Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Anniken Huitfeldt, Gerd Janne Kristoffersen, Anna Ljunggren
og Torfinn Opheim, fra Fremskrittspartiet, Anders Anundsen, Jon Jæger
Gåsvatn og Åse M. Schmidt, fra Høyre,
lederen Ine Marie Eriksen og Gunnar Gundersen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Lena Jensen og Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti,
Ola T. Lånke, fra Senterpartiet, Inger S. Enger, og fra Venstre,
Odd Einar Dørum, viser til at et hovedmål
for meldingen om kirkeøkonomien nå er en gjennomgang
av den økonomiske utviklingen for Den norske kirke etter
framleggelsen av St.meld. nr. 14 (2000-2001) Børs og katedral
- om økonomien i Den norske kyrkja. Den gang behandlet
Stortinget den økonomiske situasjonen for Den norske kirke
i lys av de økonomiske virkningene av den nye kirkelovgivningen,
jf. Innst. S. nr. 187 (2000-2001). Meldingen viste blant annet utviklingen
i de kommunale bevilgningene til kirken i perioden 1991-1999.
Komiteen mener det er viktig
at det legges frem en økonomimelding med jevne mellomrom
som kan gi grunnlag for videre oppfølging i forhold til
Kirkens økonomi.
Komiteen har merket seg at departementet
i meldingen ikke tar opp spørsmål om prinsipielle
eller fundamentale endringer i Den norske kirkes finansieringsordninger,
men at dette er noe man må komme tilbake til i forbindelse
med behandlingen av Stat/kirke-utvalgets utredning.
Komiteen registrerer at det ifølge
meldingen har vært en betydelig økning i de statlige
bevilgningene til Den norske kirke over statsbudsjettet de senere år. Budsjettveksten
skyldes i hovedsak en styrking av prestetjenesten og Stortingets
vedtak om innføring av en trosopplæringsreform. Økningen
i antall prestestillinger har særlig sammenheng med en
ny rammeavtale som skal gi en bedre regulering av prestenes ukentlige arbeidstid.
Fra 2004 ble Den norske kirke omfattet av ordningen med skattefritak
for gaver til frivillige organisasjoner.
Komiteen viser til at de kommunale
overføringene i perioden fra 1999 til 2003 har hatt 2 pst.
større økning enn lønns- og prisveksten
i kommunesektoren og at fellesrådenes samlede driftsutgifter økte
med rundt 30 pst.
Komiteen viser til at det i forbindelse
med innføringen av den nye kirkeloven (1996) ble opprettet
kirkelige fellesråd i alle kommuner med flere enn ett menighetsråd.
Fellesrådene fikk forvaltningsansvar særlig i økonomiske
og tjenestemannsrettslige forhold. Ansvaret hadde tidligere i hovedsak
ligget i kommunene. Komiteen har imidlertid merket
seg at meldingen ikke gir noen beskrivelse av forholdet mellom de tildelte
midler til fellesrådene og utviklingen i de oppgaver disse
rådene er blitt pålagt, blant annet som følge av
den nye kirkeloven. Komiteen mener en slik beskrivelse
ville gitt en bedre forståelse av Kirkens reelle økonomiske
situasjon og den økonomiske utviklingen.
Komiteen har merket seg at Kirkemøtet
ved sin behandling av meldingen i 2005 ga uttrykk for at det er behov
for en forskningsbasert undersøkelse av samlede inntekter
fra stat og kommune i forhold til faktiske oppgaver på alle
nivåer i Kirken.
Komiteen har videre merket seg
at fellesrådene i kommuner med lavest innbyggetall gjennomgående har
hatt en markert svakere inntekts- og utgiftsvekst enn andre fellesråd.
Fellesrådene i disse kommunene opptrer på vegne
av svært små enheter og har små ressurser.
Det dreier seg om ca. 130 kommuner som har mindre enn 2 500
innbyggere. Beregninger gjort av Kirkens arbeidsgiverorganisasjon
(KA) viser at de 130 minste kommunene (de med færre enn
2 500 innbyggere) i gjennomsnitt har 1,1 mill. kroner i
kommunale tilskudd pluss tjenesteyting. Dette skal dekke lovbestemte
oppgaver som drift og vedlikehold av kirker, drift og vedlikehold
av kirkegårder, personalutgifter, driftsutgifter og annet.
Komiteen viser til at det er
en sammenheng mellom kirkeøkonomien og kommuneøkonomien,
jf. kirkeloven § 15 som regulerer kommunenes lovfestede økonomiske
ansvar overfor Kirken.
Komiteen ser det som viktig at
veksten i fellesrådenes økonomi fortsetter også i
tiden som kommer med tanke på styrking av menighetsarbeidet
og den utadrettede virksomheten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger til grunn
at de økte overføringene til kommunene i 2006
også må komme fellesrådene til gode.
Komiteen har merket
seg at Kirkemøtet 2005 i forbindelse med sin behandling
av stortingsmeldingen vedtok en uttalelse der behovet for økte
ressurser til Den norske kirke ble sterkt understreket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har også merket
seg Kirkemøtets påpekninger av at de nordiske
søsterkirkene har langt høyere bevilgninger pr.
medlem enn Den norske kirke.
Komiteen har merket seg at utviklingen
i kirkeøkonomien etter 2003 har mange likhetstrekk
med utviklingen i årene før. Meldingen refererer
en undersøkelse foretatt av KA våren 2005, som
viser at for de fellesrådene som er representert i undersøkelsen, økte driftsinntektene
med 0,7 pst. fra 2003 til 2004. Til sammenlikning økte
de samme fellesrådenes samlede driftsutgifter med 0,5 pst.
Undersøkelsen viser også at bevilgningene fra
kommunene ble redusert i 2004, noe som skyldes omleggingen av momskompensasjonsordningen.
Komiteen har videre merket seg
at de økte overføringene i frie midler fra staten
til kommunene i statsbudsjettet for 2006 (5,7 mrd. kroner) har skapt
forventninger om økte overføringer til Kirken
i de enkelte kommuner.
Komiteen viser i denne sammenheng
til at KA har gjennomført en økonomiundersøkelse
blant de kirkelige fellesrådene i januar i 2006, hvor ca.
50 pst. av fellesrådene deltok. Ifølge undersøkelsen
har KA fastslått at de kommunale overføringene
til Kirken økte med ca. 3 pst. i gjennomsnitt, jf. brev
(vedlagt) fra statsråden datert 28. februar 2006.
Komiteen viser også til
at ca. halvparten av fellesrådene oppgir at de økte
overføringene til kommunene ikke har medført økte
bevilgninger til fellesrådene, jf. brev (vedlagt) fra statsråden
datert 9. mars 2006. I nevnte brev fra departementet ble
det også vist til at slike spørreundersøkelser
om veksten i de kommunale overføringer til Kirken ved inngangen
til et budsjettår er usikre.
Komiteen viser til at prestetjenesten
ifølge meldingen har vært styrket gjennom flere
prestestillinger og økte bevilgninger til prosteembetene.
Gjennom avtaler om regulert fritid og beredskapsordninger for prestene
bl.a., er det tilrettelagt for en bedre ivaretakelse av personalpolitiske
hensyn i presteskapet.
Komiteen vil understreke at tilføringen
av flere prestestillinger skulle kompensere for disse ordningene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil påpeke at økningen i antall
prestestillinger som følge av avtaler om regulert fritid
og beredskapsordninger for prestene ikke nødvendigvis har
ført til en styrking av prestetjenesten i menighetene.
Komiteen konstaterer
videre at midler bevilget over statsbudsjettet for 2006 til prestetjenesten
ifølge departementets tildelingsbrev er overført
til fellesrådene og ment å skulle dekke behov
for "administrativ og merkantil bistand", ikke prestestillinger.
Komiteen viser til at Sjømannskirken
- Norsk kirke i utlandet, på vegne av Den norske kirke
gjør et viktig arbeid ved å ivareta den kirkelige
betjening av nordmenn i utlandet. Komiteen viser
videre til at Sjømannskirken bare er kort omtalt i meldingen. Komiteen vil
understreke viktigheten av en positiv utvikling av tilskuddet til
virksomheten.
Komiteen vil be departementet
om å utrede nærmere hvilke sammenhenger det er
mellom kommunestørrelse, soknestørrelse, antall
kirker og andre strukturelle forhold som har betydning for en effektiv
og funksjonsdyktig kirkeforvaltning.
Komiteen viser til at mange små fellesråd
ikke har fått del i samme økonomiske utvikling
som andre deler av sektoren. Komiteen vil legge til
grunn at det etableres demokratiske organer når det foretas
omorganiseringer og det etableres nye forvaltningsenheter. Komiteen ber
om at det i statsbudsjettet for 2007 vurderes målrettede
ordninger som kan stimulere til en mer funksjonell og kostnadseffektiv
virksomhet i de minste kommunene.
Komiteen er kjent med at mange
fellesråd har store utfordringer med å dekke sin
andel av utgiftene til diakon- og undervisningsstillinger, og at
mange av disse stillingene er utsatt i små fellesråd
med knappe ressurser. Komiteen vil be departementet
vurdere dagens tilskuddsordning.
Komiteen viser til den svake
inntekts-/utgiftsveksten fellesrådene i kommuner
med lavt innbyggertall har hatt i forhold til fellesråd
i større kommuner. Komiteen er enig i at
denne utviklingen gjør det berettiget å reise
spørsmålet om de generelle betingelsene for en
funksjonsdyktig og selvstendig kirkeforvaltning er til stede i disse
områdene. Komiteen er også enig
i at det utviklingsarbeid som er i gang med formål å prøve
ut større og mer funksjonsdyktige kirkelige forvaltningsenheter,
må videreføres.
Komiteen mener også det
er klare tegn på at fordelingen av ressursene mellom og
innenfor de ulike bispedømmene i Den norske kirke er skjev
i forhold til folketallsendringene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener dette må komme
til uttrykk blant annet ved opprettelse av nye stillinger.
Komiteen viser til
at meldingen legger vekt på at det gjennom omorganisering
og omstrukturering til færre menighetsråd kan
være et effektiviserings- og innsparingspotensiale. Komiteen ser
fordeler ved å etablere større enheter, men vil
understreke at det her som ellers må være lokal
oppslutning og motivasjon for endringsprosessene. Menighetsarbeid
er i stor grad basert på frivillighet. Arbeidet er derfor
helt avhengig av at folk kjenner tilhørighet og nærhet.
Komiteen mener det bør
stimuleres til samarbeid på tvers av menighetsgrenser og
på tvers av fellesrådsgrenser for å utnytte
den kompetansen som finnes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at prestetjenesten er omorganisert
slik at presten blir ansatt i prostiet. Flertallet mener
dette vil skape en bedre arbeidsdag for presten, og det vil også være
en styrke for menighetsarbeidet. Flertallet mener
at en må stimulere til en tilsvarende utvikling for andre
deler av kirkelig ansatte slik at en kan etablere tjenester på tvers
av menighets- og fellesrådsgrenser.
Komiteen viser til at den kirkelige
trosopplæring, som tidligere var konsentrert om konfirmasjonstiden, nå vil
bli betydelig mer omfattende. Gjennom innføringen av trosopplæringsreformen
utvides opplæringen vesentlig og inngår som et
bredt og systematisk tilbud til alle barn fra 0 til 18 år.
Komiteen viser videre til at
en økonomiske satsingen på trosopplæring
i Den norske kirke utløser tilsvarende økning
i den offentlige støtten til andre tros- og livssynsamfunn,
regnet etter antallet medlemmer i det enkelte samfunn.
Komiteen viser til Innst. S.
nr. 200 (2002-2003) der det står:
"Flertallet viser til at opplæringen er
anslått til å ha en økonomisk ramme på ca.
250 mill. kroner når den er fullt utbygd. Flertallet ser
disse anslagene som en norm og ramme for omfanget. Flertallet viser
til at det er i de årlige budsjettene nødvendige
bevilgninger skal gis. I forsøksperioden mener flertallet
det skal være øremerkede bevilgninger."
Komiteen viser til at de første
fem årene av reformperioden gjennomføres som en
forsøks- og utviklingsfase, organisert som et
prosjekt under ledelse av en styringsgruppe oppnevnt av Kirkerådet.
Formålet med forsøks- og utviklingsarbeidet er å få et
bredt erfaringsgrunnlag for videre utvikling av trosopplæringsreformen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til meldingen
der det heter at trosopplæringsreformen er en av de største
og viktigste reformene i nyere tid.
Flertallet mener derfor det er
viktig å holde progresjonen i opptrappingen av bevilgningene
til reformen over de årlige budsjettene fremover, jf. Innst.
S. nr. 200 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet var mot innføringen av trosopplæringsreformen. Disse
medlemmer registrerer at flertallet i Innst. S. nr. 200
(2002-2003) mener trosopplæringsreformen vil ha en økonomisk
ramme på ca. 250 mill. kroner når den er fullt utbygd. Disse
medlemmer vil ikke binde seg til et slikt omfang av trosopplæringsreformen. Disse medlemmer mener
videre at det er viktig at Regjeringen følger opp trosopplæringsreformen
ved en kvalitetssikring av de tiltakene som gjennomføres
både i og utenfor Den norske kirke. Trosopplæringsreformen er
en meget krevende reform, både innholdsmessig og økonomisk,
og det er nødvendig med konkret oppfølging av
gjennomføring. Disse medlemmer forutsetter
at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en melding om dette.
Komiteen viser til
underveis-evalueringen av trosopplæringsreformen. I delrapport
3 konkluderes det med at reformen har skapt økt engasjement
i menighetene som er med i forsøket. Komiteen viser
til at prosjektorganisasjonen og menighetene har fulgt opp de føringene
som ble gitt i Innst. S. nr. 200 (2002-2003).
Komiteen mener det er Kirken
innenfor de rammer som er gitt, som skal styre både struktur
og innhold i trosopplæringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil likevel be Kirkerådet vurdere om det ikke bør
tas initiativ til prosjekter der religionsdialog skal være
det grunnleggende tema. I det siste har vi sett tendenser til økende
religionskonflikter. Bare gjennom dialog og fjerning av misforståelser
kan denne type konflikter motarbeides. Barn og unge som er trygge
på egen identitet og eget trosgrunnlag, er viktige for å skape økt
forståelse mellom religioner. Flertallet viser
til at alle tros- og livssynsamfunn mottar støtte til opplæring,
slik at det praktiske bør ligge til rette for prosjekter
på tvers av religioner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er fullt
ut enige i at det mer enn noen gang er viktig å bygge gode
relasjoner og fremme dialog mellom ulike religiøse retninger. Disse
medlemmer er også kjent med at så vel
Den norske kirke som ulike trossamfunn er involvert i dialogarbeid
på flere plan både i Norge og internasjonalt.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig å styrke
det pågående dialogarbeid som drives i regi av
ulike organer som Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn,
Norges Frikirkeråd og Norges kristne råd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at meldingen først
og fremst er en rapport om kirkeøkonomien, hvor Stortingets
ansvar er klart definert etter kirkeloven.
Komiteen viser til at det fra
1. juli 2004 ble innført ny tjenesteordning for
proster. Det ble samtidig foretatt endringer i tjenesteordning for
menighetsprester. Reformen innebærer at prostene er pålagt
et betydelig større ansvar for prestenes tjeneste og har
fått et markert større ansvar som ledere.
Komiteen viser til at etter den
nye tjenesteordningen for menighetsprester skal prostiet, ikke prestegjeldet,
være prestenes tjenestedistrikt, med ett eller flere sokn
som tjenestested. En omregulering av tjenestedistriktene fra dagens
vel 620 distrikter (prestegjeld) til 104 (prostier) innebærer
en betydelig endring i de organisatoriske rammene for prestetjenesten.
Prestene forutsettes heretter å få utvidet sitt
tjenestedistrikt til et vesentlig større geografisk område.
Det betyr at en rekke kapellanstillinger omgjøres til soknepreststillinger,
og at de fleste menighetsprestene må få nye arbeidsavtaler.
Komiteen har merket seg at prostene
fortsatt skal utføre tjeneste som menighetsprester og at
det er vedkommende biskop som i hvert enkelt tilfelle som fastsetter
eller regulerer omfanget av prostens tjeneste som menighetsprest.
I gjennomføringen av tjenesteordningen, særlig
i de større prostiene, er det anslått at 50 pst. av
stillingen kan være et egnet normativt utgangspunkt til
bruk på lederoppgaver. Dette vil innebære en tilsvarende
reduksjon i prostens ordinære prestetjeneste. Komiteen vil
derfor understreke at prostene må sikres de nødvendige
administrative ressurser for at reformen kan bli vellykket. Komiteen vil
samtidig også understreke at dette ikke må skje
på bekostning av prestetjenesten i lokalmenighetene.
Komiteen er enig med departementet
i at den omorganisering av prestetjenesten som nå er i
gang, er omfattende og viktige omstillingstiltak som vil ha betydelig
innvirkning også på den kirkelige organiseringen
for øvrig.
Komiteen viser til at det er
iverksatt flere sentrale tiltak som skal bidra til mer effektiv
bygningsforvaltning gjennom økt kunnskap og bedre dokumentasjon. Med
dette vil en på sikt kunne oppnå betydelige innsparinger
i driftsutgiftene til kirkebygg. Kirkebyggdatabasen, som
kom i drift fra 1. januar 2005, inneholder registre med
opplysninger om kirkene i Norge. Databasen skal tjene som et verktøy
i forvaltningen av det enkelte kirkebygg. Gjennom etableringen av
en felles forsikringsordning for kirkene er det også oppnådd betydelige
besparelser i forsikringspremien for den enkelte kirke, og gjennom
et sentralt energiøkonomiseringsprosjekt for kirker utvikles
og formidles kunnskap og kompetanse om blant annet energieffektivisering
i kirkene. Komiteen er enig med departementet at
det er viktig at tiltakene overfor kirkebyggene videreføres og
videreutvikles.
Komiteen viser til at kirkebyggene
i landet har et istandsettings- og oppgraderingsbehov beregnet til minimum
8 mrd. kroner. Komiteen viser til at primæransvaret
for kirkebyggene påhviler kommunene, men at det likevel
er behov for et krafttak fra statens side for å rette opp
i situasjonen.
Komiteen viser til at det fra
2005 er det innført en rentekompensasjonsordning for kirkebygg.
Kompensasjonsordningen er en viktig stimulans for økt vedlikehold
av kirkebyggene.
Komiteen viser til behandlingen
av St.meld. nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner, der det ble
forslått at staten tar et medansvar for sikring og bevaring
av kirker som er fredet etter kulturminneloven. Komiteen viser
til at departementet skal komme tilbake til Stortinget med en strategi
for hvordan alle fredete og verneverdige kirker, herunder steinkirker
fra middelalderen, kan sikres et forsvarlig vedlikeholdsnivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener vedlikeholdsetterslepet
på kirkebygningene viser at kommunene ivaretar sine vedlikeholdsforpliktelser
i for liten grad. Disse medlemmer mener derfor det
er nødvendig å utvide den vedtatte rentekompensasjonsordningen
for kirkebygg for å sikre seg mot ytterligere forfall av
kirkebygg.
Komiteen viser til at det nå foreligger
en ny offentlig utredning om statskirkeordningen, utført
av Gjønnes-utvalget. Utvalget har også sett på spørsmålet om
eiendoms- og disposisjonsretten over Opplysningsvesenets fond ved
et eventuelt skille mellom staten og Kirken. Komiteen har
merket seg at Regjeringen i meldingen ser det som mest naturlig å utsette å ta
stilling til dette spørsmålet til utvalgsinnstillingen
skal behandles.
Komiteen viser til Justisdepartementets
konklusjon i forhold til eiendomsretten til Opplysningsvesenets
fond. Komiteen er enig med Gjønnes-utvalget
i at uansett hvordan eierforholdene til fondet vurderes, vil dette
være et politisk spørsmål som Stortinget
står rettslig fritt til å ta stilling til i forbindelse
med behandlingen av utvalgets innstilling.
Komiteen viser til at Opplysningsvesenets
fond har betydelige verdier i form av pengekapital og eiendommer.
Fondets eiendommer omfatter presteboliger, forpaktnings- og jordleiebruk
med tilhørende bygninger, skog og festetomter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til fondets betydelige verdier og vil understreke at det er
viktig at avkastningen av finanskapitalen blir størst mulig
for å skaffe penger som skal brukes til kirkelige formål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser videre
til at Opplysningsvesenets fond er et selvstendig rettssubjekt som
forvaltes av staten til beste for Den norske kirke. Målet
er at fondet forvaltes slik at det gir avkastning og over tid kan
gi rom for økte bidrag til Den norske kirke.
Disse medlemmer har merket seg
at fondets formål og lovgrunnlag innebærer at
fondet ikke kan avstå eller gi bort verdier, f.eks. ved
salg av arealer eller bygninger til lavere pris enn markedsverdi,
eventuelt konsesjonspris, jf. lov om Opplysningsvesenets fond.
Komiteen viser til
at kirkeloven forutsetter at Kirkemøtet skal gi uttalelse
i saker om viktige endringer i lover på det kirkelige område.
Komiteen viser til at fondet årlig
bidrar med betydelige beløp til driften av Den norske kirke,
både gjennom finansielle tilskudd til blant annet barne-
og ungdomsarbeid og gjennom ivaretakelsen av preste-boligene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at et flertall i Odelstinget i tråd med Innst.
O. nr. 2 (2002-2003) lovfestet inflasjonsjustering av fondet. Dette
innebærer at deler av avkastningen innelåses. Flertallet mener det
er uheldig at deler av avkastningen på denne måten unndras
alternativ disponering. Dette er spesielt uheldig i en tid da behovet
for driftsmidler til kirkelig aktivitet og til vedlikehold av kirkebygg
er stort. Flertallet er kjent med at Regjeringen
vil fremme en proposisjon i løpet av april 2006 med forslag
om å endre loven slik at en tar bort bindingen som ligger
i inflasjonsjusteringen.
Flertallet viser til at finanskapital
som genereres ved salg av eiendom, skal tilføres kapitalfondet. Flertallet viser
til at det er anslått et vedlikeholdsetterslep på minimum
8 mrd. kroner når det gjelder kirkebygg. Spesielt for middelalderkirkebygg
og kirkebygg fra før 1650 er det avgjørende at
det blir tatt et krafttak for å sikre disse mest sentrale
kulturverdiene. Flertallet ber departementet vurdere
om deler av kapitalen som frigjøres ved salg av fast eiendom,
kan disponeres til vedlikehold av vernede kirkebygg. Flertallet ber Regjeringen
komme tilbake med sak til Stortinget på en egnet måte.
Flertallet viser til at i 1994
ble Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) opprettet for å skille forvaltning
og forskning. Målet var blant annet å styrke forskningsinnsatsen
rettet inn mot stavkirkene. Det var forutsatt at NIKU skulle skaffe
midler blant annet gjennom salg av forskningstjenester. Det å skaffe
ekstern inntjening til grunnforskning er vanligvis en vanskelig oppgave,
og i 2002 ble det kontinuerlige arbeidet med dokumentasjon og arkeologiske
undersøkelser av stavkirkene lagt ned.
Flertallet vil understreke at
forskning og kunnskapsutvikling om stavkirkene er en forutsetning
for å kunne ta vare på denne sentrale del av kulturarven
på en forsvarlig måte. Stavkirkene representerer
det mest unike av vår del av den europeiske kulturarven,
og det er vårt ansvar å forvalte og generere kunnskap
som gjør oss i stand til å ta vare på denne
kulturarven på en forsvarlig måte.
Flertallet ber departementet
vurdere framtidig organisering av dette arbeidet. Det er viktig
at en får på plass en forskningskompetanse og
at denne blir plassert ved et allerede tungt forskningsmiljø innenfor arkeologi/bygningsteknikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at Opplysningsvesenets fond har sin opprinnelse i Kirkens eiendommer
fra gammel tid og er eier av betydelige verdier i form av pengekapital
og eiendommer.
Disse medlemmer mener offentlige
myndigheter ikke ensidig kan fraskrive seg ansvaret for kirkenes vedlikeholdsetterslep
ved å benytte fondets midler til oppussing.