Jeg viser til forslaget fra representantene
Hagesæter, Leirstein, Tybring-Gjedde og Rytman om å heve beløpsgrensen
for tollfri import.
Representantene mener at denne ordningen er tungvint
og dyr for forbrukerne. I tillegg innebærer ordningen unødvendig
offentlig byråkrati.
Som representantene kjenner til har tilsvarende forslag
også vært fremmet tidligere. Det vises derfor både til Dokument
8:49 (2004-2005) og til Dokument 8:1(2005-2006), og den vurdering av
forslaget som ble gitt i den forbindelse.
I tillegg til det som framkommer av tidligere
behandling av forslaget vil jeg bemerke følgende:
I Norge skal det, som i de fleste andre land,
beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer. Dette gjelder enten
varene kjøpes i butikken, bestilles fra en norsk nettbutikk eller
importeres fra en utenlandsk nettbutikk. Dette sikrer at det blir lik
avgiftsbelastning på de varer som forbrukes i Norge uavhengig av
hvor de kjøpes. Hvis man ikke hadde hatt en slik regel ville det
vært en betydelig konkurranseulempe for norske butikker som ved
varesalg da måtte konkurrere med eksempelvis en utenlandsk nettbutikk
hvor varene verken ble ilagt merverdiavgift i avsenderlandet eller
i mottagerlandet.
Det er likevel fra denne hovedregelen gjort
et unntak for innførsel av postpakker direkte til forbruker. Innførsel
av varer under 200 kroner er fritatt fra merverdiavgift og dermed
også tollbehandling. Fritaket er begrunnet ut fra administrative
hensyn samt hensynet til et enklere og mer brukervennlig system.
Fritaket er altså ikke begrunnet i noe ønske om å gi avgiftsfritak
for kjøp og salg av produkter som for eksempel CD, DVD-filmer og
spill over internett. Selv om det i noen tilfeller ikke er mulig
å få tak i nøyaktig samme vare i Norge, er regelverket likt for
alle varer. Det at enkelte varer er vanskelig tilgjengelig i Norge
og må bestilles fra utlandet, kan etter min mening ikke begrunne
avgiftsfritak i stort omfang for alle varer som innføres.
Representantene viser til at det for så vidt
ikke er merverdiavgiften som er det største problemet med dagens
verdigrense, men det høye gebyret Posten Norge AS (Posten) som monopolbedrift tar.
Til dette vil jeg først bemerke at Posten ikke lenger
har enerett på dette området. Markedet for postpakker ble konkurranseutsatt
fra 1. juli 2003. Det er derfor nå også andre aktører på dette markedet.
Det er opp til det enkelte spedisjonsfirma å fastsette prisen for
tjenesten. Posten har, slik jeg har forstått det, valgt å ikke ta
gebyr for pakker under verdigrensen på 200 kroner. Posten tar dessuten
lavere gebyr dersom en kunde fortoller varene selv via Toll- og
avgiftsdirektoratets internettfortollingsløsning for sendinger med
verdi mellom 200 og 1000 kroner. Varer over 1000 kroner må fortolles
på vanlig måte, dvs. over Toll- og avgiftsdirektoratets elektroniske
system TVINN. Også i forbindelse med slik fortolling har Posten
kostnader som dekkes gjennom et gebyr fra kunden.
Jeg bemerker dernest at når en sending ankommer
Norge må den håndteres bl.a. for å avgjøre om merverdiavgift skal
betales eller ikke. Det er den enkelte speditør som sørger for dette.
Gebyret som tas er altså betaling for hele håndteringen av sendingen
fra ankomst Norge til mottak kunde. En slik håndtering vil nødvendigvis måtte
finne sted både for at kunden skal kunne motta varen og for at merverdiavgiften
faktisk skal bli betalt. Forslaget om at forbrukeren skal betale
merverdiavgift ved innførsel og deretter få varen direkte levert
i postkassen, uten at Posten eller en annen speditør utfører et
administrasjonsoppdrag, er dermed slik jeg ser det ikke praktisk
gjennomførbart.
Toll- og avgiftsdirektoratet opplyser at de
er i ferd med å utvikle en betalingsløsning for internettfortollingen
som skal gjøre det lettere å få gjennomført en fortolling for privatpersoner. Man
skal da kunne betale over nettet i løsningen. Dette inngår i Toll-
og avgiftsdirektoratets generelle arbeid med forenklinger. Det er
allerede gjennomført pilotdrift på visse forenklinger i fortollingsprosedyrene
for pakkeforsendelser. Disse skal gjøre det enklere for aktører
som formidler forsendelser å fortolle store mengder av små pakker.
Antallet sendinger i sjiktet kr 0 – 1000 er
relativt høyt. Det utgjør ca. 317 000 fortollinger med verdi rundt
kr. 46 millioner fra første 9 månedene i fjor. (Oppjustert til 12
måneder blir det ca. kr 60 millioner.) Til tross for at tollgrensen
har stått uendret siden den ble innført, så synes altså ikke denne
å være til hinder for slik handel.
Det er viktig at tollprosedyrene skal være så
enkle og billige som mulig. Hensynet til en så smidig innførsel
som mulig for forbrukerne må imidlertid avveies mot hensynet til
norsk næringslivs behov for like konkurransevilkår. En heving av
verdigrensen vil som jeg har nevnt lett innebære en diskriminering
av norske næringsdrivende Jeg vil derfor fraråde at verdigrensen
økes til 1000 kroner og tilrår at grensen forblir på 200 kroner.
Jeg vil derfor også fraråde forslaget om en
jevnlig justering i tråd med konsumprisindeksen.