Utviklingsminister Erik Solheim holdt 8. juni
2007 redegjørelse for Stortinget om enkelte utviklingspolitiske
spørsmål. Redegjørelsen ble etterfulgt
av debatt. Stortinget besluttet at redegjørelsen sendes
utenrikskomiteen til videre behandling iht. Forretningsordenens § 34 a
første ledd bokstav c, jf. annet ledd.
Utviklingsministeren la i sin redegjørelse
vekt på det han oppfattet som endringene i utviklingspolitikken som
Regjeringen arbeidet med, symbolisert gjennom opprettelsen av ambassadekontorer
i La Paz i Bolivia, i Bujumbura i Burundi og i Dili på Øst-Timor.
Disse illustrerte Regjeringens vekt på oljeforvaltning
og fredsbygging som del av utviklingspolitikken. Klok politikk kombinert
med større ressurser til utvikling burde gjøre
det mulig å avvikle den absolutte fattigdommen i verden,
fremholdt han. Han hilste den fornyede norske debatten om utviklingspolitikken
velkommen, men la samtidig vekt på at det ville være
uheldig om debatten ble preget av ytterliggående standpunkter.
Regjeringen hadde et dobbelt motiv i utviklingspolitikken:
dels å vise solidaritet, dels egeninteresse. Det siste
var basert på en forståelse av at alle de store
truslene mot Norge var globale, og at de fleste alvorlige trusler
hadde sammenheng med fattigdom og svake stater. Sikkerhet og utvikling
hang nøye sammen. Ikke minst når det gjaldt den
norske sivile og militære innsatsen i Afghanistan, arbeidet
Regjeringen målrettet med dette for øye.
Statsråden understreket at Regjeringen ønsket å løfte miljø-
og klimaspørsmål til topps i utviklingspolitikken,
med særlig fokus på det østlige og det
sørlige Afrika. I tillegg hadde Regjeringen ambisjoner
om å styrke det teknologiske samarbeidet med store utslippsnasjoner
som Kina, Indonesia, India og Brasil. Gjennom økt næringslivsengasjement ønsket
Regjeringen dertil å bidra til teknologioverføring
til slike land. Utviklingsministeren pekte på at norsk
næringsliv generelt måtte oppmuntres til å investere
mer i fattige land.
Utviklingsministeren nevnte tre hovedinnsatsområder
for Norge for å få ned utslipp i andre deler av
verden: fornybar energi, energieffektivisering og CO2-rensning
og -deponering. Regjeringen ville vurdere bruk av den grønne
utviklingsmekanismen under Kyoto-avtalen samt forsere innsatsen
under Olje for utvikling-programmet.
Statsråden sa at Regjeringen hadde
nulltoleranse for korrupsjon. Alle tilfeller skulle politianmeldes
og all saksinformasjon umiddelbart offentliggjøres. Han
signaliserte ønske om å ta tak i korrupsjonsproblemer
i FN og i andre aktuelle internasjonale organisasjoner som Norge
var engasjert i.
Utviklingsministeren understreket at fred, forsoning og
konfliktløsning var blant Regjeringens hovedsatsninger.
Bruk av militære midler måtte være siste
utvei. Mye kunne gjøres for å bidra til statsbygging,
men samtidig var det nødvendig ikke å ha et for
høyt ambisjonsnivå. Å oppnå norske
tilstander ville som regel være urealistisk å håpe
på. Derimot ville relativ stabilitet i stedet for krig
og konflikt ofte sikre et grunnleggende behov for lov og orden,
næringsutvikling og begynnende demokratiske prosesser.
Med henvisning til det offentlige ordskiftet mente statsråden
at det i mange sammenhenger ga liten mening å forstå konflikt og
postkonflikt som absolutter. Det var snarere tale om gradvise prosesser
som også hurtig kunne reverseres.
Utviklingsministeren poengterte at Regjeringen
la avgjørende vekt på arbeidet med FN. Som ledd
i dette hadde den gitt flerårige, indikative bidrag til
de viktigste utviklingsprogrammene for å sikre planlegging
med lengre tidshorisont. Det var gitt vesentlige tilleggsmidler
til åtte pilotland. En annen viktig oppgave for Regjeringen
var å bidra til fornyet gjennomtenkning av utviklingsbankenes
strukturer og oppgaver, samt å arbeide for å begrense
"gribbefondenes" innflytelse.
Avslutningsvis viste utviklingsministeren til
at Regjeringen hadde nedsatt et tverrpolitisk utviklingsutvalg som
skulle vurdere summen av virksomheten. Kritisk søkelys
og kontinuerlig debatt var avgjørende, og han sa seg beredt
til fortsatt dialog med Stortinget.