Dokument nr. 8:94 (2006-2007) om ulike finansieringsmodeller for offentlig finansiering av ikke-kommunale barnehager

Jeg viser til brev av 11.06.2007 fra Familie- og kulturkomiteen. Jeg har følgende vurdering av forslagene:

• 1. Stortinget ber Regjeringen fremlegge for Stortinget ulike modeller for beregning av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager som sikrer reell likebehandling mellom kommunale og ikke-kommunale aktører.

Forslagsstillerne peker på svakheter ved nåværende finansieringsordning, og mener den fører til forskjellsbehandling mellom kommunale og ikke-kommunale barnehager når det gjelder kommunalt tilskudd. Dagens finansieringsmodell bygger på prinsippet om kostnadsdekning, dvs. at alle barnehager skal få dekket av kommunen de kostnader som ikke er dekket av øvrige offentlige tilskudd eller foreldrebetaling. Denne hovedregelen er lik for alle barnehager uansett eierskap. Modellen innebærer noen begrensninger i den kommunale finansieringsplikten overfor ikke-kommunale barnehager.

Den kommunale finansieringsplikten overfor ikke-kommunale barnehager er regulert i forskrift om likeverdig behandling av barnehager i forhold til offentlig tilskudd. Etter forskriften har kommunen overfor ikke-kommunale barnehager en plikt til å gi tilskudd slik at det samlede offentlige tilskuddet utgjør minst 85 % av det tilsvarende kommunale barnehager i gjennomsnitt mottar i offentlige tilskudd. Dersom tilskudd beregnet etter 85 % - regelen ikke fullt ut dekker kostnadene i den ikke-kommunale barnehagen, har kommunen etter forskriften i utgangspunktet en plikt til å øke sitt tilskudd inntil kostnadsdekning har funnet sted. Finansieringsplikten begrenses likevel oppad til at kommunen ikke må gi tilskudd slik at den samlede offentlige finansieringen av barnehagen overstiger 100 % av det tilsvarende kommunale barnehager i gjennomsnitt mottar i offentlige tilskudd. I tillegg har kommunen ikke plikt til å dekke kostnadsvekst i den ikke-kommunale barnehagen som overstiger normal pris- og kostnadsvekst for kommunesektoren. På denne bakgrunn blir det årlige kostnadsnivået i de kommunale barnehagene, samt normal pris- og kostnadsvekst for kommunesektoren, i noen grad bestemmende for hvor stort tilskudd de ikke-kommunale barnehagene får fra kommunen.

Forslagsstillerne reiser påstand om at dagens finansieringssystem bidrar til at en rekke ikke-kommunale barnehager i dag ikke får det offentlige tilskuddet de rettmessig har krav på. I denne forbindelse viser jeg til at eieren av en ikke-kommunal barnehage etter § 6 i forskrift om likeverdig behandling alltid kan påklage vedtak om kommunalt tilskudd til fylkesmannen. Vedtak om kommunalt tilskudd regnes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, og forvaltingslovens regler om klagebehandling kommer derfor til anvendelse. I klagebehandlingen må fylkesmannen ta konkret stilling til om kommunen har oppfylt sin plikt etter forskriften. Dersom fylkesmannen som klageinstans kommer til at kommunen ikke har gjort vedtak om kommunalt tilskudd i samsvar med reglene i forskriften, kan han etter forvaltningslovens regler oppheve eller treffe nytt vedtak i saken, eller sende saken tilbake til kommunen for ny behandling. Kommunens vedtak om tilskudd til ikke-kommunale barnehager vil således alltid kunne vurderes og etterprøves av en overordnet klageinstans.

Videre peker forslagsstillerne på at dagens regelverk er så komplisert at det er tilnærmet umulig for den enkelte barnehage å etterprøve kommunens vedtak om kommunalt tilskudd. Jeg viser til at eiere av ikke-kommunale barnehager etter forvaltningsloven §§ 18 - 20 vil ha rett til innsyn i sin egen sak. Videre følger det av forvaltningsloven § 25 visse krav til hvordan vedtak om kommunalt tilskudd skal begrunnes. Det må kunne erkjennes at regelverket rundt beregningen av kommunalt tilskudd til ikke-kommunale barnehager er komplisert. Jeg mener likevel at de ikke-kommunale barnehagenes behov for informasjon om beregning av det kommunale tilskuddet sikres tilstrekkelig gjennom forvaltningslovens regler. I merknadene til forskrift om likeverdig behandling er det for øvrig påpekt at kommunen må dokumentere sin beregning av tilskudd til ikke-kommunale barnehager, og at dette beregningsgrunnlaget skal vedlegges kommunens vedtak. Fylkesmennene er gitt i oppdrag å ha særlig fokus på informasjon og veiledning i forbindelse med forskrift om likeverdig behandling.

Når det gjelder skjønnsmidlene, er disse en overføring fra staten til kommunene der formålet er å kompensere for kommunenes merutgifter knyttet både til innføring av maksimalpris, kommunal plikt til økonomisk likeverdig behandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager og til drift av nye barnehageplasser. Skjønnsmidlene er således ikke ment å kun bidra til økt likebehandling mellom kommunale og ikke-kommunale barnehager. Størrelsen på dagens skjønnsmidler er beregnet ut fira dagens finansieringsforpliktelse for kommunene slik denne er definert i forskrift om likeverdig behandling.

Regjeringen tar sikte på å innlemme de øremerkede tilskuddene i kommunerammen fra 01.01.2009. I denne forbindelse vil departementet utrede nærmere hvilke endringer som evt. må gjøres i forhold til den offentlige finansieringen av ikke-kommunale barnehager. Målene i Soria Moria-erklæringen om å sikre tilstrekkelig og forutsigbar finansiering for de ikke-kommunale aktørene i barnehagesektoren vil selvsagt videreføres i dette arbeidet. Nærmere beskrivelse av hvilke tilskudd som skal innlemmes i kommunerammen vil Regjeringen komme tilbake til i kommuneproposisjonen for 2009. Endringer i barnehageloven som følge av rammefinansiering tas det sikte på å sende på høring høsten 2007.

• 2. Stortinget ber Regjeringen legge frem en vurdering av prosentsatsen i forskrift om likeverdig behandling av barnehager i forhold til offentlige tilskudd.

Forslagsstillerne skriver at en ny finansieringsmodell må sikre at det skjer en reell likebehandling mellom de kommunale og ikke-kommunale aktørene i alle kommuner. I denne sammenheng mener forslagsstillerne også at det er på tide å revurdere prosentsatsen i forskrift om likeverdig behandling, og eventuelt heve den til 100 %.

Økt grad av økonomisk likebehandling vil være et budsjettspørsmål, og må håndteres i forbindelse med de årlige budsjetter. Dersom full økonomisk likebehandling skal innføres innenfor dagens budsjettramme, vil det tvinge seg frem en omfordeling av ressurser fra barnehager med høyt kostnadsnivå til barnehager med lavere kostnadsnivå. For en stor del vil dette innebære en omfordeling fra kommunale til ikke-kommunale barnehager, fordi kommunale barnehager i gjennomsnitt har et høyere kostnadsnivå enn de ikke-kommunale barnehagene. Eventuelt må kommunene øke sin egen ressursinnsats utover den egenfinansieringen som ble forutsatt ved inngåelse av barnehageforliket.