Barne- og likestillingsdepartementet legger
i meldingen fram en evaluering av bidragsreformen som trådte i
kraft 1. oktober 2003.
Bidragsreformen var en omfattende reform. Den medførte
endringer i barneloven, forskotteringsloven, skatteloven - oppheving
av de særskilte beskatningsreglene og folketrygdloven
- oppheving av refusjonsregelen ved utbetalt overgangsstønad.
Barnebidrag er i utgangspunktet et privatrettslig område.
Samtidig er det å sikre at begge foreldre overholder sin
forsørgelsesplikt overfor barna ansett som så viktig
at det offentlige har utformet regler og bygd ut et apparat for
fastsetting og innkreving av barnebidrag. Et viktig mål
med bidragsreformen var likevel å legge forholdene til
rette for at flest mulig av foreldrene skal ordne bidragsforholdet
seg imellom.
Til sammen er rundt 400 000 personer
- barn, mødre og fedre - direkte berørt av regelverket
for offentlig fastsettelse av barnebidrag. Rundt 3 mrd. kroner overføres årlig
mellom bidragspliktige/staten og barn/bidragsmottakere.
I tillegg kommer de midlene som går mellom familier med
privat avtale om barnebidrag. Dette dreier seg om nesten like mange
personer - barn, mor og far - og sikkert minst like store beløp.
Regelendringene skulle tilpasse bidragsreglene
til de kravene dagens samfunn stiller. De store endringene i familie-
og forsørgelsesmønstrene i samfunnet gjennom de
siste tiårene burde tilsi en nyorientering av et regelsett
som i viktige grunntrekk var utformet rundt 1960, med bakgrunn i
en virkelighet og samfunnsforståelse som skiller seg betydelig
fra dagens.
Nedenfor følger en skjematisk oppstilling
av de viktigste forskjellene mellom de tidligere reglene og de nye
fra 2003:
Gammel ordning | Ny ordning |
Fastsettelse av bidrag | |
Bidraget utgjør
en fast prosent av bidragspliktiges inntekt - varierende etter antall
barn, både bidragsbarn og andre egne barn | Kostnaden
til barnets underhold deles mellom foreldrene etter forholdet
mellom partenes inntekter |
Minstebidrag
per barn som alle skulle betale, gjeldsopphopning når beløpene
ikke kunne innkreves etter innkrevingsloven | Bidragsevnen
til bidragspliktige vurderes ved fastsettelsen - bidraget/ene
settes ikke høyere enn det som kan innkreves |
Samvær
uten betydning for bidrag (unntak: svært omfattende samvær) | Samværsfradrag
i bidraget - størrelsen regulert etter antatte kostnader
ved samværet |
Endringer
i tilstøtende regelverk | |
Aleneforeldre
med overgangsstønad fikk avkortet bidrag som oversteg minstebidraget | Bidraget er
uavhengig av om det ytes overgangsstønad |
Bidragsmottaker
skatter av mottatt bidrag, bidragspliktige får fradrag
i inntekten for betalt bidrag | Bidragsmottaker
skatter ikke av bidraget, bidragspliktige kan ikke føre
opp bidraget som fradragspost |
Alle barn
får utbetalt forskott lik minstebidraget hvis det søkes
om det | Forskott utbetales
gradert etter bidragsmottakers inntekt |
Privat avtale/offentlig
fastsettelse | |
Økende andel ber
om offentlig fastsettelse | Sterk oppfordring til,
og mye veiledning og oppmerksomhet rettet mot det å inngå private
avtaler |
Utgangspunktet for bidragsreglene er å dekke
barnets behov for forsørgelse, derfor er underholdskostnaden
for det enkelte barn et nøkkelbegrep i den nye bidragsordningen.
Underholdskostnaden varierer med barnets alder, og øker
stort sett med alderen. Store tilsynsutgifter for små barn
kan endre dette bildet litt. Ved offentlig fastsettelse fordeles
underholdskostnaden etter foreldrenes andel av samlet inntekt og
avrundes til nærmeste sjettedel av underholdskostnaden,
som er det den bidragspliktige som utgangspunkt skal betale i barnebidrag.
Dette prøves så mot den bidragspliktiges bidragsevne.
Er denne stor nok, som er tilfellet i de aller fleste sakene, blir
bidragsbeløpet stående. Er bidragsevnen mindre
enn det beregnede beløpet, settes bidraget slik at det
tilsvarer bidragsevnen. Deretter gis det samværsfradrag
- i klasser etter omfanget av samværet, og størrelsen
varierer som underholdskostnaden etter barnets alder. Beløpet
etter fradraget er det månedlige barnebidraget.
Målene for endringene slik de ble presentert
i Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) var at
– barnets
behov for forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk
evne og så rett og rimelig som mulig
– regelverket skal oppmuntre til
omsorg fra begge foreldre
– det skal legges til rette for
private avtaler om bidraget.
Det var stor enighet om målene. To
tilleggspremisser var at omleggingen skulle være tilnærmet
kostnadsnøytral for det offentlige, og at de fattigste
foreldrene som levde alene med barn på overgangsstønad,
skulle komme like godt ut som tidligere.
Meldingen drøfter erfaringene som er
gjort med de nye reglene. Den bygger på kontakt med brukerne, både
enkeltvis gjennom henvendelser skriftlig og muntlig, og gjennom
organisasjoner som er talerør for ulike brukergrupper på feltet.
Den bygger også på de erfaringene ulike deler
av forvaltningen har gjort nå når reglene har
vært praktisert over noe tid. Videre bygger den på administrativ
statistikk utarbeidet i samarbeid med arbeids- og velferdsetaten,
og ikke minst på undersøkelser og forskning både
initiert fra departementet og et økende kunnskapstilfang
generelt om delte familier.
I meldingen del I gjennomgås erfaringsmaterialet,
og det summeres opp at reformen som helhet var en nødvendig
modernisering som det skal bygges videre på framover. Resultatene
drøftes spesielt i forhold til hvordan målene
er nådd. I del II drøftes endringer og forbedringer
departementet vil gjennomføre i regelverket. På enkelte
av forbedringspunktene kreves det lovendringer, på andre
forskriftsendringer. Meldingen drøfter også noen
punkter med budsjettkonsekvenser. Her vil departementet komme tilbake
til Stortinget med konkrete forslag. Departementet mener imidlertid
at den sammenhengen i regler og forslag som kommer fram ved å drøfte
bidragsreglene i en melding, gir Stortinget anledning til å drøfte
helheten i reglene.
I meldingen kapittel 2 redegjøres det
for brukernes og forvaltningens erfaringer. Vi begynner med perioden
fra reglene ble vedtatt av Stortinget i juni 2001 til reglene ble
gjort gjeldende 1. oktober 2003. Gjennomføringen
av omregningen av løpende fastsatte barnebidrag og bidragsforskott
blir omtalt, videre drøftingene Stortinget hadde ved flere
anledninger i denne perioden, og det gjengis hovedpunktene i den
foreløpige tilbakemeldingen departementet ga Stortinget
om erfaringene høsten 2004. Kapitlet refererer også henvendelser
og synspunkter departementet har mottatt fra enkeltpersoner, interesseorganisasjoner
og andre på reformen.
Det gis videre en beskrivelse av utviklingen
av antallet barn i Norge som har foreldre som ikke bor sammen, og
det gis også en beskrivelse av utviklingen i saksmengden
i barnebidragssaker som behandles av arbeids- og velferdsetaten
- tidligere trygdeetaten. Allerede her kan det slås fast
at arbeidet for at flere skal inngå private avtaler, har
gitt gode resultater. Andelen som ordner bidragssaken uten offentlig
hjelp kan nå anslås til ca. 40 prosent, mot mellom
10 til 15 prosent før reformen.
Av alle barn som har foreldre som ikke bor sammen, kan
det synes som om utviklingen går sakte, men entydig i retning
av at det blir vanligere å bo hos far. Det blir mer og
mer vanlig at foreldre ikke bor sammen, men samtidig er det en liten
nedgang totalt i barnebidragssaker som behandles i arbeids- og velferdsetaten. Denne
nedgangen må kunne knyttes til bidragsreformen. Det er
en stor nedgang i førstegangssaker, men også endringssøknadene
er blitt færre. Klager på vedtak har derimot økt
noe.
Under arbeidet med utformingen av de nye reglene representerte
de administrative konsekvensene en stor utfordring. Totalt sett
ble det anslått at regelendringene ville føre
til et omfattende merarbeid i den daværende trygdeetaten.
Tidsbruksundersøkelser har vist at økningen var
langt mindre enn antatt. Kapitlet har videre en gjennomgang av offentlige
mer- og mindreutgifter knyttet til reformen. Samlet kan reformen
sies å ha ført til noe mindre utgifter for det
offentlige.
Samfunnet er i dag preget av stor grad av internasjonalisering.
I Norge merkes dette ved at antallet utenlandssaker om barnebidrag
har hatt en jevn økning. De nordiske landene har en felles
måte å betrakte barn på. Nordiske løsninger
i barneretten er i stor grad forankret i prinsipper om barnets beste
og om likestilling mellom foreldrene. Til tross for rettslikhet
i prinsippene, er det ulikheter mellom de ulike lands regler om
barnebidrag. Det gis en kort sammenliknende framstilling.
I meldingen kapittel 3 redegjøres det
for den kunnskapen som foreløpig finnes om endringer i
familienes økonomi. Bakgrunnen for bidragsendringene var
ikke på generelt grunnlag å heve eller senke det
alminnelige bidragsnivået, men snarere et behov for et
mer målrettet regelverk der barnets behov for forsørgelse
står i sentrum.
Foreløpig har departementet ingen forskning
som analyserer økonomien i delte familier etter at bidragsreglene
trådte i kraft.
Videre presenteres bidragsstatistikk fra arbeids-
og velferdsetaten som viser utviklingen i økonomien i sakene
med et offentlig fastsatt bidrag. Denne statistikken viser at gjennomsnittsbidraget
har vært nokså stabilt i perioden etter reformen,
med en svak tendens til nedgang i det gjennomsnittlige bidraget.
Dette skyldes sannsynligvis at foreldre med god økonomi
i økende grad avtaler bidraget privat.
Bidragene til barn på ulike alderstrinn
blir i økende grad forskjellige, med forholdsvis høye
bidrag for de eldste barna, og lavere bidrag for de minste. Dette
er en ønsket utvikling og har sammenheng med underholdskostnadene
som ligger til grunn for fastsettelsene.
Bidragsstatistikken viser videre at nesten en
tredjedel av bidragsmottakerne har en inntekt på under
150 000 kroner, og at inntekt over 400 000 kroner
er uvanlig. De bidragspliktige har betydelig høyere inntekter.
Nesten en tredjedel har inntekt over 300 000 kroner. Utviklingen
går i retning av langsomt økende inntekter hos bidragsmottakerne,
de bidragspliktiges inntekter viser en svak motsatt tendens. Det
betyr også at andelen bidragspliktige med liten eller ingen
bidragsevne øker, den nærmer seg nå 30
prosent av alle med offentlig fastsettelse.
Meldingen kapittel 4 tar opp samvær.
Det var et sentralt mål at de nye bidragsreglene skulle
oppmuntre til mer samvær. Det ble innført et samværsfradrag
i barnebidraget. Dette skulle sikre at også samværsforeldre med
svak økonomi skulle ha anledning til å prioritere det å være
sammen med barna høyt. I det gamle regelverket hadde normalt
ikke samvær betydning for størrelsen på barnebidraget.
Statistisk sentralbyrå har på oppdrag
fra Barne- og likestillingsdepartementet gjennomført tre
undersøkelser om samvær og bidrag over en periode
på åtte år; i 1996, 2002 og 2004. Undersøkelsene
viser at samværsforeldrene har mye samvær når
de har forholdsvis små barn, har bodd sammen med den andre
forelderen - særlig hvis de har vært gift, det
er kort tid siden bruddet, det er gangavstand mellom foreldrenes
bosted - og når samværsforelderen har høy
utdanning, er yrkesaktiv og har høy inntekt. Samværsfedre
har i snitt mye mindre samvær enn samværsmødre.
Undersøkelsene viser at det er mer tilfredshet med samværsordningen
i familier med mye samvær. Flere foreldre mente for øvrig
at ordningen fungerte bedre for den andre parten enn for dem selv
og barnet.
Samværsundersøkelsene tyder
på at det har vært en svak økning i foreldrenes
månedlige samvær når man ser på endringene
før (2002) og etter (2004) bidragsreformen. Gjennomsnittlig
samvær var i 2004 6,9 dager per måned. Dette er
fortsettelsen på en utvikling som kommer fram også når
det sammenliknes med 1996. Det advares mot å trekke for
bastante konklusjoner på grunnlag av dette. Bidragsreformen
kan ha vært medvirkende, men bakgrunnen kan også være
faktorer som økt fokus i media på rettigheter
og plikter til foreldre som bor atskilt, og økt oppmerksomhet
knyttet til farskapets betydning.
Samarbeidet mellom foreldre som ikke bor sammen, kan
også synes å ha bedret seg noe i den perioden undersøkelsene
spenner over.
Forskerne konkluderer med at virkningene av
en reform som bidragsreformen må vurderes etter noe lengre
tid.
Til slutt omtales forholdet privat avtale og
offentlig fastsettelse spesielt. Ett viktig mål med bidragsreformen
var at flere skulle komme fram til en privat avtale om bidrag. Det
ble gjennomført en undersøkelse for å kartlegge
begrunnelser for å velge privat avtale versus offentlig
fastsettelse. Familiene med privat avtale ønsket et mer
fleksibelt bidrag og mente at en slik avtale var konfliktdempende.
Den viktigste begrunnelsen for at foreldre valgte offentlig fastsettelse
var ønsket om at en tredje part skulle fastsette bidraget, samtidig
som de opplevde det offentlige som en konfliktdemper. En ikke ubetydelig
gruppe oppga at de valgte offentlig fastsettelse fordi de hadde
liten kontakt med den andre part.
Meldingen kapittel 5 tar opp bidragsreglene
i et likestillingsperspektiv. Bidragsreformen satte søkelyset
på likestilling mellom mor og far i foreldrerollen. Likeverdet
mellom foreldrene når det gjaldt forsørgelsesplikten
og omsorgsforpliktelsene ble understreket. Selv om utformingen la
spesielt vekt på at foreldrene skulle være likestilte
i rollene som omsorgspersoner og forsørgere, har tidligere
Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling fått
inn flere saker der enkelte bestemmelser i bidragsreglene blir hevdet å være
i strid med likestillingsloven.
Departementet har i forbindelse med evalueringen sett
spesielt på forholdet mellom likestillingsloven og bidragsreglene
på de punktene som er tatt opp av likestillingsorganene.
Som det vil framgå av meldingen kapittel
7, går departementet inn for endringer både når
det gjelder praksisen knyttet til det å være hjemme
med nytt barn, og fastsettelse av tilleggsbidrag. Likeledes drøftes
også skriftlighetskravet og bevisbyrdereglene inngående, også her
med forslag til endringer. Ved disse spørsmålene
har hensynet til likestilling mellom kjønnene vært en
viktig del av den helhetlige vurderingen.
Bidragsregelverket er som nevnt et resultat
av en rekke avveininger og vurderinger som gjensidig henger sammen
og utfyller hverandre, hvor hensynet til forsørgelsen av
bidragsberettigete barn står i fokus, men hvor også de
bidragspliktiges og bidragsmottakernes interesser som parter skal
tas vare på. Utgangspunktet om at en kan stå overfor
et tilfelle av ulovlig indirekte forskjellsbehandling fordi det
ene kjønn statistisk sett fremdeles er overrepresentert
som bostedsforelder, kan i forhold til bidragsregelverket gjøre
vurderingene vanskelige.
For bidragspliktige er det en ny situasjon at
bidragsmottakers disposisjoner kan få innvirkning på omfanget
av bidragsplikten. Med prosentreglene var det bare den bidragspliktiges
disposisjoner som fikk følger for størrelsen på bidraget
og dermed for den andre part - det gjaldt ikke som nå at
denne avhengigheten går begge veier. Denne likestillingen
og gjensidige avhengigheten i regelverket må være
der når to parter skal dele forsørgelsen av felles
barn. Den er imidlertid søkt begrenset, nettopp av hensyn
til partene. Det er derfor kanskje ikke å undres over at
likestilling og bidrag er blitt et viktig tema med nytt regelverk.
Regelverket gjør en viss forskjell
på bostedsforelder og samværsforelder. Dette skillet
er praktisk og nødvendig i forhold til hovedformålet
- å sikre barnet forsørgelse.
Nedenfor følger en kort oppsummering
av erfaringene med de nye reglene knyttet opp mot de målene
for reformen som ble presentert i proposisjonen som fremmet endringene.
Den viktigste forskjellen i forhold til tidligere
regler var å innføre en aldersavhengig underholdskostnad som
ble satt lik for alle barn som utgangspunkt for de utgiftene foreldrene
skulle dele. Underholdskostnaden dekker et godt alminnelig underhold.
To viktige prinsipielle diskusjoner ble ført
i Ot.prp. nr. 43 for dette utgangspunktet. Den ene gjaldt om hvorvidt
underholdskostnaden burde variere med den tidligere familiens (der
det fantes en tidligere familie) relative levestandard, dvs. være
høyere for barn i familier med gode inntekter enn i lavinntektsfamilier.
Den andre var om ikke barn som skulle sikres samvær med to
foreldre i to ulike husholdninger ville bli systematisk dyrere i
drift enn andre barn, pga. reise mellom husholdningene, behov for
to senger, utstyr begge steder m.m. Man valgte å se bort
fra begge disse to synspunktene og sette en standardkostnad.
Hvis man undersøker faktisk forbruk,
vil sannsynligvis begge disse argumentene få empirisk støtte
i den forstand at det brukes mer penger på barn i familier med
gode inntekter, og at delte husholdninger - om enn i sterkt varierende
grad - har høyere utgifter til barna samlet sett enn familier
som fremdeles lever sammen. Når begge ble avvist, skyldtes
dette ikke minst at det ble argumentert med at det var vanskelig å forsvare
at det offentlige hadde en viktig rolle i den mer detaljerte fordelingen
og prioriteringen av utgifter i familiene mellom ulike familiemedlemmer
og mellom hushold. Forsørgerforpliktelsene som ligger i
det å være forelder skal følges opp av
det offentlige med sikte på å sikre et godt underhold
- utover dette er variasjoner i standard mv. i forsørgelsen
opp til foreldrene selv.
En forelder med høy inntekt kan sikre
barnet sitt en høyere levestandard enn det underholdskostnaden
tilsier selv om ikke vedkommende bor sammen med barnet, for eksempel
gjennom gaver og ferier og det å være den som
dekker enkelte store utgifter, eller gjennom en privat avtale med
bostedsforelderen om et høyere bidrag. Et offentlig fastsatt
forhøyet bidrag burde ideelt sett blitt fulgt opp av kontroll
med at bidraget gikk til barnet, ikke til øvrige medlemmer
av barnets husstand. Dette ville i praksis være en umulig
oppgave for det offentlige å påta seg.
Når det gjelder merutgifter ved å tilbringe
tid i to ulike husholdninger, vil disse være svært
høye i noen familier og så å si ikke
eksisterende i andre. I familier uten samvær er dette ikke
en aktuell problemstilling. Men mange vil få nye etableringsutgifter
i forbindelse med et familiebrudd. Undersøkelser tyder
på at anstrengt økonomi er mest vanlig de første årene
etter et brudd. Godt samarbeid mellom foreldre vil kunne redusere
disse merutgiftene. Det beste eksempelet er kanskje reiseutgifter.
Det er foreldrenes valg av bosted som til en stor grad bestemmer
reiseutgifter ved samvær. Å innføre økonomiske
ordninger som vil virke inn på disse valgene i den ene
eller den andre retning, ville fort bli uheldig offentlig innblanding
i private forhold.
Bidragsfastsettelsen legger nå videre
begge foreldres inntekter til grunn. Det betyr at begge foreldre
vil oppleve at den andres inntektsforhold - og ikke minst endringer
i dette - vil kunne få konkret innvirkning på deres økonomi.
Dette er nytt og uvant for bidragspliktige, for bidragsmottaker
var dette også tilfellet i det gamle regelverket. Fastsettelse
av inntekten - egen eller den andres - er et av de forholdene partene
kommer med flest innsigelser på i de offentlige sakene
om fastsettelse. Ved å trekke inn bidragsmottakers inntekt
har man i konfliktsakene så å si gitt partene
en ny variabel å strides om. Dette er samtidig en av endringene
i det nye regelverket som har størst alminnelig støtte.
Ved å se på forholdsmessig
fordeling av inntektene får inntektsvariabelen større
stabilitet mot inntektsendringer enn i de gamle reglene. Reglene
krever forholdsvis store inntektsendringer for den ene eller den
andre part før det gir utslag i bidraget. Bedre veiledning
om dette vil sannsynligvis redusere noen av endringskravene knyttet
til inntekt ytterligere.
Det nye bidragsregelverket innførte
en bidragsevnevurdering av bidragspliktige ved fastsettelsen. Formålet
med dette var at det ikke skulle samle seg bidragsgjeld som allikevel
ikke ville være mulig å inndrive etter norsk lov.
Mange bidragspliktige med svært lave inntekter eller ingen
inntekter hadde stor gjeldsbyrde i det gamle systemet. For en dels
vedkommende er dette gjeld som ikke kan innkreves.
For å hindre denne gjeldsopphopningen
ble bidragsevnevurderingen innført. Bidragsevnevurderingen
har ført til betydelig redusert gjeldsoppbygging i nye bidragssaker.
Om dette øker betalingsvilligheten blant de bidragspliktige
er det litt for tidlig å vurdere.
I disse tilfellene er det forskottet som skal
sikre barnet et ekstra tilskudd til forsørgelsen utover
det bostedsforelderen kan bidra med. Det nye regelverket nødvendiggjorde
endringer i reglene for forskottering. En viktig grunn til dette
var at det i flere tilfeller - f.eks. der begge foreldre hadde gode
inntekter, og der samtidig barnet var forholdsvis lite og foreldrene
delte mye på omsorgen - ville bli et bidrag som var mindre
enn forskottet. Vurderingen var at det her ikke var behov for at
det offentlige skulle komme inn med det som var ment som en minstesikring.
Den løsningen som ble valgt, var en behovsprøving
av forskottet.
Hvis bidragspliktige etter noen år
uten bidragsevne får en litt høyere inntekt, er
tankegangen at familieforholdene er best tjent med at bidragsplikten
da blir aktivisert, men uten at man samtidig aktiviserer en stor opparbeidet
bidragsgjeld. Slik skulle også reglene om økonomi
støtte opp om et bedre samarbeid i familiene.
I utgangspunktet er det andre bestemmelser i
barneloven som i hovedsak skal ivareta en slik målsetting. Det
er nok å vise til regelverket om foreldremekling ved skilsmisser
fra 1993 og de nye bestemmelsene i barneloven om saksbehandlingsreglene.
For bidragspliktige med noe bidragsevne, men
trang økonomi, ble også samværsfradraget
trukket fram som viktig også for å få en økning
i samværet i familiene. Realøkonomien i fradraget
- nemlig at det dekker utgifter som bidragsmottakeren sparer, og
som den bidragspliktige har gjennom samværet, blir av og
til litt borte i slik debatt. Tendensen til bedre samarbeidsforhold
i delte familier vi har sett de siste årene kan like gjerne skyldes
andre forhold. Sannsynligvis er det forholdsvis få samværsforeldre
med ønske om mer samvær hvor akkurat den økonomiske
fordelen som ligger i fradraget var det som skulle til for å øke
samværet. På den annen side skal heller ikke symbolbetydningen
av fradraget undervurderes på noe lengre sikt.
Departementet mener kunnskapen om hva som fører til
at en ikke ubetydelig del av barna og foreldrene deres mister kontakten
med hverandre etter et samlivsbrudd, er for dårlig. Departementet
vil prioritere forskningsressurser for å få mer
kunnskap om dette og hva dette betyr for barnas oppvekst og utvikling.
Samtidig som samværsfradraget er det
elementet i det nye regelverket som får mest prinsipiell
støtte fra alle parter, er det også det elementet
som nok har skapt de fleste problemene. Samværskonflikter
er kjente og vanskelige konflikter mellom foreldre som har flyttet fra
hverandre og var det også før det ble gitt samværsfradrag
i bidraget. Konflikter må antas å være
størst i overgangen mellom gammelt og nytt regelsett.
Barnebidrag tilhører i utgangspunktet
det privatrettslige området. Forsørgelse av egne
barn er foreldrenes ansvar - dette gjelder uansett foreldrenes forhold
til hverandre. For femti år siden var bidragsbarna i overveiende
grad barn født utenfor ekteskap, mødrene deres
hadde som oftest en vanskelig forsørgingssituasjon i et
samfunn som ikke la forholdene til rette for å kombinere
barneomsorg og yrkesaktivitet. Det store flertallet av bidragsbarna
i dag er barn født i ekteskap eller samboerforhold som
seinere har blitt oppløst. Dette betyr for det første
at bidragsbarna har blitt eldre - det er flest store barn, og at
de har en mye sterkere tilknytning til samværsforelderen
enn det som var vanlig tidligere. Bostedsforeldrene har også som
gruppe en mye mer solid tilknytning til arbeidslivet.
For tidligere ektefeller/samboere vil
det å avtale bidraget privat, konkret tilpasset egen situasjon,
ofte være det naturlige. Undersøkelsen om hvorfor
man valgte privat vs. offentlig fastsettelse viser da også at en
stor gruppe av dem med privat avtale understreket at dette bidro
til konfliktdemping mellom foreldrene.
Nesten like mange av partene med offentlig fastsettelse
viste til at en offentlig fastsettelse/en tredjepart utenfra
bidro til konfliktdemping. Dette kan understreke betydningen av
at begge muligheter finnes - noen trenger det offentlige, men mange
vil helst komme fram til en avtale seg imellom.
Det ble da også lagt stor vekt på at
det nye regelverket skulle være en god veiledning for partene
til å komme fram til et "riktig" bidrag i en privat avtale.
En felles gjennomgang av forsørgelsesutgiftene og fordelingsmåten
skulle gi begge foreldre en konkret forståelse av hvorfor
bidraget burde være et bestemt beløp og bidra
til å lette også seinere endring av avtalene hvis forholdene
endret seg. Det ble utviklet mye godt informasjonsmateriell, gitt
mye veiledning av trygdeetaten og spesielt adgangen til Internett
har bidratt til at denne informasjonen i økende grad er
tilgjengelig for folk flest.
Det er også viktig å vurdere
utformingen av offentlige støtteordninger for delte familier
i dette perspektivet. En lite gjennomtenkt utforming av disse kan
bidra til å trekke en del familier inn igjen i det offentlige
systemet.
Gebyret ser også ut til å ha
ført til at mange har sett fordelen av å ta denne
gjennomgangen av økonomien selv. Departementet mener at
det bør være mulig å sette seg høyere
mål når det gjelder en overgang til private avtaler.
60 prosent burde ikke være et urealistisk mål
på noe sikt. Private avtaler er mer fleksible, må kunne antas å gi
bedre betalingsvillighet og vil gi det offentlige større
muligheter til å konsentrere innsatsen om den gruppen som
virkelig trenger hjelp til å ordne opp i bidragsforholdet.
I meldingen kapittel 7 gjennomgås de
materielle reglene for fastsettelse og endring av barnebidrag.
Det konkluderes med at underholdskostnaden ligger på et
noenlunde riktig nivå vurdert opp mot norske familiers
faktiske forbruk slik det kartlegges i forbruksundersøkelsene.
Men enkelte tilpasninger med betydning for beløpene på de
ulike alderstrinnene, blir drøftet og foreslått
endret i forskriften. De viktigste endringer er nye aldersgrupper,
ved at 11 år og over deles inn i aldersgruppe 11 til 14 år
og 15 til 18 år, og en egen aldersgruppe for dem over 18 år.
Det drøftes også aktuelle endringer i både
bo- og tilsynssjablonene.
Det oppleves som rettferdig at begge partenes
inntekter har betydning ved fastsettelsen av bidraget, men effekten
av inndelingen av foreldrenes forholdsmessige andel i sjettedeler
av underholdskostnaden gir store og tilfeldige terskelvirkninger,
og bør etter departementets vurdering fjernes. For å sikre
stabiliteten og forutsigbarheten for partene, og ikke risikere for
mange endringskrav, vil departementet samtidig foreslå at prosentsatsen
for kravet til endring økes fra 10 til 12 prosent.
Departementet har vurdert regelen for fastsettelse
av tilleggsbidrag, og mener adgangen til å kreve dette
bør oppheves.
Ulike sider ved samværsfradraget drøftes.
Undersøkelser har vist at mange bare har muntlige avtaler
om samvær. Skriftlighetskravet oppleves som et problem. Etter
departementets syn bør muntlige avtaler likestilles med
skriftlige, samtidig som bevisbyrdereglene bør forenkles
slik at det er den som påstår endret samvær, som
er den som har bevisbyrden.
Det er viktig at det offentlige regelverket
tar høyde for at barnet skal ha gode boforhold også hos
samværsforelderen. Departementet vil beregne samværsforelderens økte
boutgifter inn i samværsfradraget i samværsklassene
to, tre og fire.
Også flere andre spørsmål
knyttet til de materielle reglene blir gjennomgått og vurdert
med henblikk på forbedringer, blant annet fastsettelse
og endring av barnebidrag der en av partene bor i utlandet.
I meldingen kapittel 8 gjennomgås forskottet
i nytt regelverk. Det ble innført en behovsprøving
av forskottet etter bidragsmottakers inntekt sammen med de nye bidragsreglene.
Behovsprøvingen har målrettet forskottsutbetalingene
mot de gruppene som trenger det mest. Behovsprøvingen foreslås
opprettholdt.
De fleste som får forskott, får
i dag 75 prosent forskott som tilsvarer nivået på det
gamle forskottet. Forskottet ble tidligere beskattet, konferer endringer
i skattereglene av bidraget som var en del av omleggingen. Det foreslås
en omlegging av terminologien som gjelder forskott, slik at reglene
blir enklere å forstå. Det som i dag kalles 75
prosent av fullt forskott blir "forskott", mens 100 prosent forskott
blir "forhøyet forskott ved lav inntekt", og det som i
dag kalles 50 prosent av fullt forskott, blir "redusert forskott"
som utgjør forskott minus en tredjedel. Videre vurderes
det å heve inntektsgrensen for å få forhøyet
forskott ved lav inntekt for å komme mer i overensstemmelse
med de grensene som ellers gjelder i bidragsreglene.
Forskottssatsene vurderes å ligge på et
akseptabelt nivå for de små barna, men det foreslås å vurdere økte forskottssatser
for store barn. På den måten vil forskottet variere
noe mer i tråd med bidragene og de stigende underholdskostnadene
når barna blir større. Dette vurderes som et svært
målrettet fattigdomstiltak.
I meldingen kapittel 9 vurderes reglene om gebyr
på offentlig fastsettelse og endring av bidrag. Det konstateres
at gebyrreglene har bidratt til flere private avtaler, og at det
fortsatt bør pålegges gebyr i bidragssaker. Gebyret
oppleves som svært høyt for familier med knapp økonomi,
og har økt langt utover kostnadene i samfunnet generelt
de siste årene. Inntektsgrensen for å få gebyrfritak
foreslås hevet, og knyttet opp til bidragsevnevurderingen
og andre lavinntektsgrenser i regelverket.
Det drøftes også å redusere
gebyret i endringssaker, slik at ikke gebyret er til hinder for
dem som har behov for hjelp fra det offentlige i bidragssakene.
Det vurderes slik at de fleste vil gjøre valget mellom
privat avtale eller offentlig fastsettelse når bidraget
skal bestemmes første gang.
En forbedret publikumsservice overfor bidragspartene
er stikkordet i meldingens kapittel 10. NAV lokalt har flere viktige
funksjoner i forhold til foreldre når familien ikke bor
sammen, og god og riktig informasjon kan virke konfliktdempende
i disse sakene. Arbeids- og velferdsetaten har utarbeidet svært
informative sider om bidragsregelverket på Internett, men mange
har fremdeles bruk for den personlige veiledningen NAV lokalt kan
gi. Det gjelder blant annet personer som ikke behersker språket
godt nok til å forstå informasjonen.
Mekling er obligatorisk ved samlivsbrudd hvis
partene har barn under 16 år, fra 1. januar 2007
innføres obligatorisk mekling for samboende foreldre. Meklerne
har en viktig oppgave i å hjelpe partene med å utforme
en avtale om samværet, og bør derfor være godt
informert om bidragsreglene og samarbeide med arbeids- og velferdsetaten
i disse spørsmålene.
Meldingen drøfter å innføre
en automatisk justering av bidraget når barnet passerer
en aldersgrense. Mange av bidragspartene tror at dette gjøres
av arbeids- og velferdsetaten i dag. Dette ville kunne gi bidrag
godt tilpasset det enkelte barns behov også ved en offentlig fastsettelse.
Kapitlet drøfter også forbedrete
konfliktløsningsmekanismer når det gjelder reisekostnader
ved samvær. Departementet vil vurdere om saker om deling
av reisekostnader der en av partene ikke betaler i henhold til avtale
eller lignende, skal kunne starte med krav om mekling i forliksrådet.
Departementet vil også utrede spørsmålet
om bestemmelsen om reisekostnader kan endres slik at fylkesmannens
avgjørelser gis tvangskraft, og om fylkesmannen kan gis
myndighet til å stadfeste en privat avtale om reisekostnader,
slik at også denne eventuelt kan gis tvangskraft.
Kapittel 11 gir en kort oversikt over økonomiske
og administrative konsekvenser av de spørsmålene
som drøftes i meldingen.
Under utformingen av det nye regelverket ble
det lagt vekt på at dagens samlivsmønstre stiller
andre krav til et godt bidragsregelverk enn de krav det var rimelig å stille
et par tiår tilbake. Det har skjedd store endringer i samfunnet
når det gjelder samlivsmønstre, familieliv og
omsorg for barn. I den typiske barnefamilie i dag bidrar både
mor og far til familiens forsørgelse gjennom yrkesarbeid,
og deler i større grad enn tidligere på omsorgsarbeidet.
En videreføring av en mer likestilt arbeidsdeling mellom
foreldre i kjernefamilien betyr ved samlivsbrudd mer vekt på samvær/deling
av omsorg og mer vekt på fortsatt felles forsørgelse
av barna. Også når foreldrene aldri har bodd sammen,
legges det i dag stadig større vekt på betydningen
av foreldreskapet, i første rekke med henvisning til barnets beste.
Sett i dette lyset må bidragsreglene vurderes som en del
av et helhetlig regelverk, som samlet sett skal bidra til så gode
løsninger for foreldre- og barn-forholdet som mulig når
barn og foreldre ikke inngår i samme husholdning.
Med dette som utgangspunkt er målet
at barnets behov for forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk
evne og så rett og rimelig som mulig.
Etter det nye regelverket tas det utgangspunkt
i hva underholdet til barnet koster. Underholdskostnaden skal fordeles
mellom foreldrene etter inntektene deres og innebærer at
den av foreldrene som har best økonomisk evne, skal dekke
den største andelen av kostnadene til barnet. Ved fastsettelsen
av bidraget skal det videre tas hensyn til den bidragspliktiges
bidragsevne og samværet den bidragspliktige har med barnet.
Det følger av barneloven § 71
første ledd første punkt og forskrift 15. januar
2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften) § 3,
at det ved offentlig fastsettelse av barnebidrag skal tas utgangspunkt
i hva barnets forsørgelse koster, og at faste underholdskostnader
(sjabloner) skal benyttes.
Forbruksutgiftene er fastsatt med utgangspunkt
i Statens institutt for forbruksforsknings (SIFOs) standardbudsjett.
Utgiftene varierer etter alderen på barnet, og det er foretatt
en inndeling i tre aldersgrupper: 0-5 år, 6-10 år
og 11-18 år.
Boutgiftene er beregnet med utgangspunkt i gjennomsnittlig
faktisk forbruk etter Statistisk sentralbyrås (SSBs) forbruksundersøkelser.
Sjablonen er felles for alle barn uavhengig av alder, og utgjør
differansen mellom boutgifter for enslige og enslige som bor med
barn.
Tilsynsutgiftene omfatter utgifter til offentlig
eller privat barnehage, familiebarnehage, dagmamma eller skolefritidsordning.
Barnetrygd kommer til fradrag i de samlede utgiftene,
og nettobeløpet er underholdskostnaden.
Ved fastsettelse av bidrag til barn over 18 år
etter barneloven § 68 andre og tredje ledd, skal
underholdskostnaden for barn i aldersgruppen 11-18 år benyttes.
Departementet har mottatt mange synspunkter
på utformingen av underholdskostnaden til barnet. Et generelt
trekk er at bidragsmottakere ofte peker på at kostnadsnivået
til barnet er satt for lavt, eller at sjablonene ikke dekker de
faktiske utgiftene de har. Tilbakemeldingene fra bidragspliktige
går ofte ut på at barnets kostnadsnivå er
satt for høyt, og bidragspliktige med trang økonomi
og lite samvær synes spesielt utgiftene til de store barna
er satt for høyt. I tillegg reagerer enkelte bidragspliktige
på at det ikke er tatt hensyn til at barnet representerer
boutgifter også for dem ved samvær.
Departementets vurdering er at nivået
sett under ett på de beregnete underholdskostnadene for
hva barn i ulike aldre koster, ligger på et noenlunde riktig
nivå. Samtidig er det avdekket svakheter ved enkeltsider
av hvordan underholdskostnaden er satt sammen og utformet.
Det har fra ulike hold vært hevdet
at sjablonen for forbruksutgifter ikke er i samsvar med hva barn
i ulike aldersgrupper faktisk koster. Sjablonen for forbruksutgifter
er videre kritisert for at enkelte typer utgifter ikke er tatt med.
En annen påpekt svakhet med sjablonen
for forbruksutgifter er inndelingen i aldersgruppen 11-18 år.
Denne omfatter en for stor og uensartet gruppe - det er vanligvis
stor forskjell på hvilke utgifter som følger en
12-åring kontra en 16- åring.
Regjeringen vil innføre gratis læremidler
for elever i den videregående opplæringen. Dette
skal gjennomføres i løpet av en treårsperiode,
med oppstart for videregående trinn 2 fra høsten
2007. Etter departementets syn blir det dermed ikke behov for at
utgifter til videregående opplæring skal vurderes
i tilknytning til bidrag.
Derimot deler departementet vurderingen om at aldersgruppen
11-18 år dekker en for stor og uensartet gruppe. Departementet
vil derfor dele den eldste aldersgruppen. En slik oppdeling synliggjør
at de eldste barna koster mer enn de litt yngre, og følger
bedre prinsippet om at underholdskostnaden skal gjenspeile hva barn
i ulike aldre koster. Av forenklingshensyn vil departementet foreslå at
aldersinndelingen følger inndelingen i SIFOs standardbudsjett,
dvs. 11-14 år og 15-18 år. Siden forbruksutgiftene
for dagens aldersgruppe 11-18 år er beregnet ut fra aldersgruppen
15-18 år, vil underholdskostnaden i den nye aldersgruppen
11-14 år bli noe lavere enn i dag.
Kritikken av denne sjablonen er i hovedsak rettet
mot at barnets andel av bokostnadene i virkeligheten er mye høyere,
spesielt i sentrale strøk, og at det ikke er tatt hensyn
til geografi eller sondret mellom tettbygde/spredtbygde
strøk. Sjablonen er videre kritisert fordi den ikke har økt
med økte strøm- og bopriser.
Når barnet bor mye hos samværsforelderen,
er det viktig at en også i et offentlig regelverk tar hensyn
til de kostnadene samværsforelderen har for å sikre
barnet gode boforhold. Barnet bør ha en rimelig bostandard også hos
samværsforelderen. Det bør derfor ved fastsettelsen
av barnebidrag tas hensyn til de økte boutgifter den bidragspliktige
har som følge av samvær med barnet.
Dersom begge foreldrene skal ha dekket barnets andel
av boutgiftene i to boliger, og disse skal inngå i sjablonen
for barnets boutgifter i underholdskostnaden, vil dette gi en svært
høy underholdskostnad. Etter departementets vurdering bør
derfor barnets andel av de økte boutgiftene den bidragspliktige
har som følge av samvær, legges til samværsfradraget.
Innvendingene mot komponenten tilsynsutgifter
er knyttet til beregningene av sjablonene som benyttes der bidragsmottaker
mottar stønad til barnetilsyn etter folketrygdloven § 15-11.
Sjablontallene dekker ikke de faktiske utgiftene bidragsmottaker
har, og dette gjør at bidragsmottakeren eventuelt må betale
en forholdsvis større andel av kostnaden enn den bidragspliktige.
Departementet mener at dagens sjablonberegning bør
beholdes. Departementet føyer til at den gjennomsnittlige
foreldrebetaling i barnehage i dag er mer lik fra familie til familie
på grunn av innføringen av makspris i barnehagene.
En annen problemstilling er at utgiftene til
skolefritidsordning (SFO) har økt de siste årene.
Departementet er usikker på om sjablonen for deltidstilsyn
i tilstrekkelig grad gjenspeiler dette, og vil derfor i forbindelse
med det årlige vedlikeholdet av sjablonene foreta en vurdering
av nivået på denne sjablonen. Departementet vil
også vurdere om det eventuelt bør lages en egen
sjablon for tilfellene der bidragsmottaker har tilsynsutgifter til
SFO og mottar stønad til barnetilsyn.
Det følger av barneloven §§ 66
og 67 at underholdsplikten som hovedregel varer ut den kalendermåneden barnet
fyller 18 år med mindre annet er avtalt eller fastsatt.
Partene kan imidlertid avtale at bidrag også skal betales
etter at barnet fyller 18 år, og i visse tilfeller kan det
offentlige fastsette bidrag utover 18 år.
Dersom barnet fortsetter med vanlig skolegang
etter at det har fylt 18 år, kan det fastsettes bidrag
på samme grunnlag som for yngre barn, jf. barneloven § 68
andre ledd. Som vanlig skolegang regnes opptil fire års
skolegang i videregående skole, og læretiden likestilles fullt
ut med skolegang i den videregående skolen.
Barnetrygden utbetales til og med måneden
før barnet fyller 18 år og kommer til fradrag
i underholdskostnaden i de ulike aldersgruppene. Ved at underholdskostnaden
for aldersgruppen 11-18 år legges til grunn også ved
fastsettelsen av bidrag utover 18 år, innebærer dette
at kostnadene rent faktisk reduseres med et beløp - barnetrygden
- som ikke lenger mottas til barnets underhold. Dette har gitt reaksjoner.
Bakgrunnen for dagens løsning var forenklingshensyn.
Det gir imidlertid et riktigere bilde av de reelle kostnadene å ta
hensyn til at barnetrygden opphører fra måneden
før barnet fyller 18 år. Departementet foreslår at
det lages en egen aldersgruppe for 18 år og eldre, der de
beregnede utgiftene i aldersgruppen 15-18 år legges til
grunn, men uten fradrag for barnetrygden i de samlede utgiftene.
Det følger av barneloven § 67
andre ledd at foreldrene kan pålegges særtilskudd
til særlige utlegg som oppstår så lenge
underholdsplikten varer. Særtilskudd kan også pålegges
etter at barnet har fylt 18 år dersom vilkårene
for å fastsette bidrag utover fylte 18 år etter barneloven § 68
andre eller tredje ledd er oppfylt.
Det er et vilkår at utgiftene må være
rimelige og nødvendige og ikke gå inn under den
typen utgifter som det løpende bidraget er ment å dekke.
Det framgår av forarbeidene til de
nye bidragsreglene, Ot.prp. nr. 43 (2000-2001), at det
var en forutsetning at overgangen til kostnadsmodellen ikke skulle utvide
adgangen til å fastsette særtilskudd i forhold
til tidligere praksis. Praksis er relativt restriktiv.
Det er forholdsvis få barn per år
som får fastsatt særtilskudd. I 2005 gjaldt dette
1 261 barn.
Departementet legger til grunn at det er behov
for å beholde adgangen til å fastsette særtilskudd.
Både briller/kontaktlinser og tannregulering er
eksempler på til dels store ekstrautgifter som er aktuelle
for noen, men på langt nær alle barn/ungdom.
Ved utformingen av bidragsregelverket er det
som et generelt prinsipp lagt til grunn at bidragsbarn ikke skal være
dyrere enn andre barn. Når det gjelder utgifter i forbindelse
med konfirmasjon spesielt, foreslås det imidlertid å gjøre
et unntak fra dette prinsippet. Departementet vil åpne
for at begge parter kan kreve fastsettelse av særtilskudd
til konfirmasjon der partene ikke enes om å holde en felles
markering.
Det antas at gruppen det her er tale om er liten,
men med et høyt konfliktnivå.
Departementet vil endre terminologien fra særtilskudd
til særbidrag. Bakgrunnen for forslaget er at begrepet
"særbidrag" er mer beskrivende ved at det tydelig framgår
at dette er et særskilt fastsatt og pålagt bidrag,
og ikke et offentlig tilskudd.
Departementet vil følgelig revidere
fastsettelsesforskriftens bestemmelser om underholdskostnaden på flere
punkter. Aldersgruppen for barn 11-18 år deles i to; 11-14 år
og 15-18 år. Det innføres en aldersgruppe for
18 år og eldre. Det vil føre til en noe lavere
underholdskostnad for aldersgruppen 11-14 år, uendret for aldersgruppen
15-18 år og en viss økning i aldersgruppen 18 år
og eldre.
Departementet vil videre vurdere dagens måte å beregne
barnets andel av boutgiftene på, og vurdere om det på bakgrunn
av ny statistikk er grunnlag for å differensiere denne.
Departementet vil vurdere om sjablonen for deltidstilsyn
i tilstrekkelig grad gir uttrykk for økte utgifter til SFO.
Det bør videre åpnes for at
begge foreldrene kan kreve fastsettelse av særtilskudd
(særbidrag) til konfirmasjon der de ikke kan enes om å holde
en felles markering. Departementet vil gi nærmere retningslinjer
for hvor store utgifter som kan anses som rimelige og nødvendige.
Samlet vil dette gi en bedre tilpasning til
de reelle kostnadene for det enkelte barn.
Det følger av barneloven § 66
at foreldrene skal bære forsørgelsesutgiftene
til barnet etter evne. Ved at det nye regelverket tar utgangspunkt
i at barnets kostnader skal fordeles mellom foreldrene så riktig
som mulig, understrekes det at underholdsplikten er et felles ansvar
selv om foreldrene ikke bor sammen.
Etter gjeldende regler skal barnebidraget fastsettes
ut fra underholdskostnaden og forholdet mellom inntektene til foreldrene.
Dette gjøres ved at underholdskostnaden fordeles forholdsmessig
mellom foreldrene etter deres inntekter. Forholdsmessighetsprinsippet
innebærer at den av foreldrene som har best økonomi,
også skal dekke den største delen av forsørgelsesutgiftene.
Den bidragspliktiges andel av underholdskostnaden settes
ut fra gitte, alternative andeler av underholdskostnaden: 1/6,
2/6, 3/6, 4/6 eller 5/6. Hvor
mye den bidragspliktige skal betale av inntekten sin, avhenger av
hvor mange sjettedeler inntekten hans/hennes utgjør i
forhold til partenes samlede inntekter.
Det er utbredt enighet om prinsippet at underholdskostnaden
skal fordeles forholdsmessig mellom foreldrene, og at
begge partenes inntekter har betydning ved fastsettelsen av bidraget.
Departementet vil imidlertid vurdere inndelingen i sjettedeler på nytt,
siden effekten av inndelingen gir store terskelvirkninger ved små inntektsendringer.
Bakgrunnen for å innføre sjettedelene
var at hensynet til å redusere konfliktpotensialet ved å skape
stabilitet rundt bidragsfastsettelsen, veide tungt ved utarbeidelsen
av de nye bidragsreglene. I stedet for en eksakt utregning av partenes
forholdsmessige andel av underholdskostnaden, valgte en derfor å lage
en mer avrundet og robust utforming av prinsippet om forholdsmessig
fordeling. Det ble lagt vekt på at inndelingen i sjettedeler
skulle forhindre at mindre endringer i partenes inntekter skulle
føre til hyppige krav om endringer i bidraget.
I noen tilfeller kan en av partenes inntekter
endre seg svært mye uten at dette får innvirkning
på bidragets størrelse, mens i andre tilfeller
kan bare en liten inntektsendring føre til ganske stor
endring av bidraget, for eksempel ved at den ene part passerer terskelen mellom
1/6 og 2/6 og altså får fordoblet/halvert
bidraget.
Etter departementets vurdering bør
sjettedelene fjernes, og en bør gå over til en
direkte forholdsmessig fordeling av underholdskostnaden mellom foreldrene. Med
utgangspunkt i de eldste og dyreste barna vil effekten av å fjerne
sjettedelene maksimalt utgjøre en økning/reduksjon
i det månedlige bidraget på ca. 800 kroner. Stort
sett blir endringene mye mindre og vil være tilfeldig fordelt
mellom bidragsmottakeren og den bidragspliktige.
Departementet er oppmerksom på at denne
endringen vil bidra til en økning i antall endringssaker.
For å hindre mindre robuste bidrag vil departementet samtidig
endre den såkalte 10-prosentregelen. Denne regelen innebærer
at et allerede fastsatt bidrag bare kan endres dersom differansen
mellom det allerede fastsatte bidraget og nytt beregnet bidrag utgjør
mer enn 10 prosent. For å sikre stabiliteten og forutsigbarheten
for partene, og ikke risikere for mange endringssaker basert på mindre
endringer i de ulike komponentene, vil departementet heve prosentsatsen
til 12 prosent.
En annen problemstilling som oppstår
ved å fjerne sjettedelene, er i tilknytning til dagens
grenser oppad og nedad om hvor stor andel av underholdskostnaden hver
av partene skal dekke. Etter gjeldende rett skal den bidragspliktige
aldri pålegges å betale mer enn fem sjettedeler
av underholdskostnaden, noe som innebærer at bidragsmottakere
uansett økonomiske forhold må dekke én
sjettedel av barnets underholdskostnad. Dette er en naturlig følge
av at det er bidragsmottakeren som bostedsforelder som er den som
har hovedansvaret for forsørgelsen av barnet. Etter departementets
vurdering bør prinsippet med den ene sjettedelen som øvre/nedre grense
for bidragets størrelse beholdes, men slik at den settes
til et bestemt beløp.
Ved fastsettelse av beregningsgrunnlaget er
det personinntekt og netto kapitalinntekter utover 10 000
kroner som skal legges til grunn. For selvstendig næringsdrivende
skal i tillegg kapitalinntektsdelen av næringsinntekten
tas med. Dette gjelder både for den bidragspliktige, bidragsmottakeren
og for barn som har egen inntekt over en viss størrelse.
For bidragsmottakere skal det i tillegg tas med eventuell utvidet
barnetrygd, småbarnstillegg, eventuell kontantstøtte
for bidragsbarnet og fordelen av å bli lignet i skatteklasse 2.
Beregningsgrunnlaget fastsettes som et årsbeløp
ut fra et bruttoprinsipp, det vil si at inntekten ikke reduseres
for skatt, renter og avdrag til bolig osv.
Dersom en eller begge parter er uten inntekt,
eller inntekten er vesentlig lavere enn det vedkommende ut fra utdanning
og evner burde kunne oppnå, uten at det gis rimelig grunn
til dette, er det gitt adgang til å fastsette inntekten
skjønnsmessig.
Etter gjeldende rett anses det å være
hjemme på grunn av omsorg for egne barn under tre år
som en rimelig grunn til å være uten inntekt eller
til å ha en redusert inntekt, og inntekten skjønnsfastsettes
ikke.
Det er ikke uvanlig at foreldre reetablerer
seg med nye barn, og det er fortsatt ansett som vanlig at mor eller
far er hjemme med små barn. Et valg om å være hjemme
med nye barn kan imidlertid betraktes som et internt anliggende
for den nye familieenheten - et valg som bare angår dem.
Foreldre som har forsørgelsesplikt for barn fra tidligere
forhold, står i utgangspunktet fritt til å innrette
seg slik de måtte ønske, men det er ikke uten
videre gitt at de med sine valg kan fri seg fra den lovbestemte
forsørgingsplikten og føre byrdene over på den
andre av foreldrene eller det offentlige. Etter departementets syn
er det derfor den nye familieenheten som er nærmest til å bære
eventuelle konsekvenser av et valg om å være hjemme
med nye barn.
Departementet vil derfor foreslå at
en bidragspliktig eller bidragsmottaker som velger å være
hjemme med nye barn, må bære de økonomiske
konsekvensene av dette valget. Dette innebærer at det å være
hjemme med nye barn under tre år ikke i seg selv vil være
en rimelig grunn til å være uten inntekt, og vedkommendes
inntekt vil bli gjenstand for skjønnsfastsettelse. Manglende
barnehagedekning og mangel på arbeidsplasser er imidlertid
fremdeles et problem i enkelte lokalsamfunn, og det må vurderes
konkret om det i slike tilfeller likevel kan aksepteres at en part
er uten inntekt eller har redusert inntekt.
Dersom barnet ber om offentlig fastsettelse
av bidrag etter fylte 18 år, skal kostnadsmodellen legges
til grunn, og 18-åringens kostnader skal fordeles forholdsmessig
mellom foreldrene etter inntektene deres. Det har vist seg å oppstå problemer
i tilfeller der 18-åringen bare framsetter krav om fastsettelse
av bidrag etter fylte 18 år fra den tidligere bidragspliktige,
og den tidligere bidragsmottakeren ikke gir inntektsopplysninger.
Dette har sammenheng med at den tidligere bidragsmottaker ikke lenger
er part i saken, og det foreligger derfor ikke hjemmel til å innhente
de nødvendige opplysningene, eller til å skjønnsfastsette
inntekten. Den bidragspliktige kan i slike tilfeller risikere å måtte
dekke hele barnets underholdskostnad, dvs. fem sjettedeler.
Etter departementets syn er dette uheldig. Utgangspunktet
er at fastsettelse av bidrag utover 18 år skal følge
kostnadsmodellen og fastsettes ut fra forholdet mellom inntektene
til foreldrene. I tillegg kommer at det er foreldrene i fellesskap
som har plikt til å bidra til barnets forsørgelse
og utdanning. Det er derfor ikke heldig at den tidligere bidragsmottakeren
kan flytte forsørgelsesbyrden over på den bidragspliktige
ved å forholde seg passiv. Etter departementets vurdering
bør fastsettelsesforskriften § 4 fjerde
ledd endres slik at begge foreldrene omfattes av bestemmelsen.
Det følger av barneloven § 71
første ledd andre punktum og fastsettelsesforskriften § 6
at det ved fastsettelsen av bidragets størrelse skal tas
hensyn til den bidragspliktiges bidragsevne.
Bidragsevnevurderingen innebærer at
den bidragspliktige av inntekten sin skal få beholde midler
til skatt, trygdeavgift, eget underhold, bolig og midler til egne barn
i egen husstand før bidraget fastsettes.
Det skilles mellom ingen, delvis eller full
bidragsevne.
Foreldrene skal forsørge barnet etter
evne, noe som innebærer at bidraget også må ses
i forhold til hva den bidragspliktige med rimelighet kan klare å betale.
Blir bidraget så høyt at den bidragspliktige ikke
klarer å forsørge seg selv, må det antas å gå ut
over samarbeidet mellom foreldrene og samvær med barnet.
Etter departementets vurdering fungerer bidragsevnevurderingen
etter intensjonen, noe som illustreres ved at den samlede bidragsgjelden
i nye saker går ned. Det er derfor ikke aktuelt å gå bort
fra prøvingen av den bidragspliktiges bidragsevne før
bidraget fastsettes.
Det følger av barneloven § 75
andre ledd at trygdekontoret av eget tiltak skal foreta en forholdsmessig fordeling
(reduksjon) av bidraget i tilfeller der den bidragspliktige har
flere barn med ulike bidragsmottakere, og mangler evne til å betale
bidragene fullt ut til alle barna. Det samme gjelder der samlet
bidrag er høyere enn 25 prosent av beregningsgrunnlaget
til den bidragspliktige.
Det følger av ordlyden i barneloven § 75
andre ledd at oppfostringsbidrag etter lov 17. juli 1992
nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) § 9-2
ikke omfattes av bestemmelsen. Dette innebærer at der den bidragspliktige
både betaler barnebidrag etter barneloven og oppfostringsbidrag
etter barnevernloven, kan ikke oppfostringsbidraget trekkes inn
ved den forholdsmessige fordelingen (reduksjonen) av bidragene. I
slike situasjoner vil den bidragspliktige rent faktisk måtte
betale mer i bidrag enn bidragsevnen og/eller 25 prosentregelen
tilsier. Dette er ikke heldig, og ikke i tråd med utgangspunktet
om at den bidragspliktige ikke skal betale mer i bidrag enn det
vedkommende har evne til.
Departementet vil foreslå at barneloven § 75
andre ledd endres slik at bestemmelsen også omfatter oppfostringsbidrag
etter barnevernloven § 9-2.
Det var bred enighet om prinsippet om at samvær skal
ha betydning for bidragets størrelse både i høringsrunden
og ved stortingsbehandlingen av bidragsreformen. Samvær
medfører utgifter for den bidragspliktige, og det nye regelverket
prioriterer at den bidragspliktige kan dekke disse utgiftene før
bidraget fastsettes.
Til tross for den brede prinsipielle enigheten
om samværets betydning for bidraget, har erfaringene så langt vist
at det i praksis er denne delen av det nye regelverket som har ført
til flest problemer, både for partene og for arbeids- og
velferdsetaten når bidraget skal fastsettes.
Det følger av barneloven § 71
første ledd og fastsettelsesforskriften § 9
at omfanget av samværet skal fastsettes på bakgrunn
av skriftlig samværsavtale, tvangskraftige avtaler eller
offentlig fastsatt samvær, herunder rettsforlik.
SSBs undersøkelser om samvær
og økonomi viser at det er mange som bare har muntlige
avtaler om samvær, opp mot 35 prosent. Departementet er
kjent med at det oppleves som urimelig at samværet i henhold
til en muntlig avtale ikke kan legges til grunn ved beregningen
av samværsfradraget på grunn av skriftlighetskravet.
På bakgrunn av de mange reaksjoner
på kravet til skriftlighet, uttalte departementet i budsjettproposisjonen
for 2004-2005 at det ville bli sett nærmere på om det
bør lempes på kravet til skriftlighet.
Departementet ser at det bør lempes
på kravet til skriftlighet, og vil foreslå at
muntlige avtaler likestilles med skriftlige avtaler. Dette innebærer
at muntlige avtaler på lik linje med de skriftlige avtalene
skal danne grunnlag for fradrag for samvær i bidraget.
Som et generelt utgangspunkt bør det
etter departementets vurdering legges til grunn at det må kunne
stilles krav til at partene er enige om at de har en muntlig avtale
om samvær av et visst omfang før det gis samværsfradrag.
Departementet mener at det ikke er tilrådelig at NAV lokalt
skal ta stilling til spørsmålet om samvær
der det ikke er noen form for enighet mellom partene om dette overhodet.
Departementet vil videre foreslå at
det minste felles oppgitte samværet uansett bør
gi samværsfradrag der partene har en muntlig avtale av
et visst omfang, men er uenige om i hvilken grad denne følges
opp, og derfor oppgir forskjellig samværsklasse. Her foreligger
faktisk en viss enighet, nemlig at det er samvær.
En annen problemstilling er der bidragsmottaker
forholder seg passiv ved ikke å gi noen uttalelse om samværet
i det hele tatt, slik at samværsfradraget settes lik null.
Departementet mener det er urimelig at bidragsmottakers passivitet
skal hindre samværsfradrag hvis det faktisk er samvær,
og vil foreslå at bidragspliktiges opplysninger om samværsavtalens
omfang i slike tilfeller uten videre skal legges til grunn for samværsfradraget,
jf. "den som tier, samtykker".
Der partene ikke kommer til enighet om en avtale, eventuelt
med bistand, vil det være domstolene som er rette instans
til å håndtere dette.
Endringene som departementet vil foreslå,
gjør det nødvendig med endring av barneloven § 71
første ledd og fastsettelsesforskriften § 9
første ledd.
Departementet ser at det i enkelte tilfeller
kan være vanskelig for partene å bevise at samværsfrekvensen har
endret seg i forhold til det som framgår av det avtalte
eller det fastsatte samværet, herunder forlik.
Bevisreglene slik de er utformet i dag harmonerer
for øvrig med hvordan reglene i barneloven ellers er lagt opp
i forhold til hvem som anses som nærmest til å reise
sak ved uenighet.
Departementet mener dagens bevisbyrderegler
bør forenkles. Dette kan for eksempel gjøres ved
at det er den som påstår at samværet
er endret (redusert) som får bevisbyrden for å godtgjøre
påstanden.
Dagens bevisbyrderegler gjelder bare ved reduksjon av
samværet. Dersom den ene parten hevder økt samvær
(i praksis vil nok dette være samværsforelderen), må partene
inngå en ny avtale om samværets størrelse, eventuelt
be retten om en ny vurdering, for at økt samvær
skal legges til grunn for samværsfradraget.
Ved offentlig fastsatt samvær, dvs.
tvangskraftige avtaler, dommer og rettsforlik, ligger bevisbyrden
for at samværet er mindre enn avgjørelsen tilsier,
etter gjeldende rett på den som hevder endring, i realiteten
vil dette være bidragsmottaker. Retten kan også fastsette tvangsbot
dersom bidragsmottakeren ikke følger opp den bidragspliktiges
samværsrett. Det finnes ingen rettslige sanksjonsmuligheter
overfor en samværsforelder som ikke overholder
en inngått samværsavtale.
Ved private avtaler om samvær er det
etter dagens regler den bidragspliktige som har bevisbyrden dersom bidragsmottaker
hevder at vedkommende ikke følger opp avtalen og har mindre
samvær enn avtalt. Ved å endre bevisbyrdereglene
slik at det er den som påstår redusert samvær
i forhold til avtalen som skal ha bevisbyrden, og ikke den som hevder
at avtalen overholdes, innebærer det i realiteten at bevisbyrden
flyttes over på bidragsmottaker. Dette følger
av at det i praksis må antas at det ikke vil oppstå uenighet
mellom partene der den bidragspliktige er enig i at samværsfrekvensen er
gått ned.
Selv om det kan være argumenter mot å endre
bevisbyrdereglene, ønsker departementet å forenkle
reglene slik at det er den som påstår endring
i bidraget på grunn av mindre samvær, som skal
ha bevisbyrden for å godtgjøre påstanden.
Begrunnelsen for dette er at det er mer rettferdig og hensiktsmessig
at det er den som mener samværet ikke stemmer med virkeligheten,
som må bevise det.
Samværsfradraget utgjør et
fast beløp for fire alternative samværsklasser
med ulik sats i forskjellige aldersgrupper. For å komme
frem til hvilken klasse samværet faller inn under, telles
som utgangspunkt antall netter. Telling av netter er bare en metode
for å avgjøre samværsklassen - selve
beløpet er knyttet til dager. Formålet med beregningsmetoden
er å ta hensyn til samvær som ikke medfører
overnatting.
Etter departementets vurdering fungerer inndelingen tilfredsstillende
og etter intensjonen.
Ved fastsettelsen av selve størrelsen
på samværsfradraget er det tatt utgangspunkt i
de samme kostnadstallene som er lagt til grunn ved beregningen av
forbruksutgiftene i underholdskostnaden.
Departementet er kjent med at mange bidragsmottakere
mener at samværsfradraget er for høyt, det gjenspeiler
ikke den faktiske utgiftsdelingen, og barnet synes å være
mer verdt hos den bidragspliktige enn der det bor fast.
Det bør ved offentlig fastsettelse
av bidrag tas hensyn til økte boutgifter den bidragspliktige
har som følge av samvær med barnet, særlig
der samværet har et visst omfang. Barnet har krav på en
rimelig bostandard også hos samværsforelderen,
og dette vil gi et riktigere bilde av partenes reelle utgifter.
Departementet vil beregne økte boutgifter den bidragspliktige
har som følge av samvær inn i samværsfradraget
for samværsklassene 2, 3 og 4.
Forslaget innebærer økte samværsfradrag
for de barna det gjelder. Hvis en tar utgangspunkt i de to husholdningenes
samlede økonomiske situasjon, vil et økt samværsfradrag
nødvendigvis føre til lavere bidrag. Departementet
vil følge med på konsekvensene av endringen.
Det følger av fastsettelsesforskriften § 12
første ledd at det kan fastsettes et tilleggsbidrag når
den bidragspliktige har høy inntekt. Adgangen til å fastsette
tilleggsbidrag er utelukkende knyttet til inntekten til den bidragspliktige,
og vedkommende må ha en inntekt som er høyere
enn 550 ganger fullt bidragsforskott per år - per 1. juli
2006 687 500 kroner - for at tilleggsbidrag skal kunne
fastsettes. Tilleggsbidrag kan bare fastsettes etter krav fra bidragsmottakeren.
Samlet bidrag for hvert barn før eventuelt
samværsfradrag skal ikke overstige fem ganger fullt bidragsforskott,
per 1. juli 2006 6 150 kroner.
Det er forholdsvis få barn som får
fastsatt tilleggsbidrag. Av ca. 151 000 registrerte barn
i det offentlige bidragssystemet, er det per januar 2006 fastsatt
tilleggsbidrag til 1 024 barn.
Rent prinsipielt innebærer særbestemmelsen
om tilleggsbidrag et brudd med kostnadsmodellen og prinsippet om
at bidraget skal gjenspeile hva barn i ulike aldersgrupper koster.
Barnets underhold vil i disse tilfellene gjennom de øvrige
reglene allerede være ivaretatt. I tillegg er bestemmelsen
et brudd med prinsippet om at foreldrene skal være likestilte
i rollen som forsørgere, og dekke hver sin forholdsmessige
andel av utgiftene til barnets underhold.
Det er et gode at barnet får del i
foreldrenes høye levestandard også der barnet
ikke bor sammen med begge foreldrene. Ordningen med offentlig fastsettelse av
et tilleggsbidrag kan imidlertid i de fleste familier med god økonomi
og god kontakt oppleves som en mistillit fra det offentlige om at
den bidragspliktige ikke tiltros av egen vilje å ville
yte ekstra av sin gode økonomi til barna.
Departementet ønsker derfor etter en
helhetsvurdering å oppheve bestemmelsen om tilleggsbidrag.
Fastsettelsesforskriften § 10
regulerer hvordan bidraget skal fastsettes dersom den bidragspliktige
og/eller bidragsmottakeren mottar barnetillegg i trygd,
forsørgingstillegg fra Forsvaret eller andre ytelser fra
det offentlige der barnetillegg er en del av ytelsen. Ved utformingen
av bestemmelsen ble det lagt avgjørende vekt på at
barnetillegg er en offentlig ytelse til barnets forsørgelse
og ikke er ment å dekke den bidragspliktiges eller bidragsmottakerens
underhold.
Dette betyr at det tas hensyn til at inntekten
barnetillegget utgjør, er skattbar inntekt. Dersom mottakeren av
ytelsen er i skatteposisjon, er det innført en skattesjablon
på 10 prosent.
Etter det departementet er kjent med, kan imidlertid den
fastsatte skattesjablonen på 10 prosent slå uheldig ut
for den enkelte. For dem med forholdsvis høy pensjon, barnetillegg
og større skattebelastning enn 10 prosent, innebærer
den lave skattesjablonen i praksis at bidraget fastsatt lik barnetillegget
rent faktisk er høyere enn den ytelsen de netto mottar
til dette formålet.
Bakgrunnen for valget av skattesjablonen er
at en stor gruppe bidragsmottakere og bidragspliktige som mottar
uførepensjon med barnetillegg, har en skattebelastning
på mellom 5 og 15 prosent. Med dette som utgangspunkt ble
middelverdien i dette intervallet valgt, dvs. 10 prosent. Departementet
ser imidlertid at den fastsatte skattesjablonen slår uheldig
ut for dem med en langt høyere skattebelastning enn 10
prosent.
Etter departementets vurdering bør
dette endres, slik at det ved vurderingen av hvor mye den enkelte
mottar i netto barnetillegg, tas hensyn til den konkrete skattebelastningen.
Per oktober 2005 var det 16 941 bidragssaker
som var utenlandssaker, dvs. der den bidragspliktige eller bidragsmottakeren
bor i utlandet. Dette tallet er stigende, og som illustrasjon økte
gruppen med bidragspliktige som bor i utlandet med rundt 500 saker
fra året før.
Kostnadsmodellen forutsetter at bidraget skal
stå i forhold til en rimelig fordeling av det underholdet
til barnet koster etter norske forhold. Dersom en av partene eller
barnet har opphold i et land med et vesentlig annerledes kostnadsnivå enn
i Norge, vil det imidlertid kunne være urimelig å legge
til grunn sjablonene og satsene i modellen. For å unngå en
slik situasjon sondres det mellom land som er sammenlignbare med Norge,
og land som ikke er det. Hvorvidt et land er sammenlignbart eller
ikke, avhenger av kostnadsnivået i det enkelte land.
Det har i praksis vist seg at det kan være
tilfeldig om et land regnes som sammenlignbart eller ikke. I tillegg har
det vist seg å være vanskelig å håndtere
de nye reglene i de sakene der en av partene bor i et sammenlignbart
land, dvs. der kostnadsmodellens hovedregel skal legges til grunn.
Dette skyldes i stor grad at de norske sjablonene og satsene som
skal benyttes, i liten grad er tilpasset andre lands forbrukssammensetning.
En alternativ løsning er at bidraget
fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering i alle sakene
der en av partene bor i utlandet, dvs. uavhengig av om det er tale
om et sammenlignbart land eller ikke. Sondringen mellom sammenlignbare
og ikke sammenlignbare land vil da ikke lenger være nødvendig,
og en vil slippe usikkerheten og tilfeldighetene som skyldes manglende
og utilstrekkelig statistikk. Den skjønnsmessige vurderingen vil
kunne gjøres etter mønster av dagens, dvs. med utgangspunkt
i kostnadsmodellen og tilgjengelig statistikk. Etter departementets
vurdering er en slik løsning bedre og enklere for både
partene og arbeids- og velferdsetaten.
Det følger av fastsettelsesforskriften § 13
at det løpende bidraget bare skal endres dersom den nye utregningen
fører til en endring på mer enn 10 prosent.
Formålet med 10-prosentregelen er å sikre
bidragene mot stadige mindre endringer og øke forutsigbarheten for
partene.
Forslaget om å fjerne sjettedelene
kan føre til flere endringssaker. For å sikre
stabiliteten og forutsigbarheten for partene, og ikke risikere for
mange endringskrav, vil departementet foreslå at prosentsatsen økes.
Ved vurderingen av hvilket nivå prosentsatsen
bør ligge på, er det to forhold som må balanseres
- en høy grense kan føre til færre endringssaker, øke
partenes økonomiske forutsigbarhet og spare administrative utgifter,
men den kan gi mindre veltilpassede bidrag og derfor virke uheldig
på økonomien til en av bidragspartene.
Departementet vil på bakgrunn av disse
vurderingene endre prosentsatsen fra 10 til 12 prosent.
Forslagene til endringer som er drøftet
ovenfor, har som utgangspunkt mer treffsikre bidrag for det enkelte barn,
ikke så mye vurderinger om de utslagene det enkelte forslaget
vil gi i retning av et større eller mindre bidrag. Noen
forslag vil føre til et litt lavere bidrag, andre til et
litt høyere bidrag, avhengig av helheten i saken. De aller
fleste forslagene vil bare gi små utslag som vil være
under prosentgrensen for å få fastsatt et nytt
bidrag, se likevel nedenfor. Departementet vurderer det dit hen
at forslagene samlet sett ikke vil føre til endringer som
gjør et tilbud om omregning til partene nødvendig.
Det er mer tale om mindre justeringer som vil korrigere bidragene
i det departementet vurderer som riktig retning for de framtidige
bidragsfastsettelsene.
To av forslagene kan imidlertid i den enkelte
sak endre bidraget med et beløp av betydning. Dette gjelder
forslaget om å fjerne sjettedelene, og forslaget om å inkludere
den bidragspliktiges merutgift til bolig i samværsfradraget
i saker med mye samvær.
Det første forslaget kan gjøre
det aktuelt å søke om endring for parter som har
inntekter som i forhold til hverandre ligger like over eller under
grensen for eksempelvis overgang fra to til tre sjettedeler, eller
fra tre til fire sjettedeler, siden en sjettedel av underholdskostnaden
vil representere en forholdsvis stor endring. Utslaget av regelendringen
vil være tilfeldig i den forstand at det vil kunne føre
til høyere eller lavere konkrete bidrag alt etter sakens
helhet.
Økte samværsfradrag vil kunne
gjøre det aktuelt for bidragspliktige med mye samvær å søke
om endring av bidraget. Dette forslaget vil i mange tilfeller føre
til et bidrag som reduseres med mer enn 12 prosent.
Begge disse forslagene vil midlertidig kunne
føre til en økning i antall endringssaker.
Fram til 1. oktober 2003 ble bidragsforskott
gitt med ett og samme beløp til alle. Som ledd i bidragsreformen ble
forskottet en ytelse behovsprøvd etter bidragsmottakerens
inntekt. Forskott ytes med 100, 75 eller 50 prosent av fullt beløp,
men retten til forskott kan også falle helt bort. Fullt
forskott utgjør fra 1. juli 2006 1 250
kroner per måned per barn.
Det gjelder tre inntektsgrenser ved prøvingen
av forskottet. Grensen for å motta 100 prosent av fullt
forskott er fra 1. juli 2006 136 000 kroner i årsinntekt. Grensene
for å motta 75 prosent av fullt forskott er fra 1. juli
2006 248 700 kroner for enslige og 222 900 kroner
for ektefeller/samboere. Grensene forhøyes dersom det
er to eller flere barn i husstanden. Grensen for bortfall av forskott
er ett og samme beløp for alle og tilsvarer 320 ganger
fullt månedlig forskott for ett barn. Grensen er fra 1. juli
2006 400 000 kroner.
Omleggingen av forskottet til et inntektsprøvd
forskott skjedde i samband med innføringen av de nye reglene
for fastsettelse av barnebidrag. Den viktigste grunnen var at et
fast forskott per barn i liten grad var i harmoni med tankegangen
om at bidraget skal fastsettes etter den enkelte forelders reelle
kostnader ved forsørgelsen. I familier der foreldrene har
like høye inntekter eller bidragsmottaker har høyere
inntekt enn bidragspliktige, vil bidraget til barnet kunne bli lavere enn
bidragsforskottet.
Dette gjelder spesielt der denne inntektsfordelingen mellom
foreldrene er kombinert med at barnet det gjelder er lite med forholdsvis
lave underholdskostnader, og det samtidig er mye samvær.
Dette kan skje også i saker der foreldrenes samlete økonomi
er så god at de kan forsørge barnet uten offentlig
tilskudd. Rett til forskott ville da kunne friste foreldrene til å kreve
en offentlig støtte som de etter intensjonen ikke burde
ha krav på.
Ved å inntektsprøve forskottet
mot bidragsmottakers inntekt sikrer man seg mot denne konsekvensen.
Samtidig har man fremdeles et regelverk som gjør at en bidragsmottaker
raskt etter en fødsel eller et samlivsbrudd i familien
kan få utbetalt en viss støtte til forsørgelsen
også før den litt mer tidkrevende prosessen med å få fastsatt
et bidrag kan fullføres. En slik fastsettelse innebærer
kontakt med bidragspliktige, dokumentasjon og innsigelsesfrister
- alt dette må nødvendigvis ta noe tid. Det er
fremdeles mange som trenger en forholdsvis rask avgjørelse
for ikke å komme i akutte økonomiske problemer
i en overgangsfase i forbindelse med et samlivsbrudd.
En annen viktig endring ble gjort i det nye
regelverket. Før 1. oktober 2003 var bidragsforskottet
skattbar inntekt på mottakerens hånd. Forskottet
er nå skattefritt, i likhet med mottatt bidrag. Ved sammenligning av
forskottsnivået før og etter bidragsreformen må omleggingen
av skattereglene trekkes inn.
Forskottet har også etter bidragsreformen
to viktige funksjoner i forhold til barnefamiliene med bare en av forsørgerne
i husstanden - det skal være en garanti for et minste bidrag
til underhold av barnet i familier der det av ulike grunner kommer
lite eller ingenting i bidrag fra en forelder utenfor husholdningen,
og det skal være en garanti for regelmessig inntekt i saker
der bidragsbetalingen skjer mer uregelmessig.
Fra 2002 til 2004 har det skjedd en markert
nedgang i antall barn med forskottsutbetalinger, fra ca. 117 000 i
2002 til 99 000 i 2004.
Det er viktig å understreke at antall
barn med forskottsutbetalinger ikke er identisk med antall barn
som har rett til forskott. Etter gjeldende regler kommer forskottet
bare til utbetaling dersom bidraget er satt lavere enn forskottet
eller bidraget ikke blir betalt i tide. Det vil også til
enhver tid finnes bidragsmottakere som ikke har satt fram krav om
forskott. Disse er sannsynligvis stort sett identiske med dem som
ikke ville fått nytte av et forskott uansett enten på grunn
av et avtalt/fastsatt bidrag høyere enn forskottet
eller på grunn av høy egen inntekt. Antall barn
som har rett til forskott, er til enhver tid høyere enn
det antall barn som faktisk får forskottet utbetalt.
Reglene for behovsprøving av forskottet
møtte reaksjoner fra bidragsmottakerne. En stor del av
reaksjonene gjaldt den nominelle nedsettelsen av forskottet, også nedsettelse
fra 100 til 75 prosent av fullt forskott, som ikke innebar noen
endring i netto forskott. For mange ville endringen i skattereglene
først gi seg utslag ved skatteoppgjøret året
etter. De reagerte derfor på å motta et mindre
beløp enn tidligere.
De bidragsmottakerne som har reagert mest på inntektsprøvingen,
har vært tilfeller der bidragspliktige ikke betaler bidrag
på grunn av manglende bidragsevne. Hvis bidragsmottaker
er gift på nytt eller samboende, vil forskottet i disse
sakene være den eneste hjelp mottakeren får til
forsørgelse av barnet. Formelt sett har ny partner ingen
forsørgelsesplikter overfor disse barna.
Hvis mottaker bor alene med barna, gis husholdningen
barnetrygd for ett barn ekstra, og bidragsmottakeren har rett til å skatte
i skatteklasse to. Allikevel kan det også for denne gruppen
oppleves som unødig strengt å begynne behovsprøving
av forskottet på de moderate inntektene.
Nye bidrags- og forskotteringsregler har i betydelig grad
endret statens utgifter og inntekter til forskottering av barnebidrag.
Det framgår at bidragsreformen har
ført med seg en markert endring i brutto utbetalt forskott.
Utbetalingene er redusert fra 1 680 mill. kroner i 2002
til 1 150 mill. kroner i 2005, dvs. en nominell reduksjon
på 535 mill. kroner. Dersom man tar hensyn til endringene
i forskottsnivå, tilsvarer forskottsutbetalingene i 2002 1 754
mill. kroner i 2005, dvs. at den reelle nedgangen fra 2002 til 2005
utgjør 625 mill. kroner. Dette gir uttrykk for den samlede
effekten av endringer i antall tilfelle med forskott, effekten av
inntektsprøvingen av forskott samt endringer i bidragsnivået
som påvirker forskottsutbetalingene.
I Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) ble det antatt
at bidragsreformen ville føre til en netto merutgift til
forskotteringen på 76 mill. kroner. "Merutgift" vil i denne
sammenhengen innebære at differansen mellom brutto forskottsutbetalinger
og innkrevd refusjon i bidrag øker. Denne differansen var
604 mill. kroner i 2002, men 585 mill. kroner i 2005. Dette betyr
at det offentliges nettoutgifter til bidragsforskott er redusert,
dvs. den motsatte effekten av det som ble ansett som sannsynlig.
Samtidig har forskottsutbetalinger som ikke
kan kreves refundert i bidrag, steget fra 506 mill. kroner i 2002 til
590 mill. kroner i 2005. Videre utgjorde innkrevd refusjon 64 prosent
av bruttoutgiftene i 2002, men var sunket til 49 prosent av bruttoutgiftene
i 2005.
I kroner er inndekningen ved refusjon i bidrag
redusert fra 1 076 millioner i 2002 til 565 millioner i
2005. Også dette må ses i sammenheng med de reduserte utbetalingene
til forskott. Utbetalinger og inndekning vil vokse/synke
i takt. Bidragsreformen har altså ført til en
forskyvning i retning av en større andel forskottsutbetalinger
der det ikke er grunnlag for refusjonskrav. I tillegg til saker
der farskap ikke er fastslått, omfatter gruppen saker der
bidrag er satt til 0 eller lavere enn forskottssatsen på grunn
av redusert eller manglende bidragsevne.
Det kan dermed slås fast at forskottsutbetalingene
er blitt mer treffsikre i den forstand at en større andel
når de gruppene som trenger et forskott fordi de ikke mottar
det bidraget de skal.
En del av de reaksjonene som er kommet når
det gjelder inntektsprøvingen av forskott har sin bakgrunn
i selve det faktum at forskott ikke ytes med full sats. En person
som får 75 prosent av fullt forskott i dag og som er i
skatteposisjon, vil etter innføringen av skattefrihet for
forskott være sikret om lag den samme nettoinntekten som
de hadde etter de tidligere reglene, da forskott var skattbar inntekt.
Personer i denne situasjonen har likevel opplevd omleggingen som
en reell nedgang.
Denne måten å legge om forskottet
på var farget av at ett viktig mål med bidragsreformen
var at bidragsmottakerne med minst økonomisk evne ikke
skulle komme dårligere ut enn før reformen. Dette
var en gruppe som ikke var i skatteposisjon - typisk en eneforsørger
på overgangsstønad - og som dermed ikke ville
få nytte av at det ble innført skattefritak. Det
enkleste var da å gi dem samme forskott som tidligere.
Dermed fikk hele gruppen med "vanlig" forskott, dvs. et forskott
av samme realstørrelse som det tidligere forskottet, 75 prosent
av et forskott som egentlig er en inntektsprøvd spesialordning
for dem med lavest inntekt. Dette er å gjøre det
unødig vanskelig både for brukerne og forvalterne.
Jo lengre tid det går fra de tidligere bidragsreglene opphørte,
desto mer uforståelig vil dette bli.
Departementet vil derfor foreslå følgende
omlegging:
– 75 prosent
av fullt forskott blir "fullt forskott" eller bare forskott
– 100 prosent av fullt forskott
blir "forhøyet forskott ved lav inntekt" som utgjør
det nye fullt forskott pluss en tredjedel
– 50 prosent av fullt forskott
blir "redusert forskott" som utgjør fullt forskott minus
en tredjedel.
Omleggingen forutsetter en omarbeiding av gjeldende
lov og forskrift.
Med en slik innretning blir forhøyet
forskott et klart lavinntektsforskott. Selve grensen for "lav inntekt"
i denne sammenheng drøftes i neste underavsnitt.
Etter dagens regelverk gis dette forhøyete
forskottet også til bidragsmottakere uansett inntekt bare
denne er under 400 000 kroner der far er ukjent. Det er
vanskelig å argumentere for at dette skulle være
rimelig når satsen er å betrakte som et rent lavinntektstilskudd. Departementet
vil derfor foreslå at forhøyet sats begrenses
til lavinntektsgruppen også for denne gruppen. En slik
endring vil bare berøre noen tusen barn. Status årlige
nettoutgifter til forskott vil reduseres med dette forslaget med
et beløp i størrelsesorden 20 mill. kroner.
Departementet vil samtidig vurdere å heve
inntektsgrensen for forhøyet forskott ved lav inntekt noe
i forhold til i dag. Denne grensen er i dag fastsatt og reguleres
i forhold til overgangsstønadstilfellene. Færre
og færre lever med overgangsstønad over lengre
tid. Dette skyldes både økt yrkesaktivitet blant
mødre og at endringer i regelverket har gitt færre
rett til slik stønad. Departementet mener det er mer i
overensstemmelse med det nye regelverket at grensen vurderes i forhold til
de grensene som nyttes når det gjelder å fastslå om bidragspliktige
har bidragsevne. Hvor mye dette eventuelt vil øke nettoutgiftene
til forskott, er avhengig av hvilken lavinntektsgrense som velges
- grensen for bidragsevne varierer etter den bidragspliktiges familiesituasjon.
Vi kan antyde en økt utgift i størrelsesorden 30.
mill. kroner årlig.
Forskottet er altså behovsprøvd
etter bidragsmottakerens inntekt. Den viktigste grunnen til omleggingen var
at et fast forskott per barn i liten grad var i harmoni med tankegangen
om at bidraget skal fastsettes etter den enkelte forelders andel
av kostnadene ved forsørgelsen. De nye reglene fører
til at bidraget kan bli lavere enn det tidligere "minstebidraget"/forskottssatsen,
selv om foreldrene har god økonomi. Ved å inntektsprøve
forskottet mot bidragsmottakers inntekt sikrer man seg mot denne
uheldige konsekvensen, samtidig som forskottet fremdeles kan utbetales
raskt etter et samlivsbrudd, bare basert på bidragsmottakers opplysninger.
Behovsprøvingen må derfor opprettholdes.
Det er et ikke ubetydelig antall barn som har
bidragspliktige som ikke har bidragsevne. Noen bidragspliktige mangler
dette helt, andre kan bare betale et redusert bidrag i forhold til
det barnet trenger fra denne forelderen for en rimelig god forsørging.
Denne gruppen blir ikke større som andel av alle bidragspliktige, men
synes å holde seg noenlunde konstant over tid.
Fra den kunnskapen vi har om samvær,
vet vi også at det ikke er så mange bidragspliktige
med svak økonomi som kompenserer for dette med mye samvær
med barnet. Det er snarere slik at jo dårligere økonomi
den bidragspliktige har, desto mindre samvær. Et unntak
er samværsmødre som har mye samvær uavhengig
av økonomi.
Slår vi sammen barna med bidragspliktige
med liten/ingen bidragsevne med barn som av andre grunner
ikke har en forelder som bidrar til forsørgelsen, får
vi en gruppe på ca. 30 000 til 40 000
barn hvor forskottet er det tilskuddet til forsørgelsen
som kommer utenfra. Forholdsvis få av disse barna vil ha
en samværsforelder som kompenserer for dette gjennom omfattende
samvær.
Bidragsreformen satte fokus på kostnadene
ved å forsørge barn. Ut fra de underholdskostnadene
som er satt i de ulike aldersklassene, kan forskottet vurderes å ligge
på et akseptabelt nivå når det gjelder
de yngste barna. For barna over 11 år er imidlertid forskottet betydelig
lavere enn gjennomsnittsbidraget. Men i motsetning til underholdskostnaden
og gjennomsnittsbidraget er forskottet det samme beløpet
uansett barnets alder.
Departementet vil vurdere å foreslå at
forskottssatsene for barn over 11 år heves - for eksempel
med en tredjedel (310 kr). Dette kan gjelde for alle satsnivåene. Derimot
bør behovsprøvingen mot bidragsmottakers inntekt
opprettholdes. Med en slik utforming vil et forhøyet forskott
for de største barna bli et svært målrettet fattigdomstiltak.
Et slikt forslag vil kunne representere økte
nettoforskotteringsutgifter per år på i størrelsesorden
rundt 90 mill. kroner. Departementet vil komme tilbake til forslaget
i budsjettsammenheng.
Barnebidraget er i utgangspunktet et privatrettslig forhold.
Gebyr på offentlig fastsatt bidrag ble innført
i forbindelse med bidragsreformen. Gebyret er først og fremst
et virkemiddel for å få flere til å inngå private avtaler.
Departementet har med hjemmel i barneloven § 70 andre
ledd gitt regler om gebyr i forskrift 4. november 2001
nr. 1250 om gebyr for offentlig fastsettelse av barnebidrag.
Gebyret er satt tilsvarende ett rettsgebyr og
er for tiden 860 kroner. Dersom en bidragsmottaker eller bidragspliktig
har lavere personinntekt enn 110 ganger bidragsforskottet, per 1. juli
2006 137 500 kroner, er vedkommende fritatt fra å betale
gebyr.
For å få endret et fastsatt
bidrag må etter dagens regler endringene føre
til en endring av selve bidraget på 10 prosent i forhold
til det opprinnelig fastsatte bidraget. Uansett om kravet fører
til et nytt vedtak om endring av bidraget eller om det tidligere
bidraget blir beholdt, skal det betales gebyr.
Det framgår av Gul bok for 2007 (kapittel
9.2) at denne regjeringen har videreført arbeidet som den
forrige regjeringen igangsatte med å fastsette nærmere retningslinjer
for bruk av gebyrer eller sektoravgifter til å finansiere
statlige myndighetshandlinger. I juni 2006 fastsatte Finansdepartementet
retningslinjer basert bl.a. på følgende hovedprinsipper:
"Gebyrer skal være hel eller delvis betaling
for myndighetenes kostnader ved å utføre en bestemt
myndighetshandling overfor betaleren.
Dersom et gebyr
innføres, skal det ikke i noe fall overstige statens kostnad
ved å utføre myndighetshandlingen. Når
hovedformålet med gebyret ikke er å finansiere
statens utgifter, men å motvirke overforbruk av den aktuelle
myndighetshandlingen, kan det settes lavere. Gebyrene bør
derfor her ikke settes høyere enn hva som er nødvendig
for å oppnå en ønsket avsilingseffekt."
Departementet har vurdert gebyrordningen ved
fastsettelse og endring av barnebidrag i forhold til de nye retningslinjene.
Departementet vurderer det slik at gebyrordningen
er i samsvar med Finansdepartementets retningslinjer, og er oppmerksom
på at eventuelle endringer som vurderes, også må være
i samsvar med de nye retningslinjene.
Til tross for dette er departementet kjent med
at gebyret oppleves som urimelig høyt, og at kanskje noen
velger bort det offentliges tilbud om fastsettelse og endring av
bidrag av økonomiske grunner, der barnet og samarbeidet
i familiene hadde vært tjent med en offentlig fastsettelse.
I arbeidet med nye bidragsregler ble det antatt
at andelen bidragssaker som gikk gjennom det offentlige, heller
var stigende enn synkende. Denne trenden har snudd med de nye reglene.
Både førstegangs- og endringssaker er færre
etter at nye regler trådte i kraft, og det virker som gebyret
har ført til flere private avtaler. Departementet mener
derfor at gebyrordningen bør opprettholdes.
Departementet mener etter en samlet vurdering
av ulike hensyn at gebyret på førstegangsfastsettelsen
bør opprettholdes. Eventuelle endringer av gebyrsatsen
vil bli vurdert.
Dersom det skjer endringer i noen av de forhold
som har betydning for utmålingen av bidragets størrelse,
må partene selv be om endring for å få bidraget
vurdert på nytt. Dette utløser gebyrplikt.
I praksis viser det seg imidlertid at mange
bidragsmottakere og bidragspliktige tror at det finner sted en automatisk
endring av bidraget ved endringer og justeringer av de faste satsene,
i hvert fall når barnet går over fra en aldersklasse
til en annen. Med utgangspunkt i kostnadsmodellens intensjon om
at bidraget skal stå i forhold til barnets behov for forsørgelse,
bør akkurat denne endringen skje automatisk og derved også gebyrfritt.
Dette vil kunne redusere familienes behov for endringer og dermed
lette gebyrbelastningen noe.
Å fjerne gebyret i endringssakene vil
gi foreldre noe mindre motivasjon for å komme til enighet
om en privat løsning. Det må likevel antas at
det er først og fremst ved førstegangsfastsettelse
at dette har stor betydning. En endringssak kan også være
mindre arbeidskrevende enn en førstegangsfastsettelse fordi
en allerede har enkelte opplysninger i datasystemet. Etter en helhetlig
vurdering mener derfor departementet at gebyret i endringssaker
bør vurderes redusert til for eksempel et kvart gebyr per
part.
I Ot.prp. nr. 18 (2004-2005) Om lov om innkreving av
underholdsbidrag mv. (bidragsinnkrevingsloven) ble det foreslått
at den nye loven burde gi hjemmel for et eventuelt gebyr for offentlig
innkreving. Ved Stortingets behandling av forslaget gikk flertallet
imot at man gjennom forskrift åpner for å ilegge
partene gebyr i forbindelse med betalingsformidling.
Det er i dag ikke hjemmel i bidragsinnkrevingsloven for å kreve
gebyr for arbeidet med betalingsformidlingen i bidragssaker. Dette
innebærer at det er fullt mulig å inngå privat
avtale om bidragets størrelse, og samtidig be det offentlige
kreve inn bidraget gebyrfritt.
Det kan anføres at det er urimelig
at det offentlige skal dekke utgiftene i forbindelse med innkrevingen for
familier uten spesielle problemer. Hvis det offentlige ønsker å få dekket
en del av sine utgifter på feltet, er en liten, jevn avgift
mer brukervennlig enn et forholdsvis stort engangsbeløp.
Dersom gebyret settes til et meget moderat beløp som
for eksempel 10 kroner per transaksjon, vil dette utgjøre
120 kroner per år. Et slikt gebyr vil ligge nærmere
bankenes gebyrer for banktjenester enn gebyret for fastsettelse
og endring av bidrag, og vil gi lite utslag i den totale gebyrbelastningen
når det gjelder bidrag. På sikt vil det også være
mulig at et formidlingsgebyr vil påvirke partene til å forsøke å få til
en privat avtale også når det gjelder betaling
av bidraget.
Etter departementets vurdering er det mer hensiktmessig
at et slikt formidlingsgebyr drøftes videre i forbindelse
med innkreving av bidrag.
Det er viktig at fastsettelses- og endringsgebyr
ikke pålegges de foreldrene som har dårligst økonomi.
Hensynet til barnet kommer alltid først. Dette er også synliggjort
ved innkrevingen av gebyret, der gebyret har laveste prioritet når
det kreves inn sammen med bidraget.
Det er blitt kritisert at inntektsgrensen for
gebyrfritak er satt så lavt, 137 500 kroner. Departementet
vil vurdere inntektsgrensen for gebyrfritak med sikte på å knytte
den opp mot inntektsgrensene som gjelder andre lavinntektsgrenser
i regelverket. Departementet vil komme tilbake til et konkret forslag.
En bidragssak oppstår når
gifte foreldre tar ut separasjon eller skilsmisse, når
samboere med felles barn flytter fra hverandre eller når
et barn blir født uten at foreldrene bor og lever sammen.
Ved samlivsbrudd er NAV lokalt et av de første
stedene mange foreldre henvender seg. Det betyr at NAV lokalt som
veilednings- og informasjonssted er av stor betydning for mange
mennesker, bl.a. i forhold til foreldrepengeordningen, barnebidrag
eller ytelser til enslige forsørgere.
Etter det departementet erfarer, gjør
NAV lokalt en god jobb i forhold til å informere foreldrene
om muligheten for private avtaler om bidraget, noe oppgangen i antall
private avtaler er en indikasjon på. Det er viktig at NAV
lokalt fortsetter dette arbeidet og videreutvikler det.
Departementet ser videre svært positivt
på det samarbeidet som er etablert i enkelte kommuner og
fylker mellom meklere (familievernet) og arbeids- og velferdsetaten.
Det er en fordel om dette samarbeidet styrkes, og videreformidles
til kommuner og fylker hvor et slikt samarbeid ennå ikke
er innarbeidet.
Det er ikke mange år siden det offentlige
brukte store ressurser på å utarbeide trykt materiale
når publikum skulle nås med relevant informasjon.
Trykt materiale er både dyrt og tidkrevende å utarbeide,
oppdatere og distribuere.
Nå kan de aller fleste nås
elektronisk gjennom Internett, og oppdatering og vedlikehold av
informasjonsmateriell er lettere og rimeligere å utføre.
God informasjon er spesielt viktig der partenes dialog kanskje ikke er
god, eller de har motstridende interesser. Det er derfor fortsatt
mange som har behov for den individuelle veiledningen NAV lokalt
kan gi i bidragssaker.
Det er viktig å formidle til brukerne
at all veiledning er gratis, dvs. både veiledning over
telefon og veiledning i form av oppmøte eller avtalt time,
og at det bare er når det treffes et vedtak at gebyrplikten
utløses.
For å skaffe innsyn i kvaliteten på saksbehandlingen har
Arbeids- og velferdsdirektoratet (daværende Rikstrygdeverket)
gjennomført en kvalitetsundersøkelse.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har satt i
verk tiltak overfor ytre etat slik at de punktene som gir dårligst resultat
i undersøkelsen, forbedres. Departementet vil følge
opp dette arbeidet i den løpende styringsdialogen med etaten.
Et av de viktigste punktene i en forbedret service overfor
bidragspartene vil være at partene får tilbud
om en automatisk justering av de offentlig fastsatte bidragene når
barnet passerer en aldersgrense. Mange av brukerne tror at dette
skjer automatisk også i dag.
Forslaget vil føre til noe merarbeid
for arbeids- og velferdsetaten. Merarbeidet begrenses av at opplysningene
som trengs for å utføre denne tjenesten, allerede ligger
inne i datasystemet.
Departementet vil ta opp med arbeids- og velferdsetaten
hvordan en slik justering av bidragene best kan ordnes. Sammen med
gebyrlette i endringssaker vil dette bringe regelverket nærmere
målet om at bidraget skal være best mulig tilpasset
barnets behov for underhold.
Departementet vil vurdere om det er nødvendig
med en klar lovhjemmel for å kunne foreta en slik automatisk
justering.
Hovedregelen er at dersom foreldrene ikke avtaler noe
annet, skal reisekostnadene ved samvær deles forholdsmessig
mellom foreldrene etter størrelsen på inntektene
deres, jf. barneloven § 44.
Bestemmelsen om reisekostnader kommer ikke til anvendelse
dersom barnet har delt bosted. I slike saker anses ingen av foreldrene
for å ha samvær med barnet.
Når det gjelder selve betalingen mellom
foreldrene, forestår ikke det offentlige innkrevingen i
privatrettslige forhold. Foreldrene må selv finne frem
til en ordning for hvordan betalingen av reisekostnadene skal skje
mellom dem. Dersom foreldrene ikke kan komme til enighet, må den
som hevder å ha et krav mot den andre, ta dette opp i søksmål
for retten for å få tvangsgrunnlag. Dersom kravet
ikke innfris, må kravet inndrives som et alminnelig pengekrav
etter reglene i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse
og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven). Fylkesmannens avgjørelse
er ikke tvangsgrunnlag.
Bestemmelsen om reisekostnader ved samvær
gjelder både henting og bringing av barnet. Det er tatt
stilling til den nærmere rekkevidden av bestemmelsen gjennom
rettspraksis.
Etter en nærmere tolkning har domstolen
kommet til at barneloven § 44 gjelder kostnader
som knytter seg til selve reisen til barnet, og reisen til en voksen
hvis barnet ikke kan reise alene. Dette betyr at kostnader samværsforelderen
eller bostedsforelderen har til sin egen reise når barnet
skal hentes og bringes, ikke omfattes. Tilsvarende gir loven ikke
hjemmel for å pålegge deling av reisekostnadene
der samværsforelderen skal reise til barnet for å ha
samvær der barnet bor.
Samværsforelderens og bostedsforelderens
(alene)-reise for å hente og bringe barnet til og fra samvær
kan være en forutsetning for at samværet skal
kunne gjennomføres. Tilsvarende gjelder der samværsforelderen av
ulike årsaker må reise til barnet for å ha
samvær med barnet der det bor. Dagens regelverk kan derfor
virke urimelig overfor den av foreldrene som må dekke de omtalte
utgiftene alene. Etter departementets syn er det ikke heldig at
kostnader som objektivt sett er nødvendige og ofte en forutsetning
for at samværet skal kunne gjennomføres, faller
utenfor det som omfattes av dagens bestemmelse.
Etter departementets vurdering bør
derfor bestemmelsen i barneloven § 44 om reisekostnader
ved samvær endres til å omfatte også kostnader
samværsforelderen og bostedsforelderen har til å hente
og bringe barnet til og fra samvær, og kostnader samværsforelderen
har til reise til barnet når samværet må utøves
der barnet bor.
Per i dag mangler det enkle konfliktløsningsmekanismer
dersom den ene parten har lagt ut penger for reisekostnadene og
mener å ha et økonomisk krav på den andre
parten som ikke blir innfridd. Departementet er kjent med at utestående
krav om reisekostnader kan skape konflikt mellom foreldre, og at
dette for enkelte kan føre til at samvær ikke
kan gjennomføres som planlagt.
Foreldrene kan inngå en avtale om hvordan
reiseutgiftene skal deles, men en slik avtale vil ikke være tvangsgrunnlag.
Tilsvarende gir en avgjørelse av fylkesmannen ikke tvangskraft.
Dersom den private avtalen eller avgjørelsen av fylkesmannen
ikke blir overholdt, må sak eventuelt reises for retten
for å få tvangsgrunnlag. Dette kan synes tungvint,
og det bør vurderes om eventuelle forenklinger kan gjøres.
Det følger av lov 13. august
1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) § 273
at saker etter barneloven er unntatt fra mekling i forliksrådet.
Det vil si at hovedforhandling og dom er første skritt
i prosessen for å få fastslått at det
foreligger et krav om penger også i en sak om reisekostnader.
Departementet vil vurdere om saker om deling
av reisekostnader også skal kunne starte med krav om mekling
i forliksrådet. En slik løsning vil bety at når
det er truffet en bindende avgjørelse om fordeling av reisekostnader,
for eksempel en avtale mellom partene, vil pengekravet med grunnlag
i avtalen kunne bringes inn for forliksrådet på vanlig
måte for å oppnå tvangsgrunnlag. Dette
kan bidra til å senke konfliktnivået mellom foreldrene,
samtidig som det vil være en rask og billig tvisteløsning.
Det legges til at dersom saken gjelder tvist om selve fordelingen
av reisekostnadene, kan forliksrådet ikke behandle saken,
og saken må eventuelt bringes inn for tingretten.
Departementet vil utrede nærmere hvilke
konsekvenser en slik ordning vil medføre for forliksrådene
og domstolene med tanke på hvor stor økning i
saksantallet man kan forvente.
Fylkesmannens avgjørelser gir imidlertid
ikke tvangsgrunnlag, ettersom barneloven § 44
ikke har en regel om at et forvaltningsvedtak om reisekostnader ved
samvær skal være tvangsgrunnlag.
Fylkesmannen er en offentlig faginstans med
en kompetanse på området som tilsier at avgjørelsene
som fattes, bør gis tvangsgrunnlag. Ved å gi fylkesmannens avgjørelser
om deling av reisekostnadene tvangskraft, unngår man å måtte
ta dette opp i søksmål for retten, og prosessen
vil være både kostnads- og tidsbesparende.
Etter barneloven § 55 kan
fylkesmannen gjennom vedtak gi en skriftlig avtale om foreldreansvar,
bosted og samvær tvangskraft. For at fylkesmannen skal kunne
fatte slikt vedtak, må begge foreldrene be om det.
Det kan vurderes om fylkesmannen på samme
måte bør gis kompetanse til å fatte vedtak
om at en avtale om reisekostnader skal ha tvangskraft.
Departementet vil utrede spørsmålet
om barneloven § 44 kan endres slik at private
avtaler som stadfestes av fylkesmannen, gis tvangskraft.
Under arbeidet med stortingsmeldingen har det
på flere punkter vist seg at det ikke finnes god nok kunnskap
om forhold som kan ha stor betydning ved vurderingen av regelverket.
Departementet vil særlig peke på punktene som
følger nedenfor.
Det vil være nødvendig å følge
utviklingen i bidragspliktiges og bidragsmottakeres økonomi
i årene som kommer. Departementet har derfor bedt SSB om å utrede
mulighetene for en løpende kunnskapsinnhenting over utviklingen
i samvær og bidrag som inkluderer alle aktuelle familier
- også den økende andelen med privat avtale.
Arbeidet med meldingen har vist at det trengs
mer kunnskap om de barna som har svært liten kontakt med den
forelderen som ikke er en del av barnets daglige liv. Departementet
vil vurdere å finansiere forskning omkring dette temaet.
Det blir også flere og flere barnefamilier
med en annen kulturell bakgrunn enn den norske her i landet. Det
trengs kunnskap om hvordan disse familiene takler foreldrebrudd,
og utredninger om hvorvidt disse familiene får tilstrekkelig
hjelp fra det offentlige apparatet som i utgangspunktet er utviklet
med bakgrunn i norske familieforhold.
Departementet vil prioritere disse temaene i
sitt løpende forsknings- og utredningsarbeid.
Enkelte av forslagene til tiltak som drøftes
i meldingen, vil kreve økte bevilgninger over statsbudsjettet. Dette
gjelder forslagene som dreier seg henholdsvis om vurderingene av
endringer i forskotteringsloven og drøftingen av en viss
gebyrlette for storbrukerne av arbeids- og velferdsetaten i barnebidragssaker.
Forslagene til endringer som gjelder forskotteringsloven,
vil kunne gi økte nettoutgifter til forskottering. Disse
merutgiftene kan bli opptil 100 mill. kroner årlig, der
det er forslag om forhøyete forskott for de eldste barna
som representerer den største utgiftsposten. En slik endring
vil kunne gi en merutgift i nettoforskottering i størrelsesorden
90 mill. kroner per år. Forslaget om å gjøre
dagens 100 prosent forskott om til et rent lavinntektsforskott,
vil gi mindreutgifter i størrelsesorden 20 mill. kroner,
mens en viss heving av inntektsgrensen for å utvide gruppen
som mottar lavinntektsforskottet noe, vil kunne bety merutgifter
i størrelsesorden 30 mill. kroner per år.
Forslaget om å redusere gebyret i endringssaker
og heve inntektsgrensen for gebyrfritak, fører til mindreinntekter
for det offentlige i størrelsesorden 10 mill. kroner per år.
Justering av inntektsgrensen for når en part i en bidragssak
slipper å betale gebyr er lite kostnadskrevende - 1 til
2 mill. kroner per år i mindreinntekter, mens forslaget
om lavere endringsgebyr vil kunne redusere offentlige inntekter
med om lag 8 mill. kroner per år etter foreløpige
beregninger.
Departementet vil komme tilbake til disse forslagene i
kommende budsjetter.