I kapittel 2 i St.meld. nr. 19 (2007–2008) Kredittmeldinga
2007 blir det gitt generell informasjon om finansinstitusjonane
og utviklinga i finansmarknaden. Det blir også gitt ein omtale av
den finansielle stabiliteten. Kapittel 3 handlar om konkurransen
i bankmarknaden, mens kapittel 4 handlar om hovudtrekka i regelverksutviklinga
og dei viktigaste løyvesakene som departementet og Kredittilsynet
behandla på finansmarknadsområdet i 2007. Kapittel 5 omtalar verksemda
til Noregs Bank i 2007, og inneheld mellom anna ei vurdering av
utøvinga av pengepolitikken. Omtalen av verksemda til Noregs Bank
er pålagd ved lov, jf. sentralbanklova § 30. Kapittel 6 inneheld
ein omtale av verksemda til Kredittilsynet i 2007. Omtalen i kapittel
5 og 6 byggjer i stor grad på årsmeldingane frå institusjonane.
Kapittel 7 omtalar verksemda til Det internasjonale valutafondet
(IMF). Årsmeldingane frå Noregs Bank og Kredittilsynet for 2007 følgjer
som utrykte vedlegg til meldinga.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Marianne Aasen Agdestein, Alf E. Jakobsen, Torgeir Micaelsen, leiaren Reidar
Sandal, Eirin Kristin Sund og Tom Rune Thorvaldsen, frå Framstegspartiet,
Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde,
frå Høgre, Svein Flåtten, Michael Momyr og Jan Tore Sanner, frå
Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Morten Drægni, frå
Kristeleg Folkeparti, Hans Olav Syversen, frå Senterpartiet, Hilde
Grønhovd, og frå Venstre, Lars Sponheim, viser til at komiteen inviterte
sentralbanksjef Svein Gjedrem til open høyring om utøvinga av pengepolitikken
i samband med behandlinga av St.meld. nr. 19 (2007–2008) Kredittmeldinga 2007.
Referatet frå høyringa følgjer som vedlegg til denne innstillinga.
I finansiell stabilitet ligg det at det finansielle systemet
er robust overfor forstyrringar i økonomien, slik at det er i stand
til å formidle finansiering, utføre betalingar og omfordele risiko
på ein tilfredsstillande måte. For å sikre finansiell stabilitet
er det nødvendig at finansinstitusjonane har tilstrekkelege bufferar
til å tole tap, finansmarknadene må ha reglar som fungerer under stress,
og betalingssystema må ha tilstrekkelege sikkerheiter.
Både nasjonale styresmakter og internasjonale organ
er involverte i arbeidet med å sikre, eller analysere utsiktene
til, finansiell stabilitet. Det internasjonale samarbeidet på området
er blitt utvida. Det internasjonale valutafondet (IMF) er ein sentral
aktør i det internasjonale arbeidet.
Styresmaktene sitt arbeid med finansiell stabilitet
er delt mellom Finansdepartementet, Kredittilsynet og Noregs Bank.
Finansdepartementet har eit overordna ansvar for ein velfungerande
finansmarknad og arbeider særleg med rammevilkåra. Kredittilsynet
fører tilsyn med finansinstitusjonane og marknadsplassane. Noregs
Bank og Kredittilsynet skal medverke til at det finansielle systemet
er robust og effektivt. Noregs Bank og Kredittilsynet overvaker
derfor finansinstitusjonane, verdipapirmarknadene og betalingssystema
for å avdekkje utviklingstrekk som kan svekkje stabiliteten i det
finansielle systemet. Kapittel 5.1 i meldinga gir ein omtale av betalingssystema
og risikoen i dei.
Det er viktig at styresmaktene har ei felles forståing
av situasjonen i finansmarknadene, og at eventuelle særlege tiltak
er koordinerte. Samarbeidet mellom Finansdepartementet, Kredittilsynet
og Noregs Bank blei ytterlegare formalisert i 2006 ved at det blei
skipa eit trepartsmøte mellom dei tre institusjonane. Slike møte
vil bli haldne om lag kvart halvår og elles etter behov. I møta
vil utsiktene for finansiell stabilitet bli drøfta, samstundes som
ein òg vil gå gjennom erfaringar frå kriseøvingar og drøfte samarbeidet
ved behandling av eventuelle kriser.
Resultata i finansinstitusjonane er prega av
konjunkturane og utviklinga i ulike formuesprisar. Noreg har ein
liten og open økonomi, og blir påverka av utviklinga i finansmarknadene
internasjonalt. Når ein skal vurdere utsiktene til finansiell stabilitet
i den norske finansmarknaden, bør ein gjere det i lys av utviklinga
i konjunkturar og marknader ute og heime.
Verdsøkonomien har vakse kraftig over fleire
år. I fjor var BNP-veksten hos Noregs viktigaste handelspartnarar
på 3,2 prosent. Den siste tida har likevel vore prega av auka usikkerheit
om utviklinga framover, og sidan august i fjor har finansmarknadene
vore prega av uro. Fleire svake nøkkeltal frå USA har gitt grobotn
for meir pessimistiske vurderingar om vekstutsiktene og om faren
for eit markert tilbakeslag. Også i Europa tyder dei økonomiske
indikatorane på dempa vekst. Sjølv om veksten i verdsøkonomien dei siste
åra har vore breitt basert, med særleg sterk vekst i fleire framveksande
marknader i Asia, kan eit tilbakeslag i USA ha negative konsekvensar
for den økonomiske veksten i andre delar av verda.
Oljeprisen steig kraftig gjennom fjoråret og
var ved utgangen av året på 95 USD pr. fat (ca. 513 NOK). I første
kvartal i år har oljeprisen halde seg høg, 97 USD pr. fat (ca. 514
NOK pr. fat). Saman med auka prisvekst på matvarer har oljeprisauken
bidrege til ein viss oppgang i konsumprisane hos handelspartnarane
våre. Samla sett auka konsumprisveksten hos Noregs handelspartnarar
frå 1,9 prosent i 2006 til 2,1 prosent i 2007.
Førebels nasjonalrekneskapstal viser at BNP
for Fastlands-Noreg auka med heile 6 prosent frå 2006 til 2007,
eitt prosentpoeng meir enn det som er lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet
2008. Veksten i 2007 var den høgaste sida 1971. Det var vekst i
alle delar av økonomien. Sterk oppgang i inntektene til hushalda
bidrog til kraftig auke i forbruket og bustadinvesteringar. Også
investeringane i oljeverksemda og i føretaka på fastlandet auka
kraftig. Arbeidsmarknaden stramma seg ytterlegare til gjennom fjoråret. Sysselsetjinga
auka markert, og arbeidsløysa har ikkje vore lågare på 20 år.
BNP for Fastlands-Noreg blei i Nasjonalbudsjettet
2008 anslått til å auke med 2,8 prosent i år. Anslaget inneber ei
klar avdemping samanlikna med i fjor. Det er venta at den stramme
arbeidsmarknaden og høg lønnsauke i hushalda framleis er med på
å auke i forbruket, medan bustadinvesteringane er venta å flate
ut på eit høgt nivå. Saman med utsikter til framleis høge bedriftsinvesteringar
er konsumauken ein viktig vekstpådrivarar også i 2008.
Arbeidsmarknaden er stram. Mange bedrifter melder
om problem med å rekruttere kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er
det framleis svært god vekst både i arbeidstilbodet og i sysselsetjinga.
I Nasjonalbudsjettet 2008 la ein til grunn at sysselsetjinga ville
auke med 1 prosent frå 2007 til 2008, svarande til 25 000 personar.
Arbeidsløysa (AKU) blei anslått til 2 1/2 prosent av arbeidsstyrken.
Utviklinga i arbeidsmarknaden har vore noko sterkare enn venta sidan
Nasjonalbudsjettet 2008 blei lagt fram. Sysselsetjinga har auka
raskt, og arbeidsløysa (AKU) var ved utgangen av året nede i 2,4
prosent av arbeidsstyrken.
Konsumprisane (KPI) auka i snitt med 0,8 prosent
frå 2006 til 2007, mot 2,3 prosent året før. Elektrisitetsprisutviklinga
åleine drog veksten i KPI ned med nærare eitt prosentpoeng. Svak
prisutvikling på mellom anna klede drog også i same retning, medan
prisauken på norskproduserte varer og tenester utanom energivarer
blei høgare enn i 2006. Justert for avgiftsendringar og utanom energivarer
(KPI-JAE) auka prisane med 1,4 prosent frå 2006 til 2007. Mot slutten
av året steig veksten i KPI-JAE. For 2008 blei det til Nasjonalbudsjettet 2008
anslått ein vekst i KPI på 2 ½ prosent og i KPI-JAE på om lag 2
prosent. Utviklinga i elektrisitetsprisane trekkjer i retning av
at auken i KPI blir noko høgare enn anslått til Nasjonalbudsjettet.
Auken i lønningane har teke seg opp, noko som må
sjåast i samanheng med den stramme arbeidsmarknaden. Det tekniske
berekningsutvalet for inntektsoppgjera har førebels berekna årslønnsveksten
i 2007 til 5,4 prosent for alle lønnstakarar under eitt, mot 4,1
prosent i 2006. Årslønnsveksten blei i Nasjonalbudsjettet 2008 anslått
til 5 prosent i år.
Finansmarknaden og finansføretaka skal leggje til
rette for at samfunnet og brukarar av finansielle tenester kan setje
av ressursar på ein effektiv og trygg måte. Solide finansinstitusjonar
er ein premiss for velfungerande finansmarknader. Dersom det finansielle
systemet ikkje fungerer tilfredsstillande, kan tilgangen på kreditt
og betalingsformidling bli forstyrra. Det kan få uønskte konsekvensar
for produksjon, sysselsetjing og prisstiging.
Som ein del av det samla soliditetstilsynet
er det dei siste åra lagt stor vekt på å førebyggje finansielle
kriser for å skåne kundane og samfunnet for tap. Dei viktigaste
typane risiko i finansmarknaden er marknadsrisiko, kredittrisiko,
likviditetsrisiko og operasjonell risiko. For bankar og andre kredittinstitusjonar
er kredittrisiko og likviditetsrisiko viktigast. Operasjonell risiko
er viktig for verdipapirføretaka, medan forsikringsrisiko og marknadsrisiko
betyr mest for forsikringsselskapa.
Oppbygging av reservar som er tilpassa risikoen i
kvar enkelt finansinstitusjon, har vore og er nødvendig for å sikre
solide finansinstitusjonar. Det må understrekast at kvar einskild
finansinstitusjon har det primære ansvaret for å sjå til at så er
tilfellet. God risikostyring i kvar enkelt finansinstitusjon, kombinert
med eit aktivt tilsyn frå Kredittilsynet, er avgjerande for å identifisere og
overvake den risikoen som kvar einskild finansinstitusjon utset
seg for. Meir generelt arbeider Kredittilsynet og Noregs Bank med
å kartleggje utsiktene til finansiell stabilitet. Dette arbeidet
kan gi viktige signal om når – og kvar – faren for finansiell krise
er størst.
Låge renter, optimisme om framtidig utvikling og
introduksjonen av nye finansieringsinstrument har medverka til sterk
vekst i prisane på aksjar, bustader og andre formuesobjekt i mange land
dei siste åra. Men i løpet av fjoråret blei oppgangen avløyst av
store verdifall. Uroa i finansmarknadene har halde fram i år, og
det er stor usikkerheit om den vidare utviklinga.
Uroa i finansmarknadene blei utløyst av fallande bustadprisar
i USA og aukande misleghald av bustadlån som var gitt til amerikanske
låntakarar med låg betalingsevne (såkalla subprime-lån). Omstrukturering
og vidaresal av subprime-lån har gjort det vanskeleg å få oversikt
over kven som har sete med sluttrisikoen til dei dårlege låna. Ut
frå det blei bankar meir tilbakehaldne med å yte lån til andre bankar,
noko som førte til at risikopåslaga på renta i interbankmarknaden auka
kraftig. Fleire internasjonale bankar har tapt store beløp og fått
tilført ny kapital. Hittil er det rapportert om tap og nedskrivingar
på over 230 mrd. amerikanske dollar. Den femte største investeringsbanken
i USA var på eit tidspunkt heilt avhengig av kriselån frå Federal
Reserve. Tiltaka frå sentralbanken bidrog til at investeringsbanken
blei teke over av ein annan bank. Også fleire institusjonar i Europa
har hatt problem, blant anna er ein betydeleg bustadlånsbank i Storbritannia
blitt nasjonalisert.
Dei største sentralbankane, mellom andre Federal
Reserve i USA, Den europeiske sentralbanken (ECB) og Bank of England,
iverksette frå og med desember 2007 koordinerte tiltak for å tilføre
likviditet til interbankmarknadene. Desse tiltaka førte til at rentene
på lån mellom bankane mellombels kom ned mot meir normale nivå i forhold
til styringsrentene til sentralbankane, men nye tapsrapporteringar
og anna førte til at rentepåslaga tiltok igjen. Den amerikanske
sentralbanken har òg møtt uroa med fleire rentenedsetjingar og gjennom
å introdusere fleire nye lånefasilitetar der banken har gått lenger
enn vanleg i å akseptere eit breitt utval av papir som pant for
utlåna sine.
Risikopåslaget på selskapsobligasjonar har auka, slik
at finansieringskostnadene for føretakssektoren har stige. Uroa
i kredittmarknadene blei forsterka av aukande usikkerheit om soliditeten til
amerikanske selskap som forsikrar obligasjonslån og andre typar
gjeldsinstrument – såkalla monolines. Mange bankar har stramma inn
utlånspraksisen sin overfor hushald og bedrifter som følgje av den
auka usikkerheita og den spente situasjonen i interbankmarknadene.
Tilstramminga i kredittmarknaden og ei generell tilbakehalden innstilling
blant bankar med å yte lån blir trekt fram som ein betydeleg risikofaktor for
vekstutsiktene internasjonalt.
Uroa har ført til ein sterk auke i prisane på
overføring av kredittrisiko, såkalla "Credit default swaps" (CDS)
for både bankar og andre føretak. CDS er ei forsikring (vern mot
misleghald) for kjøpar på at hovudstolen blir betalt tilbake.
Som følgje av uroa og utsikter til svakare vekst
i internasjonal økonomi har internasjonale børsar falle markert.
Samtidig etterspør investorar i større grad meir sikre papir, m.a.
statsobligasjonar, noko som har ført til rentefall på korte og lange
statspapir. Utviklinga i renter og aksjekursar reflekterer at marknadsaktørane
har nedjustert forventningane sine til veksten i verdsøkonomien.
Frå først i juli 2007 og fram til 8. april 2008 har verdien av den
amerikanske børsindeksen S&P 500 falle med om lag 10 prosent,
den japanske Nikkei-indeksen med 27 prosent og europeiske Euronext
100 med 18 prosent. Fallet i aksjeverdien har vore særleg markert
for finansaksjar. Nedgangen i aksjemarknadene kjem rett nok etter
fleire år med sterk verdiauke.
Norske bankar og finansinstitusjonar har vore lite
direkte eksponerte mot subprime-marknaden. Men bankar og finansinstitusjonar
i Noreg blir påverka av auka finansieringskostnader og gjennom utviklinga
i prisane på obligasjonar og aksjar. Bankane sin marknadsrisiko er
nærare omtala i pkt. 2.3.4 i meldinga. Kreditt-, likviditets- og
operasjonell risiko er nærare omtala i pkt. 2.3.2, 2.3.3 og 2.3.5
i meldinga.
Utviklinga i dei internasjonale finansmarknadene
blei gjennom 2007 i aukande grad prega av negative nyheiter om utviklinga
i amerikansk økonomi. I første fase var utviklinga prega av omvurdering
av verdsetjinga av amerikanske bustadlån av låg kvalitet, men det
har òg vore betydelege omvurderingar av annan kreditt, og etter
kvart også av eigenkapital. Situasjonen var ved årsskiftet i stor
grad prega av uvisse om behovet for store omvurderingar var over.
Krisa i USA har spreidd seg gjennom internasjonale
kreditt- og pengemarknader. Nedsiderisikoen for den økonomiske utviklinga
særleg i USA, men også i Europa og i andre regionar, har auka vesentleg.
Denne risikoauken har som venta blitt fanga opp i verdsetjinga av
ulike verdipapir. Elles har enkelte utslag vore uventa for aktørar
og styresmakter. Det er fleire døme på at risikoen har vore strukturert
slik at heller ikkje sluttinvestor har vore fullt klar over kva
for risiko, og kor mykje risiko, investeringa inneber.
Resultata for 2007 viser at finansuroa internasjonalt
på dette tidspunktet hadde små direkte økonomiske verknader på norske
bankar. Norske bankar har etter det ein er kjent med ikkje hatt
direkte eksponeringar mot subprime-bustadlån eller strukturerte
kredittprodukt som inneheld subprime-bustadlån. Bankane har i 2007 hatt
kurstap på om lag 1,5 milliardar kroner på delar av obligasjonsbehaldninga
som følgje av den generelle auken i kredittpåslag på føretaksobligasjonar.
At tapa ikkje har vore større, har samanheng med at marknadsrisiko
og kredittrisiko på verdipapir er avgrensa som følgje av relativt
låge verdipapirbehaldningar i norske bankar. Nokre bankar har i
2008 indirekte blitt ramma grunna eigarskap i eitt kredittføretak,
jf. omtale i pkt. 2.5.3 i meldinga.Trass i relativt låge behaldingar
av verdipapir er risikoen for tap ikkje over med dei kurstapa som
skjedde i 2007.
Uroa har ført til auka interbankrenter, og har også
generelt auka kostnadene ved å hente inn kapital. Auka fundingkostnader
har likevel berre i avgrensa grad påverka netto renteinntekter til bankane
i 2007. Fundingsituasjonen til bankane var relativt tilfredsstillande
i 2007, mellom anna som følgje av det høge nivået på innskotsdekning
og anna langsiktig finansiering, og det var i 2007 ingen klare teikn
til at finansuroa har gitt seg utslag i svekt utlånsvekst frå bankane
i Noreg.
Den kraftige utlånsveksten til føretak og til
hushalda stiller store krav til risikostyring i bankane, særleg
under dei meir usikre økonomiske utsiktene. Gjeldsbelastninga til
hushalda heldt i 2007 fram med å auke frå eit nivå som alt var høgt. Kredittilsynet
si undersøking av bustadlån frå hausten 2007 viser at det blir gitt
ein god del lån utover verdigrunnlaget, at prosentdelen av fastrentelån
er liten, og at omfanget av rammekredittar voks kraftig, trass i
kraftig oppbremsing i bustadprisveksten og fall i bustadprisane
siste halvår av 2007.
Sidan sommaren 2005 har Noregs Bank gradvis sett
opp renta frå eit svært lågt nivå. Departementet understrekar at
det er viktig at både bankar og låntakarar tek omsyn til usikkerheit omkring
den framtidige utviklinga i bustadprisar og renter, og at ein bør
rekne med at den økonomiske situasjonen til låntakarane kan endra
seg. Høg lønnsemd og god soliditet i dei norske bankane indikerer
at bankane samla sett kan stå imot moderate tilbakeslag i økonomi
og marknader.
Likviditetssituasjonen i norske bankar er blitt meir
krevjande sidan finansuroa braut ut sommaren 2007. Gjennom forskrift
om krav til måling og styring av likviditetsrisiko i finansinstitusjonar
er finansinstitusjonane pålagde å vurdere sin likviditetsrisiko
i kapitalvurderingsprosessane, og sørgje for at soliditeten også
er tilstrekkeleg til å sikre tilgang til penge- og kapitalmarknadene
under vanskelege marknadsforhold.
Forsikringsselskapa har ikkje rapportert om avgjerande
direkte eksponering mot subprime-lån og strukturerte produkt som
inneheld slike lån. Tapa på obligasjonsbehaldninga som følgje av
generelt auka kredittpåslag på obligasjonar som er utskrivne av
private føretak, utgjorde om lag 2 milliardar kroner i livsforsikringsselskapa
i 2007. Forsikringsselskap og pensjonskasser har fått ei betydeleg
belastning som følgje av den sterke nedgangen i aksjemarknaden etter årsskiftet,
men god bufferkapital før årsskiftet har gjort det mogleg å meistre
situasjonen så langt, utan store skadeverknader.
Bufferkapitalen til livsforsikringsselskapa
blei redusert i 2007, og ytterlegare som følgje av fallet i aksjemarknadane
i byrjinga av 2008. Det er stor usikkerheit knytt til vidare utvikling
i aksjemarknadene, og eit internasjonalt konjunkturtilbakeslag kan
gi eit ytterlegare fall. Trass i redusert aksjedel kan marknadsrisikoen
til selskapa ha auka, og situasjonen fordrar god risikostyring og
tilfredsstillande bufferkapital. Det er særs viktig at selskapa
passar på at det med god sikkerheitsmargin er samsvar mellom risiko
og soliditet. Selskapa gjorde betydelege avsetningar i 2007 for
å møte større framtidige forpliktingar som følgje av auka levealder.
Styresmaktene har følgt opp verknadene av finansuroa
på norske institusjonar og finansmarknader på fleire måtar, gjennom
tilsyn med enkeltinstitusjonar, makroøkonomisk overvaking og gjennom
internasjonalt arbeid. Kredittilsynet har pålagt bankar og forsikringsselskap ekstraordinære
rapporteringar av eksponeringar, det har vore ei tettare overvaking
av finansieringssituasjonen i kredittinstitusjonane, i første rekkje
dei større bankane, og det har vore innrapportert stresstestar i
forsikringsselskap og pensjonskasser.
Den auka kompleksiteten i finansmarknadene aukar
utfordringane med å førebyggje finansielle stabilitetsproblem. Dette
gjeld både i den generelle regelverksutviklinga, i overvakingsverksemda
og i tilsynet med enkeltinstitusjonar. Internasjonalisering og dei
meir samansette overføringsmekanismane mellom finansiell sektor,
eigedomsmarknader og realøkonomi representerer utfordringar i den
generelle overvakinga av finansiell stabilitet. Avanserte modellar
for risikostyring og kapitalplanlegging, komplekse finansielle produkt
og teknikkar for overføring av risiko gjer det meir krevjande å
vurdere kvaliteten på den interne risikokontrollen i institusjonane
og om soliditeten er tilpassa den faktiske risikoen.
Dei nye kapitaldekningsreglane for bankar (Basel
II) som blei innførte frå og med 2007, stiller nye krav både til
aktørane og tilsynet. Det er blitt større krav til risikostyring
og kontroll i banksektoren, samtidig som tilsynet med bankane blir
lagt om til eit system der Kredittilsynet skal vurdere og godkjenne
risikostyringa i kvar einskild bank, og gripe inn med pålegg om
tiltak når det er nødvendig. Kredittilsynet har fått auka ressursar
dei siste åra for å vere betre i stand til å drive tilsyn etter
og kontroll på denne måten.
Sterkare integrasjon mellom nasjonale økonomiar
og finansmarknader, særleg som følgje av at det betyr meir for store
grensekryssande finanskonsern og store institusjonelle investorar, skaper
særlege behov for samarbeid mellom tilsynsmyndigheitene i dei landa
det vedkjem.
Utviklinga internasjonalt i 2007 viste at verken bankar
eller styresmakter fullt ut hadde teke høgd for enkelte av dei mekanismane
som skapte likviditetsproblem i internasjonale marknader. I ei rekkje
internasjonale organ, mellom anna Financial Stability Forum, IMF,
Basel-komiteen og EU-kommisjonen, føregår ei nærare vurdering av
årsaker til smitteverknadene og av forbetringsmoglegheiter i regulering
og tilsyn. Slike endringar i regelverk og internasjonale standardar
for tilsyn kan også føre til endringar i reguleringar og tilsyn
i Noreg.
Utviklinga inneber at tilgangen på likviditet
er blitt vanskelegare for norske bankar. Norske bankar har likevel
relativt låg eksponering mot dei utlån og verdipapirmarknadene som
særleg er svekte i seinare tid, og som gruppe betrakta har dei god
risikoberande evne etter fleire år med høg inntening. Tap kan likevel
ramme enkelte finansinstitusjonar i større grad enn det generelle bildet
i Norge tilseier. Jamvel om det er trekk ved den økonomiske utviklinga
som kan gi auka risiko, også for norske bankar, blir utsiktene til finansiell
stabilitet i Noreg rekna som tilfredsstillande.
Resultata til dei norske bankane var gode også
i 2007. Bankane hadde samla sett ikkje utlånstap, og positiv kostnadsutvikling
i forhold til forvalta kapital. Rentemarginen fall framleis i 2007, noko
som gav ytterlegare reduksjon i netto renteinntekter i prosent av
gjennomsnittleg forvalta kapital. Bankane hadde framleis høg utlånsvekst til
hushald, samstundes som veksten i utlån til føretak heldt seg oppe.
Livsforsikringsselskapa hadde betring i bokført resultat,
i hovudsak som følgje av oppskriving av eigedom. Nedgang i kursreguleringsfondet
førte til lågare verdijustert resultat. Verdijustert resultat tek
omsyn til urealiserte verdiendringar på eigedelane til selskapa.
Bufferkapitalen gir uttrykk for selskapa si evne til å bere risiko,
og er samansett av kjernekapital ut over kravet, tilleggsavsetningar
på opp til eitt års rentegaranti og kursreguleringsfond. Bufferkapitalen
og del av aksjar fall i høve til balansen. Låg premievekst og auke
i skadekostnader førte til lågare resultat av den forsikringstekniske verksemda
i 2007. Saman med nedgang i finansinntekter bidrog dette til lågare
resultat av ordinær verksemd (resultat før ekstraordinære inntekter/kostnader
og skatt).
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til at norske
hushald også i 2007 auka lånegjelda og at spareraten til hushalda
i 2007 var negativ. Dessutan viser fleirtalet til
at aukande gjeldsvekst, lengre gjennomsnittleg løpetid på lån og
at avdragsfrie lån er blitt meir utbreidd, gjer låntakarane meir
risikoutsette ved bustadkrakk eller uventa renteoppgang. Fleirtalet understrekar at
dette aukar kredittrisikoen til hushalda.
Fleirtalet viser til at den internasjonale
finansuroa har medført aukande utlånsrenter frå bankar også i Noreg,
tap på investeringar i finansielle produkt og verdipapir for fleire
norske kommunar og finansinstitusjonar. Fleirtalet konstaterer
at den finansielle krisa i USA er spreidd til mange andre land gjennom
internasjonale kreditt- og pengemarknader, ofte ved at komplekse,
strukturerte, finansielle produkt er samansette på ein slik måte
at ikkje sluttinvestor har vore klar over kor stor risiko investeringa
har representert. Fleirtalet meiner slike komplekse,
finansielle produkt saman med meir samansette overføringsmekanismar
mellom finansiell sektor, eigedomsmarknad og realøkonomi representerer
auka utfordringar i overvakinga av finansiell stabilitet.
Fleirtalet konstaterer at Kredittilsynet
sine undersøkingar andre halvår 2007 viste at likviditetssituasjonen
for norske bankar var forholdsvis tilfredsstillande, sjølv om smitteverknadene
frå internasjonale marknader førte til auka finansieringskostnader. Fleirtalet ber om
at Regjeringa følgjer utviklinga nøye.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at forbrukerne er de beste til selv å vurdere sin egen økonomi,
hvilke lån de ønsker å ta opp, og hvor store lån man kan håndtere. Disse
medlemmer har tiltro til at forbrukerne selv fatter kloke
beslutninger.
Disse medlemmer viser også til
at bankene har sterke krav knyttet til sin rådgivning, slik at forbrukerne
skal få gode finansielle råd knyttet til lån, spareprodukter og
andre finansielle tjenester.
Disse medlemmer viser også til
Kredittindikatoren K2, som utarbeides av Statistisk sentralbyrå
(SSB), med siste oppdatering i mars 2008. Her viser statistikken
at husholdningenes gjeldsvekst så langt i 2008 er redusert i forhold til
gjennomsnittlige tall for 2007. Vekstraten for husholdningenes gjeld
så langt i 2008 ligger på 0,62 prosent, mens vekstraten for 2007
var på 0,88 prosent og 0,98 prosent i 2006.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre konstaterer at den sittende regjering med Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fører en politikk som
motvirker sparing, og som stimulerer forbruk. Disse medlemmer viser
til økt formuesskatt som straffer sparing, og avviklingen av skattestimulert
privat pensjonssparing som gjør det mindre fordelaktig å spare til
egen pensjon. Norge skiller seg svært negativt ut sammenlignet med
andre sentrale europeiske land når det gjelder privat sparing. Disse
medlemmer er tilhenger av en mer aktiv politikk for å stimulere
til privat sparing. Det er viktig at folk tar ansvar for egen fremtid
og alderdom, og det bør være en bedre balanse mellom privat og offentlig
sparing. I en situasjon hvor økonomien er "overopphetet" bl.a. på
grunn av stor mangel på arbeidskraft, vil en politikk som stimulerer
til privat sparing bidra til mindre press på renten.
Medlemen i komiteen frå Kristeleg
Folkeparti syner til at den markante auken i hushalda sin
gjeldsgrad gjer desse meir sårbare for forstyrringar i økonomien,
og i særleg grad overfor ein kombinasjon av aukande arbeidsløyse
og fallande prisar på bustader. Medan arbeidsmarknaden framleis
er historisk god, er det aukande tvil om utviklinga i bustadsprisane, mellom
anna i lys av utviklinga internasjonalt. Sjølv om investering i
bustad er den viktigaste årsaka til den auka gjeldsgraden, syner denne medlemen til
at lån til forbruk har vorte langt meir vanleg. Over dei siste åra
har omfanget av forbrukslån og fleksilån eksplodert.
Denne medlemen legg til grunn
at dei langt fleste som nyttar slike lån har ein privatøkonomi som
er robust nok til å tåla auka låneopptak, og som kan vurdera avvegingane
mellom auka forbruk i dag mot forbruk i framtida på ein god måte.
Men det er òg grunn til å tru at det er mange som tek imot tilbod
om forbrukslån gjeve gjennom aggressiv marknadsføring av desse låna
utan å vurdera tilstrekkeleg om privatøkonomien gjev rom for auka
låneopptak til forbruk. Av omsyn til desse meiner denne medlemen at
det bør vurderast nærare å innføra tiltak som kan motverka slike
tilfelle, til dømes ein pålagt minste periode frå tilbod om forbrukslån
er gjeve fram til eit slikt tilbod kan aksepterast av låntakar.
Bankmarknadene både i Noreg og internasjonalt har
over lengre tid vore gjennom store strukturelle endringar. Dereguleringa
i Noreg på 80-talet opna for vesentleg auka konkurranse på nasjonalt
plan. Etter at EØS-avtalen tok til å gjelde 1. januar 1994, blei
det opna for at bankar frå EØS-land fritt kunne opprette filial
hos kvarandre. Endringane i internasjonale kapitalkravsreglar, endringar
i rekneskapsreglar i retning av marknadsverdiprinsipp for alle balansepostar
og EUs handlingsplan for å realisere EUs indre marknad er spesielt
viktige for utviklinga framover.
Ei viktig drivkraft for endringar i bankmarknadene
er utviklinga av ny teknologi innanfor databehandling og kommunikasjon. Utnytting
av denne nye teknologien til å utvikle nye tenester og produkt er
alt blitt svært viktig for bankane. Ein reknar med at dei større
og meir avanserte bankane har visse skalafordelar ved dei nødvendige
investeringane i teknologi. Samtidig kan teknologiutviklinga gjere
det mogleg med vekst og nyetablering på bakgrunn av felles teknologiske
løysingar. Noreg er eit av dei leiande landa når det gjeld å ta
i bruk moderne teknologi innanfor betalings- og informasjonsformidling,
og vi er i verdstoppen innanfor kortbruk, nettbank og eFaktura.
BankAxept-systemet i Noreg er ein viktig infrastruktur for debetkort,
som har ført til at kort blir brukt i stor grad ved kjøp av varer
og tenester.
Demografiske endringar i den vestlege delen
av verda, som inneber at befolkninga i gjennomsnitt blir eldre,
er ein viktig endringsfaktor for heile finanssektoren. Usikkerheit
knytt til offentlege pensjonsordningar, auka velstand og auka kunnskapsnivå
om alternative spareordningar fører til at hushalda i stadig større
grad ønskjer ulike spareprodukt. Bankane tilbyr òg spareprodukt
som pensjonssparing og sparing med børsavkastning. Trass i dei nye
spareprodukta og høg innskotsvekst over fleire år er det grunn til
å rekne med at ein stor del av sparemidlane knytte til såkalla langsiktig
finansiell sparing vil bli kanaliserte til spareprodukt som blir
forvalta av verdipapirfond, livsforsikringsselskap og pensjonskasser.
Den raske veksten av institusjonelle investorar, som
er betydelege tilbydarar av kapital til banksektoren og andre næringssektorar,
er i ferd med å endre eigarstrukturen i svært mange børsnoterte
selskap. Investorane stiller krav som igjen påverkar strukturen
og konkurransen i marknaden.
Framstillinga i kapittel 3 i meldinga byggjer
til dels på ein rapport Kredittilsynet har laga på oppdrag frå Finansdepartementet,
og som blir offentleg tilgjengeleg samstundes som kredittmeldinga.
Rapporten frå tilsynet belyser blant anna faktiske og forventa strukturendringar i
banknæringa nærare, og korleis ein meiner dei blir påverka av nasjonale
og internasjonale regelverksendringar. Når det gjeld strukturen
i dagens finansmarknad, viser departementet også til kapittel 2
om finansiell stabilitet.
Det norske bankmarknaden er nokså konsentrert,
målt ved marknadsdelen til dei fem største bankane. Men eit slikt
konsentrasjonstal fangar ikkje opp det faktum at svært mange bankar
er aktive i den norske marknaden. Den norske bankmarknaden skil
seg uansett ikkje spesielt ut i europeisk samanheng, om ein ser
på dominansen til dei største aktørane. Det har vore store strukturelle
endringar i den norske bankmarkaden dei seinare åra. Nokre bankar
er blitt kjøpt opp av utanlandske aktørar. Andre har slått seg saman,
og mange mindre bankar søkjer fordelar gjennom samhandling. Nye
bankar har kome til, noko som tyder på låge hindre for etablering.
Ny teknologi har minska behovet for nærleik til kundane, minske
bankane sine kostnader, og gjort det enklare for kundane å halde
seg orienterte om prisar og vilkår. Det er òg ein trend at kundar byter
bank noko oftare enn før.
Regjeringa vurderer samla sett konkurransesituasjonen
i den norske bankmarknaden som rimeleg tilfredsstillande.
Regjeringa vil likevel følgje opp ein del særlege problemstillingar
framover. Dette gjeld blant anna kundemobilitet. Viktige stikkord
her er god transparens og låge bytekostnader. Vidare vil ein sjå
på reglane for produktpakker (og fordelsprogram), som nemnt ovanfor.
Marknaden for internasjonale betalingskort har vekt
større interesse internasjonalt i seinare tid, og vil bli vurdert
nærare også her i Noreg. Saka er som nemnt lagd fram for Konkurransetilsynet.
Ein viser til kapittel 3 i meldinga for nærare omtale.
Komiteen tek omtalen til orientering.
I kapittel 4 i meldinga er ei oversikt over
dei viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet
for 2007, samt ein omtale av sentrale løyve som blei gitt same år.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Årsmeldinga 2007 for Noregs Bank blei behandla
og godkjend i hovudstyremøtet 20. februar 2008. Etter § 30 i "lov
av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet" (sentralbanklova)
skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet, som så
skal leggje dei fram for Kongen og gjere dei kjende for Stortinget.
Etter § 15b i instruks for Riksrevisjonen skal Riksrevisjonen "rapportere
til Stortinget mulige bemerkninger til statsrådens myndighetsutøvelse overfor
Norges Bank". Årsmeldinga følgjer meldinga som utrykt vedlegg.
Det følgjer av sentralbanklova § 2 fjerde ledd
andre punktum at "Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens
myndighetsutøvelse etter lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen
og instruks fastsatt av Stortinget". Etter § 12 i denne instruksen
skal statsråden "snarest mulig etter at Norges Banks årsregnskap
og årsberetning er mottatt i departementet oversende til Riksrevisjonen:
a) bankens
årsregnskap, fastsatt av representantskapet, med revisjonens beretning
b) hovedstyrets årsberetning
c) representantskapets uttalelse om hovedstyrets protokoller
og eventuelt om andre forhold vedrørende banken, og
d) statsrådens beretning vedrørende departementets
og regjeringens myndighetsutøvelse i saker som gjelder Norges Bank."
Departementet sender dokumenta som er nemnde
i instruksen § 12 a–c, til Riksrevisjonen når departementet har
motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får også gjenpart av
den korrespondansen som skjer mellom departementet og Noregs Bank
i saker om instruksjon og saker der ein let vere å instruere. Noregs
Bank blei ikkje instruert med heimel i sentralbankloven § 2 tredje
ledd i år 2007.
Det er i pkt. 5.1 i meldinga gjort greie for
leiing og administrasjon, samt verksemda til Noregs Bank i 2007.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank vere eit
utøvande og rådgivande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken.
Banken skal gi ut setlar og mynt og fremje eit effektivt betalingssystem.
Vidare skal banken overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene.
I St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer
for den økonomiske politikken, som blei lagd fram 29. mars 2001,
trekte ein opp dei noverande retningslinjene for pengepolitikken.
Retningslinjene blei fastsette i forskrift ved kronprinsregentens
resolusjon av 29. mars 2001 med heimel i sentralbanklova § 2 tredje
ledd og § 4 andre ledd, jf. boks 5.2 i meldinga.
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot
stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den norske
krona. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal
i samsvar med dette rettast inn mot låg og stabil inflasjon, definert
som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 prosent.
Av forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å
stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samstundes
også medverke til stabile forventningar om valutakursutviklinga.
I St.meld. nr. 29 (2000–2001) står det vidare at det er venta at
konsumprisveksten som ein hovudregel vil liggje innanfor eit intervall
på +/– eitt prosentpoeng rundt målet for prisstiginga. Noregs Banks
rentesetjing skal vere framoverretta og ta tilbørleg omsyn til uvisse
knytt til makroøkonomiske prognosar og vurderingar. Når Noregs Banks
hovudstyre fastset renta, skal det ta omsyn til at det kan ta tid
før endringar i politikken får effekt, og sjå bort frå forstyrringar av
mellombels karakter som blir vurderte ikkje å påverke den underliggjande
pris- og kostnadsveksten.
Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken
er å medverke til å gi økonomien eit nominelt ankerfeste. Låg og
stabil inflasjon er ein viktig føresetnad for at økonomien over
tid fungerer på ein måte som medverkar til vekst og velstand. Forskrifta
etablerer fleksibel inflasjonsstyring som rettesnor for pengepolitikken.
På kort og mellomlang sikt må pengepolitikken vege omsynet til låg
og stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing.
I dei fleste situasjonane vil det vere samsvar mellom omsynet til
å stabilisere prisstiginga og omsynet til ei stabil utvikling i
produksjon og sysselsetjing. Dersom det oppstår konflikt, vil skjønnsutøvinga
i pengepolitikken måtte vege desse to omsyna mot kvarandre.
I pkt. 5.2.3 i meldinga gir Noregs Bank sine
vurderingar av utøvinga av pengepolitikken i 2007.
Pkt. 5.2.4 gir ei oversikt over vurderingar
frå andre instansar, mellom anna Noregs Bank Watch og OECD. I pkt.
5.2.5 gir departementet sine vurderingar.
Komiteen viser til
at det 22. mai 2008 blei halde open høyring med sentralbanksjef
Svein Gjedrem om utøvinga av pengepolitikken. Referat frå høyringa
følgjer som vedlegg til denne innstillinga. Komiteen tek
omtalen under pkt. 5.2 til orientering.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til forskrift
om pengepolitikken § 1 der det m.a. heiter:
"Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske
krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til
stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken
skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting."
Det heiter vidare i same forskrift:
"Norges Bank forestår den operative gjennomføringen
av pengepolitikken."
Fleirtalet legg stor vekt på
desse synspunkta.
Når det gjeld utøvinga av pengepolitikken, viser fleirtalet til
Noregs Bank si årsmelding der det blei uttalt:
"Sentralbanken påverkar gjennom styringsrenta berre
dei heilt korte pengemarknadsrentene direkte. Rentene som gjeld
i marknaden vidare fram i tid, blir også påverka av tilhøva i marknaden
og av forventningane til utviklinga i styringsrenta i framtida.
Det viktigaste for aktørane sine konsum- og investeringsavgjerder
er derfor forventningane dei har til den framtidige utviklinga i
styringsrenta. Skal pengepolitikken vere vellukka, må han påverke
desse forventningane. Når Noregs Bank offentleggjer renteprognosen
sin, kan det vere lettare for aktørane i det økonomiske livet å
skjøne banken sine intensjonar i rentesetjinga. Når Noregs Bank
er open om avvegingane som er gjorde i pengepolitikken, gjer dette
pengepolitikken lettare å føresjå og meir effektiv. Det kan verke
til stabilitet i inflasjonen og i produksjon og sysselsetjing. Med prognosar
grunnlagde på den utviklinga i renta som Noregs Bank meiner er mest
realistisk, blir tolkinga og etterprøvinga av prognosane også lettare.
Likevel kan aktørane i marknaden ha eit anna syn på utviklinga i
inflasjonen og produksjonen framover og derfor på renteutviklinga."
Fleirtalet meiner det er nødvendig
for ein effektiv pengepolitikk at sentralbanken er open om renteprognosane,
og er tilfreds med at Noregs Bank legg vekt på dette.
Fleirtalet påpeiker at uroa i
den internasjonale finansmarknaden har ført til at skiljet mellom pengemarknadsrenter
og forventa styringsrenter auka både internasjonalt og i Noreg.
I samband med dette viser fleirtalet til den opne
høyringa med sentralbanksjefen, der han la vekt på følgjande:
"Siden slutten av juni i fjor har penge- og kredittmarkedene
internasjonalt vært preget av kraftige svingninger, dårlig likviditet
og mindre vilje til å ta risiko. Problemene startet i boliglånsmarkedet i
USA, men spredte seg raskt til andre deler av finansmarkedene. Banker,
fond og finanshus måtte ta lån fra obligasjonsmarkeder inn på egne balanser,
de begynte å tvile på sine motparters økonomi, og de holdt på pengene.
Det førte til at påslagene på renten bankene tar når de låner til hverandre,
steg markert."
Sentralbanksjefen uttalte vidare:
"Bankene her hjemme finansierer seg i stor grad i
utlandet. Derfor har disse påslagene i pengemarkedene i USA og Europa
smittet raskt over på norske renter, selv om de norske bankene er lønnsomme,
har tillit og er lite utsatt for tap."
Fleirtalet er bekymra for at
problema i norsk finansmarknad skal vare ved eller auke i omfang. Ei
slik utvikling vil også kunne føre til høge utlånsrenter frå bankane. Fleirtalet ber
Regjeringa om å følgje utviklinga nøye.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Venstre,
viser til at Noregs Bank allereie i 2005 varsla ein vesentleg renteoppgang.
Renteprognosane er sidan blitt justerte opp fleire gonger med den
grunngivinga at veksten i norsk økonomi har vore uventa sterk, kapasitetsutnyttinga
har vore uventa høg og at teikn tydde på at det høge aktivitetsnivået kunne
halde seg oppe lenge. Høgare vekst hos handelspartnarar trekte òg
renteutsiktene opp. Dette fleirtalet viser i den
samanhengen til den opne høyringa med sentralbanksjef Svein Gjedrem
22. mai 2008, der sentralbanksjefen uttalte følgjande:
"Siden 2003 har veksten i norsk økonomi vært høy,
og høyere enn ventet. Den skjøt fart både raskere og mer markert
enn i konjunkturene på 1980- og 1990-tallet. Til å være så langt
ut i oppgangen var veksten uvanlig høy i fjor. Den årlige veksten
i BNP for Fastlands-Norge i de tre årene 2004 – 2006 var i gjennomsnitt
på over 4 prosent. I 2007 var veksten i overkant av 6 prosent."
Dette fleirtalet er svært tilfreds
med den gode utviklinga i norsk økonomi og konstaterer at aktivitetsnivået
er høgt. På denne bakgrunnen meiner dette fleirtalet det
er som forventa, ut frå forskrifta om pengepolitikken, at Noregs Bank
har auka foliorenta til eit meir normalt nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at man siden innføringen av den såkalte handlingsregelen våren
2001, har hatt pågående debatt om dette er en fornuftig regel. Disse
medlemmer har hele tiden har vært imot handlingsregelen,
og mener at forslagene til statsbudsjett de siste årene er en erkjennelse
av at regelen kan avvikles. Siden den ble innført våren 2001, har
handlingsregelen vært trikset med en rekke ganger, avhengig av regjeringens
behov for å løse ulike budsjettutfordringer. Siden innføringen av
regelen i 2001 og frem til i fjor hadde det vært brukt over 100
mrd. kroner mer enn handlingsregelen skulle tilsi. Så har man opplevd
at man det siste året bruker langt mindre oljepenger enn det man
kan i henhold til regelen. Dette vitner om at handlingsregelen er
lite egnet til å styre etter, og at man knapt kan sies å styre etter
en regel i det hele tatt. Disse medlemmer ønsker
å erstatte handlingsregelen med retningslinjer for vekst i statens
utgifter.
Disse medlemmer mener Regjeringen
med sine fremlegg og sin retorikk er mer opptatt av at man skal
klare å følge denne regelen enn å se på hva som er fornuftig bruk
av oljepenger i økonomien.
Hovedproblemet med handlingsregelen er at den sterkt
begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En av handlingsregelens
viktigste svakheter er at den ikke forholder seg til hvor, når eller
hvordan oljeinntektene brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger
brukt til skatte- og avgiftslettelser, offentlige realinvesteringer eller
offentlig forbruk.
Svært mye av den økonomiske debatten i Norge dreier
seg om hvordan vi som nasjon skal forholde oss til oljeinntektene. Disse
medlemmer vil påpeke det åpenbare ved at oljeinntektene
i bunn og grunn er inntekter på lik linje med alle andre inntekter
fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er den høye
avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og
investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene
staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via
statlig eide oljeselskap.
Disse medlemmer mener at en ansvarlig
og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere
økonomisk vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan konverteres
til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært
lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form
av et oljefond, hvis de samtidig avspises med mye mindre real- og
humankapital. Infrastruktur i form av bredbånd eller veier er eksempler
på slik fremtidsrettet investering.
Ved bruk av oljeinntekter er det derfor viktig
å skille mellom forbruk og investering, samt innkjøp fra utlandet
som ikke skaper press i norsk innenlandsøkonomi, og andre innkjøp.
Disse medlemmer viser til at
i den situasjonen landet nå befinner seg, ville det være fornuftig
å bruke mer midler til investeringer på områder hvor det er ledig
kapasitet, for eksempel innenfor anleggsbransjen. Bransjen selv
opplyser om ledig kapasitet, og ved å bevilge mer midler til dette
formålet ville man utnytte den ledige kapasiteten som finnes i markedet,
uten å skape press i økonomien. I tillegg ville man med fornuftige
investeringer på veisektoren sørge for bedre effektivitet for næringslivet
og innbyggere, og reduserte omfang av skader. Dette vil være positivt
for økonomien.
I en situasjon med stadig færre arbeidsledige, hvor
man på mange sektorer har behov for tilgang på arbeidskraft, ville
det være fornuftig å investere i økt og raskere pasientbehandling. Dette
ville medføre at arbeidsføre mennesker som venter på en operasjon,
kunne få denne utført raskt ved enten offentlige eller private institusjoner,
eventuelt i utlandet. Dermed hadde man fått innsparinger på offentlige
velferdsordninger, samtidig som man hadde fått denne arbeidskraften
raskere tilbake i jobb. Dette vil virke pressdempende på økonomien.
Disse medlemmer viser til at
stadig flere fagøkonomer er uenig i stortingsflertallets ensidige
fokus på handlingsregelen. Disse medlemmer viser
også til at flere stortingsrepresentanter for regjeringspartiene
og andre lokale og regionale folkevalgte representanter fra de samme
partiene tar avstand fra handlingsregelen som styringsverktøy.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i 2001 fikk flertall for å innføre inflasjonsmål for
pengepolitikken. Disse medlemmer forventer at Norges
Bank praktiserer en rentepolitikk som er i samsvar med renteforskriftens bestemmelser. Disse
medlemmer påpeker at en rekke mennesker har fått merkbart
tøffere privatøkonomi som følge av de 14 renteøkningene som er foretatt
siden regjeringen Stoltenberg II tok over. Flere av renteøkningene
burde ikke blitt foretatt, etter disse medlemmers oppfatning.
Disse medlemmer viser til at
renteøkningene siden regjeringen Stoltenberg II overtok, utgjør om
lag 25 000 kroner per million en familie har i lån. Tallet er justert
for skattemessig rentefradrag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at Regjeringen fører en ekspansiv finanspolitikk.
Det bidrar til at Norges Bank gjennom pengepolitikken får et større
ansvar for å bremse presset i økonomien gjennom høyere rente. Disse
medlemmer mener at kombinasjonen av en ekspansiv finanspolitikk, manglende
initiativ for å øke tilbudet av arbeidskraft, full stopp i modernisering
av offentlig sektor og fjerning av sparestimulerende tiltak gjør
at Regjeringen må bære et medansvar for en stadig høyere rente,
og en økende rentedifferanse til EU.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti
og Venstre viser til at Noregs Bank i Pengepolitisk rapport
3/2005 publiserte eit intervall for renteutviklinga framover, kor
det i referansebana vart gjeve ein prognose om auka styringsrente
med 2,35 prosentpoeng frå prognosetidspunktet til 4. kvartal 2008
(jf. figur 1.5a i Pengepolitisk rapport 3/07). Banken kommenterte
samstundes at den trudde på ein sterkare renteoppgang enn kva som
låg inne i terminrentene i marknaden. Terminrentene vert ofte sett
på som eit rimeleg anslag på marknaden si forventning til framtidige
renter.
Desse medlemene konstaterer at
styringsrentene er heva med 3,5 prosentpoeng sidan hausten 2005.
Desse medlemene syner òg til
at Noregs Bank i same rapport anslo at rentedifferansen mot utlandet
i pengemarknaden ville auka fram til 4. kvartal 2008 til i overkant
av 0,5 prosentpoeng (jf. figur 1.6a). Forskjellen mellom norske pengemarknadsrenter
(3 månaders renter) og tilsvarande i euroområdet er no om lag 1,6 prosentpoeng.
Tabell 5.2 og 5.3 i meldinga viser Noregs Banks balanserekneskap
ved utgangen av 2007, samanlikna med tilsvarande tal for 2006.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Kredittilsynet er det sentrale offentlege organet som
fører tilsyn med at finansinstitusjonane innrettar seg etter dei
rettslege rammevilkåra som til kvar tid gjeld for finansmarknaden.
Mellom anna skal Kredittilsynet sjå til at lover og forskrifter
blir følgde.
Kredittilsynet skal, ifølgje kredittilsynslova
§ 8 andre ledd, kvart år gi Finansdepartementet ei melding om verksemda.
I meldinga omtalar Kredittilsynet organisatoriske forhold, rekneskap
og generelle spørsmål knytte til tilsynsarbeidet. Vidare blir det
gitt ein nærare omtale av arbeidet innanfor dei ulike tilsynsområda. Årsmeldinga
til Kredittilsynet følgjer denne meldinga som utrykt vedlegg. Sjå
meldinga for nærare omtale.
Hausten 2007 blei det klart at ei rekkje norske kommunar
hadde kjøpt finansielle instrument gjennom Terra Securities, og
at det førte til store tap for kommunane. Det blei klart at Terra
Securities hadde selt instrumenta med manglande informasjon om den
risikoen kommunane tok på seg. Saka førte til at Kredittilsynet
varsla inndraging av løyvet til Terra Securities, og Terra Securities
valde å krevje oppbod. Dette er kort oppsummert den såkalla Terra-saka
som har vore mykje omtala i media, og som har vekt politisk debatt.
Etter Terra-saka og ein interpellasjon i Stortinget 28. januar
2008 om ansvarsområdet og ressursane til Kredittilsynet har finansministeren
gjort ei vurdering av om noko skulle ha vore gjort på eit tidlegare
stadium enn det tidspunktet då Kredittilsynet greip inn i saka.
Tilsynet med verdipapirføretaka i Noreg er basert
på tre hovudpilarar:
Lover og forskrifter stiller krav om at dei
personane som skal drive verdipapirføretak, er eigna i den forstand
at dei har heiderleg vandel og nødvendig kompetanse. Føretaket må
dessutan ha nødvendig kapital.
Gjennom dokumentbasert tilsyn får Kredittilsynet
kvart kvartal verifisert at dei føretaka som er i verksemd, har
ein ansvarleg kapital som står i forhold til risikoen. Dei kvartalsvise
rapportane gir også viktige signal om føretak med sterk ekspansjon
eller andre utviklingstrekk som kan tilseie ekstra merksemd.
Stadleg tilsyn eller inspeksjon er det viktigaste verkemidlet
Kredittilsynet rår over. Det er basert på ein kombinasjon av dokument
frå føretaket og grundige samtalar med leiinga og medarbeidarane
i føretaket, som regel i føretaket sine eigne lokale. Det blir særleg
lagt vekt på at føretaket sjølv har ein god kontroll med alle delar
av eiga verksemd, ikkje minst den som rettar seg mot kundane.
Kredittilsynet får informasjon og signal om verksemda
til verdipapirføretaka frå mange hald, både frå kundar, andre føretak,
infrastrukturføretak som Oslo Børs og VPS og frå media. Ofte blir
spørsmål og uklare punkt oppklarte gjennom kontakt pr. telefon,
pr. brev eller ved møte.
Kredittilsynet siktar mot å gjennomføre minst
eit tjuetals inspeksjonar i verdipapirføretak kvart år. Inspeksjonane
endar opp i ein grundig rapport om forhold som føretaket må vurdere
nærare, og forhold som må rettast på. Etter eit tilsvar frå føretaket
blir det gitt ei kort, offentleg oppsummering av dei viktigaste
forholda som skal følgjast opp.
Tilsynet som Finansdepartementet og Kredittilsynet
fører med verdipapirføretaka, er under stadig utvikling og blir
påverka av det som skjer i marknaden og i føretaka nasjonalt og
internasjonalt. Det siste tiåret har det vore lagt stor vekt på
å verne investorane og på "god forretningsskikk" overfor kundane.
Av dei sju føretaka som dei siste ti åra har fått inndrege konsesjonen
sin på grunn av brot på reglane for god forretningsskikk, har seks
blitt oppdaga gjennom Kredittilsynet si eiga operative og førebyggjande
inspeksjonsverksemd. Eit av desse blei oppdaga då tilsynet inspiserte
Halden Kommunale Pensjonskasse og vidare følgde opp det verdipapirføretaket
som hadde utført verdipapirforvaltning for pensjonskassa på ein
måte som ikkje svara til krava i lova. Det sjuande føretaket er
Terra Securities ASA, der oppslag i pressa danna utgangspunkt for
at Kredittilsynet tok opp saka.
Blant dei utfordringane som både føretak og
tilsynet står overfor, er utviklinga av nye produkt og nye aktørar
som har dukka opp. Ofte kan nye aktørar mangle tilstrekkeleg intern
kultur for kontroll med å halde regelverk. Skifte i marknadene gjennom
periodar med mange emisjonar eller endringar i forholdet mellom marknadsplassane
og unoterte verdipapir representerer òg ei utfordring.
Nye produkt i Noreg spring gjerne ut av utviklingstrekk
i den internasjonale marknaden. I denne samanhengen er det viktig
at medarbeidarane i tilsynet har oppdatert kompetanse, og at tilsynet
kan bruke eit godt internasjonalt nettverk for å forstå regelverk
og forretningsmetodar i internasjonal samanheng.
Ei spesiell utfordring knyter seg til sal av produkt
som for det meste er utvikla i utlandet, og der det berre er den
reine rådgivings- og salsfunksjonen som ligg i verdipapirføretaket
som mellommann i Noreg.
Det er for eksempel karakteristisk for verdipapiriserte
innretningar og hedge-fond at dei primært involverer utanlandske
utskrivarar og mellommenn, eventuelt med ein norsk mellommann som
det siste leddet som frontar kunden. I og med at utskrivar og mellommenn
med unntak av det norske seljarleddet ikkje er under tilsyn i Noreg,
er tendensar i marknaden med omsyn til kva for produkt investorane
anbefaler og investerer i, mindre synlege. Det siste er altså eit
anna uttrykk for globaliseringa av økonomien enn når norske utskrivarar
sjølv utviklar finansielle produkt, ofte gjennom kopiering av internasjonale
produkt. Dei internasjonale finansinstitusjonane, særleg dei som
er baserte i USA, har dei siste åra utvikla nye finansielle instrument
for å avlaste motpartsrisiko. Sal av slike produkt auka sannsynet
for at også norske investorar dermed i auka grad ville kjøpe risiko.
Og det var nettopp det kommunane i Terra-saka gjorde.
Kredittilsynet har ei risikobasert tilnærming
i det operative tilsynet. Den operasjonelle risikoen, typisk risikoen
for at verdipapirføretaket ikkje opplyser om vesentlege sider ved
risikoen til investorane, er ei kontinuerleg utfordring for Kredittilsynet.
Den risikoen som materialiserte seg i Terra-saka, var ei følgje
av markant generelt verdifall i marknaden. Slik risikoane var skjulte
i dokumentasjonen til investorane, er det ikkje klart at Kredittilsynet,
om tilsynet hadde kome over produktet før tapa begynte å materialisere
seg, hadde kunna avdekkje risikoen som låg der. Ein kunne likevel
ha avdekt dei manglane i sjølve informasjonen til kundane som var ein
viktig del av grunnlaget for varsel om inndraging.
For å avdekkje liknande brot på verdipapirhandellova
når det gjeld vurderinga av innhaldet i produktet, måtte Kredittilsynet
ha gjennomført ein betydeleg meir omfattande og fullstendig gjennomgang
av korrespondanse med kundar og dokumentasjon om produkta enn det
som normalt blir gjort i samband med stadleg tilsyn. Det er verdt
å merke seg at dei produkta kommunane kjøpte, var svært kompliserte
og hadde ein innebygd risiko som det ville ha vore ressurskrevjande
å avdekkje. Talet på inspeksjonar i denne marknaden ville ha blitt
redusert mykje dersom tilsynsverksemda gjennomgåande skulle ha vore innretta
på ein slik måte som ville ha vore nødvendig i dette tilfellet.
Ein viktig del av tilsynsarbeidet er å undersøkje dei
regelmessige rapporteringane frå føretaka av kapitaldekning og av
rekneskap og balanse. Denne rapporteringa gir gode høve til å følgje opp
soliditeten i føretaka. Dessutan kan overraskande gode resultat
indikere stor risikotaking eller sal i strid med dei grunnleggjande
prinsippa om god forretningsskikk. Kva hovudinntening er i forhold
til investert kapital, er følgjeleg ein indikator. Det er på det
reine at Terra Securities ASA hadde ei ikkje ubetydeleg inntekt
på sal frå verdipapiriserte innretningar til kommunane. Dei kjem
likevel ikkje fram som avvik eller forskyvingar i rekneskapen. Vekst
i innteninga hadde dei fleste verdipapirføretak i perioden. Det
er berre ein meir inngåande analyse som kan vise meir spesifikt
kvar innteninga kjem frå. Slike analysar på meir kontinuerleg basis
for kvart enkelt føretak krev fleire medarbeidarar med innsikt og
erfaring enn det Kredittilsynet i dag har, særleg når ein ser på
den markante veksten i talet på føretak siste halvår. Talet på stikkprøver kjem
derfor an på kor mykje ressursar Kredittilsynet til kvar tid har.
Når det gjeld verdipapirmarknaden, har Noreg sidan
1980-talet hatt eit lovverk for verdipapirmarknaden som til ein
viss grad har vore strengare og har lege i forkant av utviklinga
elles i Europa. Med gjennomføringa av dei siste EØS-reglane og EU-direktiva
er det europeiske regelverket ytterlegare harmonisert når det gjeld å
sikre gode spelereglar og investorvern. Noreg har dei siste 10–15
åra også utvikla ein god standard for handheving av regelverket.
I 2007 kom både ny verdipapirhandellov og ny børslov på plass. Den
nye verdipapirhandellova skal sikre ei målretta og effektiv regulering
av handel i finansielle instrument. Viktig i denne samanhengen er det
at investeringsrådgiving er blitt løyvepliktig verksemd, noko som
inneber at investeringsrådgivarar er underlagde eit omfattande regelverk for
korleis interessene til investor skal sikrast i ein rådgivingssituasjon.
Desse lovreglane krev at rådgivaren skal gjennomføre ei "skikkavurdering"
ved finansiell rådgiving. Rådgivaren skal hente inn opplysningar
og vurdere om investeringa er i samsvar med investeringsmåla til kunden,
om kunden er finansielt i stand til å handtere risikoen, og om kunden
har nødvendig erfaring og kunnskap til å forstå risikoen. I den nye
lova er altså verdipapirføretaket sitt ansvar for å sikre kundens
interesser ytterlegare presisert. Dette ansvaret blir skjerpa dess
meir kompliserte produkta er, og dess mindre innsikt og finansiell
styrke investoren har. Kredittilsynet har vidare effektive sanksjonsmoglegheiter
dersom det har skjedd lovbrot.
Det er neppe mogleg å etablere ei så altomfattande
regulering og tilsynspraksis at ein alltid kan avdekkje forhold
som i Terra-saka på eit tidleg stadium. Førehandskontroll av enkelttransaksjonar
er naturlegvis ikkje mogleg, og heller ikkje ønskjeleg. Analysar
av endringar i marknadene kan gi tilsynsmyndigheita signal om at
bestemte område og produkt bør overvakast og eventuelt standardsetjast
i forkant for å gjere partane meir aktsame og forholda meir føreseielege.
Som nemnt ovanfor har dei stadlege tilsyna frå Kredittilsynet
oppdaga mange andre saker med brot på god forretningsskikk. Gjennom
inndraging av konsesjonar har tilsynet vore med på å redusere konsekvensane
for moglege kundar. Sjansen for å oppdage og hindre brot på god
forretningsskikk vil bli styrkt gjennom ei vidare styrking av den
kapasiteten og kompetansen Kredittilsynet kan ha som grunnlag for
si tilsynsverksemd. Det er sjølvsagt svært viktig med ein klar og
forståeleg reaksjon i etterkant overfor føretaket når grove feil
er avdekte og som signal overfor marknaden om lovforståinga.
Finansdepartementet sluttar seg til Kredittilsynet si
eiga påpeiking av tre forhold som det er særleg viktig å leggje
vekt på i prioriteringa av tilsynsarbeidet:
Større merksemd på
internasjonale endringar i strukturar, funksjonar og produkt i dei
internasjonale finansmarknadene, og kva innverknad slike endringar
har for aktørar i den norske verdipapirmarknaden.
Ytterlegare bruk av standardsetjing i marknaden som
gir opp kva for aktsemdsgrad lovgivinga føreset for konkrete produkt
som er på veg inn i den norske marknaden.
Effektiv handheving av lovverket.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er fornøyd med at
Regjeringen har bred omtale i Kredittmeldingen om Terra-saken og
tilsyn med verdipapirmarkedet i Norge. Disse medlemmer viser
til merknaden fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre i Budsjett-innst. S. nr. 6 (2007–2008):
"Disse medlemmer viser til at i forbindelse med saken
knyttet til Terra Securities høsten 2007 ble det avdekket at Kredittilsynets
siste kontroll av selskapet ble foretatt i 2001. Disse medlemmer vil
ikke på nåværende tidspunkt konkludere om hva som kunne vært gjort
annerledes i nevnte sak, siden saken ikke kan anses ferdig, men
disse medlemmer ber Regjeringen om at man i forbindelse med Kredittmeldingen
2007, som legges frem for Stortinget våren 2008, omtaler særskilt Kredittilsynets
kontrollvirksomhet og tilsynets oppfølging av de store aktørene
på finansmarkedet, herunder vurdere om dagens oppfølging fra Kredittilsynet
er tilfredsstillende."
Disse medlemmer mener på bakgrunn
av de erfaringer man har, bl.a. med bakgrunn i saken knyttet til
Terra Securities og den omtalen som er i Kredittmeldingen, at Regjeringen
må ha fokus på dette området, og at Kredittilsynet følger opp i
større grad.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er en klar sammenheng mellom en velfungerende markedsøkonomi
med stor økonomisk frihet og positiv velferdsutvikling. En viktig
forutsetning for at markedsøkonomien skal fungere og gi det bidrag
til velferdsutviklingen som vi ønsker, er at institusjoner bidrar
til å sikre gode kontrollrutiner og forutsigbare spilleregler. Disse
medlemmer mener at Kredittilsynet spiller en svært viktig
rolle når det gjelder å sikre god kontroll med markedet. Den såkalte
Terra-saken understreker viktigheten av dette. Disse medlemmer viser
til Interpellasjon reist av stortingsrepresentant Jan Tore Sanner
om Kredittilsynets rolle, besvart 28. januar 2008 av finansministeren. Disse
medlemmer mener det er behov for å styrke Kredittilsynet.
Dette kan dels skje ved at tilsynet får en friere stilling vis-à-vis
departementet. I tillegg mener disse medlemmer at
det også er nødvendig å tilføre tilsynet flere midler.
Det internasjonale valutafondet (International Monetary
Fund, forkorta IMF) har 185 medlemsland og er ein sentral aktør
i det internasjonale økonomiske samarbeidet. IMF er ein sjølvstyrande
institusjon under FN-paraplyen. IMF har eit hovudansvar for å fremje
stabiliteten i det internasjonale monetære systemet og er eit forum
for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske spørsmål.
Verksemda til IMF er konsentrert om tre hovudaktivitetar:
førebyggje kriser ved å overvake økonomien i medlemslanda, låne
til land som har betalingsbalanseproblem eller er i krisesituasjonar,
og gi teknisk assistanse. Saman med Verdsbanken speler IMF ei viktig
rolle i arbeidet for å lette gjeldsbetalingane for fattige land
og setje dei betre i stand til å nedkjempe fattigdom og realisere
FN sine tusenårsmål.
IMF er inne i ein fase med til dels store endringar i
verksemda. Nedgangen i utlån dei siste åra har gitt eit stort underskot.
Konsolideringa av den finansielle situasjonen, under leiinga av
Dominique Strauss-Kahn som ny administrerande direktør, opnar for
ein gjennomgang av IMF sine oppgåver på fleire område. Reforma av
kvotar og stemmerett vil, saman med utfallet av den finansielle
situasjonen, vere viktig med tanke på kva legitimitet og innverknad
organisasjonen kjem til å ha. IMF si verksemd i låginntektsland er
òg eit viktig tema som har fått mykje merksemd det siste året.
Pkt. 7.2 i meldinga gir ei generell oversikt
over oppgåvene til IMF og 7.3 ei oversikt over styresettet til organisasjonen.
Pkt. 7.4 omtalar aktuelle spørsmål som har vore til behandling i
IMF sidan førre kredittmelding. Pkt. 7.5 gir eit oversyn over særskilde
forhold som gjeld Noreg, og 7.6 i meldinga redegjer for informasjonen
til Stortinget om IMF-spørsmål.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, er tilfreds
med at IMF sine aktivitetar og låneprodukt no blir kritisk gjennomgått. Fleirtalet meiner målet
må vere at institusjonen reduserer sin aktivitet til det som ligg
i det opphavlege mandatet til IMF frå Bretton Woods. Fleirtalet meiner også
at det kan vurderast om oppgåver som ikkje ligg innanfor kjerneområdet,
kan gjennomførast av andre internasjonale institusjonar.
Fleirtalet meiner at Regjeringa
framleis må ha ei tydeleg rolle og synspunkt på dei "kvantitative vilkåra"
i låneprogrammet til IMF. Unødvendig strenge strukturelle krav frå
IMF må ikkje svekkje investeringar i helse, utdanning og infrastruktur
i fattige land. Derfor støttar fleirtalet Regjeringa
sitt arbeid med å få gjennomslag for IEO sine tilrådingar når det
gjeld strukturkondisjonalitet. Prinsipielt bør IMF redusere og avgrense
si rolle i låginntektsland. IMF har neppe kompetanse til å fylle
den utviklingspolitiske rolla fondet har fått tildelt dei siste
åra. Fleirtalet ber om at Regjeringa gir ei oppdatert vurdering
av desse spørsmåla i neste kredittmelding, spesielt kva nye høve
ein har for å fremme mindre bruk av strukturkondisjonalitet og til
å redusere IMF si rolle i låginntektsland. Fleirtalet viser
til at UNDP har stor legitimitet og kunnskap om utviklingsbehov
og risiko i låginntektsland og bør få ei større rolle på vegner av
det internasjonale samfunnet.
Fleirtalet er tilfreds med at
det skjer endring når det gjeld stemmevekta i IMF. Spesielt er tredobling
av basisstemmene og styrkt bemanning av kontora til dei afrikanske
styremedlemene demokratiske framsteg som vil betre IMF sin legitimitet.
Like fullt bør dette bare vere eit første steg. Fleirtalet ber
Regjeringa arbeide for å styrkje utviklingslanda si påverknadskraft
ytterlegare.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler
ikke flertallets frykt for IMFs krav overfor utviklingsland om liberalisering
og privatisering, når vi vet at dette vil være avgjørende for en
rekke utviklingsland for å komme ut av den situasjonen de befinner
seg i. Disse medlemmer viser til at kapitalisme og
det frie marked utvilsomt er det redskap som har løftet flest mennesker
ut av fattigdommen. Kina, Indonesia, Malaysia, Japan, Sør-Korea,
Vietnam, Brasil, Argentina og Tyrkia er gode eksempler på dette.
Disse medlemmer mener at man
kan stille spørsmål ved deler av IMFs virksomhet, spesielt knyttet
opp til om de økonomiske ordningene sett under ett faktisk hjelper
land ut av fattigdom. I tillegg bør man ha et kritisk blikk på organisasjonen
og kostnadene knyttet til byråkrati og administrasjon av IMF og
de økonomiske ordningene. Disse medlemmer er derfor glade
for at IMF har startet et arbeid med effektivisering og kostnadsbesparelser
knyttet til organisasjonen.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets merknader til St.prp. nr. 58 (2007–2008).
Komiteen har elles
ingen merknader, viser til meldinga og rår Stortinget til å gjere
følgjande
vedtak:
St.meld. nr. 19 (2007–2008) – Kredittmeldinga 2007
– blir å leggje ved protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 5. juni 2008
Reidar Sandal |
leiar og ordførar |