Sammendrag

En viktig internasjonal utfordring er ifølge forslagsstillerne de utilstrekkelige kontaktene mellom den vestlige verden og muslimske land.

Et økende konfliktnivå er en fare for fred og frihet. I en atmosfære av mistillit og harme vil ytterliggående krefter - også terrorister - få økt grobunn, mener forslagsstillerne. Kampen mot fundamentalisme og terror må føres med handlekraft og styrke, men også med en klar forankring i demokratiske og menneskerettslige verdier.

Fred baseres på tillit og respekt og må i første rekke bygges gjennom mellommenneskelig samkvem og forståelse. Det er et problem at slikt samkvem i for liten grad eksisterer mellom de vestlige land og mange av de muslimske landene, slik forslagsstillerne ser det.

Forslagsstillerne er opptatt av å styrke slikt samarbeid - mellom enkeltmennesker, frivillige organisasjoner, politiske partier, næringsliv mv. På den måten kan konflikter dempes og gjensidig forståelse og respekt utvikles, til erstatning for fordommer og generell skjerping av motsetninger og konfliktnivå. Utdanning er viktig i dette samarbeidet, og elev-, student- og forskerutveksling bør ha en sentral plass i dette arbeidet.

Den siste tids begivenheter har etter forslagsstillernes oppfatning forsterket behovet for økt kontakt gjennom ulike programmer for organisasjoner og mellommenneskelig samkvem. EUs prosess på dette området (Barcelona-prosessen) er bare bygd på stat til stat-samarbeid. Endringer i folks holdninger og styrking av demokratiske og menneskerettslige verdier skjer best gjennom at gode relasjoner bygges mellom mennesker, skriver forslagsstillerne.

Forslagsstillerne mener det er viktig at også norske partier får søsterpartier i denne delen av verden. Mange av de internasjonale partiorganisasjonene har søsterpartier i mange land, men få eller ingen fra den muslimske verden. Frie organisasjoner (NGO-er) og partier som ønsker å bygge slike relasjoner, må få ressurser til det. Det er også viktig at barne- og ungdomsorganisasjoner får bygge slike relasjoner med søsterorganisasjoner i muslimske land.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Siri A. Meling og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen, viser til dokumentet fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Anne Margrethe Larsen om et utvekslingssamarbeid mellom muslimske land og Norge.

Komiteener enig med forslagsstillerne i at for lite samkvem mellom mange vestlige land og mange av de muslimske landene er en stor internasjonale utfordring. Komiteener videre enig i at samarbeidet mellom enkeltmennesker, frivillige organisasjoner, politiske partier og næringsliv må styrkes. Kunnskap er en forutsetning for dialog. Ved å bli kjent med hverandres kultur og levemåter kan konflikter dempes og gjensidig forståelse og respekt utvikles.

Komiteenviser til at det fra norsk side lenge har vært gitt støtte til mange og ulike initiativer som har styrket og utvidet kontaktflater med en rekke muslimske land. Disse har særlig vært innrettet mot interreligiøs dialog, menneskerettigheter og demokrati. Det har også vært gitt støtte til kunst- og kultursamarbeid og til prosjekter som frivillige organisasjoner og det sivile samfunn for øvrig har tatt initiativet til.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, påpeker at mange av disse prosjektene har skapt kontaktflater i den muslimske verden, og dette har bidratt positivt i den vanskelige situasjonen som oppstod i forbindelse med "karikatursaken". Direkte dialog og kommunikasjon gjennom etablerte kanaler viste seg å være helt avgjørende for å formidle vårt budskap og oppklare misforståelser.

Komiteen peker på at Regjeringen er positiv til å vurdere ytterligere styrking av våre forbindelser med muslimske land. Komiteenmener at det er ekstra viktig å støtte opp om de initiativer som styrker "folk til folk"-samarbeid og dermed relasjonene som bygges mellom mennesker. I dette arbeidet er det viktig å ta i bruk den kompetansen som minoritetsbefolkningen som har bodd eller bor i Norge, har. Støtte til kvinneprosjekter som flere organisasjoner har etablert, er av stor betydning.

Komiteenviser til at likeverdig samarbeid mellom barn og unge på tvers av kulturelle og nasjonale grenser bidrar til læring, demokratiutbygging og utvikling av det sivile samfunn. Barn og unge bør derfor prioriteres i et utvidet samarbeid og utveksling mellom Norge og den muslimske verden. Komiteenviser til at Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) har bred kompetanse og lang erfaring fra internasjonalt samarbeid. Særlig vil komiteenpeke på erfaringer fra prosjekter i Øst- og Sentral-Europa og fra Balkan. Noen av LNUs medlemsorganisasjoner har enkelte samarbeidsprosjekter med organisasjoner i den muslimske verden. Siden LNU når mange barne- og ungdomsorganisasjoner, har internasjonal fagkompetanse og erfaring med forvaltning av tilskuddsordninger, bør LNU spille en viktig rolle i et styrket barne- og ungdomssamarbeid med den muslimske verden. Komiteenber derfor Regjeringen om å vurdere oppretting av en egen tilskuddsordning for prosjektsamarbeid mellom norske barne- og ungdomsorganisasjoner og barn og ungdom i den muslimske verden.

Komiteenpeker på at de senere årene har internasjonalisering av norsk utdanning stått på den politiske dagsorden. Dette er særlig synlig i Kvalitetsreformen i høgere utdanning. Ved at norsk ungdom utdanner seg i utlandet, tilegner de seg kunnskap innen språk, kultur og samfunnsforhold. Komiteenber om at Regjeringen vurderer tiltak som styrker muligheten for norsk ungdom å studere i muslimske land, og for ungdom fra den muslimske verden å studere i Norge. Komiteenser også behovet for utveksling og samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, ved blant annet å bytte lærerkrefter.

Komiteen vil peke på kunst- og kulturområdets betydning for internasjonalt, fredsskapende arbeid. I Innst. S. nr. 155 (2003-2004), jf. St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014, understreket Stortinget at Norge bør videreutvikle kulturperspektivet i forhold til forsoningsarbeid og konfliktforebyggende arbeid. Regjeringen ville vurdere hvordan kultursamarbeidet mellom Norge og muslimske land kan styrkes. Komiteen viser i den sammenheng til betydningen av møteplasser og arenaer her i Norge, der majoritets- og minoritetskulturen inngår i en jevnbyrdig kunstnerisk og kulturell dialog. Festivalen Mela har utviklet seg til å bli en viktig kunstnerisk og kulturell møteplass, med til nå vekt på pakistansk og norsk samarbeid.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at de kulturelle og kunstneriske møteplassene mellom den norske majoritetsbefolkningen og den muslimske befolkningen i Norge må styrkes.

Komiteenpeker på at det under høringen som komiteenarrangerte som et ledd i behandlingen av Dokument nr. 8:36 (2005-2006), ble synliggjort at det foregår mye arbeid for å fremme dialog mellom Norge og den muslimske verden. Høringsinstansene etterlyste behovet for nettverk og erfaringsutveksling. Komiteenber derfor Regjeringen vurdere tiltak som kan bidra til nettverksutbygging og erfaringsutveksling på dette området.

Komiteen vil videre peke på at politiske partier i den arabiske verden er underrepresentert innen den internasjonale partisamarbeidsstrukturen. Dette antas å gjelde for så vel sosialdemokratiske som sosialistiske, liberale og konservative partier. Komiteen mener at nettverket mellom norske og beslektede arabiske politiske partier bør bygges ut med sikte på å hjelpe dem til å fremme en demokratisk utvikling i regionen. Komiteen ber derfor Regjeringen om å vurdere tiltak som kan fremme en slik nettverksbygging og kontaktvirksomhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietmener det er viktig med en god dialog mellom Norge og andre land, inkludert de muslimske landene. Dialog er ikke minst viktig for å oppklare eventuelle misforståelser og for å lære hverandre å forstå bedre. Disse medlemmer ser positivt på økt kontakt på ulike nivåer mellom Norge og de muslimske landene, men dette må forutsette at det ligger klare vurderinger også for hvem man ikke ønsker økt samarbeid med. I forbindelse med striden omkring de mye omtalte karikaturtegningene av Muhammed, mener disse medlemmer at det fra enkelte hold ble for mye fokus på dialog og for lite fokus på ytringsfrihetens plass i det norske samfunnet. Etter disse medlemmers oppfatning må en styrket dialog med myndigheter, personer og organisasjoner i de muslimske landene medføre at man fra norsk hold søker å påvirke og etterspørre endringer på samfunnsmessige forhold som ikke lar seg forene med de grunnleggende menneskerettigheter som er nedfelt blant annet i FNs menneskerettighetskonvensjon. Disse medlemmer er grunnleggende skeptiske til økt kontakt på myndighetsnivå med regimer som tar lett på de grunnleggende menneskerettighetene som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, likeverd mellom kjønnene og eiendomsrettigheter. Derfor bør økt samarbeid og dialog mellom Norge og de muslimske landene ikke minst være rettet mot dialog og samarbeid med opposisjonelle grupperinger, studenter, menneskerettighetsaktivister, ungdomsorganisasjoner og andre uavhengige aktører og organisasjoner i disse regimene. Disse medlemmer er enig i at kunnskap er en forutsetning for dialog, men kunnskapen må innhentes fra ulike nivåer og fronter.

Komiteens medlemmer fra Høyre er enige med forslagsstillerne i at samarbeidet mellom enkeltmennesker, frivillige organisasjoner, politiske partier og næringsliv mellom en rekke muslimske land og Norge er beskjedent. Disse medlemmer mener at hensikten bak forslaget - å forebygge fremtidig konflikt og terrorisme som kan ramme Norge - er prisverdig, og er enige i at personer fra norskmuslimske minoriteter kan og bør spille en viktig rolle i en slik innsats.

Disse medlemmer mener at en utbygging av kontaktflaten mellom Norge og den muslimske verden må ta hensyn til at sistnevnte kjennetegnes ved stor geografisk utstrekning og betydelige politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle variasjoner: i noen muslimske land er det bl.a. betydelig politisk frihet, betydelig pressefrihet, åpen markedsøkonomi og åpne grenser; andre land kjennetegnes imidlertid ved omfattende politisk undertrykking, korrupsjon og lukkede plan­økonomier. Behovet for en åpen dialog er størst med sistnevnte gruppe, men nettopp derfor krevende å gjennomføre.

Disse medlemmer mener derfor, dersom forslaget skal bidra til politiske og sosiale endringer i gitte muslimske land, at hensikten lettest kunne oppnås dersom utvekslingen begrenses til noen få land, og helst innenfor en multilateral ramme der Norge opptrer sammen med andre vestlige land. Disse medlemmer viser til et pågående arbeid i EU for å styrke dialogen med muslimske land som en av flere slike rammer.

Disse medlemmerviser til at det fra norsk side lenge har vært gitt støtte til mange og ulike initiativer som har styrket og utvidet kontaktflater med en rekke muslimske land. Disse har særlig vært innrettet mot de politiske myndigheter, organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter, demokrati og interreligiøs dialog. Det har også vært gitt støtte til kunst- og kultursamarbeid og til prosjekter som frivillige organisasjoner og det sivile samfunn for øvrig har tatt initiativet til. Disse medlemmer påpeker at denne satsingen har vært verdifull på begge sider og bidratt til økt gjensidig kunnskap. Den norske støtten kan også ha gitt en viss grad av beskyttelse til for eksempel menneskerettighetsorganisasjoner under autoritære regimer. Samtidig er det tvilsomt om denne satsingen på organisasjoner og miljøer som er vennligsinnet mot Norge, kan demme opp for mer ytterliggående krefter i de samme landene, et spørsmål som ble aktualisert av angrepene på de norske ambassader i Damaskus og Teheran tidligere i år.

Disse medlemmer viser til at lokale og regionale media har stor gjennomslagskraft hva angår politisk og sosial påvirkning gjennom spredning av informasjon i mange muslimske land. Utenriksdeparte-mentet forvalter økonomiske støtteordninger for dette formålet. Samtidig har flere norske institusjoner tatt initiativ til slik utveksling. Alle former for utveksling av journalister bør prioriteres svært høyt i tiden fremover.

Disse medlemmer peker på idrett som en politisk nøytral og samtidig universell og tillitsbyggende sektor som med fordel kan inkluderes i et utvekslingssamarbeid med muslimske og andre land.

Samtidig merker disse medlemmer seg at utenrikstjenesten, Forsvaret og andre offentlige organer, samt medier, bedrifter og frivillige organisasjoner er i ferd med å øke sin politiske og kulturelle kompetanse på den muslimske verden. Dette er en god og nødvendig utvikling. Disse medlemmer påpeker at personer fra norskmuslimske minoriteter kan gi svært verdifulle bidrag til kunnskap om og nettverksbygging i den muslimske verden, og at de derfor bør rekrutteres enda hyppigere til norske og internasjonale virksomheter med interesser og aktivitet i muslimske land. Disse medlemmer er enige i at et tettere samarbeid mellom politiske partier i Norge i muslimske land er ønskelig. Utenriksdepartementet har i flere år gjennomført menneskerettighetsdialoger med land hvis politiske system skiller seg betydelig fra vårt eget; denne modellen, der en rekke norske offentlige og private instanser er involvert, bør prøves ut i flere land, også i den muslimske verden. Samtidig påpeker disse medlemmer at informasjonsutveksling ikke automatisk leder til enighet, og at man derfor må ha realistiske forhåpninger til hvilke resultater det skisserte utvekslingssamarbeidet vil kunne føre til.

Disse medlemmer mener at media, utdanning, idrett, menneskerettigheter og demokrati, barn og unge, næringsliv, kunst og kultur samt likestilling er relevante sektorer ved et utvidet samarbeid.

Disse medlemmer viser til at norske studenter i mange år har utdannet seg i utlandet og tilegnet seg kunnskap innen språk, kultur og samfunnsforhold.

Vedlagt til innstillingen følger brev fra utenriksministeren som svar på henvendelse fra komiteen med anmodning om syn på saken.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

Dokument nr. 8:36 (2005-2006) - forslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Anne Margrethe Larsen om et utvekslings- og samarbeidsprogram mellom muslimske land og Norge - vedlegges protokollen.

Vedlegg: Brev fra Utenriksdepartementet v/utenriksministeren til utenrikskomiteen, datert 8. mars 2006

Synspunkter på forslaget fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Anne Margrethe Larsen om et utvekslings- og samarbeidsprogram mellom muslimske land og Norge (Dokument nr. 8:36 (2005-2006))

Den siste tids begivenheter har, som representantene påpeker, understreket behovet for dialog og kommunikasjon mellom Norge og muslimske land. Jeg har imidlertid lyst til å påpeke at betegnelsen "muslimske land" er i dagens globale og multikulturelle verdenssamfunn ikke en helt enkel eller presis term å anvende.

Regjeringen er opptatt av å ha en bred, internasjonal satsing på demokrati- og reformarbeid i den muslimske verden gjennom bidrag til økonomisk utvikling, godt styresett og økt gjensidig forståelse. Fra norsk side har vi derfor lenge støttet ulike initiativ gjennom tiltak som har styrket og utvidet våre kontaktflater med en rekke muslimske land. Disse har særlig vært innrettet mot interreligiøs dialog, menneskerettigheter og demokrati, og jeg kan benytte anledningen til å orientere om noen av disse tiltakene:

• – Interreligiøs dialog er en del av Utenriksdepartementets arbeid for fred, forsoning og fremme av menneskerettighetene. Utenriksdepartementet støtter inter- og intrareligiøse prosesser i for eksempel Pakistan, Midtøsten, Iran og på Afrikas Horn.

• – Utenriksdepartementet har nylig etablert et bredt sammensatt forum for å styrke kompetansen om religionens rolle i utenrikspolitikken. Her deltar forskere og representanter for ulike tros- og livssynsorganisasjoner, inklusive representanter fra Den norske kirke, Det mosaiske trossamfunn, Islamsk råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynsspørsmål.

• – Utenriksdepartementet har gjennom flere år støttet Oslo-koalisjonen for tros- og livssynsfrihet gjennom prosjekter for å fremme toleranse i blant annet Kina, Indonesia, Kaukasus og Sentral Asia.

• – Utenriksdepartementet har nylig tilrettelagt for et faglig samarbeid om menneskerettigheter mellom Norsk senter for menneskerettigheter og det egyptiske Council for Human Rights. Denne form for samarbeid mellom fagmiljø og sivilsamfunn ser vi på som meget positivt.

• – Vi har etablert en menneskerettsdialog med Indonesia og vil satse på å videreføre denne og slik bygge en langsiktig relasjon som gir grunnlag for en konstruktiv og kritisk dialog.

• – Vi arbeider også for å etablere et nærmere samarbeid med Iran for utveksling av erfaringer, informasjon og kunnskap om rettstatsprinsipper og menneskerettigheter.

Mange av disse prosjektene har skapt kontaktflater i den muslimske verden som har bidratt positivt i den vanskelige situasjonen som oppstod i forbindelse med "karikatursaken". Direkte dialog og kommunikasjon gjennom åpne og etablerte kanaler viste seg helt avgjørende for å formidle vårt budskap og oppklare misforståelser.

Regjeringen er positiv til å vurdere behovet for en ytterligere styrking av våre forbindelser med muslimske land; for eksempel ser vi på hvordan kultursamarbeidet - også den delen som norske ambassader tilrettelegger og støtter - kan styrkes. Fremme av en utvikling i den muslimske verden som ikke bidrar til at avstanden til Vesten oppleves som økende, er en overordnet utenrikspolitisk utfordring.

Jeg er imidlertid ikke overbevist om offentlige besøks- og utvekslingsprogram er veien å gå i denne sammenheng. Utenriksdepartementet vil videreføre og intensivere det arbeid som gjøres fra vår side. I tillegg kommer at kontaktene mellom de sivile samfunn i Norge og den muslimske verden er i sterk vekst, blant annet som følge av migrasjon, handel, turisme og kultursamarbeid, som nevnt. Det kan være grunn til å se nærmere på måter å styrke disse kontaktflatene på, uten å gå veien om et særlig offentlig utvekslings- og samarbeidsprogram.

Til slutt vil jeg peke på at kontaktflatene mellom parlamentarikere i Norge og demokratiske, muslimske land er en meget viktig dimensjon i dialog- og kommunikasjonsarbeidet.