Vår helsetjeneste er blant verdens beste. Det bidrar
kanskje også til at våre forventninger til hva vi kan og skal få
til, sorterer i verdensklasse. Hvert år øker nå gjennomsnittsalderen
med 70 dager per år. Spedbarnsdødeligheten har sunket med en tredel
i løpet av ti år og ligger på et svært lavt nivå internasjonalt
sett. Vi er helt klart blant de land i verden som bruker mest penger
på helsetjenester. Vi har hatt en årsverksvekst i sjukehusa på om
lag 9 500 fra 2002 til 2006 – like mange innbyggere som det bor
i Holmestrand kommune. Legeårsverkene ved sjukehusa har økt med
om lag 300 hvert år i samme tidsrom. Sammenlikner vi oss med Sverige, Danmark
og Finland, har vi både flere leger og flere sjukepleiere per innbygger.
For vel to måneder siden vedtok Stortinget,
som kjent, et sjukehusbudsjett for 2008 på om lag 85 mrd. kroner,
eller 85 tusen mill. kroner. Det er 35 tusen mill. kroner mer enn
vi brukte i 2002.
Antall pasienter som får behandling, har økt kraftig
de siste åra, samtidig som ventelistene har vært relativt stabile.
Flere undersøkelser viser oss også at pasienter jevnt over er godt fornøyd
med det tilbudet de får i våre sjukehus. Vi får til stadig mer,
og vi kan hjelpe stadig flere. Det gjøres et fantastisk bra arbeid
av mange flotte medarbeidere og fantastiske medmennesker, folk som
nok altfor sjelden får den ros og omtanke de fortjener.
Mye er veldig bra, men en god del kan også bli bedre.
Da må det være gode prosesser. Ingen av oss kan love en ferdig omstilt
helsetjeneste, men vi kan love å bidra med delaktighet i prosesser. Både
strukturer, organisering og ikke minst den medisinsk-teknologiske
utviklinga utfordrer tilvante ideer og tanker om hvordan vi skal
levere helsetjenester. I tillegg vet vi at sjukdoms- og alderssammensetninga
er i endring.
Det har for eksempel vært en kraftig økning
i utbredelsen av kreft siden etterkrigstida, sjøl når vi justerer
for alder. Forekomsten av kreft øker årlig med mellom 1,5 og 2 prosent.
Dette tilsvarer omtrent 24 000 nye pasienter hvert eneste år. Kreftpasienter
får i dag heldigvis både bedre og mer omfattende diagnostikk, og
det blir iverksatt flere tiltak overfor hver enkelt pasient enn
for få år siden. Utviklinga av bedre behandlingsmetoder har bidratt
til økt overlevelse og betydelig bedre livskvalitet for kreftpasienter.
Antallet dialysebehandlinger i sjukehus har
økt med 8 prosent fra 2006 til 2007, altså i løpet av ett år er
de økt med knapt 6 000.
Cochlea-implantater, som opereres inn i hodet, gjør
at folk som før måtte forbli døve, nå kan høre. Det er et helt nytt
liv. Det gir en helt ny mulighet, fordi vi har bedre behandlingsmuligheter
i vårt helsevesen.
Samtidig betyr økt velferd i seg sjøl økt etterspørsel
etter helsetjenester. Forventningene og kravene til hva helsetjenesten
kan bidra med, er økende. Folk er bedre utdannet og bedre informert.
De får bl.a. gjennom Internett hele tida oppdatert informasjon om
hva som kan tilbys både i vårt land og ikke minst også i andre land.
Mange kommer med utskrift fra det når de kommer til legen, sjukehuset
eller primærhelsetjenesten. Brukerne stiller derfor i større og
større grad krav til så vel behandlingstilbud som kvalitet. Det
er bra – og det skulle bare mangle.
Er det nå slik at den debatten vi har i Norge,
er enestående? Nei, den debatten og de utfordringene drøftes i alle
land vi kan sammenlikne oss med. Enkelte problemstillinger kan være
annerledes enn i Norge, men utviklingstrekkene er omtrent de samme.
Det generelle inntrykket er at ny teknologi, nye behandlingsmetoder
og nye medikamenter oftest kommer i tillegg til det eksisterende
behandlingstilbudet. Det er bra, fordi nye metoder kan bidra til
at levealderen øker ytterligere, og at flere kan leve lenger og
bedre med kronisk sjukdom eller funksjonshemning. Men dette vil
også stille oss overfor større krav til prioritering og til å utnytte
behandlingskapasiteten på en enda bedre måte.
I Norge har vi imidlertid oljeinntekter som
ikke alle andre har, og det fødes flere barn enn i mange land rundt
oss. Det gjør oss godt rustet til å møte en aldrende befolkning.
Det er bra.
Vi må fortsatt satse på forskning, nyskaping
og gode utdanningsløp for å sikre kvalitet og kompetanse hele tida.
Dette er jo for å gi en best mulig helsetjeneste.
La meg understreke at det er de regionale helseforetakene
som skal sørge for at befolkninga i regionen får tilgang til spesialisthelsetjenester.
Det betyr at de har et ansvar for å tilpasse sitt tilbud i hver
enkelt region til befolkningas behov, og de har plikt til å melde
fra til mitt departement dersom de ikke kan yte disse tjenestene.
Når det skjer alvorlige feil og hendelser, er det viktig at vi tar
det på alvor og setter inn tiltak. Det kan også være riktig å koble
inn Statens helsetilsyn, slik det ble gjort da to tillitsvalgte
leger – i en debatt – sa at pasienter døde mens de ventet på behandling.
Om det uttalte fylkeslege Petter Schou i går følgende:
"Per i dag har ikke vi saker eller tegn som tyder på
at det er direkte uforsvarlig virksomhet på grunn av endringer,
men vi kommer til å følge prosessen tett og nøye både i forhold
til hvert enkelt sykehus og i forhold til hva det regionale heleforetaket
gjør samlet sett for vårt område."
Det pågår nå en offentlig debatt om arbeidsdelinga
mellom sjukehus og behovet for omstilling. Det er en debatt jeg
hilser veldig velkommen, fordi det er viktig å diskutere hvordan
vi i fellesskap skal utvikle tjenestene framover.
Både befolkningsutviklinga og den teknologiske utviklinga
peker mot at vi må utvikle tilbudet langs to linjer: sentralisering
og desentralisering. For eksempel er det slik at en nå kan gjenopprette
blodstrømmen i tette årer og foreta helbredende inngrep før et akutt
hjerteinfarkt har rukket å utvikle seg. Dette har skjedd i løpet
av veldig kort tid. Metodene er nå så skånsomme at behandling kan
tilbys uten åpen kirurgi, og derfor er det praktisk talt heller
ingen aldersgrense for behandling av hjertesjukdommer. Dette er bare
ett eksempel. Det samme gjelder for moderne hjerneslagsbehandling.
Kreftkirurgi er også eksempel på sjukdommer der en må ha trening for
å gjøre det godt. Dette må samles på færre steder. For mennesker
med alvorlige, livstruende sjukdommer trengs det robuste fagmiljøer.
Vi må gjøre dette raskt, og vi må se landet som en helhet. Vi må
også i større grad samarbeide med andre land, særlig når det gjelder
en del sjeldne kreftformer.
Det finnes mennesker som er oppgitt i de landene
de kommer fra, og som kommer til oss og får god hjelp. Men det er
også slik at vi nok i større grad må være villig til å sende folk
med for eksempel sjeldne kreftsjukdommer ut til andre land i Norden
og Nord-Europa. Jeg har bedt om en rapport fra Sosial- og helsedirektoratet
om hvordan vi skal gjøre dette i praksis, og jeg vil få den innen
1. juni i år.
På den andre sida er de store og voksende gruppene
av for eksempel kronikere og sjuke eldre avhengig av lett tilgjengelige
tjenester, ofte organisert i et nettverk rundt hver enkelt bruker. For
deres livskvalitet vil tilbud i lokalsamfunnet ofte være det beste.
Dette tilsier en sterk primærhelsetjeneste, en sterkere satsing
på våre fastleger og en fortsatt desentralisert spesialisthelsetjeneste.
Ingen lokalsjukehus skal legges ned. Det er nød nok til alle. Distriktsmedisinske sentre,
sjukestuer, poliklinikker og rehabiliteringstilbud kan gi økt trygghet
og helhet i tilbudet. Desentraliserte tilbud med cellegiftbehandling,
dialyse og lysbehandling er eksempler på tjenester som er utviklet
flere steder. Og vi skal ha mer av det.
Jeg har stor tru på å gi folk gode og forsvarlige tjenester
der de bor. Folk lever livet sitt med helseplager, sjukdom og funksjonssvikt
i kommunene og er, som mange sier, ofte bare midlertidig innskrevet
i spesialisthelsetjenesten. Derfor er helse- og omsorgstjenesten
i kommunene grunnmuren i hele vår helsetjeneste, og jeg mener at
den har vært viet altfor liten oppmerksomhet i forhold til hvor
viktig den faktisk er.
Et område som ofte er viet oppmerksomhet, og hvor
det ofte er svikt, er overgangen mellom de ulike nivåene. Jeg er
opptatt av at sjukehusa og kommunene må samarbeide til beste for
pasienten. Mange steder fungerer det godt å opprette spesielle enheter
som løser oppgaver mellom første- og andrelinjetjenesten, slik som
for eksempel sjukestua i Alta. Andre steder fungerer det best at
spesialisthelsetjenesten kommer ut dit pasienten er, slik som for
eksempel Områdegeriatrisk team i Namsos eller den ambulante røntgentjenesten
på Ullevål. Begge steder oppsøker spesialisthelsetjenesten de kommunale
sjukehjemmene, og det gir bedre kvalitet for dem som trenger hjelp.
Etter forslag fra Regjeringa delte Stortinget
i fjor høst ut 50 mill. kroner til lokalsjukehus- og samhandlingsprosjekter.
Det er også opprettet 133 praksiskonsulentstillinger for fastleger
på sjukehus, noe som skal være med på å styrke samarbeidet mellom
kommunene og sjukehusa. Regjeringa har inngått en avtale med Kommunenes
Sentralforbund om hvordan man skal samhandle, og det er nå i ferd
med å bli inngått likelydende avtaler også på lokalt nivå, fordi
det for den enkelte pasient og for samfunnet ligger store kvalitetsmessige
forbedringer i et forsterket samarbeid mellom primærhelsetjenesten, sjukehusa
og spesialistene.
Hvordan ser så økonomien ut? Sjukehusa har de siste
åra fått tilført stadig flere midler. Budsjettopplegget for inneværende
år er historisk sett meget godt - ja, det er det beste i norsk historie. Regjeringas
forslag, som Stortinget sluttet seg til, innebærer mer penger til
både drift og investeringer, i tråd med hva vi lovte i Soria Moria-erklæringa.
Siden Regjeringa tiltrådte høsten 2005 har vi lagt fram en egen
omsorgsmelding, en stortingsmelding om sosiale ulikheter innen helse.
Vi har for første gang i historien lagt fram en nasjonal helseplan.
Vi har etablert en årlig helsekonferanse, som i fjor samlet over
1 000 deltakere. Vi skal gjenta det i år og hvert år framover. Vi
har også lagt fram en nasjonal strategi for rehabilitering og en
opptrappingsplan for rusfeltet, for å nevne noe.
Vi har også slått sammen, som Stortinget er
godt kjent med, Helse Sør og Helse Øst for å få en mer aktiv pasientbehandling
og mer kvalitet i tilbudet. For første gang etter sjukehusreformen
i 2002 budsjetteres det i år med en økning i pasientbehandling i
sjukehus. Det legges til rette for en økning på 1,5 prosent fra
2007 til 2008 – dvs. om lag 18 000 flere behandlinger. Stortinget vedtok
som kjent også Regjeringas forslag om å bevilge nesten 2 mrd. kroner
mer til inntekter for å sikre fornying av sjukehusbygg og utstyr. Helseforetakene
er nå bedre satt i stand til å ivareta en viktig premiss for hele
reformen, nemlig ansvaret for drift og investeringer. Dette har
vært uløst siden 2002, og det har bl.a. medført og er noe av forklaringa
på de underskuddene som det i dag skrives mye om.
Kort oppsummert er budsjettet for sjukehusa reelt
styrket med 3,9 mrd. kroner, eller 5 prosent, i 2008 sammenliknet
med saldert budsjett for 2007. Som Stortinget også er godt kjent
med, er budsjettet for sjukehusa i tillegg økt med om lag 3,2 mrd.
kroner for å dekke forventet pris- og lønnsvekst i år. I løpende
kroner er altså økninga på 7,1 mrd. kroner, eller om lag 9 prosent,
sammenliknet med saldert budsjett for 2007.
Årets budsjett er det største for spesialisthelsetjenesten
noensinne i Norge. Når helseforetak nå sier at de må kutte i kostnadene,
er en vesentlig årsak til det at en del over tid har brukt mer penger
enn det Stortinget har stilt til disposisjon. Slik kan ikke helsetjenesten
fortsette. Det er grunnleggende udemokratisk. Tenk om de som har
ansvaret for veier, skoler eller kommuner, skulle gjøre det samme
– nei, vi har bare lyst til å bruke en milliard til! Sånn går det
ikke an å holde på. Orden i økonomien er viktig for alle, også for
helsetjenesten. Det kan nå se ut til at sjukehusa samlet sett vil
gå med et underskudd på om lag 1,5 mrd. kroner i 2007 sett i forhold
til resultatkravet, men her må jeg understreke at vi ikke har de
endelige tallene ennå. Dette utgjør vel 1,5 prosent av helseforetakenes
samlede budsjett. Underskuddene innebærer bl.a. at helseforetakene
får høyere kortsiktige lån i form av driftskreditter enn det de
ellers ville hatt. Ved utgangen av 2007 viser foreløpige tall at
samlede driftskreditter er i overkant av 6 mrd. kroner. I tillegg
til driftskreditter har helseforetakene vel 12 mrd. kroner i langsiktige
lån til staten. Dette kan høres mye ut, og det er sjølsagt mye penger, men
jeg vil minne om at det i forbindelse med reformen ble slettet om
lag 16 mrd. kroner i langsiktig gjeld til fylkeskommunene. Den gangen utgjorde
gjelda over 30 prosent av fylkeskommunenes inntekter til spesialisthelsetjenesten. Tilsvarende
gjeldsbelastning i dag er om lag 14 prosent, eller under halvparten
av hva den var før staten overtok sjukehusa.
Jeg vil kommentere den økonomiske situasjonen i
de regionale helseforetakene etter høringa vi hadde her i Stortinget
i høst.
Det har dessverre vært en forverring i økonomien
i Helse Sør-Øst, og da særlig knyttet til de to store Oslo-sjukehusa
– Rikshospitalet og Ullevål. Helse Sør-Øst melder nå om et samlet
underskudd på i størrelsesorden 1 mrd. kroner. Dette utgjør drøyt
2 prosent av budsjettet på snaut 48 mrd. kroner i 2007. Helse Sør-Øst
satte allerede i høst i gang et omfattende arbeid for å få så god
organisering i hovedstaden som mulig. Situasjonen ved disse to sjukehusa
er en viktig del av dette prosjektet.
Også de andre helseforetakene i Helse Sør-Øst har
utfordringer med å tilpasse driften til de rammene som er stilt
til disposisjon. Årsaken til det store underskuddet i 2007 er ifølge
Helse Sør-Øst en kombinasjon av manglende omstilling, høy bemanningsvekst
og en noe for høy aktivitet.
Siden den åpne høringa i komiteen i fjor høst
har alle de tre andre regionene meldt om en uendret eller noe bedre
økonomisk situasjon. Dette er en gledelig utvikling som gir håp
om at innsatsen som er gjort på alle nivåer i organisasjonene, nå begynner
å gi både styringsmessige og økonomiske resultater.
Helse Vest har gjennom lengre tid kunnet vise
til tett og god styring av sine helseforetak. Dette synes å ha gitt
gode resultater både faglig og økonomisk. Særlig vil jeg trekke
fram det arbeidet som regionen har satt i gang for å få en enda tettere
styring og kontroll med bemanningsutviklinga i regionen. Arbeidet
innebærer en solid kvalitetsforbedring. Underskuddet for 2007 ser nå
ut til å bli om lag 100 mill. kroner for Helse Vest. Det utgjør
om lag 0,7 prosent av budsjettet på drøyt 15 mrd. kroner.
Helse Midt-Norge kan vise til bedre resultater enn
i høst, noe som tydelig viser at omstillingsarbeidet som denne regionen
har satt i gang, har vært vellykket. Regionen synes å ha stanset
og til dels også snudd den negative økonomiske utviklinga i regionen
de seinere åra. Helse Midt-Norge ligger nå an til et underskudd
på under 100 mill. kroner for 2007 av et samlet budsjett på rundt
12 mrd. kroner. Det utgjør om lag 0,8 prosent.
Helse Nord rapporterer nå bedre resultater enn de
gjorde før jul. Nå ligger det an til et underskudd på i underkant
av 250 mill. kroner for 2007. Det utgjør noe mindre enn 2,5 prosent
av budsjettet på 10 mrd. kroner. Men tatt i betraktning at dette
er landets minste region, er jeg ikke fornøyd med det resultatet.
Også i denne regionen forklares underskuddet med manglende gjennomføring
av omstillingstiltak og bemanningsvekst utover det som er budsjettert. På
den positive siden er det satt i gang gode tiltak gjennom 2007.
Jeg forventer å se god effekt av disse tiltakene i det året vi nå
er inne i. I tillegg settes det nå i verk nye tiltak for å få ytterligere kontroll
i regionen.
Felles for alle regionene er at den økonomiske utviklinga
kan forklares med aktivitetsvekst, bemanningsvekst, økte varekostnader
og andre økte driftskostnader. Men det er et gjennomgående trekk
over hele landet at det har vært en for svak kontroll med bemanningsveksten. Flere
sjukehus må få kontroll med hvor mange mennesker de ansetter, i
samsvar med det inntektsgrunnlaget regjering og storting legger opp
til. Derfor har jeg i foretaksmøtene med de regionale helseforetakene
nå i januar framhevet viktigheten av at det tas grep om dette området
i 2008. Ja, jeg har til og med bestemt at det i alle helseforetakene
nå skal bli opprettet utvalg som skal godkjenne alle nyopprettede
stillinger og ansettelser i helseforetakene.
Fra ulike hold er det reist spørsmål om hvordan de
regionale helseforetakene skal forholde seg til økte pensjonskostnader.
Jeg vil presisere at den økninga vi her snakker om, i hovedsak kommer som
følge av endrede forventninger knyttet til framtidig lønnsvekst
og langsiktig rentenivå. Det er forhold som verken vi eller helseforetakene
kan påvirke sjøl. Derfor er, som kjent, denne kostnadsøkningen blitt
unntatt fra resultatkravene både i 2007 og i 2008. I budsjettprosessen
for 2008 la vi til grunn at rentenivået skulle gå litt opp mot årsskiftet.
Det ble da anslått at kostnaden for 2008 ville overstige det som
er lagt til grunn i bevilgningene, med om lag 2,2 mrd. kroner. Men
fordi rentenivået gikk ytterligere ned mot utgangen av året, er
økninga nå beregnet til om lag 3,8 mrd. kroner. Vi vil ikke kjenne
den endelige kostnaden for 2008 før på seinhøsten.
Som tidligere varslet til Stortinget, arbeider
nå Regjeringa med å finne en mer langsiktig løsning på hvordan vi
skal håndtere problemstillingene rundt pensjonskostnader og pensjonspremier
både i helseforetakene og i de private institusjonene. Regjeringa
vil komme tilbake til dette – seinest i Revidert nasjonalbudsjett
for 2008.
Regjeringa er opptatt av at pasienter skal vente kortest
mulig tid på å få nødvendig behandling. Om lag to av tre får øyeblikkelig
hjelp. Den siste tredjedelen har ikke behov for øyeblikkelig hjelp.
Det er pasienter som skal til planlagt utredning og behandling innenfor
det tidsrommet som er medisinsk forsvarlig. Nye tall for tredje
tertial 2007 viser at samlet ventetid har vært relativt stabil siden
2005, men det er en liten økning på tre dager i gjennomsnitt. Svingninger i
ventetida på et par dager kan være et resultat av tilfeldige faktorer.
Tallene indikerer at de som har størst behov for hjelp, altså rettighetspasientene,
får hjelpen de trenger raskere enn andre. Det er veldig bra.
Samtidig ser vi at det er forskjeller i ventetid mellom
de ulike helseforetak. Ved enkelte helseforetak er det null ventetid,
og ved andre er det til dels lang ventetid. Mange pasienter kan
kutte ventetida ytterligere ved å bruke ordninga med fritt sjukehusvalg
og ved at vi på den måten får utnyttet kapasiteten ved sjukehusa
enda bedre. For eksempel vil pasienter med muskel- og skjelettplager
ha mye å tjene på å bruke ordninga med fritt sjukehusvalg, fordi
det er en del ledig kapasitet landet rundt på det området - for
å gi ett eksempel. Men for at slik informasjon skal være tilgjengelig
for alle, ønsker Regjeringa at vi får ett sted der alle pasienter
som har behov for det, kan ringe for å få hjelp til å finne hvilket
sjukehus de fortest mulig kan komme inn på, i tillegg til dem som
bruker nettet. Vi har nå en forsøksordning i Hedmark som heter Pasienthjelperne, som
er mennesker som sitter og hjelper folk videre i systemet, og det
har altså forkortet ventetida veldig i de kommuner som nå prøver
ut dette.
Statens helsetilsyn gjennomførte i 2007 et landsomfattende
tilsyn med akuttmottakene i sjukehus. Resultatet av det tilsynet
ble, som Stortinget sikkert kjenner til, lagt fram i går. Det totale
bildet viser at mangelfull styring og ledelse preger hverdagen i
flere av disse akuttmottakene. Etter Helsetilsynets vurdering gir
dette til tider uforsvarlig behandling. Det framholdes at det i
mer enn halvparten av akuttmottakene var usikkert om pasientene
fikk faglig forsvarlig undersøkelse og diagnostisering. Dette er
sjølsagt helt uakseptabelt og meget alvorlig. Derfor vil akuttmottakene
være en sak jeg kommer til å ta opp med styrelederne og direktørene
i de regionale helseforetakene i slutten av denne uka. Jeg kommer
også til å innkalle til ekstraordinære foretaksmøter, slik at jeg
kan forsikre meg om at det blir ordnet opp i dette så fort som overhodet mulig.
Vi må ha sikkerhet for at de tilbud som møter befolkninga i de mest
kritiske livssituasjoner, er faglig forsvarlig. Noe annet er ikke
akseptabelt.
Vi må hele tida se på hvordan vi bruker ressursene,
både faglig og økonomisk, på best mulig måte. Helse Sør-Øst har,
som kjent, fått i oppdrag å få til en bedre samordning og ressursutnyttelse
i den sammenslåtte regionen, spesielt i hovedstadsområdet. Dette
gjelder bl.a. bedre samordning av fag- og forskningsmiljøer, bedre utnyttelse
av personell, sjukehusarealer, IKT og medisinsk utstyr mv. Det er
videre en forutsetning at bedre ressursbruk skal være et gode for alle
parter, dvs. først og fremst for pasientene i hovedstadsområdet,
men sjølsagt også for pasientene i hele regionen og i landet for
øvrig. I det oppdraget som er gitt, har jeg understreket viktigheten
av åpen kommunikasjon, gode prosesser og systematisk involvering
av ulike aktører.
De løsninger som velges for hovedstadsområdet, kan
få betydning for helsetjenesten andre steder i landet. Derfor har
vi fra departementets side understreket at det i hovedstadsprosessen
må sikres nødvendig dialog med de øvrige delene av landet.
Hovedstadsprosessen er et veldig omfattende oppdrag,
og jeg følger tett med på hvordan Helse Sør-Øst gjennomfører denne
prosessen. Mål og rammer, også for denne prosessen, skal være politisk
styrt. Det vil sjølsagt også være et viktig perspektiv i departementets
oppfølging. Helsetjenesten er i omstilling, og slik vil det også være
i framtida. Derfor har jeg lagt vekt på at det må være inkluderende
prosesser og delaktighet i dette arbeidet. Jeg viser også til at
helse- og omsorgskomiteen er invitert til et seminar om hovedstadsprosessen
seinere i dag.
Så til saken om bygging av nytt pasienthotell
ved Radiumhospitalet. Det er alvorlig at det ser ut som om Rikshospitalet
HF har startet dette arbeidet uten at nødvendige fullmakter eller
finansiering er på plass. Jeg har derfor bedt Helse Sør-Øst om en
redegjørelse i denne saken, og det er en foreløpig redegjørelse
som vil foreligge i morgen. Jeg legger til grunn at Helse Sør-Øst
RHF følger opp alle sider av denne saken.
Regjeringa vil at brukere og ansatte i større
grad skal inkluderes i alt utviklings- og omstillingsarbeid i spesialisthelsetjenesten.
Helse- og omsorgsdepartementet har nylig inngått en samarbeidsavtale
med arbeidstakerorganisasjonene i helseforetakene om utviklinga
av spesialisthelsetjenesten. Jeg vil også understreke at brukerorganisasjonene
også må trekkes aktivt inn i dette arbeidet. Avtalene skal bl.a.
bidra til i å ivareta de ansattes behov for trygghet og forutsigbarhet
i omstillingsarbeidet. Målet er at slike avtaler også skal inngås
på lokalt nivå.
Et annet forhold jeg vil trekke fram, er oppfølgingen
av NOU 2008:2 Fordeling av inntekter mellom regionale helseforetak,
Magnussen-utvalget. Den er nå som kjent ute på brei høring fram
til midten av april. Regjeringa vil så snart som mulig etter det
komme tilbake med sitt forslag på en egnet måte. Problemstillinga
som er behandlet i denne rapporten, mener jeg helt klart er et tema
for politisk dialog. Inntektsfordelingssystemet er kanskje en av
de faktorene som har mest å si for langsiktighet og forutsigbarhet
i helsetjenesten. Derfor er det viktig med politisk forståelse –
og enighet, hvis det er mulig, om premissene – for hvordan inntektene
skal fordeles mellom de ulike regioner. Jeg vil ta opp hvordan vi
skal få til en prosess for inntektsfordeling mellom regionene som
ivaretar behovet for både langsiktighet og forutsigbarhet.
Ulike politiske syn på deler av helsepolitikken
er helt naturlig i et demokratisk samfunn som vårt. Det å få muligheten
til å redegjøre i Stortinget gir meg mulighet også til å høre de
forskjellige politiske syn på hovedproblemstillingene i sjukehussektoren.
Redegjørelsen og debatten etterpå vil sammen med det nevnte seminaret
om hovedstadsprosessen seinere i dag og prosessen i forbindelse
med Magnussen-utvalget være viktig i en videre dialog.
Av og til trur jeg vi må minne hverandre om
at det er god helsetilstand og ikke forbruket av helsetjenester
som er målsettinga. Helsetjenestene er bare ett av flere virkemidler
som påvirker helsetilstanden i positiv retning. Miljøforhold, fysisk
aktivitet, hvor en er oppvokst, utdanningsnivå og ikke minst forebygging
spiller også inn. Hvordan kan vi hindre at så mange mennesker blir
sjuke? Det er det aller viktigste spørsmålet. Derfor vil Regjeringa
styrke innsatsen når det gjelder forebyggende arbeid. Vi er når
det gjelder sjukehus og helsetjenester, blant de beste i verden
– ja. Men samtidig må vi erkjenne utfordringer og mangler. Det
er mye vi kan bli bedre på. Jeg mener det ikke finnes noen enkle løsninger.
Regjeringa mener det kun er systematisk og grundig arbeid i samråd
med ansatte, ledere, brukere og lokalmiljøer som kan få til gode ting.
Faglige og økonomiske ressurser må brukes på beste måte og til beste
for pasientene.
Nå dreier utfordringa seg om hvordan vi i fellesskap
skal bidra til å utvikle tilbud og tjenester i tråd med de overordnede
målene vi har for et trygt og godt og likeverdig behandlingstilbud
– et tilbud der alle mennesker blir sett og respektert, der det
alltid skal være den enkeltes helsetilstand som avgjør tjenestetilbud
og behandling, og det uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn, hudfarge
og tykkelsen på lommeboka.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen,
Gunn Olsen og Dag Ole Teigen, fra Høyre, Inge Lønning og Sonja Irene
Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, fra Kristelig
Folkeparti, Laila Dåvøy, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen,
og fra Venstre, Gunvald Ludvigsen, viser til helse- og omsorgsministerens
redegjørelse 26. februar 2008 om den økonomiske situasjonen ved
landets helseforetak. Som statsråden påpeker i sin redegjørelse,
er Norge både ett av de land i verden som bruker mest penger på
helsetjenester, og også ett av de land i verden som har den høyeste
gjennomsnittsalderen for sin befolkning. Norge er også det landet
i Norden som har flest leger og sykepleiere per innbygger.
Flertallet viser til nøkkeltall
for årsverk i spesialisthelsetjenesten for 2002 til 2006 (kilde: SSB)
der det framgår at antall årsverk i spesialisthelsetjenesten i 2006
var i underkant av 95 000. Dette svarer til en økning på 11,1 prosent
i perioden 2002–2006, noe som utgjør ca. 9 500 årsverk eller en
årlig økning på 2,7 prosent i perioden. Til sammenligning har antall årsverk
for all aktivitet for landet sett under ett årlig økt med 0,7 prosent
i samme periode.
Flertallet viser videre til at
helseforetakene gjennom nye anslag har fått en betydelig økning i
sine pensjonskostnader. Flertallet merker seg at
Regjeringen nå arbeider med å finne en langsiktlig løsning på hvordan
disse økte kostnadene skal dekkes inn, både i helseforetakene og
i de private institusjonene, og at dette vil bli lagt fram for Stortinget
senest i Revidert nasjonalbudsjett for 2008. Flertallet ser
fram til dette, men vil samtidig påpeke at den betydelige bemanningsveksten
i helseforetakene, som statsråden i sin redegjørelse påpekte at
helseforetakene har hatt for svak kontroll med, også medvirker
til en uforutsett økning av pensjonskostnadene.
Flertallet viser til at Regjeringen
høsten 2006 la fram en Nasjonal helseplan (2007–2010) som årlig
følges opp gjennom statsbudsjettene med vekt på å orientere om gjennomføring
av de tiltak og strategier som omtales i planen. Planen gir et rammeverk
for utvikling og styring av helsetjenesten. Det arbeides nå med
en videreutvikling av planen for å se på hvordan denne skal bli
et bedre redskap for å sikre helhetlig nasjonal og politisk styring
av helsetjenesten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser på den nasjonale helseplanen som et sentralt virkemiddel for
å sikre demokratisk, overordnet kontroll med utviklingen av helsetjenestene,
der Stortinget gis mulighet til å kontrollere at politiske vedtak
blir fulgt opp innenfor alle ledd av helsetjenesten.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
fra Fremskrittspartiet, Per Egil Evensen, Jan-Henrik Fredriksen
og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, fra Sosialistisk Venstreparti,
fra Kristelig Folkeparti, fra Senterpartiet og fra Venstre,
vil anmerke at den teknologiske utviklingen innen medisinen stiller
oss overfor nye utfordringer. På en del områder medfører dette at medisinen
blir så spesialisert at det blir nødvendig å sentralisere behandlingstilbudet
til få enheter for å sikre den medisinske kvaliteten på tilbudet.
Kreftkirurgi er et eksempel på dette. Mens kreftpasienter tidligere
ble operert ved de fleste av landets sykehus, er det i dag lite
omstridt at dette bør skje ved enheter som foretar mange operasjoner
per år, og som har den nødvendige spisskompetanse til å sikre best
mulig behandlingsresultat.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det likevel foregår brystkreftoperasjoner
og operasjoner ved livmorkreft ved lokalsykehus der operasjonsraten kan
være under 10 operasjoner per år. Dette er etter flertallets syn
uheldig. Det er rimelig grunn til å anta at pasientens mulighet
til å oppnå et godt behandlingsresultat reduseres når kirurgen har
begrenset erfaring med det inngrepet vedkommende foretar.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil anmerke at tilsvarende vil behandlingsresultatene kunne forbedres
innenfor nevrokirurgi, hjerte- og karkirurgi og annen spesialisert
kirurgi dersom behandlingsenhetene sentraliseres. Dette flertallet merker
seg at statsråden i sin redegjørelse tar til orde for robuste fagmiljøer
for mennesker med alvorlige, livstruende sykdommer, og at utviklingen
med styrking av disse fagmiljøene må skje raskt og landet må sees
som en helhet.
Komiteen merker seg
at statsråden tar til orde for samarbeid med andre land, særlig
når det gjelder sjeldne kreftformer. Komiteen støtter dette.
Komiteen merker seg videre at
Statens helsetilsyn i 2007 gjennomførte et landsomfattende tilsyn
med akuttmottakene i sykehus og at resultatene av undersøkelsen
ble framlagt 25. februar 2008. Resultatet av tilsynet er etter komiteens syn
alarmerende, fordi det ut fra Helsetilsynets vurdering var usikkert
om pasientene fikk faglig forsvarlig undersøkelse og diagnostisering
i mer enn halvparten av akuttmottakene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er tilfreds med at statsråden i sin redegjørelse
i så sterk grad vektla at kvaliteten ved akuttmottakene må sikres,
og at hun allerede har igangsatt en rekke tiltak som ledd i å oppnå
dette.
Komiteen mener at
manglene som avdekkes, er særlig alvorlige innenfor det kirurgiske
fagfeltet fordi manglende kvalitet her kan ha særlig vidtrekkende
og dramatiske konsekvenser for pasienten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til
at Regjeringen legger opp til en rekke tiltak for å sikre kvalitet
og trygghet i hele den akuttmedisinske kjeden i samarbeid med Helsedirektoratet. Disse
medlemmer har merket seg at arbeidet som er satt i gang
med nye veiledende faglige standarder for akuttfunksjonene ved lokalsykehusene,
er beskrevet i St.prp. nr. 59 (2007–2008). Disse medlemmer støtter
de prinsipper som legges til grunn for dette arbeidet.
Disse medlemmer vil påpeke at
kvaliteten på spesialisthelsetjenestene må sikres gjennom en bedre
oppgavefordeling mellom sykehusenes akuttjenester.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen legger til grunn for sitt arbeid at ingen lokalsykehus
skal legges ned.
Komiteen er enig i
at det er viktig med kvalitet i alle ledd i sykehusene, og har merket
seg at det nok en gang har kommet en rapport fra Helsetilsynet med
anmerkninger om fødetilbudet. Komiteen viser til
at Stortinget i 2001 fastsatte kriterier for hvordan fødetilbudet
skulle differensieres og desentraliseres for å bedre kvaliteten. Det
har vært krevende å få oppslutning om en slik differensiering. Komiteen ser
derfor fram til at det legges fram en stortingsmelding om fødselsomsorgen,
der også svangerskap og barselomsorgen drøftes. Dette vil gi en
god anledning til å diskutere både kvaliteten og organiseringen
av tjenesten.
Med befolkningens økende alder øker også behovet
for indremedisinske spesialisttjenester, både i form av et forsterket
akuttilbud ved lokalsykehusene, men også i form av et mer bredspektret
planlagt behandlingstilbud innenfor indremedisin og geriatri og
i form av et tettere samarbeid mellom lokalsykehusene, den hjemmebaserte
omsorgen og sykehjemmene i pasientenes hjemkommuner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er
glad for at statsråden i sin redegjørelse så sterkt vektlegger tilrettelegging
for denne typen funksjoner ved lokalsykehusene og innenfor primærhelsetjenesten. Flertallet vil
samtidig betone nødvendigheten av at når det foretas endringer i oppgavefordelingen
mellom sykehusene, må de mindre sykehusenhetene sikres tilførsel
av nevnte oppgaver i forkant av eller samtidig med at andre oppgaver
forsvinner, som ledd i å sikre fortsatt faglig rekruttering og for
å hindre at det oppstår utrygghet i befolkningen om at spesialisttjenestetilbudet
helt forsvinner.
Komiteen vil påpeke
at utviklingen av nye tjenester vil kreve administrative og økonomiske insentiver
for å kunne utvikle disse. I konkurransen om ressursene er det ikke
gitt at man lykkes med ambulerende spesialisttjenester fra sykehus
til kommunene eller med å etablere sykestueplasser dersom det ikke
politisk tilrettelegges for virkemidler som stimulerer til denne
typen etableringer.
Komiteen merker seg at statsråden
i sin redegjørelse har trukket fram eksempler på spesielle enheter
som løser oppgaver mellom første- og andrelinjetjenesten, som sykestua
i Alta, områdegeriatrisk team i Namsos og den ambulante røntgentjenesten
ved Ullevål sykehus.
Komiteen er enig med statsråden
i at det bør tilrettelegges for denne typen tjenester, men er samtidig
bekymret for at denne typen oppgaver ikke synes høyt prioritert
i helseforetakene.
Komiteen merker seg at alle høringsinstansene som
har kommet med innspill til komiteen etter helse- og omsorgsministerens
redegjørelse, har vektlagt bedret samhandling som et viktig virkemiddel
for å styrke behandlingstilbudet til den enkelte pasient. Komiteen viser
i den forbindelse til Legeforeningens høringsuttalelse, der det
bl.a. uttrykkes:
"God behandling i spesialisttjenesten forutsetter god
samhandling med kommunen, særlig for pasienter med behov for sammensatte
tjenester. Selv mindre endringer i primærhelsetjenesten har stor
innvirkning på behovet for tjenester fra spesialisthelsetjenesten.
Primærhelsetjenesten må sikres tilstrekkelig kapasitet og kompetanse for
å sikre riktig behandling på rett sted- lavest effektive omsorgsnivå.
Bedret samhandling avhenger for øvrig også av at helsetjenesten
er på nett."
Komiteen deler dette synet og
vil i den forbindelse påpeke at mens veksten i legeårsverk i spesialisthelsetjenesten
var på 13,6 prosent i perioden 2002–2006, var tilsvarende økning
for primærhelsetjenesten i samme periode på 3,1 prosent (SSB).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener dette synliggjør
et problem når det gjelder ressursfordelingen mellom primærhelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten. Det er, slik flertallet ser
det, grunn til å anta at en jevnere fordeling av ressursveksten
mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten ville ha
kunnet medvirke til at flere pasienter kunne ha fått sin behandling
lokalt, og at behovet for viderehenvisning til den langt mer ressurskrevende
spesialisthelsetjenesten i så fall hadde blitt redusert.
Det er etter komiteens syn
viktig å følge den videre utviklingen av ressursbruken innenfor primær-
og spesialisthelsetjenesten med utgangspunkt i at det skal være
et logisk samsvar mellom ressursbehov og ressurstilførsel. Komiteen vil
anmerke at det blant landets fastleger er tilnærmet 100 prosent
tilgang til datajournal, mens spesialisthelsetjenesten ligger langt
etter i utviklingen. Som ledd i å oppnå bedret samhandling er det
etter komiteens syn viktig at kommune- og spesialisthelsetjenesten finner
fram til nettbaserte løsninger som medfører lettere overføring av
pasientdata, inkludert henvisninger og epikriser, samt laboratoriesvar og
svar på tekniske undersøkelser som røntgenundersøkelser, CT, ultralydundersøkelser
etc.
Komiteen er glad for den avtalen
Regjeringen har inngått med KS for å oppnå bedre samhandling mellom
kommunene og sykehusene, og ser med forventning fram til de resultatene
dette samarbeidet kan resultere i.
Komiteen vil påpeke at målet
med helsetjenestene må være å oppnå en best mulig helsetilstand i
befolkningen. Forbruket av helsetjenester blir i denne sammenhengen
bare et middel og ikke noe mål i seg selv. Helsetjenestene skal
primært bidra til å hindre sykdom og sekundært til å diagnostisere
og behandle sykdommer som allerede har oppstått. Komiteen er
enig i at innsatsen når det gjelder forebyggende arbeid må styrkes.
Komiteen foreslår at redegjørelsen
vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at helse- og omsorgsministeren i sin redegjørelse om sykehusøkonomien
i svært liten grad valgte å gå inn på hvilke løsninger en ser for
seg fra Regjeringens side for å møte dagens økonomiske utfordringer
ved de regionale helseforetakene. En rekke målbare parametere viser
at Norge har store utfordringer i helsesektoren. I 2007 økte antallet
nye pasienter som kom i kø for å motta behandling ved landets sykehus,
med ca. 20 000 sett i forhold til året før. Denne køen utgjør nå
ca. 220 000 personer. Disse medlemmer vil videre
vise til at Norge, som ett av svært få vestlige land, har en utstrakt bruk
av korridorpasienter til tross for at det fra sentralt politisk
hold er presisert at dette er en praksis som ikke er ønskelig. Dette
kan ikke fortsette og må følgelig tas tak i på en langt bedre og mer
effektiv måte enn det som er gjort frem til i dag. Det er videre
verdt å merke seg at om lag 4 000 narkomane står i kø for å motta
behandling, samt at hver sjette rehabiliteringsseng ved private
rehabiliteringsinstitusjoner ikke var innbefattet i avtaler med
de regionale helseforetakene i 2007. Dette skjer i en situasjon
der behovet for denne typen tilbud langt overskrider det som tilbys. Disse
medlemmer vil derfor understreke at en rekke målbare parametere
viser at helsevesenet i Norge står overfor betydelige utfordringer.
Videre vil disse medlemmer påpeke at Norge er et
land med et svært høyt lønns- og prisnivå, noe som selvsagt påvirker
utgiftene til sektoren uten at dette nødvendigvis betyr mer helse
for pengene. En stadig eldre befolkning vil også åpenbart føre til
økte helseutgifter i årene som kommer. Det er svært gledelig at
utviklingen går i retning av at vi blir stadig eldre, men dette
gjør at vi må være forberedt på at også helseutgiftene vil kunne
stige som en konsekvens av dette. Disse medlemmer vil
understreke behovet for å få opp den pasientrelaterte delen av helsepersonells
arbeidskraft og mener det må gjøres strukturelle endringer for å
få dette til.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett
for 2008 ikke fullt ut ivaretar de økte pensjonskostnadene for de
regionale helseforetakene og private institusjoner. Det faktum at
Regjeringen velger å ikke fullt ut dekke inn denne kostnaden for
de regionale helseforetakene, vil medføre en ytterligere svekkelse
av egenkapitalen, som i neste omgang gir seg utslag i manglende
evne til å kunne foreta nødvendige investeringer. Dette vil gi seg
utslag i betydelige problemer også for de private sykehusene som
er registrert som aksjeselskaper, og som dermed er avhengige av
å ha en egenkapital som ikke er negativ. Disse medlemmer viser
til at dette medfører at man skyver et problem foran seg, noe som
vil medføre usikkerhet i sektoren frem til situasjonen har funnet
sin endelige løsning.
Disse medlemmer har merket seg
at statsråden tok til orde for samarbeid med andre land, blant annet
knyttet til kreftbehandlinger. Det vises i denne sammenheng til
Verdens Gang fra 14. mai 2008, der en kan lese at familien til en
jente på 6 år selv har betalt et millionbeløp for at deres datter
skulle få behandling i Tyskland. Denne jenta var gitt opp av det
norske helsevesenet. Hun har etter behandlingen i Tyskland blitt
kvitt sykdommen, men jentas familie har store økonomiske problemer. Disse
medlemmer er kjent med en rekke slike tilfeller, hvor pasienter
selv har betalt for behandling i utlandet som har reddet deres liv.
Det er, slik disse medlemmer ser det, uakseptabelt
at personer med økonomiske ressurser skal ha muligheten til å få
et bedre helsetilbud enn andre. Disse medlemmer mener
det bør være det offentliges oppgave å sørge for folks trygghet
for liv og helse. Det er derfor, slik disse medlemmer ser
det, nødvendig å bedre og øke omfanget av systemet der norske pasienter
får komplisert medisinsk behandling i utlandet.
Disse medlemmer viser til at
den økonomiske situasjonen i sykehussektoren er en sterkt medvirkende
årsak til at viktige funksjoner ved lokalsykehus legges ned. Det
er, slik disse medlemmer ser det, ønskelig med et
desentralisert akuttjenestetilbud, disse medlemmer vil derfor
legge til rette for at lokalsykehusene opprettholder denne viktige
funksjonen.
Disse medlemmer viser videre
til Regjeringens gjentatte uttalelser om at "ingen lokalsykehus
skal legges ned". Disse medlemmer stiller seg undrende
til hvorvidt dette er tilfellet, all den tid funksjoner blir fjernet
fra lokalsykehusene. Disse medlemmer mener det er
på høy tid at det fra politisk hold defineres hva som er et lokalsykehus,
slik at man får en forutsigbarhet og trygghet hos befolkningen som
sogner til sitt lokalsykehus.
Disse medlemmer deler statsrådens
syn på nødvendigheten av bedre samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer mener
det må innføres et nytt finansieringssystem, der pengene følger
brukeren til den som utfører tjenesten, enten dette er i primær-
eller spesialisthelsetjenesten. Dagens situasjon fører, slik disse
medlemmer ser det, til et overforbruk av dyre sykehussenger,
mens det på den andre siden skrives ut pasienter for fort fra sykehusene
som følge av manglende kapasitet. Disse medlemmer viser
til at dette medfører en ressurskamp mellom kommunene og helseforetakene,
som igjen gjør pasienten til taperen. Disse medlemmer mener
derfor det mest hensiktsmessige hadde vært om pengene kom fra én
pengesekk, slik at denne ressurskampen hadde blitt fjernet.
Komiteens medlemmer fra Høyre påpeker at
det har vært en betydelig vekst i de reelle bevilgninger til spesialisthelsetjenesten
etter helseforetaksreformen. Videre har det vært en betydelig vekst
både i antall pasientbehandlinger og i antall årsverk i helsetjenesten. Disse
medlemmer konstaterer at helseforetakene likevel står overfor
betydelige utfordringer for å innfri kravet om at driften skal være
i økonomisk balanse. Slik disse medlemmer ser det,
skyldes dette i hovedsak strukturelle svakheter i organiseringen
av helsetjenesten, mangelfull prioritering og svak økonomisk styring.
Norge er i verdenstoppen med hensyn til bruk av ressurser på helse.
I en internasjonal sammenlikning av hvor mye de enkelte land får
igjen for hver helsekrone, foretatt av Health Consumer Powerhouse,
rangeres imidlertid Norge på 16. plass. Dette indikerer, slik disse
medlemmer vurderer det, at hovedproblemet i helseforetakene ikke
er knyttet til nivået på bevilgningene, men til hvordan ressursene
brukes. Forholdet mellom økende forventninger til helsetjenesten,
den raske medisinsk-teknologiske utviklingen og begrensede økonomiske
rammer er også en sentral utfordring i sektoren. Selv om disse utfordringene
ikke kan løses gjennom økte rammer, er det viktig å sikre at fordelingen
av ressurser mellom helseregionene sikrer et likeverdig helsetilbud over
hele landet. Høyre vil derfor i sitt alternativ til revidert nasjonalbudsjett
foreslå økte bevilgninger til Helse Midt-Norge, Helse Vest og Helse
Nord som vil bidra til å rette opp underfinansieringen av disse
helseregionene. Det anses imidlertid ikke å være forsvarlig å redusere
bevilgningen for Helse Sør-Øst, som står overfor betydelige utfordringer
både for å nå balansekravet og for å gjennomføre bedre funksjonsfordeling
i hovedstadsområdet.
Disse medlemmer vil særlig påpeke
misforholdet i fordelingen av ressurser mellom primærhelsetjenesten
og den kommunale pleie- og omsorgstjenesten på den ene siden, og
spesialisthelsetjenesten på den andre. Norge har i dag knapt 2,9
sykehussenger per 1 000 innbyggere, mens Sverige har 2,2 sykehussenger
per 1 000 innbyggere inkludert geriatrisk rehabilitering, dvs. 30
prosent færre. Sverige har imidlertid betydelig flere plasser i
sykehjem og rehabilitering, og det er en viktig årsak til at Sverige
rangeres betydelig høyere enn Norge i nevnte undersøkelse av kostnadseffektiviteten
i helsetjenesten i ulike land. Slik disse medlemmer ser
det, er det nødvendig å ruste opp primærhelsetjenesten og omsorgstjenestene
i kommunene, for å sikre at pasientene får bedre pleie og helsehjelp
i sitt nærmiljø i tråd med LEON-prinsippet. Det er særlig viktig
å styrke helsetjenesten i sykehjem og tilbudet innenfor habilitering
og rehabilitering, for å begrense unødvendige og belastende sykehusinnleggelser for
syke eldre og andre pasientgrupper. Det neste store helsepolitiske
satsingsområdet må være innenfor habilitering og rehabilitering.
Dette vil gi mange mennesker bedre mulighet til å oppleve mestring
og livskvalitet i hverdagen og samtidig redusere behovet for helse-
og omsorgstjenester.
Slik disse medlemmer ser det,
er det også helt nødvendig å sikre bedre organisering av pasientforløp
internt i helseforetakene og i helsetjenesten. Mens sykehusene oftest
er organisert i vertikale enheter, går pasientforløpene på tvers av
disse. Dette fører til dårlig informasjon, ventetid og dobbeltarbeid.
Erfaringer med forbedringsprosesser internt i sykehusene viser svært gode
resultater både for pasientene og for ressursutnyttelsen. Disse
medlemmer mener at helse- og omsorgsministeren må ta ansvar
for at det iverksettes slike forbedringsprosesser i alle helseforetak.
Videre er det nødvendig å sikre fortgang i arbeidet med utvikling
av et finansieringssystem som sikrer mer helhetlige behandlingsforløp.
Det påpekes videre at en undersøkelse foretatt
av McKinsey på oppdrag for helse- og omsorgsdepartementet viser
at merkostnadene knyttet til manglende samordning av helsetjenesten
i hovedstadsområdet beløper seg til om lag 900 mill. kroner per
år. En arbeidsgruppe nedsatt av samme departement viste muligheter
for innsparinger opp mot en milliard kroner per år gjennom bedre
samordning av støttefunksjoner, administrasjon og innkjøp. Disse
medlemmer har store forventninger til at sammenslåingen
av Helse Øst og Helse Sør skal sikre bedre pasientbehandling, forskning
og organisering av spesialisthelsetjenesten i hovedstadsområdet. Videre
mener disse medlemmer at det fortsatt må arbeides
med å sikre en mer effektiv forvaltning av støttetjenester og administrative
funksjoner i alle helseregionene.
Disse medlemmer påpeker at både
ventetiden for behandling og køene til spesialisthelsetjenesten
øker. Samtidig har private helseinstitusjoner ledig kapasitet. Private
aktører er et viktig supplement og korrektiv til den offentlige helsetjenesten,
som bidrar til større mangfold og valgfrihet, samt fagutvikling
og effektivisering av helsetjenesten. Regjeringens politikk for
å begrense bruk av private aktører fører til at stadig flere pasienter
må vente for lenge på nødvendig helsehjelp. Innenfor rusbehandling
har ventetiden økt det siste halvannet året, samtidig som Helse
Sør-Øst sier opp 49 plasser i private rusinstitusjoner. Aleris sykehus
har fått redusert sin avtale om behandling av pasienter i samme helseregion
og opplever som følge av dette en dobling i antall pasienter som
betaler nødvendig behandling selv. Disse medlemmer mener Regjeringens
politikk fører til en klassedelt helsetjeneste, der bare de som
har god økonomi, kan kjøpe seg ut av en stadig økende helsekø. En bedre
utnyttelse av ledig kapasitet hos private aktører vil bidra til
bedre helsehjelp for pasientene og en bedre utnyttelse av de samlede
ressursene i helsesektoren.
Disse medlemmer mener omstillinger
i helseforetakene er helt nødvendig for å sikre bedre pasientbehandling
og balanse i driften av sykehusene. Samtidig er det avgjørende at
omstillingstiltak ikke bærer preg av kortsiktige løsninger, som
har uheldige konsekvenser både for behandlingstilbudet og for samfunnsøkonomien.
Det er derfor nødvendig at det foretas grundige konsekvensanalyser
av omstillingstiltakene i et samfunnsperspektiv.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det må iverksettes tiltak på en rekke områder
for å bedre den økonomiske situasjonen i sykehusene. Ledelse av
sykehusene må styrkes, både overordnet og lokalt. I Dagens Næringsliv 21. mai
2008 vises det til at det er dramatiske forskjeller i produktivitet
mellom norske og finske sykehusleger og sykepleiere. Finske leger skriver
ut nær 80 prosent flere pasienter per årsverk enn norske leger,
og finske sykepleiere var 40 prosent mer effektive enn norske sykepleiere. Norge
har dobbelt så mange sykepleiere som Finland, og 50 prosent høyere
legedekning. Effektivitet og produktivitet i sykehus kan være vanskelig
å måle og sammenlikne mellom land, blant annet fordi det kan være
kvalitetshensyn og brukerperspektiver som ikke kommer frem. Like fullt
kan fokus på antall møter og operasjoner og tid brukt til forskning
påvirke effektiviteten.
Dette medlem viser til Magnussen-utvalgets innstilling
(NOU 2008:2) der utvalget påpeker at de regionale helseforetakene
har et ansvar for å tilpasse sin forskningsaktivitet til de økonomiske rammebetingelsene,
og at departementet må utrede og se på omfanget av medisinskfaglig
forskning, og hvordan finansieringen av denne ikke går på bekostning
av bevilgninger til pasientbehandling.
Dette medlem er bekymret for
manglende samhandling mellom kommunenes helsetjenester og sykehusene,
herunder at kommunene står for dårlig rustet til å ta imot pasientene
som kommer fra sykehusene, og at mennesker som kunne vært behandlet
i kommunehelsetjenesten, sendes til sykehus. Svingdørpasienter og
korridorpasienter hører ikke hjemme i vår helsetjeneste. Dette
medlem viser til undersøkelse fra Akershus universitetssykehus
som viste at 10 pasienter døde samme dag som de ble sendt hjem,
og 40 døde den første uken. Videre kom 53 av 752 pasienter tilbake
innen to uker etter utskrivelse. Undersøkelsen dokumenterer at syke
eldre blir sendt frem og tilbake mellom sykehus og sykehjem. Dette
medlem etterlyser handlingsplanen for spesialisthelsetjenester for
eldre som var varslet høsten 2007, og som ennå ikke har kommet.
Dette medlem vil vise til et
vellykket samhandlingsprosjekt mellom St. Olavs hospital og Trondheim
kommune, der antallet korridorpasienter sank med 12 pasienter per
dag, og eldre i større grad klarte seg selv etter utskrivelse som følge
av opprettelse av intermediære avdelinger i sykehjem. Denne type
samhandlingsprosjekter mangler mange steder i landet som følge av
at det ikke finnes gode finansieringsordninger for slik samhandling.
Siden kommune og sykehus ikke blir enige om finansieringen, blir
ikke prosjektene noe av. Samhandling innen somatikk, psykiatri og
rusfeltet ville kunne hindre reinnleggelser og korridorpasienter,
og pasienter ville kunne få større grad av mestring og trygghet. Dette
medlem ber Regjeringen opprette finansieringsordninger som
sikrer slik samhandling.
Dette medlem vil vise til at
sykehusreformen ble valgt med tanke på å få en indirekte politisk styring
gjennom foretaksmodellen, blant annet for å få til bedre samordning
mellom fylkene, få et likere helsetilbud i hele landet, bedre tilgjengelighet
gjennom kortere køer og ventetider og ikke minst bedre kontroll
med økonomien. Evalueringer av sykehusreformen viser at produktiviteten
og aktivitetsutviklingen har blitt bedre. Prioriteringspraksis synes
ikke å ha blitt utjevnet mellom de regionale helseforetakene. Det
har imidlertid blitt mer ensartet praksis innad i de fleste helseforetakene.
Noe urovekkende observeres en tendens til at lavere prioriterte
grupper har fått relativt størst reduksjon i ventetider, noe som
tolkes som en forverring av prioriteringspraksis.
Når det gjelder samarbeid og koordinering mellom
statlig eide sykehus og kommunale pleie- og omsorgstjenester, viser
resultatet at det er en effekt av samhandling på liggetidene for
pasientene med behov for institusjonsplass etter utskriving, mens
sykehusreformen ikke har hatt noen klar virkning på samhandlingen
mellom de to forvaltningsnivåene. Videre kan halvparten av økningen
i antallet pasientopphold fra 2001 til 2004 tilskrives at flere
pasienter får behandling. Den andre halvparten kan tilskrives flere
opphold per pasient.
Vi ser nå at fokus på økonomi helt ned på avdelingsnivå
på sykehusene er styrende for prioritering og kvalitet i helsetjenesten,
slik Sosial- og helsedirektoratet uttrykker bekymring for i sin rapport
om innsatsstyrt finansiering som ble lagt frem i 2007. Innsatsstyrt
finansiering (ISF) var ment som et styringsverktøy for de regionale helseforetakene
og ikke som et prioriteringsverktøy for lønnsomme og ulønnsomme
pasienter. Sykehusene ser ISF som en mulighet for inntektsøkning. Dette
medlem er bekymret for at det blir lagt for mye vekt på
økonomi i sykehusene, slik at presset om rask utskrivelse øker, og
at dette særlig rammer de sykeste eldre. Dersom en slik vektlegging
går for langt, mener dette medlem det er sterkt bekymringsfullt.
Krav fra befolkningen og den medisinske utviklingen
gjør at helsetjenestene ikke er et statisk område, men vil kreve
dynamikk. Det synes å være et stadig større ønske om kvalitet på
tjenestene, og pasienter synes dermed å være villige til å flytte
på seg, fremfor å bli behandlet i nabolaget.
Dette medlem mener det bør komme
justeringer av reformen slik at vi kan få et system som legger opp
til større grad av sammenheng mellom helsetjenestene, fra forebygging
til behandling til rehabilitering. Det trengs en forsterket styring
med innholdet i helsepolitikken fra Stortingets og Regjeringens
side. Dagens system skaper ikke tillit i befolkningen, selv om statsråden
sier at hun har tillit til helseforetakene. For Kristelig Folkeparti
er det viktig å understreke at utviklingen av sykehusstruktur og akuttberedskap
må være en politisk styrt prosess, der det tas hensyn til geografiske,
klimatiske og medisinskfaglige forhold, og ikke utelukkende økonomi.
Det trengs et system som hindrer at økonomi blir styrende for behandlingen
som gis på den enkelte avdeling. Det må bli slutt på å prioritere
lønnsomme operasjoner i stedet for å prioritere de sykeste pasientene.
Dette medlem er bekymret for
at mange pasienter opplever å være kasteballer mellom ulike nivåer
i systemet. Det trengs et finansieringssystem som henger bedre sammen
på tvers av nivåene i helsetjenestene. Videre må det som skjer i
sykehusene, ses i sammenheng med det som skjer i kommunene. Uten
en opprusting av helsetilbudet i kommunene vil det blir et for stort trykk
på sykehusene.
Dette medlem viser til at statsråden
trekker frem Cochlea implantat-operasjoner som et eksempel på bedre
behandlingsmuligheter i helsetjenesten. Dette medlem vil
vise til Innst. O. nr. 51 (2007–2008) om endringer i opplæringsloven
og privatskoleloven, der det fremmes forslag om at elever som trenger
talespråklig utvikling, sikres like rettigheter, uavhengig av om
de bruker tegn eller tale som kommunikasjonsform. Målet med CI-operasjon er
i mange tilfeller at barna skal bli talespråklige, og de trenger
dermed hjelp til utvikling av talespråk. CI-opererte barn vil ofte
fungere som lett til moderat tunghørte, med de utfordringer et slikt
kommunikasjonshandikap medfører i en opplæringssituasjon. Et tilbud
om tale- og lyttetrening vil være like vesentlig for talespråkutviklingen
og kommunikasjonsevnen for denne gruppen som tegnspråkopplæring
er for døve. I en rekke oppslag i mediene kommer det frem at mange
barn ikke får den oppfølging etter CI-operasjon som de har behov
for, og at de dermed ikke utvikler språk. Dette medlem mener
det er sterkt beklagelig, og vil understreke at dette må tas tak
i av helse- og omsorgsministeren.
Statsråden uttalte i sin redegjørelse at det
på enkelte spesielle områder vil kunne være aktuelt å samarbeide
med andre land om behandlingstilbud. Dette medlem vil
i den sammenheng vise til at enkelte barn med ganefeil ikke har
hatt et tilfredsstillende behandlingstilbud i Norge.
Videre uttalte statsråden at ingen lokalsykehus skal
legges ned. Dette medlem vil vise til at Mandal sykehus
allerede er lagt ned. Ved Stensby sykehus driftes nå kun 25 senger
av tidligere 60, samtidig som det uttrykkes bekymring for at Nye
Akershus universitetssykehus vil få for få senger. På Florø sykehus
er sengeposten nedlagt.
Dette medlem vil uttrykke bekymring
for at pensjonsutgiftene i 2007 til de private, ideelle institusjonene
ikke dekkes i forslag til Revidert nasjonalbudsjett for 2008. For
at slike institusjoner skal kunne fungere som supplement og korrektiv
til den offentlige helsetjenesten, må de sikres tilfredsstillende
rammebetingelser. Dette medlem mener dette bør følges
opp i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
for 2008.
Dette medlem viser til den pågående
hovedstadsprosessen, der det benyttes grunnlagsmateriale fra Sintef
Helse om hva sengebehovet i området vil være i årene fremover. Det
er fra flere instanser påpekt feil i dette materialet, og det vil
dermed være sterkt beklagelig dersom det planlegges for et for lavt
antall senger. Det vil kunne medvirke til press om kortere liggetid
og et økt antall korridorpasienter, noe som kan gå ut over kvaliteten
på behandlingen.
Komiteens medlem fra Venstre understreker
at tiden er overmoden for å komme frem til beslutninger om sykehusenes
fremtid. I dag bruker stat og kommune 19 prosent av sine økonomiske
ressurser på helse. Årsakene er sammensatt; vi blir stadig eldre
og mer pleietrengende, flere overlever alvorlig kreftsykdom og trenger
ofte livslang behandling. Sykdommer som folk tidligere døde av,
kan i dag behandles. Medisinske fremskritt gjør at nesten alt kan
behandles, og den perfekte helse tilstrebes i for stor grad. I tillegg
er Norge i alle sektorer et høykostland.
Det er særlig to områder hvor det kreves sterkere styring
etter dette medlems mening. Det er politikerne som
har ansvar for økonomiske prioriteringer og ressursbruk. Dette
medlem mener det er viktig med nøkternhet og ansvarlighet i
den økonomiske politikken, også på helseområdet.
Å forebygge har etter dette medlems mening et
stort potensial for å begrense pasientstrømmen til sykehusene. Ressurser
må omfordeles fra spesialistnivå til primærhelsenivå, og det må
satses mer på rehabilitering.
Dette medlem understreker at
LEON-prinsippet, behandling på lavest mulig nivå, er de fleste enige
om i teorien. I praksis fungerer ikke dette så godt. Her har fastlegene
et stort ansvar for å prioritere dem som virkelig trenger spesialisert oppfølging,
mot dem som kan klare seg fint med enklere oppfølging. Det handler
ofte om å ta seg tilstrekkelig tid med hver enkelt pasient, noe mange
er flinke til å gjøre, men hvor det fortsatt er potensial. Kommunene
har også et ansvar, de utnytter ikke den mulighet som fastlegeavtalen gir
til offentlig legearbeid. I gjennomsnitt arbeider en fastlege 5,0
til 5,5 timer i offentlig legearbeid, mens avtalen gir anledning
til å pålegge legene 7,5 timer per uke. Dette medlem fremholder
at dette er et viktig tiltak for å stoppe noen av de uberettigede
henvisningene til spesialisthelsetjenesten som fører til køer.
Dette medlem vil ha flere leger
og sykepleiere med kompetanse på sammensatte sykdommer på sykehjem,
og de må kunne ta beslutninger og se når eldre er i terminalfasen
og mest av alt trenger ro rundt seg. Omfattende operasjoner bør
i sterkere grad vurderes i lys av allmenn helsetilstand. Det brukes
svært mye ressurser på sykehusene, som i stedet kunne vært brukt
på sykehjem og gitt eldre en verdig avslutning på livet.
Politikk, og særlig helsepolitikk, handler om
å prioritere. Det er derfor vi trenger råd fra Nasjonalt råd for
kvalitet og prioritering i helsetjenesten, men så må også flere
politikere tørre å ta disse vanskelige prioriteringsdebattene.
Dette medlem understreker at
de aller eldste vil utgjøre en stor og behandlingstrengende gruppe
på sykehusene i fremtiden, og derfor er det viktig med nærhet til
sykehusene for både pasienter og pårørende. Lokalsykehusene skal være
ryggraden i spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjeneste bør
i størst mulig grad tilbys desentralisert med god kvalitet og kostnadseffektivitet.
Lokalsykehusene har en avgjørende funksjon i sykehusstrukturen.
Lokalsykehusenes rolle er etter dette medlems mening
uavklart, og deres rolle må styrkes ikke minst med tanke på at eldre pasienter
ofte velger det nærmeste sykehuset. Men dette medlem mener
ikke at vi trenger kreftbehandling på 55 sykehus i landet. Det er ikke
forsvarlig for pasientene. Akuttfunksjonene må som et minimum ha
indremedisinsk akuttberedskap og anestesileger i døgnberedskap og
i tillegg tilgjengelig røntgen og laboratorietjenester. De bør etter dette
medlems mening kunne tilby elektive kirurgiske tjenester,
i hovedsak ortopedi, innrettet mot store pasientgrupper organisert
enten som dagkirurgi eller med mulighet for innleggelse i sengepost.
Det har vært en enorm mengde utredninger og rapporter som er blitt skrevet,
knyttet til finansiering, lokalisering og innhold. En av hovedutfordringene
for sykehusene er at prisingen av den enkelte pasients behandling
ikke er god nok. Dagens finansiering reflekterer ikke et helhetlig
pasientforløp og gir ikke incitament til samhandling mellom sykehusene
og primærhelsetjenestene. Dette medlem påpeker at
samhandlingselementet må inn i prissystemet.
Lokalsykehusene bør innrette sine tjenester
og sin kompetanse mot store pasientgrupper, framfor alt kroniske
syke og eldre, samt pasienter innen psykisk helse og rusbehandling
og pasienter som trenger planlagte kirurgiske tjenester.
Helseforetaksreformen skulle blant annet føre
til harmoni mellom bevilgninger og forbruk. Men aldri har underskuddene
vært større enn etter at helseforetaksreformen kom på plass. Derfor
understreker dette medlem at helseforetaksreformen
som økonomisk styringsredskap har vært mislykket.
Dette medlem konstaterer at det
ikke er mulig å forebygge alderdom, men at det er mulig å forebygge
skader. Fallulykker både i og utenfor hjemmet er ofte årsak til
at eldre havner på sykehus og deretter sykehjem. Venstre har foreslått
at alle kommuner skal gi et tilbud om enkle vaktmestertjenester.
Bare det å sørge for strøing av gate, fortau og vei har et stort
potensial slik at eldre unngår å brekke lårhalsen. Litt hjelp av
vaktmester i egen bolig er med på å gjøre mange eldre i stand til
å bo hjemme lenger. Disse enkle tiltakene kunne redusert noe press
på sykehusene.
Dette medlem understreker at
helsestasjoner for ungdom er vel anvendte ressurser. Det skal satses
mer på forebyggende tiltak og lavterskeltilbud spesielt for ungdom.
Ikke alle unge med et psykisk problem trenger spesialistbehandling. For
noen er det nok med en å snakke med. Flere helsesøstre inn på skolen,
som Venstre har foreslått, vil være et steg i riktig retning.
Innenfor systemet med Legemiddelassistert behandling
(LAR) er køene lange, og dette gjør at mange rusmiddelmisbrukere
gir opp. I tillegg blir mange kastet ut av LAR på grunn av sidemisbruk.
Det vises derfor til Dokument nr. 8:75 (2007–2008) hvor Venstre
har foreslått en ny ruspolitikk.