2.1 Oppsummering av erfaringene så langt, jf. meldingen kap. 6

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til den fremlagte evalueringen av endret regelverk som ble vedtatt sommeren 2001. Komiteen vil understreke at barnebidrag tilhører i utgangspunktet det privatrettslige området. Forsørgelse av egne barn er foreldrenes ansvar - dette gjelder uansett foreldrenes forhold til hverandre.

Komiteen har merket seg at den viktigste forskjellen i forhold til tidligere regler var å innføre en aldersavhengig underholdskostnad som ble satt lik for alle barn som utgangspunkt for de utgiftene foreldrene skulle dele. Underholdskostnaden dekker et godt alminnelig underhold. Komiteen har merket seg at man har valgt å sette en standardkostnad.

Komiteen er glad for at bidragsfastsettelsen nå legger begge foreldres inntekter til grunn. Det betyr at begge foreldre vil oppleve at den andres inntektsforhold - og ikke minst endringer i dette - vil kunne få konkret innvirkning på deres økonomi. Komiteen har merket seg at det nye regelverket innebar endringer i reglene for forskottering. Den løsningen som ble valgt, var en behovsprøving av forskottet.

Komiteen viser til at samværsfradraget ble trukket fram som viktig for å få en økning i bidragspliktiges samvær med barna.

Komiteen deler Regjeringens bekymring over mangelen på kunnskap om hvorfor og betydningen av at noen barn og foreldre mister kontakten med hverandre etter et samlivsbrudd. Komiteen er glad for at Regjeringen vil prioritere forskningsressurser for å få mer kunnskap om dette og hva dette betyr for barnas oppvekst og utvikling.

Komiteen har merket seg at samværsfradraget er det elementet i det nye regelverket som får mest prinsipiell støtte fra alle parter, samtidig er det også det elementet som nok har skapt de fleste problemene. Samværskonflikter er kjente og vanskelige konflikter mellom foreldre som har flyttet fra hverandre, og var det også før det ble gitt samværsfradrag i bidraget.

Komiteen vil igjen understreke at barnebidrag i utgangspunktet tilhører det privatrettslige området. Forsørgelse av egne barn er foreldrenes ansvar - dette gjelder uansett foreldrenes forhold til hverandre. For tidligere ektefeller/samboere vil det å avtale bidraget privat, konkret tilpasset egen situasjon, ofte være det naturlige. Undersøkelsen om hvorfor man valgte privat vs. offentlig fastsettelse viser da også at en stor gruppe av dem med privat avtale understreket at dette bidro til konfliktdemping mellom foreldrene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er klar over at stadig flere par opplever et samlivsbrudd. Dette er en utvikling som ikke bare rammer Norge, men store deler av den vestlige verden. Det at mange familier oppløses, setter de involverte barna i en vanskelig situasjon. Barna må ikke brukes som våpen i en konflikt mellom foreldrene, men må høres i de spørsmål som angår dem. Disse medlemmer vil i denne sammenheng påpeke at de fleste barn ønsker like mye samvær med begge foreldrene, og at dette må gjennomføres med mindre det foreligger særlige grunner som tilsier at likt samvær ikke er til det beste for barnet. FNs barnekonvensjon sier også at dette er en rett det enkelte barn har. Norge har inkorporert FNs barnekonvensjon i sitt lovverk. Delt omsorg vil etter disse medlemmers mening løse de fleste problemer knyttet til bidrag.

Disse medlemmer vil med bakgrunn i det som er nevnt over, vise til FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 1 som sier bl.a.:

"Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste."

Med utgangspunkt i denne artikkelen bør det derfor være automatisk delt foreldrerett. Da unngår en at barnet lider og havner midt i en krigssone, i kampen om nettopp barnet. Norge er derfor pliktig til å legge forholdene til rette slik at dette blir mulig for alle barn som bor i Norge. Disse medlemmer mener dette ikke er tilfellet med dagens lovgivning i Norge.

Disse medlemmer er av den oppfatning at den mest hensiktsmessige løsningen på problemstillinger som kan fremkomme i en barnefordelingssak, er at hovedregelen må være at begge foreldrene får automatisk delt omsorg ved en separasjon, både når det gjelder gifte og samboende foreldre. Disse medlemmer ser på dette som den riktige veien å gå når det gjelder å dempe konflikter og forhindre at barnet blir en del av en strid, samt at dette gir barnet rett til begge sine foreldre. Dessuten vil de fleste bidragskonflikter forebygges ved delt omsorg. Disse medlemmer foreslår dette som en hovedregel, men domstolene bør, i de tilfeller hvor barnet har lidd overlast enten ved omsorgssvikt, mishandling eller seksuelle overgrep, kunne fradømme foreldreretten fra den av foreldrene som har utsatt sitt barn for dette.

Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:

"Stortinget ber Regjeringen om å fremme en egen sak om automatisk delt omsorg og ansvar i tråd med FNs barnekonvensjon."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at Regjeringen har satt ned et offentlig oppnevnt utvalg (Barnelovutvalget) som skal foreta en helhetlig gjennomgang av barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Utvalgets innstilling (NOU) vil foreligge i mai 2008. Utvalget vil blant annet vurdere delt bosted.

2.2 Forbedringer i regelverket for fastsetting av bidrag, jf. meldingen kap. 7

Komiteen viser til at ved utformingen av det nye regelverket ble det lagt vekt på at dagens samlivsmønstre stiller andre krav til et godt bidragsregelverk enn tidligere. Komiteen viser til at i en barnefamilie i dag bidrar både mor og far til familiens forsørgelse gjennom yrkesarbeid, og deler i større grad enn tidligere på omsorgsarbeidet. En videreføring av en mer likestilt arbeidsdeling mellom foreldre i kjernefamilien, betyr ved samlivsbrudd mer vekt på samvær/deling av omsorg og mer vekt på fortsatt felles forsørgelse av barna. Også når foreldrene aldri har bodd sammen, legges det i dag stadig større vekt på betydningen av foreldreskapet, i første rekke med henvisning til barnets beste.

Komiteen mener derfor at bidragsreglene må vurderes som en del av et helhetlig regelverk, som samlet sett skal bidra til så gode løsninger for foreldre og barnforholdet som mulig når barn og foreldre ikke inngår i samme husholdning.

Komiteen vil understreke at målet er at barnets behov for forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk evne. Mor og far er både omsorgspersoner og forsørgere, og det nye regelverket tar utgangspunkt i at de skal være likestilte i disse rollene. Komiteen vil imidlertid understreke at hensynet til barnets beste alltid skal være avgjørende.

Komiteen viser til at det nye regelverket tar utgangspunkt i hva underholdet til barnet koster, og at underholdskostnaden skal fordeles forholdsvis mellom foreldrene etter deres inntekt. Komiteen har merket seg at en ved fastsettelsen av bidraget også skal ta hensyn til den bidragspliktiges bidragsevne og samværet den bidragspliktige har med barnet.

2.2.1 Underholdskostnaden jf. meldingen kap. 7.2

Komiteen viser til at det i underholdskostnaden inngår utgifter som er forbundet med forsørging av barn, og den omfatter forbruksutgifter, boutgifter og eventuelle utgifter til barnetilsyn. Komiteenhar merket seg at forbruksutgiftene er fastsatt med utgangspunkt i Statens institutt for forbruksforsknings (SIFOs) standardbudsjett, og at boutgiftene er beregnet med utgangspunkt i gjennomsnittlig faktisk forbruk etter Statistisk sentralbyrås (SSBs) forbruksundersøkelser.

Komiteen viser for øvrig til departementets gjennomgang av kostnadsberegningene. Komiteen har merket seg at de fastsatte satsene og sjablonene er gjenstand for årlig oppdatering.

Komiteen har merket seg at departementet har mottatt mange synspunkter på utformingen av underholdskostnaden til barnet. Komiteen viser til departementets vurdering av nivået og beregningene av underholdskostnadene for barn i ulike aldrer. Komiteen deler disse vurderingene.

2.2.1.1 Nærmere vurdering av de ulike komponentene jf. meldingen kap. 7.2.3

Komiteen støtter departementets vurdering om at sjablonen for forbruksutgifter ligger på et nivå som er i samsvar med intensjonene om at bidragsnivået skal dekke et godt og normalt underhold.

Komiteen deler departementets vurdering om at aldersgruppen 11-18 år dekker en for stor og uensartet gruppe, og støtter delingen av den eldste aldersgruppen. En slik oppdeling synliggjør at de eldste barna koster mer enn de litt yngre, og følger bedre prinsippet om at underholdskostnaden skal gjenspeile hva barn i ulike aldrer koster. Komiteen støtter også forslaget om at aldersinndelingen følger inndelingen i SIFOs standardbudsjett, dvs. 11-14 år og 15-18 år. Siden forbruksutgiftene for dagens aldersgruppe 11-18 år er beregnet ut fra aldersgruppen 15-18 år, vil underholdskostnaden i den nye aldersgruppen 11-14 år bli noe lavere enn i dag. Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteen støtter departementet i at man skal vurdere dagens måte å beregne barnets andel av boutgiftene på, og vurdere om det på bakgrunn av ny statistikk er grunnlag for å differensiere denne. I tillegg støtter komiteen departementet som vil vurdere om sjablonen for deltidstilsyn i tilstrekkelig grad gir uttrykk for økte utgifter til SFO.

Komiteen mener videre at det er riktig at det åpnes for at begge foreldrene kan kreve fastsettelse av særtilskudd (særbidrag) til konfirmasjon der de ikke kan enes om å holde en felles markering. Komiteen har merket seg at departementet vil gi nærmere retningslinjer for hvor store utgifter som kan anses som rimelige og nødvendige.

2.2.2 Forholdsmessig fordeling av underholdskostnaden mellom foreldrene - sjettedelen jf. meldingen kap. 7.3

Komiteen har merket seg at etter departementets vurdering bør sjettedelene fjernes, og en bør gå over til en direkte forholdsmessig fordeling av underholdskostnaden mellom foreldrene. Komiteen viser til at departementet er oppmerksom på at denne endringen vil kunne bidra til en økning i antall endringssaker, og at departementet derfor vil endre den såkalte 10 prosentregelen. Komiteen har merket seg at departementet vil heve prosentsatsen til 12 prosent.

Komiteen deler departementets vurdering om at prinsippet med den ene sjettedelen som øvre/nedre grense for bidragets størrelse, beholdes.

2.2.3 Inntektene til foreldrene

2.2.3.1 Hjemme med små barn i nytt forhold jf. meldingen kap. 7.4.3

Komiteen støtter departementets forslag om at inntekten til en bidragspliktig eller bidragsmottaker som velger å være hjemme med nye barn under 3 år, vil bli gjenstand for skjønnsfastsettelse. Komiteen ser at manglende barnehagedekning og mangel på arbeidsplasser fortsatt kan være et problem i enkelte lokalsamfunn, og det må vurderes konkret om det i slike tilfeller likevel kan aksepteres at en part er uten inntekt eller har redusert inntekt.

2.2.3.2 Særlig om fastsettelse og endring av bidrag etter fylte 18 år jf. meldingen kap. 7.4.4

Komiteen viser til at når barnet fyller 18 år, følger det av barneloven § 70 fjerde ledd at barnet overtar partsstillingen fra den tidligere bidragsmottakeren. Dette betyr at når bidraget opphører ved fylte 18 år, er det barnet selv som kan gjøre avtale om bidrag med den ene eller begge av foreldrene, eller be om offentlig fastsettelse av bidrag utover fylte 18 år fra den ene eller begge foreldrene. Komiteen mener dette er uheldig.

Komiteen mener at utgangspunktet er at fastsettelse av bidrag utover 18 år skal følge kostnadsmodellen og fastsettes ut fra forholdet mellom inntektene til foreldrene. I tillegg kommer at det er foreldrene i fellesskap som har plikt til å bidra til barnets forsørgelse og utdanning. Komiteen er av den oppfatning at det ikke er heldig at den tidligere bidragsmottakeren kan flytte forsørgelsesbyrden over på den bidragspliktige ved å forholde seg passiv. Komiteen støtter departementets vurdering om at fastsettelsesforskriften § 4 fjerde ledd bør endres slik at begge foreldrene omfattes av bestemmelsen.

2.2.4 Bidragsevnevurderingen

2.2.4.1 Forholdsmessig fordeling av bidrag mellom flere barn jf. meldingen kap. 7.5.3

Komiteen har merket seg at det følger av barneloven § 75 andre ledd at trygdekontoret av eget tiltak skal foreta en forholdsmessig fordeling (reduksjon) av bidraget i tilfeller der den bidragspliktige har flere barn med ulike bidragsmottakere, og mangler evne til å betale bidragene fullt ut til alle barna. Det samme gjelder der samlet bidrag er høyere enn 25 prosent av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige. Komiteen viser til intensjonen om at den bidragspliktige ikke skal betale mer i bidrag enn det vedkommende har evne til, og støtter derfor forslaget om at barneloven § 75 andre ledd endres slik at bestemmelsen også omfatter oppfostringsbidrag etter barnevernloven § 9-2.

2.2.4.2 Bidragsunndragelse

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at forsøk på å manipulere bidragets størrelse er et tilbakevendende problem i en rekke bidragssaker. Det er tilfeller hvor både bidragspliktig og bidragsmottaker forsøker å gi selektiv eller misvisende informasjon til fastsetting av bidraget. Feil ved fastsettelsen av bidraget vil i mange tilfeller slå uheldig ut for barnet, og derfor bør det presiseres i forskrifter og rundskriv hvilket ansvar som hviler på saksbehandler for å avdekke alle forsøk på å få fastsatt feil bidrag.

Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen legge vekt på at utregning av bidrag skal hvile på reell inntekt for bidragspliktig og -mottaker."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener dagens regler er tilfredsstillende når det gjelder å finne fram til riktig beregningsgrunnlag for både mottaker og bidragspliktig. Flertallet viser blant annet til at man i saksbehandlingen har tilgang til offentlige registre for å finne fram til rette inntekter. Inntekten skal bli skjønnsfastsatt dersom en part ikke legger fram etterspurt dokumentasjon eller dersom det er grunn til å tro at parten holder tilbake opplysninger som kan ha noe å si for avgjørelsen.

2.2.4.3 Svingende inntekt

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at svingende inntekt er et tilbakevendende problem i en rekke bidragssaker. Det er tilfeller hvor både bidragspliktig og bidragsmottaker har svingende inntekt fra et inntektsår til det neste, noe som gir utslag for beregning av bidrag. Siden det skal særskilte hensyn til for å korrigere i ettertid, er det viktig at bidraget i flest mulig saker blir fastsatt riktig. På den måten slipper man klager i ettertid.

Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen ta hensyn til svingende inntekt for bidragspliktig og -mottaker på en mest mulig hensiktsmessig måte."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at bidraget skal fastsettes på grunnlag av aktuell og framtidig inntekt. Eldre inntekter skal tas hensyn til dersom de må antas å gi et riktig bilde av den aktuelle og framtidige inntekten. Det er gjennomsnittsinntekten de siste 3 månedene som skal legges til grunn dersom inntekten svinger fra måned til måned. Flertallet viser videre til at svingninger i årlig inntekt vil kunne bli tatt hensyn til når det gjelder næringsdrivende (framført underskudd med mer).

2.2.4.4 Skatteklasse

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at etter at bidragsreformen trådte i kraft 1. oktober 2003, får ikke lenger bidragspliktig personfradrag (tidligere klassefradrag) i klasse 2. Etter reformen er slikt fradrag overført til bidragsmottaker. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet stemte imot denne omleggingen og mener at den i for stor grad medfører en belastning for bidragspliktig og for den totale økonomien som barnet skal leve av. Det bør vurderes om både bidragspliktig og -mottaker skal få klasse 2. Dette vil motvirke unødvendig stram økonomi for de med barn, og i tillegg representere et fint tilskudd til en lavere personbeskatning.

Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen utrede klasse 2-beskatning også for bidragspliktig."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Barnelovutvalget som ifølge sitt mandat skal gjøre en vurdering av hvordan fordelingen av omsorgen for barnet kan påvirkes av økonomiske betraktninger, både i forhold til trygdelovgivning og bidragsregelverk. Flertallet forutsetter at også beskatningsreglene vil bli sett på i denne sammenheng.

2.2.5 Fradrag for samvær i bidraget jf. meldingen kap. 7.6

Komiteen viser til at det var bred enighet både i høringsrunden og ved stortingsbehandlingen av bidragsreformen om prinsippet om at samvær skal ha betydning for bidragets størrelse. Samvær medfører utgifter for den bidragspliktige, og det nye regelverket legger vekt på at den bidragspliktige kan dekke disse utgiftene før bidraget fastsettes.

2.2.5.1 Kravet til skriftlighet jf. meldingen kap. 7.6.3

Komiteen støtter departementet i at muntlige avtaler likestilles med skriftlige avtaler. Etter komiteens vurdering bør det kunne stilles krav til at partene er enige om at de har en muntlig avtale om samvær av et visst omfang før det gis samværsfradrag.

Komiteen har imidlertid merket seg at det oppstår situasjoner der bidragsmottaker forholder seg passivt ved ikke å gi noen uttalelse om samværet i det hele tatt, med den konsekvens at samværsfradraget settes lik null. I slike situasjoner deler komiteen departementets syn om at det er urimelig at bidragsmottakers passivitet skal hindre samværsfradrag hvis det faktisk er samvær, og mener at bidragspliktiges opplysninger om samværsavtalens omfang i slike tilfeller skal legges til grunn for samværsfradraget.

Komiteen viser til at dersom partene ikke kommer til enighet om en avtale, vil det være domstolene som er rette instans til å håndtere dette. Komiteen har i den forbindelse merket seg behovet for endring av barneloven § 71 første ledd og fastsettelsesforskriften § 9 første ledd.

2.2.5.2 Samværssabotasje

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener også at proposisjonen mangler løsninger på et av de største problemene i dagens familiepolitikk: hvordan samværssabotasje skal håndteres.

Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og legge frem konkrete tiltak mot samværssabotasje. Slik sabotasje bør få konsekvenser."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Barnelovutvalget og forutsetter at dette er en problemstilling utvalget vil drøfte.

2.2.5.3 Beviskravet (dokumentasjonskravet) jf. meldingen kap. 7.6.4

Komiteen viser til at det i praksis har vist seg vanskelig for partene å bevise at samværet ikke har endret seg. Særlig i forhold til avtaler uten tvangskraft opplever enkelte det som svært urimelig at en mister samværsfradraget eller får det redusert, fordi vedkommende ikke klarer å bevise at samværet faktisk utøves som avtalt. Komiteen har merket seg at departementet mener dagens bevisbyrderegler bør forenkles. Komiteen støtter dette.

2.2.5.4 Størrelsen på samværsfradraget jf. meldingen kap. 7.6.6

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det ved offentlig fastsettelse av bidrag bør tas hensyn til økte boutgifter den bidragspliktige har som følge av samvær med barnet, særlig der samværet har et visst omfang. Barnet har krav på en rimelig bostandard også hos samværsforelderen, og dette vil gi et riktigere bilde av partenes reelle utgifter. Flertallet har merket seg at departementet vil beregne økte boutgifter den bidragspliktige har som følge av samvær inn i samværsfradraget for samværsklassene 2, 3 og 4. I samværsklasse 1 er samværet så lite at bostedsforelderens boutgifter prioriteres. Flertallet har merket seg at departementet vil følge med på konsekvensene av endringen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det var bred enighet både i høringsrunden og ved stortingsbehandlingen av bidragsreformen om prinsippet om at samvær skal ha betydning for bidragets størrelse. Disse medlemmer viser videre til at samvær medfører utgifter for den bidragspliktige, og det nye bidragsregelverket legger vekt på at den bidragspliktige kan dekke disse utgiftene før bidraget fastsettes. Disse medlemmer støtter imidlertid ikke Regjeringens forslag om å øke samværsfradraget ytterligere ved å regne med samværsforelderens boutgifter for samvær i klasse 2, 3 og 4. Disse medlemmer viser til at samværsfradraget ikke bygger på den kostnadsmodellen som reformen la til grunn for beregning av bidrag. Disse medlemmer vil understreke at samværsfradraget allerede er en stor kilde til konflikter mellom partene, og disse medlemmer mener en ytterligere økning av fradraget kan føre til at flere bostedsforeldre motarbeider samvær ut fra økonomiske motiver, noe som vil svekke barnets samlede foreldrekontakt. I tillegg vil en enda større del av forsørgelsesbyrden overføres til den av foreldrene som barnet bor mest hos, siden bidragene blir enda lavere enn i dag.

2.2.6 Særbestemmelsene

2.2.6.1 Tilleggsbidrag jf. meldingen kap. 7.7.1

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, støtter departementets helhetsvurdering i å oppheve bestemmelsen om tilleggsbidrag.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er et gode at barna får del i foreldrenes høye levestandard, også der barna ikke bor sammen med begge foreldrene. Selv om tilleggsbidraget går utover den fastsatte underholdskostnaden for barnet, mener dette medlem at det er viktig å opprettholde dagens ordning.

2.2.6.2 Barnetillegg i trygd mv. jf. meldingen kap. 7.7.2

Komiteen har merket seg hvordan Fastsettelsesforskriften § 10 regulerer hvordan bidraget skal fastsettes dersom den bidragspliktige og/eller bidragsmottakeren mottar barnetillegg i trygd, forsørgingstillegg fra Forsvaret eller andre ytelser fra det offentlige der barnetillegg er en del av ytelsen. Komiteen er videre kjent med at den fastsatte skattesjablonen på 10 prosent kan slå uheldig ut for den enkelte. Komiteen er enig i at dette bør endres, slik at det ved vurderingen av hvor mye den enkelte mottar i netto barnetillegg, tas hensyn til den konkrete skattebelastningen.

2.2.6.3 Fastsettelse og endring av barnebidrag når en av partene bor i utlandet jf. meldingen kap. 7.7.3

Komiteen viser til at det er mange forhold som gjør det vanskelig å fastsette et bidrag etter, eller med utgangspunkt i, kostnadsmodellen når en av partene bor i utlandet. Andre lands bo- og levekostnader er ulike de norske, og andre land har helt andre offentlige støtteordninger. Skattereglene og trygdeordningene er forskjellige fra de norske.

Komiteen har merket seg at departementet har skissert en løsning der bidraget fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering i alle sakene der en av partene bor i utlandet. Den skjønnsmessige vurderingen vil kunne gjøres etter mønster av dagens, dvs. med utgangspunkt i kostnadsmodellen og tilgjengelig statistikk. Etter departementets vurdering er en slik løsning bedre og enklere for både partene og det offentlige. Komiteen deler disse vurderingene.

2.2.7 Endring av bidrag jf. meldingen kap. 7.8

Komiteen viser til at det følger av fastsettelsesforskriften § 13 at det løpende bidraget bare skal endres dersom den nye utregningen fører til en endring på mer enn 10 prosent. Vurderingen av om kravet til 10 prosent endring er oppfylt gjøres etter at det er gjort fradrag for samvær. 10-prosentregelen skal vurderes opp mot bidraget til hvert barn. Komiteen har merket seg at for å sikre stabiliteten og forutsigbarheten for partene, og ikke risikere for mange endringskrav, vil departementet foreslå at prosentsatsen økes. Departementet foreslår å endre prosentsatsen fra 10 til 12 prosent, og komiteen støtter dette.

2.3 Forskottet i nytt regelverk jf. meldingen kap. 8

2.3.1 Aktuelle tiltak - endringer i terminologien - lavinntekstforskott jf. meldingen kap. 8.5

Komiteen støtter også departementets forslag om å vurdere å heve inntektsgrensen for forhøyet forskott ved lav inntekt noe i forhold til i dag. Denne grensen er i dag fastsatt og reguleres i forhold til overgangsstønadstilfellene. Komiteen mener det er mer i overensstemmelse med det nye regelverket at grensen vurderes i forhold de grensene som nyttes når det gjelder å fastslå om bidragspliktige har bidragsevne.

2.3.2 Økte forskottssatser for store barn jf. meldingen kap. 8.6

Komiteen har merket seg at departementet vurderer å foreslå at forskottssatsene for barn over 11 år heves, samtidig som behovsprøvingen mot bidragsmottakers inntekt opprettholdes. Komiteen deler departementets vurdering om at med en slik utforming vil et forhøyet forskott for de største barna være et svært målrettet fattigdomstiltak.

2.4 Gebyr jf. meldingen kap. 9

Komiteen har merket seg at gebyrordningen synes å ha fungert etter intensjonene, bl.a. ved å bidra til at flere avtaler bidraget privat. Det bør derfor fortsatt pålegges gebyr i bidragssaker. Komiteen støtter forslagene om at gebyret vurderes redusert til et kvart gebyr per part i endringssaker og at inntektsgrensen for å pålegge gebyr heves, slik at den blir bedre i samsvar med andre lavinntektsgrenser i bidragsregelverket. Komiteen vil understreke at de med lavest inntekt ikke skal pålegges gebyr.

2.5 Bedret publikumsservice jf. meldingen kap. 10

2.5.1 Endring av bidraget når barnet endrer aldersgruppe, jf. meldingen kap. 10.3

Komiteen har merket seg at partene får tilbud om en automatisk justering av de offentlig fastsatte bidragene når barnet passerer en aldersgrense, og mener dette vil være en forbedring av servicen overfor bidragspartene. Komiteen vil understreke at tjenesten bør utføres uten at gebyr pålegges.

Komiteen har merket seg at departementet vil vurdere om det er nødvendig med en klar lovhjemmel for å kunne foreta en slik automatisk justering.

2.5.2 Reisekostnader ved samvær jf. meldingen kap. 10.4

Komiteen mener at dagens regelverk kan virke urimelig overfor den av foreldrene som må dekke de omtalte utgiftene alene.

Komiteen støtter departementets vurdering om at bestemmelsen i barneloven § 44 om reisekostnader ved samvær endres til å omfatte også kostnader samværs­forelderen og bostedsforelderen har til å hente og bringe barnet til og fra samvær, og kostnader samværsforelderen har til reise til barnet når samværet må u­tøves der barnet bor.

Forliksmekling i saker om reisekostnader

Komiteen har merket seg at departementet vil vurdere om saker om deling av reisekostnader også skal kunne starte med krav om mekling i forliksrådet. En slik løsning vil bety at når det er truffet en bindende avgjørelse om fordeling av reisekostnader, for eksempel en avtale mellom partene, vil pengekravet med grunnlag i avtalen kunne bringes inn for forliksrådet på vanlig måte for å oppnå tvangsgrunnlag. Komiteen ser at dette kan bidra til å senke konfliktnivået mellom foreldrene, samtidig som det vil være en rask og billig tvisteløsning. Det legges til at dersom saken gjelder tvist om selve fordelingen av reisekostnadene, kan forliksrådet ikke behandle saken, og saken må eventuelt bringes inn for tingretten.

Komiteen har merket seg at departementet vil utrede nærmere hvilke konsekvenser en ordning som skissert vil medføre for forliksrådene og domstolene med tanke på hvor stor økning i saksantallet man kan forvente. Ordningen vil kreve en endring i tvistemålsloven/den nye tvisteloven.

Kan private avtaler om deling av reisekost­nader stadfestes av fylkesmannen og gis tvangskraft?

Komiteen vil understreke at en avtale mellom foreldrene om reisekostnader er privat. Det kan derfor diskuteres i hvilken grad fylkesmannen kan ta stilling til det materielle innholdet i avtalen. Komiteen har merket seg at departementet vil utrede spørsmålet om barneloven § 44 kan endres slik at private avtaler som stadfestes av fylkesmannen, gis tvangskraft.