Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Freddy de Ruiter, Anniken Huitfeldt, Gerd Janne Kristoffersen, Anna Ljunggren og Torfinn Opheim, fra Fremskrittspartiet, Anders Anundsen, Jon Jæger Gåsvatn og Åse M. Schmidt, fra Høyre, lederen Ine Marie Eriksen og Gunnar Gundersen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lena Jensen og Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, fra Senterpartiet, Inger S. Enger, og fra Venstre, Odd Einar Dørum, viser til at et hovedmål for meldingen om kirkeøkonomien nå er en gjennomgang av den økonomiske utviklingen for Den norske kirke etter framleggelsen av St.meld. nr. 14 (2000-2001) Børs og katedral - om økonomien i Den norske kyrkja. Den gang behandlet Stortinget den økonomiske situasjonen for Den norske kirke i lys av de økonomiske virkningene av den nye kirkelovgivningen, jf. Innst. S. nr. 187 (2000-2001). Meldingen viste blant annet utviklingen i de kommunale bevilgningene til kirken i perioden 1991-1999.

Komiteen mener det er viktig at det legges frem en økonomimelding med jevne mellomrom som kan gi grunnlag for videre oppfølging i forhold til Kirkens økonomi.

Komiteen har merket seg at departementet i meldingen ikke tar opp spørsmål om prinsipielle eller fundamentale endringer i Den norske kirkes finansieringsordninger, men at dette er noe man må komme tilbake til i forbindelse med behandlingen av Stat/kirke-­utvalgets utredning.

Kirkeøkonomien 1999-2003

Komiteen registrerer at det ifølge meldingen har vært en betydelig økning i de statlige bevilgningene til Den norske kirke over statsbudsjettet de senere år. Budsjettveksten skyldes i hovedsak en styrking av preste­tjenesten og Stortingets vedtak om innføring av en trosopplæringsreform. Økningen i antall prestestillinger har særlig sammenheng med en ny rammeavtale som skal gi en bedre regulering av prestenes ukentlige arbeidstid. Fra 2004 ble Den norske kirke omfattet av ordningen med skattefritak for gaver til frivillige organisasjoner.

Komiteen viser til at de kommunale overføringene i perioden fra 1999 til 2003 har hatt 2 pst. større økning enn lønns- og prisveksten i kommunesektoren og at fellesrådenes samlede driftsutgifter økte med rundt 30 pst.

Komiteen viser til at det i forbindelse med innføringen av den nye kirkeloven (1996) ble opprettet kirkelige fellesråd i alle kommuner med flere enn ett menighetsråd. Fellesrådene fikk forvaltningsansvar særlig i økonomiske og tjenestemannsrettslige forhold. Ansvaret hadde tidligere i hovedsak ligget i kommunene. Komiteen har imidlertid merket seg at meldingen ikke gir noen beskrivelse av forholdet mellom de tildelte midler til fellesrådene og utviklingen i de oppgaver disse rådene er blitt pålagt, blant annet som følge av den nye kirkeloven. Komiteen mener en slik beskrivelse ville gitt en bedre forståelse av Kirkens reelle økonomiske situasjon og den økonomiske utviklingen.

Komiteen har merket seg at Kirkemøtet ved sin behandling av meldingen i 2005 ga uttrykk for at det er behov for en forskningsbasert undersøkelse av samlede inntekter fra stat og kommune i forhold til faktiske oppgaver på alle nivåer i Kirken.

Komiteen har videre merket seg at fellesrådene i kommuner med lavest innbyggetall gjennomgående har hatt en markert svakere inntekts- og utgiftsvekst enn andre fellesråd. Fellesrådene i disse kommunene opptrer på vegne av svært små enheter og har små ressurser. Det dreier seg om ca. 130 kommuner som har mindre enn 2 500 innbyggere. Beregninger gjort av Kirkens arbeidsgiverorganisasjon (KA) viser at de 130 minste kommunene (de med færre enn 2 500 innbyggere) i gjennomsnitt har 1,1 mill. kroner i kommunale tilskudd pluss tjenesteyting. Dette skal dekke lovbestemte oppgaver som drift og vedlikehold av kirker, drift og vedlikehold av kirkegårder, personalutgifter, driftsutgifter og annet.

Komiteen viser til at det er en sammenheng mellom kirkeøkonomien og kommuneøkonomien, jf. kirkeloven § 15 som regulerer kommunenes lovfestede økonomiske ansvar overfor Kirken.

Komiteen ser det som viktig at veksten i fellesrådenes økonomi fortsetter også i tiden som kommer med tanke på styrking av menighetsarbeidet og den utadrettede virksomheten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger til grunn at de økte overføringene til kommunene i 2006 også må komme fellesrådene til gode.

Komiteen har merket seg at Kirkemøtet 2005 i forbindelse med sin behandling av stortingsmeldingen vedtok en uttalelse der behovet for økte ressurser til Den norske kirke ble sterkt understreket.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har også merket seg Kirkemøtets påpekninger av at de nordiske søsterkirkene har langt høyere bevilgninger pr. medlem enn Den norske kirke.

Kirkeøkonomien 2004-2005

Komiteen har merket seg at utviklingen i kirke­økonomien etter 2003 har mange likhetstrekk med utviklingen i årene før. Meldingen refererer en undersøkelse foretatt av KA våren 2005, som viser at for de fellesrådene som er representert i undersøkelsen, økte driftsinntektene med 0,7 pst. fra 2003 til 2004. Til sammenlikning økte de samme fellesrådenes samlede driftsutgifter med 0,5 pst. Undersøkelsen viser også at bevilgningene fra kommunene ble redusert i 2004, noe som skyldes omleggingen av momskompensasjonsordningen.

Komiteen har videre merket seg at de økte overføringene i frie midler fra staten til kommunene i statsbudsjettet for 2006 (5,7 mrd. kroner) har skapt forventninger om økte overføringer til Kirken i de enkelte kommuner.

Komiteen viser i denne sammenheng til at KA har gjennomført en økonomiundersøkelse blant de kirkelige fellesrådene i januar i 2006, hvor ca. 50 pst. av fellesrådene deltok. Ifølge undersøkelsen har KA fastslått at de kommunale overføringene til Kirken økte med ca. 3 pst. i gjennomsnitt, jf. brev (vedlagt) fra statsråden datert 28. februar 2006.

Komiteen viser også til at ca. halvparten av fellesrådene oppgir at de økte overføringene til kommunene ikke har medført økte bevilgninger til fellesrådene, jf. brev (vedlagt) fra statsråden datert 9. mars 2006. I nevnte brev fra departementet ble det også vist til at slike spørreundersøkelser om veksten i de kommunale overføringer til Kirken ved inngangen til et budsjettår er usikre.

Komiteen viser til at prestetjenesten ifølge meldingen har vært styrket gjennom flere prestestillinger og økte bevilgninger til prosteembetene. Gjennom avtaler om regulert fritid og beredskapsordninger for prestene bl.a., er det tilrettelagt for en bedre ivaretakelse av personalpolitiske hensyn i presteskapet.

Komiteen vil understreke at tilføringen av flere prestestillinger skulle kompensere for disse ordningene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil påpeke at økningen i antall prestestillinger som følge av avtaler om regulert fritid og beredskapsordninger for prestene ikke nødvendigvis har ført til en styrking av prestetjenesten i menighetene.

Komiteen konstaterer videre at midler bevilget over statsbudsjettet for 2006 til prestetjenesten ifølge departementets tildelingsbrev er overført til fellesrådene og ment å skulle dekke behov for "administrativ og merkantil bistand", ikke prestestillinger.

Komiteen viser til at Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet, på vegne av Den norske kirke gjør et viktig arbeid ved å ivareta den kirkelige betjening av nordmenn i utlandet. Komiteen viser videre til at Sjømannskirken bare er kort omtalt i meldingen. Komiteen vil understreke viktigheten av en positiv utvikling av tilskuddet til virksomheten.

Organisering av den lokale kirkeforvaltning

Komiteen vil be departementet om å utrede nærmere hvilke sammenhenger det er mellom kommunestørrelse, soknestørrelse, antall kirker og andre strukturelle forhold som har betydning for en effektiv og funksjonsdyktig kirkeforvaltning.

Komiteen viser til at mange små fellesråd ikke har fått del i samme økonomiske utvikling som andre deler av sektoren. Komiteen vil legge til grunn at det etableres demokratiske organer når det foretas omorganiseringer og det etableres nye forvaltningsenheter. Komiteen ber om at det i statsbudsjettet for 2007 vurderes målrettede ordninger som kan stimulere til en mer funksjonell og kostnadseffektiv virksomhet i de minste kommunene.

Komiteen er kjent med at mange fellesråd har store utfordringer med å dekke sin andel av utgiftene til diakon- og undervisningsstillinger, og at mange av disse stillingene er utsatt i små fellesråd med knappe ressurser. Komiteen vil be departementet vurdere dagens tilskuddsordning.

Komiteen viser til den svake inntekts-/utgiftsveksten fellesrådene i kommuner med lavt innbyggertall har hatt i forhold til fellesråd i større kommuner. Komiteen er enig i at denne utviklingen gjør det berettiget å reise spørsmålet om de generelle betingelsene for en funksjonsdyktig og selvstendig kirkeforvaltning er til stede i disse områdene. Komiteen er også enig i at det utviklingsarbeid som er i gang med formål å prøve ut større og mer funksjonsdyktige kirkelige forvaltningsenheter, må videreføres.

Komiteen mener også det er klare tegn på at fordelingen av ressursene mellom og innenfor de ulike bispedømmene i Den norske kirke er skjev i forhold til folketallsendringene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener dette må komme til uttrykk blant annet ved opprettelse av nye stillinger.

Komiteen viser til at meldingen legger vekt på at det gjennom omorganisering og omstrukturering til færre menighetsråd kan være et effektiviserings- og innsparingspotensiale. Komiteen ser fordeler ved å etablere større enheter, men vil understreke at det her som ellers må være lokal oppslutning og motivasjon for endringsprosessene. Menighetsarbeid er i stor grad basert på frivillighet. Arbeidet er derfor helt avhengig av at folk kjenner tilhørighet og nærhet.

Komiteen mener det bør stimuleres til samarbeid på tvers av menighetsgrenser og på tvers av fellesrådsgrenser for å utnytte den kompetansen som finnes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at prestetjenesten er omorganisert slik at presten blir ansatt i prostiet. Flertallet mener dette vil skape en bedre arbeidsdag for presten, og det vil også være en styrke for menighetsarbeidet. Flertallet mener at en må stimulere til en tilsvarende utvikling for andre deler av kirkelig ansatte slik at en kan etablere tjenester på tvers av menighets- og fellesrådsgrenser.

Trosopplæringen

Komiteen viser til at den kirkelige trosopplæring, som tidligere var konsentrert om konfirmasjonstiden, nå vil bli betydelig mer omfattende. Gjennom innføringen av trosopplæringsreformen utvides opplæringen vesentlig og inngår som et bredt og systematisk tilbud til alle barn fra 0 til 18 år.

Komiteen viser videre til at en økonomiske satsingen på trosopplæring i Den norske kirke utløser tilsvarende økning i den offentlige støtten til andre tros- og livssynsamfunn, regnet etter antallet medlemmer i det enkelte samfunn.

Komiteen viser til Innst. S. nr. 200 (2002-2003) der det står:

"Flertallet viser til at opplæringen er anslått til å ha en økonomisk ramme på ca. 250 mill. kroner når den er fullt utbygd. Flertallet ser disse anslagene som en norm og ramme for omfanget. Flertallet viser til at det er i de årlige budsjettene nødvendige bevilgninger skal gis. I forsøksperioden mener flertallet det skal være øremerkede bevilgninger."

Komiteen viser til at de første fem årene av reformperioden gjennomføres som en forsøks- og ut­viklingsfase, organisert som et prosjekt under ledelse av en styringsgruppe oppnevnt av Kirkerådet. Formålet med forsøks- og utviklingsarbeidet er å få et bredt erfaringsgrunnlag for videre utvikling av trosopplæringsreformen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til meldingen der det heter at trosopplæringsreformen er en av de største og viktigste reformene i nyere tid.

Flertallet mener derfor det er viktig å holde progresjonen i opptrappingen av bevilgningene til reformen over de årlige budsjettene fremover, jf. Innst. S. nr. 200 (2002-2003).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet var mot innføringen av trosopplæringsreformen. Disse medlemmer registrerer at flertallet i Innst. S. nr. 200 (2002-2003) mener trosopplæringsreformen vil ha en økonomisk ramme på ca. 250 mill. kroner når den er fullt utbygd. Disse medlemmer vil ikke binde seg til et slikt omfang av trosopplæringsreformen. Disse medlemmer mener videre at det er viktig at Regjeringen følger opp trosopplæringsreformen ved en kvalitetssikring av de tiltakene som gjennomføres både i og utenfor Den norske kirke. Trosopplæringsreformen er en meget krevende reform, både innholdsmessig og økonomisk, og det er nødvendig med konkret oppfølging av gjennomføring. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en melding om dette.

Komiteen viser til underveis-evalueringen av trosopplæringsreformen. I delrapport 3 konkluderes det med at reformen har skapt økt engasjement i menighetene som er med i forsøket. Komiteen viser til at prosjektorganisasjonen og menighetene har fulgt opp de føringene som ble gitt i Innst. S. nr. 200 (2002-2003).

Komiteen mener det er Kirken innenfor de rammer som er gitt, som skal styre både struktur og innhold i trosopplæringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil likevel be Kirkerådet vurdere om det ikke bør tas initiativ til prosjekter der religionsdialog skal være det grunnleggende tema. I det siste har vi sett tendenser til økende religionskonflikter. Bare gjennom dialog og fjerning av misforståelser kan denne type konflikter motarbeides. Barn og unge som er trygge på egen identitet og eget trosgrunnlag, er viktige for å skape økt forståelse mellom religioner. Flertallet viser til at alle tros- og livssynsamfunn mottar støtte til opplæring, slik at det praktiske bør ligge til rette for prosjekter på tvers av religioner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er fullt ut enige i at det mer enn noen gang er viktig å bygge gode relasjoner og fremme dialog mellom ulike religiøse retninger. Disse medlemmer er også kjent med at så vel Den norske kirke som ulike trossamfunn er involvert i dialogarbeid på flere plan både i Norge og internasjonalt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig å styrke det pågående dialogarbeid som drives i regi av ulike organer som Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn, Norges Frikirkeråd og Norges kristne råd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at meldingen først og fremst er en rapport om kirkeøkonomien, hvor Stortingets ansvar er klart definert etter kirkeloven.

Prostereformen

Komiteen viser til at det fra 1. juli 2004 ble innført ny tjenesteordning for proster. Det ble samtidig foretatt endringer i tjenesteordning for menighetsprester. Reformen innebærer at prostene er pålagt et betydelig større ansvar for prestenes tjeneste og har fått et markert større ansvar som ledere.

Komiteen viser til at etter den nye tjenesteordningen for menighetsprester skal prostiet, ikke prestegjeldet, være prestenes tjenestedistrikt, med ett eller flere sokn som tjenestested. En omregulering av tjenestedistriktene fra dagens vel 620 distrikter (prestegjeld) til 104 (prostier) innebærer en betydelig endring i de organisatoriske rammene for prestetjenesten. Prestene forutsettes heretter å få utvidet sitt tjenestedistrikt til et vesentlig større geografisk område. Det betyr at en rekke kapellanstillinger omgjøres til soknepreststillinger, og at de fleste menighetsprestene må få nye arbeidsavtaler.

Komiteen har merket seg at prostene fortsatt skal utføre tjeneste som menighetsprester og at det er vedkommende biskop som i hvert enkelt tilfelle som fastsetter eller regulerer omfanget av prostens tjeneste som menighetsprest. I gjennomføringen av tjenesteordningen, særlig i de større prostiene, er det anslått at 50 pst. av stillingen kan være et egnet normativt utgangspunkt til bruk på lederoppgaver. Dette vil innebære en tilsvarende reduksjon i prostens ordinære prestetjeneste. Komiteen vil derfor understreke at prostene må sikres de nødvendige administrative ressurser for at reformen kan bli vellykket. Komiteen vil samtidig også understreke at dette ikke må skje på bekostning av prestetjenesten i lokalmenighetene.

Komiteen er enig med departementet i at den omorganisering av prestetjenesten som nå er i gang, er omfattende og viktige omstillingstiltak som vil ha betydelig innvirkning også på den kirkelige organiseringen for øvrig.

Kirkebyggene

Komiteen viser til at det er iverksatt flere sentrale tiltak som skal bidra til mer effektiv bygningsforvaltning gjennom økt kunnskap og bedre dokumentasjon. Med dette vil en på sikt kunne oppnå betydelige innsparinger i driftsutgiftene til kirkebygg. Kirkebygg­databasen, som kom i drift fra 1. januar 2005, inneholder registre med opplysninger om kirkene i Norge. Databasen skal tjene som et verktøy i forvaltningen av det enkelte kirkebygg. Gjennom etableringen av en felles forsikringsordning for kirkene er det også oppnådd betydelige besparelser i forsikringspremien for den enkelte kirke, og gjennom et sentralt energiøkonomiseringsprosjekt for kirker utvikles og formidles kunnskap og kompetanse om blant annet energieffektivisering i kirkene. Komiteen er enig med departementet at det er viktig at tiltakene overfor kirkebyggene videreføres og videreutvikles.

Komiteen viser til at kirkebyggene i landet har et istandsettings- og oppgraderingsbehov beregnet til minimum 8 mrd. kroner. Komiteen viser til at primæransvaret for kirkebyggene påhviler kommunene, men at det likevel er behov for et krafttak fra statens side for å rette opp i situasjonen.

Komiteen viser til at det fra 2005 er det innført en rentekompensasjonsordning for kirkebygg. Kompensasjonsordningen er en viktig stimulans for økt vedlikehold av kirkebyggene.

Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner, der det ble forslått at staten tar et medansvar for sikring og bevaring av kirker som er fredet etter kulturminneloven. Komiteen viser til at departementet skal komme tilbake til Stortinget med en strategi for hvordan alle fredete og verneverdige kirker, herunder steinkirker fra middelalderen, kan sikres et forsvarlig vedlikeholdsnivå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener vedlikeholdsetterslepet på kirkebygningene viser at kommunene ivaretar sine vedlikeholdsforpliktelser i for liten grad. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig å utvide den vedtatte rentekompensasjonsordningen for kirkebygg for å sikre seg mot ytterligere forfall av kirkebygg.

Opplysningsvesenets fond

Komiteen viser til at det nå foreligger en ny offentlig utredning om statskirkeordningen, utført av Gjønnes-utvalget. Utvalget har også sett på spørsmålet om eiendoms- og disposisjonsretten over Opplysningsvesenets fond ved et eventuelt skille mellom staten og Kirken. Komiteen har merket seg at Regjeringen i meldingen ser det som mest naturlig å utsette å ta stilling til dette spørsmålet til utvalgsinnstillingen skal behandles.

Komiteen viser til Justisdepartementets konklusjon i forhold til eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond. Komiteen er enig med Gjønnes-utvalget i at uansett hvordan eierforholdene til fondet vurderes, vil dette være et politisk spørsmål som Stortinget står rettslig fritt til å ta stilling til i forbindelse med behandlingen av utvalgets innstilling.

Komiteen viser til at Opplysningsvesenets fond har betydelige verdier i form av pengekapital og eiendommer. Fondets eiendommer omfatter presteboliger, forpaktnings- og jordleiebruk med tilhørende bygninger, skog og festetomter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til fondets betydelige verdier og vil understreke at det er viktig at avkastningen av finanskapitalen blir størst mulig for å skaffe penger som skal brukes til kirkelige formål.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser videre til at Opplysningsvesenets fond er et selvstendig rettssubjekt som forvaltes av staten til beste for Den norske kirke. Målet er at fondet forvaltes slik at det gir avkastning og over tid kan gi rom for økte bidrag til Den norske kirke.

Disse medlemmer har merket seg at fondets formål og lovgrunnlag innebærer at fondet ikke kan avstå eller gi bort verdier, f.eks. ved salg av arealer eller bygninger til lavere pris enn markedsverdi, eventuelt konsesjonspris, jf. lov om Opplysningsvesenets fond.

Komiteen viser til at kirkeloven forutsetter at Kirkemøtet skal gi uttalelse i saker om viktige endringer i lover på det kirkelige område.

Komiteen viser til at fondet årlig bidrar med betydelige beløp til driften av Den norske kirke, både gjennom finansielle tilskudd til blant annet barne- og ungdomsarbeid og gjennom ivaretakelsen av preste­-boligene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at et flertall i Odelstinget i tråd med Innst. O. nr. 2 (2002-2003) lovfestet inflasjonsjustering av fondet. Dette innebærer at deler av avkastningen innelåses. Flertallet mener det er uheldig at deler av avkastningen på denne måten unndras alternativ disponering. Dette er spesielt uheldig i en tid da behovet for driftsmidler til kirkelig aktivitet og til vedlikehold av kirkebygg er stort. Flertallet er kjent med at Regjeringen vil fremme en proposisjon i løpet av april 2006 med forslag om å endre loven slik at en tar bort bindingen som ligger i inflasjonsjusteringen.

Flertallet viser til at finanskapital som genereres ved salg av eiendom, skal tilføres kapitalfondet. Flertallet viser til at det er anslått et vedlikeholdsetterslep på minimum 8 mrd. kroner når det gjelder kirkebygg. Spesielt for middelalderkirkebygg og kirkebygg fra før 1650 er det avgjørende at det blir tatt et krafttak for å sikre disse mest sentrale kulturverdiene. Flertallet ber departementet vurdere om deler av kapitalen som frigjøres ved salg av fast eiendom, kan disponeres til vedlikehold av vernede kirkebygg. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake med sak til Stortinget på en egnet måte.

Flertallet viser til at i 1994 ble Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) opprettet for å skille forvaltning og forskning. Målet var blant annet å styrke forskningsinnsatsen rettet inn mot stavkirkene. Det var forutsatt at NIKU skulle skaffe midler blant annet gjennom salg av forskningstjenester. Det å skaffe ekstern inntjening til grunnforskning er vanligvis en vanskelig oppgave, og i 2002 ble det kontinuerlige arbeidet med dokumentasjon og arkeologiske undersøkelser av stavkirkene lagt ned.

Flertallet vil understreke at forskning og kunnskapsutvikling om stavkirkene er en forutsetning for å kunne ta vare på denne sentrale del av kulturarven på en forsvarlig måte. Stavkirkene representerer det mest unike av vår del av den europeiske kulturarven, og det er vårt ansvar å forvalte og generere kunnskap som gjør oss i stand til å ta vare på denne kulturarven på en forsvarlig måte.

Flertallet ber departementet vurdere framtidig organisering av dette arbeidet. Det er viktig at en får på plass en forskningskompetanse og at denne blir plassert ved et allerede tungt forskningsmiljø innenfor arkeologi/bygningsteknikk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Opplysningsvesenets fond har sin opprinnelse i Kirkens eiendommer fra gammel tid og er eier av betydelige verdier i form av pengekapital og eiendommer.

Disse medlemmer mener offentlige myndigheter ikke ensidig kan fraskrive seg ansvaret for kirkenes vedlikeholdsetterslep ved å benytte fondets midler til oppussing.