"Rettsliggjøring" er et begrep som
blir brukt i den offentlige debatt i stadig flere sammenhenger.
Begrepet dekker en rekke ulike problemstillinger - både
med direkte og mer indirekte betydning for makt- og demokratiforholdene
i Norge.
Rettsliggjøring er et sentralt tema
i Makt- og demokratiutredningens sluttrapport og er også det
tema som drøftes av de fleste av høringsinstansene.
Rettsliggjøring innebærer at forhold som tidligere
lå innenfor de folkevalgtes kompetanseområde,
flyttes over til rettslige organer, og at det politiske organets
makt begrenses tilsvarende.
Utredningen legger til grunn at sosiale og kulturelle problemer
i økende grad blir formulert som rettskrav. Stadig flere
områder og detaljer i samfunnslivet blir regulert gjennom
lover og direktiver. Domstolene og andre rettslige organer øker
sin beslutningskompetanse på bekostning av politikk og
forvaltning. Rettsliggjøring innebærer at rettsorganene
får økende betydning på bekostning av
folkevalgt myndighet, og at skillet mellom lovgivning og lovanvendelse
blir visket ut. Det norske rettsvesenet er også preget
av en omfattende internasjonalisering, der EUs regelverk og internasjonale
konvensjoner gjøres bindende for norsk lov.
Utredningen belyser norsk retts økende
internasjonalisering og hevder at denne utviklingen bidrar til at domstolenes
makt øker på bekostning av det representative
folkestyret:
"Maktpolitisk betyr dette både at norske
domstoler har styrket sin posisjon i forhold til politiske organer
og at domsmakt flyttes fra nasjonale til internasjonale rettsinstanser.
Dermed er lovgivningsmakten - Stortinget - svekket i to retninger.
Dette er myndighetsforskyvninger som Stortinget selv aktivt har
medvirket til."
(sluttrapporten s. 32)
Flertallet i utredningsgruppen framhever både
EØS-avtalen og internasjonale avtaler om menneskerettigheter
som særlige eksempler på denne utviklingen.
Utredningens drøfting av en rettsliggjøringsprosess er
ett av de punktene der det klarest er kommet til uttrykk en dissens
i utredningens arbeid. Uenigheten knytter seg blant annet til bruken
av demokratibegrepet. Mens utredningens flertall omtaler makt i
folkevalgte organer som "grunnlagsdemokrati" og rettigheter som
"tilleggsdemokrati", er utredningsmedlem Hege Skjeie av den oppfatning
at demokratisk styre også omfatter rettigheter som ikke
uten videre lar seg gjøre til gjenstand for endringer gjennom
flertallsvedtak.
De fleste høringsuttalelsene behandler
temaet rettsliggjøring og forholdet mellom folkevalgte
organer og rettsbeskyttelse av individer. De fleste av disse konsentrerer
sine innspill omkring problemstillinger om rettsbeskyttelse av individer
og av sårbare grupper, og refererer til Hege Skjeies særuttalelse
i debatten. Flertallet av de som uttalelser seg på dette
feltet er i større eller mindre grad uenige i Makt- og
demokratiutredningens konklusjoner. Mens enkelte av disse også er
uenige i den faktiske beskrivelsen, er det felles for disse høringsuttalelsene
at de fremhever rettsbeskyttelse av enkeltmenneskers rettigheter
som en styrke for demokratiet. På denne bakgrunn mener
flere av høringsinstansene at det bildet som tegnes av
en rettsliggjøring av politikken må nyanseres.
Det ses i denne sammenheng som uheldig at Makt- og demokratiutredningens konklusjoner
sidestiller menneskerettslige forpliktelser med andre rettslige
normer i vurderingen av ulike makt- og demokratiutfordringer ved
rettsliggjøringen av samfunnet. Det fremholdes at utredningens
behandling av menneskerettighetslovgivningen slik den kommer fram
i sluttdokumentene, ikke er belagt gjennom empiriske studier eller
omfattende analyser. Videre kritiseres utredningen for å ta
det for gitt at negative konsekvenser av bruk av rettighetsfesting
i amerikansk politikk og rettsliv er relevant også for
menneskerettighetenes betydning i Norge.
Den forrige Maktutredningen fokuserte på forvaltningens
utøvelse av makt og ga grunnlag for en bekymring for at
forvaltningens makt i for stor grad fratar Stortinget mulighet for
styring på områder som burde ligge innenfor Stortingets
politiske handlingsrom. Et viktig poeng her var overføring
av skjønn til forvaltningen gjennom ramme- og fullmaktslover.
Den foreliggende Makt- og demokratiutredningen retter søkelyset i
en annen retning og peker på det den ser som domstolenes
og andre rettslige organers økte makt på bekostning
av de folkevalgtes makt - forstått som både Stortinget
og de lokale folkevalgte organer. Utredningen kaller denne maktoverføring
til rettslige organer for en rettsliggjøring av samfunnet
og hevder at skillet mellom lovgivning og lovfortolkning er i ferd
med å viskes ut.
"Rettsliggjøring" kan også sies å ha
en videre definisjon som ikke direkte innebærer maktforskyvning,
men som indirekte kan påvirke sentrale samfunnsnormer og -strukturer.
Makt- og demokratiutredningen bruker begrepet "amerikanisering"
om en økende tendens i samfunnet til å søke
rettslige løsninger på konflikter som ikke tidligere
ville blitt ansett for å ha (først og fremst)
rettslige elementer (sluttboken s. 124). Utredningen peker på at
rettsliggjøring kan være nødvendig som
en konfliktregulator i mindre homogene samfunn (som USA), men hevder
at rettsliggjøringen samtidig blokkerer for kompromisser
og omforente løsninger.
På en del samfunnsområder
kan det synes som det er en tendens til at konflikter innen ulike
samfunnsområder i økende grad blir søkt
løst gjennom rettsapparatet, og at spørsmål
som ikke tidligere kom for domstolene nå blir fremmet for
disse. Det foreligger i liten grad empiriske undersøkelser
av dette feltet, men fra flere hold hevdes det at man de siste 15 årene
har sett en markert økning i antallet saker som reises
mot stat og kommune, blant annet erstatningssaker.
Norge er et konstitusjonelt demokrati. Dette
innebærer at Norge på den ene side har et flertallsstyre,
bygget på prinsippet om folkesuverenitet, og på den
annen side er en rettsstat, basert på Grunnlovens prinsipper om
maktfordeling og om beskyttelse av mindretall og av individers grunnleggende
rettigheter.
Regjeringen legger til grunn et demokratibegrep
som omfatter både flertallets styringsrett og beskyttelsen
av grunnleggende rettigheter og friheter. Begrepet demokrati har
dermed visse innebygde spenninger som blir konkretisert i drøftelsene
og vurderingene av begrepet rettsliggjøring.
Lovgivning er et av Stortingets viktigste instrumenter
for styring. Rettsregler bidrar til stabilitet i styringen. Bruk
av rettsregler bidrar videre til å fremme den forutsigbarhet
og legitimitet i myndighetsutøvelsen som også er
nødvendig for å sikre gode rammebetingelser for
produktiv virksomhet. Stortinget fatter gjennom lovgivningen legitime
beslutninger om fordeling og forvaltning av samfunnsressurser, oppbygging
av samfunnets strukturer osv.
Både direkte gjennom rettighetslovgivning
og gjennom kompetanseoverføring eller delegering til andre organer,
kan Stortinget gi myndighet til å avgjøre rekkevidden
av de rettslige begreper som Stortinget anvender i sin lovgivning.
Lovgiver og domstolene har i utgangspunktet
klart atskilte oppgaver. Mens lovgiver skal gi rettsregler som -
i all hovedsak - skal fungere på et mer overordnet, generelt
plan, skal domstolene treffe vedtak om disse reglenes anvendelse
i den enkelte, konkrete sak.
Lovgiver har sin oppmerksomhet rettet mot framtidige
forhold og mot den rettstilstand man ønsker å etablere.
Domstolene, derimot, treffer beslutninger basert på vurderinger
av fortiden når de avgjør saker på grunnlag
av eksisterende regelverk og allerede inntrufne forhold.
Også domstoler inkluderer imidlertid
i en viss grad vurderinger av bredere samfunnsmessige hensyn - økonomiske,
sosiale og andre typer hensyn av mer generell karakter - som ledd
i konkrete avgjørelser. Lovgiver kan på sin side
gi svært detaljerte lover med begrenset og spesifikt anvendelsesområde,
som kan bære preg av enkeltsaksbehandling.
Ulikheter i arbeidsoppgaver gir også svært
ulike arbeidsformer. Lovgivning er en omfattende prosess som inkluderer
ekspertutredninger, høringer og en flertrinnsprosess i
Stortingets egne organer (komitébehandling, innstilling
og avstemning). Disse prosedyrene bidrar til å sikre en
bred og grundig kartlegging og avveining av de samfunnsmessige konsekvenser
av vedtaket. Når rettsutvikling skjer gjennom domstolsavgjørelser,
er prosessen langt mindre omfattende.
Domstolsbehandling er videre svært
ressurskrevende for partene. Mange har i dagens samfunn ikke mulighet til å ta
den økonomiske belastningen det vil være å risikere
tap ved å fremme en sak for domstolene. Det vil være
problematisk at økonomiske ressurser avskjærer mange
fra muligheten for å delta i en rettsutviklingsprosess
som skjer hos domstolene.
Tilslutning til internasjonale avtaler og konvensjoner kan
innebære en forsterking av en rettsliggjøringstrend gjennom
overnasjonale organers fortolkning og anvendelse av folkerettslige
avtaler. Dette poenget vektlegges spesielt i Makt- og demokratiutredningen:
"Internasjonaliseringen av rettsmaterialet har i
dramatisk grad redusert den folkevalgte lovgivningssuvereniteten
i Norge, selv om Stortinget selv har bidratt til utviklingen."
(sluttboken s. 121)
Et synspunkt drøftet av Makt- og demokratiutredningen
er at opprettelsen av mer eller mindre uavhengige organer som tilsyn,
klageorganer og nemnder bidrar til rettsliggjøringen.
Domstolsliknende organer og andre organer som
fatter vedtak utenfor den direkte folkevalgte beslutningskjede bidrar
til rettsskapningen gjennom å fortolke og anvende regelverket
på enkeltsaker.
Denne praksisen får betydning for flere
ledd i den folkevalgte beslutningskjeden. Avgjørelsene
kan ha til dels store økonomiske og/eller administrative
konsekvenser for offentlige myndigheter, og vil derfor kunne sies å redusere
rommet for politiske beslutninger. I hvilken grad dette kan sies å være
tilfelle avhenger imidlertid av hvordan hjemmelsgrunnlaget for det enkelte
overordnede organ er formulert. Dersom dette er presist og stort
sett bare gir veiledning på en rent teknisk anvendelse
av regelverket, vil man i liten grad kunne si at det politiske handlingsrom
er begrenset.
Lovtekster omfatter ofte skjønn og
formåls- og forholdsmessighetsbetraktninger. Tolkningsresultatet
i den enkelte sak vil derfor kunne være relativt usikkert. Regler
som åpner for skjønnsutøvelse øker
sjansen for at uavhengige organer fatter avgjørelser som
ligger utenfor det de folkevalgte i utgangspunktet hadde tenkt.
Viktige hensyn bak etableringen av statlige
tilsyn og kontrollorganer for kommunenes virksomhetsområde, er
hensynet til nasjonal likhet i velferdstilbud, hensynet til den
enkeltes rettssikkerhet og den enkeltes mulighet til å forutberegne
sin rettsstilling, samt hensynet til å sikre at avgjørelser
treffes på et uhildet og upartisk grunnlag. Videre vil
hensynet til en bærekraftig utvikling og samfunnsmessig
sikkerhet være viktig. Ved tilsynenes fortolkning av regelverket
vil disse hensynene veie med.
Det fremgår av meldingen at Regjeringen ønsker
at det statlige tilsynet gis muligheter og forutsetninger for å ivareta
en sentral rolle som borgernes og brukernes garantister for at offentlig
myndighetsutøvelse og tjenesteproduksjon holder de krav
og standarder som regjeringen og Stortinget setter. Samtidig bør
det etter Regjeringens mening være et mål at tilsynene
ikke foretar avveininger som er politiske i sin karakter, men at
slike fortsatt tilligger de folkevalgte organer og de organer som
er direkte underlagt disse.
Regjeringen ser det som sentralt at en fornuftig
og forsvarlig balanse trekkes mellom hensynet til fleksibilitet,
borgernes rettssikkerhet og mulighet for å forutse sin
rettsstilling på den ene side, og hensynet til de folkevalgtes
mulighet for fortsatt direkte kontroll over sentrale politiske områder
på den annen side. Den konkrete håndtering av
denne avveiningen vil nødvendigvis måtte variere
fra område til område.
Makt- og demokratutredningens flertall setter
et særskilt søkelys på det den omtaler
som "overnasjonal integrasjon gjennom domstolsmakt". Norges forhold til
EØS-avtalen og til internasjonale avtaler om menneskerettigheter
blir fremhevet som problematisk i et makt- og demokratiperspektiv.
Innarbeiding av internasjonalt regelverk representerer
etter Regjeringens syn særegne utfordringer for forholdet
mellom de tre statsmakter. Særlig gjelder dette for forholdet
mellom lovgivende og dømmende makt, slik Makt- og demokratiutredningens
flertall har vist.
Mange av de utfordringene som knytter seg mer generelt
til bruk av rettsregler i et demokrati, vil berøre de regler
som utgår fra internasjonale avtaler. Internasjonale rettslige
avtaler er i noen grad preget av upresise formuleringer som tolkes
av internasjonale organer. Det som imidlertid skiller rettsregler
basert på nasjonal lovgivning fra rettsregler som har sitt
grunnlag i internasjonale avtaler, er at de sistnevnte gir atskillig
mindre mulighet for omgjøring. Muligheten for å endre
allerede inngåtte internasjonale avtaler og de rettsregler
de fastlegger, er i realiteten svært liten og i noen grad
helt fraværende. I et makt- og demokratiperspektiv representerer
dette en særskilt utfordring for de folkevalgtes rom for
styring. Når det gjelder beskyttelsen av enkeltindividets
grunnleggende rettigheter og friheter, er det imidlertid grunn til å påpeke
at begrensninger i muligheten for å endre disse langt på vei
er tilsiktet. Det er viktig at visse grunnleggende rettigheter for
enkeltindividet ligger fast under skiftende politiske flertall.
I det fremtidige arbeidet med internasjonale
traktater ønsker Regjeringen å styrke utredningsprosessen. Nasjonale
lovvedtak utredes stort sett grundig før de vedtas, blant
annet på grunnlag av utredningsinstruksen, jf. kgl.res.
av 18. februar 2000. Tatt i betraktning at det knytter
seg større hindre til å oppheve eller endre internasjonale
avtaler enn nasjonale lovvedtak, ønsker Regjeringen å sikre
at internasjonale avtalers konsekvenser utredes tilstrekkelig før
avtalene blir folkerettslig bindende for Norge. Det er også viktig
at man fra norsk side i fremtidige internasjonale forhandlingsprosesser
understreker behovet for grundige vurderinger av nye avtalers konsekvenser,
både globalt og for de enkelte nasjonalstater. På denne
måten vil man fra norsk side være best mulig forberedt
til å kunne ratifisere nye internasjonale avtaler.
Regjeringen viser til at Norge, som en liten
stat generelt har et stort behov for forutsigbare internasjonale rammevilkår
som fremmer stabilitet og forutsigbarhet. Norge har derfor tradisjonelt
vært en pådriver for utvikling av internasjonale
avtaler og felles institusjoner. Både prioriteringen fra
norsk side av samarbeid innenfor FN-systemet, OSSE, Europarådet
og EØS, må ses i lys av vårt ønske
om å bidra til stabile og sikre rammer for statenes sameksistens.
Det er regjeringen som inngår internasjonale
avtaler på vegne av Norge. I henhold til Grunnloven § 26
annet ledd er Stortingets samtykke til slik avtaleinngåelse nødvendig
i saker av "særlig viktighed" og i alle tilfeller der iverksettelse
av avtalen krever en ny lov eller stortingsbeslutning, for eksempel
et bevilgningsvedtak.
Når Norge blir part i en internasjonal
konvensjon, regulerer avtalen forholdet mellom Norge og de øvrige stater
som er part i avtalen. Fra tidspunktet for ikrafttredelse av en
folkerettslig avtale for Norges del, er Norge folkerettslig forpliktet
til å oppfylle avtalens krav. Tradisjonelt angår
hovedtyngden av folkerettslige regler forholdet mellom statene som
sådanne, og regulerer ikke forholdet mellom stat og individ.
Menneskerettighetskonvensjonenes hovedformål
er nettopp å stille opp visse grunnleggende plikter for
staten overfor individene - og å gi individene en motsvarende
rett overfor staten. Gjennomføringen av menneskerettighetsregler
i intern rett er derfor mer aktuelt enn for en del andre folkerettslige
avtaler.
Når det gjelder de folkerettslige reglenes
forhold til intern rett, må det skilles mellom monistiske
og dualistiske rettssystemer. I monistiske rettssystemer blir folkerettslige
regler automatisk en del av intern rett når staten inngår
nye rettslige avtaler. I Norge gjelder det dualistiske prinsipp
om at folkeretten og nasjonal rett er innbyrdes uavhengige rettssystemer.
Dette betyr at det må en særskilt gjennomføringsakt
til for at konvensjonens regler kan anvendes direkte i norsk rett.
Det er først når en folkerettslig
regel er blitt del av intern rett at den kan påberopes
direkte av eller mot enkeltpersoner og anvendes som grunnlag for
rettslige avgjørelser. Selv om Norge bygger på et
dualistisk prinsipp, vil folkerettsforpliktelser uansett kunne være en
viktig tolkningsfaktor ved avgjørelse av interne rettsspørsmål.
Folkeretten stiller i utgangspunktet ikke krav
til hvordan en stat skal gjennomføre bestemmelsene i intern
rett.
I Norge anvendes i hovedsak disse formene for
gjennomføring: Konstatering av rettsharmoni (passiv transformasjon),
transformasjon og inkorporasjon.
I praksis kan norsk gjennomføringsmåte
i stor grad sies å være preget av passiv transformasjon,
det vil si at man konstaterer rettsharmoni mellom de(n) aktuelle folkerettslige
regel/regler og den interne rett. Denne metoden legger
til rette for en rask norsk ratifikasjon, som igjen kan bidra til å oppmuntre
andre land til å videreutvikle folkeretten og ratifisere
den aktuelle konvensjon.
På samme måte som ved vedtak
av nasjonale lover, bindes Stortingets handlingsrom ved inngåelse
av internasjonale avtaler som gir Norge juridiske forpliktelser
overfor andre stater eller overfor enkeltindivider eller organisasjoner.
Når Stortinget velger å gi
samtykke til ratifikasjon av en internasjonal avtale, er det et
uttrykk for at Stortinget deler regjeringens vurdering av at inngåelsen
av avtalen samlet sett vil tjene norske interesser. Dermed blir
den reelle begrensningen i Stortingets handlingsrom i utgangspunktet
liten, ettersom det ikke kan antas å foreligge vesentlige
konflikter mellom avtalens innhold og norske interesser slik Stortinget
ser det.
Norske myndigheters frihet til å utforme
politikk vil alltid innskrenkes i kjølvannet av forpliktende
internasjonalt samarbeid. Dette må avveies mot gevinsten
ved samarbeid. En stor del av norsk verdiskaping er knyttet til
ressursforvaltning og eksport, og er derfor svært avhengig
av internasjonalt avtaleverk. Dette gjelder blant annet for olje-,
gass- og fiskerisektoren.
En god gjennomføring av internasjonale
normer om menneskerettigheter i norsk rett fordrer etter Regjeringens
syn en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom nasjonal lovgiver, nasjonale
domstoler og det internasjonale overvåkningssystemet. Hensynet
til å opprettholde en god maktbalanse mellom lovgivende
og dømmende myndighet også på dette feltet,
tilsier at det politiske handlingsrom ikke svekkes unødig.
Utviklingen globalt går i retning av
stadig større grad av internasjonalt samarbeid gjennom
forpliktende avtaler og regelverk. Dette innebærer at man
fra norsk side i mange sammenhenger vil måtte ta stilling
til innarbeiding av internasjonale avtalers regelverk i norsk nasjonal
lov. Inkorporasjon er en av de muligheter man har i norsk rett for å innarbeide
internasjonalt regelverk i nasjonal lovgivning. Ved en rekke anledninger
kan spørsmålet dermed i framtiden tenkes å komme
opp om slik inkorporasjon i så fall skal suppleres med
en forrangsregel for de aktuelle bestemmelser av internasjonalt
opphav.
Det er Regjeringens oppfatning at en forrangsregel bør
reserveres for helt spesielle tilfeller, slik praksis har vært
i Norge.
Ved inkorporering bør hovedregelen
være at den inkorporerte regel gis rang som ordinær
lov, og at de generelle nasjonale rettsregler om lovfortolkning
gis anvendelse. På denne måten ønsker
Regjeringen å øke forutsigbarheten og klarheten
i rettssystemet, og dermed unngå en uheldig utvikling i
retning av maktoverføring fra lovgivende til dømmende
myndighet. Spesielt sett i lys av en del internasjonale organers dynamiske
utvikling av internasjonalt regelverk - til dels i retninger som
var helt utenfor hva lovgiver ved inkorporasjon rimeligvis kunne
forvente - er det grunn til å understreke behovet for å være
mest mulig konsistent ved gjennomføringen av de folkerettsregler
Norge er bundet av. Etter Regjeringens syn innebærer dette
en forsiktighet når det gjelder den framtidige bruk av
forrangsbestemmelser ved inkorporasjon av internasjonale konvensjoner.
Menneskerettskonvensjonene har som formål å sikre individene
mot visse inngrep eller forsømmelser fra statens side.
Grunnleggende rettigheter og friheter utgjør viktige presiseringer
av hva et politisk flertall legitimt kan beslutte. Det er Regjeringens
syn at nasjonal gjennomføring må ha dette formålet
klart for øye. Dette innebærer at regulering som
omfatter vurdering av samfunnsordninger mer generelt, i større
grad må være omfattet av det nasjonalpolitiske
styringsrom enn regulering som direkte berører individer.
På samme måte som i dansk
rett, har Den europeiske menneskerettskonvensjon de senere år
hatt spesiell gjennomslagskraft i norsk rett. Når norske
domstoler drøfter forholdet til menneskerettighetsbestemmelser, er
det i stor grad denne konvensjonens bestemmelser som danner grunnlag
for analysene. Årsakene til dette er nok først
og fremst konvensjonens overvåkningssystem. Gjennom domstolen
i Strasbourg kan saker som har vært behandlet i det norske
rettssystemet fremmes for en internasjonal domstol som har kompetanse
til å felle en rettslig bindende dom overfor Norge.
Fram til nå har EMD truffet avgjørelse
i om lag 100 saker mot norske myndigheter. Av disse er om lag 85 pst.
avvist av domstolen. EMD har hittil felt dom i saker mot Norge i
13 tilfeller, herav 11 fellende og 2 frifinnende.
Inntil nå har ingen av avgjørelsene
i EMD hatt som direkte konsekvens at norsk lovgivning må endres.
I et flertall av avgjørelsene er det domstolenes praksisutøvelse
som har vært nærmere vurdert.
De senere år er bestemmelser i EMK
blitt prosedert for Høyesterett i en lang rekke saker,
hvorav knapt 2/3 omhandler strafferettslige spørsmål
og i overkant av 1/3 omhandler saker av sivilrettslig
karakter.
Regjeringen legger til grunn at norske domstoler
vil være varsomme med å overprøve lovgivers
tolkning av en internasjonal konvensjon, så lenge de norske bestemmelsene
bygger på en forsvarlig tolkning av de relevante konvensjonsbestemmelsene.
Særlig bør dette gjelde dersom det dreier seg
om bestemmelser som er vage, og dersom lovbestemmelsen bygger på verdiprioriteringer
og forholdet mellom konvensjonsbestemmelsen og den nasjonale lovbestemmelsen
har vært vurdert av lovgiver.
Den norske tradisjonen for teknisk utforming
av lover og forskrifter kjennetegnes blant annet ved at reglene
ofte er relativt kortfattede. Nærmere presiseringer gjøres
i forarbeider, forskrifter osv. EØS-reglene er ofte mer
detaljerte. For å oppfylle EØS-avtalens krav kan
det derfor være nødvendig å utforme regler
som sett med norske øyne virker unødig omfattende.
Den norske tradisjonen med å bruke
forarbeider som en sentral rettskilde ved fortolkning av bestemmelser
i regelverket skiller denne fra EU/EØS-retten.
På områder som reguleres av EØS-avtalen,
vil det i siste instans være EFTA-domstolens rettskildebruk
som er avgjørende for resultatet. Dette innebærer
at lovgiver i noe mindre grad enn tidligere kan basere seg på å gi førende
signaler gjennom forarbeidene.
Komiteenhar
merket seg at Makt- og demokratiutredningen bruker begrepet rettsliggjøring
om at forhold som tidligere lå innenfor de folkevalgtes
kompetanseområde, flyttes over til rettslige organer, og
at det politiske organets makt begrenses tilsvarende.
Sosiale og kulturelle problemer blir i økende
grad formulert som rettskrav. Domstoler og andre rettsorganer øker
sin kompetanse på bekostning av politikk og forvaltning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre,viser til at den
forrige maktutredningen fokuserte på forvaltningens utøvelse
av makt på bekostning av Stortinget. I den foreliggende
utredningen rettes søkelyset mot domstolenes og andre rettslige
organers økte makt på bekostning av de folkevalgtes
makt. Flertallet har merket seg at demokratiutredningen
hevder at skillet mellom lovgivning og lovfortolkning er i ferd
med å viskes ut og at økende rettsliggjøring
utgjør et demokratisk problem. Flertallet har
i denne sammenheng merket seg at utredningen legger til grunn at
flere individuelle rettigheter kan synes å medføre
en økende tendens til å søke rettslige
løsninger fremfor å søke kompromisser
og omforente løsninger innenfor politiske organer og forvaltningen
for øvrig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at stadig økende
rettighetslovgivning kan medføre at det skapes press mot offentlige
budsjetter ved at det kan være vanskelig å innfri
alle enkeltkrav på samme tid. Flertallethar merket seg at det er en fare for
at det først og fremst er ressurssterke mennesker som har
mulighet til å nytte disse rettighetene effektivt gjennom
rettsapparatet eller ved bruk av media. Flertallet viser
til at dette kan skape nye og utilsiktede sosiale konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartieter av den oppfatning at situasjonen i
dagens Norge viser at det er behov for en større grad av
rettighetslovgivning fordi det er mange utsatte grupper som ikke
i tilstrekkelig grad får flere av sine grunnleggende rettigheter
oppfylt fordi det blir prioritert annerledes blant annet i folkevalgte
organer. Det er derfor helt avgjørende at sentrale rettigheter
blir sikret gjennom en større grad av rettighetslovgivning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet peker på at lovfestede rettigheter
har gitt makt til de maktesløse, har sivilisert samfunnet
og er en forutsetning for samfunnsmessig likestilling. Rettigheter
til helsehjelp og utdanning har bidratt vesentlig til verdiskaping
i landet. De er dessuten fremmet av politiske partier og er vedtatt
etter politiske prosesser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
fremheve at staten bør fastsette minimumsstandarder som
er grunnleggende for folks velferd, uansett hvilken kommune de bor
i. Utover dette bør storting og regjering gi kommunene
frihet. Grunnleggende rettigheter først, deretter mest
mulig frihet til lokale prioriteringer. Disse medlemmer kan
ikke se at det innebærer et problem for folkestyret at
innbyggerne tilkjennes grunnleggende rettigheter. Heller ikke kan
det være et problem for folkestyret at den enkelte innbygger
klager på offentlige vedtak som gjelder personen selv,
og som gjelder basale rettigheter. Disse medlemmer vil
i den sammenheng påpeke at grunnleggende rettigheter overfor
den kommunale velferdsforvaltningen i svært liten grad
blir gjenstand for tvist i rettsapparatet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartieter likevel enige i
at dagens utilstrekkelige offentligebudsjetter
gjør det vanskelig å innfri alle rettigheter samtidig. Disse medlemmer mener
derfor at det må foretas en omfordeling fra privat til
offentlig sektor.
Disse medlemmer viser til at
ordningen med fri rettshjelp må omfatte forhold mellom
innbyggere og det offentlige og være så god at
ikke personer med lave inntekter lider rettstap.
Komiteen viser til
at antall lover som sikrer folk rett til velferdsgoder har økt
betydelig de siste årene. Lovfestingen har gitt enkeltmennesker
grunnlag for prøving i rettsapparatet med stat og kommune
som motpart. Krav som tidligere ble undergitt en samfunnsmessig
helhetsvurdering i folkevalgte organer, blir i dag vurdert enkeltvis
i domstolene. Dette innebærer en fare for at de mest ressurssterke
velger rettsapparatet, mens de svakere stilte lar være.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Kystpartiet, viser til at dette kan bidra til å svekke
det lokale folkestyret, samt bidra til økte samfunnsmessige
kostnader totalt sett. Flertallet ser at det kan
være betenkelig at lokale folkevalgte mister ombudsmannsrollen over
til ikke-folkevalgte domstoler som overprøver vurderinger
disse har gjort.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil peke på at underfinansiering
av kommunesektoren gjennom flere år har ført til
at folkevalgte organ har problemer med å fylle ombudsrollen
og ta egne initiativ. Dette økonomiske gapet, sammen med
kommuensektorens små muligheter til selv å skaffe
seg egne inntekter, er en trussel mot lokaldemokratiet og folkestyret.
Komiteen har merket
seg statsministerens uttalelser under komiteens høring
hvor han understreker betydningen av presise lovvedtak. Han uttaler:
"Det er fare for en økende grad av rettsliggjøring. Men
der er det veldig viktig også å skjelne mellom
følgende:
Hvis regjering og storting makter å gi
lover som er presise, trenger ikke det at borgerne kan appellere
til rettsapparatet for å få sine rettigheter ivaretatt, å være en
svekkelse av demokratiet. Det kan tvert imot faktisk være
en styrking av det, for vårt uavhengige rettsvesen er jo
også en del av vårt demokrati. Hvis derimot regjering
og storting i veldig stor grad gir lover som legger opp til skjønnsutøvelse,
og som kan være uklare, så kan en rettsliggjøring
være en svekkelse av demokratiet, for da er det andre enn
folkevalgte organer som treffer en rekke avgjørelser som
kanskje de folkevalgte burde ha tatt."
Komiteen vil understreke
at Stortinget som eneste lovgivende organ i vårt styringssystem,
har et ansvar for å fatte presise vedtak. Imidlertid, siden
lovene regulerer forholdet mellom enkeltindividet og det offentlige,
vil det på en rekke områder både være
riktig og nødvendig med mulighet for å utøve
skjønn. Mennesker er ulike og mulighetene for egenutvikling
er ulik uavhengig av hvor i landet de bor. Dette tilsier at en rekke
lover må inneholde et betydelig innslag av skjønn
dersom lovene skal tilfredsstille menneskers behov.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil derfor anbefale
tilbakeholdenhet når det gjelder rettighetsfesting av velferdsgoder
og oppfordrer til en bred debatt om forholdet mellom folkevalgt
prioritering og innflytelse på utbyggingen av velferdstjenestene
og hvilke velferdsgoder den enkelte skal kunne kreve gjennom rettsapparatet.
Komiteen vil imidlertid
påpeke at Stortinget i større grad bør
være seg sitt ansvar bevisst ved lovarbeidet og ta eierskap
til lovgivningen. Komiteen viser til at man ved vedtakelsen
av nye lover i større grad enn i dag bør være
seg bevisst at merknadsinstituttet ikke svekkes ytterligere som
tolkingsfaktor. Komiteen viser også til
at Stortinget som ledd i sin kontrollvirksomhet bør innta
en mer aktiv rolle i forhold til å vurdere om lover fungerer
etter sin intensjon.
Komiteen legger til grunn at
det fortsatt må være et mål å sikre
en fleksibel og overordnet samfunnsstyring uten at det innebærer
fraskrivelse av sentrale og effektive virkemidler for folkevalgt
maktutøvelse. Forholdet mellom statsmaktene må kontinuerlig
vurderes i forbindelse med ny lovgivning. Dette gjelder særlig ved
rettighetslovgivning og ved opprettelse av nye og helt eller delvis
uavhengige organer for myndighetsutøvelse.
Komiteen vil understreke at Stortinget
har rett til å endre lover som er vedtatt. Over tid har
Stortinget herredømme over lovgivningen. Dette innebærer
at Stortingets befatning med et område som styres rettslig, konstitusjonelt
ikke opphører etter at en lov er vedtatt.
Komiteen viser til at det i dag
ikke skjer noen systematisk gjennomgang eller vurdering av vedtatte lover.
De muligheter som foreligger til å vedta tidsbegrensete
lover eller til å foreta systematiske vurderinger av om
intensjonene etterleves, er ikke utprøvd i praksis. Komiteen vil
anbefale at det arbeides videre med sikte på å etablere
ordninger som sikrer Stortinget tilbakemelding om at vedtatte lover
fungerer etter hensikten.
Komiteen ber om at behovet for
forskning om virkningene av lover vurderes.
Komiteen viser i denne sammenheng
spesielt til opplysninger gitt av Advokatforeningen i åpen
høring med komiteen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet finner det hensiktsmessig å skille
mellom ulike former for "rettsliggjøring". Norsk tilslutning
til internasjonale konvensjoner og avtaler er en kvalitativt annen
type rettsliggjøring enn den som skyldes rettighetsfesting
av velferdsgoder.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstrefinner
det lite hensiktsmessig å legge til grunn et bastant og
kategorisk skille mellom norsk tilslutning til internasjonale konvensjoner
og avtaler på den ene side, og rettighetsfesting av velferdsgoder
på den andre. Disse medlemmer finner det
også lite hensiktsmessig å legge til grunn et
bastant skille mellom menneskerettighetskonvensjoner og andre avtaleforpliktelser
i en overordnet prinsipiell drøftelse av en eventuell økende
rettsliggjøring.
Komiteener av den prinsipielle oppfatning at inkorporering
av menneskerettighetskonvensjoner i alt overveiende grad har bidratt
til å styrke demokratiet og enkeltmenneskers rettigheter
overfor myndighetene.
Komiteen legger til grunn at
menneskerettighetene settes i sentrum både nasjonalt og
internasjonalt. Komiteen er av den grunnleggende
oppfatning at det er viktig å støtte det arbeid
som internasjonale organisasjoner og organer gjør for å sikre
etterlevelsen av menneskerettighetene.
Komiteen konstaterer at inngåelse
av internasjonale avtaler og konvensjoner reiser særlige
problemstillinger. Mulighetene for å endre inngåtte
avtaler er begrenset. Komiteen viser til at det er
regjeringen som har ansvaret for å inngå internasjonale
avtaler på vegne av Norge. For å sikre avtalene
folkevalgt forankring er det derfor nødvendig at spørsmål
om inngåelse av slike avtaler undergis grundig utredning
og at viktige prinsipper tas opp til drøfting i folkevalgte
organer før forhandlinger fullføres. Når
forhandlinger er avsluttet og ratifisering skal finne sted, vil
de folkevalgtes mulighet for påvirkning være ytterst
begrenset.
Komiteen har merket seg uttalelser
om at norske domstoler også har mistet innflytelse ved
at domsmakt overflyttes til den internasjonale arena. Både
EØS- avtalen og andre internasjonale avtaler binder Norge folkerettslig.
Komiteen ser de særlige
utfordringer dette reiser for forholdet mellom den lovgivende og
dømmende makt. Som en liten stat har imidlertid Norge en
sterk tradisjon som pådriver for internasjonale avtaler
og institusjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, vil påpeke at
internasjonal regulering bidrar til en forutsigbarhet vi alle er
tjent med, samtidig som norske myndigheters frihet til å utforme
politikk reduseres.
Komiteen deler også vurderingen
av at det er nødvendig å styrke utredningsprosessen
knyttet til internasjonale traktater før disse blir folkerettslig
bindende for Norge. Komiteen understreker at inkorporeringen av
menneskerettighetskonvensjonene i alt overveiende grad har bidratt
til å styrke enkeltmenneskers rettsstatus i forhold til
myndighetene, men ser det som ønskelig at Stortinget i
større grad enn i dag gjøres bevisst de praktiske
virkningene av de valg som fattes gjennom tilslutning til ulike
internasjonale avtaler og inkorporering av ulike bestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstrepartiviser
til at selv om det sjelden vil forekomme at norsk rett vil bli ansett å være
i strid med folkerettslige forpliktelser på menneskerettsområdet,
har den formelle gjennomføringen av norske menneskerettighetsforpliktelser internt
inntil for få år siden hatt et noe tilfeldig preg. Blant
annet ved rapportering til FNs Rasediskrimineringskomité har
det tidligere blitt påpekt at Norge har manglet sentral
lovgivning som sikrer gjennomføring av menneskerettighetene.
Menneskerettsloven, som Stortinget vedtok i 1999, inkorporerte i
utgangspunktet FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter, konvensjonen
om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt
den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og ga disse konvensjonene
forrang for norsk lovgivning.
Disse medlemmer viser til at
det er et politisk valg å gi forrang til menneskerettighetskonvensjonene, og
at det er en del av demokratiet. Menneskerettighetene gir en effektiv
beskyttelse til den enkelte, og er samtidig instrumenter som i likhet
med annen samfunnsutvikling også er i bevegelse. Dette
har også norske myndigheter visst helt siden man ratifiserte
de ulike konvensjonene, fordi de aller fleste har oppramsende gruppebestemmelser
med åpen ende, slik at man med utvikling i tiden også kan
inkludere grupper som ikke var tenkt spesifikt på da konvensjonene
ble utformet. Disse medlemmer vil vise til at det
ikke finnes noen eksempler på at menneskerettighetene har ført
til store negative konsekvenser for norske myndigheter. De som vil
begrense en inkorporering av kjernekonvensjonene på menneskerettsområdet,
må også ha bevisbyrden og vise faktisk svekkelse
av andre rettigheter.
Disse medlemmer vil påpeke
at inkorporering av menneskerettighetskonvensjoner og lignende imidlertid
ikke innebærer en type rettsliggjøring som svekker
den politiske makt. Det dreier seg om normer og minstestandarder
som skal sikre respekt for og beskyttelse av menneskeverdet. En
slik beskyttelse av enkeltmenneskers rettigheter innebærer
etter disse medlemmers mening tvert om en styrking
av demokratiet. En slik utvidelse av demokratiet til å omfatte
grunnleggende rettigheter utgjør følgelig et supplement
og står ikke i konkurranseforhold til andre demokratiske
grunnprinsipper.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Kystpartiet vil påpeke at inkorporering av menneskerettighetskonvensjoner
og lignende ikke uten videre innebærer en type rettsliggjøring
som svekker den politiske makt. Det kan for eksempel dreie seg om normer
og minstestandarder som skal sikre respekt for og beskyttelse av
menneskeverdet. En slik beskyttelse av enkeltmenneskers rettigheter
kan, etter disse medlemmers mening, tvert om bidra
til en styrking av demokratiet. En slik utvidelse av demokratiet til å omfatte
grunnleggende rettigheter utgjør følgelig et supplement
og står ikke i konkurranseforhold til andre demokratiske
grunnprinsipper.
Disse medlemmer vil imidlertid
også påpeke at internasjonale konvensjoner kan
ha en dynamikk som gjør at inkorporering kan innebære
tilslutning til framtidige rettsforhold vi ikke senere kan ta stilling
til.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at en
utvikling i retning av et sterkere internasjonalt regelverk er en ønsket
utvikling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk
Venstreparti, deler imidlertid Regjeringens
vurdering av behovet for økt oppmerksomhet mot utfordringer
knyttet til en inkorporering av internasjonalt regelverk. Flertallet viser
til at for eksempel Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) benytter
en annen tolkingslære og andre tolkningsprinsipper enn
norsk høyesterett. Deler av den praksis som gradvis har
blitt utviklet med tilknytning til EMK, er forhold som lovgiver
ikke med rimelighet kunne forvente ved selve inkorporeringen. Flertallet viser eksempelvis
til tolkningen av bestemmelser i EMK vedrørende hva som
regnes som "straff" eller ikke, som på flere områder
skiller seg fra norsk lovgivning. Tilleggsskatt og enkelte tvangstiltak
etter barnevernloven har eksempelvis ikke vært å regne
som straff etter nasjonal rett. Flertallet viser
til at det etter prinsippet om autonom tolkning av internasjonale
konvensjoner, har utviklet seg en viss spenning mellom det norske
systemet med separate strafferettslige og forvaltningsmessige prosesser
for oppfølging av visse typer lovovertredelser og EMK.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet deler
Regjeringens vurdering av at man bør følge et
føre-var-prinsipp ved fremtidig bruk av såkalte
forrangsbestemmelser, slik praksis har vært til nå. Disse
medlemmer har merket seg Regjeringens drøftelse
av spørsmålet om det nasjonalpolitiske styringsrom
på ulike samfunnsområder. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng som eksempel til Regjeringens henvisning til
Høyesteretts avgjørelse om politisk TV-reklame
og de avveininger som ble gjort i denne saken. Disse medlemmer viser
for øvrig til at dette spørsmålet ble
drøftet da Stortinget den 30. september 2004 behandlet
Ytringsfrihetsmeldingen og at Stortinget tok prinsipielt standpunkt
til dette spørsmålet ved behandlingen av denne
meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at ethvert valgt storting i sin valgperiode bør
foreta en gjennomgang av alle konvensjoner Norge er folkerettslig
bundet av for å vurdere om de fortsatt bør gjelde
eller sies opp. Når avtaler eksplisitt må fornyes, må spørsmålet
om fornyelse avgjøres av Stortinget. Disse medlemmer konstaterer
at alle øvrige partier stemte imot en slik ordning 6. juni
2005.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet vil understreke at problemstillingen
knyttet til rettsliggjøring er særlig aktuell
i forhold til internasjonale avtaler som regulerer handel og økonomi,
slik som EØS- og WTO-avtalen. I slike tilfeller vil en
rettsliggjøring, etter disse medlemmers oppfatning,
kunne føre til en svekkelse av demokratiet gjennom at de
folkevalgtes påvirkning på utviklinga blir redusert.
Samtidig vil grunnleggende rettigheter som er nedfelt i andre internasjonale
konvensjoner, og i politiske vedtak og lovvedtak nasjonalt, stå i
fare for å bli undergravet.
Disse medlemmer viser videre
til at EØS-avtalen blir stadig mer omfattende, noe som
i hovedsak skyldes at overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen
har inntatt en svært aktiv rolle i forhold til utvidet tolkning
av grunnprinsippene i EØS-avtalen. Disse medlemmer savner
en gjennomgang og analyse av denne utviklingen i meldingen, i tillegg
til en vurdering av alternative måter å organisere
vårt forhold til EU på. Disse medlemmer mener
en i en slik sammenheng burde sett på institusjonelle rammeverk
der endring av avtalen skjer gjennom reforhandling, og ikke retolkning,
noe som blant annet er tilfellet for Sveits’ bilaterale
avtaler med EU.