" er definert bare etter ett kriterium, nemlig avstand
fra bestemte "moderne" inngrep. Definisjonen fanger blant annet
ikke opp i hvilken grad et konkret areal er påvirka av
menneskelig aktivitet.
Disse medlemmer registrerer at
en i meldinga er i ferd med også å ta i bruk begrepene
som verktøy i offentlig virkemiddelbruk. Dette gjør
det enda viktigere enn før at begrepene fanger opp det
som er hensikten. Disse medlemmer ber derfor om at
det vurderes oppnevnt en bredt sammensatt arbeidsgruppe med oppdrag å gjennomgå og
vurdere om definisjonene fanger opp det de skal på en hensiktsmessig
måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet er fortsatt bekymret
over det høye konfliktnivået som oppstår
ved vern av naturressurser. Selv om dette som regel skjer i det
bestes hensikt, så opplever man mange konflikter mellom
sentrale myndigheter på den ene siden, og grunneiere og
lokalsamfunn på den andre siden, i saker relatert til for
eksempel barskogvern, nasjonalparker og rovdyrpolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet stiller seg kritiske til den stadig hyppigere
bruken av begrepene "inngrepsfrie" og "villmarkspregede" områder.
Omfanget av slike arealer og hvordan de eventuelt reduseres av inngrep,
er et definisjonsspørsmål og avhenger av hvilke
inngrep som er tillagt betydning. Etter de definisjonene som Direktoratet
for naturforvaltning benytter, har setergrender, hyttefelt og store
turisthytter ingen betydning, mens opprusting av seterveg på over
50 meter forårsaker betydelig tap av slike områder.
Det er neppe i overensstemmelse med vanlig oppfatning at det ikke
finnes villmarkspregede områder nærmere enn fem
kilometer fra veg, noe som per definisjon medfører at verken
Glittertind eller Galdhøpiggen ligger i villmarkspregede
områder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
et klart inntrykk av at det først og fremst ikke er målene
om å ta vare på naturen som skaper konflikter,
men fremgangsmåten til de statlige forvaltningsorganer. Disse
medlemmer viser til at dette dessverre fører til
unødvendig store konflikter, fordi miljøvernmyndighetenes
ord og handlinger blir oppfattet av de lokale brukerne som et ledd
i storsamfunnets arbeid for å ta fra dem og lokalsamfunnet
råderetten over egne ressurser.
Komiteen viser til
omtalen av omsetning av tømmer fra ikke-bærekraftig
eller ulovlig hogst i tropiske regnskoger, og tapet av biologisk
mangfold og leveområder som dette medfører. Komiteen viser
til at tiltak basert på frivillighet alene ikke anses å være
tilstrekkelige i kampen for å redusere hogsten av og bruken
av tropisk tømmer, og viser til at Miljøverndepartementet nå er
i gang med en utredning av hvilke rettslige virkemidler som er aktuelle
for å redusere bruken av trevirke fra truet regnskog i
Norge, innenfor rammen av vårt eget lovverk og internasjonale
forpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til pressemelding 13. mai
2005 fra Miljøverndepartementet der miljøvernministeren
blant annet uttaler:
"Vi setter nå i gang en utredning for å undersøke
hva slags muligheter vi har for effektivt å redusere bruken av
trevirke fra truet regnskog. Jeg vil også undersøke hva
andre land gjør. Et land som det er naturlig å se nærmere
på i denne forbindelse er Tyskland, som nylig foreslo strenge
tiltak mot import av ulovlig hugget tømmer."
Videre uttaler han:
"Regjeringen har tidligere bedt alle departementer stoppe
kjøp av tropisk tømmer som ikke er miljøsertifisert.
Moderniseringsministeren har nå innskjerpet dette på nytt.
Vi har også henstilt til bransjene om å følge
statens eksempel, men her har mange unnlatt å følge
opp."
Videre i pressemeldingen heter det blant annet:
"Veien fram til et importforbud eller andre begrensninger
er utfordrende. Det internasjonale handelsregelverket under WTO
setter strenge grenser for hva Norge kan iverksette av nasjonale
tiltak.
Regjeringen inviterer nå Regnskogfondet
til et møte for å diskutere saken nærmere.
På et senere tidspunkt vil det bli invitert til et bredere
møte med deltakelse av bl.a. representanter for importører
og forhandlere av regnskogstømmer - og produkter for å fortsette
arbeidet med frivillige tiltak på dette feltet."
Disse medlemmer bifaller dette
arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at raseringen av
verdens regnskoger er en av de største miljøkatastrofene
verden står overfor. De siste 100 årene har omkring
halvparten av det opprinnelige regnskogteppet blitt borte, og det
til tross for internasjonal enighet om å stoppe avskogingen
av den tropiske regnskogen.
Disse medlemmer viser til at
dagens hogstpraksis i regnskogområder og bruk av regnskog
til bl.a. hagemøbler, kryssfiner og parkett, er en av de
viktigste drivkreftene bak raseringen av verdens regnskoger, og dagens
sertifiseringsordninger er dessverre ingen garanti for at regnskogen
er hugget på en måte som ikke fører til
avskoging. Disse medlemmer mener det er en målsetting å få på plass
et sertifiseringssystem som er troverdig i forhold til at regnskogen
er hugget på en bærekraftig måte. Inntil
et slikt sertifiseringssystem foreligger, er det behov for langt
strengere nasjonale og internasjonale restriksjoner for å hindre
at vi er medansvarlige for avskoging og ødeleggelse av
livsgrunnlaget for mennesker som lever i regnskogene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
et midlertidig forbud mot import av tropisk trevirke inntil troverdige sertifiseringssystem
for tømmer kan garantere for at trevirket stammer fra økologisk
og sosialt forsvarlig uttak."
"Stortinget ber Regjeringen arbeide
for internasjonale sertifiseringssystem for tømmer, trevirke
og treprodukter basert på lovlig hogst innenfor rammen
av økologisk og sosialt forsvarlig skogsdrift. Troverdige sertifiseringsordninger
må stille absolutte og stedsspesifikke krav til uttaket
av tømmer. Ordningene må være åpne
for deltakelse fra alle relevante parter, kontrolleres av uavhengig
tredjepart, og ta relevante hensyn til biodiversitet, berørte
urfolk og lokale gruppers rettigheter og interesser, samt være åpne
for innsyn."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
for øvrig til Dokument nr. 8:79 (2004-2005) - forslag fra
stortingsrepresentantene Heidi Sørensen, Bjørn
Jacobsen, Siri Hall Arnøy og Hallgeir H. Langeland om innføring
av midlertidig forbud mot import av tropisk tømmer og trevirke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet advarer mot ensidige holdninger til bruk
av tropisk tømmer. I de aktuelle områdene foregår
det også lovlig hogst som del av bærekraftig ressursutnyttelse,
som gir nødvendige inntekter for lokalbefolkningen.
Komiteen peker på at
friluftsliv er en kilde til livskvalitet, trivsel, bedre folkehelse,
bærekraftig utvikling og økt miljøbevissthet,
og viser til den brede gjennomgangen av - og komiteens merknader
til - friluftslivspolitikken, jf. Innst. S. nr. 114 (2001-2002).
Komiteen merker seg friluftslivets
fortsatt sterke stilling i befolkningen, men deler Regjeringens
bekymring rundt den synkende deltakelse i friluftsaktiviteter i visse
aldersgrupper i befolkningen, spesielt blant barn og unge. Komiteen påpeker
viktigheten av å styrke innsatsen for fysisk aktivitet
gjennom en aktiv friluftslivspolitikk.
Komiteen mener allemannsretten
er den viktigste bærebjelken for at alle skal utøve
et aktivt friluftsliv. Det er derfor viktig at denne ikke svekkes,
og at det kontinuerlig gjøres et arbeid for å sikre
at allemannsretten fortsatt står sterkt både i
den juridiske og i den allmenne rettsoppfatning.
Komiteen peker på viktigheten
av sikring av friluftslivsområder for allmennhetens naturopplevelser, og
støtter Regjeringens forslag om å sikre flere
forsvarsområder til allmennhetens bruk, sikre at hensynet til
allmenn bruksrett, friluftsliv og kulturminner blir ivaretatt når
Forsvaret skal avhende eiendommer med attraktive strandområder,
og at de viktigste forblir i offentlig eie.
Komiteen viser til Regjeringens
mål om å styrke friluftslivets juridiske grunnlag,
og at det i den forbindelse vil være aktuelt å arbeide
videre med forslag om bl.a. å myke opp forbudet mot ferdsel
i skogplantefelt, retten til å gi inngrepsløyve
fra departementet til kommunene og bortfall av stadfestingsordning
for kommunale vedtak etter friluftslivsloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, viser til at i de aller fleste tilfeller
er det ikke noen konflikt mellom allmennhetens ønske om
fri ferdsel og vernet om grunneiers eiendomsrett. Allmennheten har
et ansvar for å ferdes på en hensynsfull måte
- både overfor miljøet og overfor grunneiere og
rettighetshavere. Grunneieren har på sin side et ansvar
for at det ikke legges hindringer i veien for den frie ferdsel.
Både grunneiere og allmennheten har felles ansvar for å motvirke
konflikter. Konflikter bør løses lokalt i samsvar
med nasjonale lover og forskrifter, og lokale tilpasninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
behov for en styrket offensiv på friluftsområdet.
Langt flere områder må kjøpes av det offentlige
til friarealer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at tre av fire søknader
om bygging i strandsonen innvilges. Dispensasjon er opphøyd
til regel når 74 pst. av søknader innvilges av
kommunene. 40 pst. av strandsonen fra Halden til Hordaland er nå bebygd.
Det var først etter et massivt folkelig press at en av
de siste kystperlene i Oslofjorden, Vestre Bolærne, ikke
ble solgt til private interesser, men overtatt av det offentlige,
og gjort tilgjengelig for folk flest.
Disse medlemmer mener utviklingen
i strandsonen de siste årene innebærer at det
er helt nødvendig å stramme inn på byggeforbudet
i strandsonen i områder hvor det er press på strandarealene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietviser
til at potensielle utbyggere og folk som tar seg til rette i strandsonen
ofte har finansiell ryggrad til å kjøpe seg tung
juridisk bistand som kommunene ikke har råd til. Gjennom
strandsoneprosjektet ble kommunene tidligere tilbudt juridisk bistand
i forvaltningen av strandsonen. DN etablerte et samarbeid med 15
kommuner om dette. Denne ordningen ble lagt ned i 2003 selv om erfaringene
var meget positive.
Disse medlemmer ønsker å gjeninnføre
ordningen og gjøre den permanent, og fremmer med bakgrunn
i det følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
gjeninnføre ordningen med juridisk bistand til kommuner
som har behov for det i arbeidet med beskyttelse av strandsonen.
Midler til ordningens videreføring skal bevilges i budsjettet
for 2006."
Disse medlemmer viser til at
holdninger til naturen og friluftsliv må etableres fra
tidlig alder, ideelt sett allerede på barnehagestadiet.
Dette kan oppnås gjennom naturbarnehager og naturskoler. Disse medlemmer mener
det bør legges til rette for at barn og unge får
delta i friluftsaktiviteter, blant annet i skolen og skolefritidsordninger,
samt bidra til at det opprettes flere naturbarnehager og naturskoler.
Disse medlemmer mener at det
må legges til rette for etablering av slike tilbud både
praktisk og økonomisk.
Disse medlemmerfremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om hvordan det kan legges til rette for flere naturbarnehager
og naturskoler i budsjettet for 2006."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstrepartiviser
videre til Innst. S. nr. 114 (2001-2002) Friluftsmeldinga, hvor Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har følgende merknad:
"Disse medlemmer viser til at presset på bynære markområder
er økende. Boligbygging, hyttebygging, idrettsanlegg, veier
og annen infrastruktur truer med å ta biter av bymarkene.
Det er derfor viktig å sikre bymarkene et overordnet lovverk
som gir en lengre planleggingshorisont. En egen lov for bærekraftig
bruk og vern av bynær mark kan sikre allmennhetens bruk og
tilgang til friluftsopplevelser i sine nærmiljøer."
Disse medlemmer vil også vise
til at regjeringen Harlem Brundtland i 1981 la fram et forslag om
vern av Marka. Forslaget er aldri blitt behandlet og har statusen "utsatt"
i Stortingets arkiver (jf. Ot.prp. nr. 66 (1980-1981) Om lov om
naturområder i Oslo og omliggende kommuner (Marka)).
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til lov om bærekraftig bruk og vern av bynære
marker. Marka i Oslo og omliggende kommuner er aktuell for et slikt vern.
For andre aktuelle bynære marker ber Stortinget Regjeringen
foreta en nærmere vurdering."
Allemannsretten reguleres i stor grad av friluftsloven i
tillegg til plan- og bygningsloven. Disse medlemmer er
derfor opptatt av at lovene styrkes eller endres, ettersom det anses
som nødvendig for å opprettholde allemannsrettens
intensjon med hensyn til friluftsliv. Etter disse medlemmers mening
er erfaringene med utbygging av strandsonen et eksempel på at lovene
trenger styrking.
Disse medlemmer mener loven i
hovedsak trenger å styrkes på flere sider som
har med utbygging av strandsonen å gjøre. Lovens
formål må gi et klarere signal om hvor viktig
det er å sikre allmennhetens tilgang til kystarealer og
til arealer langs vann og vassdrag. Videre må det presiseres
i loven hva som er å betrakte som sjikanøse stengsler
som skilt, gjerder, stengsler og lignende. Utviklingen innen dispensasjoner
hvor så mye som 60-75 pst. av søknadene innvilges,
nødvendiggjør også at loven må gjøre
klart at fylkesmannen har hjemmel til å frata kommuner
retten til å gi dispensasjon.
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om endringer i lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,
med tanke på en styrking av lovens vern av allmennhetens rett
til ferdsel og opphold i strandsonen langsmed sjø og vassdrag."
Disse medlemmer mener at alle
under 18 år skal kunne ha anledning til gratis fiskekort.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at bevilgningen til
friluftsliv for 2005 er større enn den har vært
på mange år. Bevilgningene økte med nesten
14 mill. kroner til totalt 97,2 mill. kroner. Bevilgningen til sikring av
områder har ikke vært større noen gang.
Disse medlemmer har videre merket
seg at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 2005 har foreslått å bevilge
24,4 mill. kroner for å sikre forsvarseiendommer til friluftsliv
for allmennheten. Dette viser at Regjeringen satser på å legge
forholdene til rette for at allmennheten skal få egnede
områder til friluftsliv.
Disse medlemmer har også merket
seg at store arealer langs strandsonen på Fornebu nylig
er overført fra Statsbygg til Direktoratet for naturforvaltning. Områdene
vil dermed forbli i offentlighetens eie. Mange av arealene skal
legges til rette for allmennheten og friluftsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener det må innføres bestemmelser
i friluftsloven om begrensninger for organisert kommersiell virksomhet
på annen manns eiendom. Den økte satsingen på verdiskaping
innen naturbasert reiseliv er positiv, men organisert kommersiell
virksomhet er ikke uten videre en del av allemannsretten. Av hensyn
både til annet friluftsliv og i respekt for eiendomsretten,
må det innføres krav om tillatelse fra grunneier
for å organisere virksomhet utenom egen eiendom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at en rekke kommuner langs kysten har funnet frem til gode
løsninger for å sikre allemannsretten. Derfor
er det etter disse medlemmers syn viktig å sikre
at det er tilstrekkelig med strandsone tilgjengelig for allmennheten
uten at den private eiendomsrett svekkes.
Disse medlemmer mener at Regjeringen
må ta en kritisk gjennomgang av bruken av LNF-kategoriene (landbruks-,
natur- og friluftslivskategoriene). Disse medlemmer viser
til at ved behandlingen av meldingen om friluftsliv, understreket
komiteens flertall bestående av Høyre, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet at man skal være forsiktig
med inngrep i den private eiendomsrett. Likevel blir eiendomsretten
stadig skadelidende under dekning av begrepet LNF, Landbruks-, natur-
og friluftsområder.
Disse medlemmer mener mange føler
at forutsetningen med LNF-kategoriene i dag er snudd på hodet
av Miljøverndepartementet, fylkesmenn og kommunepolitikere.
I en del kommuner settes det sterke begrensninger for eiendommer
som må karakteriseres som å være bebygd.
Miljøverndepartementet har sagt at det ikke automatisk
skal gis dispensasjon etter plan- og bygningsloven til å bygge
opp hus/hytte i LNF etter brann. Det er også totalforbud
mot deling av tomt, hvilket i praksis medfører at de som ønsker å utdele
tomter til sine barn, ikke vil få tillatelse til det. Disse
medlemmer er sterkt kritiske til disse restriksjonene.
Disse medlemmer mener at forbudet
om bygging i 100-metersbeltet er svært uheldig og bør
oppheves. Disse medlemmer er av den oppfatning at kommunene
selv må få bestemme hvor bygging av hytter og
hus skal skje. Disse medlemmer viser til at Norge
er et langstrakt land, og at hytte- og boligbygging må tilpasses
lokalt uten et stivbeint sentralt lovverk, som det 100-metersforbudet
representerer.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs
sjøen oppheves."
Disse medlemmer er opptatt av
allmennhetens mulighet til friluftsliv og mener at å legge
til rette for hyttebygging er et slikt tiltak. Bruk av hytter medfører også økt
bruk av naturen. Disse medlemmer mener det er viktig
at kommunene fremdeles får anledning til å legge
forholdene til rette for hyttebygging, og at det ikke innføres
noen restriksjoner i så måte.
Disse medlemmer viser til regjeringspartienes og
Arbeiderpartiets forlik angående innføring av
finnmarksloven. Disse medlemmer er bekymret over den
uro dette har medført blant Finnmarks befolkning, og de
begrensninger dette medfører for allmennhetens muligheter
til jakt og fiske. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
merknader og forslag i Innst. O. nr. 80 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Regjeringens strategiske mål når det gjelder
friluftsliv. Regjeringen går inn for at et friluftsliv
basert på allemannsretten skal holdes i hevd i alle lag
av befolkningen. Dette er et mål som disse medlemmer støtter,
ikke minst i friluftslivets år. I de siste årene
har det imidlertid vist seg at en viktig del av allemannsretten,
nemlig rett til adgang til kyst- og strandsonen, har blitt satt
under kraftig press.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen ønsker å sikre flere større
friluftsområder for allmennheten også i urbane
områder, blant annet gjennom fjerning av bygninger i utvalgte
områder. Dette er bra. Friluftsliv bør ikke begrenses
til naturområder som ligger fjernt fra folk flest, og som
ofte er utilgjengelige for store grupper av befolkningen. I den
sammenhengen minner disse medlemmer om sine merknader
i stortingsmeldingen "Om betre miljø i byar og tettstader":
"Desse medlemene har merka seg ynskjer om å opne vassdrag
som er lagt under asfalt, og at dette er eit fenomen som òg
skjer internasjonalt. Desse medlemene har merka seg at Århus
i Danmark har vunne internasjonale bymiljøpriser for sitt
prosjekt der den gamle elva gjennom byen blei opna. Elva hadde tidlegare
blitt lagt under asfalt for å gje plass til ein motorveg.
Desse
medlemene meiner opning av vassdrag også er aktuelt i Noreg,
og vil fremje Alnaelva som renn gjennom Groruddalen og ned i Gamle
Oslo, som eksempel på eit verna vassdrag som ikkje bør
ligge under asfalt. Desse medlemene meiner at naturkvalitetane langs Alnaelva
er unike, og at kulturminna er på høgd med Akerselva.
Alnaelva frå Grorud og ned til Gamle Oslo må få miljøparkstatus
på line med Akerselva.
Desse medlemene meiner
det er gjort for lite for å sikre verna vassdrag i byområde
mot andre inngrep."
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
til Stortinget med en handlingsplan for å sikre den blågrønne
strukturen i byområdene våre."
Disse medlemmer påpeker
at Norge ikke har nasjonalparker i byområder. Flere storbyer
i andre land har anlagt nasjonalparker innenfor sine grenser. Disse medlemmer mener
dette er med på å definere byene som miljøvennlige,
og sikrer folk nær tilgang på naturopplevelser.
Disse medlemmer vil at Norges
første nasjonalpark i by skal opprettes, og fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet
av 2006 å etablere Norges første bynasjonalpark."
Komiteen peker på at
prøveprosjektet med motorisert ferdsel er til evaluering,
og avventer sak fra Regjeringen angående dette. Komiteen vil
peke på at erfaringer viser at det gis svært få avslag
på søknader om dispensasjoner når det
gjelder motorisert ferdsel. I forbindelse med evalueringen av forsøkene
bør det derfor foretas en evaluering av om de nasjonale
målsettingene som bl.a. er slått fast i Innst.
S. nr. 114 (2001-2002) Om friluftsliv. Ein veg til høgare
livskvalitet, ivaretas best gjennom et lokalt, regionalt eller nasjonalt forvaltningsregime,
slik at Stortinget har dette som en del av et beslutningsgrunnlag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
miljøvernministeren har varslet en offensiv mot barmarkskjøring. Omfanget
av barmarkskjøringen er i dag for omfattende og miljøbelastningene
for store. Det er nødvendig med innskjerping av praksis
med å gi dispensasjoner til barmarkskjøring.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg at det er varslet
et nytt prosjekt som skal utforme en ny motorferdselpolitikk. Dersom
en skal få til en reduksjon av barmarkskjøring,
er det viktig at man har samme forståelse av at dette er
et problem. Prosjektet "Motorferdsel og samfunn" skal identifisere
alle forhold og problemstillinger rundt motorferdsel i Norge, og
på et slikt grunnlag komme fram til et omforent forslag
til utforming av en ny motorferdselpolitikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at barmarkskjøring
mange steder i landet medfører store naturskader. Dette
gjelder spesielt i Finnmark, hvor tall fra Statistisk sentralbyrå viser
at 90 pst. av alle søknadene om unntak fra motorferdselsloven
ble innvilget i 2003. 41 pst. av de innvilgede søknadene
gjaldt barmarkskjøring. Dette til tross for at loven sier
at barmarkskjøring skal vurderes særlig strengt.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for nye, strengere regler og tiltak for å redusere omfanget
av barmarkskjøring."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at praktiseringen av lovverket må strammes betydelig inn,
og viser til at miljøvernministeren 24. mai 2005
(på TV2-nyhetene) varslet et barmarkskjøringprosjekt,
som skal lage nye regler for dette.
Disse medlemmer er svært
kritisk til den stadig økende barmarkskjøringen
i Finnmark. Selv om dispensasjonssøknader til kjøring
på barmark skal vurderes strengt, er disse medlemmer kjent
med at flere finnmarkskommuner har en meget liberal holdning til å gi
dispensasjoner fra loven. Antallet solgte såkalte firehjulinger øker,
og disse medlemmer er blant annet kritisk til at
kjøretøysavgiften for disse bare er halvparten
av avgiften på ordinære kjøretøyer.
Disse medlemmer foreslår
i tillegg:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for å gjøre det mindre attraktivt å anskaffe
kjøretøy beregnet til barmarkskjøring."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
en friluftspolitikk som balanserer ulike hensyn, og som også gir
rom for rekreasjon med bruk av snøscooter. Snøscooteren
er en berikelse for mange mennesker, og som gjør at disse
får gode natur- og friluftsopplevelser.
Disse medlemmer mener at bruk
av snøscooter skal underlegges fornuftige reguleringer
som gjør at bruk skjer uten at det skaper problemer for
andre eller gir uforsvarlig belastning på naturen. Disse
medlemmer viser til at dagens meget restriktive snøscooterpolitikk
medfører økende ulovlig bruk av snøscooter.
Siden det er fullt lovlig å kjøpe snøscooter,
bør også myndighetene i langt større
grad sørge for å legge forholdene til rette for
bruk av snøscooter.
Disse medlemmer viser til at
det organiserte snøscooterfolket i Norge ikke ønsker
en situasjon med et konfliktfylt forhold til andre interessegrupper.
Andre grupper bør heller ikke ha enerett på hele
naturen og ensidig motarbeide dem som ønsker et motorisert
vinterfriluftsliv. Disse medlemmer mener at det bør arbeides
for å finne løsninger som alle kan leve med. Det
bør etter disse medlemmers syn være
et mål at det blir landsdekkende løypenett hvor
en kan ferdes på snøscooter i forsvarlig regulerte
former.
Disse medlemmer viser til at
Sverige har lyktes med sin liberale snøscooterpolitikk
først og fremst fordi den lovlige kjøringen foregår
i et svært velorganisert system, hvor kommunene og snøscooterklubbene løser
utfordringene i fellesskap. Det er dessuten viktig at man har funnet
frem til en reguleringsform som er allment akseptert i befolkningen.
I Norge er det et grunnleggende problem at det er betydelig avstand mellom
lovreguleringene som snøscooterferdsel er underlagt, og
den alminnelige rettsoppfatning. Forholdene kommer lett ut av kontroll
i en situasjon hvor svært mange mener at de offentlige
reguleringene er urimelige.
Disse medlemmer ønsker å åpne
for at den enkelte kommune skal få muligheten til å opprette egne,
særskilt merkede løyper for motorferdsel. Disse løypene
må opprettes i samarbeid med den enkelte grunneier. Disse
medlemmer mener videre at det bør kunne åpnes
for motorferdsel på skogsbilveier og på islagte
vassdrag, hvor det er adgang til å kjøre med båt
på sommerstid. Når man registrerer så mange
dispensasjoner fra lokale myndigheter, opplever disse medlemmer det
som et tydelig tegn på at rikspolitikernes ønsker
om stramme reguleringer ikke er forenlig med lokalbefolkningens
generelle ønsker.
Disse medlemmer viser til at
det er svært mange søknader om dispensasjon når
det gjelder motorisert friluftsliv, noe som viser at det er behov
for å gjøre endringer i lovverket i tråd
med forslag fremmet i Dokument nr. 8:61 (2004-2005), jf. Innst.
S. nr. 220 (2004-2005).
Komiteen peker på viktigheten
av at det føres en politikk som sikrer mangfoldet av kulturminner
og kulturmiljøer og som sikrer tilgjengeligheten til disse
verdifulle ressursene.
Komiteen viser til behandlingen
av St.meld. nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner, og til partienes respektive
merknader i Innst. S. nr. 227 (2004-2005).
Komiteen viser til miljøtrusselen
som utslipp av partikler, næringssalter og olje representerer
for økosystemet. Komiteen viser til sine
merknader til St.meld. nr. 12 (2001-2002), jf. Innst. S. nr. 161
(2002-2003) Rent og rikt hav samt målsettingen om nullutslipp
av olje, tilsatte kjemikalier og kjemiske stoffer i produsert vann.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, ønsker å opprettholde
verdiskapingen, sysselsettingen og kompetansen i petroleumsnæringen
på et høyt nivå, og peker på at
petroleumsvirksomhet i Barentshavet og Norskehavet skal være
verdens fremste i forhold til oljevernberedskap og miljøovervåkning.
Området har et stort potensial for produksjon av olje og
gass, samtidig som havområdet er et av verdens viktigste
oppvekstområder for fisk. Barentshavet er svært
utsatt for langtransportert luftforurensning, samtidig som en stadig økende
skipstrafikk medfører en økt risiko for utslipp
eller havari.
Komiteen peker på behovet
for økt miljøvernberedskap ved økt trafikk
i nordområdene og nedover langs norskekysten. Økt
sjøovervåking og militært nærvær
ved kystvakt og øvrige marinefartøyer må etter komiteens mening
møte risikoen for skipsulykker ved transport av olje og
atombrensel.
Komiteen viser til Stortingets
behandling av St.meld. nr. 14 (2004-2005) På den sikre
siden - sjøsikkerhet og oljevernberedskap 19. mai
2005, der fiskeriminister Svein Ludvigsen varslet at han ville komme tilbake
med midler til en reetablering av oljeverndepotet på Fedje
i statsbudsjettet for 2006. En slik prioritering av oljevernberedskapen
i de områder med den mest konsentrerte oljetransporten
utenfor Vestlandet er komiteen svært positiv
til.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen
både i denne meldingen og i St.meld. nr. 14 (2004-2005)
På den sikre siden - sjøsikkerhet og oljevernberedskap, varsler
at den vil vurdere nærmere om det fra norsk side skal søkes
IMO om PSSA-status for de deler av de norske havområdene
utenfor Lofoten og avgrensede deler av Barentshavet som anses som
miljøfølsomme.
Flertallet er enig i dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at oljevernberedskapen og sjøsikkerheten
i nord må ivaretas og investeres i. Dette flertallet mener i
tillegg at oljevernberedskapen i Sør-Norge må styrkes i
tråd med at oljetransporten i Skagerak øker. Dette
vil være investeringer av nasjonal interesse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
en forutsetning er at oljevernberedskapen og sjøsikkerheten
skal ivaretas ved økt slepebåtkapasitet, overvåking,
bedring av responstiden, vurdering av nye seilingsleder og merking
og kontroll av disse.
Komiteen viser til
at Regjeringen legger opp til en helhetlig forvaltningsplan for
Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, som etter
planen skal legges frem for Stortinget våren 2006. Gjennom
behandlingen av den helhetlige forvaltningsplanen vil det avgjøres hvilke
havområder som skal være petroleumsfrie og hvilke
som kan åpnes for virksomhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at Regjeringen i desember 2003 besluttet å gjenoppta
helårig petroleumsaktivitet i Barentshavet, bortsett fra
i enkelte sårbare områder på Tromsøflaket,
rundt Bjørnøya, langs iskanten og polarfronten
og de kystnære områdene utenfor Troms og Finnmark.
Samtidig besluttet Regjeringen at spørsmålet om
videre petroleumsaktivitet i Nordland VI vil bli vurdert når
den helhetlige forvaltningsplanen for Lofoten-Barentshavet foreligger.
Flertallet viser videre til at
Olje- og energidepartementet og Fiskeridepartementet vinteren 2003
etablerte en arbeidsgruppe som skulle vurdere mulighetene for sameksistens
mellom fiskerinæringen og petroleumsnæringen i
området fra Lofoten og nordover, inkludert Barentshavet.
Arbeidsgruppen oppsummerte sitt arbeid i en rapport som ble ferdigstilt
i juli 2003.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, viser til at Stortinget ble orientert
om arbeidsgruppens arbeid i St.meld. nr. 38 (2003-2004) Om petroleumsvirksomheten,
og at Regjeringen ønsket å videreføre
arbeidet i denne gruppen for å vurdere spørsmål
mellom petroleumssektoren og fiskerisektoren. Dette flertallet viser
videre til at Stortinget ved behandlingen av stortingsmeldingen
fattet følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen utvide
sameksistensutvalget med representanter med miljøfaglig
og juridisk kompetanse."
Dette flertallet viser til at
sameksistensgruppen skal ha sitt første møte innen
sommeren 2005.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Barentshavet er et robust havområde, det er brukt
over 1/2 mrd. kroner på konsekvensutredninger
og det har vært boret over 60 brønner uten negative
miljøvirkninger. Etter disse medlemmers syn
bør Barentshavet åpnes opp for leteboring.
Disse medlemmer har merket seg
statsråd Hareides forslag om å innføre
miljøsoner i Barentshavet. Disse medlemmer ser
på dette som et nytt kreativt forslag for å hindre
petroleumsaktivitet i nordområdene. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avstå fra å fremme
miljøsoner i Barentshavet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet understreker sårbarheten og rikdommen
som finnes i norske havområder som trafikkeres av oljetankere.
Barentshavet/Lofoten er et av verdens største
og viktigste marine matfat, og et av verdens mest produktive havområder. I
Barentshavet forvalter Norge i samarbeid med Russland ekstremt store
og viktige bestander av blant annet torsk og lodde.
Disse medlemmer vil understreke
at Barentshavet i tillegg har ekstraordinære verdier når
det gjelder biologisk mangfold, verdier som ikke kan måles
i kroner og øre. Barentshavet er leveområdet til
mange sjøfugler. Ikke noen havområder i verden
har en større tetthet av sjøfugl enn Barentshavet.
I Barentshavet finnes også verdens største forekomster
av dypvannskoraller, men foreløpig er bare en
liten del av havområdet undersøkt. I tillegg utgjør
Barentshavet unike leveområder for sel, hval, hvalrosser
og isbjørn. Disse medlemmer vil peke på at
disse verdiene er sårbare for oljeforurensning og på langt
nær godt nok beskyttet i dag. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader og forslag i Innst. S. nr.
178 (2004-2005) Innstilling fra samferdselskomiteen om På den sikre
siden - sjøsikkerhet og oljevernberedskap.
Disse medlemmer har registrert
at miljøvernministeren har tatt til orde for miljøsoner
i Barentshavet, uten at dette er omtalt i St.meld. nr. 21 (2004-2005). Disse
medlemmer viser i den forbindelse til Innst. S. nr. 249
(2003-2004) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om
petroleumsvirksomheten, hvor de påpeker at i Barentshavet
har vi fortsatt store muligheter til å styre eksisterende
og framtidige aktiviteter, slik at ikke kortsiktige interesser setter
naturen og framtidens livsgrunnlag i fare. Områder som
er særlig sårbare for enkelte aktiviteter må beskyttes,
før de utsettes for nye risiki eller belastninger.
Disse medlemmer mener føre-var-prinsipp
og bevaring først er nøkkelprinsipper for fornuftig
forvaltning og bærekraftig utvikling i de få land-
og havområdene som fortsatt er relativt intakte. Det er
derfor svært skuffende at Regjeringen i St.meld. nr. 21
(2004-2005) ikke gir noen klare indikasjoner på hvordan
spørsmålet om petroleumsfrie områder
skal behandles videre.
Disse medlemmer påpeker
at mulighetene for en reelt helhetlig forvaltning av Barentshavet
definitivt blir kraftig svekket, når beslutningen om å gjenåpne Barentshavet
for petroleumsaktivitet ble fattet før den helhetlige forvaltningsplanen
for Barentshavet er klar i 2006. For å gjenopprette noe
av balansen mellom hensynet til ressursuttak og naturvern, vil disse
medlemmer ha en klar og målrettet prosess for det
videre arbeidet med petroleumsfrie områder i Barentshavet fram
mot etableringen av en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet
i 2006.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2006 om å redegjøre for
innholdet i en ryddig og inkluderende prosess for å vurdere
petroleumsfrie områder, og etablere den helhetlige forvaltningsplanen
for Lofoten-Barentshavet."
Komiteen viser til
målet om å stanse eller redusere utslipp av enkelte
miljøgifter innen 2000, 2005 og 2010 målt etter
1995-nivå.
Komiteen peker på at økt
bruk av kjemikalier i stor grad knytter seg til produksjons- og
forbruksmønsteret, folks livsstil og konsumvaner. Kjemiske
stoffer omgir oss både på arbeidet og i fritiden. Komiteen mener
føre-var-prinsippet må være et viktig
styrende prinsipp i arbeidet med å redusere bruken av kjemikalier. Komiteen ønsker
en overgang til bruk av mindre farlige kjemikalier, og legger vekt
på at utslippene av kjemikalier skal være minst
mulig fra alle ledd; fra kjemikaliene inngår som råvare
i produksjonsprosessen til de ender som avfall når produkter
kastes. I en slik produktorientert miljøvernstrategi er
det nødvendig at næringslivet er en aktiv part.
Komiteen viser videre til at
det foregår et omfattende arbeid knyttet til REACH-direktivet
i EU, og vil peke på at EUs organer og arbeidsgrupper er
svært viktige internasjonale fora for avgjørelser
som har direkte betydning for hvordan vi skal regulere kjemikaliebruken
i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at EUs forslag til nytt kjemikalieregelverk
- REACH-forordningen - vil bli det viktigste virkemiddelet i forhold
til både å redusere spredningen av miljøgifter
gjennom produkter og fremskaffe økt kunnskap om det store antall
kjemiske stoffer som er på markedet. Flertallet understreker
at det er viktig at Norge er aktive i arbeidet med å få dette
regelverket på plass og virksomt.
Flertallet viser videre til at
REACH vil pålegge industrien å fremskaffe testresultater
og risikovurderinger for anslagsvis 30 000 stoffer. Dokumentasjonen skal
deretter evalueres av myndighetene. Dokumentasjonen som skal frembringes
gjennom registreringen i REACH, skal gi myndighetene et nødvendig,
vitenskapsbasert beslutningsgrunnlag for restriksjoner og forbud
mot stoffer og bruksområder som utgjør en uakseptabel
risiko. Kjemiske stoffer inngår i de aller fleste produkter
i internasjonal handel. Kunnskapsoppbygging, restriksjoner og forbud
kan derfor bare bli effektive gjennom brede internasjonale løsninger.
Flertallet viser til at REACH
vil kreve store ressurser både hos myndighetene i Norge
og EØS-landene for øvrig, næringslivet
og EUs kjemikaliebyrå. Det er derfor viktig at ressursene
prioriteres mot stoffer hvor potensialet for risikoreduksjon er
størst, både med hensyn til tidsfrister og testkrav.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at dette vil hindre unødvendig
testing generelt og på forsøksdyr spesielt. Disse
medlemmer slutter seg til de forslag til forbedringer som
Miljøverndepartementet har foreslått i sitt memorandum
fra høsten 2004.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, er videre enig i at resultatmål
1 er utvidet fra enkeltstoffer til prioriterte faregrupper som gir alvorlig
grunn til bekymring. Der faregruppene er de samme som utvalgskriteriene
for autorisasjonsordingen i REACH, bør harmonisering kunne
vurderes. Målet må være at stoffer som
omfattes av utvalgskriteriene ikke skal utgjøre uakseptabel
risiko, og at dette oppnås ved at bevisbyrden snus, slik
at slike stoffer vil være forbudt med mindre særskilt
bruk er godkjent etter søknad.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
det nylig ble påvist høye verdier med det helseskadelige
kjemikaliet kadmium i dyrefôr, og at Mattilsynet har indikasjoner
på at forurensningen med kadmium har kommet inn i næringskjeden
fra et sinksulfat fra Kina. Denne fôr-skandalen førte
til at det ble innført et midlertidig omsetningsforbud
for lever og nyre fra storfe og småfe. Disse medlemmer mener
dette viser at det er behov for at Mattilsynet og SFT må styrkes,
for å oppnå bedre kontrollordninger og en styrket
kompetanse på kjemikalieområdet. En styrking av
kompetansen vil også være viktig i forbindelse
med oppfølgingen av EUs REACH-direktiv.
Disse medlemmer mener det er
et stort behov for økt og oppdatert samt mer tilgjengelig
informasjon om kjemikalier blant folk.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen vil "se på mulighetene for ytterligere å styrke
arbeidet for å sikre barn god nok beskyttelse mot helse-
og miljøfarlige kjemikalier".
Disse medlemmer viser til at
barn og gravide er særlig sårbare for helse- og
miljøskadelige kjemikalier, og mener det er behov for en
sterkere offensiv både ifht. informasjon og for å innføre
restriksjoner på kjemikalier som er særlig farlige
for barn, og som gravide og personer i fertil alder bør
unngå. Disse medlemmer mener derfor det
må opprettes en kjemikaliedatabase der forbrukere kan sjekke
innholdsstoffene f.eks. i kosmetikk og pleieprodukter.
Videre går komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti inn
for at dagens forbud mot ftalater i en del produkter (bl.a. leker)
til barn under 3 år utvides til å gjelde leker
til barn under 14 år, i tråd med EU-kommisjonens arbeid
på området. Disse medlemmer mener
det i tillegg må innføres bedre merkeordninger
på kjemikaliebruk i produkter som hygieneartikler, solkremer, klær
og leker, og ber Regjeringen ta initiativ til dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at barn er spesielt sårbare for miljøgifter
fordi de ofte er i tettere kontakt med giftkildene, fordi de er
i en voksefase og fordi de må leve resten av livet med
de bioakkumulerbare miljøgiftene de får i seg
som barn. Barns oppvekstmiljø bør derfor omfattes
av strengere krav enn for voksne, og det bør prioriteres å fjerne
miljøgifter fra områder der barn oppholder seg
og produkter som barn benytter seg av. Et eksempel fra barnehager
og skoler er at jorden i tomten kan inneholde bly og annen forurensning
fra industri, biltrafikk og forbrenning av kull og ved. Annen mulig
gift i barnehager er PCB i elektrisk utstyr, polyaromatiske hydrokarboner
(PAH) i lekestativ fra kreosot-impregnert trevirke og gamle bildekk
som er tilsatt bly, kadmium og sink, foruten en lang rekke ulike
polyaromatiske hydrokarboner (PAH). Disse medlemmer ønsker økt
fokus på dette, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å etablere
et nasjonalt program for miljøgiftopprydding i barnehager, skoler
og lekeplasser, samt sørge for regler som sikrer at anlegg
for barn ikke etableres uten at det er konstatert at det ikke er
miljøgifter i grunnen, bygninger eller lekeapparater."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti påpeker videre at
miljøgifter representerer et betydelig forurensningsproblem
i norske fjordområder. PCB er en av våre farligste
miljøgifter, og befinner seg for eksempel i sedimenter
i fjordbunner, havner og fyllinger. PCB kan forstyrre hormonbalansen
hos dyr og mennesker, og dermed redusere forplantningsevnen. Disse
medlemmer mener arbeidet med opprydding av dette kan og
må forseres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det gjennomføres
fem pilotprosjekter for slik opprydding av forurensede sedimenter
- i Tromsø, Trondheim, Sandefjord, Kristiansand og Horten.
De siste av disse prosjektene vil bli avsluttet i 2005-2006. Det
vil bli igangsatt en evaluering av pilotprosjektene i 2005, for å trekke
ut erfaringer fra prosjektene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det i løpet av 2005 vil være etablert fylkesvise
tiltaksplaner for 17 av de mest forurensede fjordområdene,
og at det er et mål at nødvendige tiltak skal
være gjennomført innen fem år etter kartleggingen.
Dette arbeidet krever store ressurser, og for å unngå at
det hoper seg opp mot slutten og målet ikke nås,
understreker disse medlemmer at det er svært
viktig å starte oppryddingsarbeidet i disse fjordene tidlig,
og gjøre det planmessig fram mot 2010.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med evalueringen av pilotprosjektene for opprydding i forurenset sjøbunn
- i Tromsø, Trondheim, Sandefjord, Kristiansand og Horten
- legge fram forslag til en prioritert oppryddingsplan med finansiering
for de 17 mest forurensede fjordområdene med
mål om at opprydding er ferdig innen 2010."
Disse medlemmer mener det trengs
en grunnleggende endring i kjemikaliepolitikken, hvor det etableres
som prinsipp at produsenter og markedsførere av kjemikalier
må kunne bevise at deres produkter og bruken av deres produkter
ikke er skadelig for helse og miljø. Dette vil være
i tråd med føre-var-prinsippet. Dette illustrerer
at det ikke er godt nok å forby enkeltstoff når
man dokumenterer negative helseeffekter, og at bevisbyrden må snus.
Disse medlemmer viser til at
analyser fra Arbeidstilsynet viser at svært mange arbeidstakere utsettes
for kjemiske og helseskadelige stoffer i jobbsammenheng. Hvert år
dør om lag 800 nordmenn av kjemikalier de utsettes for
på jobben. Opptil 10 000 utvikler luftveissykdommer årlig.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
regelverket og snu bevisbyrden slik at i stedet for at myndighetene
må bevise at et stoff er skadelig, får industrien
ansvaret for å bevise at det ikke er det."
Disse medlemmer gjør
oppmerksom på at det i dag finnes ca. 100 000
forskjellige kjemikalier i bruk som ikke har vært gjenstand
for konsekvensutredning, og det er en presserende og betydelig utfordring å gjennomføre
dette. Vi vet lite om hvilke virkninger de fleste av disse kan ha
på helsa vår eller miljøet. Noen få tusen av
de eksisterende kjemikaliene er vurdert og klassifisert, men EU-kommisjonen
sier selv at vi bare har tilfredsstillende kunnskap om 5 pst. av
de stoffene det brukes aller mest av. Vi kan ta opp kjemiske stoffer direkte
fra produkter gjennom huden, og via luften vi puster inn. Mange
av stoffene kan vi finne igjen i naturen, og vi får dem
i oss også gjennom maten vi spiser, lufta vi puster inn
og vannet vi drikker. Noen av disse kjemikaliene hoper seg opp (akkumulerer)
både i oss mennesker og i omgivelsene våre.
Disse medlemmer viser til at
EU-lovgivningen i dag forlanger at kjemikalier og kjemiske produkter som
maling, vaskemidler og rengjøringsprodukter skal merkes
med et oransje faresymbol og annen informasjon hvis de inneholder
farlige kjemikalier (definert som farlige ifølge EU-direktiv
67/548). Svært mange forbrukerprodukter inneholder
nøyaktig de samme kjemikaliene, men de trenger ikke å ha
advarselsmerking. De aller fleste forbruksprodukter har heller ingen
liste over innholdsstoffer.
Disse medlemmer påpeker
at EUs nye kjemiekalieregelverk under utvikling (REACH), ikke vil endre
denne situasjonen. REACH-forslaget tar heller inn over seg at folk
blir utsatt for tvilsomme kjemikalier fra mange forskjellige kilder,
for eksempel små mengder formaldehyd fra mange forskjellige
produkter som madrasser, badehåndklær, sko, møbler
mv. Det samme gjelder for brommerte flammehemmere og andre kjemikalier
som brukes i store mengder.
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen
om å være offensive i implementeringen av EUs
kjemikaliepolitikk, det såkalte REACH-systemet, og at det
norske systemet styrkes blant annet etter følgende prioriteringer:
Fokus på kjemikalier som hoper seg opp i menneskekroppen;
fokus på en helhet om hvordan forbrukeren utsettes for
kjemikalier fra alle kilder; aktiv utfasing av de mest skadelige
kjemikaliene fra forbrukerprodukter og andre varer som forbrukere
er utsatt for hver dag; forbrukerinformasjon om kjemikaliene i produkter som
vi bruker hver dag.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å styrke
norsk kjemikaliepolitikk ved å øke fokus på kjemikalier
som hoper seg opp i menneskekroppen og et helhetssyn på hvordan
forbrukeren utsettes for kjemikalier fra alle kilder. Det skal iverksettes
et nasjonalt program for aktiv utfasing av de mest skadelige kjemikaliene
fra forbrukerprodukter og andre varer som forbrukere blir utsatt
for, blant annet ved bruk av tidsfesta overgangsordninger og stimulering
av erstatningsprodukter."
Disse medlemmer viser til at
et eksempel på en miljøgiftgruppe som burde omfattes
av strengere regler er kortkjedede ftalater. For eksempel er DEP
(Di-etyl-ftalat), som tas opp gjennom huden og kan gi skader på arvestoffet
i sædceller, forbudt i barneleker og regntøy, men
tillatt i kosmetikk og i bruk i kremer, sjampoer, såpe
og parfyme i salg i Norge.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen forby
DEP (Di-etyl-ftalat) i kosmetikk."
Disse medlemmer viser til at
den farlige miljøgiften PCB nylig ble funnet i regnvannet
i Bergen. Det er første gang giften er funnet i nedbør
over Fastlands-Norge. Den kreftfremkallende miljøgiften
er funnet i en nedbørsprøve som Forsvarets forskningsinstitutt
har tatt ved Haakonsvern orlogsstasjon.
Disse medlemmer mener miljømyndighetene bør
iverksette et program med testing av nedbør i Norge, for å skaffe
oversikt over PCB-nivåene i regnvann og drikkevann og utviklingen
av dette. Samtidig som dette skjer har norske myndigheter ikke klart å oppfylle
det viktigste kjemikaliemålet (resultatmål 1 - prioritetslisten)
hvor blant annet utslipp av PCB skulle forsøkes stanses
innen 2005.
Disse medlemmer viser til at
utviklingen på totalindeksen for utslipp av disse kjemikaliene
med særlige helse- og miljøproblemer ikke har
hatt noen vesentlig bedring i løpet av de siste 10 årene
(kun 38 pst. reduksjon fra 1995 til 2002). Disse medlemmer mener
derfor at innsatsen må økes kraftig, og viser
i denne sammenheng til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett.
Disse medlemmer viser til at
det var Regjeringens mål at "99 pst. av alt PCB-holdig
elektrisk utstyr i Norge skal være tatt ut av bruk innen
2005". Disse medlemmer konstaterer at dette ikke
er nådd. PCB er en svært alvorlig miljøgift.
PCB er giftig, kreftfremkallende og kan føre til hud-,
lever-, reproduksjons- og nevrologiske skader. Det lagres i fettvev
og oppkonsentreres i næringskjeden, slik at nivåene
er høyest hos isbjørn og andre rovdyr på toppen
av næringskjeden. Det er derfor et viktig miljøpolitisk
mål å rense opp etter tidligere bruk av denne
miljøgiften.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen, senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2006, komme med en tiltakspakke som
aktivt medvirker til snarlig og trygg utfasing av PCB i bruk og
utløsning av ENØK-potensialet ved utskifting av
lysrørarmaturer med PCB-kondensatorer."
Disse medlemmerviser
til at norske myndigheter i 40 år har kjent til at store
mengder usikra radioaktivt avfall har ligget ved Nordsjø i
Telemark. Slagget fra gruvedriften ved Søve Gruver eid
av den norske staten består av blant annet uran og thorium
som både utgjør en strålingsfare og er
farlige miljøgifter. Helsemyndighetene har ansvar for å gi
pålegg om sikring av radioaktivt avfall. Disse medlemmer understreker at
det er en uforsvarlig og uforståelig unnfallenhet av helsemyndighetene
ikke å ha sørget for sikker lagring av dette avfallet.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget nylig har behandlet hvordan tilsvarende avfall fra oljeindustrien
skal lagres. Deponiet ved Ulefoss utgjør alene minst fire
ganger så store mengder med flere ganger så radioaktivt
avfall, og det er svært kritikkverdig at Stortinget i den
sammenheng har fått et fullstendig bilde av behovet for
sikring og lagring av lavradioaktivt avfall i Norge.
Disse medlemmer viser videre
til at det er svært sannsynlig at det er flere usikra deponier
med radioaktivt avfall i Norge, og at Stortinget ikke har blitt
informert om noen av disse. Disse medlemmer mener at
Regjeringen må legge fram en fullstendig oversikt over
usikra industrielt radioaktivt avfall i Norge, og sørge
for forsvarlige deponier. Disse medlemmer understreker
at i dette tilfellet framstår staten som et meget dårlig
eksempel ved først ikke å opplyse om forurensning
og siden så tvil om at forurenser har og tar ansvar for
oppryddingen. Disse medlemmer vil derfor at staten
sørger for sikring av alt industrielt radioaktivt avfall
i Norge i forsvarlige deponier og betaler for opprydding der staten
har eid anleggene.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en fullstendig oversikt over usikra industrielt radioaktivt
avfall i Norge og sørge for forsvarlige deponier og betale
for opprydding og lagring der staten har eid anleggene."
Komiteen viser til
at målene for avfallspolitikken bl.a. er å sørge
for at skadene fra avfall på mennesker og naturmiljø blir
så små som mulig, samt at utviklingen i generert
mengde avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske
veksten.
Komiteen støtter disse
målsettingene, men vil peke på at de er relative
og dermed kan resultatene være noe vanskelige å måle.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er positivt
at vi er svært nær ved å nå målsettingen
om 75 pst. gjenvinning, og flertallet støtter
Regjeringens forslag om å øke målet til
80 pst. gjenvinning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at det ikke er noen dokumentasjon som viser at den absolutte
mengden avfall til deponi øker. Tendensen er heller at
mengden til deponi går ned, til tross for økning
i avfallsmengden.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
alvoret i den sterke veksten i avfallet. De siste ti årene
har avfallsmengdene økt 20 pst. Når stadig mer
mat kastes, og når forbruket av klær eskalerer,
er dette ressurser som i første omgang har lagt beslag
på arealer gjennom bl.a. kornproduksjon og bomullsproduksjon,
som senere har medført transport, og som i mange tilfeller
inneholder kjemikalier som kan være skadelige for helse
og miljø ved utslipp fra deponier eller ufullstendig forbrenning.
Disse medlemmer viser til at
avfall utgjør et miljøproblem knyttet til forsøpling,
farlig avfall, utslipp fra deponier og ufullstendig forbrenning.
Samtidig er stadig økende avfallsmengder en indikator på et stadig økende
forbruk og en ressursløsing som belaster miljøet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at som følge
av effektiv virkemiddelbruk og gode håndteringsløsninger,
er miljøbelastningene fra avfall vesentlig redusert de
senere årene, selv om avfallsmengdene fortsatt vokser.
Utslipp av klimagasser fra avfallsbehandling og mengden farlig avfall
utgjør imidlertid stadige utfordringer. Disse medlemmer mener
at det er særlig innenfor risikoen ved farlig avfall at
utfordringene er størst, og ikke i samme grad knyttet til
avfallsvolumet. Disse medlemmer peker dessuten på mulighetene for å benytte
avfall som en ressurs, blant annet innen energiproduksjon.
Komiteen viser til
at det i 2001 ble satt ned et offentlig utvalg som skulle jobbe
med spørsmål knyttet til avfallsreduksjon, jf.
NOU 2002:19 Avfallsforebygging.
Komiteen viser til at vi i Norge
har et godt utviklet system for innsamling og materialgjenvinning
av flere typer avfall gjennom produsentansvar, og at disse viser gode
resultater. Dette gjelder bl.a. drikkekartong, plast og papp. Vi
har også gode returordninger av avfall som inneholder komponenter
av farlig avfall, særlig elektrisk og elektronisk avfall
og batterier.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at NOU 2002:19 Avfallsforebygging
7. november 2002 ble overlevert Miljøverndepartementet. Disse
medlemmer viser til at utredningen inneholder en rekke forslag
til tiltak for mer effektiv og miljøvennlig bruk av ressurser,
mer gjenvinning og forslag for å hindre at avfall oppstår.
Disse medlemmer mener det er
underlig, gitt de nasjonale resultatmålene for avfall og
gjenvinning, at Regjeringen ikke har fulgt opp tiltakene som ligger
i utredningen, og NOU 2002:19 befinner seg fremdeles i en skuff
i Miljøverndepartementet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietviser
til at det på 1990-tallet ble gjennomført en rekke
tiltak i avfallspolitikken, bl.a. innføring av bransjeavtaler
for å sikre materialgjenvinning og forsvarlig behandling
av farlig avfall. Imidlertid er dette et område der lite
har skjedd de siste årene, og disse medlemmer ber
Regjeringen komme tilbake med en egen sak om nye tiltak i avfallspolitikken,
bl.a. med utgangspunkt i forslagene i NOU 2002:19.
Disse medlemmer vil allerede
nå peke på at det bør være gode
muligheter for å innføre produsentansvar for flere
avfallsfraksjoner. Disse medlemmer viser til at i
dag må rester etter bl.a. maling/lakk/lim
og oljeholdige produkter innleveres til mottak for spesialavfall,
mens man kan se for seg en modell der rester kan innleveres til
de butikkene det er kjøpt, slik det kan gjøres
med elektrisk avfall i dag. Hvordan en innsamlingsordning for maling/lakk/lim
og oljeholdige produkter skal innrettes, er imidlertid spørsmål
som bør avgjøres av de aktuelle bransjene selv.
Andre avfallsfraksjoner der det bør jobbes med sikte på å innføre produsentansvar
er papir og trevirke, slik at en større andel enn i dag
kan samles inn, enten til gjenvinning eller forsvarlig håndtering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at god
informasjon til befolkningen, bl.a. gjennom informasjonskampanjer,
er helt avgjørende for å nå de målsettinger
som er satt om innsamling av avfall til gjenvinning eller forsvarlig
behandling av farlig avfall.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til fremtidig forbud i 2009 mot
deponering av tekstilavfall. Flertallet er kjent
med planene til Ultimat A/S om å bruke dette avfallet
til resirkulering og til produksjon av isolermatter, og at det er
søkt om investeringstilskudd i en startfase. Flertallet ber
om at denne problemstillingen blir vurdert og omtalt i statsbudsjettet
for 2006.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
når det gjelder tekstilavfall, som er en voksende avfallsfraksjon,
finnes det i dag et system for innlevering av klær til
ombruk gjennom Fretex og UFF, men ikke noe system for slitte klær/klær
som kastes fra klesbutikker, møbeltekstiler m.m. Tekstilavfall på deponier
utgjør en trussel fordi de ofte inneholder farlige kjemikalier
og fører til metangass. Som disse medlemmer har
påpekt tidligere er også klesavfall en ressurs,
som bl.a. kan brukes til produksjon av miljøvennlig isolasjon.
Komiteen viser til
at det hittil ikke er etablert noe system for innsamling av utrangerte
fritidsbåter og mindre bruksbåter.
Komiteen ber om at sentrale myndigheter
i samarbeid med bransjen legger til rette for en bedre håndtering
av utrangerte fritidsbåter og mindre bruksbåter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til NOU 2002:19 der det
pekes på at trebåter som forfaller uten kontroll,
representerer en stor miljøbelastning på grunn
av stort innhold av miljøgifter. Samtidig har utrangeringen
av plastbåter for lengst startet.
Disse medlemmerer
kjent med at Regjeringen i 2003 ba bransjen komme frem til en frivillig
ordning som bidrar til å dekke kostnadene som blant annet kommuner
og friluftsråd har knyttet til håndteringen av engangsgrillene. Disse
medlemmer kan ikke se at dette har kommet på plass
eller at Regjeringen omtaler dette i St.meld. nr. 21 (2004-2005).
Disse medlemmer påpeker
at det hvert år blir solgt rundt én million engangsgriller
i Norge, og at det fortsatt ikke finnes noen returordning for dem. Engangsgriller
utgjør et miljøproblem både i byer og
i naturen. I St.meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk
og rikets miljøtilstand, sa Regjeringen at den skal arbeide
aktivt for å videreutvikle næringslivets ansvar
på avfallsfeltet, blant annet ved å "vurdere ulike
tiltak for å sikre forsvarlig miljømessig håndtering
av brukte engangsgriller, herunder vurdere produsentansvar".
På denne bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å innføre
en panteordning for engangsgriller med virksomhet fra 1. juli 2005."
Disse medlemmer mener en operasjonalisering av
analysene og tiltakene basert på NOU 2002:19 Avfallsforebygging
vil gjøre måloppnåelse mer realistisk. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til Dokument nr. 8:91
(2004-2005) - forslag fra stortingsrepresentantene Heidi Sørensen,
Kjetil Bjørklund, Siri Hall Arnøy og Hallgeir
H. Langeland om oppretting av et statsforetak for å fremme
avfallsforebygging og gjenvinning (GJENOVA), som nettopp skisserer
en slik operasjonalisering.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"1. Stortinget
ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av et statsforetak
for å fremme avfallsforebygging og gjenvinning (GJENOVA).
2. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag
til eget kapittel i forurensningsloven om avfallsforebygging.
3. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag
om en endring i produktkontrolloven som innebærer at avfallsforebygging
nevnes som en effektiv måte å forebygge miljøforstyrrelser
på, og vurdere å foreslå en ny paragraf
som fokuserer på ressurseffektivitetskrav.
4. Stortinget ber Regjeringen sørge
for at materialregnskaper gjenopptas, og at Statistisk sentralbyrå fortsetter å utvikle
avfallsstatistikken. Det er viktig at tidsserier og forbedring av
statistikk over spesialavfall prioriteres."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Dokument nr. 8:91 (2004-2005) er fremmet så sent
i vårsesjonen at komiteen ikke har mulighet til å gjennomføre
en ordinær behandling av det, og at disse medlemmer ikke
har hatt mulighet til å behandle forslaget om å opprette
et eget statsforetak som skal jobbe med avfallsreduksjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at FNs
klimapanel (IPCC) har lagt frem et betydelig dokumentasjonsgrunnlag
som viser at jordens klima er i endring. Flertallet viser
til at det er bred enighet om at en menneskeskapt økning
i konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren har ført
til en forsterkning av drivhuseffekten som fører til klimaendringer.
Siden behandlingen av forrige stortingsmelding om Rikets miljøtilstand
har ACIA-rapporten (Arctic Climate Impact Assessment) som Arktisk
Råd tok initiativ til, blitt fremlagt. Denne rapporten
bekrefter at klimaendringene er en realitet, og at endringene i
deler av Arktis er dramatiske.
Flertallet peker på at
naturen i de polare områdene er særdeles sårbar
for klimaendringer. Noen endringer - som redusert isdekke og endringer
i havstrømmer - påvirker igjen det globale klimaet,
slik at man får en selvforsterkende negativ effekt. ACIA-rapporten bekrefter
at det bl.a. for at vi skal kunne tilpasse oss klimaendringene,
er behov for en ytterligere styrking av kunnskapen om regionale
klimaeffekter.
Flertallet peker videre på at
det er behov for en mer ambisiøs global klimaavtale etter
utløpet av Kyotos første forpliktelsesperiode
i 2012. Flertallet viser til at Stortinget nylig
støttet innføringen av et nasjonalt kvotesystem,
som har som mål å kunne utveksle kvoter med EU-land. Flertallet vil
understreke at for å oppfylle Norges forpliktelser i Kyoto-avtalen
om at en vesentlig del skal reduseres gjennom nasjonale tiltak,
vil det være behov for ytterligere tiltak de nærmeste årene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener det er nødvendig med en sterk satsing på innenlandsk
bruk av norsk gass, og påpeker at det må satses
kraftig på utvikling av renseteknologi, og gjennom økonomiske
virkemidler legges til rette for at fremtidige utbyggere velger å ta
i bruk CO2-håndtering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet ønsker å legge til rette
for, ikke pålegge, utbyggere å benytte teknologi for
CO2-håndtering. Det skal derfor
etter disse medlemmers mening ikke stilles som krav
verken for de gitte eller fremtidige konsesjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener slik teknologi vil redusere
våre egne utslipp og kunne gi erfaring og føre
til teknologiske nyvinninger andre land kan nyte godt av og samtidig
bli et norsk eksportprodukt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
for øvrig innenlandsk bruk av gass skal skje innenfor våre
internasjonale klimaforpliktelser, enten gjennom kvotehandel eller
ved CO2-håndtering. Disse
medlemmer påpeker viktigheten av at det skapes
et marked for CO2 for å redusere
utslipp, og peker videre på viktigheten av å jobbe
for å stanse utslippene av miljøfarlige kjemikalier
fra petroleumsaktiviteten. I tillegg må Norge ha en aktiv
rolle i internasjonal energipolitikk, som må ledes mot
større grad av samarbeid om teknologier, energisystem og
satsing på ny fornybar energi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietregistrerer at flertallet står
helt fast på sine tidligere vedtatte klimaanalyser. Disse
medlemmer registrerer også at budskapet fra Arctic
Climate Impact Assessment (ACIA) er akseptert og implementert uten innsigelser. Disse
medlemmer skal ikke forsøke å slå bena
under ACIA-rapporten, men kan vise til en overskrift fra avisen
The Scotsman 9. mars 2005, hvor det heter:
"Scottish researchers have suggested the warming
of the polar ice cap could be a natural, cyclical event and not
the fault of global warming."
Disse medlemmer oppfatter dette
til å være en annen konklusjon av ACIA-rapporten. Disse
medlemmer vil ikke konkludere med hvem som har rett, men
vil nok en gang understreke at det mangler kunnskap til å konkludere
for de mange kostbare tiltak som stortingsflertallet i retorikken
har lagt opp til må komme.
Disse medlemmer registrerer at
forskere flest ikke er helt sikre på hva vi står
overfor, men at de politiske miljøene likevel fremmer mange
forslag til hvordan vi skal bekjempe det. Disse medlemmer finner
det påfallende hvor lite behov man ser for å konsekvensutrede
kostnader og effekter av klimatiltak.
Disse medlemmer viser til at
dr. Richard S. Lindzen, professor ved the Massachusetts Institute
of Technology og en av verdens ledende vitenskapsmenn om atmosfæren,
kritiserte i 2001 Klimapanelet for å lage et sammendrag
av klimarapporten som ikke representerer det vitenskapsmennene faktisk
sier. Han illustrerte det ved å vise til den setningen
som var et sammendrag av hans 35 sider lange bidrag til rapporten
fra FNs klimapanel, og konkluderer med at setningen på ingen
måte representerte budskapet i hans forskning. Roger Pielke
Jr., leder ved the University of Colorado"s Center for
Science and Technology Policy Research sier at "klimaforskning i
dag er fullstendig politisert" (Wall Street Journal, 14. januar
2005).
Disse medlemmer viser også til
at det pågår en omfattende debatt i en rekke magasiner,
aviser og journaler om en av de viktigste premissleverandørene
til klimarapporten - nemlig dr. Michael Manns "hockeykølle"-teori.
Manns påstand var at temperaturen på den nordlige
halvkule var bortimot konstant inntil 1900; deretter forårsaket
menneskelig aktivitet en dramatisk oppvarming, spesielt i siste
halvdel av århundret. Illustrert som en graf lignet dette
på en liggende hockeykølle. De canadiske forskere
dr. Steven McIntyre og dr. Ross McKitrick har funnet mange feil
ved det statiske arbeidet til Manns hockeykølle, og flere forskere
setter nå åpent spørsmålstegn
ved Manns arbeid og påstand. Dette gjelder blant annet
Harvard astrophysicists dr. Willie Soon og dr. Sallie Baliunas, hvis
studier undergraver Manns konklusjon om at klimaet i det 20. århundre
er uvanlig sammenlignet med klimaet de siste 1 000 år.
Disse medlemmer frykter at i
kampen om å virke mest miljøvennlig i klimapolitikken,
blir det tatt dårlige beslutninger hvor man sløser
bort betydelige ressurser uten at dette har virkning på de
klimatiske prosessene. Disse medlemmer aksepterer
ikke at man skal kunne bruke penger ukritisk bare fordi man påberoper
seg et føre-var-prinsipp for sin sak.
Disse medlemmer viser til at
kampen mot klimaendringer (som vi ikke vet omfanget eller konsekvensene
av) er estimert å koste rundt 150 mrd. dollar pr. år. Disse
medlemmer mener man bør se dette i forhold til
at FN har estimert at 75 mrd. dollar pr. år er nok til å sikre
rent drikkevann, sanitærforhold, grunnleggende helsetjenester
og utdanning til hver enkelt person i hele verden.
Disse medlemmer mener man må unngå å innføre
særnorske tiltak i klimapolitikken. Disse medlemmer registrerer
at Norge ikke er isolert fra resten av verden, og frykter at Stortingets
overambisiøse miljøtiltak setter selv den mest
miljøvennlige næringslivsaktør
i en tap-tap-situasjon.
En særnorsk progressivitet i miljøkravene
sikrer kun en stadig forverret konkurransesituasjon mot utlandet. Særnorske
og urimelig strenge miljøkrav vil over tid skremme bort
industri fra Norge. Miljøeffekten blir dog negativ, da
denne industrien ikke forsvinner, men bare flytter. Da den globale
etterspørselen av varer og tjenester ikke påvirkes
av norsk miljølovgivning, vil det i praksis bety at produksjonen
av varer flyttes fra Norge til land som med stor sannsynlighet står
utenfor Kyoto-regimet.
Disse medlemmer mener at dersom
man først skal innføre tiltak, må man
gjøre det i samarbeid med verden for øvrig. Dersom
man faktisk mener at utslipp av CO2 er
en trussel mot menneskeheten, burde man sikre at de globale utslipp
reduseres mest mulig. Et enkelt kostnadsspørsmål
tilsier da at man får mest klima for pengene ved å investere
utenfor Norges grenser, hvor teknologien er langt fra så godt
utviklet som i Norge.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at i forskningsprogrammet NORKLIMA, og de tidligere programmene
KlimaProg og RegClim, har Norges Forskningsråd utviklet
et scenario for klimautviklingen i Norges region. Resultatene indikerer
at vi kan forvente en økning i middeltemperatur på mellom
1 og 2C fra perioden 1980-2000 til 2030-2050.
Disse medlemmer understreker
at klimaendringer har økologiske, helsemessige og sosioøkonomiske konsekvenser.
Det er påvist at klimaendringer har konsekvenser på sosioøkonomiske
sektorer, økologiske systemer og menneskers helse. Næringer
som jordbruk, skogbruk, energi og fiske er sårbare for
endringer i klima. Dette er essensiell informasjon ved samfunnsplanlegging
innen svært mange sektorer. Tidlig på nittitallet
utarbeidet Miljøverndepartementet en rapport om mulige
virkninger av drivhuseffekten og hvilke tiltak som burde settes
i verk på ulike områder (Miljøverndepartementet
(1991), "Drivhuseffekten, virkninger og tiltak"). I mellomtiden
har det kommet mer detaljert og presis kunnskap om klimaendringer
og konsekvenser uten at man har hatt noen oppdatert helhetlig samfunnsanalyse
av klimaeffektstudier for Norge. For eksempel kan ekstremvær
som på Vestlandet høsten 2004, med opptil 50 stengte
veier samtidig, oppstå oftere i framtida. Arktisk råd
har utarbeidet en omfattende klimarapport, Arctic Climate Impact Asessment
(ACIA) som varsler en oppvarming i arktiske strøk på 4-7
grader de neste 100 år, med mer ekstreme værforandringer,
mer nedbør og økt rasfare i Norge.
Disse medlemmer er kjent med
at Statens vegvesen har satt i gang arbeid for å møte økt
risiko og mer slitasje på veger og bruer som følge
av klimaendringer. Samtidig tyder lite på at andre samferdselsområder som
Kystverket, Jernbaneverket, Avinor og Telekom er kommet særlig
langt med å planlegge for å møte de varslede
klimaendringer og forebygge skader på liv, helse og infrastruktur
innenfor samferdselssektoren.
Disse medlemmer er kjent med
at Forskningsrådet skal gjennomgå status på norsk
klimaforskning og utarbeide en nasjonal handlingsplan for klimaforskning
første kvartal 2006. Disse medlemmer mener dette
underlaget og arbeidet i Norklima bør utvides og benyttes
til en helhetlig rapport om effekter av klimaendringer, spesielt
hvordan det norske samfunn og økonomi vil påvirkes
av klimaendringer. Det vil si hvilke ringvirkninger som kan forventes
og hvordan tiltak og samfunnsplanlegging innen alle berørte
sektorer kan redusere konsekvensene av klimaendringene.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet
av 2006 å legge fram en helhetlig rapport om effekter av
klimaendringer, spesielt hvordan det norske samfunn og økonomi vil
påvirkes av klimaendringer. Det vil si hvilke ringvirkninger
som kan forventes og hvordan tiltak og samfunnsplanlegging innen
alle berørte sektorer kan redusere konsekvensene av klimaendringene."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er enige i at det på nasjonalt
nivå er "viktig å utvikle framtidsrettede løsninger
som kan legge grunnlaget for betydelige reduksjoner i de nasjonale
klimagassutslippene på lengre sikt."
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har uttalt at en "betydelig andel" av Kyoto-forpliktelsen skal
innfris gjennom reduksjon av klimagassutslipp i Norge. Dette målet
må tallfestes for å skape klarhet i rammebetingelsene
for samtlige sektorer som skal foreta reduksjoner, og for å etablere
et mål for nasjonal strategisk planlegging og igangsetting
av prosesser, tiltak og teknologiutvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at Norge må være
en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet, og arbeide for
at de rike landene skal forplikte seg til betydelige reduksjoner
i klimautslippene i avtalen som skal etterfølge Kyoto-avtalen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det overordnede
målet må være å redusere utslippene
så mye at de ikke skaper farlige klimaendringer, og det
krever foregangsland både for teknologiutvikling, ressurseffektivisering
og omlegging til en grønn kunnskapsøkonomi.
På denne bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere
et mål om at Norge skal halvere sin klimaforurensning innen
2020 og arbeide for tilsvarende forpliktende internasjonale mål.
Det må snarest settes i gang et arbeid for å utarbeide
konkrete, sektorspesifikke handlingsplaner for å synliggjøre
hvor og hvordan reduksjonene skal gjennomføres."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil øke
satsingen på nye fornybare energikilder og strømsparende
tiltak i husholdninger, offentlige bygg og i næringslivet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil at energiforsyningen
i Norge skal være den mest miljøvennlige i verden,
og mener at Norge skal være i fremste rekke med å ta
i bruk nye teknologier innenfor energiproduksjon og kraftforsyning.
Disse medlemmer viser til at
omlegging til bioenergi og fjernvarme er et sentralt virkemiddel
i klimapolitikken. Disse medlemmer viser til at et
flertall i forsyningssikkerhetsmeldingen gikk inn for å innføre en
tilskuddsordning til fjernvarme, men at Regjeringen i ettertid har
snudd i dette spørsmålet. Disse medlemmer viser
videre til at oppvarming med fyringsolje fremdeles er en stor kilde
til klimautslipp. Disse medlemmer mener derfor at
ambisjonsnivået i strategien for å redusere bruken
av mineraloljer til oppvarming bør heves.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at
samferdselssektoren står for over 25 pst. av de nasjonale
klimautslippene. Økende privatbilisme i de større
byene er også en svært viktig kilde til lokal
forurensning og støy. Det er derfor et viktig mål å overføre
mer godstransport fra veg over til bane og kjøl, samt å satse
på kollektivtransport for å gi biltrafikken et
konkurransedyktig alternativ.
Å tilrettelegge for økt bruk
av kollektivtransport er etter flertallets mening
spesielt viktig og effektivt i og rundt storbyene der forurensningen
er størst. Allerede i dag er 200 000 personer
i Oslo rammet av helseskadelig luftforurensning. Mye av dette skyldes
biltrafikken. Flertallet mener kollektivtransporten
skal utvikles til et reelt alternativ til bilen i byer og bynære områder,
slik at veksten i biltrafikken i disse områdene kan flate
ut. For å få til dette må kollektivtilbudene være
lett tilgjengelig for alle. Flertallet viser i denne forbindelse
til sine merknader i Innst. S. nr. 240 (2003-2004) Nasjonal transportplan.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at for å redusere utslippene av klimagasser, og for å minske
den lokale luftforurensningen, må vi redusere transportbehovet
av mennesker og gods og utføre transporten på en
mer miljøvennlig måte.
Disse medlemmer mener at visjonen
må være at ingen skal påføres
helseskader på grunn av lokal luftforurensning, og at vi
stopper skader på miljøet som skyldes klimaendringer
på grunn av menneskelig aktivitet. Jernbane er en miljøvennlig
og moderne form for transport. I dag er standarden på jernbanenettet
altfor dårlig. Mesteparten av det norske jernbanenettet
har enkeltspor, og mange steder må moderne tog kjøre
på dårlige jernbanelinjer. Disse medlemmer mener
at det skal være attraktivt og lønnsomt å velge
jernbanen. Skal vi klare det, trenger vi en storsatsing. Det betyr
at toget må gjøres konkurransedyktig i forhold
til privatbil og buss både på korte og lange reiseavstander.
For å operasjonalisere dette miljøpolitiske prinsippet
mener disse medlemmer at for hver krone som investeres i
bygging av stamveier, skal det investeres to kroner til modernisering
av jernbanen.
Disse medlemmer viser videre
til at Verdens helseorganisasjon sier at EU kan spare 161 mrd. euro, svimlende
1340 mrd. norske kroner i året, ved å få ned tallet
på europeere som dør på grunn av dårlig
luft med svevestøv (Miljøjournalen nr. 5, 2005).
Luftforurensning med svevestøv reduserer livslengden til
hver eneste europeer med 9 måneder, mener Verdens helseorganisasjon,
WHO.
Disse medlemmer påpeker
at partikkelforurensing også bidrar til globale
miljøproblemer.
Disse medlemmer viser til programmet
Schrödinger spesial, sendt torsdag 19. mai 2005
kl. 19.30 på NRK1, om dette temaet. Menneskeskapt global
soldimming kalles reduksjonen i solstråler som treffer jorda. Ørsmå partikler
fra sot og forskjellige svovel-forbindelser reflekterer sollyset,
i tillegg til at de skaper formasjoner av større skymasser
som trenger lengre tid på å løse seg
opp. De forurensede skyene reflekterer dermed mer lys tilbake til
rommet, og hindrer solvarmen i å nå jorda og bidrar
til klimaendringer. Den globale oppvarmingen og den globale dimmingen
har trolig en og samme årsak: menneskenes brenning av olje, gass
og kull. Oppdagelsen av global dimming gjør det enda viktigere å redusere årsaken
til både global oppvarming og global dimming; luftforurensning
fra fossile brensler og avskoging i form av skogbranner. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2006 redegjøre for norske bidrag til global partikkelforurensning,
samt arbeide nasjonalt og internasjonalt for å fremme regimer
som reduserer global partikkelforurensning."
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen vurderer et forslag om å opprette "lavutslippssoner"
i norske byer for å redusere utslippene av svevestøv
og nitrogendioksid. Den interdepartementale arbeidsgruppen mener
at en avgiftsløsning er mest hensiktsmessig, men den har
også vurdert muligheten for å gi kommuner adgang
til å stenge enkelte bydeler for kjøretøyer som
overskrider fastsatte grenseverdier for forurensende utslipp.
Disse medlemmer er positive til
lavutslippssoner i et geografisk avgrenset område der lokale
myndigheter søker å bedre luftkvaliteten ved hjelp
av virkemidler rettet mot kjøretøyenes utslippsegenskaper,
og mener at det bør settes i gang arbeid for å gi
kommunene hjemmel i veitrafikkloven til å innføre
slike soner.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2006 legge fram et forslag til urbane lavutslippssoner for å bedre
den lokale luftkvaliteten."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det skal legges til rette for økt
bruk av biodrivstoff, og er positive til at Regjeringen tar sikte
på å komme med et forslag til en videre nasjonal
satsing på biodrivstoff tilpasset norske forhold innen
1. juli 2005.
Disse medlemmer påpeker
at Norge i dag produserer 16 TWh bioenergi, eller rundt
6 pst. av samla energiproduksjon.
Disse medlemmer mener produksjonen
i første omgang bør være på 10
pst. innen 2010. En slik økt satsing på bioenergi
i Norge kan gi over 4 000 nye arbeidsplasser innen 2010.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 242 (2001-2002) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om
forslag fra stortingsrepresentantene Heidi Sørensen, Inge
Ryan og Hallgeir H. Langeland om bruk av biodrivstoff for å redusere
utslippene av farlige klimagasser fra transportsektoren.
Disse medlemmer mener en økt
satsing på kollektivtransport og overgang til mer miljøvennlige
biler og drivstoff er tiltak som kan redusere utslippene av farlige
klimagasser fra transportsektoren. På sikt vil bruk av
brenselceller og hydrogen som drivstoff gjøre at vi kan
få biler som ikke forurenser. På kort og mellomlang
sikt må vi sette i verk andre tiltak for å redusere
forurensningen. Bruk av biodiesel, bioalkohol og biogass er tiltak
som kan bidra til å redusere utslippene av farlige klimagasser.
Samlet sett har Norge et biologisk råstoffpotensial
fra jord, skog, vann og hav - som ikke nyttes til matproduksjon
eller andre formål - tilsvarende 15-20 pst. av vårt
drivstoffbehov. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i sitt
forslag til en videre nasjonal satsing på biodrivstoff
tilpasset norske forhold implementere EUs rådsdirektiv
2003/30/ef og sette i verk en opptrappingsplan
for bruk av biodrivstoff, og stille krav om innblandingsgrad på 5
pst. innen 2010."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
viktig å stimulere til videre teknologiutvikling når
det gjelder nullutslipps- og lavutslippskjøretøy.
Disse må kunne vurderes å ha fordeler i forhold
til parkering, bruk av kollektivfelt og i forhold til avgiftsnivå. Disse
medlemmer mener det må settes i gang et arbeid
med sikte på å differensiere de ordinære
bilavgiftene etter utslippsnivå, slik at biler med lavere
utslipp får lavere avgifter enn andre biler. Dette
medlem registrerer at Regjeringen vurderer å differensiere årsavgiften
for kjøretøy bl.a. etter utslipp av NOx, og ser positivt på dette.
Komiteen viser til
det nasjonale miljømålet om å redusere
støyplagen med 25 pst. innen 2010 i forhold til 1999. Meldingen
dokumenterer at støyplagen omtrent er uendret fra 1999
til 2001. Komiteen vil understreke betydningen av
at støymålet opprettholdes.
Komiteen har merket seg klare
signaler fra Regjeringens side om å vurdere behovet for
et økt ambisjonsnivå når det gjelder
forurensningsforskriftens støykapittel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 15, spørsmål nr. 147 (2004-2005),
fra representanten Øyvind Korsberg.
Komiteen er enig med
Regjeringen i at å redusere NOx-utslipp
i tråd med forpliktelsene i Gøteborg-protokollen
er en av hovedutfordringene i miljøpolitikken fremover. Komiteen viser
til at Regjeringen vil fastsette utslippskrav til både
nye og eksisterende skip i norsk innenriksfart og for fiskefartøy,
i tilegg til å fastsette nye utslippskrav til landbasert
industri og til energianleggene på sokkelen etter forurensningsloven. Komiteen vil
understreke viktigheten av å trekke med de aktuelle næringene
i det videre arbeidet med gjennomføringen av slike tiltak
og virkemidler.
Komiteen viser til at SFT har
pekt på at motortekniske tiltak er de mest kostnadseffektive
for å oppnå NOx-reduksjon
for skip.
Komiteen viser i denne sammenheng
til at om lag 40 pst. av de norske NOx-utslippene
kommer fra innenriks skipsfart og fiskeri, og at henholdsvis 9 pst.
og 17 pst. av utslippene kommer fra innenlands industri og energianleggene
på sokkelen.
Komiteen peker på programmet
for NOx-reduksjon med midler som går
til tiltak som reduserer utslipp av nitrogenoksider fra skip i norsk
kystfart, og at dette programmet bør videreføres,
også med statlige midler. Det er positivt at meldingen
varsler at Regjeringen vil foreta en ny vurdering av dette programmet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet registrerer at
Regjeringen blant annet vil "vurdere om det bør gis tilskudd
til finansiering av NOx-reduserende tiltak
på skip og fiskefartøy". Disse medlemmer vil
påpeke at en slik ordning allerede eksisterer, til tross
for at Regjeringen tidligere har gått inn for å fjerne
den, og at den ikke foreslo friske midler for 2005.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil i denne sammenheng vise til
at Regjeringen vil iverksette nødvendige tiltak og virkemidler
for at Norge skal overholde forpliktelsene i Gøteborg-protokollen.
Disse medlemmer mener det er
helt avgjørende for å nå målene
i Gøteborg-protokollen at myndighetene og næringene
som representerer de største utslippskildene
har en felles forståelse for Norges renommé, og
at det bidras aktivt fra alle parter. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng spesielt fremheve kostnadseffektive samarbeidsløsninger.
Komiteen viser til
at nye skipsmotorer som produseres i dag, er konstruert for lave
utslipp og tilfredsstiller fremtidens emisjonskrav fra IMO. Komiteen viser
til at teknologien som benyttes på nye motorer også kan
implementeres på eksisterende motorer.
Komiteen har merket seg at ombygging
av eksisterende motorer kan gi en NOx-reduksjon
på 30-40 pst. I tillegg vil en få en brennoljereduksjon,
og dermed også CO2-reduksjon,
på opptil 15 pst., avhengig av motorens tilstand før
ombygging.
Komiteen har merket seg at Wärtsila
i regi av prøveprogrammet for NOx-reduksjon
har oppgradert ca. 40 skip i Norge, noe som har gitt varige årlige
reduksjoner på over 1 000 tonn NOx og
8 600 tonn CO2. Komiteen har
merket seg at en videreføring av slike tiltak i følge
en rapport fra Statens forurensningstilsyn gir den beste kost-nytte-effekten
for å redusere NOx-utslipp.
Tiltakene kan gjennomføres på opptil 30 år gamle
motorer, og potensialet for utslippsreduksjoner basert på dette
er derfor svært stort.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ser med stor bekymring på tall
fra SSB som viser at utslipp av nitrogenoksider må ned
med 30 pst. innen 2010 dersom vi skal oppfylle kravene i Gøteborg-protokollen.
Med tanke på at store reduksjoner må innfris i
løpet av de neste 5 årene, finner disse
medlemmer dessverre meldingen lite konkret. Disse
medlemmer ber om at Regjeringen i statsbudsjettet rapporterer
tilbake om hvilke tiltak som er satt i verk og hvilke som vil iverksettes
i løpet av 2006.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til prisforskjellen mellom diesel
og tungolje som gjør at fiskebåter bygges om til
tungolje. Dette øker svovelutslippene og hindrer ombygging
til lav-NOx-motorer for å oppfylle
Gøteborg-protokollen. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen har ingen virkemidler som kan forhindre ombygging
av båter "fra diesel til tungolje som drivstoff", heller
ikke for en overgang til gass.
Disse medlemmer påpeker
at ulempene med overgang til tungolje er store, og får
alvorlige konsekvenser for miljøet, ved ulykker og ved økte
utslipp av SO2, NOx og
partikler. Hvis det ikke medfører kostnader å forurense
mer, vil bransjen vanskelig bidra til å redusere utslippene.
En utvikling hvor båter bygges om fra diesel til tungolje
vil også åpenbart forsinke eller umuliggjøre
ombygginger til lav-NOx-dieselmotorer eller
gassmotorer, som er teknologier som vil bidra til at Norge oppfyller
sine forpliktelser i Gøteborg-protokollen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at Norge i 1999 undertegnet Gøteborg-protokollen, og at
den trådte i kraft 17. mai 2005. Norge ligger
svært dårlig an med hensyn til utslipp av nitrøse
gasser (NOx). Disse medlemmer mener
at skal Norges forpliktelser innenfor dette området innfris,
vil det i hovedsak måtte skje innenfor kystflåten
og oljeindustrien. Disse næringene representerer til sammen
ca. 60 pst. av utslippene. Miljøvernministeren sa til Avisenes
Nyhetsbyrå i Firda (19. mars) at
"for at Norge skal oppfylle sine internasjonale miljøforpliktelser,
må vi redusere utslippene av klimagassene nitrogenoksider
(NOx) med 30 pst. innen 2010. Og det er fiskere og skipseiere med
skip i innenrikstrafikk som må ta mesteparten av støyten."
Han varsler også strengere utslippskrav
enn dem FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) allerede har vedtatt,
og sier at "IMOs krav er for svake til at vi kan redusere utslippene
med 30 pst.".
Regjeringens forslag innebærer at eierne
må forbedre skipenes motorteknologi. Dette koster penger
og kan gjennomføres ved hjelp av teknologikrav og støtte. Denne
tendensen til å bygge om fartøyene til å bli
mer miljøfiendtlige er meget uheldig, og det er betenkelig at
"Fiskeri- og kystdepartementet har ingen virkemidler som kan forhindre
eventuelle ombygginger av fiskefartøy fra diesel til tungolje
som drivstoff, heller ikke for en overgang til gass" (fiskeri- og
kystminister Svein Ludvigsen i svar på spørsmål
nr. 673, datert 8. april 2005).
Disse medlemmer mener dette er
spesielt betenkelig når Regjeringen i St.meld. nr. 21 (2004-2005)
sier at virkemidlene for reduserte NOx-utslipp
"må bidra til å sikre at forpliktelsen nås
innen 2010, forutsigbarhet for aktørene og gode insentiver
på tvers av sektorer".
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å etablere
virkemidler som forhindrer eventuelle ombygginger av skip og fiskefartøy
fra diesel til tungolje som drivstoff, men som stimulerer en overgang
til gass. Ett av disse virkemidlene skal være tilskudd
til finansiering av NOx-reduserende tiltak
på skip og fiskefartøy."
Komiteen peker på nødvendigheten
av internasjonalt samarbeid i arbeidet med miljøvern. Felles
utfordringer og problemer krever felles løsninger og samarbeid.
Miljøtruslene er i stor grad grenseoverskridende og krever
derfor forpliktende samarbeid over grenser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at
konsekvensene av global oppvarming utgjør en stor trussel
mot livsgrunnlaget enkelte steder på kloden, og at de fattigste
er de mest sårbare for konsekvensene av den globale oppvarmingen. Flertallet peker
også på sammenhengene mellom fattigdom og flyktningstrømmer,
ukontrollert urbanisering og miljøforverring. Slike sammenhenger kan
både skape og forsterke konflikter. En aktiv politikk for å redusere
klimautslipp, samt å sikre ressursgrunnlaget og det biologiske
mangfold, er derfor etter flertallets mening viktig.
Flertallet mener bærekraftig
forvaltning av natur og miljø fortsatt må være
et sentralt element i norsk bistand. Flertallet peker
på at en bedre forvaltning av miljø og biologisk
mangfold vil forebygge og begrense naturkatastrofer, miljøskader
og konflikter som rammer de fattigste og svakeste gruppene hardest. Norsk
miljøbistand står overfor særlige utfordringer når
det gjelder bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig
bevaring og bruk av naturressurser, lokalbefolknings og urfolks
rettigheter til slike ressurser, forvaltning av vannressurser og
tilgang på vann, bærekraftig energiproduksjon,
forurensning og miljøgifter. Dette er områder
med spesielle utfordringer og konkrete internasjonale forpliktelser
som krever planmessige tiltak, og hvor bistanden er det viktigste
virkemidlet Norge har for å levere resultater.
Flertallet mener innsatsen på dette
området må styrkes for å sikre at miljøbistanden
ivaretas på best mulig måte, og i tråd
med den overordnede bistandspolitikken.
Komiteen påpeker
viktigheten av at det føres en offensiv miljøpolitikk
i nord- og polarområdene, og at ressursutnyttelsen i de
arktiske områdene foregår innenfor rammer som
sikrer det biologiske mangfoldet.
Komiteen viser til at Nordsjøen,
Norskehavet og Barentshavet er blant verdens mest produktive havområder,
og at vi har en utfordring i forhold til bærekraftig forvaltning
av våre marine ressurser, introduserte arter samt oljeforurensning
fra operasjonelle og akutte utslipp fra petroleumsvirksomhet, skipstrafikk
og landbaserte kilder.
Komiteen viser til sine merknader
i avsnittet foran om oljeforurensning, og til partienes merknader
i Innst. S. nr. 178 (2004-2005) På den sikre siden - sjøsikkerhet og
oljevernberedskap.
Komiteen peker på at
Norge fortsatt må føre en aktiv innsats i kampen
mot miljøproblemene på Kolahalvøya, og
fortsatt være en pådriver i det internasjonale
arbeidet med å stanse utslipp fra radioaktivt avfall.
Komiteen viser for øvrig
til St.meld. nr. 30 (2004-2005) Muligheter og utfordringer i nord,
og til partienes respektive merknader i innstillingen til denne.
Videre viser komiteen til St.meld.
nr. 38 (2003-2004) Petroleumsmeldingen og behandlingen av denne,
jf. Innst. S. nr. 249 (2003-2004).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til Regjeringen
fremleggelse og Stortingets behandling av Nasjonal Agenda 21, jf. St.meld.
nr. 21 (2003-2004) - kapittel 6, og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004).
Det ble gitt bred tilslutning til Regjeringens mål om at
planen skal ha mest mulig konkrete mål, ansvarsfordeling
og oppfølgingsmekanismer, og at det er en fordel å knytte
arbeidet med bærekraftig utvikling til sentrale politisk-økonomiske dokumenter
og beslutninger, for å unngå at bærekraft eller
miljøvernpolitikk lever sitt eget liv på siden
av disse prosessene.
Flertallet viser til at Regjeringen
har satt ned et statssekretærutvalg under ledelse av Finansdepartementet
til å lede arbeidet med handlingsplanen.
Flertallet viser til at alle
de 5 tverrsektorielle satsingsområdene sikter mot å påvirke
produksjon og forbruk i mer bærekraftig retning.
Flertallet viser til at sektoransvar
og samordning er etablert som et viktig skritt på veien
i et bedre vern og forvaltning av våre biologiske rikdommer,
jf. Innst. S. nr. 206 (2001-2002) om biologisk mangfold.
Flertallet viser til at det på samme
måte vil være helt sentralt med en overordnet
samordning og at hvert enkelt departement følger dette
opp gjennom sektoransvar, dersom vi skal nå målet
om et mer bærekraftig Norge.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at tilsvarende sektoransvar og samordning er nødvendig
for arbeidet med den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig
utvikling (Nasjonal Agenda 21). Handlingsplanen må konkretiseres
og etterprøvbare mål tallfestes.
Disse medlemmer ønsker
derfor en prosess hvor handlingsplanen bidrar til å endre
de regulære politiske plan- og budsjettprosesser i en mer
bærekraftig retning, og forplikter et bredt spekter av
aktører i samfunnet.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen konkretisere
den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling
(Nasjonal Agenda 21) med tallfesting av etterprøvbare mål, og
rapportere på måloppnåelse og av det
sektorvise ansvaret, samt den innsatsen hvert enkelt departement skal
nedlegge."
Disse medlemmer vil fremheve
at en stor del av norsk miljølovgivning er spredt i svært
mange forskjellige lover. Disse medlemmer mener at
en slik fragmentarisk lovstruktur kan føre til at miljølovgivningen
blir uoversiktlig for bedrifter og offentlig virksomhet.
Disse medlemmer vil også peke
på at miljøforvaltningen særlig må ses
på som et hele. En samlet miljølovgivning kan
være et virkemiddel i så henseende. Disse
medlemmer mener en samlet miljølovgivning vil kunne
klarne ansvarsforhold, og dermed også forenkle og effektivisere
miljøforvaltningen. Disse medlemmer viser
til at Sverige har samlet sin viktigste miljølovgivning
i en miljøbolk.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
om det er hensiktsmessig å plassere den viktigste miljølovgivningen i
en egen miljølov."
Disse medlemmer viser til at
erfaring fra strandsoneproblematikken og motorisert ferdsel i utmark
krever faglig kompetanse og støttefunksjoner for kommunene.
I tillegg har plassering av hyttefelt og kontinuerlig tap av villmarkspreget
natur vist at kommunene mangler verktøy og kompetanse for
at nasjonale verneverdier og perspektiver kan ivaretas på tvers av
kommunegrensene. Dette er synlige og målbare eksempler,
og disse medlemmer påpeker at dette også gjelder
andre mindre synlige og minst like viktige nasjonale verdier, som
truede naturtyper, leveområder til truede arter og funksjonelle,
naturlige økosystemer.
Disse medlemmer viser til sine
merknader i Innst. S. nr. 268 (2001-2002) Innstilling fra kommunalkomiteen
om nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt
nivå, og mener at effekten av oppgavetildelingen som ble
vedtatt der må evalueres med sikte på å etablere
mer robuste forvaltnings- og beslutningsregimer som sikrer ivaretakelse
av nasjonale naturverdier.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag
"Stortinget ber Regjeringen om å evaluere
kommunenes håndtering av nasjonale naturverdier med sikte på å etablere
mer robuste forvaltnings- og beslutningsregimer, som sikrer ivaretakelse
av nasjonale naturverdier."
Komiteen er enig i
at kommunene har en helt sentral rolle i forhold til biologisk mangfold,
kulturminner, strandsonen, klima, jordvern og reduksjon av utslipp.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at en
videreutvikling av det lokale miljøarbeidet skal knyttes
til kommunenes rolle som samfunnsutvikler utover de klassiske oppgavene
innen planlegging, lokalt miljøvern osv. Flertallet vil
i denne sammenheng peke på at samfunnsutviklerrollen i
kommunelovens formålsparagraf er knyttet til "bærekraftig
utvikling", og at dette dermed skal være en overordnet
målsetting for kommunene.
Flertallet mener på denne
bakgrunn at Regjeringen bør medvirke til at kommunene utnytter
sitt lokalpolitiske handlingsrom til å drive offensiv samfunnsutvikling
med hele kommunesamfunnet som "oppdragsgiver" med sikte på bærekraftig
utvikling.
Komiteen viser til
at kommunene er det forvaltningsnivået som er nærmest
hver enkelt innbygger. Gjennom å legge til rette for lokalt
miljø- og bærekraftarbeid, kan vi nå viktige
målsettinger som økt miljøengasjement
og økt bevissthet om betydningen av produksjon og forbruk.
Komiteen viser til at Regjeringen
foreslår et 5-årig uviklingsprogram for kommunesektoren.
I lys av dette utviklingsprogrammet skal videre statlig virkemiddelbruk
og insentiver vurderes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil imidlertid påpeke
at det allerede er mange erfaringer i kommunene etter MIK-satsingen
og LA21-arbeidet i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener den største
utfordringen i forhold til lokalt miljøarbeid er at miljøarbeidet
i mange kommuner ser ut til å ha bremset opp, noe som ofte
er et resultat av den økonomiske situasjonen til kommunene.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at meldingen
peker på en del suksessfaktorer for kommuner som har et
sterkt miljøarbeid, og vil understreke betydningen av lokal
kompetanse, både at det er interesserte lokalpolitikere
og kompetente miljøvernledere i kommunene og i de frivillige
organisasjonene. Dette viser at noen av bevilgningene over Miljøverndepartementets
budsjett, som bevilgningene til Forum for natur og friluftsliv og
Grønn hverdag, har stor betydning for lokalt miljøarbeid.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti påpeker at mange kommuner
har lagt ned en betydelig innsats i arbeidet med Lokal Agenda 21.
Disse medlemmer mener at det
er behov for å styrke både det regionale og det
lokale arbeidet med omlegging av produksjons- og forbruksmønster. Nasjonal
Agenda 21 skal bygge videre på LA21-arbeidet i kommunene,
og det er et behov for såkornmidler til prosjekter innenfor
energi, avfall og biologisk mangfold, samt til informasjons- og
opplæringstiltak, hvor det i et framtidsperspektiv er spesielt
viktig med tiltak rettet mot skoler og barnehager.
Disse medlemmer viser til at
de såkalte foregangskommunene i Lokal Agenda 21-arbeidet
har gått inn for å opprette et "Nasjonal Agenda
21-fond", der det sentrale er at staten setter av midler som skal
stimulere til tverrsektoriell handling sentralt og lokalt. (For å oppnå en
revitalisering av miljøarbeidet må kommunenes
rolle til å "tenke globalt, handle lokalt" styrkes.
Disse medlemmer går
inn for at det opprettes et "Nasjonal Agenda 21-fond", der kommunene
kan søke om midler til gjennomføring av prosjekter
som skal fremme bærekraftig utvikling.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
med forslag som skal stimulere til tverrsektoriell handling lokalt.
Opprettelsen av et Nasjonal Agenda 21-fond der kommunene kan søke
om prosjektmidler må være ett av de tiltakene
som vurderes."
"Stortinget ber Regjeringen komme
med forslag for økt kompetanse i den lokale miljøforvaltningen
og et konkret opplegg for å stimulere til tverrsektoriell
handling lokalt."
Disse medlemmer er enige i at
det legges vekt på å utvikle verktøy
og virkemidler som synliggjør og integrerer miljøvern
i kommunenes ordinære plan og styringssystem. Samtidig
forutsetter disse medlemmer at satsingen ikke medfører
pålegg til kommunene om å utarbeide miljømeldinger
eller nye rapporteringssystemer fra kommune til stat. Verktøyene og
virkemidlene bør etter disse medlemmers mening
være støttende til en lokalpolitisk dialog, styring
og praksis for en bærekraftig samfunnsutvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet advarer
mot innføring av stadig nye oppgaver og rapporteringsrutiner
som vil skape merarbeid for kommunene. Meldingen og komiteens innstilling
har en lang liste over oppgaver som skal prioriteres, styrkes og
vektlegges. Dette går på tvers av fagre ord ved andre
anledninger om forenkling og delegering på flere områder
innen offentlig forvaltning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti understreker at miljømyndighetene
og befolkningen er avhengige av den vedvarende innsatsen til frivillige organisasjoner
og fagmiljøer for å bringe fram spisskompetanse,
kanalisere engasjement og bekymringer, og for å gi uavhengige
og faglig tunge innspill i offentlige prosesser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
bekymret for kommunenes miljøkompetanse i forhold til de
nasjonale oppgavene de er tenkt å utføre, og mener
støttefunksjoner og egenkompetanse må styrkes.
Disse medlemmer understreker
at det frivillige miljøvernarbeidet som er både
kostnadseffektivt og premissgivende for en bærekraftig
utvikling, derfor bør styrkes med hensyn på deltakelse
i Lokal og Nasjonal Agenda 21-arbeidet. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen som en
del av det fem-årige programmet for videreutvikling av
lokalt miljøvern og bærekraftige lokalsamfunn,
styrke det frivillige miljøvernarbeidet og sørge
for at de frivillige organisasjonene tas med på lik linje
med kommunesektoren (KS) i oppfølgingen av Nasjonal Agenda
21 og Regjeringens moderniseringsarbeid overfor kommunene."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
EUs rammedirektiv for vann skal bidra til å bevare, beskytte
og forbedre miljøet i vannforekomstene og sikre en bærekraftig
bruk av vannressursene.
Disse medlemmer påpeker
at kommunesektoren står overfor store utfordringer når
direktivet innlemmes i norsk lovgivning. EUs vanndirektiv inneholder
bl.a. et krav til etablering av miljømål for vassdrag og
fjorder i Norge. Dette representerer en stor utfordring
for kommunene.
Disse medlemmer er kjent med
at forslaget til implementering av direktivet i norsk rett om kort
tid vil bli sendt på høring. Disse medlemmer forutsetter at
det i den forbindelse også vil bli skissert hvilke administrative,
juridiske og økonomiske konsekvenser implementeringen vil
ha for kommunene.
På denne bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti følgende
forslag:
"Stortinget ber om at Regjeringen
i høringsforslaget ang. implementering av EUs vanndirektiv
beskriver de administrative, juridiske og økonomiske konsekvenser implementeringen
vil ha for kommunene. Regjeringen bes videre å redegjøre
for dette og status på implementeringen i forbindelse med
statsbudsjettet for 2006."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at problemet med forurensning
fra landbruket i noen områder kan være betydelig,
og at dette problemet må vies økt oppmerksomhet.
Det er et stort behov for å løse forurensningsproblemene
i Vansjø, Haldenvassdraget, Mjøsa og andre vassdrag.
Aksjonen for å redde vannkvaliteten i Mjøsa for
en del år tilbake ga gode resultater, men dessverre er
det nå oppdaget at vannet er forurenset bl.a. pga. bromerte
flammehemmere. Gravide kvinner og barn frarådes derfor å spise enkelte
fiskeslag fra Mjøsa. Haldenvassdraget er sterkt forurenset
og det er behov for omfattende tiltak også her.
Flertallet viser i denne forbindelse
til Budsjett-innst. S. nr. 8 (2004-2005), hvor et flertall fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet spesielt
viste til
"Østfold hvor problemer med avrenning fra
jordbruket har skapt store problemer for vassdragene. Her er Vansjø,
drikkevannkilde for 60.000 mennesker, i en særstilling.
Flertallet ønsker å understreke at i forbindelse
med tildeling av midler fra Statens Landbruksforvaltning til spesielle
miljøtiltak til fylkene for 2005 må Vansjø prioriteres."
Flertallet mener at det må etableres
interkommunale miljøprosjekt for opprensking av overgjødsla ferskvann
som Vannsjø og Jærvassdraget, og fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen som et
ledd i gjennomføringen av rammedirektivet for vann, tilrettelegge
for interkommunale prosjekter for å forbedre vannkvaliteten
i forurensa vassdrag i Norge, og komme tilbake til Stortinget med
dette i statsbudsjettet for 2006."
En omlegging til fremtidsrettet produksjon
og forbruk er en grunnleggende utfordring i miljøpolitikken. Komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet,er enig i departementets
vurdering om at det kreves betydelige endringer i produksjons- og
forbruksmønsteret for å sikre en god livskvalitet
og levestandard for alle, uten at det ødelegger ressursgrunnlaget
og bryter miljøets tålegrenser. Flertallet vil
peke på betydningen av arbeidet med Nasjonal Agenda.
Komiteen er enig i
at satsing på tiltak i bygg- og anleggsbransjen, som står
for ca. 40 pst. av landets samlede material- og energiforbruk, samt
en tydelig strategi for offentlige innkjøp, er sentrale
virkemidler for å legge om til mer bærekraftig
produksjon og forbruk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler Regjeringens
mål om at Norge bør bli et foregangsland for miljøteknologi. Gjennom
en økt offensiv på dette området kan
vi både møte miljøutfordringer og skape
fremtidsrettede arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil imidlertid
peke på at hvis ny miljøteknologi skal tas i bruk,
er det sjelden en tilstrekkelig forutsetning at ny teknologi er
tilgjengelig - dersom denne er dyrere enn konvensjonell teknologi.
Komiteen merker seg
departementets vurdering av at utvikling og bruk av miljøteknologi
i dag møter mange hindringer, noe også Teknologirådet
har pekt på i en rapport som nylig er fremlagt. Målsettingen
krever økt satsing på forskning og utvikling,
men også at statlige virkemidler er mer samkjørte
og koordinerte enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at meldingen foreslår
at SFT skal være et kompetanseorgan for miljøteknologi.
Dette er positivt, men disse medlemmer vil understreke
at om den ambisiøse målsettingen skal nås,
er det nødvendig med en helhetlig strategi der både
sektorer som har ansvar for å bidra til innovasjon, og
sektorer som kan etterspørre ny teknologi, har felles målsettinger. Disse
medlemmer mener det bør utarbeides en forpliktende
handlingsplan for miljøteknologi.
Komiteen peker på at
Norge er en betydelig energinasjon. Tilgang til tilstrekkelig og
rimelig energi er viktig for folk, verdiskaping og sysselsetting.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at samtidig
medfører mange former for energiproduksjon miljøproblemer, som
utslipp av klimagassen CO2.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at et mer miljøvennlig samfunn må utvikle ny teknologi
som kan erstatte forurensende teknologi og rense opp i gamle synder.
Vi må ha ny teknologi for å hjelpe utviklingslandene
til å vokse uten å skade miljøet. Miljøvennlig
innovasjon og teknologiutvikling kan gi mange viktige jobber i Norge
i årene som kommer. Det offentlige har i kraft av sin etterspørsel
etter varer og tjenester, en viktig rolle i omleggingen til bærekraftig
produksjon og forbruk. Staten, fylker og kommuner bør i
større grad stille miljøkrav til innkjøpene
sine.
Disse medlemmer mener at det
bør etableres et teknologifond i SFT, som kan bevilge midler
til utvikling av renseteknologi. Dette vil føre til at
tidligere forurensende bedrifter i stedet kan bli ledende innen
miljøteknologi på sitt område.
En nasjonal arealpolitikk er grunnleggende for å oppnå en
bærekraftig forvaltning og for å oppnå miljømål
knyttet til bl.a. biologisk mangfold og klima. Komiteen peker
på at planlegging og forvaltning i økende grad
delegeres til kommunene. Samtidig som komiteen vil
understreke betydningen av lokalt miljøarbeid, er det viktig å sikre
at nasjonale miljømål nås.
Komiteen er enig i departementets
vurdering av at økt delegering av ansvar til kommunene, øker
behovet for tydelige statlige signaler til kommunene om nasjonale
føringer i arealpolitikken. Komiteen støtter
de arealpolitiske målene slik de er listet opp i meldingen, og
vil særlig understreke at villreinens leveområder skal
sikres, bevaring av strandsonen som verdifullt natur- og friluftslivområde,
og at vassdragene skal forvaltes gjennom en helhetlig arealpolitikk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil bemerke at Villrein
og Samfunn-rapporten anbefaler opprettelsen av to kompetansesenter
for villrein for hhv. region 1 og region 2. Flertallet anfører
at når det gjelder lokaliseringen av slike sentre, bør
det vurderes å ta i bruk allerede eksisterende nasjonalparksentre
dersom disse skulle ha egnet beliggenhet og lokaliteter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
registrerer at Miljøverndepartementet oppgir som ett av
de opplistede arealpolitiske måla at; "vassdragene skal
forvaltes gjennom helhetlig arealpolitikk som ivaretar vassdragslandskap, vassdragsbeltet
og vannressurser". Dette flertallet vil i denne sammenheng
minne om flertallsmerknaden i innstillingen fra energi- og miljøkomiteen
om supplering av Verneplan for vassdrag, Innst. S. nr. 116 (2004-2005),
hvor det ble uttalt:
"Flertallet er fortsatt av den mening at rikspolitiske retningslinjer
bør brukes med smidighet, og at det bør vises
stor respekt for det lokale selvstyre og lokal arealforvaltning
ved anvendelse av RPRVV. Flertallet har gjennom sitt arbeid registrert
ulik praktisering og vektlegging, noe som tilsier at praktiseringen
av RPRVV bør gjenomgås på nytt med klarere
presisering i forhold til vernets hensikt. Flertallet mener at RPRVV
bør begrenses til å gjelde dokumenterte verneverdier
i direkte tilknytning til vassdraget. Andre vernevedtak bør
ivaretas av annet regelverk. Flertallet presiserer at vedtak om
vern av vassdrag ikke skal medføre restriksjoner på utnyttelse
av jord- og skogbruksressursene utover det som følger av
annet lovverk."
Dette flertallet ber om at det
blir lagt vekt på flertallet i komiteens presiseringer,
slik at det arealpolitiske målet om vassdrag ikke vil komme
i konflikt med flertallet i komiteens vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil anføre at
siden presiseringene gjelder for verna vassdrag, vil de i enda sterkere
grad gjelde for øvrige "vassdragslandskap" som ikke er
verna.
Komiteen viser til
at økt satsing på vindkraft og bygging av mini-
og småkraftverk bidrar til verdiskaping i distriktene og
til utbygging av fornybar energi. Samtidig kan både bygging
av vindkraftanlegg og mini- og småkraftverk komme i konflikt
med andre miljømålsettinger, som biologisk mangfold
og friluftsliv. Det kan også være i konflikt med
andre viktige verdiskapingsmuligheter, knyttet til f.eks. turisme.
Komiteen mener det er positivt
at Regjeringen har vedtatt at det skal utarbeides en tematisk konfliktvurdering
av meldte og konsesjonssøkte vindkraftanlegg og nasjonale
retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil starte opp et arbeid med å forbedre beslutningsgrunnlaget
for de miljømessige vurderingene av små vannkraftverk.
I dette arbeidet må også de sum-konsekvensene
bygging av flere småkraftverk i samme vassdragsområde
kan få for biologisk mangfold og friluftsliv, vektlegges.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til Budsjett-innst. S.
nr. 9 (2004-2005) hvor følgende fremgår:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at
det finnes en rekke veiprosjekter som skaper store lokale forurensningsproblemer,
ikke minst støyforurensning. Flertallet mener staten må bidra
til at disse problemene bygges inne i miljøkulverter som
i byområder kan brukes som parkområder eller tomteareal
for boligbygging eller næringsareal."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti kan
ikke se at dette flertallssynet er fulgt opp av Regjeringen, og
ber om tilbakemelding på oppfølging i budsjettforslaget
for 2006.
Disse medlemmer er kjent med
at f.eks. Stavanger kommune enstemmig ønsker å bygge
miljøkulverter i forurensningsutsatte områder,
dersom det gis bidrag fra staten til finansiering. I Sandnes finnes
det planer for miljøkulverter på veier som ikke
er utbygd ennå. Der ville sannsynligvis protestene mot
veiutbyggingen reduseres sterkt om det ble gitt bidrag til miljøkulverter. Disse
medlemmer mener Regjeringen i langt sterkere grad må legge
til rette for statlig finansiering av miljøkulverter.
Disse medlemmer ønsker
at det skal utarbeides en nasjonal plan for både vind-
og bølgekraft slik at utbyggingsplaner kan settes i et
nasjonalt helhetsperspektiv.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å prioritere hvilke områder vi skal
ha vindmøller, i for at det i minst mulig grad skal gå på bekostning
av f.eks. sentrale miljø- og kulturverdier, og slik at
det tar hensyn til forsyningssikkerhet, regionale kraftbalanser
og samfunnskostnader til infrastruktur, som overføringsnettet.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader og forslag i behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
for 2005 om dette og helhetlig omlegging av Norges energisystem
basert på fornybare ressurser og ENØK.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
nasjonale planer for utbygging av vind- og bølgekraft,
men forutsetter at skånsom utbygging kan fortsette inntil
planene foreligger."
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen snarest gjeninnføre
ordningen med juridisk bistand til kommuner som har behov for det
i arbeidet med beskyttelse av strandsonen. Midler til ordningens
videreføring skal bevilges i budsjettet for 2006.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
hvordan det kan legges til rette for flere naturbarnehager og naturskoler
i budsjettet for 2006.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen fremme en handlingsplan for
samordning av bærekraftig bruk og forvaltning av verneområder
i Norge. Handlingsplanen skal utarbeides og operasjonaliseres av
Miljøverndepartementet, men i et forpliktende samarbeid
med andre berørte departement, og fremmes for Stortinget
senest i budsjettet for 2006.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til
lov om bærekraftig bruk og vern av bynære marker.
Marka i Oslo og omliggende kommuner er aktuell for et slikt vern.
For andre aktuelle bynære marker ber Stortinget Regjeringen
foreta en nærmere vurdering.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen sørge for å innføre
umiddelbar hogststans i alle lokaliteter med gammel kystregnskog,
og legge fram en verneplan for den norske kystregnskogen.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
endringer i lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,
med tanke på en styrking av lovens vern av allmennhetens rett
til ferdsel og opphold i strandsonen langsmed sjø og vassdrag.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen innføre
et midlertidig forbud mot import av tropisk trevirke inntil troverdige
sertifiseringssystem for tømmer kan garantere for at trevirket
stammer fra økologisk og sosialt forsvarlig uttak.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen arbeide for internasjonale sertifiseringssystem
for tømmer, trevirke og treprodukter basert på lovlig
hogst innenfor rammen av økologisk og sosialt forsvarlig
skogsdrift. Troverdige sertifiseringsordninger må stille
absolutte og stedsspesifikke krav til uttaket av tømmer.
Ordningene må være åpne for deltakelse
fra alle relevante parter, kontrolleres av uavhengig tredjepart,
og ta relevante hensyn til biodiversitet, berørte urfolk
og lokale gruppers rettigheter og interesser, samt være åpne
for innsyn.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen sørge for
nye, strengere regler og tiltak for å redusere omfanget
av barmarkskjøring.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som
skal stimulere til tverrsektoriell handling lokalt. Opprettelsen
av et Nasjonal Agenda 21-fond der kommunene kan søke om
prosjektmidler må være ett av de tiltakene som
vurderes.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen komme med forslag
for økt kompetanse i den lokale miljøforvaltningen
og et konkret opplegg for å stimulere til tverrsektoriell
handling lokalt.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen forvalte kongekrabben som
en uønsket art i Norge, ved å iverksette tiltak
med formål å hindre spredning og redusere kongekrabbebestanden
vest for Magerøy, og legge dokumentert tyngde og ressurser
i å endre den forvaltningen i den norsk-russiske fiskerikommisjonen
til et mål om å hindre spredning og redusere kongekrabbebestanden.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
statsbudsjettet for 2006 om å redegjøre for innholdet
i en ryddig og inkluderende prosess for å vurdere petroleumsfrie
områder, og etablere den helhetlige forvaltningsplanen
for Lofoten-Barentshavet.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen i sitt forslag til
en videre nasjonal satsing på biodrivstoff tilpasset norske
forhold implementere EUs rådsdirektiv 2003/30/ef
og sette i verk en opptrappingsplan for bruk av biodrivstoff, og stille
krav om innblandingsgrad på 5 pst. innen 2010.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre
ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurranseevnen
til norsk næringsliv.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen avvikle ensidige
nasjonale miljøavgifter som svekker konkurranseevnen til norsk
næringsliv.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
at forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen
oppheves.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen avstå fra å fremme
miljøsoner i Barentshavet.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2006 legge fram en samlet plan for satsingen på marin
forskning, herunder en fullfinansieringsplan for MAREANO
for gjennomføringsperioden 2006-2010, og en vurdering av
AMOEBE.
Forslag 20
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
budsjettet for 2006 fremme forslag om et system for miljømerking
av norsk oppdrettsfisk som kan være operativt fra 1. januar
2006, og som kan bedre omdømmet og styrke eksportmulighetene
til norsk oppdrettsnæring.
Forslag 21
Stortinget ber Regjeringen komme til Stortinget
med en handlingsplan for å sikre den blågrønne
strukturen i byområdene våre.
Forslag 22
Stortinget ber Regjeringen i løpet
av 2006 å etablere Norges første bynasjonalpark.
Forslag 23
Stortinget ber Regjeringen sørge for å gjøre
det mindre attraktivt å anskaffe kjøretøy
beregnet til barmarkskjøring.
Forslag 24
Stortinget ber Regjeringen om å etablere
et nasjonalt program for miljøgiftopprydding i barnehager,
skoler og lekeplasser, samt sørge for regler som sikrer
at anlegg for barn ikke etableres uten at det er konstatert at det
ikke er miljøgifter i grunnen, bygninger eller lekeapparater.
Forslag 25
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
evalueringen av pilotprosjektene for opprydding i forurenset sjøbunn
- i Tromsø, Trondheim, Sandefjord, Kristiansand og Horten
- legge fram forslag til en prioritert oppryddingsplan med finansiering
for de 17 mest forurensede fjordområdene med
mål om at opprydding er ferdig innen 2010.
Forslag 26
Stortinget ber Regjeringen endre regelverket
og snu bevisbyrden slik at i stedet for at myndighetene må bevise
at et stoff er skadelig, får industrien ansvaret for å bevise
at det ikke er det.
Forslag 27
Stortinget ber Regjeringen om å styrke
norsk kjemikaliepolitikk ved å øke fokus på kjemikalier
som hoper seg opp i menneskekroppen og et helhetssyn på hvordan
forbrukeren utsettes for kjemikalier fra alle kilder. Det skal iverksettes
et nasjonalt program for aktiv utfasing av de mest skadelige kjemikaliene
fra forbrukerprodukter og andre varer som forbrukere blir utsatt
for, blant annet ved bruk av tidsfesta overgangsordninger og stimulering
av erstatningsprodukter.
Forslag 28
Stortinget ber Regjeringen forby DEP (Di-etyl-ftalat) i
kosmetikk.
Forslag 29
Stortinget ber Regjeringen, senest i forbindelse
med statsbudsjettet for 2006, komme med en tiltakspakke som aktivt
medvirker til snarlig og trygg utfasing av PCB i bruk og utløsning
av ENØK-potensialet ved utskifting av lysrørarmaturer
med PCB-kondensatorer.
Forslag 30
Stortinget ber Regjeringen legge fram en fullstendig oversikt
over usikra industrielt radioaktivt avfall i Norge og sørge
for forsvarlige deponier og betale for opprydding og lagring der
staten har eid anleggene.
Forslag 31
Stortinget ber Regjeringen om å innføre
en panteordning for engangsgriller med virksomhet fra 1. juli 2005.
Forslag 32
1. Stortinget ber Regjeringen
fremme forslag om opprettelse av et statsforetak for å fremme
avfallsforebygging og gjenvinning (GJENOVA).
2. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag
til eget kapittel i forurensningsloven om avfallsforebygging.
3. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag
om en endring i produktkontrolloven som innebærer at avfallsforebygging
nevnes som en effektiv måte å forebygge miljøforstyrrelser
på, og vurdere å foreslå en ny paragraf
som fokuserer på ressurseffektivitetskrav.
4. Stortinget ber Regjeringen sørge
for at materialregnskaper gjenopptas, og at Statistisk sentralbyrå fortsetter å utvikle
avfallsstatistikken. Det er viktig at tidsserier og forbedring av
statistikk over spesialavfall prioriteres.
Forslag 33
Stortinget ber Regjeringen i løpet
av 2006 å legge fram en helhetlig rapport om effekter av
klimaendringer, spesielt hvordan det norske samfunn og økonomi vil
påvirkes av klimaendringer. Det vil si hvilke ringvirkninger
som kan forventes og hvordan tiltak og samfunnsplanlegging innen
alle berørte sektorer kan redusere konsekvensene av klimaendringene.
Forslag 34
Stortinget ber Regjeringen etablere et mål
om at Norge skal halvere sin klimaforurensning innen 2020 og arbeide
for tilsvarende forpliktende internasjonale mål. Det må snarest
settes i gang et arbeid for utarbeide konkrete, sektorspesifikke
handlingsplaner for å synliggjøre hvor og hvordan
reduksjonene skal gjennomføres.
Forslag 35
Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2006 redegjøre for norske bidrag til global partikkelforurensning,
samt arbeide nasjonalt og internasjonalt for å fremme regimer
som reduserer global partikkelforurensning.
Forslag 36
Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2006 legge fram et forslag til urbane lavutslippssoner for å bedre
den lokale luftkvaliteten.
Forslag 37
Stortinget ber Regjeringen om å etablere
virkemidler som forhindrer eventuelle ombygginger av skip og fiskefartøy
fra diesel til tungolje som drivstoff, men som stimulerer en overgang
til gass. Ett av disse virkemidlene skal være tilskudd
til finansiering av NOx-reduserende tiltak
på skip og fiskefartøy.
Forslag 38
Stortinget ber Regjeringen konkretisere den
nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling (Nasjonal
Agenda 21) med tallfesting av etterprøvbare mål, og
rapportere på måloppnåelse og av det
sektorvise ansvaret, samt den innsatsen hvert enkelt departement skal
nedlegge.
Forslag 39
Stortinget ber Regjeringen utrede om det er
hensiktsmessig å plassere den viktigste miljølovgivningen
i en egen miljølov.
Forslag 40
Stortinget ber Regjeringen om å evaluere
kommunenes håndtering av nasjonale naturverdier med sikte
på å etablere mer robuste forvaltnings- og beslutningsregimer,
som sikrer ivaretakelse av nasjonale naturverdier.
Forslag 41
Stortinget ber Regjeringen som en del av det
fem-årige programmet for videreutvikling av lokalt miljøvern
og bærekraftige lokalsamfunn, styrke det frivillige miljøvernarbeidet
og sørge for at de frivillige organisasjonene tas med på lik
linje med kommunesektoren (KS) i oppfølgingen av Nasjonal
Agenda 21 og Regjeringens moderniseringsarbeid overfor kommunene.
Forslag 42
Stortinget ber om at Regjeringen i høringsforslaget ang.
implementering av EUs vanndirektiv beskriver de administrative,
juridiske og økonomiske konsekvenser implementeringen vil
ha for kommunene. Regjeringen bes videre å redegjøre
for dette og status på implementeringen i forbindelse med
statsbudsjettet for 2006.
Forslag 43
Stortinget ber Regjeringen utarbeide nasjonale
planer for utbygging av vind- og bølgekraft, men forutsetter
at skånsom utbygging kan fortsette inntil planene foreligger.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen som et ledd i gjennomføringen av rammedirektivet for vann, tilrettelegge for interkommunale prosjekter for å forbedre vannkvaliteten i forurensa vassdrag i Norge, og komme tilbake til Stortinget med dette i statsbudsjettet for 2006.
II
St.meld. nr. 21 (2004-2005) - om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand - vedlegges protokollen.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 2. juni 2005
Bror Yngve Rahm
leder |
Synnøve Konglevoll
ordfører |