1.1 Sammendrag

Regjeringens mål er å gi kommunesektoren gode rammevilkår som kan styrke kommunene både som tjenesteprodusenter og demokratisk arena. Kommunesektoren må møte presset som følger av den demografiske utviklingen og forventninger fra innbyggerne. Regjeringen legger opp til fortsatt vekst i kommunesektorens inntektsrammer, men det vil fortsatt være behov for omstilling og effektivisering. Vi vil i løpet av de nærmeste årene ha lagt bak oss en lang periode med øremerkede statlige satsinger innen eldreomsorg, psykiatri, skole og barnehager. En utfordring i tiden framover må være å videreutvikle styringsdialogen mellom stat og kommunesektoren slik at ønsket endring av kommunenes tjenesteproduksjon kan skje uten bruk av nye handlingsplaner med omfattende bruk av øremerkede tilskudd.

Regjeringen mener at kommunesektoren må få bedre rammevilkår og økt handlingsrom. Bare slik stimuleres det til nytenkning og omstilling i kommunesektoren. Et vitalt lokaldemokrati er en verdi i seg selv, og det lokale demokratiet må gis vide rammer. Dette kan skje samtidig som innbyggernes rettssikkerhet ivaretas. Kommunene har nærhet til innbyggerne og kan derfor best ivareta ansvaret for viktige velferdsgoder. Det lokale selvstyret gir både den mest kostnadseffektive utnyttelsen av ressursene og tjenester best tilpasset innbyggernes behov.

Innledningsvis i proposisjonen oppsummeres Regjeringens politiske regnskap for siste fireårsperiode. Temaene som er nevnt her er utdypet i de ulike kapitlene i proposisjonen. Videre omtales omstilling i kommunene særskilt. Dette temaet er også behandlet i kapittel 10 i proposisjonen, innstillingens kapittel 9. I proposisjonen redegjøres det også innledningsvis for hvilke rammebetingelser som Regjeringen vil legge vekt på å utvikle. Også disse er nærmere utdypet i proposisjonens ulike kapitler.

For øvrige viktige saker og endringer på de ulike fagdepartementenes områder vises det til kapittel 15.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Ruth Stenersen og Anita Apelthun Sæle, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Regjeringens framlegg om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstrepartiog Senterpartiet, mener at dagens regjering fører Norge i feil retning. Skattelette for de rikeste prioriteres foran velferd. Knapt noen gang er det gitt så store skattelettelser til dem som har svært høye inntekter. Samtidig holdes kommunenes økonomi så lav at veksten knapt er nok til å betale de økte kostnadene som følger av befolkningsendringen. Velstanden til dem som har mest, øker kraftig. Samtidig vil barns skoletilbud og eldres tjenestetilbud bli dårligere i mange kommuner. Flertallet er uenig i dette verdivalget. Dessuten vil flertallet påpeke at en sterk kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet, og det er en bærebjelke i distriktspolitikken.

Flertallet vil styrke kommunesektorens økonomi. Dette er et verdivalg der fellesskapet og skole og omsorg settes foran skattelette til de rikeste. Kommunesektorens frie inntekter må økes betydelig slik at tilbudet i skolen og eldreomsorgen kan bedres. Det må settes i verk en plan for å rette opp ubalansen i kommuneøkonomien. Konsultasjonsordningen mellom staten og kommunene og fylkeskommunene må bli mer forpliktende slik at de totale ressursene innen offentlig sektor kan utnyttes bedre.

Flertallet mener at Regjeringen fører en politikk hvor omstilling og effektivitet forveksles med privatisering, og hvor fokus settes på å få flere omsorgstjenester satt ut på anbud framfor å sikre kvaliteten på tjenestene, og at pleietrengende faktisk får den hjelpen som de trenger.

Flertallet vil drive et løpende omstillingsarbeid for å gi innbyggerne best mulige tjenester og de ansatte et godt arbeidsmiljø med mindre sykefravær og utstøting. Utviklingsarbeidet må skje i nært samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Omsorgs- og opplæringsoppgaver skal ikke ses som en vare som kan settes ut på anbud. Arbeidstakernes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår må ikke svekkes som følge av konkurranseutsetting av offentlige tjenester.

Flertallet viser til at på tross av sterk økonomisk vekst, så øker arbeidsledigheten og utstøtingen fra arbeidslivet. Ledigheten i yrker knyttet til kommunale tjenester vokser mange steder. Kommunene tvinges til å redusere antall stillinger framfor å koble ledige hender med uløste oppgaver. Kommuneøkonomien er svært sysselsettingsintensiv, og mange oppgaver knyttet til opplæring og pleie står uløste. En styrking av kommuneøkonomien vil derfor bidra både til lavere arbeidsløshet og til bedre velferd.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti slutter seg til Regjeringens mål om å gi kommunesektoren gode rammevilkår som kan styrke kommunene både som tjenesteprodusenter og demokratisk arena.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen fører en politikk hvor det er størst fokus på brukernes behov. I tillegg merker disse medlemmer seg at kvalitet på tjenesteproduksjonen også er et satsingsområde for denne regjeringen. Undersøkelser viser nå at folk mener de får mer igjen for pengene i dag enn hva tilfellet var for ett år siden. Disse medlemmer vil også tilbakevise påstandene om at velferden bygges ned. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Regjeringen har satset mer enn dobbelt så mye på velferd som på skattelettelser.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at det er svært viktig at innbyggerne blir tilbudt likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset individuelle og lokale behov, og viser til at det i inneværende stortingsperiode har vært lagt opp til en politikk som styrker lokaldemokratiet og øker den kommunale handlefriheten gjennom desentralisering av oppgaver, myndighet og ansvar. Ved å flytte ansvar til politiske organer nærmest innbyggerne forsterkes også mulighetene for aktiv brukertilpasning og brukermedvirkning.

Disse medlemmer er kjent med at den demografiske utviklingen og statlige satsinger legger et press på tjenesteproduksjonen i kommuner og fylkeskommuner. De siste årene har det blant annet blitt flere barn i grunnskolealder, flere med rett til videregående opplæring og flere eldre. Disse medlemmer vil gi ros til mange kommuner og fylkeskommuner for å ha løst disse utfordringene på en god måte. På flere områder øker innsatsen sterkere enn befolkningsutviklingen skulle tilsi. Disse medlemmer har merket seg at dette inntrykket bekreftes gjennom kommuneundersøkelsene som ble gjennomført i 2003 og 2004, som viser at innbyggerne stort sett er fornøyd med de kommunale tjenestene. Særlig er det verdt å merke seg at brukernes oppfatning av tjenestene er mer positiv enn blant kommunens innbyggere for øvrig.

Disse medlemmer viser til at det for inneværende stortingsperiode er lagt opp til en realvekst i kommunesektorens inntekter. Veksten i de samlede inntekter har vært noe sterkere enn veksten i frie inntekter. Disse medlemmer viser til at dette har sammenheng med statlige satsinger med øremerket finansiering innenfor eldreomsorg, psykiatri og barnehager.

Disse medlemmer er opptatt av at fordelingsmekanismene i inntektssystemet er treffsikre i forhold til utfordringene i kommunesektoren, og viser til at det blitt gjennomført flere viktige endringer i inntektssystemet de siste årene. For å fange opp variasjoner i kommunenes utgiftsbehov knyttet til rus og psykisk helsevern, er disse medlemmer tilfreds med at ny delkostnadsnøkkel for sosiale tjenester ble innført fra og med 2004.

Komiteen mener at for å sikre at kommuner med befolkningsvekst raskt skal få kompensasjon for nye innbyggere, er det av stor betydning at innbyggertilskuddet fra og med 2003 er basert på befolkningstall pr. 1. januar i budsjettåret.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det har blitt etablert en statlig finansieringsordning for særlig ressurskrevende brukere som medfører at innbyggere med store omsorgsbehov kan få tilfredsstillende tjenester uavhengig av hvor i landet de bor.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til egne merknader og forslag om en forbedret ordning for ressurskrevende brukere under andre kapitler.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er oppmerksom på at faktorer som skattesvikt, økte pensjonskostnader og kostnadskrevende lønnsoppgjør har bidratt til at kommuneøkonomien siden siste del av 1990-tallet har vært kjennetegnet ved svake netto driftsresultater. Disse medlemmer er tilfreds med at det i 2004 var en klar forbedring av netto driftsresultat, noe som i all hovedsak kan forklares med den sterke inntektsveksten. Kommunesektorens samlede inntekter økte reelt i 2004 med om lag 3,7 pst., tilsvarende om lag 7 1/4 mrd. kroner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den sterke veksten i kommunenes inntekter i 2004 kom som et resultat av budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene. Dessuten viser disse medlemmer til Stortingets beslutning om å kompensere kommunesektoren med 2,2 mrd. kroner for reduserte skatteinntekter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er feil at Arbeiderpartiet sikret en god kommuneøkonomi i 2004. Disse medlemmer vil fremheve at det var Fremskrittspartiet i budsjettet for 2005 som sikret kommunenes økonomi i 2004, ved å få gjennomslag for en tilleggsbevilgning på 2,2 mrd. kroner for 2004.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at underfinansiering av pålagte oppgaver og manglende vilje fra Regjeringen til å bidra til en plan for oppretting av den store ubalansen er sterkt medvirkende til den vanskelige situasjonen i mange kommuner.

Flertallet mener at det må utarbeides en forpliktende plan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sette i verk et arbeid overfor kommunesektoren med sikte på å etablere en forpliktende plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en slik plan i statsbudsjettet for 2006."

Komiteen mener at høy andel av frie inntekter styrker lokaldemokratiet, bidrar til mer effektiv og brukervennlig tjenesteproduksjon og gir økt forutsigbarhet for kommunene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens offensive plan for innlemming av øremerkede tilskudd for perioden 2004-2007 som omfattet i alt 24 øremerkede tilskudd, tilsvarende 11,4 mrd. kroner. Stortinget har gitt sin tilslutning til at 12 av disse tilskuddene innlemmes eller avvikles, herunder at det øremerkede tilskuddet til barnehager skal innlemmes i rammetilskuddet. Disse medlemmer viser til at KS under høringen i forbindelse med kommuneproposisjonen 2006 uttalte at Regjeringen viser en gledelig vilje til å prioritere lokaldemokratiet gjennom blant annet økt vekt på rammefinansiering. KS sa seg enig med Regjeringen i at kommunene vil klare å gjennomføre nasjonale satsinger uten statlige handlingsplaner med øremerkede tilskudd. Disse medlemmer viser til sine merknader under kapittel 4.2.

Komiteen viser til at det er et mål for Regjeringen at forholdet mellom staten og kommunesektoren preges av dialog og samhandling. Komiteen slutter seg til en slik målsetting. Siden 2000 har det vært gjennomført konsultasjoner mellom staten og kommunesektoren ved KS om kommuneøkonomien. Komiteen vil understreke at konsultasjonsordningen har vært et viktig verktøy for å oppnå enighet om faktagrunnlag og virkelighetsbeskrivelse i sektoren og samarbeidsavtaler på enkelte områder. Komiteen er av den oppfatning at konsultasjonsordningen bør styrkes, og viser for øvrig til sine respektive merknader i forbindelse med behandlingen av kommuneproposisjonen St.prp. nr. 64 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 255 (2003-2004) og statsbudsjettet St.prp. nr. 1 (2004-2005), jf. Innst. S. nr. 5 (2004-2005).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener en styrket konsultasjonsordning vil være et viktig bidrag i arbeidet med å rette opp den økonomiske ubalansen og skape samsvar mellom kravet til tjenestetilbud og tilgjengelige ressurser. Dette er svært viktig ved gjennomføringen av nye reformer innenfor kommunesektoren. Flertallet vil på bakgrunn av dette fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ overfor KS for å gjøre dagens konsultasjonsordning mer forpliktende slik at de totale ressursene innenfor offentlig sektor kan utnyttes bedre. Stortinget ber Regjeringen legge fram prinsippene for en slik ordning i forbindelse med statsbudsjettet for 2006."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen har videreført prosjektet "Gjennomgang av statlig regelverk rettet mot kommunesektoren" som en del av arbeidet med regelverksforenkling og modernisering av offentlig sektor. Sammen med etablering av et kommunalt rapporteringsregister, som vil gi en samlet oversikt over hva som kreves rapportert fra kommuner og fylkeskommuner til staten, vil dette være viktige tiltak for å bidra til større handlingsrom, færre bindinger og økt effektivitet i kommunesektoren.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er opptatt av å tilpasse kommunesektoren til dagens utfordringer. Disse medlemmer mener derfor at innføringen av en generell momskompensasjonsordning for kommunene fra 1. januar 2004, for på den måten å sikre at merverdiavgiftsregelverket gir likebehandling mellom offentlige og private tjeneste­ytere, er positiv med hensyn til at kommunene fritt kan velge de løsninger som gir best utnyttelse av ressursene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til merknad under kapittel 5.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at kommunesektoren står i en særstilling når det gjelder innbyggernes velferd. Derfor må kommunene ha økonomiske rammevilkår som setter dem i stand til å tilby de tjenestene innbyggerne har behov for, blant annet gjennom å legge til rette for næringsutvikling.

Disse medlemmer er tilfreds med at deler av selskapsskatten blir tilbakeført til kommunene fra budsjettåret 2005, der siktemålet med omleggingen er å styrke kommunenes insentiver til næringsetablering lokalt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Innst. S. nr. 255 (2003-2004) der flertallet gikk imot å tilbakeføre selskapsskatten til kommunene. Flertallet viser til at den nye ordningen gir et mer uforutsigbart inntektssystem. Flertallet mener videre at omleggingen har betydelige og uakseptable omfordelingsvirkninger, og vil øke forskjellene mellom kommunene. Flertallet mener ordningen vil komplisere inntektssystemet, og burde ha vært tatt inn i Inntektssystemutvalgets arbeid.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti registrerer at Regjeringen på mange områder har foreslått og fått oppslutning om å desentralisere oppgaver og ansvar fra staten til lokalt og regionalt nivå. Dette bidrar til maktspredning, styrket lokaldemokrati og økt kommunal handlefrihet. Som viktige eksempler på dette peker disse medlemmer på overføring av forhandlingsansvaret for lærerne til kommunene, endringer i opplæringsloven og friskoleloven, overføring av viktige oppgaver på landbruks- og miljøområdet til kommunene og overføring av ansvaret for prioriteringen av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler til fylkeskommunene.

Disse medlemmer vil understreke at økt konkurranse om arbeidskraft og kompetanse, større forventninger fra innbyggerne til tjenestetilbudet, og begrensede økonomiske ressurser, vil være de største utfordringene for kommunesektoren de nærmeste årene. Særlig vil dette være utfordrende for de mange små kommunene. Disse medlemmer sier seg derfor enig i at det vil være et stort behov for omstilling og nytenkning i kommunesektoren, samt at sterkere og mer robuste kommuner vil være en forutsetning for å kunne opprettholde et likeverdig tjenestetilbud og et velfungerende lokaldemokrati i alle deler av landet. Disse medlemmer har forventninger til at det pågående prosjektet, i samarbeid mellom KS og Kommunal- og regionaldepartementet, skal munne ut i et forslag til en robust og framtidsrettet kommunestruktur. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kapittel 10.2.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at utviklingen innen kommunesektoren i dag preges av finansieringsproblemer og avpolitisering, på tross av rekordstore overføringer de siste årene. Disse medlemmer mener derfor at landet trenger en nytenkende og fremsynt kommunepolitikk, som sikrer et solid tjenestetilbud for alle og som inspirerer til økt politisk aktivitet. Dette er ikke mulig å oppnå innenfor gjeldende inntektsopplegg som baserer seg på et generalistkommunesystem.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ønsker å overføre finansieringsansvaret for primæroppgavene skole, helse og omsorg til staten gjennom en stykkprisfinansiering. Dette har som hensikt å gi en jevnere standard på de grunnleggende velferdstjenestene landet over, uavhengig av kommunenes ulike politiske prioriteringer. Et slikt statlig finansiert stykkprissystem vil også skjerme tjenester mot tilfeldige svingninger i kommunenes økonomi, slik vi blant annet er vitne til ved fallende skatteinntekter. Dagens system med betydelig forfordeling av enkelte kommuner på bekostning av andre, er Fremskrittspartiet motstander av.

Disse medlemmer viser til at stykkprissystemet ikke fratar den enkelte kommune rollen som formelt og reelt ansvarlig for at det tilbys gode og tilstrekkelige tjenestetilbud, og at den praktiske forskjellen for kommuneadministrasjonen i de kommuner som i dag har skilt ut sine tjenesteoppgaver som selvstendige enheter, vil være minimal.

Disse medlemmer viser til at dersom staten hadde et finansieringsansvar for de grunnleggende velferdstjenestene, sammenbundet med en ellers fri kommunesektor med blant annet muligheten til å justere sitt eget skattøre, ville Stortingets årlige revidering av kommuneøkonomien mistet den avgjørende stilling den i dag ofte kan ha. Disse medlemmer mener at debatten om kommuners inntekter og utgifter primært bør gå i kommunestyrene. At Stortinget diskuterer kommunenes økonomiske situasjon så detaljert slik det gjør i dag, er et holdbart bevis på en sentralistisk styrt kommunesektor som ikke selv har muligheten til å justere sine egne inntekter.

Disse medlemmer viser òg til at kommunene ville hatt en langt større anledning til å bestemme sin egen fremtid dersom de hadde hatt tilstrekkelige økonomiske handlingsinstrumenter. I dagens finansieringsmodell er kommunene prisgitt Stortingets behandling av statsbudsjettet i forhold til hvilke inntekter som skal komme kommunene til gode i det kommende året. Dette er for disse medlemmer en dårlig og lite demokratisk ordning, som i stor grad ødelegger for et levende lokaldemokrati. Disse medlemmer er i denne sammenheng fornøyd med at Fremskrittspartiet og Regjeringen har lagt opp til at selskapsskatten skal tilbakeføres til kommunene, men er skuffet over at Regjeringen legger opp til en så kraftig symmetrisk inntektsutjevning at kommunenes muligheter til å påvirke egne inntekter blir svært beskjedne.

Disse medlemmer mener det er svært bekymringsfullt dersom vi i Norge opplever at selve grunnlaget for vårt demokratiske samfunn, nemlig lokaldemokratiet, mister sin betydning. Derfor er det av avgjørende betydning for disse medlemmer at kommune-Norge gis et politisk handlingsrom som inneholder muligheter til å drive lokalpolitikk utover dagens situasjon, hvor lokalpolitikerne i mange tilfeller er rene systemadministratorer. Disse medlemmer ønsker å gjeninnføre lokalpolitikernes reelle selvråderett.

Disse medlemmer viser til at Stortinget har fjernet mye av kommunenes mulighet til selv å bestemme over sitt eget areal, og dermed fjernet noe av det viktigste verktøyet kommunene har for å utmeisle sin egen fremtid. Disse medlemmer synes det er oppriktig trist at Stortinget har delegert ytterligere myndighet til fylkeskommunene for å kunstig opprettholde dens eksistens på bekostning av et allerede utarmet lokaldemokrati. Disse medlemmer viser til at plan- og arealsaker i mange tilfeller er av stor lokalpolitisk interesse, og det derfor skader lokaldemokratiet uforholdmessig mye at en fagutdannet byråkrat skal avgjøre dette enten i fylkeskommunen eller hos fylkesmannen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag om hvordan lokaldemokratiet kan utvikles, og innbyggerne i de ulike kommunene skal få økte incentiver for å delta i lokalpolitikken. Herunder bes Regjeringen legge frem en helhetlig plan for hvordan kommunene skal få råderett over plan- og arealsaker innenfor sine egne kommunegrenser."

Videre vil disse medlemmer understreke at det finnes et effektiviseringspotensial i kommunal sektor. Beregninger foretatt av Servicebedriftenes Landsforbund i 2002 viser at de 40 største kommunene alene har et innsparingspotensial på 1,6 mrd. kroner, dersom de konkurranseutsetter 20 pst. av den kommunale tjenesteproduksjonen. I 2005 har det i tillegg kommet rapporter som bekrefter at den mest effektive kommunen er 2,5 ganger så effektiv som den minst effektive kommunen. På denne bakgrunn er det defensivt av Regjeringen ikke å legge mer offensivt til rette for hensiktsmessig og sunn konkurranse i kommunal sektor.

Disse medlemmer viser konkret til Regjeringens snuoperasjon i forhold til innføring av kommunal utfordringsrett, hvor regjeringspartiet Høyres kategoriske landsmøtevedtak i fjor om innføring av utfordringsrett, ble til tannløs eufemisme om kommunal frivillighet. Disse medlemmer håper imidlertid at kommunene bruker den anledning de nå har til å innføre utfordringsrett, og at Regjeringen utarbeider klare planer for veiledning til de kommuner som ønsker å sette i gang slike tiltak.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen iverksette en informasjonskampanje overfor kommunene som forteller om mulighetene knyttet til utfordringsrett."

Disse medlemmer mener at krav om effektivisering må kunne stilles til kommunesektoren på samme måte som til det private næringsliv. Det bør ikke være slik at kommunesektoren skal kunne drive sin virksomhet skjermet fra krav om effektiv og rasjonell drift, heller ikke skjermet fra ordinær konkurranse fra det private næringsliv. I mange kommuner er det ideologisk motstand mot å konkurranseutsette kommunale tjenester, men det bør ikke være til hinder for at Stortinget stiller krav til at den kommunale tjenesteproduksjonen skal foregå på en mest mulig effektiv måte.

Disse medlemmer mener det er uakseptabelt at ideologisk begrunnet skjerming av kommunal tjenesteproduksjon skal føre til dyrere og dårligere kommunal service, og at det generelle skatte- og avgiftsnivået som en følge av denne ideologiske forankringen skal øke. Disse medlemmer observerer imidlertid et begynnende paradigmeskifte knyttet til bruken av konkurranse i offentlig sektor, dette er svært positivt og disse medlemmer vil understreke viktigheten av dette for at kommunal sektor skal kunne møte morgendagens krav fra innbyggerne.

Disse medlemmer vil nedlegge fylkeskommunen som selvstendig politisk og administrativt forvaltningsnivå. Disse medlemmer mener den fullstendig har utspilt sin rolle som regionalpolitisk aktør og at dens rolle er utvisket ettersom ansvaret for spesialisthelsetjenesten er tatt over av staten. Disse medlemmer viser til at fylkeskommunens ansvar for de videregående skolene lett kan tas over av enten staten eller kommunene. Disse medlemmer mener det grenser til meningsløshet at fylkeskommunen som forvaltningsnivå er ikke er fjernet etter at spesialisthelsetjenesten ble tatt over av staten, da dette i all hovedsak var fylkeskommunens eksistensgrunnlag.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en prinsippmelding våren 2006 om fylkeskommunens avvikling."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det ikke føres noen løpende statistikk som kan gi svar på i hvilken grad IA-avtalens hovedmål 2 og 3 oppnås. Den siste evalueringen av avtalen ble gjort etter 2. kvartal 2003. Evalueringen viste at det var færre arbeidstakere med redusert funksjonsevne i jobb på dette tidspunktet enn det var da avtalen trådte i kraft. IA-avtalen hadde heller ikke så langt bidratt til å beholde seniorer. Et ensidig fokus på sykefravær vil hindre at flere uføre og yrkeshemmede kommer i arbeid, og dermed være i strid med IA-avtalen. Skal flere komme i arbeid, og flere seniorer makte å stå fram til pensjonsalder, må Regjeringen sørge for at det er økonomisk mulig for kommuner og bedrifter å oppnå de ønskede resultatene.

Lykkes en i å få flere i arbeid, vil statens utgifter reduseres. Det er viktig å kunne følge utviklingen i arbeidsmarkedet for disse gruppene, og å sørge for at alle målene i IA-avtalen følges opp i hele arbeidslivet. For offentlig sektor må det fastsettes måltall for arbeidet med alle hovedmålene.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sette opp måltall for ønskede resultater av de tre hovedmålene i IA-avtalen i hele offentlig sektor."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at IA-avtalen skal evalueres høsten 2005. Disse medlemmer er kjent med at det per dato ikke finnes løpende statistikk for hva kommunene spesielt har oppnådd under delmål 2 og 3. Disse medlemmer er kjent med og fornøyd med at Arbeids- og sosialdepartementet vil gi en nærmere omtale av kommunesektoren under sluttevalueringen av IA-avtalen. Disse medlemmer vil videre fremheve at det er satt i gang evalueringsprosjekter som kan gi et bilde av hvordan arbeidet med delmål 2 og 3 har vært gjennomført.

Disse medlemmer vil fremheve de tydelige signalene som kommer fra Regjeringen om at arbeidet med å inkludere personer med redusert funksjonsevne og eldre arbeidstakere må intensiveres i det videre samarbeidet rundt et mer inkluderende arbeidsliv. Samtidig er det viktig fortsatt å ha fokus på reduksjon av sykefraværet. Dette fordi nedgang i sykefraværet over tid mest sannsynlig vil kunne redusere tilgangen til uførepensjon og andre korttidsytelser i folketrygden. Disse medlemmer vil videre fremheve at et sentralt poeng med arbeidet rundt et mer inkluderende arbeidsliv er forankring på den enkelte arbeidsplass. Et inkluderende arbeidsliv er ikke noe som kan vedtas, det krever at det jobbes med de aktuelle problemstillinger på den enkelte arbeidsplass. Dette gjelder offentlige som private virksomheter. Disse medlemmer vil derfor peke på at å fastsette måltall for offentlig sektor vil være i strid med tankegangen om at arbeidet må forankres på den enkelte arbeidsplass. Det er den enkelte arbeidsplass sitt ansvar å sette seg mål innenfor rammene av intensjonsavtalens virkeområde og å følge opp i hvilken grad målene nås. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i forbindelse med drøftinger som skal gjennomføres med arbeidslivets parter både vil diskutere form og innhold i en videreføring av samarbeidet rundt et inkluderende arbeidsliv.