I stortingsmeldingen inviteres Stortinget til å drøfte regionenes
framtidige oppgaveportefølje. Omfanget av oppgaver vil
i noen grad legge føringer på framtidige inndelingsalternativer.
Regjeringens endelige anbefaling vil bli lagt
fram for Stortinget våren 2008 etter at det er gjennomført
en bred prosess der blant annet fylkeskommunene selv, i samarbeid
med kommunene, skal vurdere valg av modell og regional inndeling.
Regjeringen mener det skal være tre
folkevalgte nivå i Norge, og vil legge til rette for et
levende folkestyre med kommuner og regioner som utnytter lokale
og regionale fortrinn til beste for innbyggerne, næringslivet
og samfunnet for øvrig.
Etter Regjeringens oppfatning er det helt vesentlig, både
for vårt demokrati og for å nå målet
om en effektiv offentlig forvaltning, at kommunene også i
framtiden er generalistorganer med en bred og tung oppgaveportefølje.
Kommunestrukturen i Norge er kjenne-tegnet ved kommuner som er geografisk
vidstrakte og befolkningsmessig små. Sett på bakgrunn
av at kommunene allerede har ansvaret for en betydelig oppgavemengde,
gjør en slik kommunestruktur det mindre aktuelt å legge
nye store oppgaver til kommunene.
Mange offentlige oppgaver løses best
i et geografisk perspektiv mellom landet som helhet og den avgrensning
som kommunene representerer. Dette er for det første oppgaver
som angår eller har virkning for et større område
enn den enkelte kommune, og som derfor trenger kommuneoverskridende
løsninger. For det andre er det oppgaver som av hensyn
til stordriftsfordeler løses best med et større
befolkningsgrunnlag enn det de fleste kommuner har. For det tredje
er det oppgaver som krever mer ressurser i form av økonomi
og spesialisert kompetanse enn hva en enkelt kommune har til rådighet.
Regjeringen mener det er behov for et folkevalgt regionalt nivå for å løse
mange av disse oppgavene.
Regjeringen mener det er behov for å styrke
det regionale folkevalgte nivået slik at utviklingspotensialet kan
utnyttes til beste for en helhetlig og villet utvikling i den enkelte
region.
Fylkeskommunene er både politiske institusjoner
og forvaltningsorganer. De har i dag ansvar for videregående
opplæring, tannhelsetjenesten, regional og lokal samferdsel,
strategisk bruk av nærings- og distriktspolitiske virkemidler,
operativt ansvar for tilretteleggende virkemidler for næringsutvikling
og lokalsamfunnsutvikling, fylkesplanlegging, folkehelsearbeidet, kultur
og kulturminneforvaltning. Fylkeskommunene er tillagt en rolle som
regionale utviklingsaktører.
I stortingsmeldingen gis det en nærmere
beskrivelse av oppgavene til dagens fylkeskommuner, samt organisering
og ulike styringsmodeller. Det er også redegjort for forsøk
med enhetsfylke i Møre og Romsdal og Hedmark fylker, samt
forsøk med interfylkeskommunalt samarbeid om samferdsel
i Vestlandsrådet (Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane
fylkeskommuner). Buskerud, Telemark og Vestfold fylkeskommuners (BTV)
forsøk med oppgaver innen samferdsel og næringsutvikling,
og forsøket Fritt fram, hvor Oppland fylkeskommune får økt
ansvar og myndighet over økonomiske virkemidler som påvirker
verdiskapingen og velferdsutviklingen i fylket.
Regjeringen viser til at fylkeskommunene i ulik
grad har lykkes som sentral drivkraft og tilrettelegger for regionalt
utviklingsarbeid. Fylkeskommunene har blitt tappet for sentrale
oppgaver samtidig som den folkelige oppslutningen om nivået
er blitt svekket. Dette har satt fylkeskommunen som forvaltningsnivå under press.
Undersøkelser viser at flertallet av fylkeskommunene ikke
har hatt noen stor suksess som regional utviklingsaktør.
Det er imidlertid store variasjoner i hvor mye midler hver fylkeskommune
har til regionalt utviklingsarbeid, og fylkeskommunene har ulike
tradisjoner og forutsetninger for regionalt utviklingsarbeid. En
lite ryddig ansvarsdeling mot regional statsforvaltning og en begrenset
oppgaveportefølje, som også i noen grad ikke er
innbyrdes nært sammenhengende, kan også ha virket
inn. Det kan heller ikke utelukkes at fylkeskommunene ikke har vært
gode nok til å utnytte det regionalpolitiske handlingsrommet.
Regjeringen mener det er behov for å endre
ansvaret og oppgavene til det regionale folkevalgte nivået,
for å skape en aktør som kan fokusere på og
realisere det regionalpolitiske utviklingspotensialet som er nødvendig
for å skape en helhetlig utvikling i den enkelte region.
Overføring av nye oppgaver til regionene, vil sammen med
eksisterende oppgaveportefølje utløse nye synergier
som gir mer innhold til rollen som regional utviklingsaktør.
I meldingen påpeker Regjeringen at
forvaltningsreformen skal bidra til å realisere følgende
mål:
– Et forsterket
folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå gjennom
desentralisering av makt og myndighet og klar ansvarsdeling mellom
forvaltningsnivåene.
– En mer samordnet og effektiv
offentlig forvaltning ved at ulike sektorer ses i sammenheng innenfor den
enkelte region.
– Verdiskaping og sysselsetting
basert på lokale og regionale fortrinn og forutsetninger,
som sikrer det framtidige grunnlaget for velferden i samfunnet.
– Effektiv ivaretakelse av nasjonale
mål som for eksempel bærekraftig utvikling, likeverdige
tjenestetilbud og rettssikkerhet for den enkelte.
Et levende og desentralisert demokrati er grunnleggende
for å møte de samfunnsutfordringer vi står
overfor på en god måte. Regjeringen vil legge
til rette for et levende folkestyre med kommuner og regioner som utnytter
lokale og regionale fortrinn til beste for innbyggerne, næringslivet
og samfunnet for øvrig.
Gjennom forvaltningsreformen vil Regjeringen legge
til rette for utvikling av funksjonelle regioner som bidrar til å sikre
arbeidsplasser og velferd der folk bor. Reformen skal være
et svar på utfordringene fylkeskommunene har i dag knyttet
til legitimitet, handlekraft og rollen som regional utviklingsaktør.
Forvaltningsreformen bør ha et omfang som sikrer en varig løsning
for det regionale nivået.
Den sterke sektororienteringen i statlig forvaltning skaper
utfordringer knyttet til samordning mellom sektorene. Dersom sektorer
som i et regionalt utviklingsperspektiv er nært koblet
til hverandre samles i ett organ legges det til rette for gode regionale
helhetsløsninger.
Nasjonale mål spenner over et vidt
spekter av områder, og reformen skal gjennomføres
på en slik måte at ivaretakelse av nasjonale mål
sikres.
Forvaltningsreformen bygger på en forutsetning
om at kommunesammenslutninger fortsatt skal være frivillige,
slik det ble vedtatt av Stortinget i 1995.
Videre er det en forutsetning at reformen ikke
skal føre til sentralisering innenfor de enkelte regionene.
Regjeringen legger i utgangspunktet generalistkommunesystemet
til grunn for organiseringen av kommunesektoren. Generalistkommunesystemet
legges også til grunn for de nye regionene, men med hovedstadsområdet
som et mulig unntak.
Dagens fylkeskommuner finansieres i hovedsak gjennom
frie inntekter. Regjeringen mener dette prinsippet også bør
legges til grunn for finansiering av de nye regionene. Det vil imidlertid
kunne være aktuelt å øremerke noen midler
på enkelte av de nye oppgaveområdene.
Kommuner og regioner skal være sidestilte
politiske og forvaltningsmessige organer slik kommuner og fylkeskommuner
er det i dag. Regjeringen åpner imidlertid for at det nye
regionale nivået kan gis en viss form for overkommunal
myndighet innenfor deler av den framtidige regionale arealplanleggingen.
En viktig forutsetning er at det utvikles gode samhandlingsmodeller mellom
forvaltningsnivåene. Målet er å sikre
at lokalt og regionalt utviklingsarbeid utfyller hverandre, slik
at den samlede innsatsen utvides som et resultat av samarbeidet.
Staten er garantist for innbyggerne når
det gjelder å sikre verdier som rettssikkerhet, likhet
og likeverdige tjenestetilbud. Det er en forutsetning for reformen
at oppgaver som innebærer klagebehandling, lovlighetskontroll
og tilsyn fortsatt skal være et statlig ansvar.
Utformingen av offentlig forvaltning når
det gjelder oppgavefordeling og geografisk inndeling skal ivareta hensynene
til lokalt selvstyre og deltakelse, hensynet til innbyggerne og
til øvrige nasjonale mål. Med utgangspunkt i disse
hensynene og målene for offentlig forvaltning kan det avledes
prinsipper for oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.
Regjeringens arbeid med forvaltningsreformen har tatt utgangspunkt i
følgende prinsipper:
– Lokale
og folkevalgte organer bør ha ansvaret for oppgaver som
krever lokalpolitisk og regionalpolitisk skjønn.
– Oppgaver bør legges
på lavest mulige effektive nivå.
– Oppgaver relatert til samfunnsutvikling
regionalt skal legges til folkevalgt regionalt nivå.
– Oppgaver som krever samordning
bør legges til samme forvaltningsnivå.
– Det bør være
samsvar mellom ansvar og finansiering av oppgaver.
– Staten bør i hovedsak
ha ansvaret for standardiserte og regelorienterte oppgaver og kontrolloppgaver.
– Staten bør ha ansvaret
for oppgaver som i særlig grad gjør krav på sentrale
beslutninger og som forutsetter et nasjonalt helhetsgrep for god
oppgaveløsning.
Dersom den endelige regioninndelingen bare avviker mindre
fra dagens fylkesinndeling, og gitt en i alt vesentlig positiv sluttevaluering
av forsøk med enhetsfylke, kan det være aktuelt å vurdere å åpne
for at fylkeskommunene kan søke om forsøk for å videreutvikle denne
type organisasjonsmodeller.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Ingvild Kjerkol, Silvia K.
Kosmo og Inger Løite, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy
Amundsen, Oddvar Hallset Reiakvam og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari
Lise Holmberg og Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti,
Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal,
fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Venstre, Vera
Lysklætt, viser til at St.meld. nr. 12 (2006-2007)
behandler regionenes framtidige oppgaveportefølje.
Komiteen viser til at valgdeltakelsen
har vært jevnt fallende de siste 50 årene. Utslagene
har vært større for lokal- og regionalvalgene
enn ved valg til Stortinget. Siden 1990 er det samlede antallet
partimedlemmer blitt halvert. Samtidig er spesielt den aldersmessige
rekrutteringen blitt skjevere. Middelaldrende og eldre
innbyggere har høyest valgdeltakelse og en høy
andel av partimedlemmene. Oppslutningen om de store frivillige landsdekkende
medlemsorganisasjonene er også blitt mindre.
Komiteen viser til at det skjer
flere prosesser samtidig som svekker det representative demokratiet,
og stiller det norske demokratiet overfor nye og store utfordringer.
Det gjelder blant annet økende politisk avmektighet fordi
saker ikke lenger er underlagt politisk skjønn og beslutningsmyndighet.
Likevel er det ofte en oppfatning blant folk og i medier om at saksområder
er underlagt politisk styring.
Lokal- og regionalpolitikere blir stilt til
ansvar i saker de ikke lenger har makt og myndighet over. Folk skal
møte politikere til debatt og dialog under den forutsetning
at makten og myndigheten ligger i folkevalgte organer sammensatt
av politikere som skal stilles til ansvar i åpne valg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, er enig i at det skal være
tre folkevalgte nivå i Norge, hvor kommunene også i
framtiden er generalistkommuner med bred og tung oppgaveportefølje. Flertallet ser
i likhet med Regjeringen behovet for å styrke det regionale
folkevalgte nivået slik at utviklingspotensial kan utnyttes
bedre, og mener overføring av nye oppgaver vil styrke regionene
som regional utviklingsaktør. Flertallet vil
understreke at det er en grunnleggende premiss for forvaltningsreformen at
den ikke skal føre til sentralisering av beslutningsmyndighet
og arbeidsplasser verken innad i regionene eller i landsdelene.
Flertallet viser til Maktutredningens
sluttrapport NOU 2003:19. Maktutrederne konkluderte blant annet med
at det har skjedd en maktforskyvning fra folkevalgte organer til
internasjonale organer og til markedet. Gjennom rettsliggjøring
er det blitt flyttet makt fra politisk organer til rettsapparatet.
Flytting av makt skjer fra alle politiske nivåer. Gjennom
markedsretting, fristilling og privatisering av statlige oppgaver,
er offentlig sektors virkemåte i omforming. Områder
som tidligere var offentlig styrt, blir overlatt til markedsaktører.
Reformprosessen har ført til at ressurser, skjønn og
politiske avgjørelser er blitt flyttet til uavhengige direktorater,
fristilte foretak og kontrollorganer, ifølge Maktutredningen.
Flertallet mener at det grunnleggende
målet med forvaltningsreformen er å styrke folkestyret.
En demokratisk styrt nasjonalstat er rammene for regional- og lokaldemokratiet. Flertallet ser
det som viktig at forvaltningsreformen også legger til
rette for en fortsatt demokratisering og styrking av folkestyret.
Flertallet viser til at Regjeringen
i meldingen understreker at forvatningsreformen skal realisere et forsterket
folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå,
en mer samordnet og effektiv offentlig forvaltning, verdiskaping
og sysselsetting, og effektiv ivaretakelse av nasjonale mål. Flertallet sier
seg enig i disse målene for forvaltningsreformen. Det er
viktig at den som berøres av politiske vedtak også skal
ha mulighet til å øve innflytelse på politikken. Flertallet mener
at nærhet til velgeren er en viktig forutsetning for å treffe
gode politiske beslutninger som ivaretar befolkningens behov og ønsker.
Av hensyn til befolkningens rettssikkerhet er det viktig at det
offentlige framstår som en helhet med sammenhengende tjenester
som de lett kan forholde seg til. Flertallet ser også effektiviseringsgevinsten
som ligger i å desentralisere ansvar og oppgaver til regionene
hvor kunnskapen om lokale og regionale forhold er sterk. Det må knyttes
tilstrekkelig handlefrihet til oppgavene som skal løses
på den regionale nivået.
Flertallet er enig i at forvaltningsreformen
må bygge på forutsetningen om at kommunesammenslutninger
fremdeles skal baseres på frivillighet. Flertallet mener
at de nye regionene i hovedsak skal finansieres gjennom rammeoverføringer
og skatt, dvs. frie inntekter.
Flertallet sier seg enig i de
prinsippene som skisseres i meldingen for ansvars- og oppgavefordelig
mellom staten og kommunesektoren.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti støtter fullt ut den begrunnelse og
de målene som er trukket opp i stortingsmeldingen, men
mener samtidig at mål og intensjoner ikke blir fulgt opp
når det gjelder å overføre nye, helhetlige
oppgaver til regionene.
Det har lenge vært behov for å styrke
det regionale folkevalgte nivået slik at utviklingspotensialet
i regionen kan utnyttes til beste for en helhetlig og villet utvikling
i den enkelte region. En viktig forutsetning for en slik omfattende
demokratireform som det legges opp til i begrunnelsen for reformen,
er at mål og intensjoner følges opp med overføring
av makt fra stat til regioner i form av helhetlige oppgaver, virkemidler
og beslutningsmyndighet. Dette medlem mener at innholdet
i meldingen samsvarer i svært liten grad med begrunnelsen
og målene for reformen. Dette medlem registrerer
at det virker som om Regjeringen og komiteens flertall har en sterkere
tiltro til sentral og regional embetsstyring framfor regional folkevalgt
styring. Dette medlem mener dette undergraver den tilliten
folkevalgte regioner må ha for å utøve
sin virksomhet på en ansvarlig og helhetlig måte. Dette medlem har
tro på at regionene kan ivareta nasjonale mål
og internasjonale forpliktelser innenfor de politikkområder
de vil få ansvaret for. Dette medlem mener
at forvaltningsreformen slik den foreligger i innstillingen ikke
har et omfang som sikrer en varig løsning for det regionale
folkevalgte nivået.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er svært kritiske til begrunnelsene
som gis for å bygge opp et regionalt nivå. Disse medlemmer viser
til rapporten "Region søker oppgaver" av Jørn
Rattsø og Rune J. Sørensen. Disse medlemmer stiller
seg bak denne rapportens konklusjon om at Regjeringen ikke har klart å påvise
et reelt behov for reform og ikke begrunner hvordan regionene skal
gi bedre løsninger på de samfunnsoppgaver som
skal overtas. Meldingen tar utgangspunkt i at det er behov for regioner
og søker å fylle disse med oppgaver fremfor å se
på behovet for dette tredje nivået. Disse
medlemmer viser til at det gis to hovedbegrunnelser for å opprette
regioner. Den første er at folkevalgte regioner skal være
utviklingsaktører og bidra til en nyskapende og innovativ
næringspolitikk og bedre samordning av infrastruktur, samferdsel og
arealdisponering. Den andre hovedbegrunnelsen er å bedre
demokratiet. Disse medlemmer mener at det å kalle
fylkeskommunen for region eller å opprette folkevalgte
nivå som er fjernere fra befolkningen, ikke vil løse
disse utfordringene. Snarere vil dette kunne føre til enda
mer uklare ansvarsforhold mellom stat, region og kommune og dermed
svekke den demokratiske kontrollen lokalt og sentralt. Disse medlemmer er
overrasket over at Regjeringen stoppet prosjektet som skulle evaluere
fylkeskommunen slik den fungerer i dag. En slik rapport ville vært et
viktig dokument i dagens diskusjon om regioner.
Disse medlemmer mener at det
i et lite land som Norge er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer,
stat og kommune. Disse medlemmer vil derfor avvikle fylkeskommunen
som forvaltningsnivå, og fordele oppgavene mellom de to
resterende forvaltningsnivåene. Fylkene som geografiske
stortingsvalgkretser blir ikke berørt av dette.
Disse medlemmer legger til grunn
at forvaltningsreformen skal bygges på nærhetsprinsippet,
slik at offentlige oppgaver skal løses på lavest
mulig effektive forvaltningsnivå. Lokale folkevalgte organer
bør få ansvaret for oppgaver som krever lokalt
politisk skjønn, tilpasning og prioritering. Befolkningen
vil da erfare konsekvensene av politikken, og gjennom valg kunne øve
nær innflytelse.
Disse medlemmer ser det som viktig å påpeke
at fylkespolitikerne i stor grad er bundet av statlige prioriteringer.
Den reelle folkevalgte styringen på regionnivået
må derfor sies å være begrenset. Det
vil etter disse medlemmers syn ikke være
et smertelig tap for demokratiet om disse organene legges ned. Ved
en omfordeling av fylkeskommunens oppgaver og nedleggelse av fylkeskommunens
politiske organer, vil behovet for sentraladministrasjon falle bort.
Dette vil gi betydelige kostnadsbesparelser, landet sett under ett.
Disse medlemmer mener en overgang
til tonivåmodell ikke forutsetter endringer i kommunestrukturen.
Hvis en kommune er for liten til å drifte egne tjenester,
kan tjenester kjøpes fra nabokommunene. Et annet alternativ
er å løse dette igjennom interkommunalt samarbeid,
og disse medlemmer vil i den forbindelse vise til
sine felles merknader i Innst. O. nr. 21 (2006-2007). Disse
medlemmer mener at det er viktig at kommunene selv også aktivt
vurderer styrker og svakheter ved dagens struktur og oppgaveløsning
- i lys av krav og forventninger fra innbyggere og næringsliv
og i lys av mulighetene for å videreutvikle folkestyret. Disse
medlemmer mener at ved å gi kommunene større
og flere oppgaver, som må løses i samarbeid, forsterkes
den lokale diskusjonen om kommunestrukturen.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at økonomiske incentiver knyttet til sammenslutning bør videreføres
og utvikles i tråd med de erfaringene som vi har fra allerede
sammensluttede kommuner i Norge. En styrking av økonomiske
insentiver knyttet til nye forpliktende samarbeidsmodeller og sammenslutning, vil
totalt sett bidra til en mer dynamisk, handlingsorientert
og ansvarlig kommunesektor. Store kommuner eller kommuner som deltar
i forpliktende politisk styrt samarbeid, kan få overta
ansvaret for statlige oppgaver gjennom avtale. Disse medlemmer viser
til at kommunenes inntektssystem i praksis gir små kommuner
incentiver til å ikke slå seg sammen.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at kommunenes rolle som samfunnsutvikler må styrkes slik
at kommunene kan utnytte sitt handlingsrom for lokal utvikling og
verdiskaping. Reformen burde også styrke kommunenes mulighet
til å ivareta dagens oppgaver og til å ta på seg
nye frivillige oppgaver initiert ut fra lokale behov. Det betyr
at kommunene må ha virkemidler, frihet og økonomisk
handlingsrom.
Disse medlemmer viser til at
dagens kommuner har omtrent de samme oppgaver, uansett kommunenes størrelse
eller kompetanse. Kommunene er så forskjellige at dette
må endres. Disse medlemmer vil at større
kommuner eller kommuner i samarbeid skal ha mulighet til å påta
seg flere oppgaver. Disse medlemmer ser positivt
på en utvikling hvor næringsliv, kommuner, utdannelses-
og forskningsinstitusjoner, organisasjoner, kulturliv og andre samarbeider
innenfor naturlige bo, service- og arbeidsregioner. Et slikt samarbeid
må ha utgangspunkt i hvilke oppgaver som skal løses,
og vokse frem nedenfra.
Disse medlemmer viser til at
det i de siste årene har det vært en diskusjon
om mellomnivået i alle de nordiske landene. Utgangspunktet
for debatten har vært den samme; 1. manglende styring med
spesialisthelsetjenesten, 2. utfordringer med kommunestrukturen
og 3. manglende oppslutning og legitimitet om mellomnivået.
Resultatene av denne prosessen har til nå ført
til de største endringene i Danmark. Der har de gjennomført
en omfattende endring i kommunestrukturen som baserte seg på "frivillig
tvang" og erstattet de gamle lenene med 5 helseregioner. Regionene
er direkte valgte og har i all hovedsak ansvar for spesialisthelsetjenesten
og noen spesialistinstitusjoner innenfor sosialområdet.
Den siste gruppen institusjoner har imidlertid vertskommunene rett
til å overta hvis de ønsker å drive dem
på vegne av de kommunene som sogner til institusjonen.
Den videregående opplæringen i Danmark er statlig. Disse
medlemmer viser imidlertid til at i Danmark regner de fleste
med at de nye helseregionene vil bli erstattet med statlig ansvar for
spesialisthelsetjenesten innen om lag 10 år.
Disse medlemmer viser til at
i Sverige har nylig en faglig gruppe foreslått endringer
i dagens inndeling og ansvar. I hovedsak innebærer forslaget
store landsdelsregioner med mellom 1,5 til 2 millioner innbyggere,
minst én stor by, universitet og ett universitetssykehus.
Dette er en modell som vil ligne på alternativ 3 i stortingsmeldingen
og ville i Norge ha betydd maksimalt 5 landsdelsregioner. Disse
medlemmer viser imidlertid til at i Sverige har fortsatt
mellomnivået ansvar for spesialisthelsetjenesten og at
Regjeringen ikke har tatt stilling til forslaget.
Disse medlemmer viser til at
Finland ikke har et direktevalgt mellomnivå. Finland har
416 kommuner med store variasjoner i størrelsen. Finlands
mest utbredte form for samarbeid mellom kommunene blir gjort etter
ordningen om samkommune. På noen områder er det
lovpålagt at kommunene skal samarbeide. Det er spesialsykepleie,
arbeidet med utviklingshemmede, redningstjeneste og regional utvikling. Øvrig samarbeid
skjer ut fra behov. Særlig fører arbeidet med prosjekter
knyttet til EUs strukturfondsmidler til ønske om kommunalt
samarbeid. Våren 2005 initierte regjeringen et reformarbeid.
De hadde tre forslag. Sterke primærkommuner med 20 000
innbyggere i hver kommune. Servicedistrikt hvor helse- og omsorgstjenesten blir
samlet i distrikter av 100 000 innbyggere og en regionmodell
hvor det opprettes 20-25 regioner som er direkte folkevalgte. I
høringsprosessen fikk modellen med sterke primærkommuner
støtte. I september 2006 la Regjeringen frem et forslag
som i hovedtrekk går ut på at kommunestrukturen
skal endres ved kommunesammenslåing. Statlig støtte
endres slik at det oppmuntrer til større kommuner. En kommune
som har ansvar for primærhelsetjenesten og sosiale tjenester
skal ha minimum 20 000 innbyggere. Hovedstadsområdene
og andre storbykommuner med omegnskommuner skal utarbeide overordnende
planer for samordning av arealspørsmål,
boligspørsmål, transport og kollektivtrafikk.
Kommunene skal innen utgangen av juni melde tilbake om hvordan de
vil møte kravene.
Disse medlemmer viser til at
i Norge ble spesialisthelsetjenesten flyttet fra fylkene
i 2002. Av de tre landene i Norden som nå har fylker, er
Norge dermed det landet som har de svakeste fylkene målt
i forhold til omfanget av tjenesteproduksjon.
Disse medlemmer mener at Oslo
er i en spesiell stilling som hovedstad med kommunale og fylkeskommunale
oppgaver. Samtidig er Oslo navet i en sammenhengende bolig-, arbeidsmarkeds-
og serviceregion med utfordringer som må løses
kommune- og fylkesoverskridende. Forvaltningsreformen
og den varslede hovedstadsmeldingen må både ta
hensyn til Oslos spesielle rolle og helheten i reformen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil at staten skal være effektiv
og sterk, men begrenset. Staten verken kan eller skal løse alle
oppgaver, men konsentrere seg om å løse sine kjerneoppgaver.
Staten skal ikke påta seg oppgaver som kan løses
bedre i lokalsamfunnet. Når beslutninger fattes av dem
det angår eller så nær dem som mulig,
blir det mindre detaljstyring, og løsningene kan bedre
tilpasses den enkeltes behov.
Disse medlemmer ønsker
et mangfold av lokalsamfunn som velger sine egne verdier og prioriteringer. Vi
vil gjennomføre reformer som sikrer lokalsamfunnene mer
frihet og større ansvar. Lokaldemokratiet må få flere
muligheter, større ansvar og flere oppgaver. Disse
medlemmer vil ha kommuner som kan tilby gode tjenester nær
brukerne, møte de kravene folk stiller og skape større
valgfrihet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at gjennom statlig finansiering av de sentrale velferdsgodene, vil
alle innbyggerne i landet få dekket sine behov på en
bedre og raskere måte enn tidligere. Dette vil også føre
til at innbyggerne vil få et likt tilbud uavhengig av hvor
i landet de bor og uavhengig av kommunenes økonomi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at Fremskrittspartiets og Høyres
forvaltningsreform skal bidra til å realisere følgende
mål:
– Forsterke
folkestyret og demokratiet gjennom å desentralisere beslutninger
til folk flest, kommunene og lokalsamfunnene.
– En mer effektiv og enklere offentlige
sektor.
– Klarere ansvarsforhold mellom
stat og kommune.
– Utnytte Norges fordel som et
lite land der det er nærhet mellom velgere og folkevalgte.
– Sikre at landets samlede ressurser
og muligheter brukes optimalt gjennom gode løsninger i
naturlige bo- og arbeidsregioner, kombinert med mulighet for felles
nasjonale satsinger. Dette vil sikre grunnlaget for velferden i
fremtiden og styrke Norges rolle i den globale konkurransen.
– Effektivt følge opp
nasjonale mål som bærekraftig utvikling, likeverdige
tjenestetilbud og rettssikkerhet for den enkelte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at deres partiers modell tar
utgangspunkt i kommunene. Kommunene utgjør fundamentet
i det lokale folkestyret og representerer nærhet, tilhørighet
og mulighet for innflytelse for befolkningen. Kommunenes styrke
som den drivende lokalpolitiske kraft har blitt bevist gjennom hele
Kommune-Norges historie. I de siste årene har utvikling
i næringsstruktur, samferdsel, bomønster og samfunnets kompleksitet
utfordret dagens kommunegrenser. Kommunene over hele landet har
derfor organisert seg i kommunale regionsråd, interkommunale
selskaper, samkommuner og lignende. På tross av at det
i dag eksisterer et direkte folkevalgt fylkesnivå så har
kommunene selv organisert seg på regionalt nivå for å løse felles
utfordringer. Fylkeskommunene er helt avhengige av disse organene
og kommunene for å sikre legitimitet til sin rolle som
regional utviklingsaktør. Dette gjelder innenfor næring,
samferdsel, arealplanlegging og kultur. Uten at fylkeskommunene
hadde fattet sine vedtak basert på disse kommunale regionale
planene, hadde de ikke hatt legitimitet - verken overfor lokalsamfunnene
eller staten.
Fylkeskommunenes styrke etter 2002 har vært
som eier og driver av videregående opplæring.
Det er en oppgave som ikke er tilstrekkelig til å opprettholde
et direkte folkevalgt mellomnivå.
Disse medlemmers modell bygger
på kommunenes ansvar for utviklingen lokalt og kommunenes evne
til å etablere samarbeid innenfor naturlige bo- og arbeidsregioner.
Disse medlemmer ønsker
større og sterkere kommuner. Det er imidlertid ikke en
forutsetning for partienes forvaltningsreform. Frivillighet og lokale
initiativer bør fortsatt være hovedlinjen i spørsmålet
om endret kommunestruktur. Frivillighet skaper også de beste
forutsetningene for raskt å kunne ta ut økonomiske
og kvalitetsmessige gevinster ved sammenslutninger.
Disse medlemmer mener at ved å gi
kommunene større og flere oppgaver, som må løses
i samarbeid, forsterkes den lokale diskusjonen om kommunestrukturen.
Disse medlemmer mener at en forvaltningsreform
må legge til grunn at uansett endringer i kommunestrukturen,
vil reformen måtte ta høyde for:
Iverksetting av en stor reform er et omfattende arbeid.
I løpet av perioden vil det være en rekke rammefaktorer
som må avklares og fastsettes - prinsipielt, oppgavemessig,
juridisk, finansielt og styringsmessig. Disse medlemmer vil
derfor her kun peke på mulige løsninger, og ikke
gi noen utdypende og detaljert oppskrift på hvordan dette
kan gjøres.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og fremme forslag om å etablere en ny forvaltningsstruktur
med bare to folkevalgte nivåer, stat og kommune."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at gjennom statlig finansiering av de sentrale velferdsgodene, vil
alle innbyggerne i landet få dekket sine behov på en
bedre og raskere måte enn tidligere. Dette vil også føre
til at innbyggerne vil få et likt tilbud uavhengig av hvor
i landet de bor og uavhengig av kommunenes økonomi.
Disse medlemmer ønsker
at den enkelte kommune skal få bedre styring med egen økonomi
ved selv å forvalte sine inntekter, og skal ikke bli pålagt
oppgaver fra staten uten at finansieringen av disse oppgavene er
sikret. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avvikle
dagens rammefinansieringssystem og erstatte dette med et nytt system for
direkte statlig stykkprisfinansiering av grunnleggende velferdstjenester
som helse, omsorg, grunnskole, videregående utdanning samt
sosiale tjenester."
Disse medlemmer ønsker
at kommunene skal få bestemme hvor mye innbyggerne skal
betale i kommunal inntektsskatt etter at staten har dekket kostnader knyttet
til grunnleggende velferdstjenester, og viser til forslag fremmet
i Dokument nr. 8:123 (2002-2003). Fritt kommunalt skattøre
innebærer blant annet at ulike kommuner vil kunne fylle
ulike nisjer, og innbyggerne får langt større
påvirkningsmulighet når det gjelder skattenivået
enn i dag.Man får da en interessant
skatte- og tilbudskonkurranse mellom partiene som stimulerer velgerne
til å sette seg bedre inn i de respektive partiprogrammenes
innhold og valgløfter. Innbyggernes interesse for lokalpolitikken
vil med fritt skattøre kunne øke markant, og rekrutteringsgrunnlaget
til aktiv lokalpolitisk deltagelse vil bli vesentlig styrket. I
noen kommuner vil innbyggerne selv kunne bestemme at de vil ha en
høyere kommunal aktivitet finansiert gjennom økte
lokale skatter, mens man i andre kommuner vil kunne bestemme at
man vil ha en mer nøktern kommunal aktivitet og et lavere
lokalt skattenivå. Skattefastsettelse og kommunal aktivitet
vil bli gjenstand for en vitaliserende lokalpolitisk debatt der
de partipolitiske skillelinjer vil bli mer tydeliggjort. Dette vil styrke
kommunenivåets legitimitet som en betydningsfull og interessant
politisk arena for innbyggerne. Disse medlemmer ser
også på fritt kommunalt skattøre som
et ledd i få større konkurranse mellom kommunene
om arbeidskraft, næringsvirksomhet og investeringer. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å innføre fritt kommunalt skattøre,
under forutsetning av at det innføres en direkte statlig
stykkprisfinansiering av grunnleggende velferdstjenester."
For å bidra til at målene
for reformen kan nås foreslår Regjeringen at det
overføres makt og myndighet fra staten til det regionale
folkevalgte nivået. Oppgavene vil dermed underlegges regionalpolitiske
vurderinger og prioriteringer og kan ses i sammenheng med øvrige oppgaver
regionene har ansvaret for. Kommunene og staten skal fortsatt være
de viktigste leverandørene av velferdstjenester, mens regionene
skal være de sentrale regionale utviklingsaktørene.
Det vil si at de skal være drivkraften i å utnytte
lokale og regionale fortrinn. For å fylle denne rollen
må regionene få ansvar og virkemidler i et omfang
som gjør dem til interessante samarbeidspartnere for kommuner,
næringsliv og andre aktører. Med et utvidet handlingsrom
følger også forventninger om at regionene skal
utgjøre en forskjell. Utviklingsarbeidet må gjøres
i nært samarbeid med aktuelle samarbeidspartnere.
Regjeringen foreslår at dagens fylkeskommunale oppgaver
overføres til de nye folkevalgte regionene, med mulig unntak
av tannhelsetjenesten. Spørsmålet om framtidig
forankring av tannhelsetjenesten vil bli drøftet i en stortingsmelding
som planlegges lagt fram for Stortinget våren 2007. Regjeringen
legger opp til at utviklingsoppgaver skal utgjøre en vesentlig
del av regionenes oppgaver, i tillegg til tjenesteoppgaver som overføres
fra dagens fylkeskommuner. Omfanget av nye utviklingsoppgaver som
kan overføres til regionene avhenger til en viss grad av
inndelingen av det regionale nivået. Regjeringen mener
imidlertid at følgende kjerne av nye oppgaver kan overføres
til regionene uavhengig av regional inndeling:
Samferdsel: Øvrige riksveger omklassifiseres
til enten regionveger eller stamveger. I vurderingen må vegenes
interregionale funksjoner tillegges vekt, men de øvrige
riksvegene skal i det vesentligste overføres til regionene.
Stamvegene vil fortsatt være et nasjonalt ansvar. Statens
bevilgninger til øvrige riksveger som omklassifiseres til
regionveger inngår i regionenes rammetilskudd.
Næringsutvikling: Eierskapet til Innovasjon
Norge deles mellom staten og regionene. Staten skal være majoritetseier
i selskapet. Delt eierskap vil gi regionene økt innflytelse
over Innovasjon Norges virksomhet, samtidig som selskapet opprettholdes
som ett selskap med samlet ansvar for internasjonale, nasjonale og
regionale virkemidler for næringsutvikling. Videre opprettes
det regionale innovasjonsselskaper med ansvar for hoveddelen av
SIVAs innovasjonsaktiviteter. Regionene kan delta som eiere i innovasjonsselskapene
sammen med SIVA og eventuelt andre aktører. Dersom antallet
regioner framover blir om lag tilsvarende dagens antall fylkeskommuner
vil det være aktuelt at enkelte av de regionale innovasjonsselskapene dekker
mer enn en region og følgelig har mer enn en region inne
på eiersiden.
Miljøvernområdet: De fleste
oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen på miljøvernområdet,
og som ikke er knyttet til tilsyn, klage, lovlighetskontroll og innsigelse,
samt veiledning knyttet til dette, skal i utgangspunktet overføres
til regionene. Dette må imidlertid vurderes nøye
i hvert enkelt tilfelle, og det må skje i et omfang og
på en måte som sikrer våre muligheter
til å nå våre nasjonale miljømål
og våre internasjonale miljøforpliktelser.
Landbruk- og matområdet: De fleste
av fylkesmannens oppgaver på landbruks- og matområdet,
med unntak av klagebehandling, kontroll med tilskuddsforvaltningen,
innsigelse, lovlighetskontroll og enkelte saker med vedtaksmyndighet,
samt veiledning, skal i utgangspunktet overføres til regionene.
Dette må imidlertid vurderes nøye i hvert enkelt
tilfelle, og det må skje på en måte som
sikrer våre muligheter til å nå våre nasjonale
landbrukspolitiske mål og våre internasjonale
forpliktelser på området. Fylkesmannen får
ansvar for veiledning av kommunene knyttet til de oppgavene som
ivaretas av fylkesmannen.
Marin sektor: Oppgaver innenfor akvakulturforvaltningen
- herunder hovedsakelig tildeling av oppdrettskonsesjoner til aktører
- overføres til regionene. Videre overføres oppgaver
knyttet til skolekvoter, kystsel, lokale fiskereguleringer, tang
og tare og kongekrabbe til regionene. Det legges fram en egen stortingsmelding om
kongekrabbeforvaltning våren 2007.
Kultur: Regionene får ansvar for å forvalte
spillemidler til kulturbygg. Ansvaret for oppnevning av styreleder og
noen styremedlemmer til region-/landsdelsteatrene,
i region-/landsdelsorkestrene, en del museer og i knutepunktfestivalene
kan overføres fra staten til regionene. Konklusjoner om
regionenes ansvar på bibliotekfeltet trekkes når
utredningen Bibliotekreform 2014 har vært på høring.
Regionene får større ansvar for turnéleggingen
av skolekonserter. Balansen mellom regionteatrenes turnévirksomhet
og Riksteatret vurderes.
Forskning og utdanning: Innenfor noen områder
der fylkesmannen i dag har oppgaver på grunnopplæringsområdet
foreslås disse overført til de nye regionene. Dette
er enkelte oppgaver vedrørende nasjonalt kvalitetsvurderingssystem
(utenom eksamen), informasjon og veiledning til lokale skoleeiere
og allmennheten om innhold, prinsipper og mål i den nasjonale
utdanningspolitikken, kompetanseutvikling og kvalitetsutviklingsarbeid.
Det er nedsatt et utvalg som skal vurdere studieforbundenes rolle.
Det tas stilling til hvilket forvaltningsnivå som skal
ha ansvar for tilskuddsforvaltningen for voksenopplæring
etter at utvalget har presentert sin tilråding høsten
2007. Ansvar for drift og finansiering av fagskoleutdanningen overføres
til regionene. Det opprettes regionale forskningsfond
som supplerer de nasjonale FoU-virkemidlene. Ansvaret for grunnbevilgningene
til de regionale forskningsinstituttene overføres
til regionene.
Regional planlegging: Et sentralt grep i forvaltningsreformen
er å styrke den regionale planleggingen som virkemiddel.
Regionene pålegges å utforme en regional planstrategi
som skal godkjennes av Kongen. Regionene gis, med noen
særlige unntak, myndighet til å vedta bestemmelser
som i en begrenset periode båndlegger arealbruken. Både
berørte kommuner, regionale statsorganer og Sametinget
kan kreve at spørsmålet om båndlegging
bringes inn for Miljøverndepartementet til avgjørelse.
Regionale planer skal utformes i nært samarbeid med kommuner,
regionale statsorganer og andre som er sentrale for å bidra
til en bærekraftig utvikling i regionen.
Dersom det blir få regioner, kan flere
oppgaver på samferdsels- og kulturområdet overføres
til regionene, i tillegg til kjernen av nye oppgaver omtalt over.
På samferdselsfeltet kan omklassifisering av øvrige
riksveger til regionveger følges av overføring
av hovedansvaret for Statens vegvesen. Med få regioner
kan det også være aktuelt å vurdere overføring
av kjøp av persontrafikk på jernbane for lokale
og regionale ruter. Det kan videre vurderes om flere oppgaver som
Norsk kulturråd har i dag kan delegeres til institusjoner
og/eller overføres til regionalt nivå.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre,vil understreke at forvaltningsreformen er
en demokratireform som styrker regionalt og lokalt politisk nivå. Flertallet mener
siktemålet med forvaltningsreformen er å styrke
folkevalgt innflytelse over samfunnsutviklingen og bidra til å gjøre
regionene til et politisk nivå med kraftfulle utviklingsverktøyer.
Et viktig grep vil derfor være å desentralisere makt
og myndighet til regionalt folkevalgt nivå, og samtidig
sikre en klar ansvarsfordeling mellom de tre forvaltningsnivåene.Flertallet mener at oppgavene bør
løses på lavest mulig effektive nivå.
Politiske avveininger, prioriteringer og verdispørsmål
skal avgjøres av et politisk organ. Flertallet er
enig i at de nye regionene, som kommunene og dagens fylkeskommuner,
i utgangspunktet skal være generalistkommuner.Flertallet mener at oppgavene
skal løses innenfor rammen av nasjonalpolitiske føringer
som tar høyde for regionale fortrinn og ulikheter, og gir
nødvendig rom for regional politikkutvikling. Flertallet ser
behovet for funksjonelle regioner som muliggjør mest mulig
effektiv oppgaveløsning, sterke kompetansemiljøer
og samarbeid med næringslivet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, mener at de nye regionene må gis en større
politisk tyngde og må derfor få større
myndighet og oppgaver. Det er nødvendig for å vitalisere
lokal- og regionaldemokratiet, forenkle og styrke samordningen i
forvaltningen, og styrke verdiskapingen og dermed grunnlaget for velferden.
Regioner med større myndighet og flere oppgaver vil styrke
regionenes kraft og evne til å løse oppgaver i
sammenheng og tilpasset innbyggernes og næringslivets behov.
Dette flertallet viser til at
regionene i denne innstillingen gis oppgaver og ansvar utover det
som er foreslått i St.meld. nr. 12 (2006-2007).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener de nye regionene må gis en betydelig større
politisk tyngde og må få langt større
myndighet og oppgaver enn det stortingsmeldingen legger opp til. Stortingsmeldingen
legger opp til økt medbestemmelse gjennom delt eierskap
og økt styrerepresentasjon på en rekke områder
uten at det gis noen helhetlige oppgaver eller ansvarsområder. Dette
medlem mener at økt medbestemmelse ikke er det
samme som å desentralisere eller flytte oppgaver fra staten
til regionene. Dette medlem foreslår å overføre
flere viktige oppgaver enn det Regjeringen og komiteens flertall
legger opp til, slik at det blir en sammenheng og helhet i oppgavene
og større kraft i utviklingsarbeidet. Dette medlem mener
det er en klar sammenheng mellom oppgaver og størrelse
på regionene. Dette medlem er av den oppfatning
at større regioner vil bety større handlingsrom
for desentralisering av oppgaver til regionene. Regionene
må ha hovedansvaret for oppgaver med vekt på regional
utvikling, slik som også distriktskommisjonen
anbefaler. Dette er sentrale oppgaver innenfor regional planlegging,
samferdsel, næringsutvikling, kultur og utdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse medlemmers politikk om å etablere
en ny forvaltningsstruktur med bare to folkevalgte nivåer,
stat og kommune. Etter at helseregionene kom i 1999, har ikke fylkene
hatt noen oppgaver som kan rettferdiggjøre dette mellomnivået,
og det har derfor vært stor debatt om fylkenes fremtid. Fylkeskommunenes
styrke etter 2002 har vært som eier og driver av videregående
opplæring, og det er etter disse medlemmers mening
ikke en oppgave som er tilstrekkelig til å opprettholde
et direkte folkevalgt mellomnivå. Disse medlemmer synes
derfor at det er interessant at regjeringspartiene ser ut til å tro
at omdøping av fylkeskommunene til regioner, samt tilføring
av små og ubetydelige oppgaver, vil være nok til å legitimere
mellomnivåets eksistens.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, mener det er viktig for å oppnå politisk styring
at den regionale planleggingen styrkes slik det er lagt opp til
i meldinga. Regionene vil bli pålagt å utforme
en regional planstrategi. Regjeringen foreslår også å gi
regionene, med noen særlige unntak, mulighet til å vedta
planbestemmelser som i en begrenset periode båndlegger
arealbruken. Denne skal være knyttet til en regional plan
med retningslinjer for arealbruk og kan brukes av regionen til å hindre
utbygging som bryter med disse retningslinjene. Regionale planer skal
utformes i nært samarbeid med kommuner, regionale statsorganer
og andre som er sentrale for å bidra til bærekraftig
utvikling i regionen.
Flertallet viser til at Regjeringen
vil vurdere om offentlige ressurser kan kobles bedre til regionale
planer, forpliktende utviklingsavtaler og partnerskapsmodeller der
også private krefter er involvert.
Flertallet støtter disse
forslagene og mener det er av stor betydning at regionene får
et mer omfattende ansvar som hovedaktør innenfor regional
planlegging og utvikling. Dette ansvaret må også omfatte
samordning av transportløsninger samt regional miljø-
og klimastrategi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er genuint opptatt av å utvikle det
kommunale selvstyret, og mener lokaldemokratiet skal bestå av
mer enn å administrere budsjetter. Kommune-Norge må derfor
til stadighet slippe å la lokale, demokratiske vedtak overprøves
av fylkesmannen. Samtidig må det selvsagt ikke være
slik at enhver kommune skal kunne pulverisere norsk lov ved å kunne vise
til det lokale skjønnet. Kommunene må ha en utbredt
anledning til å bruke skjønn, men det skjønnet må ligge
innenfor lovens rammer.
Disse medlemmer er opptatt av
nærhetsprinsippet, og mener kommunen i størst
mulig grad må kunne bestemme over hvordan kommunens arealer
forvaltes. Dette inkluderer politikk i forhold til strandsonen, vindmølleparker,
nasjonalparker, sjøarealforvaltning og verneområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er kun i helt spesielle tilfeller, for eksempel der det skal
bygges en europavei gjennom kommunen, at kommunen ikke helt fritt
skal kunne disponere egne arealer. I slike tilfeller vil Samferdselsdepartementet
ha rett til å båndlegge arealer. Disse medlemmer er
grunnleggende negative til regjeringspartienes forslag om å gi
regionene en rolle som overkommune i plan- og arealsaker.
Kommunene står fritt til å samarbeide
med nabokommunene om plan- og arealsaker, men det skal ikke være
noen statlige sanksjonsmuligheter overfor kommuner som motsetter
seg dette. Kommunene kan utvikle regionplanen i samarbeid
med andre nabokommuner. Planen skal bl.a. bidra til å avklare
"regionale" hovedstrukturer i arealplanleggingen. Kommuneplanene
må utvikles til en konkret og akseptert plan som i ulik
grad skal legge føringer for kommunenes og statens virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
gå inn for en modell som sikrer regionalt plansamarbeid med
hjemmel i plan- og bygningsloven. Dette er en videreføring
av bestemmelsen i dagens plan- og bygningslov om samarbeid mellom
fylkeskommuner og interkommunalt plansamarbeid og den måten
fylkesdelplanlegging i dag drives på i enkelte fylker.
Disse medlemmer viser til at
Miljøverndepartementet også etter gjeldende plan-
og bygningslov kan pålegge slikt samarbeid. Departementet
kan gi bestemmelser om hva det skal samarbeides om, hvilke geografiske
områder som skal omfattes av samarbeidet og hvordan det
skal samarbeides. I dag skal fylkeskommunene uttale seg før
slikt pålegg gis.
Dette systemet vil disse medlemmer videreutvikle
til å være hovedformen på dette området
og innenfor samferdselsplanlegging. Pålegg skal kun brukes
i de tilfeller kommuner reserverer seg og ikke er villig til å inngå i
samarbeid i naturlige bo-, arbeids- og samferdselsregioner. Fylkesdelplanene
som kommunene er blitt enige om skal godkjennes endelig som kongelig
resolusjon, slik som i dag. Disse skal være førende
for kommuneplanene og dermed de enkelte planene under kommuneplaner.
Fylkesmannens tilsyn med planarbeidet i kommunene skal derfor begrenses til å kontrollere
at planene er i samsvar med fylkesdelplanene. Videre har fylkesmannen
tilsyn med at prosessen foregår i henhold til loven og
behandler klagesaker fra berørte parter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, mener det er viktig at de nye folkevalgte regionene
får et større ansvar på samferdselsområdet. Flertallet viser
til at mulighetene for helhetlige prioriteringer og samordning mellom
samferd-selssektoren og andre sektorer og oppgaver som regionen
har og får utvidet ansvar for, blir bedre når
ytterligere ansvar for samferdsel regionalt legges til det forvaltningsnivået
som har ansvar for regional utvikling. Flertallet mener
at regionene i større grad kan ivareta funksjonen som utviklingsaktør.
Da må regionene få ansvar for regionale utviklingsoppgaver
som er tilstrekkelig tunge. Samtidig må prioriterings-
og finansieringsansvaret legges til samme nivå og fagmiljøene i
regionene styrkes.
På denne bakgrunn støtter et
annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, Regjeringens forslag om at ansvaret
for det øvrige riksvegnettet med tilhørende ferjestrekninger overføres
til regionene slik at det offentlige vegnettet i fremtiden vil bestå av
stamveger, regionale veger (dagens øvrige riksveger og
fylkesveger) og kommunale veger. Overføring av øvrige
riksveger til regionene representerer en betydelig oppgaveoverføring. Dette
flertallet er enig med Regjeringen i at overføring
av dette ansvaret er uavhengig av antall regioner, og at ansvaret
omfatter prioritering og finansiering av investeringer, vedlikehold
og drift, og at statens bevilgninger skal inngå i rammetilskuddet. Dette flertallet mener
en slik organisering er hensiktsmessig, og understreker viktigheten
av en god standard på det regionale vegnettet, et akseptabelt
nivå på veginvesteringene og en fullgod trafikksikkerhetspolitikk
i alle regioner.
Dette flertallet mener at en
så omfattende overføring av oppgaver, ansvar og økonomisk
risiko innenfor vegsektoren, også reiser spørsmålet
om organisering av regional vegadministrasjon. Dette flertallet mener
det herunder må utredes om oppbygging av regional vegadministrasjon
kan skje ved at deler av Statens vegvesen overføres. Dette
flertallet viser til at dagens fylkeskommuner er store brukere av
Statens vegvesen, og at det i stor grad vil være de samme
oppgaver som skal utføres også med en ny ansvarsfordeling. Dette
flertallet viser videre til at regionale veger vil få et
større omfang enn stamvegene, og at det uansett framtidig
organisering av vegvesenet vil måtte skje et omfattende
samarbeid og kjøp av tjenester på tvers av regionsgrenser
innenfor denne sektoren.
Dette flertallet mener overføring
av oppgaver fra Statens vegvesen til regionene ikke må gå ut
over de sterke nasjonale kompetansemiljøer som er bygget opp,
og at stordriftsfordeler som er oppnådd gjennom de siste års
omorganiseringer kan beholdes. Dette flertallet understreker
at Vegdirektoratet og nødvendig administrasjon for å ivareta
fellesoppgaver må ligge igjen i staten ved en slik overføring. Dette flertallet understreker
videre at ulike modeller for en hensiktsmessig organisering av Statens
vegvesen ut fra denne reformen må utredes og drøftes
gjennom prosesser som er åpne og inkluderende overfor Statens vegvesen,
fagforeningene og andre berørte parter. Dette flertallet legger
til grunn at Regjeringen, som en del av sluttføringen av
arbeidet med forvaltningsreformen, kommer tilbake til spørsmålet
om framtidig organisering av veiadministrasjonen etter at utredning
og drøftelser er gjennomført, og etter å ha avklart
den framtidige regioninndelingen. Dette flertallet legger
vekt på at organiseringen ikke vil føre til økt
byråkrati eller økte kostnader.
Dette flertallet viser for øvrig
til at hoveddelen av Statens vegvesen vil kunne overføres
til regionene under de forutsetninger som er beskrevet i meldingen.
Dette flertallet viser til at
det er en viktig nasjonal målsetning å redusere
klimautslippene. Bedre samordning av arealbruk, utbyggingsmønstre
og transport kan bidra til reduserte klimautslipp. Dette
flertallet mener videre at de nye regionene bør
ha en viktig samordningsfunksjon i forhold til den totale kollektivtrafikken
i sin region, herunder jernbane og ekspressbuss. Det er viktig at
et politisk organ kan se helheten i det kollektivtilbudet som blir
gitt. Et bedre kollektivtilbud vil kunne dempe veksten i personbiltrafikken
og dermed begrense klimautslippene. Dette flertallet mener
at de utøvende aktørene i kollektivtrafikken må forpliktes
til å delta i et regionalt samordningsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at etter plan- og bygningsloven
har fylkeskommunen i dag et overordnet ansvar for samferdselsplanleggingen
i fylket.
Disse medlemmer viser til at
fylkeskommunens planer og prioriteringer på dette området
bygger på de regionale planene som er utarbeidet i samarbeid
med kommunene. Dagens modell skaper også utfordringer i byområder
der i realiteten kommunen ivaretar ansvaret for fylkesveiene og
møter utfordringer knyttet til å samordne kollektivtransporten
med det kommunale tilbudet. Plan- og prioriteringsarbeidet kan derfor
i dag overtas av det interkommunale plansamarbeidet. Disse
medlemmer viser til sine respektive merknader om dette systemet
under punkt 2.1.2.2 foran.
Disse medlemmer mener det er
behov for å utvikle en modell for hvordan lokalpolitisk
styring i større grad kan ha påvirkning på planprosessene
hos Statens vegvesen. Dagens system skaper konflikter mellom Vegvesenet
og kommunene, noe som ikke endres med Regjeringens forslag om forsterkede
fylkeskommuner.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil understreke viktigheten av at de folkevalgte regionene
har hånd om et helhetlig virkemiddelapparat på samferdselsområdet. Dette
medlem mener at forslaget fra Regjeringen og komiteens flertall
til oppgaveoverføring på samferdselsområdet,
ikke i tilstrekkelig grad gir regionene mulighet for helhetlige
prioriteringer og samordning for å oppnå regional
utvikling. Dette medlem ønsker å legge
til rette for store og sterke folkestyrte regioner, blant annet
ved at regionene får ansvaret for det øvrige riksvegnettet
med tilhørende ferjestrekninger, i tillegg til fylkesvegnettet.
I tillegg bør dagens regionkontorer i Statens vegvesen legges
under de folkestyrte regionene. Det vil være viktig å etablere
tunge kompetansemiljøer på regionalt nivå med
tette koblinger til næringsutvikling og miljøressurser. Dette
medlem vil understreke at en slik nyordning ikke skal gå på bekostning
av en enhetlig standard på vegnettet og et akseptabelt
nivå på veginvesteringene og driftsmidlene.
Reformen skal også legge til rette for fortsatt god trafikksikkerhetspolitikk og
videreføring av det viktige trafikksikkerhetsarbeidet som
utføres i regionene. Dette medlem mener
at en slik oppgaveoverføring og nyordning bør
gjennomføres i god dialog med Statens vegvesen og fagforeningene.
Dette medlem ønsker
videre å legge til rette for store og sterke folkestyrte
regioner ved at regionene får ansvaret for kollektivtrafikken
i egen region. Bredde i oppgaver, ansvar og myndighet vil etter dette
medlems mening gi de nye regionene større muligheter
til å skape et sterkere og bedre kollektivtilbud, med bedre samordning
av lokal og regional kollektivtrafikk på tvers av kommunegrenser. Dette
medlem mener derfor at regionene bør tillegges
et helhetlig ansvar for organiseringen av kollektivtrafikken, og
at kun forpliktelse til å delta i regionalt samordningsarbeid
ikke er nok. Dette medlem mener regionene bør
ha et helhetlig ansvar og få overført nye oppgaver
som i dag er statlige. Dette medlem mener kjøp
av persontrafikk på jernbane for lokale og regionale ruter
bør overføres til de nye regionene. Dette
medlemønsker på den
måten å styrke de nye folkestyrte regionene og samtidig
legge til rette for et sterkere og bedre kollektivtilbud, noe som
vil gi et nødvendig grunnlag for reduksjon av klimautslippene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen overføre
ansvaret for det øvrige riksvegnettet til de nye regionene."
"Stortinget ber Regjeringen overføre
ansvaret for hoveddelen av Statens vegvesen til de nye regionene ved
at dagens regionkontorer legges under de folkestyrte regionene."
"Stortinget ber Regjeringen overføre
ansvaret for kjøp av persontrafikk på lokale og
regionale jernbaneruter til de nye regionene."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er negative til å endre på kontorstrukturen
til Vegvesenet for å gi et nytt regionnivå noe å holde
på med. Disse medlemmer vil peke på at omorganisering
av Statens vegvesen med ny vegkontorstruktur, og utskillelse og
konkurranseutsetting av produksjonsvirksomheten, gir milliardbeløp
til mer veg og økt vegvedlikehold hvert år. Disse
medlemmer understreker at når den rødgrønne
regjeringen foreløpig sier nei til flere OPS-prosjekter,
er det desto viktigere å holde fokus på at vegbudsjettene
skal brukes på veg, ikke på administrasjon. Disse
medlemmer merket seg forøvrig at samferdselsministeren
ble nedstemt av eget parti i spørsmålet på Senterpartiets landsmøte
før påske, men håper Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ikke går inn for ny vegkontorstruktur
nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at fylkeskommunen er veimyndighet
for fylkesvei, og har rollen både som tjenesteprodusent
(drift og forvaltning) og regional utviklingsaktør
for dette veinettet. Ansvaret for fylkesveiene betyr at fylkeskommunen
har finansieringsansvar for planlegging, bygging, utbedring, vedlikehold
og drift av fylkesveier.
På vegne av fylkeskommunene står
Statens vegvesen for den daglige oppfølgingen av fylkesveiene
gjennom den statlige felles veiadministrasjonen (regionveikontorene)
i fylkene. Regionveikontorene står for utbygging, drift,
vedlikehold og forvaltning av både riks- og fylkesveinettet.
Disse medlemmer vil ved gjennomføring
av disse partienes modell foreta en gjennomgang av statusen til
fylkesveiene.
Standard og bruksfrekvens for den enkelte veistrekning
bør avgjøre plasseringen, enten til staten eller
primærkommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at gjennom fylkesplan og deltakelse
i arbeidet med NTP og i samarbeid mellom fylker og kommuner, oppnås
fylkeskommunal påvirkning og samordning knyttet til farledene.
Fylkeskommunens mulighet til regional samordning knyttet til havner
er mer begrenset, ved at ansvaret for havnene og utviklingen av
disse i stor grad styres lokalt gjennom havneloven og plan- og bygningsloven. Disse medlemmer viser
til sine respektive merknader under punkt 2.1.2.2 foran og viser
til at kommunene kan ivareta denne rollen gjennom denne modellen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at fylkeskommunen har det overordnede
ansvaret for den lokale og regionale kollektivtransporten, med unntak
av flyruter, jernbane, hurtigruten og riksveiferjer. I samarbeid
med Statens vegvesen og kommunene har fylkeskommunen videre en sentral
rolle i planlegging og utvikling av den infrastrukturen kollektivtrafikken
opererer innenfor.
Disse medlemmer mener at vedlikeholdet
av busskur og lignende som er lokalisert på fylkesveier skal
overtas av kommunen.
Disse medlemmer viser til at
fylkeskommunene har organisert bestilleransvaret for kollektivtransport
i ulike former for egne selskaper. Disse medlemmer mener
at eierskapet i disse selskapene skal overtas av kommunene i fylket.
I enkelte områder, som for eksempel i tilknytning til de
store byene - eller i andre regioner vil disse medlemmer at
det utvikles særorgan som gjør at disse organene
også kan overta bestilleransvaret for lokale jernbaneruter,
riksvegferger og regional flytransport.
Disse medlemmer viser til at
kollektivtrafikk som hittil har sortert under fylkeskommunen, herunder buss-,
båt- og fergetrafikk, bør organiseres gjennom anbudsprinsippet
for å opprettholde tilbud og kvalitet i tjenesten. Negativt
anbud tas i bruk for å sikre tilbud i spredtbygde strøk
med lavt trafikkgrunnlag, der dette er politisk ønskelig.
Dagens fylkeskommunalt eide buss-, båt- og fergeselskaper
bør etter disse medlemmers mening avhendes
til private interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er skeptiske til statlig detaljregulering
av næringsvirksomhet, og mener at kommunene bør
ha ansvaret for drosjekonsesjoner i den grad man i det hele tatt
skal ha en konsesjonsordning. Hvis én kommune har en restriktiv
holdning med tanke på drosjekonsesjoner, bør dette
kunne oppveies av at nabokommunen gjør det motsatte. Et
fritt marked forutsetter fri nyetablering, og unødvendige
og byråkratiske barrierer mot økt kapasitet på tilbudssiden
bør, etter disse medlemmers mening, reduseres
til et minimum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at fylkeskommunene er tillagt
ansvar for å tilrå og samordne tiltak for å fremme trafikksikkerheten
i fylket, jf. veitrafikkloven § 40 a.
Disse medlemmer viser til sin
modell innenfor plan- og arealarbeidet og hovedprinsippet om at
kommunene overtar fylkeskommunens oppgaver.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, understreker at regionen skal være den sentrale
regionale utviklingsaktør. Dette innebærer hovedansvaret
for utforming av politikk og virkemidler knyttet til næringsutvikling
og innovasjon. Flertallet forutsetter at regionen
følger opp nasjonal politikk innenfor disse områdene,
men tilpasser denne til regionens forutsetninger og behov.
Flertallet viser til at Norges
forskningsråd skal samarbeide nært med Innovasjon
Norge og regionene for å styrke den helhetlige innovasjonskraft
i regionene. Flertallet er positiv til at dette samarbeidet utvikles
videre, og at regionene får større oppgaver knyttet
til forvaltning og utforming av forskningsprogrammer regionalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er skuffet over at Regjeringen i statsbudsjettet
for 2007 svekket kommunenes incentiver til vekst og næringsutvikling,
ved at fellesskatten ble økt med 1,25 prosentpoeng, samtidig
som det kommunale og fylkeskommunale skattøre ble redusert
tilsvarende - for kommunalt skattøre fra 13,3 pst. til 12,25
pst. og fylkeskommunalt skattøre fra 2,9 pst. til 2,7 pst.
I tillegg ble kommunenes andel av selskapsskatten redusert fra 4,25
pst. til 3,5 pst., slik at næringsflinke kommuner ble tappet
med 1,3 mrd. Disse medlemmer ønsker at kommunene
på sikt får sterkere incentiver til å bedre
rammebetingelsene for vekst og velstandsøkning, ved at
den enkelte kommune får beholde en langt større
andel av skatteinntektene.
Disse medlemmer var imot at fylkeskommunen fikk
overført midler for å holdes kunstig i live som
en regional utviklingsaktør, og ønsker å erstatte
dagens ordning med en landsdekkende ordning som ikke forfordeler
tynt befolkede områder. Det behovet som måtte
finnes for en aktør på lokalt nivå kan
løses med andre organiseringer enn gjennom dagens fylkeskommune. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til at disse medlemmer
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2006-2007) fremmet forslag om at enkeltkommuner
får overta rollen som regional utviklingsansvarlig, og
dermed de virkemidler som i dag tillegges fylkeskommunen knyttet
til regional næringsutvikling.
Disse medlemmer mener kombinasjonen
av lavere skatter og avgifter samt investeringer i veier og bredbånd,
er langt mer fremtidsrettet enn Regjeringens subsidiepolitikk når
det gjelder å skape gode rammebetingelser for
næringsutvikling, innovasjon og entreprenørskap
i distriktene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til disse medlemmers merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2006-2007)
om eventuelle regionale transportstøtteordninger.
Disse medlemmer er videre av
den oppfatning at kommunene bør ha ansvaret for førstelinjeoppgaver innenfor
nærings- og bygdeutvikling rettet mot nyetablerere og småbedrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at ved opprettelsen av Innovasjon
Norge skulle det bli enklere for bedrifter som trengte hjelp og
veiledning. Det skulle være nok å henvende seg
ett sted for å få veiledning. Opprettelsen av
Innovasjon Norge var et fremskritt for å få forenklet virkemiddelapparatet
for brukerne. Brukerne skal stå i sentrum for de tjenestene
virkemiddelapparatet skal tilby. Det skal være en lav terskel
for å motta støtte, men dette må ikke
gå på bekostning av kvalitetskontrollen. Det er
viktig at de riktige prosjektene får støtte.
Disse medlemmer mener det er
viktig med godt samarbeid mellom det statlige næringspolitiske
virkemiddelapparatet og kommunene. Kommunene har en viktig rolle
som tilrettelegger og medspiller for lokal næringsutvikling.
Det er over tid bygget opp en betydelig virkemiddelstruktur
i fylkeskommunene. For 2006 bevilges det omtrent like mye til regional
utvikling og nyskaping til kommunene og fylkeskommunene som til
det statlige virkemiddelapparatet. Dette betyr at det er bygget
opp en parallell virkemiddelstruktur. Disse medlemmer er
skeptiske til om dette er en riktig bruk av midler. Disse
medlemmer mener formålet med virkemiddelapparatet
er å få mest mulig nyskaping og næringsutvikling
ut av pengene. Disse medlemmers utgangspunkt er at
sysselsetting er grunnlaget for bosetting uansett landsdel eller
distrikt, og at all privat næringsvirksomhet er profittdrevet.
Det er generelt behov for et godt og forutsigbart virkemiddelapparat over
hele landet. Virkemiddelapparatet må være oversiktlig
og serviceinnstilt. Virkemiddelapparatet må være
offensivt i å markedsføre sine tjenester.
Derfor mener disse medlemmer at
fylkeskommunens strategiske midler til næringsutvikling
må overtas av kommunene, mens alle bedriftsrettede virkemidler
forvaltes av Innovasjon Norge. SIVAs organisering opprettholdes
som i dag. Det må etableres gode samarbeidsløsninger
lokalt for at Innovasjon Norges bruk av bedriftsrettede tiltak henger
sammen med kommunenes regionale næringsplaner og prioriteringer.
Fylkeskommunens eierskap i næringshager og innovasjonsselskaper
overtas av kommunene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og fremme forslag om å overføre fylkeskommunenes
strategiske midler til næringsutvikling til kommunene."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser
til at Regjeringens målsetting er å styrke regionenes
strategiske og samordnende funksjon ytterligere og at dette på det
næringspolitiske området blant annet skal sikres gjennom
at eierskapet til Innovasjon Norge deles mellom staten og regionene. Flertallet merker
seg at Regjeringen i meldingen skriver at regionene gjennom felles
eierskap gis mulighet til å utøve aktivt eierskap på alle
nivå i organisasjonen. Flertallet legger
dette til grunn. Flertallet legger videre til grunn
at delt eierskap betyr at styringen av selskapet vil skje gjennom
eiermøte, hovedstyre og regionstyrer.
Flertallet viser til at en modell
med delt eierskap innebærer en endring av gjeldende lov
om Innovasjon Norge, slik at loven fastlegger eierforholdet mellom regionene
og staten og beskriver selskapets styringsstruktur med et endret
eierskap.
Flertallet mener det bør
legges til grunn at summen av regionenes strategier innenfor innovasjons-
og næringsområdet, sammen med nasjonale næringsstrategier,
skal være et viktig grunnlag for Innovasjon Norges samlede
virksomhet.
Flertallet mener at et delt eierskap
mellom staten og regionene fordrer at eierne i et eget eiermøte
fastlegger de overordnede mål for selskapet. Eiermøtet
må etter flertallets mening også bestemme
hovedstyrets sammensetning og mandat.
Eierne bør etter flertallets mening
være representert i eiermøtet på høyeste
nivå fra henholdsvis regionene og staten i et forhold som
gjenspeiler eierskapsfordelingen. Flertallet legger
vekt på at Innovasjon Norge har viktige oppgaver både
for regionene og nasjonale myndigheter innenfor næringsutvikling.
Selskapets rolle og oppgaver må derfor være basert
på en felles forståelse og størst mulig
enighet hos eierne. Flertallet mener at majoritetseieren
ikke ensidig kan fastlegge overordnede mål for selskapet,
og ber derfor om at eiermøtets virksomhet reguleres av
vedtekter, regler eller avtaler som avklarer bl.a. fastleggelse
av overordnede mål for selskapet, mandat og utnevning av
hovedstyre.
Flertallet understreker at det
som en konsekvens av et delt eierskap er nødvendig med
brede samarbeidsprosesser og egne møter mellom eierne i
forkant av utarbeidelsen av de årlige oppdragsbrevene.
Flertallet mener at Innovasjon
Norges hovedstyre skal sørge for at eiermøtets
beslutninger blir iverksatt og fulgt opp. Hovedstyret ansetter administrerende direktør
og fører tilsyn med den daglige driften.
De regionale styrene bør etter flertallets mening gjenspeile
sammensetningen av det regionale næringslivet og de regionale
prioriteringene. Flertallet slutter seg til at regiontinget
oppnevner to representanter til regionstyret. Videre mener flertallet at
de øvrige styremedlemmene skal oppnevnes av hovedstyret
bl.a. etter regionale forslag.
Regionstyrene bør ha en klarere strategisk
rolle enn dagens regionale styrer. Flertallet mener
at regionstyrene skal gi innspill til strategiprosesser
i hovedstyret og egen region. Flertallet mener videre
at de regionale styrene bør ha fullmakt til å bestemme
kontorstruktur, lokalisering og fordeling av administrative ressurser
innenfor regionen. Flertallet viser i denne sammenheng
til at regionkontorene med egne administrative fullmakter
vil få en reell innflytelse på kompetansesammensetningen
i sitt kontornett.
Som en konsekvens av det endrede eierskapet
i selskapet og regionenes økte betydning, mener flertallet at
de økonomiske rammene for flere av Innovasjon Norges virkemidler
må komme via regionene.
Flertallet viser til at kundeansvaret
og saksbehandlingen for Innovasjon Norges bedriftsrettede virkemidler
ligger på regionalt nivå. Det samme gjelder mer
enn 95 prosent av enkeltbeslutningene. Flertallet mener
på denne bakgrunn at det er grunnlag for at en større
del av bevilgningene fra berørte departement overføres
til regionkontorene i Innovasjon Norge.
Flertallet ber Regjeringen i
det videre arbeidet med reformen å gjennomgå Innovasjon
Norges totale oppgaveportefølje med sikte på å komme
med forslag til overføring av oppgaver og ansvar til regionkontorene.
Det bør i denne sammenheng vurderes overføring av
strategisk ansvar for gitte oppgaver innenfor Innovasjon Norge til
regionene og overføring av funksjoner fra Innovasjon Norges
hovedkontor til de enkelte regionkontorene både hva angår
operative funksjoner og stabs-/støttefunksjoner.
Flertallet viser til at regionene
selv har full styring over de regionale utviklingsmidlene som bevilges over
Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. Flertallet mener
den betydelige innflytelsen regionene gis i næringspolitikken
så vel nasjonalt som regionalt gjennom eierskapet
i Innovasjon Norge, opprettelsen av regionale forskningsfond, egne
regionale utviklingsmidler, muligheten for å opprette regionale innovasjonsselskaper
sammen med SIVA samt styrking av den regionale plankompetansen,
gir regiontingene grunnlag for å føre bredt anlagte
næringspolitiske debatter og vedta gode næringspolitiske
strategier.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke
SIVAs viktige nasjonale rolle som tilretteleggende eier av et omfattende
innovasjonsnettverk i samarbeid med private og institusjonelle eiere
over hele landet.
Dette flertallet har merket seg
at Regjeringen vil videreføre organiseringen av SIVA som
et landsomfattende statsforetak med ansvar for tilrettelegging og utvikling
av infrastruktur tilknyttet eiendom samt innovasjon i
alle deler av landet. SIVA har utviklet et nært samarbeid
med andre nasjonale virkemiddelaktører som Innovasjon Norge,
Norges forskningsråd og universiteter og høgskoler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, støtter Regjeringens forslag om at SIVA
i samarbeid med regionene oppretter regionale innovasjonsselskaper som
skal videreføre og videreutvikle SIVAs innovasjonsaktiviteter.
Regionenes totale innovasjonsaktiviteter i for eksempel kunnskaps-
og forskningsparker, næringshager og inkubatorer kan samles
her. Flertallet ser positivt på at det åpnes
for at andre aktører og også private selskap kan
bli medeiere i slike selskap. Flertallet vil påpeke
at Innovasjon Norge også må bygge opp under dette
innovasjonsnettverket ved sine bedriftsrettede virkemidler. Flertallet mener
det er viktig at regionene sammen med SIVA er sentrale aktører
i innovasjonsnettverkene. Flertallet mener det er viktig
at regionenes medvirkning skjer på en måte som styrker
det nasjonale, men allerede regionbaserte eierskapet som SIVA har
i innovasjonsnettverket.
Flertallet er innforstått
med at opprettelse av regionale innovasjonsselskap i alle
regioner må tas over flere år.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Regjeringen foreslår å dele
eierskapet til Innovasjon Norge mellom staten og regionene, der staten
er majoritetseier. Videre opprettes det regionale innovasjonsselskaper
med ansvar for hoveddelen av SIVAs innovasjonsaktiviteter.
Dette medlem mener en av regionenes
hovedoppgaver er å være regional utviklingsaktør.
Skal de lykkes i denne rollen, må det folkevalgte regionale organ
ha virkemidler som gir mulighet for reell påvirkning av
den regionale utvikling. Dette forutsetter både kompetanse
og finansielle virkemidler som kan støtte opp under behov
og ønsket utvikling. Regionene har god mulighet til å være
i dialog med regionalt og lokalt næringsliv og samarbeidspartnere
for å utvikle gode regionale utviklingsstrategier. Dette
forutsetter en frihet til å kunne velge egne strategier
uavhengig av bindinger knyttet til nasjonale føringer som
kanskje ikke passer inn i en ønsket regional utvikling.
Dette kan et demokratisk folkevalgt regionorgan gjøre med
full legitimitet.
Dette medlem mener det er nødvendig å overføre mest
mulig helhetlige oppgaver til regionen for å få et hensiktsmessig
innovasjonsarbeid på regionalt nivå. Dette
medlem mener dette kan forenkle virkemiddelapparatet og
gi en geografisk tilpasset næringspolitikk. På denne
bakgrunn mener dette medlem at virkemidlene og det
faglige apparat i distriktskontorene i Innovasjon Norge i sin helhet
må overføres til regionene. Dette medlem vil
peke på at regionene må ha frihet til selv å finne
sine løsninger for hvordan det offentlige virkemiddelapparatet
for næringsutvikling skal organiseres og tilpasses næringslivet
og behovene i egen region.
Dette medlem peker på at
departementene i dag forvalter ressurser som krever regional tilpasning
og samordning. Dette medlem mener disse ressursene er
sentrale for en god regional utvikling, og hører dermed
hjemme i regionen som regional utviklingsaktør. Dette
medlem mener disse midlene skal overføres til regionene.
Regionen må selv avgjøre hvordan regionale
innovasjonsselskaper utformes eller hvorvidt andre organisasjonsformer
er mer hensiktsmessige for regionen.
Dette medlem er enig i at det
innledes et nært samarbeid mellom regionene og SIVA, og
at dette kan gjøres gjennom regionale innovasjonsselskaper
som tilrettelegger eiendom og infrastruktur for innovasjon.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en ny organisering av Innovasjon Norge der selskapets regionkontor
overføres til regionene."
Komiteen viser til at det er
viktig å se miljøområdet som et globalt
og tverrsektorielt samfunnsområde. Dette innebærer
at miljøhensyn må integreres i ulike sektorer,
og internasjonale avtaler legger føringer for nasjonal
politikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, merker seg at Regjeringens utgangspunkt er at de
fleste oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen på miljøområdet utenom
tilsyn, klage, lovlighetskontroll og innsigelse, og veiledning knyttet
til dette, skal overføres til regionene. Flertallet er
enig i dette. Flertallet mener det er viktig å gi
regionene ansvaret for de oppgavene som krever utøvelse
av politisk skjønn i miljøvernforvaltningen.
Flertallet har merket seg at
dagens miljølovgivning vil bli gjennomgått før
oppgaver overføres, og at det kan være aktuelt å benytte
andre styringsvirkemidler på miljøområdet
enn det staten vanligvis bruker overfor lokalforvaltningen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er enig i at alle oppgaver som i dag tilligger
fylkesmannen på miljøområdet utenom tilsyn,
klage, lovlighetskontroll og innsigelse, og veiledning knyttet til dette,
skal overføres til regionene. Dette forutsetter at dagens
miljølovgivning gjennomgås før oppgaver overføres
for å sikre og ivareta en sterk nasjonal styring på miljøområdet.
De kontroll- og veiledningsoppgaver som blir igjen hos fylkesmannen
på miljøområdet, vil kreve opprettholdelse
av miljøfaglig kompetanse hos fylkesmannen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at det er viktig å se landbruksområdet
som et globalt og tverrsektorielt samfunnsområde. Dette
innebærer at landbrukshensyn må integreres i ulike
sektorer, og at internasjonale avtaler legger føringer
for nasjonal politikk.
Flertallet merker seg forslaget
til Regjeringen om at de fleste oppgaver som i dag tilligger fylkesmannen på landbruksområdet
med unntak av klagebehandling, kontroll med tilskuddsordningene,
innsigelse, lovlighetskontroll og enkelte saker med vedtaksmyndighet, skal
overføres regionene.
Flertallet mener det er viktig å gi
regionene ansvaret for de oppgaver som krever utøvelse
av politisk skjønn i landbruksforvaltningen. Flertallet vil spesielt
framheve betydningen av at regionen får ansvar for bruken
av virkemidler til regionalt innrettede bygdeutviklingstiltak. Flertallet vil
at ordningen med fylkeslandbruksstyre videreføres fram
til forvaltningsreformen trer i kraft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at virkemidlene som omfatter
jordbruket bestemmes gjennom Jordbruksavtalen. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til sine respektive fraksjoners merknader i Innst.
S. nr. 236 (2005-2006) fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret
2006 - endringer i statsbudsjettet for 2006. Disse medlemmer mener
at reguleringer gjennom delingsforbudet i jordloven, priskontroll
og boplikt er skadelig for utviklingen av landbruket. I den sammenheng
vises det til Dokument nr. 8:40 (2006-2007) om å fjerne
boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom, fremmet av Høyre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at Regjeringen foreslår å overføre
oppgaver innen akvakulturforvaltningen til regionene. Det samme
gjelder oppgaver knyttet til skolekvoter, kystsel, lokale fiskereguleringer,
tang og tare, og kongekrabbe.
Flertallet er enig i dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at kommunene bør ha økt ansvar
for fiskeri- og havbrukspolitikk. Innenfor havbruk innebærer
det at konsesjonsmyndigheten overføres til den enkelte
kommune innenfor rammene av plan- og bygningsloven, veterinære
hensyn og forurensningsloven. Disse medlemmer vil
fremheve at rammebetingelser for næringen må ta
utgangspunkt i markedshensyn, dersom man skal kunne utnytte vekstpotensialet
i akvakulturnæringen og dersom det skal kunne skapes et
grunnlag for videre utvikling av nye oppdrettsarter. Disse
medlemmer er prinsipiell motstander av konsesjonsavgift,
men mener subsidiært at konsesjonsavgift i forbindelse
med havbruk skal tilfalle kommuner som stiller arealer til disposisjon
for nye konsesjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at Regjeringen ifølge Soria
Moria-erklæringen vil vurdere hvorvidt konsesjonsavgiften
skal tilfalle kommuner som stiller arealer til disposisjon for nye
konsesjoner.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at Regjeringen må utrede en ordning
der konsesjonsavgiftene i forbindelse med havbruk tilfaller berørte
kommuner for at disse stiller arealer til disposisjon for nye konsesjoner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser
til at både stat, fylkeskommuner og kommunene har et ansvar
for å sikre et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik
at alle innbyggerne kan få anledning til å delta
i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.
Flertallet legger vekt på at
kommunene og regionene får et større ansvar for
kulturutformingen gjennom de foreslåtte endringene.
Flertallet viser til at spillemidler
til idrettsformål i dag fordeles av Kongen. Fylkeskommunene
har myndighet til å foreta detaljfordelingen av de spillemidler som
hvert år stilles til disposisjon til bygging av idrettsanlegg
i kommunene. Flertallet mener regionene bør
få det fulle ansvaret for å forvalte spillemidlene
til kulturbygg og til lokale og regionale idrettsanlegg. Andelen
av tippemidlene som går til regionene må fastsettes
etter en fordelingsnøkkel. Regionene skal ha full frihet
til å bestemme hvilke investeringsprosjekter som skal gjennomføres
og hvor stort støttebeløp hvert enkelt prosjekt
skal få. Flertallet forutsetter at anleggsmidlene
fortsatt skal tildeles etter søknader fra den frivillige
medlemsbaserte breddeidretten og kommunene, og at tildelingsordningene
utformes i nært samarbeid med idretten.
Flertallet mener at alle midler
til regionale og lokale bygg og anlegg som fordeles av Kultur- og
kirkedepartementet må overføres til regionene.
Flertallet viser til at departementet
foreslår å gi regionene større innflytelse
over de lokale og regionale kulturinstitusjonene gjennom økt
styrerepresentasjon og utnevnelse av styreledere. Flertallet støtter
dette, og konstaterer at mange viktige lokale kulturbeslutninger
tas i institusjonene. Utnevning av flere styremedlemmer og styreleder
vil gi regionene økt innflytelse over mange viktige kulturbeslutninger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, konstaterer at det i budsjettet for 2007 ble foretatt
flere desentraliseringer av støtteordninger under kulturrådet,
slik som LOK-ordningen, innkjøpsordningen for samtidskunst og
ekstraordinær støtte til kulturhistoriske museer. Dette
flertallet mener dette er en riktig strategi. Dette
flertallet viser til at Kultur- og kirkedepartementet, Norsk
kulturråd og Norsk kulturfond og ABM-utvikling i dag forvalter
statlige tilskuddsordninger som blant annet lokale og regionale
kulturinstitusjoner kan søke midler fra. Dette flertallet forutsetter
at mer av disse midlene flyttes fra slike tilskuddsordninger og
gis i direktetilskudd til institusjonene selv. På den måten
vil regionene få økt innflytelse over denne delen
av kulturpolitikken.
Dette flertallet har merket seg
at Kultur- og kirkedepartementet har varslet en full gjennomgang
av scenekunstfeltet med mål om å sikre et godt
teatertilbud over hele landet. Dette flertallet forutsetter
at denne gjennomgangen ser på arbeidsfordelingen mellom
Riksteatret, lokale og regionale teatre, med det klare mål å styrke
den lokale og regionale aktiviteten. En tilsvarende gjennomgang
bør foretas av Rikskonsertenes aktiviteter, særlig
med henblikk på ansvarsfordelingen mellom Rikskonsertene
og Den kulturelle skolesekken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er behov for stor grad av
fleksibilitet når det gjelder prioritering av nasjonale
midler til regionale kulturformål. Disse medlemmer mener
at en overføring til regionalt nivå vil kunne
svekke dette. Det er ofte et behov for å gjøre
prioriteringer mellom ulike store nasjonale kultursatsinger. Et
regionalt beslutningsnivå vil kunne virke begrensende på en
slik helhetlig gjennomgang og prioritering. Disse medlemmer viser
til at fylkene har ingen lovpålagte oppgaver på kulturområdet,
men fylkene har allikevel tatt på seg enkelte kulturoppgaver og
bygget opp et byråkrati for å kunne håndtere
disse oppgavene. Hva slags oppgaver dette er varierer fra fylke
til fylke, men stort sett dreier det seg om fordeling av midler.
Det finnes også eksempler på fylkeskommunale museum
og andre fylkeskommunale institusjoner. Disse medlemmer er
av den oppfatning at kommunene, enkeltvis eller i samarbeid med
andre, kan overta samtlige kulturoppgaver fylkeskommunene har tatt
på seg. Erfaringen viser uansett at de organisasjonene
som i dag mottar midler fra fylkene også mottar midler
fra staten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at kommunene skal ha samlet finansielt ansvar for kulturpolitikken
på kommunalt nivå. Det betyr at kommunene i tillegg
til dagens fylkeskommunale oppgaver, skal ha ansvaret for forvaltningen
av nåværende statlige tilskuddsordninger til lokale
kulturtilbud. Disse medlemmer mener videre at dette innbefatter
finansieringen av tilskudd til kulturvirksomhet på lokalt
nivå som i dag skjer, blant annet over Kultur- og kirkedepartementets
budsjett, Norsk kulturråd og Norsk kulturfond, og lokalkulturelle
oppgaver og funksjoner som i dag er tillagt statlige institusjoner, for
eksempel Riksteatret, Rikskonsertene, Riksutstillingene, ABM utvikling
(arkiv, bibliotek, museer) med flere, samt økonomiske ressurser
til lokale kulturbygg og anlegg som i dag er en del av Kultur- og
kirkedepartementets budsjett. I tillegg mener disse medlemmer at
kommunene skal ha ansvaret for spillemidler som går til
lokale tiltak.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at for profesjonelle institusjoner, fortrinnsvis på kunstområdet
(regionteatre, kunstmuseer og noen orkestre), vil det være
naturlig at staten tar et større økonomisk ansvar.
I de større byene kan det også være aktuelt
med kommunal overtagelse, men da slik at staten går inn med
en større andel av finansieringen enn i dag.
Disse medlemmer mener at når
det gjelder organisasjoner, eksempelvis kunstnerstyrte gallerier
eller fylkesleddene for frivillige organisasjoner, finnes det mange
løsninger. Flere steder får disse organisasjonene fylkeskommunale
tilskudd, husleiebidrag og lignende. De fleste av disse organisasjonene
har nasjonale ledd som får statlige bevilgninger. Det betyr
at disse tilskuddene enten kan overføres gjennom kommunene,
eller gjennom det sentrale leddet i organisasjonen som fordeler
dem selv. Dette kan også gjøres for idrettens
del i forhold til idrettskretsene (idretten for øvrig er
velorganisert og i liten grad avhengig av fylkeskommunene.) Disse
medlemmer viser til at organisasjonene ønsker erfaringsmessig å fordele
pengene selv, og ønsker ikke på fylkesnivå å forholde
seg til mange kommuner der de har ulike medlemsmengder og aktiviteter.
Disse medlemmer mener at amatørrelatert
virksomhet bør legges til kommunene.
Disse medlemmer viser til at
i ordningen "Den kulturelle skolesekken" har fylkene gitte oppgaver utenfor
de største byene. Disse medlemmer viser til
sitt partis opprinnelige ønske om å legge arbeidet med
skolesekken til kommunene, og opprettholder det standpunktet. Mindre
kommuner kan løse dette i samarbeid.
Disse medlemmer mener det vil
være naturlig at kommunene samarbeider om prioriteringer
ved søknad om tippemidler til kulturbygg og idrettsanlegg.
Jo flere kommuner som står bak prioriteringen, jo sterkere
bør søknaden stå.
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti har merket seg at Regjeringen ønsker å overføre flere
oppgaver innen kultur til regionene. Dette medlem mener
regionene må få et samlet finansielt ansvar for
kulturpolitikken på regionalt nivå. Dette medlem vil
understreke at nye oppgaver til regionene må innebære
at de også får midler til å løse
oppgavene.
Dette medlem viser til at Kultur-
og kirkedepartementet, Norsk kulturråd og Norsk kulturfond
i dag forvalter statlige tilskuddsordninger til lokale og regionale
kulturtilbud. Dette medlem mener regionene bør
overta dette ansvaret. Dette medlem mener økonomiske
ressurser til regionale og lokale bygg og anlegg som i dag er en
del av Kultur- og kirkedepartementets budsjett, bør overføres
til regionene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti,Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Regjeringen
foreslår å overføre enkelte oppgaver
fylkesmannen i dag har på grunnopplæringsområdet
til regionene. Dette er enkelte oppgaver vedrørende nasjonalt
kvalitetsvurderingssystem (utenom eksamen), informasjon og veiledning
til lokale skoleeiere og allmennheten om innhold, prinsipper og
mål i den nasjonale utdanningspolitikken, kompetanseutvikling
og kvalitetsutviklingsarbeid. Fylkesmannen skal imidlertid
fortsatt ha ansvaret for tilsyn, lovlighetskontroll og klagesaker.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, mener dette vil øke regionenes kompetanse
innenfor utdanning og bidra til bedre samhandling mellom kommunene
som har ansvaret for grunnskolen og regionene som har ansvaret for
videregående opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å overføre
finansieringsansvaret for grunnskolen til staten, og likestille
private og offentlige utdanningsinstitusjoner lovmessig og økonomisk. Dette
vil medføre økt konkurranse mellom institusjonene,
og et økt fokus på kvalitet i utdanningsinstitusjonene. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av å få på plass
et kvalitetssikringsorgan for grunnopplæringen. Dette kan
organiseres gjennom NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet for grunnopplæringen)
eller et nytt særskilt kvalitetsorgan for grunnopplæringen.
Disse medlemmer mener også at
det bør opprettes et frittstående og uavhengig
skoleombud for å ivareta elevers og foresattes rettigheter
i forhold til gjeldende opplæringslov og forvaltningslov. Disse medlemmer vil
vise til at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett for 2007
foreslo å bevilge 2,5 mill. kroner til et slikt skoleombud.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at de oppgavene
fylkesmannen i dag har på grunnopplæringsområdet
hører nøye sammen og at denne helheten blir ivaretatt
på en hensiktsmessig måte av fylkesmannen. Disse
medlemmer mener derfor at de foreslåtte overførte
oppgavene ikke bør overføres til regionene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at de oppgavene som fylkesmannen har på grunnskoleopplæringsområdet,
ikke overføres til regionene."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, mener at fagskoler er et viktig utdanningstilbud,
særlig for personer med fagbrev. Flertalletviser til at tekniske fagskoler er statlig
finansiert. Fagskoler innenfor helse- og omsorgfag får
noe statlig finansiering gjennom Helse- og omsorgsdepartementet. Flertalletpeker på at det er en betydelig kjønnsdimensjon
i hvilke fagskoletilbud som får statlig finansiering og
hvilke som ikke får.
Flertallet viser til at Regjeringen
foreslår å overføre ansvar for drift
og finansiering av fagskoleutdanningen til regionene. Flertallet er
enig i dette og legger til grunn at finansieringen av fagskolene
seinest må gjennomgås i forbindelse med en slik
overføring
Flertallet er enig i at regionene
vil ha god mulighet til å prioritere og tilpasse yrkesrettet
utdanning til regionalt arbeidsliv og se dette i sammenheng med utdanningsprogrammene
i videregående skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at fagskoler er et selvstendig alternativ
til høyere utdanning. Fagskoleutdanning bygger på videregående
opplæring (må ha fullført vgs.), og tilbyr
kortere yrkesrettede utdanninger på et halvt til to år.
I dag er det stort sett bare tekniske fagskoler som har offentlig
finansiering. Disse medlemmer har, helt siden fagskoleloven
ble innført i 2003, vært opptatt av at en finansieringsordning
måtte komme på plass. Loven er en godkjenningslov,
ingen støttelov. Det tar tid å utvikle et finansieringssystem
for skolene.
Disse medlemmer påpeker
at svært mange fagskoletilbud gis i dag i privat regi,
og det er ingen grunn til at de skal være i offentlig regi.
De finansieres heller ikke i dag enhetlig, og med en fremtidig ordning
på plass blir det likegyldig om fagskolen er offentlig
eller privat. Da vil skolegangen der bli finansiert uansett. Et finansieringssystem
kan administreres på samme måte som det som i
dag gjelder for de tekniske fagskolene som finansieres over statsbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener kommunene skal overta ansvaret for
videregående opplæring. Det vil bli lettere å se
det 13-årige utdanningsløpet i sin helhet. Overgangen
mellom ungdomsskolen og videregående kan bygges ned, rådgiverne
kan på en enklere måte følge elevene
fra det ene skoleslaget til det andre og elever med spesielle utfordringer
kan få bedre oppfølging. Det vil bli enklere å gi
ungdomsskolelever tilbud fra videregåendes pensum. Dersom
vi ønsker å realisere en 1-13-skole, som kan være
en god idé bl.a. for å skape gode fagmiljø i
distrikter, vil det være en åpenbar fordel at kommunen
har ansvaret for begge skoleslagene.
Disse medlemmer mener at utfordringen
med å la kommunene overta ansvaret for videregående
opplæring er at mange kommuner er for små. Svaret
på det er vertskommuneløsninger og interkommunalt
samarbeid.
Når det gjelder opptak til videregående
opplæring, lærlingtilbudet og tilbudsstrukturen
innenfor videregående, er imidlertid ikke interkommunalt
samarbeid hele svaret.
Innenfor et avgrenset geografisk område
skal alle elever kunne velge blant et fullstendig tilbud av utdanningsprogram.
Her blir kommunene for små, men bo- og arbeidsregioner
utgjør en grei geografisk avgrensning. Disse medlemmer mener
at disse må ha ansvaret for at det finnes et fullverdig
tilbud for elevene å velge mellom, og at elevene
får oppfylt sin lovfestede rett til å få innfridd
ett av tre programønsker.
Disse medlemmer mener at kommunene
skal etablere samarbeid som skal representere et område som
skal ha tilbud om videregående opplæring og fagopplæring
som dekker det generelle tilbudet. Dette vil også representere
inntaksområdet. De videregående skolene (og deres
eiere) overtar de fylkesvise inntakskontorene og fagopplæringskontorene
for disse områdene. Her vil det mange steder være
naturlig å endre og dele opp i forhold til dagens fylkesgrenser.
Skoledirektøren har ansvar for å kontrollere at
inntaksområdene har et fullverdig utdanningstilbud og at
det foreligger nødvendige planer for utvikling og utbygging
av tilbudet.
Disse medlemmer mener det er
en kompliserende faktor at hvert fylke i dag vedtar et inntaksreglement,
noe som betyr at noen fylker har fritt skolevalg, mens andre ikke
har det. Derfor går disse medlemmer inn
for å lovfeste elevenes rett til å velge videregående
skole. Retten innebærer å få velge skole
i hele landet, men rett til å få plass innenfor
eget opptaksområde. Ingen skal måtte reise ut
av eget område for å få videregående
utdanning. Unntatt for dette er linjer som ikke eksisterer i alle
skolefylkene, slik som i dag.
Disse medlemmer mener de samme
betraktningene om størrelse på et geografisk område
gjør seg gjeldende i forhold til fagopplæring
og lærlingplasser, men her er det viktig at man tar hensyn
til lokale næringslivsstrukturer, også når
de går på tvers av fylkesgrenser. Fagopplæringsnemndenes
ansvar for dette videreføres, mens fylkeskommunens representasjon overtas
av de samarbeidende kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at disse medlemmer først og
fremst ønsker selvstyrte skoler. Det vil si at disse medlemmer ikke
bryr seg om det er kommunene som eier skolen, eller om det er et
privat firma som for eksempel Sonans. For det andre så er disse
medlemmer opptatt av å få på plass
et nasjonalt kvalitetssystem f.eks. lik NOKUT som må sette
krav, og ikke minst følge opp skolene, slik at vi kan være
sikre på at kvaliteten på hver enkelt skole er
god nok. For det tredje så ønsker disse
medlemmer en stykkprisfinansiering i den videregående
skole. For det fjerde så ønsker disse medlemmer å opprettholde
en lovfestet rett til videregående utdanning uten at dette
betyr at en kommune nødvendigvis skal eie eller drive en videregående
skole, snarere heller at hver enkelt kommune må sørge
for at innbyggerne har et reelt tilbud om videregående
utdanning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at regionnivået er tiltenkt hovedansvaret
for regional planlegging og næringsutvikling. En regions
innovasjonskraft og forutsetning for å drive en aktiv næringspolitikk,
er nært knyttet til de regionale kunnskapsmiljøer. Flertallet vil
derfor understreke at de tunge kunnskaps- og forskningsmiljøene
regionalt må knyttes nært opp til det regionale politiske
nivået. Flertallet viser til at høgskolene
er pålagt å være regionale utviklingsaktører.
Etter universitets- og høgskoleloven er det departementet
som oppnevner de eksterne styrerepresentantene, jf. lovens § 9-4
(6). Flertallet mener at regionene bør oppnevne
to av de eksterne representantene.
Å styrke høgskolene som forskningsinstitusjoner
er en prioritert oppgave. I Innst. S. nr. 232 (2004-2005) Om vilje
til forskning uttalte komiteens flertall blant annet:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen, er enig i at de statlige høyskolene
skal være sentrale aktører i regional utvikling
og innovasjon, … Flertallet slutter seg til Regjeringens
forslag om å styrke de forskningsprogrammene som er særlig
rettet mot de regionale FoU-miljøene, og at økonomiske
virkemidler tas i bruk for å stimulere til et tettere samarbeid
mellom høgskolene og instituttene.
- - -
Flertallet
er også enig i at en organisatorisk tilnærming
mellom de regionale instituttene og de statlige høyskolene
er viktig for å kunne utvikle slagkraftige regionale forskningsmiljøer.
Som en konsekvens av dette bør forskningsprogrammene som
er særlig rettet mot de regionale forskningsmiljøene,
styrkes."
Flertallet mener at høgskolene
sammen med de regionale instituttene må styrkes for å møte
næringslivets økte behov for den næringsretta
FoU-innsatsen.
Flertallet viser til at ECONs
analyse i en rapport om det fremtidige næringsliv konkluderte
med at av de arbeidsplassene en skal leve av om 20 år vil
800 000 ikke være skapt i dag. I rapporten understrekes
det at de nye arbeidsplassene som skal skapes vil stille større krav
til økt kompetanse. For å utvikle arbeidsplassene og
for å sikre at arbeidskraften har den nødvendige kompetanse,
må det etableres nye relasjoner mellom utdannings- og forskningsinstitusjonene,
de regionale politiske myndighetene og næringslivet. Flertallet mener
derfor at de politiske myndighetene regionalt må samarbeide
tett med de regionale institusjonene både for å styrke
forskningskompetansen og for at de skal være i stand til å utvikle
utdanningstilbud som dekker næringslivets og offentlig
sektors behov for arbeidskraft.
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti mener at det må være en tettere
kobling mellom næringslivet, høyskolene, regionale
forskningsaktiviteter og regionen for å legge til rette
for næringsutvikling og innovasjon. Dette medlem mener
det fortsatt skal være nasjonal styring og koordinering
av høyere utdanning og forskning, slik at vi sikrer sterke nasjonale
miljøer. Samtidig er det etter dette medlems mening
nødvendig å stimulere til samarbeid innen regioner
og mellom FoU-miljøer i ulike regioner. Regionene må derfor
få en viktig rolle når det gjelder finansiering
og bestilling av FoU-tjenester både til egne FoU-miljøer
og til tilsvarende miljøer utenfor regionen. Dette
medlem mener videre at regionen bør ha bestilleransvar
med økonomiske ressurser for høyere utdanning
og FoU for å påvirke utvikling av faglinjer, forskning
og utviklingsprogrammer ut fra regionenes og det lokale næringslivets
behov.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for at de nye regionene får bestilleransvar med økonomiske
ressurser for høyere utdanning og FoU for å påvirke
utvikling av faglinjer, forskning og utviklingsprogrammer ut fra
regionenes og det lokale næringslivets behov."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at Norges forskningsråd
på oppdrag fra departementet utvikler en modell for basisfinansiering
av instituttsektoren. Flertallet er kjent med at
Forskningsrådet har som mål å utvikle
en enhetlig modell som skal omfatte alle institutter, herunder de regionale. Flertallet viser
til at målet med en slik modell er å sikre likebehandling
av instituttsektoren. Flertallet ser derfor ikke
at å overføre ansvaret for basisfinansieringen
til regionsnivået vil styrke regionsnivåets innflytelse
da finansieringen vil være gitt ut fra den enhetlige modellen.
Flertallet viser til forslaget
om å opprette regionale forskningsfond. Fondene kan bli
en viktig finansieringskilde for regional forskning. Flertallet mener at
det skal være ett fond for hver region. Fondene må opprettes
med virkning fra 1. januar 2010. Flertallet mener
at dersom antall regioner framover blir tilsvarende dagens antall
fylkeskommuner, kan det være aktuelt at enkelte av de regionale
fondene dekker mer enn en region, på samme måte
som det er lagt til grunn for de regionale innovasjonsselskapene.
Flertallet mener at styret i
de regionale forskningsfondene skal bestå av
representanter oppnevnt av regionene og representanter oppnevnt
av staten. Flertallet ber om at regionene gis flertallet
i styret, samt styreleder. Flertallet legger vekt
på at fondene inngår i den nasjonale forskningspolitikken
og forankres i regionale og nasjonale strategier. Det forutsettes
et forpliktende samarbeid med Norges forskningsråd.
Det regionale forskningsfondet kan disponeres
både til regional grunnforskning og til næringsretta
forskning. De regionale FoU-prioriteringene må styres
av regionens fortrinn og Stortingets tematiske forskningsprioriteringer.
Flertallet mener at regionene
kan utvikles gjennom et tett og gjensidig forpliktende samarbeid
på etablerte arenaer og gjennom ulike forpliktende samarbeidsformer.
Flertallet ber om at det etableres
forpliktende konsultasjonsordninger mellom de statlige høgskolene
og regionene. Dette for at høgskolene skal ta del i det
regionale utviklingsarbeidet og bidra til gjennomføring
av regionalpolitiske mål nedfelt i de til enhver tid gjeldende regionale
styringsdokumenter vedtatt av regiontinget.
Flertallet viser til at det er
en stor utfordring for høgskolene å utvikle utdanningstilbud
med bakgrunn i regionale fortrinn og behov. Innenfor rammen av konsultasjonsordningen
mener flertallet det er åpent for at regionene,
høyskolene, næringslivet, arbeidslivets parter,
Innovasjon Norge, det regionale forskningsfondet og eventuelt andre
aktører drøfter regionens behov for utdanningstilbud,
forskning og utvikling basert på regionale fortrinn og
behov. Videre mener flertallet at det innenfor samme
ordning kan drøftes eventuell regional finansiering av
aktuelle tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at fordeling av midler
til forskning må skje etter relevans og faglig kvalitet,
ikke på bakgrunn av geografi. Disse medlemmer mener
videre det er viktig å ivareta nasjonale satsninger
og strategier innenfor forskningsfeltet, og ønsker dermed
ikke å etablere regionale forskningsfond fordi disse vil
pulverisere ansvaret for finansiering og prioritering
av forskningen. Det er også grunn til å peke på at i
et lite land er forskningsmiljøene allerede små.
Ved en regional oppsplitting vil de bli enda mindre, noe som bl.a.
vil føre til en forsterkning av habilitetsproblemer, fordi
forskere i større grad vil oppleve å sitte på begge sider
av bordet i en tildelingsprosess.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, merker seg at Regjeringen i meldingen skriver:
"Arbeid for å fremme folkehelse vil være
en oppgave for framtidige folkestyrte regioner forankret i ansvaret som
regional planmyndighet og i ny planstrategi. Folkehelse, det vil
si befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i
befolkningen, vil være en god indikator på utviklingen
i regionen."
Flertallet viser til at St.meld.
nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn - regional framtid må sees
i sammenheng med St.meld. nr. 16 (2003-2004) Resept for et sunnere
Norge. Sistnevnte understreket lokaldemokratiets betydning for folkehelsearbeidet.
Den utfordret norske fylker til å satse på folkehelse
og ta ansvar for å bygge opp og koordinere en folkehelsekjede
gjennom partnerskap med kommuner, statlige instanser, fagmiljø og
frivillige organisasjoner. Flertallet er kjent med
at samtlige fylker har opprettet, eller er i ferd med å opprette,
regionale folkehelsepartnerskap. Flertallet mener
det er ønskelig å videreføre og styrke
denne satsningen som et ledd i vitaliseringen av lokal- og regionaldemokratiet. Flertallet mener
de nye regionenes ansvar innefor folkehelsearbeidet bør forsterkes
i forhold til det ansvar fylkeskommunen har i dag. Rollen som regional
pådriver og samordner må styrkes. Flertallet viser
til at folkehelsearbeidet er et tverrfaglig satsningsområde,
men også en disiplin som krever egen fagkompetanse. Flertallet mener
at feltet kan betraktes som et selvstendig virksomhetsområde
i det regionale utviklingsarbeidet. Regionenes rolle bør
tydeliggjøres med hensyn til innhold, forventninger og økonomiske
rammevilkår. Flertallet konstaterer at en
eventuell flytting av oppgaver innenfor folkehelsefeltet ikke i
særlig grad er vurdert i utarbeidelsen av St.meld. nr.
12 (2006-2007).
Flertallet ber om at det blir
utredet å la folkehelsearbeid gå over fra en frivillig
til en ordinær oppgave for det regionale folkevalgte nivået.
Komiteen viser til at meldingen
ikke tar stilling til den framtidige organisering av tannhelsetjenesten
fordi det skal fremmes en egen stortingsmelding om tannhelsetjenesten
våren 2007.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, er enig i at det tas stilling
til framtidig organisering av tannhelsetjenesten ved Stortingets behandling
av den varslede stortingsmeldingen.
På grunnlag av at tannhelsetjenesten
i dag ligger under fylkeskommunene som dagens regionale nivå, legger flertallet til
grunn at det må sterke grunner til dersom tannhelsetjenesten
skal gis en annen plassering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatning at tannhelsetjenesten
bør overtas av kommunene. Fylkestannlegen kan videreføres
som interkommunalt selskap eller settes ut på anbud til
private. Disse medlemmer vil i den forbindelse påpeke
at kommunene allerede har ansvar for fastlegeordningen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, vil
opprettholde et desentralisert sykehustilbud, som blant annet sikrer
nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud. Flertallet viser
til at Regjeringen har varslet at evalueringen av sykehusreformen
vil bli forelagt Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for
2008.
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti mener at regionene bør få større
myndighet vedrørende spesialisthelsetjenesten. I forbindelse
med evalueringen av spesialisthelsetjenesten må målene
om åpenhet, medbestemmelse og folks påvirkningsmuligheter
vurderes. Dette medlem vil
ha en grundig evaluering av sykehusreformen og nødvendige
endringer må gjøres slik at sykehustjenestene
kan bli enda bedre gjennom politisk styring, om mulig på et
regionalt nivå.
Komiteens medlem fra Venstre mener
prinsipielt at med et nytt og sterkere mellomnivå ligger
det til rette for å flytte eierskapet til sykehusene tilbake
fra staten og til de nye regionene. En vil imidlertid avvente resultatene
fra evalueringen av helseforetakene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, legger til grunn at dagens fylkeskommunale oppgaver
skal overføres til det nye regionale nivået. Flertallet mener
at regionene vil ha en viktig funksjon som utøver av forvaltningsmyndighet
etter kulturminneloven. Flertallet viser til at de
regionale myndighetene skal forberede fredningssaker for Riksantikvaren
og Miljøverndepartementet. Flertallet mener
det er riktig med nærhet og lokalkunnskap knyttet til slike
saker og at regionnivået er godt egnet til denne type oppgaver. Flertallet viser
til at regionene vil ha et rådgivningsansvar i forhold
til kommunene samt ansvar for ivaretakelse av kulturminneverdier
etter plan- og bygningsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at ansvaret for det fylkeskommunale kulturminnevernet overføres
til de enkelte kommunene. Det er imidlertid viktig at enkeltkommuner
ikke ender opp med det finansielle ansvaret for å ivareta
viktige kulturminner av historisk og nasjonal betydning.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at kulturminnevernet skal bli liggende i en statlig struktur under
riksantikvaren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre påpeker at markedet for kraftproduksjon
i dag ikke kan sies å være et fritt marked, fordi
politisk handlingslammelse i forhold til nybygging av kraftverk
fører til en stadig skjevere balanse mellom tilbud og etterspørsel. Disse
medlemmer viser til at dette for Norges del betyr stadig økende import
av kraft fra andre land, ofte fra sterkt forurensende kullkraftverk
EU ønsker å fase ut. Disse medlemmer er
av den oppfatning at kommunene selv bør få rett
til å gi utbyggingstillatelse til mikro- og minikraftverk,
og har tro på at dette vil kunne gi en sunnere dynamikk
mellom tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dette også bør gjelde småkraftverk og
alle former for vindkraftverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at der hvor fylkene i dag har konsesjonskraft,
bør dette overføres til den enkelte kraftkommune.
Disse medlemmer mener at fylkesmannens
forvaltningsoppgaver innenfor miljø, landbruk og natur
i hovedsak bør overtas av kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
kommunene bør få retten til å forvalte motorisert
ferdsel i utmark, og tror dette vil medføre økt
vilje i kommunene til å gjennomføre god kommunal
planlegging og kartlegging av de mest sårbare naturområdene. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til representantforslaget
Fremskrittspartiet fremmet i Dokument nr. 8:45 (2006-2007).
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti vil peke på at forvaltningen av naturressurser ofte
er en sentral faktor for regional utvikling. Dette medlem har
merket seg at Regjeringen i liten grad har drøftet og vurdert
denne dimensjonen ved regional utvikling. Dette medlem mener
dette området bør vurderes nærmere, og
vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en nærmere
gjennomgang av dette tema. I denne forbindelse vil dette
medlem peke på flere områder som kan være
aktuelle for regional forvaltning. Slike eksempler kan være
beslutningsmyndighet til å gi utbyggingstillatelse til
små kraft- og energiverk opp til en viss størrelse,
forvaltning av verneplaner som krever et regionalt perspektiv, og
vannressursforvaltning i lys av innføringen av EUs rammedirektiv
for vann.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å overføre beslutningsmyndighet til å gi
utbyggingstillatelse til mikro-, minikraft- og energiverk til regionalt folkevalgt
nivå."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag som gir regionalt folkevalgt nivå ansvar for forvaltning
av verneplaner som krever et regionalt perspektiv."
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og vurdere å gi regionalt folkevalgt nivå ansvar
for vannressursforvaltning."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser at internasjonalt
samarbeid er blitt en viktig del av det regionale politiske arbeidet. Flertallet mener
det er naturlig at dette videreføres i de nye regionene.
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti vil påpeke at internasjonalt samarbeid
blir en stadig viktigere faktor i det regionale utviklingsarbeidet. Dette
medlem savner dette perspektivet i St.meld. nr. 12 (2006-2007). Dette
medlem mener regionene bør få større
ansvar og muligheter til å drive internasjonalt samarbeid
som deltakelse i ulike EU-program/prosjekter og utviklingsarbeid
i utviklingsland. Dette medlem mener at regionene
bør ha et samlet ansvar for det internasjonale samarbeidet
på regionalt nivå.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen legge
forholdene til rette for at regionene kan få større
ansvar og muligheter til å drive internasjonalt samarbeid
gjennom deltakelse i og utvikling av ulike EU-programmer/prosjekter."
Forvaltningsreformen innebærer først
og fremst nye oppgaver for det regionale folkevalgte nivået.
Når det gjøres endringer i organiseringen av det
regionale nivået får disse imidlertid konsekvenser
for kommunene. Omfanget av konsekvenser vil variere avhengig av
om landet blir delt inn i få og store regioner eller om det
bare gjøres små justeringer i inndelingen i forhold til
dagens ordning. Videre avhenger det av hvilke oppgaver de nye regionene
får ansvar for. Kommunene forholder seg i dag til både
fylkeskommunen og fylkesmannen på flere områder.
Uavhengig av hvordan inndelingsspørsmålet løses
er det viktig at det bygges videre på de gode relasjonene
og det gode samvirket mellom forvaltningsnivåene. Gode
relasjoner er avgjørende for at målene for reformen
nås.
Regjeringen legger til grunn at landet også i
framtiden vil ha en finmasket kommunestruktur. Dette begrenser muligheten
til å overføre store nye oppgaver til kommunene,
blant annet på grunn av utfordringer i forhold til spesialisert
fagkompetanse i en del små kommuner. Endringer i offentlig
sektor og nye behov og forventninger til velferdstjenestene hos
befolkningen skaper imidlertid stadig nye utfordringer. Regjeringen
vil derfor fortløpende vurdere gjeldende oppgaveplassering,
deriblant om ytterligere desentralisering av oppgaver til kommunene
er mulig.
Dersom det gjennomføres mindre endringer
på regionalt nivå vil kommunene bli
berørt i begrenset grad. Mindre grenseendringer og enkelte
sammenslutninger av fylkeskommuner kan bety at noen kommuner vil
få en annen fylkestilhørighet enn i dag. Det vil
føre til en reorientering både for kommunene,
næringsliv og tredje sektor i de kommuner det gjelder.
Det antas imidlertid at de kommunene som omfattes av slike endringer
i utgangspunktet har følt en tilhørighet til det
nye regionområdet, og at samvirket med den nye regionen således
ikke vil representere store endringer. Dersom regionenes størrelse
ikke endres mye i forhold til i dag, vil kommunene fortsatt ha relativ
stor nærhet til regionen. Eventuelle fylkessammenslutninger
vil føre til at partnerskapene i noen regioner blir større
enn i dag, når antallet kommuner og andre partnere øker.
Dette betyr nye samarbeidskonstellasjoner både for de berørte
fylkene, kommunene, næringsliv og andre.
Få og store regioner med mange kommuner
vil bety endringer både når det gjelder identitet
og tilhørighet både for kommuner, næringsliv
og innbyggere. Endringer i retning av landsdelsregioner kan imidlertid
bety forsterket kommuneidentitet for innbyggerne siden avstanden
til regionen vil være større enn til dagens fylke.
Kommuner og næringsliv vil i mye av sitt arbeid måtte
ta utgangspunkt i en ny geografisk tilhørighet på regionalt
nivå. Mange og nye samarbeidspartnere kan skape nye samarbeidskonstellasjoner
både mellom regionen og kommunene og andre aktører,
og mellom kommunene. Omfanget av interkommunalt samarbeid kan komme
til å øke for å styrke kommunenes strategiske
rolle i forhold til regionene.
Uavhengig av framtidig inndeling og overføring
av oppgaver til regionene må det regionale folkevalgte nivået
være pådriver og initiativtaker for å møte
utfordringene i regionen. Dette innebærer etablering av møteplasser
for kommuner, næringsliv og aktører på for
eksempel nærings- og samferdselsområdet på regionalt
nivå. Hensikten med slike møteplasser må være å identifisere
problemstillinger, formulere mål for samarbeidet, og arbeide
for helhetlige løsninger. Gjennom partnerskap kan det legges
til rette for samordnet og resultatorientert innsats for verdiskaping
og sysselsetting basert på lokale og regionale forutsetninger.
Omfattende samarbeid mellom regioner, kommuner, næringsliv
og andre aktører kan imidlertid utvikle seg til et såkalt
fjerde forvaltningsnivå som opererer på siden
av de folkevalgte organene på lokalt og regionalt nivå.
Både regioner og kommuner må være seg
bevisst hvilke diskusjoner og beslutninger som foregår
i partnerskapene, slik at samarbeid ikke går på bekostning av
politikernes demokratiske innflytelse. Ved etablering av partnerskap
og andre arenaer er det viktig å være oppmerksom
på hensynet til åpenhet og gjennomsiktighet.
Store regioner kan komme til å omfatte
flere byer. Det er avgjørende at regionene tar byene opp
i seg og omsetter den drivkraften byene representerer til beste for
hele regionen. Godt samarbeid mellom regionene og byene er viktig
for å videreutvikle vekstkraftige regioner. Samtidig bør
regionene i samarbeidet med kommunene ivareta en balanse mellom
byene og distriktskommunene. Det er også nødvendig
for at regionene skal kunne fylle rollen som utviklingsaktør på en
god måte.
Regjeringen legger til grunn at forvaltningsreformen ikke
skal føre til sentralisering innad i regionen. Storbykommunene
må finne sin rolle i et samspill med de andre kommunene
og med den regionen storbykommunen er en del av. De ulike aktørene
må sammen utvikle strategier og innhold for en regional
utvikling i regionen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, vil understreke at kommunesektoren er selve ryggraden
i velferdssamfunnet. Velferd er langt mer enn faglige og tekniske
tjenestetilbud. Målet for velferden må være å legge
til rette for at alle innbyggere kan ha mest mulig like muligheter
til å opprettholde menneskelig livsstandard og verdighet
gjennom livet.
Flertallet vil videre understreke
betydningen av nærhetsprinsippet. Nærheten mellom
de som styrer og de som blir styrt er en viktig egenskap ved vår
lokale forvaltning. Gjennom direkte kontakt med kommunestyrerepresentanter
og personer i andre styrende organer kan vanlige folk på en
helt spesiell måte være med å påvirke
valg av politiske løsninger som har betydning for deres
hverdag.
På denne bakgrunn vil flertallet legge
til grunn at landet også i framtida vil ha en finmasket
kommunestruktur og at eventuelle sammenslåinger skal skje
frivillig. Flertallet mener det er avgjørende
viktig at det også i framtida legges til grunn et generalistkommunesystem
som grunnlag for organiseringen av kommunene. Flertallet støtter
Regjeringen i at forsøk med mulige differensierte løsninger
kan fortsette, men ser det ikke som aktuelt å gi kommunene
ulikt oppgaveansvar i særlig stort omfang. Flertallet mener
at en god og desentralisert velferdsutvikling i første
rekke avhenger av at kommunesektoren blir sikret tilstrekkelige økonomiske
ressurser for å kunne løse sine oppgaver.
Flertallet vil understreke at
de fleste kommuner vil kunne høste fordeler som letter
gjennomføringen av en rekke oppgaver ved å inngå i
interkommunale samarbeidsordninger.
Flertallet viser til at endringer
på regionalt nivå kan ha konsekvenser for kommunene. Flertallet mener
at med de oppgaver regionene får som følge av St.meld.
nr. 12 (2006-2007) og behandlingen av denne, vil regionene bli interessante
samarbeidspartnere for kommuner og andre aktører.
Flertallet mener at uavhengig
av framtidig regioninndeling, må det regionale
nivået være pådriver og initiativtaker
for å møte utfordringene i regionen. Flertallet viser
til at Regjeringen i meldinga skriver at dette innebærer
etablering av møteplasser for kommuner, næringsliv
og aktører på for eksempel nærings- og
samferdselsområdet på regionalt nivå.
Hensikten med slike møteplasser må være å identifisere
problemstillinger, formulere mål for samarbeidet og arbeide
for helhetlige løsninger. Flertallet er
enig i dette.
Flertallet viser for øvrig
til at Regjeringen legger til grunn at forvaltningsreformen ikke
skal føre til sentralisering innad i regionen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse medlemmers politikk om å etablere
en ny forvaltningsstruktur med bare to folkevalgte nivåer.
Kommunene er etter disse medlemmers mening selve
grunnmuren i lokaldemokratiet, ved at kommunene utgjør
fundamentet i det lokale folkestyret og representerer nærhet,
tilhørighet og mulighet for innflytelse for befolkningen. Disse
medlemmer mener derfor at det i forbindelse med overgang
til tonivåmodell vil være naturlig å overføre
de aller fleste av oppgavene fylkene i dag har til kommunene.
Disse medlemmer mener at generalistkommunen
i dag er mer et begrep enn en realitet. Kompleksiteten i oppgavene
og kommunenes ulike størrelse gjør at alle kommuner
ikke kan gjøre alt de har ansvar for og heller ikke med
lik kvalitet. Overfor innbyggerne gjelder begrepets innhold - kommunene
har ansvar for at tilbudet eksisterer.
Disse medlemmer legger til grunn
at kommunene skal ha et generalistansvar overfor innbyggerne. Det
innebærer at det formelle ansvaret deles mellom stat og
kommuner. Generalistansvaret må imidlertid også innbære
at kommunene har et ansvar for å samarbeide når
det er nødvendig for å løse oppgavene.
I særlovgivningen kan det på enkelte områder
legges inn krav om at oppgaver løses av samarbeidende kommuner
og ordninger med vertskommuner.
Disse medlemmer viser til NAV-reformen,
som ble vedtatt i forrige stortingsperiode. Det konstateres videre
at de strukturelle omstillingene reformen medfører ikke
er ferdigstilte, men at disse forventes ferdige i løpet
av inneværende stortingsperiode.
Disse medlemmer viser til at
NAV er tonivåsamarbeid, som organisatorisk skal baseres
på partsavtaler mellom staten og de enkelte kommunene.
En vesentlig forutsetning bak NAV-reformen har vært at dette
ikke kun skal innebære en samlokalisering av ulike kommunale
og statlige velferdstjenester, men også innebære
en større samordning av tjenester og ytelser, for å skape
større brukervennlighet og mer effektiv forvaltning. Disse
medlemmer mener det på sikt vil være grunn
til å vurdere organisasjonsformen i NAV, basert på de
erfaringer implementeringen av reformen gir, samt hvilken nivåmessig
forankring NAV skal ha. Disse medlemme viser videre
til at disse medlemmers prinsipielle holdning er at forvaltning
av velferdstjenester skal ligge nært brukerne og at en
enhetlig organisering av NAV derfor bør legges innunder
kommunal forvaltning.
Disse medlemmer viser til at
førstelinjenesten i barnevernet er lagt til kommunen. Disse
medlemmer er kjent med at enkelte små kommuner
har problemer med å rekruttere og bygge opp store nok kompetansemiljø. Disse
medlemmer viser til at dette kan løses ved ulike
kommunale samarbeidsløsninger. Disse medlemmer finner
det uheldig at statlige organer som er ansvarlig for institusjoner
også skal føre tilsyn med de samme institusjonene. Disse medlemmer vil
peke på at dette kan føre til uheldig sammenblanding
av roller. Disse medlemmer mener at for å unngå dette
bør det opprettes et fritt og uavhengig barneverntilsyn. Disse
medlemmer vil fremheve viktigheten av å føre
en god og uhildet kontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at hyttekommunenes sosialbudsjetter i enkelte tilfeller blir
belastet med kostnader knyttet til hyttefolkets bruk av hjemmehjelp
og lignende. Dette kan være en utfordring fordi hytteeiere
normalt ikke betaler skatt til hyttekommunen, og hvis hytteeierne blir
ilagt eiendomsskatt er dette enda verre da de ikke har stemmerett
ved lokalvalg der spørsmål om eiendomsskatt avgjøres.
Stykkprisordningen vil imidlertid løse utfordringen hyttekommunene
har i forhold til å få dekket sosiale kostnader
knyttet til feriegjester. Inntil stykkpris er innført kan
man se for seg en løsning der hyttekommunen skal sende
regning til bostedskommunen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil påpeke at det må kunne åpnes
for at oppgaver som regionen har ansvar for, ved avtale kan ivaretas
av byer, andre større kommuner, eller av flere kommuner som
sammen deltar i et forpliktende politisk styrt samarbeid. Det må være
opp til regionen selv å avgjøre om store kommuner
eller interkommunale forpliktende politisk styrte organer kan ha
driftsansvaret for for eksempel videregående skole.
Dette medlem ber Regjeringen
fortløpende vurdere om ytterligere full desentralisering
av oppgaver fra stat og region til kommunene er mulig.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge
til rette for at lovgivningen for de regionale oppgavene åpner
for at regionene kan inngå avtaler om overføring
av hele eller deler av et regionalt oppgaveområde til kommuner eller
forpliktende politisk styrte interkommunale samarbeidsorganer."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker at beslutninger skal fattes så nærme
landets innbyggere som mulig, og dette innebærer en betydelig
desentralisering av makt der innbyggerne får større
påvirkningsmulighet over sin egen tilværelse enn
i dag. Kommunene skal ikke bare administrere statlige ordninger,
men ha reell innflytelse over politikken på områder
som angår kommunens innbyggere. Kommunene bestemmer allerede
i dag over skjenkebevillinger, åpningstider og til en viss
grad også over alkoholutsalg. Inntektene til de frivillige organisasjonene
må ivaretas. En slik modell må ikke basere seg
på et ensidig statlig ansvar for disse inntektene. Disse
medlemmer ønsker å utvide lokalpolitikkens
virkeområde slik at også politikk i forbindelse med
spilleautomater og andre pengespill bør bestemmes lokalt,
og viser til at Fremskrittspartiet fremmet forslag om dette i Innst.
S. nr. 17 (2006-2007). Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og fremme en sak for Stortinget, der det legges opp til at politikk
knyttet til pengespill og spilleautomater bestemmes av kommunene.
Saken må ta hensyn til inntektene til de frivillige organisasjonene."
Komiteens medlem fraKristelig
Folkeparti ønsker å tilføre mer
makt til politikere på lokalt nivå, også på området
som gjelder spilleautomatene. Dette medlem vil derfor
vise til representantforslag fremmet i Dokument nr. 8:59 (2006-2007)
fra stortingsrepresentantene May-Helen Molvær Grimstad, Bjørg
Tørresdal og Laila Dåvøy om kommunalt
selvstyre når det gjelder utplassering av gevinstautomater.
Dette medlem henviser til behandlingen
av dette forslaget i familie- og kulturkomiteen.
I meldingen understrekes det at det er en forutsetning for
reformen at den ikke skal føre til sentralisering innenfor
de enkelte regionene. Utnyttelse av lokale fortrinn er av sentral
betydning for at hele regionens potensial skal kunne realiseres
til beste for innbyggerne. Uavhengig av geografisk inndeling vil
det være en utfordring å knytte sammen alle deler
av en ny region på en måte som bidrar til å skape
funksjonalitet og tilhørighet på sikt.
En desentralisert struktur i den enkelte region
kan oppnås gjennom ulike grep. Sentra for de ulike ansvarsområdene
kan fordeles til forskjellige lokaliteter i en region, men slik
at ansvarsområder med faglige grenseflater samlokaliseres.
Et annet grep vil være å legge
regionadministrasjonen utenfor et eventuelt dominerende regionsenter.
Nedenfor presenteres derfor tre ulike alternative modeller
for organisering av regionene.
I en forsterket fylkesmodell vil regioninndelingen
i all hovedsak tilsvare dagens fylkesinndeling, men enkelte fylker
kan sluttes sammen. Størrelsen på de fleste regionene
vil i en slik modell forbli uendret, både når
det gjelder antall innbyggere og geografisk utstrekning. Regionene
vil kunne få ansvaret for kjernen av nye oppgaver omtalt
foran, det vil si oppgaver innen samferdsel, næringsutvikling,
landbruk, miljøvern, marin sektor, kultur, forskning og
utdanning samt regional planlegging.
Innbyggernes identitet og tilhørighet
vil også forbli relativt uendret. Næringsliv og
frivillige organisasjoner som har bygget opp sin struktur rundt
fylkesinndelingen vil i liten grad måtte endre organisasjon
og innretning på samarbeid med kommuner og regioner. Inndelingen
vil gi relativt korte avstander, nærhet og tilgjengelighet
til regionale folkevalgte beslutningstakere, regionale statlige
organer, næringsliv og andre. Regionene kan drive utviklingsarbeid
i tette partnerskap med et større knippe tilgjengelige
virkemidler enn dagens fylkeskommuner. Dette øker muligheten
for samordning og samspill basert på lokale forutsetninger og
preferanser. I dette inndelingsalternativet vil forholdene ligge
til rette for regionutvikling som gir gode forutsetninger for å bygge
legitimitet og skape resultater. Regionenes størrelse begrenser
i denne modellen muligheten for å tilføre regionene
oppgaver som i større grad forutsetter tyngre kompetansemiljøer,
ressurstilgang og nedslagsfelt enn det brorparten av regionene
vil være i stand til å oppvise.
Konsekvensene for valgkretsinndelingen vil i
denne modellen være små. For at valgkretsinndelingen
skal være sammenfallende med regioninndelingen, vil enkelte
sammenslutninger av fylkeskommuner gjøre det nødvendig å endre
tilhørende valgkretsinndeling. Det samme gjelder dersom
opprettelse av en ny region fører til endring av fylkesgrenser
eller at tidligere fylker deles.
I en forsterket fylkesmodell peker lite i retning
av sentralisering innad i regionen. Oppgavene som overføres
er i stor grad lokalisert i det enkelte fylke i dag. Det vil kunne
bli stilt spørsmål ved om mellomnivået innenfor
denne modellen får tilstrekkelig tyngde til å være
svar på de utfordringene fylkeskommunen har i dag knyttet
til rollen som regional utviklingsaktør. Det er imidlertid
Regjeringens vurdering at forslaget til samlet oppgaveportefølje
for de nye regionene gir gode forutsetninger for at regionene skal
kunne fylle sin rolle som regional utviklingsaktør i en
forsterket fylkesmodell. Etter Regjeringens vurdering
innebærer størrelsen på regionene først
og fremst en begrensning i mulighetene for at regionene kan tilføres
vesentlige nye oppgaver utover de som skisseres ovenfor.
En mellommodell innebærer et middels
antall regioner. Denne modellen vil føre til relativt mange
inndelingsendringer. De fleste av dagens fylker vil bli berørt gjennom
sammenslutning med ett eller flere nabofylker. De fleste regionene
blir større enn i dag, både når det gjelder
geografisk utstrekning og antall innbyggere. Prosessen for å skape
en slik mellommodell vil antakelig bli krevende, fordi det skal
skapes regionale enheter som ikke har tilknytning til dagens fylker
og heller ikke til en landsdelsinndeling.
Regionene vil kunne få ansvar for kjernen
av nye oppgaver, det vil si oppgaver nevnt foran under punkt 2.1.1.
I en mellommodell kan det i tillegg vurderes å overføre
ytterligere oppgaver innen samferdselsområdet ved å overføre
hoveddelen av Statens vegvesen. Dette vil være svært
krevende. Statens vegvesen er i dag organisert i fem regioner, og
en overføring til et regionnivå med langt flere
inndelingsenheter vil innebære betydelige administrative
og økonomiske kostnader. Stordriftsfordeler knyttet til
dagens inndeling av Statens vegvesen vil gå tapt. Samtidig
kan fragmentering av organisasjonen skape kompetansemessige utfordringer
på det vegfaglige området.
Endringer i de fleste fylker vil også endre
forutsetningene for innbyggernes identitet og tilknytning til det regionale
nivået. Det kan bli en utfordring mange steder å skape
oppslutning og tilknytning til de nye regionale enhetene. Det antas
at næringsliv og frivillig sektor som i dag har bygget
sin organisasjonsstruktur rundt fylkesinndeling, vil måtte
endre organisering og innretning av kontakten med det regionale
nivået.
I en mellommodell synes det lite hensiktsmessig å opprette
flere valgkretser til regiontingsvalgene innenfor samme region,
fordi de nye regionene ikke blir vesentlig større enn i
dag. I motsetning til i en forsterket fylkesmodell vil dermed regioninndelingen
i en mellommodell få store konsekvenser for valgkretsinndelingen.
Modellen innebærer at de fleste eller alle valgkretser
til stortingsvalg og regiontingsvalg vil måtte endres.
Premisset om at forvaltningsreformen ikke skal
føre til sentralisering innad i regionen vil være
under press i en mellommodell. Sammenslutning av to og to fylker i
tillegg til enkelte grensejusteringer, vil innebære et større
behov for å foreta konkrete desentraliseringstiltak enn
i en forsterket fylkesmodell. Konfliktpotensialet kan øke
når tidligere fylkessentra skal fordele oppgaver seg imellom,
samtidig som det skal skapes en balanse innad i regionen basert
på behovene til alle deler.
I en regionmodell vil regionene i stor grad
tilsvare en landsdelsinndeling. Inndelingsendringer vil berøre
alle dagens fylker, som enten vil bli slått sammen med
ett eller flere nabofylker, eller delt mellom to eller flere regioner.
I dette inndelingsalternativet vil regionene kunne få ansvar
for kjernen av nye oppgaver nevnt foran, det vil si oppgaver innen
samferdsel, næringsutvikling, landbruk, miljøvern,
marin sektor, kultur, forskning og utdanning samt regional
planlegging. På samferdselsfeltet kan det overføres
ytterligere oppgaver, ved at omklassifisering av øvrige
riksveger til regionveger kan følges av overføring
av hovedansvaret for Statens vegvesen. I dette inndelingsalternativet
kan det også være aktuelt å vurdere overføring
av kjøp av persontrafikk på jernbane for lokale
og regionale ruter. En bør videre kunne vurdere om flere
oppgaver som Norsk kulturråd har i dag kan delegeres til
institusjoner og/eller overføres til regionalt
nivå.
Regionmodellen legger til rette for samling,
etablering og utnyttelse av betydelige ressurser og miljøer
for regional utvikling, og regionene vil kunne framstå som tunge
utviklingsaktører med betydelig slagkraft. Regionenes størrelse
gir mulighet for en bredere og tyngre oppgaveportefølje,
spesielt på samferdselsområdet. Regionstørrelsen
vil i stor grad tilsvare dagens regioninndeling av Vegvesenet.
Dette kan gjøre overføringsprosessen lettere,
samtidig som forholdene vil ligge til rette for fortsatte stordriftsfordeler
i sektoren. Forholdene vil kunne ligge til rette for etablering
av tunge kompetansemiljøer innenfor areal- og transportplanlegging
på regionalt nivå, med personell fra Vegvesenet
og fylkeskommunen.
Inndelingsendringene vil føre til et
skifte i opplevelse av identitet og tilhørighet hos innbyggerne.
Næringsliv og frivillige organisasjoner, som har bygget
opp sin struktur rundt fylkesinndelingen, vil måtte vurdere
om den nye regioninndelingen skaper behov for å endre egen
organisering. Det kan bli en utfordring å skape tette koblinger
mellom region og lokalsamfunn, kommuner og områder som
omfatter flere kommuner. Regionene bør imidlertid kunne
være i stand til å samordne ressurser og skape
positive effekter, blant annet ved å trekke veksler på og
videreutvikle et differensiert næringsgrunnlag. Regionene
vil kunne ivareta ansvaret for sine oppgaver på en effektiv
og god måte. På lengre sikt vil de også kunne
være i stand til å ivareta ansvaret for andre
tjenesteområder enn de som overføres i denne reformen.
Dersom landet deles inn i regioner tilnærmet
lik en landsdelsinndeling, vil det være naturlig å ta
utgangspunkt i at dagens fylker utgjør valgkretser til
regiontingsvalget, eventuelt med mindre justeringer dersom ett eller
flere av dagens fylker deles mellom to eller flere regioner. Valgkretsene
til regiontingsvalg og stortingsvalg bør være
de samme. Dagens fylker bør dermed fortsatt utgjøre
valgkretsene også ved stortingsvalg. Det kan imidlertid
pekes på at det kan svekke oppbyggingen av en regional
identitet og skape uklarhet blant innbyggerne. Usikkerheten kan
for eksempel være knyttet til hvilken funksjon dagens fylkesnivå skal
fylle. Usikkerheten kan videre bli forsterket dersom fylkesnivået
opprettholdes for deler av den regionale statsforvaltningen.
En konsekvens av regionmodellen kan være
sentralisering innad i landsdelene fordi landsdelshovedstaden kan
trekke til seg arbeidskraft og bosetting på bekostning
av andre tunge sentra i landsdelen. Dette kan imidlertid motvirkes
av planlagt fordeling av regionale arbeidsplasser innad i regionen.
For å nå målene for reformen vil det
være vesentlig at alle deler av en landsdelsregion inkluderes
i utviklingsarbeidet. Slik kan balanse innad i regionen oppnås
basert på behovene og mulighetene til alle områder
som inngår. Store regioner vil imidlertid innebære
større geografiske avstander, og dermed større
avstander til og mellom beslutningstakere. Utfordringen vil være å trekke
med seg hele regionen i det videre utviklingsarbeidet, slik at synergieffektene
kommer alle deler av regionene til gode. På landsdelsnivå vil
dette kunne bli krevende. Regioner på landsdelsnivå vil
være mindre egnet til å ivareta oppgaver som har
med direkte oppfølging, kontakt og samhandling mellom kommunene å gjøre.
Det er derfor viktig at regionene tar hensyn til kommunenes behov
for nærhet og tilgjengelighet i sin organisering.
For innbyggerne kan økt avstand innebære
ulemper i forhold til tilgjengelighet til tjenester og redusert
kontakt og påvirkningsmuligheter. Større avstander
og redusert tilgjengelighet krever bevisste strategier slik at enkeltområder
i en region ikke havner i en posisjon der de i mindre grad enn resten
av regionen kan nyttiggjøre seg fordelene som følger
med økt regionstørrelse.
Etter Regjeringens mening vil kjernen i oppgaveporteføljen
utruste det regionale nivået med nødvendige virkemidler
for å fylle rollen som regional utviklingsaktør
på en kraftfull måte. Det knytter seg likevel betydelige
forskjeller i egenskaper ved og konsekvenser av de ulike modellene.
I den forsterkede fylkesmodellen framstår regionene som
relativt små, tilpasningsdyktige og tilgjengelige for innbyggere, næringsliv
og organisasjoner. Oppgaveporteføljen er tilpasset regionstørrelsen,
og legger til rette for at regionene får anledning til å drive
utviklingsarbeid i tette partnerskap. Muligheten for samordning
og samspill basert på tilpasning til lokale forutsetninger
og preferanser øker i forhold til i dag. Størrelsen
på regionene innebærer imidlertid en
begrensning i muligheten for at regionene kan tilføres
ytterligere oppgaver. Valgkretsinndelingen må i liten grad endres.
I regionmodellen gir regionstørrelsen en bredere og tyngre
oppgaveportefølje. Det blir mulig å overføre
vesentlige oppgaver innenfor spesielt samferdselssektoren. Regionmodellen
legger til rette for samling, etablering og utnyttelse av betydelige
ressurser og miljøer for regional utvikling. Landsdelsregionene
i denne modellen vil være aktører med ekstern
tyngde, som kan bygge på en variert sammensetning av regionspesifikke
fortrinn. Regionene vil kunne ivareta ansvaret for sitt tjenestetilbud
på en effektiv og kvalitetsmessig god måte. De
vil også kunne være i stand til å ivareta
ansvaret for andre tjenesteområder. Størrelsen
byr imidlertid på utfordringer knyttet til sentralisering
og tilgjengelighet. Valgkretsinndelingen kan opprettholdes, både
til stortingsvalgene og regiontingsvalgene.
I motsetning til disse to modellene framstår
mellommodellen med flere ulemper enn fordeler. Modellen innebærer
omfattende inndelingsprosesser, samtidig som utfallet blir regioner
med egenskaper som ikke er veldig forskjellige fra regionene i den
forsterkede fylkesmodellen. Oppgaveporteføljen vil dermed
heller ikke kunne bli mer omfattende, med et mulig unntak for samferdselsoppgaver.
Det må imidlertid kunne antas at overføring av
oppgaver på samferdselsområdet vil bli så kostnadskrevende
både økonomisk og administrativt at en overføring
av hoveddelen av Statens vegvesen framstår som mindre aktuelt.
Modellen innebærer også en omstrukturering av
valgkretsene til stortingsvalg, noe som ikke kreves i de to andre
modellene.
Med utgangspunkt i disse vurderingene anser
Regjeringen det som lite hensiktsmessig å legge mellommodellen
til grunn for den framtidige inndelingen av det regionale nivået.
Både den forsterkede fylkesmodellen
og regionmodellen vil kunne være aktuelle ved gjennomføring
av forvaltningsreformen. Modellene bærer med seg ulike egenskaper
og konsekvenser. Oppgaveporteføljen må veies opp
mot konsekvensene av omstillinger. Regjeringens foreløpige
vurdering er at det kan overføres betydelige oppgaver uten
store geografiske endringer.
Osloregionen er i denne sammenheng dels en geografisk
betegnelse på det samlede hovedstadsområdet som
utgjøres av Oslo, Akershus, Drammensregionen og Mosseregionen.
Også utenfor dette området er det kommuner som
kan sies å inngå i Osloregionen. Osloregionen
er også navnet på et etablert samarbeid mellom
56 kommuner og Akershus, Buskerud og Østfold fylkeskommuner.
I stortingsmeldingen foretas det en gjennomgang
av styringsutfordringene i hovedstadsregionen og det presenteres
fire alternative styringsmodeller som kan være aktuelle
forvaltningsløsninger for regionen. Aktørene i Osloregionen
står fritt til å diskutere også andre
styringsmodeller enn de som presenteres i meldingen. Regjeringen
vil i den planlagte hovedstadsmeldingen legge fram ytterligere dokumentasjon
og analyse av veksten i hovedstadsregionen og den økte
integrasjonen og pendlingen som foregår i området.
Styringsutfordringene i regionen og alternative
styringsmodeller er utredet på oppdrag fra departementet og
Osloregionen.
Regjeringen påpeker i meldingen at
hovedkonklusjonen er at dagens organisering ikke legger godt nok
til rette for å løse grenseoverskridende offentlige
oppgaver i samsvar med viktige samfunnsmessige mål og regionens
egne mål. Gjeldende organisering og ansvarsfordeling ivaretar
heller ikke behovet for en god demokratisk styring og kontroll over
denne oppgaveløsningen.
Konsekvensene av styringsutfordringene er at
innbyggerne må bære omkostningene med at løsningene blir
dyrere enn de kunne ha vært og at kvaliteten på tjenestene
ikke er så god som den kunne ha vært. De styringsutfordringene
som er påpekt innenfor flere felt, vil kunne ha uønskede
virkninger for både miljøkvaliteter, kostnadseffektiviteten
i tjenesteproduksjon, tilgangen på felles rekreasjonsområder
og det samlede omfanget av offentlige tjenester. I en raskt voksende
Osloregion vil slike ulemper berøre svært mange
innbyggere og de økonomiske belastningene for offentlig
sektor, privat næringsliv og husholdninger kan bli stort.
Etter Regjeringens vurdering må styringsutfordringene
i Osloregionen løses slik at regionen oppleves mer funksjonell
både for innbyggerne, næringslivet og samfunnet
som helhet.
1. Regionmodell, etablering
av et nytt regionalt forvaltningsnivå i Osloregionen. Denne
modellen innebærer at det opprettes et nytt direkte folkevalgt organ
på regionalt nivå, med selvstendig beslutningsmyndighet
for regionale oppgaver og direkte beskatningsrett, etter samme modell
som dagens fylkeskommuner. Modellen innebærer en sammenslutning
av Oslo og Akershus, men kan også omfatte andre fylkeskommuner,
for eksempel Østfold.
2. Modifisert regionmodell. Innenfor denne
modellen kan man tenke seg at Oslo inngår i en region med Akershus,
men at Oslo kommune beholder ansvaret for barnevern og de fylkeskommunale
oppgavene de har i dag som ikke er grenseoverskridende, dvs. videregående
opplæring, kulturminnevern og tannhelse. Regionale areal-
og transportoppgaver overføres til den nye regionen som
har et større geografisk nedslagsfelt.
3. Særorgan for Osloregionen.
Det etableres et indirekte valgt organ med selvstendig beslutningsmyndighet
for utvalgte regionale oppgaver (areal og transport). Et slikt særorgan
vil være en selvstendig juridisk enhet, med selvstendig økonomi
og egen administrasjon.
4. Pålagt regionalt plansamarbeid
med hjemmel i plan- og bygningsloven. Denne modellen innebærer
at staten pålegger aktørene i regionen å samarbeide
om regional plan. Samarbeidet kan avgrenses til å omfatte
de oppgavene som er av størst betydning for å løse
styringsutfordringene. Samarbeidet kan ha et felles forberedende
organ for utarbeiding av et samordnet planforslag og oppfølging av
planvedtakene. Det er fylkestingene (regionene) som behandler og
fatter planvedtak for "sine" områder.
De fire modellene inneholder mekanismer som bedrer
mulighetene til å håndtere de aktuelle styringsutfordringene
i regionen, om enn i varierende grad. Det er store forskjeller knyttet
til de prinsipielle egenskapene ved modellene, særlig gjelder
dette forhold knyttet til demokratisk forankring og styring, effektivitet
og oversiktlighet i forvaltningen. I modell 1 og 2 legges beslutningen
om regional plan til regiontinget. I modell 3 frikobles planbeslutningene
fra de ordinære planmyndigheter og forvaltningssystemer.
I modell 4 fattes planbeslutningene i de folkevalgte organene i
de regionene som samarbeider. Modell 3 og 4 forutsetter en mer aktiv
statlig medvirkning og innflytelse i den regionale oppgaveløsningen
enn modell 1 og 2.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser
til at Regjeringen i meldinga beskriver tre ulike modeller for organisering
av det regionale nivået. Flertallet mener
det er avgjørende at kommunene og fylkeskommunene gjennomfører
en grundig behandling av sine behov og ønsker før
Regjeringen og Stortinget tar stilling til framtidig regioninndeling.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Regjeringen har presentert tre alternative
modeller for det regionale folkevalgte nivået; en forsterket
fylkesmodell, en mellommodell og en regionsmodell. Dette
medlem har merket seg at Regjeringen vurderer både
forsterket fylkesmodell og regionsmodell som aktuelle med gjennomføring
av forvaltningsreformen. Antall regioner i den forsterkende fylkesmodellen
er selvforklarende. Når det gjelder regionsmodellen, har
ikke Regjeringen gitt noen definisjon av størrelse for
denne. Dette medlem mener at regionenes størrelse
og inndeling er avhengige av at det skjer en omfattende overføring
av oppgaver og ansvar fra staten, og at regionene sikres en finansiering som
svarer til oppgavene. Størrelse og inndeling må være
hensiktsmessig, basert på kultur, identitet, næringsliv
og næringsutvikling, og den utviklingskraft regionene skal
representere i et framtidig perspektiv. De oppgaver og myndighet
som dette medlem foreslår overført
til de nye regionene, jf. punkt 2.1.2, ville gjøre det
interessant for dagens fylker å slå seg sammen
til større enheter. Dette medlem mener videre
at færre regioner enn i dag også vil ha et potensiale
for betydelige innsparingsgevinster. Det vises til kommunal- og
forvaltningskomiteens åpne høring om St.meld.
nr. 12 (2006-2007) der alle fylkeskommunene deltok. Representantene
fra de aller fleste fylkeskommunene ga tydelig uttrykk for at det
var behov for overføring av flere oppgaver og mer myndighet
enn det St.meld. nr. 12 (2006-2007) la opp til. Videre ga det store
flertallet av fylkeskommunene, alle utenom Møre og Romsdal
og Oslo, at de hadde planer om eller ville vurdere å slå seg
sammen med andre fylker dersom det overføres betydelige
oppgaver til regionene.
Dette medlem mener at overføring
av større og helhetlige oppgaver slik det er foreslått
av dette medlem i denne innstillingens punkt 2.1.2, ville ha gjort
det interessant for dagens fylkeskommuner å slå seg sammen
til større regioner. De oppgaveroverføringer som
ligger i Regjeringens forslag og flertallets innstilling, krever
ikke at det blir større regioner enn dagens fylker. Innstillingen
om Regionale fortrinn - regional framtid legger etter dette
medlems vurderinger ikke sterke føringer for at
fylkeskommuner skal slå seg sammen.
Det kan føre til en status quo, hvor
spørsmålet om fylkeskommunens framtid og et direkte
folkevalgt fylkes- eller regionsnivå, forblir uavklart. Dette
medlem mener derfor det er positivt om flere fylker i den pågående
prosess vurderer å slå seg sammen, og videre at
vurderingen av nye oppgaver til regionsnivået fortsetter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at hovedstadsområdet står overfor
spesielle utfordringer. Dette er synliggjort på en god
måte i meldingen, der Regjeringen mener at dagens organisering
ikke legger godt nok til rette for å løse grenseoverskridende
offentlige oppgaver i samsvar med viktige samfunnsmessige mål
og regionens egne mål. Utfordringene er spesielt knyttet
til arbeidsmarkedet med utvikling og fordeling av arbeidsplasser, kollektivtrafikk
og arealdisponering. Dette er oppgaver og utfordringer som må løses
på tvers av dagens kommune/fylkesgrener. Flertallet vil
understreke at dette er sentrale politiske områder som
kun kan løses gjennom politiske styringsorganer som ser
hele hovedstadsområdet under ett.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyres modell ikke skaper nye utfordringer for hovedstadsområdet.
Oslo kommune består med det ansvaret kommunen har i dag. Disse
medlemmer mener imidlertid at det er særlige utfordringer
knyttet til kollektivtransport og NSBs nærtrafikk i dette
området og i andre storbyområder i landet. Disse
medlemmer mener derfor at det må etableres lovverk
for etablering av særorganer hvor også statens
ansvar for nærtrafikken til NSB inngår. Dette
vil være en lov som også kan brukes som modell
for andre områder, for eksempel steder der riksvegferger
må sees i sammenheng med lokale ferger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser
til at det i meldinga er redegjort for den forsøksvirksomheten
som nå pågår i noen fylker og kommende
evalueringer av disse. Både i Møre og Romsdal
og Hedmark gjør de erfaringer med henholdsvis Samhandlingsarenaen
og Enhetsrådet innen Enhetsfylkemodellen. I Vestlandsrådet
og BTV-samarbeidet har de drevet forsøk innen samferdsel,
og i Oppland har fylkeskommunen fått delegert ansvar for økonomiske
virkemidler til verdiskaping i det såkalte Fritt fram-forsøket. Flertallet er
tilfreds med at det er åpning for å drive forsøk
i offentlig sektor. Gitt at en ny regioninndeling bare avviker mindre
fra dagens fylkesinndeling, støtter flertallet Regjeringens
innstilling om at det kan være aktuelt å videreføre
og videreutvikle ordningen med enhetsfylke der hvor det er regionalpolitisk
vilje til dette.
Komiteens medlem fra Venstre går
primært inn for at dagens fylker skal erstattes med en enhetsfylkemodell.
Alle ansatte i dagens fylkeskommuner og alle ansatte knyttet til
skjønns-, forvaltnings- og utviklingsoppgaver hos dagens
fylkesmannsembeter samles i ett felles organ - enhetsfylket. Slik
vil kompetansemiljøene hos henholdsvis fylkeskommunen og fylkesmannen
få gjensidig nytte av hverandre og bidra positivt både
til regionale utviklingsoppgaver og i samhandlingen med kommunene.
I tillegg til å styrke kompetansemiljøer og muligheten
for regional og kommunal utvikling, vil en slik modell innebære
en betydelig forenkling av offentlig forvaltning for borgerne. Fylkesmannen
i sin nåværende form vil da bli avviklet. Dette
medlem vil at enhetsfylket overtar fylkesmannens ansvar
for oppgavene med klagebehandling og tilsyn med kommunene, samt
oppgavene knyttet til samfunnssikkerhet og kongehuset. Klage- og
tilsynsoppgavene i enhetsfylket blir oppfattet som en kritisk faktor
ved enhetsfylkemodellen. Det er viktig å skille mellom
klage- og tilsynsoppgaver knyttet til kommunene og fylkeskommunen
(enhetsfylket). I omfang er det klage- og tilsynsoppgaver knyttet
til kommunene som er absolutt størst. Etter Venstres modell,
hvor enhetsfylket får klage- og tilsynsoppgavene knyttet
til kommunenes vedtak og virksomhet, er dette ikke problematisk
i et rettstrygghetsperspektiv. Enhetsfylket er på samme
måte som fylkesmannsembetet et uavhengig organ. Enhetsfylket
følger kommunelovens habilitetsbestemmelser.
Utfordringen med enhetsfylkemodellen er utelukkende
knyttet til hvordan man skal håndtere sakene der fylkesmannen
i dag er klage- og tilsynsorgan for oppgaver som fylket selv har
ansvaret for (for eksempel videregående utdanning). Disse
klage-, tilsyns- og kontrolloppgavene utgjør for eksempel
i Møre og Romsdal i dag omkring 1/2 årsverk.
Dette tilsynet kan drives ved å opprette et Statens tilsyn
av fylkene, og som ikke nødvendigvis må være
lokalisert med kontor og direktør i hvert fylke.
For å klargjøre den statlige
styringslinjen i enhetsfylket vil dette medlem understreke
at det er viktig at staten rydder i sine oppgaver, direktorater
og geografiske inndelinger av disse slik at den statlige styringslinjen
blir så konkret som mulig og i omfang blir langt mindre
enn den fylkespolitiske myndigheten.
Det skal gjennomføres direktevalg til
det folkevalgte regionale nivået, og med strukturendringer
på regionalt nivå må det også foretas
en vurdering av om det bør gjøres endringer i
valgkretsinndelingen. Det enkelte fylke utgjør i dag, i
tillegg til å være valgkretser ved valg til fylkesting,
også valgkretser ved valg til Stortinget. Endringer i inndelingen
på regionalt nivå aktualiserer derfor spørsmålet
om endringer i kretsinndelingen ved stortingsvalg.
Størrelsen på de nye regionene
vil være én av de faktorer som må vektlegges
i spørsmålet om hvilken valgkretsinndeling som
er mest hensiktsmessig ved valg til regionting. Jo større
regioner, desto flere forhold taler for å dele opp regionen
i valgkretser.
Endringer i regioninndelingen vil innebære
at valgkretsinndelingen til regiontingene vil måtte vurderes. Etter
Regjeringens vurdering er det viktig å utforme valgordningen
slik at de nye regiontingene blir representative i forhold til de
politiske partienes oppslutning i hele regionen. Regjeringen legger
også vekt på at valgordningen må sikre
en god geografisk representasjon gjennom at alle deler av regionen
gis mulighet for representasjon i regiontinget.
Regjeringen mener prinsipielt at valgkretsinndelingen
til regiontingsvalg bør være sammenfallende med inndelingen
som benyttes ved stortingsvalg. Dette er en fordel for velgerne,
som dermed forholder seg til samme kretsinndeling ved begge valgene,
slik tilfellet også er i dag. Sammenhengen mellom valgkretsene ved
de to valgene er viktig for politisk samhandling. Dersom det gjøres
endringer i valgkretsinndelingen ved stortingsvalg krever dette
grunnlovsendring. Siden grunnlovsendringer tar tid å gjennomføre,
kan dette bety at det i en overgangsperiode er ulik valgkretsinndeling
ved valg til folkevalgt organ på regionalt nivå og valg
til Stortinget. Der endringer skal gjennomføres vil nåværende
valgkretser måtte beholdes til valget i 2013 for stortingsvalg.
Valgkretsene for regiontinget vil kunne endres fortløpende.
Dersom det ikke legges opp til vesentlig reduksjon i
antall regioner, mener Regjeringen det er mest hensiktsmessig at
hver region består av én valgkrets. Blir det derimot
gjennomført større strukturendringer i retning
av få regioner, er det Regjeringens vurdering at hver region
bør deles inn i flere valgkretser og at dagens fylker er
utgangspunktet for denne valgkretsinndelingen. Dagens
fylker har lange tradisjoner som valgkretser både ved fylkestingsvalg
og stortingsvalg. Inndelingen gir i dag en god balanse for fordeling
av mandatene mellom ulike deler av landet ved stortingsvalg. En
oppdeling av regionene i flere valgkretser vil sikre god geografisk
representasjon for alle deler av regionen i regiontinget, samtidig
som det med et begrenset antall valgkretser i hver region også vil
være mulig å ivareta den partimessige representasjonen
på en god måte.
Regjeringen legger til grunn at de fylkesting
som velges ved fylkestingsvalget i 2007 skal velges for en ordinær
valgperiode på fire år. Regioninndelingen skal besluttes
på grunnlag av en demokratisk prosess forankret
i landets fylkeskommuner. En forkortet valgperiode ved
valget i 2007 vil etter Regjeringens oppfatning forskuttere utfallet
av de sammenslutnings-prosesser som planlegges gjennomført
på regionalt nivå.
Dersom flere fylkeskommuner slutter seg sammen, eller
dersom det gjøres endringer på tvers av fylkesgrenser,
kan det imidlertid være aktuelt med ekstraordinært
valg til regionting i 2009 i hele eller deler av landet. Dersom
den fylkesvise gjennomgangen viser at det skjer endringer på regionalt
nivå som krever nytt valg, vil Regjeringen komme tilbake
til Stortinget med forslag til lov som muliggjør dette.
I tilfelle vil det bli aktuelt å avholde ekstraordinært
valg i 2009 sammen med valg til Stortinget. Nødvendige
lovendringer vil bli fremmet våren 2008 i forbindelse med
framleggelse av forslag om inndelingsendringer på regionalt
nivå.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, slutter seg til de vurderingene som blir gjort
i St.meld. nr. 12 (2006-2007) om konsekvenser av ny inndeling ved
valg. En framtidig valgordning for regionstingene må ta
hensyn til partimessig og geografisk representasjon i hele regionen. Flertallet ser ingen
grunn til å endre valgsystem før geografisk inndeling
av nye regioner foreligger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at tonivå-modellen
ikke innebærer endringer i krav til valgordningen. Disse medlemmer viser
videre til at endringene som foreslås i St.meld. nr. 12
(2006-2007) ikke er så omfattende at det er grunn til å gjennomføre
et ekstraordinært valg for regionene i 2009.
Utgangspunktet for hvilke kriterier som regioninndelingen
skal vurderes opp mot, er målene som forvaltningsreformen
skal bidra til å realisere. Disse er beskrevet foran under
punkt 1.1.2.
Et utgangspunkt når man skal vurdere
en ny regioninndeling, er størrelsen til regionene,
målt både i antall innbyggere og i areal. Den
geografiske utstrekningen av regionene må også ses
i sammenheng med vurderingen av regionenes funksjonalitet.
Spørsmålet om identitet og
tilhørighet har stått sentralt i vurderinger og
diskusjoner rundt kommunestruktur.
Når kriteriene skal vurderes opp mot
hverandre, må det tas hensyn til at ingen av kriteriene
er statiske. Dersom det skal legges til rette for en varig regioninndeling,
må det legges vekt på trender i demografi, næring og
samfunnet for øvrig.
Kriteriene må veies mot hverandre.
Oppgaveporteføljen vil være avgjørende,
spesielt for vurderingen av størrelse og funksjonalitet.
Hovedvekten i forslag til nye oppgaver er utviklingsoppgaver,
noe som taler for en noe annen vurdering av både størrelse
og funksjonalitet enn dersom tjenesteinnslaget hadde vært
tyngre. Også betydningen av identitet vil være
avhengig av typen oppgaver: Oppgaver som er knyttet til næringsutvikling
og samferdselsoppgaver kan innebære at det vil være
viktigere å vurdere for eksempel næringslivets
vilkår enn inn-byggernes identitet til en ny region. En
mulig vurdering er at innbyggeridentitet kan bygges gradvis dersom
en utviklingstung region lykkes i å skape vekst og sammenheng
innenfor det nye territoriet.
Det er viktig at fylkesinndelingen bidrar til å legge
til rette for en effektiv samordning innenfor planlegging, miljøvern,
næringsutvikling, samferdsel, kultur og utdanning og forskning.
Man bør tilstrebe at geografisk naturlig sammenhengende
områder ikke blir delt på en slik måte
at den regionale samordningen blir dårlig og at man mister
mulige samordningsgevinster.
Grensedragningen mellom regionene må derfor
vurderes nøye før forslag om regioninndeling fremmes. Grensedragning
er i denne sammenhengen knyttet til to forhold. Et sentralt forhold
er at regiongrensene ikke skal skjære gjennom sammenhengende
områder. Et annet forhold er plasseringen av randsonekommuner. Vurderinger
av funksjonalitet og identitet vil være sentrale kriterier
for å avgjøre plasseringen av enkeltkommuner.
Den endelige avgrensningen av alle regionene skal så langt
som mulig tilpasses i overensstemmelse med ønsker fra kommunene.
Det vil bli lagt opp til en prosess der oppfatningen i randsonekommunene
vil bli tillagt vekt, samtidig som også hensynet til balanse mellom
regionene ivaretas.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til meldingen og de kriterier som legges
til grunn for å vurdere framtidig regioninndeling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til det noe utydelige svaret fra
statsråd Åslaug Haga i brev av 30. mars 2007 til komiteen,
når det gjelder hvor mange regioner vi får med
henholdsvis regionmodellen, mellommodellen og den forsterkede fylkesmodellen. Disse
medlemmer har på bakgrunn av statsrådens
svar og meldingen, kommet frem til at en mellommodell vil bety at
vi går fra 19 fylkeskommuner til 7-13 regioner. De nye regionene
er ikke tillagt oppgaver i meldingen eller i denne innstillingen
som begrunner større landsdelsregioner. Disse medlemmer er
derfor svært skeptiske til å påbegynne
en stor omstillingsprosess med å slå sammen flere
fylkeskommuner på et slikt tynt grunnlag. Omstillingsprosesser
er svært krevende for de ansatte, og etter disse
medlemmers mening vil det være uakseptabelt å la
mennesker gjennomgå en slik prosess før behovet
for et mellomnivå er avklart.
Når forvaltningsreformen skal gjennomføres,
vil prosessen basere seg på at frivillighet er utgangspunktet
for regioninndelingen. På grunnlag av drøftingen
i meldingen av oppgaveporteføljen til de nye regionene, legges
det opp til en prosess der de regionale og lokale aktørene
selv skal finne gode og framtidsrettede løsninger. Det
er ønskelig at man på regionalt nivå kommer
fram til forslag som det er enighet om.
Regjeringen skal, blant annet på bakgrunn
av de prosesser som skal gjennomføres på regionalt
og lokalt nivå, legge fram et forslag for Stortinget om
den framtidige inndelingen. Dersom man lokalt ikke kommer fram til
enighet om inndelingen, eller enigheten ikke oppleves som funksjonell,
vil Regjeringen legge fram forslag som med utgangspunkt i de aktuelle
modeller og kriteriene for regioninndeling gir en inndeling som er
mest mulig hensiktsmessig i forhold til oppgavefordeling og regionale
preferanser. Det endelige vedtaket om regioninndelingen vil bli
fattet av Stortinget.
Å ta stilling til ny inndeling vil
først og fremst være en politisk prosess. Det
forutsettes et politisk lederskap på alle nivåer
for å gjennomføre en slik prosess i et stramt
tidsløp. Det vil være avgjørende for
den videre prosessens vellykkethet at politiske aktører
på alle nivåer ser behovet for et slikt lederskap.
Det foreslås en tidsplan der det regionalt
fattes vedtak i fylkestingene om forslag til regional inndeling
i to omganger. Innen 30. juni 2007 fatter de nåværende
fylkestingene foreløpig vedtak om inndeling, etter en grundig
forberedelse og involvering av alle relevante aktører.
Etter det påfølgende fylkestingsvalget fatter det
nyvalgte fylkestinget endelig vedtak om forslag til regional inndeling
innen 1. desember 2007, basert på saksforberedelsene til
det foregående fylkestinget. Det legges opp til at man
lokalt og regionalt både blir bedt om å ta stilling
til modell og angi forslag til inndeling innenfor hver av modellene.
Regjeringen tar sikte på å legge fram et endelig
forslag til regioninndeling våren 2008.
Dersom fylkeskommunene ikke selv kommer fram til
en inndeling som oppvurderes som funksjonell og gir en hensiktsmessig
framtidig inndeling, vil Regjeringen foreslå en inndeling
som bidrar til at kriteriene oppfylles. Framgangsmåten
for den videre prosessen vil avhenge av hvor ens forslagene til
ny inndeling er, og i hvor stor grad de oppfyller kriteriene for
regioninndelingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, viser
til Regjeringens beskrivelse av sammenhengen mellom oppgaver og
regioninndelingen. Flertallet merker seg at det er
lagt opp til at de regionale og lokale aktørene selv skal
behandle og komme med forslag til løsninger for inndelingen
på det regionale nivået. På bakgrunn
av vedtak fattet i fylkestingene både før og etter kommune-
og fylkestingsvalgene høsten 2007, legger Regjeringen fram
et endelig forslag om regioninndeling våren 2008. Flertallet vil
derfor som tidligere forutsatt kun behandle oppgaveoverføring
i denne innstillingen og komme tilbake til regioninndelingen etter fremleggelse
av sak om dette fra Regjeringen. Flertallet legger
i denne innstillingen til grunn at regionnivået skal styrkes
uavhengig av framtidig regionstørrelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til den manglende handlekraften
som vises i meldingen og av regjeringspartiene i denne innstillingen. Disse
medlemmer finner det overraskende at det her kommer frem
kriterier i meldingen når det gjelder inndeling og antall
regioner, når det på direkte spørsmål
til statsråd angående disse kriteriene gis et
svar som er i overkant uklart.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Regjeringen har foreslått
en omfattende prosess i det videre arbeidet med forvaltningsreformen.
Det er lagt opp til at de lokale og regionale aktørene
skal ha drøftinger på grunnlag av Stortingets behandling
av oppgaveporteføljen til de nye regionene. Ut fra dette
skal de i to høringsrunder komme fram til forslag om ny
regioninndeling. Det er lagt opp til at den nye regioninndelingen
skal bygge på frivillighet.
Dette medlem er i utgangspunktet
positiv til frivillighet og til åpne og demokratiske prosesser. Dette medlem ser
imidlertid at Regjeringen og komiteens flertall ikke gir denne debatten
det nødvendige utgangspunkt for en omfattende endring eller
reform verken i oppgaver eller i størrelse. Representantene
fra de aller fleste fylkeskommunene, alle utenom Møre og Romsdal
og Oslo, ga under den åpne høringen i kommunal-
og forvaltningskomiteen om St.meld. nr. 12 (2006-2007) tydelig uttrykk
for at de hadde planer om eller ville vurdere å slå seg
sammen med andre fylker dersom det overføres betydelige
oppgaver til regionene. Det var skapt forventninger om at innstillingen fra
Stortinget skulle gi de nye regionene oppgaver og utfordringer som
ville legge premisser for en endret regioninndeling og færre
og større regioner. Dette medlem mener at
forvaltningsreformen slik den ligger i innstillingen, ikke har et
omfang som krever en endret regioninndeling. Skal en ny regioninndeling kunne
forsvares, må flere tyngre, helhetlige oppgaver overføres
fra staten, slik dette medlem har foreslått.
Dette medlem er av den oppfatning
at Regjeringen og flertallet i komiteen burde ha lagt klarere føringer
for den videre prosess med forvaltningsreformen både gjennom å overføre
flere og betydelige oppgaver til regionene, og også gjennom
klarere føring om hvor store og hvor mange regioner en
la opp til fra regjeringspartienes side. Dette medlem er
opptatt av at det er et bredt flertall i Stortinget for tre folkevalgte nivå i
Norge. Det slås også tydelig fast i innstillingen. Det
er helt avgjørende å styrke det regionale folkevalgte
nivå. Derfor bør arbeidet med å vurdere å overføre
nye oppgaver fra stat til region fortsette i den videre debatt og
prosess som foregår lokalt og regionalt. Regjeringen har
lagt opp til at kommuner og fylkeskommuner skal ha stor innflytelse
på den framtidige regioninndelingen. Dette medlem mener
at en også bør lytte til lokale og regionale innspill
på oppgaver i den pågående høringsprosess
fram til Regjeringen legger fram sin endelige anbefaling til Stortinget
våren 2008.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å vurdere
innspill fra kommuner og fylkeskommuner når det gjelder
framtidige oppgaver og ansvarsområder for de nye regionene fram
til endelig anbefaling legges fram for Stortinget våren
2008."
Regional statsforvaltning er sentral i gjennomføring av
nasjonal politikk regionalt og lokalt, og er et viktig virkemiddel
i statens styring av kommunene, men kan også betraktes
som møteplass og bindeledd mellom sentralmakten og lokale
aktører, offentlige eller private. Regjeringen ønsker
en regional statsforvaltning som er samordnet, effektiv og brukervennlig.
I stortingsmeldingen vises det til at sektorvise
reformer har medført økt differensiering og fragmentering av
offentlig virksomhet. Norge har etter hvert blitt delt inn i regioner
etter den enkelte etats behov. Samtidig har det skjedd en utvikling
i motsatt retning, gjennom ønske om samordning og samling
av offentlige oppgaver. Dette har i første rekke skjedd
gjennom utvikling av fylkesmannsembetenes samordningsrolle. Utfordringene
synes å være størst når det
gjelder samarbeidet mellom enkelte etater, og ikke minst i målsettingen om
at regional stat skal framstå som helhetlig og samlet i
forhold til kommuner og regioner.
Regjeringen mener at behovet for en effektiv
gjennomføring av en nasjonal sektorpolitikk må veies
opp mot behovet for å se de ulike sektorene som en del
av en helhetlig politikk og forvaltning. Det betyr at både geografisk
inndeling, organisatorisk tilknytning og tilgjengelighet må vurderes
i sammenheng.
Endringer i oppgaver og regional inndeling vil
få konsekvenser for fylkesmannsembetene og for regional
stat for øvrig. Når ny regionalinndeling er klar,
vil Regjeringen foreta en nærmere vurdering av mulige tiltak
i forhold til regionale etater med viktige grenseflater og særlige
samhandlingsutfordringer i forhold til de nye regionene og i forhold
til hverandre, samt regionale etater som i dag har grenser som vil
krysse de nye regiongrensene.
Hensynet til samordning og oversikt i den samlede regionale
forvaltningen tilsier at fylkesmannen får en framtidig
inndeling som er lik inndelingen til det nye folkevalgte regionale
nivået. Dersom resultatet blir et fåtall store
regioner, vil det bli foretatt en egen vurdering av inndelingen
til fylkesmennene i forhold til behovet for nærhet til
kommunene. Siden fylkesmannen skal ha oppgaver som klageinstans,
bør størrelsen på regionene også vurderes
i et rettssikkerhetsperspektiv.
Ved framtidige omorganiseringer som innebærer
inndelingsendringer regionalt vil den enkelte sektor få ansvar
for å gjennomføre en bred vurdering av de samlede
virkninger for kommuner og nye folkevalgte regioner, samarbeidende
etater, næringsliv og innbyggerne. Regjeringen vil foreta
en nærmere vurdering av prinsippene som er retningsgivende
ved endringer i regional inndeling, slik at disse får sterkere
gjennomslag og gjøres mer forpliktende for sektorene. En
tydeligere rolle for Kommunal- og regionaldepartementet og Fornyings-
og administrasjonsdepartementet som samordningsdepartement vil i
denne sammenheng bli vurdert.
Lokalisering av regionkontorene har betydning
for innbyggernes kontakt med regional statsforvaltning. For å unngå at
forvaltningsreformen skal ha en uønsket sentraliserende
virkning innad i regionene, vil det ikke bli foreslått
noen omfattende flytting eller samling av de statlige regionkontorene.
Dette spørsmålet vil likevel bli sett i sammenheng
med den vurderingen som skal gjøres for statlige regionale
organer som vil kunne få særlige samhandlingsutfordringer
i forhold til de nye regionene.
Fylkesmannen har en viktig oppgave og et ansvar
for å samordne statlig forvaltning der dette er ønskelig
og nødvendig. Regjeringen legger opp til at fylkesmannen,
gjennom fylkesmannsinstruksen, blir gitt større og klarere
fullmakter til å ivareta en slik samordningsrolle. Et annet
viktig samordningstiltak har vært å samle statens
kommunerettede virksomhet hos fylkesmannen. Regjeringen vil derfor
varsle en gjennomgang av muligheten for å integrere flere
statlige oppgaver hos fylkesmannen.
Etter Regjeringens syn er det imidlertid fagoppgaver hos
fylkesmannen i dag som i stor grad har konsekvenser for den regionale
samfunnsutviklingen, og som derfor bør være underlagt
regionalpolitiske prioriteringer og beslutninger. Ansvar for viktige
oppgaver innen miljøvern, landbruk og utdanning bør
derfor overføres fra fylkesmannen til nye regioner. Dermed
endres fylkesmannsembetenes oppgaver og roller.
Etter Regjeringens syn er det viktig å beholde
fylkesmannen som et knutepunkt mellom stat og kommune, særlig
for å samordne og formidle statlig politikk overfor kommunene
og for å ivareta grunnleggende rettssikkerhetshensyn gjennom
tilsyn og klagebehandling. Fylkesmannen skal også framover
ivareta ulike typer oppgaver og roller for å ivareta de
mål og prioriteringer som utgår fra storting og
regjering. Fylkesmannen skal fremdeles være regional sektormyndighet
overfor kommunene på viktige samfunnsområder som
helse- og sosialområdet, barnevern-, barnehage- og grunnskoleområdet,
og på området samfunnssikkerhet og beredskap.
De foreslåtte endringene i oppgavefordelingen
vil legge til rette for å fokusere på fylkesmannens
rolle som rettssikkerhetsinstans. Fylkesmannen vil på regionalt
nivå bidra til at innbyggerne mottar de tjenester og behandles
på den måten som de etter loven har krav på, og
at kommuner og fylkeskommuner overholder lover og regelverk.
Komiteen vil vise til at det
ble lagt til grunn for forvaltningsreformen i 1975 at fylkesmannens
oppgaver og rolle skulle endres og oppgavene reduseres. Oppgavene
skulle i hovedsak knyttes til oppfølging og tilsyn av kommunene,
samt funksjonen som klageinstans. Utviklingen siden den gang har
vært preget av en gradvis vekst i fylkesmannens oppgaver.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, ser det som viktig for å få en
klar ansvarsdeling at alle oppgaver med regionalpolitisk skjønn
legges til de nye regionene. Det er flere oppgaver hos fylkesmannen
i dag som har konsekvenser for den regionale samfunnsutviklingen,
og som derfor bør underlegges regionalpolitiske prioriteringer
og beslutninger.
Flertallet gir sin støtte
til Regjeringens utgangspunkt om at de fleste oppgavene på landbruks-
og matområdet og miljøvernområdet som
i dag tilligger fylkesmannen, blir overført til regionene
med unntak av klagebehandling, innsigelse, lovlighetskontroll og
tilsyn. Fylkesmannen skal fortsatt ha veiledningsansvar for de oppgaver
som blir igjen. Flertallet mener det er viktig å gi
regionene det helhetlige ansvaret og virkemidlene for de oppgaver
som krever utøvelse av regional politisk skjønn
i miljø og landbruksforvaltningen. Flertallet viser
til at det er viktig å se landbruks - og miljøområdet
som et globalt og tverrsektorielt samfunnsområde. Dette
innebærer at internasjonale avtaler legger føringer
for nasjonal politikk. Flertallet vil videre påpeke
at i en enhetsstat som Norge kan oppgaver overføres samtidig
som man for eksempel gjennom nasjonal lovgivning kan nå bestemte
mål, som foreksempel en restriktiv jordvernpolitikk.
Flertallet vil peke på at
det er omfattende oppgaveoverføringer til det folkevalgte
nivå som det nå legges opp til.
Flertallet viser til stortingsmeldingen
hvor det framgår at forvaltningsreformen aktualiserer spørsmålet
om fylkesmannen skal beholdes som betegnelse for statens regionale
representant. Flertallet er enig i at dette spørsmålet
reises og viser til at Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet
om framtidig betegnelse på fylkesmannen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil
vise til at den regionale statsforvaltningen består av
41 ulike virksomheter med om lag 29 000 årsverk.
Det er i dag 34 virksomheter som har en inndeling som er større
enn fylket, og ingen av disse har sammenfallende regiongrenser. Dette
flertallet har merket seg at det i Makt- og demokratiutredningen
ble påpekt at forvaltningsendringene de senere tiår
har vært preget av sektorvise reformer som har medført økt
differensiering og fragmentering av offentlig virksomhet. Dette
flertallet vil understreke behovet for at man i framtida
ser inndelingsspørsmål for de ulike virksomhetene
i sammenheng og som en del av en helhetlig regionalpolitikk. Dette
flertallet vil i denne sammenheng vise til de funn som er
lagt fram i NIBR-rapport 2006:9 Den regionale stat - enhet og mangfold,
der dagens ulike inndeling hevdes å medføre
– dårligere
effektivitet til de som må forholde seg til etatene
– at det går ut over
tjenestetilbudet og ivaretakelsen av innbyggernes rettssikkerhet
– manglende eller tilfeldig informasjon
til brukerne
Dette flertallet anser at det
trengs en sterkere styring og samordning med omorganiseringer og
inndelinger av statlige virksomheter ut fra brukernes behov. Dette
flertallet viser til den gjennomgang av inndelingen av regional
statsforvaltning som bebudes i meldingen, og mener det må legges
stor vekt på å få mer sammenfallende
inndelinger. Dette flertallet slutter seg til at
fylkesmannen i utgangspunktet får en framtidig inndeling
som er lik inndelingen til de nye folkevalgte regionene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
den regionale statens inndeling slik at hovedregelen blir at regional
stat følger grensene for de politiske regionene. Dette
gjelder spesielt regionale statsforvaltningsorganer som har viktige
grenseflater og samordningsbehov med hverandre og oppgaver og samarbeid
overfor næringsliv, kommuner og regionene."
Dette medlem mener det er viktig
at fylkesmannsembetet opprettholdes. Embetet må utvikles
slik at embetet bli et regionalt statlig organ hvor kjerneoppgavene
er å ivareta rettssikkerheten gjennom tilsyn med forvaltningen,
klage, lovlighetskontroll og innsigelser, og veiledning
knyttet til dette. Et slikt organ må sikres tilstrekkelig
uavhengighet og kompetansen må opprettholdes.
Dette medlem viser til at oppgaveporteføljen som
foreslås overført til de nye regionene, medfører konsekvenser
for fylkesmannens oppgaver. Dette medlem viser til
tidligere merknader under punkt 2.1.2.4 Næringsutvikling
og innovasjon hvor dette medlem sier seg enig i at oppgaver på miljøområdet som
i dag ligger hos fylkesmannen utenom tilsyn, klage, lovlighetskontroll
og innsigelse, og veiledning knyttet til dette, skal overføres
til regionene. Dette medlem viser videre til at de
fleste av fylkesmannens oppgaver innen landbruks- og matområdet
overføres til regionene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til merknadene under punkt
2.1.2.6 Undervisning og forskning hvor det bemerkes at foreslåtte
overførte oppgaver fra fylkesmannen til regionene innen
grunnskoleopplæringsområdet ikke bør
overføres til regionene. Disse medlemmer er
av den oppfatningen at disse oppgavene ivaretas på en hensiktsmessig
måte av fylkesmannen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet gjentatte ganger har fremmet forslag om å etablere
forvaltningsdomstoler i Norge, blant annet i Dokument nr. 8:90 (2003-2004)
og Dokument nr. 8:58 (2005-2006). Det kommer stadig signaler om
at fylkesmennene i økende grad overprøver det
kommunale skjønnet, selv om kommunens fortolkning er i
samsvar med gjeldende nasjonale retningslinjer, og er fundamentert
på lokalpolitisk skjønnsanvendelse. Det er dermed
slik at ansatte hos fylkesmennene opptrer som politiske aktører
uten folkevalgt kompetanse i enkelte saker. Dette er uakseptabelt
i et demokratisk land.
Disse medlemmer ønsker å skille
skjønn og legalitetskontroll, og mener dagens fylkesmannsembete
har en uheldig sammenblanding av disse rollene. Muligheten for domstolskontroll
i dag er nærmest fraværende, og ikke egnet til å øke
respekten for de rettslige rammer for forvaltningen. Konsekvensen
er at rettssikkerheten har dårligere kår i forvaltningens
dagligliv enn nødvendig, og at dagens form for domstolskontroll
med forvaltningen er klart utilstrekkelig.
Disse medlemmer mener det bør
innføres forvaltningsdomstoler som erstatning for klagesaksbehandlingen
i fylkesmannsembetet, og viser til at mange klagesaker på andre
forvaltningsområder i dag behandles av domstolslignende
forvaltningsorganer med spesialisert kompetanse. Disse spesialiserte
organene har man gjerne valgt å kalle nemnder o.l., men
i praksis er det langt på vei der den faktiske rettspleien
foregår på disse områdene, ikke i de
alminnelige domstolene. Behovet for forvaltningsdomstoler bekreftes
av at domstolene i Norge sjelden behandler forvaltningssaker.
Prosessen ved norske domstoler er tradisjonelt
sterkt preget av muntlighet og dermed også sterkt avhengig av å bruke
advokater, noe som innebærer høye kostnader og
lav effektivitet. Det er heller ikke gitt at saker mellom forvaltningen
og private skal behandles etter sivilprosessens regler om at den
tapende part skal dekke alle saksomkostninger, slik som i saker
om nabokrangler mv. Disse medlemmer ser for seg at norske
forvaltningsdomstoler i langt større grad vil benytte skriftlighet,
slik som i andre land med forvaltningsdomstoler. En domstol skal
som hovedregel holde seg til legalitetskontroll, og ikke overprøve
politisk skjønn foretatt av politisk ansvarlige organer
som regjeringen, Stortinget eller kommunestyrene. Den eneste farbare
vei er at domstolene som overprøver myndighetene, holder
seg til det juridiske og ikke overprøver det politiske
skjønnet.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en egen forvaltningsdomstol/et eget forvaltningstilsyn
for å behandle klager etter kommunale planvedtak."
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at statlig tilsynsvirksomhet skal være uavhengig overfor kommunesektoren,
men når det er andre enn fylkesmannen som forestår
tilsynet, bør dette skje i dialog med fylkesmannen. Overprøving
av kommunale vedtak skal begrenses til legalitetskontroll og klage
på saksbehandling. Fylkesmannens rolle skal være å sikre rettssikkerhet
for den enkelte.
Disse medlemmer mener at statlig
tilsynsvirksomhet overfor kommunesektoren er bare ett av flere virkemidler
for å sikre gode tjenester og rettstryggheten. Disse
medlemmer er opptatt av at tilsyn og kontroll ikke skal
begrense det lokale selvstyre der dette utøver politisk
skjønn. Det innbærer at tilbudets omfang og innhold
kan variere fra kommunene til kommune, men være innenfor
rammene av lovverket. Særlovgivningens detaljeringsgrad
varierer. Lovverket er preget av ulike sektorers tradisjoner for
statlig styring og at holdningen til det lokale selvstyret har vært ulikt
vektlagt i perioder. Disse medlemmer er derfor enig
med tilsynsutvalget i at det også er behov for en samlet
gjennomgang av tilsynsordningene for å vurdere om tilsyn
er nødvendig og tjenlig. Et slikt arbeid må også ha
som mål å foreslå en bedre samordning
av tilsynsordningene som er regulert i særlovgivningen. Det
er derfor behov for å nedsette et utvalg som foretar en
samlet gjennomgang av tilsynsordningene overfor kommunal sektor
og vurderer på hvilke områder tilsyn er nødvendig
og hensiktsmessig.
Disse medlemmer er enige med
tilsynsutvalget i at det er viktig med et klarere skille mellom
kontrollvirksomheten og rettledningsvirksomheten. Et slikt skille
må imidlertid ikke undergrave fylkesmannens mulighet til å ha
dialog med kommunen. Disse medlemmer mener at de
ulike statlige direktoratene i større grad må brukes
som rettledningsvirksomheter overfor kommunene. Moderne informasjonsteknologi gjør
at geografisk nærhet er mindre viktig i dette arbeidet
og at kompleksiteten i den faglige rettledningen tilsier at det
i større grad foretas rettledning fra direktoratene. Det
vil være uhensiktsmessig å bygge opp rettledningskompetanse
på alle fagområder hos alle fylkesmennene.
Fylkesmannens tilsyn med planarbeidet i kommunene
skal derfor begrenses til å kontrollere at planene er i
samsvar med fylkesdelsplanene og særlovene. Videre har
fylkesmannen tilsyn med at prosessen foregår i henhold
til loven og behandler klagesaker fra berørte parter. Disse
medlemmer viser til sine merknader om plan og arealarbeidet
under punkt 2.1.2.2 foran.
Disse medlemmer viser til at
dagens innsigelser som bygger på såkalte nasjonale
retningslinjer, i realiteten er politiske vurderinger. Det er naturlig
at fylkesmannen er deltaker i planprosessen, men uten innsigelsesmyndighet.
I den grad fylkesmannen mener beslutningene i forbindelse med kommuneplanarbeidet strider
mot fylkesdelsplanene eller særlover må saken bringes
inn for Miljøverndepartementet.
I meldingen vises det til at gjennom konsultasjonene som
har vært mellom Sametinget og berørte departementer,
har Sametinget vært trukket med under hele prosessen med
meldingsarbeidet. Gjennom dette har Sametinget hatt anledning til å gi
uttrykk for sine prinsipielle synspunkter på reformen og
mer konkrete vurderinger av hvordan samiske interesser best kan
ivaretas i gjennomføringen av reformen. Når det
gjelder Sametingets forhold til det nye regionale nivået,
er dagens samarbeidsavtaler mellom Sametinget og fylkeskommunene
et utgangspunkt for konkretisering av saksfelt som regionene må ha
oppmerksomhet mot på det samepolitiske feltet. I oppfølgingen
av reformen vil det enkelte fagdepartement ha ansvaret for å følge
opp på sine ansvarsområder i henhold til de forpliktelser som
ligger i konsultasjonsavtalen mellom statlige myndigheter og Sametinget.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det har vært
konsultasjoner mellom Sametinget, og de berørte departementene
i arbeidet med St.meld. nr. 12 (2006-2007). Flertallet henviser
til at forpliktelsene som ligger i konsultasjonsavtalen mellom statlige
myndigheter og Sametinget også må følges
opp i fortsettelsen av arbeidet med regionreformen.
Regjeringens forslag til overføring
av oppgaver vil kunne medføre reorganiseringer som innebærer
noe flytting av personale og dermed flytte- og omstillingskostnader.
Omfanget av de personellmessige kostnadene vil også i stor
grad være avhengig av hvilken modell som velges og antall
ansatte som blir berørt.
Omstillingsperioden vil strekke seg over flere år,
og de økonomiske beregningene må gjøres
i forbindelse med de ordinære budsjettprosessene. Det må foretas
en gjennomgang av berørte sektorer, noe som i en overgangsfase
vil kreve en del ressurser.
Det vil bli kostnader knyttet til endringer
i fylkesinndeling. Staten vil dekke nødvendige kostnader
i henhold til reglene i inndelingsloven og etablert praksis ved
kommunesammenslutninger.
Reformen vil omfatte ansatte som overføres
fra et forvaltningsnivå til et annet. I tillegg vil ansatte
i de eksisterende virksomhetene berøres som følge
av eventuelt ny/endret organisering av oppgavene eller
sammensetning av oppgaveportefølje.
For å kunne ta ut effektiviseringsgevinster
ved overføring av oppgaver fra stat til regioner, er det
nødvendig å utvikle organisasjonen. Regjeringen
vil være opptatt av at man skal gjennomføre omstillingen
så smidig som mulig innenfor forutsigbare personalpolitiske rammer,
og i samarbeid med de ansatte og de ansattes organisasjoner i de
berørte statlige etatene og fylkeskommunene.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet vil
ivareta den nødvendige koordineringen og tar blant annet sikte
på å inngå en intensjonsavtale med KS
og hovedorganisasjonene som bygger på Soria Moria-erklæringen.
Kommunal- og regionaldepartementet vil fra og
med budsjettåret 2007 til og med budsjettåret
2009 gjennomføre lovlighetskontroll av årsbudsjettvedtakene
til samtlige fylkeskommuner. Forslag til ny lovhjemmel som regulerer
dette er fremmet samtidig med framleggelsen av meldingen, jf. Ot.prp.
nr. 14 (2006-2007).
Regjeringen har besluttet å se utvalgets
forslag til endringer i inntektssystemet i sammenheng med forvaltningsreformen,
og vil legge fram forslag til nytt inntekstsystem for regionene
i kommuneproposisjonen for 2010. Når det gjelder oppgaveflytting
fra stat til regioner, skal midlene knyttet til oppgavene som en hovedregel
bli lagt inn i regionenes rammetilskudd.
Reformen vil også ha lovmessige konsekvenser.
Det vil være behov for å gjennomgå og å endre
lov- og regelverk på flere områder. På sentralt
nivå og på regionalt nivå vil endringene
på kort sikt kreve ressurser til utredning og gjennomføring.
Ved valg av en regionmodell, vil man måtte vurdere ny valgordning
for regionting. Det forutsettes at jordbruksavtalen ikke skal endres
som en følge av at hoveddelen av ansvaret for landbruk
overføres fra fylkesmannen til regionen.
Regjeringen mener at ved en desentralisering
av flere viktige utviklingsoppgaver til et folkevalgte regionalt nivå,
vil regionene få de nødvendige virkemidlene for å kunne
spille en sentral rolle i utviklingen av regionen. Dette vil åpne
for samordningsgevinster fordi sektorer som er nært koplet
til hverandre blir sett i sammenheng i regionalpolitiske organer.
Ved å få samlet flere fagpersoner innen ett område,
kan man også i større grad få bygd opp
fagmiljøer med høy kompetanse. Dette vil igjen
kunne bidra til bedre og mer effektive tjenester. Avhengig av modell
kan det likevel tenkes å oppstå situasjoner hvor
en faglig kompetent saksbehandling krever at det samarbeides om
oppgaveløsning på tvers av regiongrensene innenfor
en og samme sektor. Et slikt samarbeid vil for eksempel kunne være
nødvendig for noen av Innovasjon Norges distriktskontorer
ved en forsterket fylkesmodell.
En styrking av samordningen regionalt vil kunne motvirke
sektoriseringen og bidra til bedre løsninger til beste
for innbyggerne, frivillig sektor, næringslivet og kommunene.
Det er vanskelig å gi anslag på de
mer langsiktige økonomiske og administrative konsekvensene
av en oppgaveoverføring og endringer i fylkesinndelingen, da
slike endringer vil være avhengig av hvilken inndelingsløsning
man velger til slutt. Beregninger som er blitt gjort med utgangspunkt
i brutto driftsutgifter til administrasjonsformål og årsverk
i fylkeskommunal administrasjon i 1998, og med fylkeskommunens daværende
oppgaver, tyder på at sammenslutninger til større
administrative enheter vil kunne gi stordriftsfordeler. Beregningene
tyder på at stordriftsfordelene når det gjelder
totale administrasjonsutgifter er uttømt ved om lag 400 000
innbyggere. I dette tallet er helse- og sykehus inkludert. Ser man
imidlertid på enkeltsektorene, så indikerer
tallene at stordriftsfordelene for regionalpolitiske tiltak (kultur,
samferdsel, planlegging, miljøvern og næring)
er uttømt ved 550 000 innbyggere. Det er også gjort
enkle beregninger av det årlige innsparingspotensialet
ved ulike sammenslutningsalternativer. Det beregnede innsparingspotensialet
varierer fra 543 mill. kroner for alternativet hvor landet deles
inn i 10 like store fylkeskommuner (Oslo holdt utenfor), til 180
mill. kroner ved en sammenslutning til 15 fylkeskommuner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, viser til at Regjeringen vil se på endringer
i inntektssystemet i sammenheng med forvaltningsreformen, og at
forslag til nytt inntektssystem for regionene vil legges fram i
kommuneproposisjonen for 2010.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om å etablere en ny forvaltningsstruktur med bare to folkevalgte nivåer, stat og kommune.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om å overføre fylkeskommunenes strategiske midler til næringsutvikling til kommunene.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme en sak for Stortinget, der det legges opp til at politikk knyttet til pengespill og spilleautomater bestemmes av kommunene. Saken må ta hensyn til inntektene til de frivillige organisasjonene.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen avvikle dagens rammefinansieringssystem og erstatte dette med et nytt system for direkte statlig stykkprisfinansiering av grunnleggende velferdstjenester som helse, omsorg, grunnskole, videregående utdanning samt sosiale tjenester.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre fritt kommunalt skattøre, under forutsetning av at det innføres en direkte statlig stykkprisfinansiering av grunnleggende velferdstjenester.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en egen forvaltningsdomstol/et eget forvaltningstilsyn for å behandle klager etter kommunale planvedtak.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen sørge for at de oppgavene som fylkesmannen har på grunnskoleopplæringsområdet, ikke overføres til regionene.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for det øvrige riksvegnettet til de nye regionene.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for hoveddelen av Statens vegvesen til de nye regionene ved at dagens regionkontorer legges under de folkestyrte regionene.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for kjøp av persontrafikk på lokale og regionale jernbaneruter til de nye regionene.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ny organisering av Innovasjon Norge der selskapets regionkontor overføres til regionene.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at de nye regionene får bestilleransvar med økonomiske ressurser for høyere utdanning og FoU for å påvirke utvikling av faglinjer, forskning og utviklingsprogrammer ut fra regionenes og det lokale næringslivets behov.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å overføre beslutningsmyndighet til å gi utbyggingstillatelse til mikro-, minikraft- og energiverk til regionalt folkevalgt nivå.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som gir regionalt folkevalgt nivå ansvar for forvaltning av verneplaner som krever et regionalt perspektiv.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere å gi regionalt folkevalgt nivå ansvar for vannressursforvaltning.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen legge forholdene til rette for at regionene kan få større ansvar og muligheter til å drive internasjonalt samarbeid gjennom deltakelse i og utvikling av ulike EU-programmer/prosjekter.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen om å legge til rette for at lovgivningen for de regionale oppgavene åpner for at regionene kan inngå avtaler om overføring av hele eller deler av et regionalt oppgaveområde til kommuner eller forpliktende politisk styrte interkommunale samarbeidsorganer.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen om å vurdere innspill fra kommuner og fylkeskommuner når det gjelder framtidige oppgaver og ansvarsområder for de nye regionene fram til endelig anbefaling legges fram for Stortinget våren 2008.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen endre den regionale statens inndeling slik at hovedregelen blir at regional stat følger grensene for de politiske regionene. Dette gjelder spesielt regionale statsforvaltningsorganer som har viktige grenseflater og samordningsbehov med hverandre og oppgaver og samarbeid overfor næringsliv, kommuner og regionene.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 12 (2006-2007) - om Regionale fortrinn - regional framtid - vedlegges protokollen.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 17. april 2007
Tore Hagebakken
leder og ordfører |