Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser
i meldingen til at arbeidsinnvandrere har arbeid som grunnlag for
oppholdet, mens andre innvandrere har familietilknytning, behov
for beskyttelse, humanitære forhold eller utdanning som grunnlag.
I meldingen brukes begrepet arbeidsinnvandrere både
om de som flytter til Norge for å arbeide, og om de som er her på
kortvarige oppdrag. Ut fra definisjonen vil sysselsettingen blant
arbeidsinnvandrerne være meget høy i begynnelsen av oppholdet. For
de som velger å bli her over lengre tid, vil den langsiktige tilknytningen
til arbeidslivet være avhengig av mange faktorer, blant annet hva
slags arbeid de rekrutteres til, strukturelle endringer i arbeidslivet,
økonomiske konjunkturer, innvandrernes utdanningsbakgrunn og generelle
tilpasningsevner og vår evne til å inkludere dem i samfunnet.
Innvandringen til Norge har variert fra år til
år. Det gjelder både for arbeidsinnvandring og for innvandring med
grunnlag i behov for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag.
Nettoinnvandringen i 2006 og 2007 var henholdsvis 23 700 og 39 700
personer. Dette er de høyeste nettoinnvandringstallene som noensinne
er registrert. Det er innflyttingen til Norge som øker. 61 800 flyttet
til landet i 2007 mot 45 800 i 2006. De høye innvandringstallene
må blant annet ses i sammenheng med sterk etterspørsel etter arbeidskraft.
Ved inngangen til 2007 var det 415 000 innvandrere
og etterkommere etter innvandrere i Norge, noe som tilsvarer 8,9 pst.
av befolkningen. Av disse var 341 800 innvandrere og 73 500 etterkommere.
De aller fleste arbeidsinnvandrerne i Norge
kommer fra nærområdene, spesielt fra de andre nordiske landene,
Polen og de baltiske landene. Om lag ni av ti tillatelser til arbeidsinnvandrere blir
gitt til personer fra EØS/EFTA-området, mens hver tiende arbeidstillatelse
blir gitt til borgere av tredjeland, dvs. land utenfor EØS/EFTA-området.
Langt de fleste er menn. I disse tallene er nordiske borgere ikke
med, ettersom de ikke behøver noen tillatelse. I fjerde kvartal 2006
var vel 181 000 lønnstakere med utenlandsk bakgrunn sysselsatte
og registrert bosatte i Norge, hvorav 33 500 hadde nordisk bakgrunn.
I tillegg kommer vel 51 000 lønnstakere som ikke var registrert
bosatte i Norge, hvorav i overkant av 20 000 hadde nordisk bakgrunn.
Arbeidsinnvandrere er særlig brukt i landbruket, i
bygg og anlegg, i industrien og i hotell og restaurant.
De fleste arbeidsinnvandrere bosetter seg ikke, men
er i landet i mindre enn seks måneder. Mange av disse kommer tilbake
året etter. Erfaringen fra første halvdel av 1990-tallet er at mer enn
2/3 av de arbeidsinnvandrerne som bosetter seg i Norge, reiser ut
av landet innen ti år.
Arbeidsinnvandrere har høy yrkesdeltakelse. Lønnsveksten
for gruppen nyankomne arbeidsinnvandrere har gjennomgående vært
noe lavere enn lønnsveksten for alle arbeidstakere. Lønnsnivået
ser ut til å variere mye. En ikke ubetydelig andel oppgir å være
betalt under tarifflønn. Bruken av velferdsytelser blant arbeidsinnvandrere
fra de nye EU-landene er lavere enn for gjennomsnittet av nyankomne
innvandrere.
Arbeidsmigrasjon er ikke et nytt fenomen. Et felles
nordisk arbeidsmarked siden 1954 har bidratt til å øke fleksibiliteten
i arbeidsmarkedene i Norden. Også i et lengre historisk perspektiv
har Norge opplevd arbeidsmigrasjon, særlig i samband med den store
utvandringen til Nord-Amerika. De første gruppene av pakistanske,
tyrkiske, indiske og nordafrikanske arbeidsinnvandrere kom på slutten
av 1960-tallet. EØS-avtalen fra 1994 gjorde Norge til en del av et
stort område med fri bevegelse av arbeidskraft. Enklere regler for
arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området siden begynnelsen
av inneværende tiår har også økt arbeidsinnvandringen fra disse
landene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen
og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen,
Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Venstre,
Vera Lysklætt, viser til at arbeidsinnvandringen til Norge
har økt betraktelig de siste årene. Komiteen er kjent
med at dette har bidratt til å dempe presset i norsk økonomi og derved
også forlenge den sterke konjunkturoppgangen landet har hatt den
senere tid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig med Regjeringen
i at både Norge og Europa de nærmeste årene kommer til å trenge
arbeidskraft, og at dette er en utfordring for både bedrifter og
offentlig sektor.
Flertallet mener at det samtidig
er et behov for en langsiktig strategi for å bygge opp og beholde god
norsk kompetanse innenfor eksempelvis byggebransjen og andre bransjer
hvor det er særlig stor tilstrømming av arbeidsinnvandrere, for å
sikre stabilitet også i perioder hvor tilstrømmingen av arbeidsinnvandrere
er mindre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at det er viktig å få satt i verk forslagene som er
lagt frem i meldingen så raskt som mulig. Flertallet viser
til at enkelte tiltak, som for eksempel overgangsordningene relatert
til EØS og forslag knyttet til nordområdene, kan iverksettes tidligere
enn 1. januar 2010.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at iverksetting av
forslagene som er lagt fram i meldingen må skje på et tidligere
tidspunkt enn 1. januar 2010, slik det er blitt antydet. I tillegg mener disse
medlemmer det er mulig å legge til rette for forsøk når
det gjelder enkelte av forslagene. Dette vil kunne fremskynde nødvendige
endringer så raskt som mulig. Disse medlemmer viser
til forslag under punkt 6.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
på prinsipielt grunnlag at det ideelt sett burde være en friest
mulig bevegelse over landegrensene av varer, tjenester, kapital
og arbeidskraft.
Den norske velferdsstaten er etter disse
medlemmers mening en enorm utfordring med hensyn til migrasjon
og global folkeforflytning, og utgjør en viktig forskjell mellom
for eksempel Dubai og Norge på arbeidsinnvandringsområdet. Disse
medlemmer viser til at den altomfattende velferdsstaten
gjør at arbeidskraftsimport som kan være lønnsom for en enkeltbedrift,
kan være et tapsprosjekt for skattebetalerne. Dette kan for eksempel
skje dersom en arbeidsinnvandrer mister jobben, og ender opp med
å leve på norske sosiale ordninger resten av livet.
Disse medlemmer ønsker å se nærmere
på hvorvidt det finnes noen løsninger som gjør at det kan bli bedre
samsvar mellom hva som lønner seg for enkeltbedriften, og hva som
lønner seg for skattebetalerne. Disse medlemmer ser at
Regjeringens forslag til inntektskriterium kurerer noen av de verste
symptomene i dagens system, men disse medlemmer ønsker
i utgangspunktet et system som tar problemet ved roten.
Disse medlemmer viser til at
prismekanismen kan brukes for å sikre at arbeidsinnvandring som er
bedriftsøkonomisk lønnsom, alltid også vil være samfunnsøkonomisk
lønnsom innenfor velferdsstatens rammer, hvis man krever at arbeidsgiveren
må dekke enhver fremtidig bruk av velferdsordninger knyttet til
arbeidsinnvandreren og dennes familie. Disse medlemmer ser at
de fleste bedrifter vil ha problemer med å garantere for enhver
potensiell fremtidig bruk av offentlige velferdsordninger knyttet
til sine arbeidstagere fra tredjeland, men antar at forsikringsselskapene
vil kunne stille opp slik at den enkelte arbeidsgiver kan forsikre
seg mot en slik risiko. En viktig forutsetning for ordningen er
at arbeidsinnvandrere fra tredjeland avskjæres fra muligheten til
å kunne opparbeide seg permanent opphold i Norge, slik disse
medlemmer gjorde i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) til Ot.prp. nr.
75 (2006–2007). Disse medlemmer ser at forslaget
om helt ny arbeidsinnvandringsordning må sees i sammenheng med disse
medlemmers øvrige innvandringspolitikk, særlig på asylområdet,
slik denne politikken fremkommer i Innst. O. nr. 42 (2007–2008).
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en arbeidsinnvandringsordning
overfor tredjeland der arbeidsgiver overtar ethvert nåværende og fremtidig
finansielt ansvar fra staten knyttet til arbeidsinnvandrers bruk
av norske velferdsordninger."
Disse medlemmer vil i resten
av innstillingen ta utgangspunkt i dagens ordning og Regjeringens
konkrete endringsforslag.
Disse medlemmer reagerer på at
de første gruppene av pakistanske, tyrkiske, indiske og nordafrikanske
innvandrere som kom til Norge på slutten av 1960-tallet omtales
som "arbeidsinnvandrere". Disse medlemmer viser til
at Norge i motsetning til Tyskland, Nederland og Danmark aldri hadde
noen gjestearbeiderordning. Tvert imot kom de første pakistanske
innvandrerne til landet på turistvisum, noe som blant annet dokumenteres
i Dagbladets artikkel "Ingen kan hjelpe pakistanerne i Oslo" fra
8. juni 1971. Pakistanerne omtalt i denne artikkelen fikk bli, etter
å ha mottatt hjelp fra Røde Kors og andre veldedige organisasjoner.
En gruppe pakistanske "turister" som kom til Finland samme år, var
imidlertid ikke like heldige – de ble nemlig deportert ved hjelp
av et chartret fly.
Hovedstrategien for å møte den framtidige etterspørselen
etter arbeidskraft, hindre fattigdom og videreutvikle velferdssamfunnet,
er å mobilisere de innenlandske arbeidskraftsressursene. Mobilisering
av innenlandske ressurser skal skje gjennom en rekke tiltak som
bidrar til å redusere arbeidsledighet, sykefravær, uføre- og tidligpensjonering,
ufrivillig deltid samt øke inkluderingen av utsatte grupper. Denne
politikken er nærmere omtalt blant annet i St.meld. nr. 5 (2006–2007)
Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, St.meld. nr.
6 (2006–2007) Om seniorpolitikk, St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid,
velferd og inkludering, samt gjennom Handlingsplan for integrering
og inkludering av innvandrerbefolkningen og Handlingsplan mot fattigdom
som ble lagt fram sammen med statsbudsjettet for 2007, se St.prp.
nr. 1 (2006–2007) for Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Arbeids- og velferdspolitikken og utdanningspolitikken
skal legge til rette for at den innenlandske arbeidsstyrken blir
så stor som mulig og at den utnyttes så godt som mulig. Arbeids-
og velferdspolitikken skal bidra til at alle innenlandske borgere
i yrkesaktiv alder som kan delta i arbeidslivet, skal få mulighet
til det. Utdanningspolitikken skal bidra til at utdanningskapasiteten
og utdanningssammensetningen er tilpasset de ulike behovene for
kvalifisert arbeidskraft som oppstår innenfor ulike næringer og
bransjer.
Arbeidsinnvandringens tradisjonelle rolle har først
og fremst vært å dekke behov i arbeidsmarkedet som på kort sikt
ikke kan dekkes innenlands. Arbeidsinnvandringspolitikken har bidratt
til at norske virksomheter har fått bedre tilgang til arbeidskraft,
både når det gjelder arbeidsstyrkens størrelse og kompetanse.
Arbeidsinnvandring er mindre egnet til å løse
de langsiktige utfordringene som følger av befolkningens aldring.
En viktig årsak til det er at dersom arbeidsinnvandrere bosetter
seg permanent, vil arbeidsinnvandring ikke uten videre føre til
endring i det langsiktige forholdet mellom antall forsørgede og
antall forsørgere.
Aldringen av befolkningen vil medføre et økt
behov for helse- og omsorgstjenester. Regjeringens hovedstrategi
for å møte arbeidskraftbehovet er å sørge for en tilstrekkelig innenlandsk
utdanningskapasitet innenfor helse- og omsorgssektoren, gjennom
tiltak i arbeidslivet som bedre ledelse, tilbud om hele stillinger
mv. og gjennom kompetansetiltak. Det er ikke aktuelt med målrettet
rekruttering av helse- og sosialpersonell fra utviklingsland, jf.
St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening (Omsorgsmeldingen).
Komiteen vil påpeke
at økt arbeidskraftbehov i hovedsak skal dekkes av innenlandsk arbeidskraft
og at arbeidsinnvandring kun skal være et supplement.
Komiteen viser til at blant annet
reduksjon av sykefravær og ufrivillig deltidsarbeid vil frigjøre arbeidskraftreserver.
Komiteen støtter meldingens intensjon
om å få flere i arbeid og færre på trygd, og ser det som viktig
at det gjennom arbeids- og velferdspolitikken og utdanningspolitikken
legges til rette for at den innenlandske arbeidsstyrken blir så stor
som mulig og at den blir brukt så godt som mulig. Komiteen slutter
seg til at hovedstrategien for å møte den fremtidige etterspørselen
etter arbeidskraft, hindre fattigdom og videreutvikle velferdssamfunnet,
er å mobilisere de innenlandske arbeidskraftressursene, slik flere
tidligere stortingsmeldinger omtaler. Komiteen viser
til partienes respektive merknader og forslag i Innst. S. nr. 158
(2006–2007), jf. St.meld. nr. 5 (2006–2007) Opptjening og uttak av
alderspensjon i folketrygden, Innst. S. nr. 200 (2006–2007), jf.
St.meld. nr. 6 (2006–2007) om seniorane – ein viktig ressurs i norsk
arbeidsliv og Innst. S. nr. 148 (2006–2007), jf. St.meld. nr. 9
(2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering. Komiteen viser
også til partienes respektive merknader og forslag til Handlingsplan
for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen og Handlingsplan
mot fattigdom som ble lagt frem sammen med statsbudsjettet for 2007, jf.
Budsjett-innst. S. nr. 5 (2006–2007), Budsjett-innst. S. nr. 15
(2006–2007) og St.prp. nr. 1 (2006–2007) Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker
at trygdestatistikk viser at det blir stadig flere som står utenfor
arbeidslivet av helsemessige årsaker, og at økningen skyldes stadig
flere personer innenfor uføreordningen og flere på yrkesrettet attføring.
Over 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder mottar en eller annen form
for trygd, og det er en markant økning i den yngste aldersgruppen
(18–24 år). Disse medlemmer tror at mange av disse
ville kunne delta i arbeidslivet hvis det i større grad legges til
rette for det.
Disse medlemmer viser til den
store arbeidskraftreserven i eldreomsorgen som ligger i lave brøkstillinger
for mange ansatte, både i hjemmehjelpstjenesten og institusjonsomsorgen,
som gjerne vil arbeide mer. Ved å øke stillingsbrøkene vil det bli
tilgjengelig mer arbeidskraft som igjen vil bedre tilbudet og derved
kvaliteten i eldreomsorgen. Disse medlemmer vil i
den forbindelse påpeke at 44 pst. av kvinner og 13 pst. av menn
i dag jobber deltid, og at det sannsynligvis er et stort potensial
i å bekjempe ufrivillig deltid.
Komiteen viser til
at det særlig er i den delen av arbeidsmarkedet hvor det rekrutteres
ufaglært arbeidskraft at det kan være utfordringer knyttet til å
fortrenge innenlandsk. Stor tilgang på utenlandsk arbeidskraft kan
likeledes gjøre det vanskeligere å finne jobb for utsatte grupper
i den innenlandske befolkningen som står utenfor arbeidslivet, når
disse konkurrerer i de samme delene av arbeidsmarkedet.
Komiteen mener det er svært viktig
at tilgangen på utenlandsk arbeidskraft ikke blir en sovepute når
det gjelder arbeidet med å mobilisere den innenlandske arbeidskraften.
Komiteen har merket seg at det
som er avgjørende for de langsiktige samfunnsmessige effektene av
arbeidsinnvandring, er om arbeidsinnvandrerne bare blir her midlertidig
eller om de bosetter seg permanent og eventuelt sammen med familien. Komiteen viser
til at ved permanent bosetting vil arbeidsinnvandring ikke bare
bidra til økt produksjon, men også til at befolkningen øker. Større
befolkning betyr at flere har behov for varer og tjenester slik
som helsevesen og eldreomsorg etter hvert som de blir eldre.
Komiteen viser til at det ikke
er grunnlag for å anta noe sikkert om ytelser fra velferdsordningene
til arbeidsinnvandrere, på lengre sikt. Det er etter komiteens mening
likevel viktig å merke seg de erfaringer en har fra tidligere perioder
med arbeidsinnvandring. Disse viser at en høy andel av de arbeidsinnvandrerne
som kom tidlig på 1970-tallet, ble uførepensjonister til tross for
høy yrkesdeltakelse de første årene i Norge. Dette illustrerer at
den langsiktige tilpasningen kan bli en annen enn den kortsiktige
tilpasningen. Komiteen vil påpeke at den langsiktige
yrkesdeltakelsen er avhengig av at arbeidsinnvandrerne er godt integrert
i arbeidsmarkedet, og at velferdspolitikken er tilrettelagt på en
slik måte at den oppmuntrer til arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er viktig
å lære av erfaringene fra arbeidsinnvandringen på 70-tallet og tilby
en mer målrettet integrering for arbeidsinnvandrere og deres medfølgende
familie. Det er viktig at integreringspolitikken også tar høyde
for at flere blir i landet permanent.
Flertallet mener det er viktig
å ta hensyn til at de fleste arbeidsinnvandrerne stiller med dårligere
forutsetninger enn norske arbeidstakere når det gjelder språk, kultur
og sosial innsikt i det norske samfunnet. For å sikre en god og
stabil bruk av arbeidsinnvandrernes arbeidskraft og for å unngå
belastninger i trygde- og sosialbudsjettet på lengre sikt, er flertallet enig
i at det er behov for å vurdere om tilretteleggingen bør bli bedre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det ikke er en offentlig oppgave å finansiere eventuelle integreringsordninger
overfor arbeidsinnvandrere. Disse medlemmer mener
at bedriftene som importerer arbeidskraft, har et selvstendig ansvar
overfor dem de henter til landet.
Siden 1954 har Norge vært del av et felles nordisk
arbeidsmarked, og har siden 1994 deltatt i det åpne europeiske arbeidsmarkedet
innenfor EØS/EFTA-området. Gjennom EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen
har Norge gitt sin tilslutning til målet om økt mobilitet over landegrensene
mellom disse landene. Gjennom det europeiske arbeidsmarkedet har
om lag en halv milliard mennesker formelt rett til å kunne komme,
arbeide og bo i Norge uten særlige restriksjoner. Det gir mulighet
for tilgang til en stor potensiell arbeidsstyrke. I drøftingen av
en politikk for arbeidsinnvandring er det nødvendig å skille mellom
innvandring fra EØS/EFTA-området, som i stor grad er fri, og innvandring
fra tredjeland, som i langt større grad styres gjennom nasjonale
regler.
Sammenliknet med de andre nordiske landene har
Norge mottatt svært mange arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene.
Det skyldes hovedsakelig at Norge de siste årene har hatt høy etterspørsel
etter arbeidskraft, kombinert med et høyt relativt lønnsnivå for
store grupper arbeidstakere. Tilgangen avhenger også av situasjonen
i avsenderlandene. Mange land i Europa sliter med høy arbeidsledighet
eller har lavere inntektsnivå enn gjennomsnittet for Europa. Dette
gir et potensial for fortsatt utstrømming av arbeidskraft fra disse
landene.
Det nordiske og det europeiske arbeidsmarkedet vil
trolig også framover ha stor betydning for Norge. Det er grunn til
å regne med at migrasjonsstrømmene også framover vil påvirkes av
konjunkturutviklingen i vårt eget land og i våre nærområder. I denne
sammenhengen er den økonomiske utviklingen i de landene vi rekrutterer
mye arbeidskraft fra i dag særlig viktig, herunder i de andre nordiske
landene, i de nye medlemslandene i EU og i Tyskland. Etter hvert som
de nye medlemslandene nærmer seg de gamle EU-landenes velferdsnivå
vil det kunne bli mer krevende å rekruttere arbeidskraft fra disse
landene, selv om relative forskjeller i lønnsnivå vil kunne være
en drivkraft til arbeidsmigrasjon i mange år framover. På dette området
er det betydelig usikkerhet, spesielt om en ser noen år fram i tid.
Over tid vil også aldringen av befolkingen i
Europa påvirke hvor mange arbeidsinnvandrere som norske bedrifter
vil kunne tiltrekke seg fra dette området. På den annen side vil
arbeidstilbudet kunne påvirkes positivt av EUs videre arbeid for
et mer fleksibelt arbeidsmarked og mulige framtidige utvidelser
av EU. Samlet sett er det liten grunn til å vente at mulighetene
for å rekruttere arbeidskraft i det europeiske arbeidsmarkedet vil
svekkes drastisk de nærmeste årene.
Komiteen er kjent
med rådsforordning 1612/68 om fri bevegelighet for arbeidstakere
mv. og viser til at EØS-borgere skal ha samme prioritet til stillinger
som innenlandsk arbeidskraft. Komiteen viser til
prinsippet om at det bare skal gis tillatelse til tredjelandsborgere
når det ikke finnes tilgjengelig arbeidskraft med den kompetansen
arbeidsgiveren har behov for i landet eller EØS/EFTA-landene. Komiteen vil
fremheve at Norge er en del av det felles europeiske arbeidsmarkedet
og sterkt påvirket av de stadig mer vidtgående harmoniseringene
av regelverket og den økonomiske politikken i EU. Komiteen er
enig i at politikkutvikling i EU fremover vil være av betydning
for det norske regimet for arbeidsinnvandring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at innvandringspolitikk ikke er en del av EØS-avtalen, og at
Norge for eksempel ikke er bundet av EU-direktivet 2003/86/EF om familieinnvandring
eller annen samordning av innvandringspolitikken overfor tredjeland. Disse
medlemmer viser til at dette betyr at politikkutviklingen
i EU fremover ikke vil ha like avgjørende betydning for det norske
regimet for arbeidsinnvandring, som det har for EU-landene. Disse
medlemmer viser til at Felleserklæring fra avtalepartene
i forbindelse med EØS-komiteens beslutning nr. 158/2007 om innlemming
av europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF i avtalen slår fast
at:
"bosettingsrettigheter for tredjelandsborgere faller
utenfor avtalens anvendelsesområde, med unntak av rettigheter som
gis gjennom direktivet (2004/38/EF) til tredjelandsborgere."
I meldingen understrekes at det er en grunnforutsetning
at arbeidsinnvandrere skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som
befolkningen ellers. Sosial dumping, svart arbeid og illegal innvandring
er problemer som kan følge i kjølvannet av eller forsterkes av økt
arbeidsinnvandring.
Arbeidet for å sikre likeverdige lønns- og arbeidsvilkår
er viktig både for at arbeidsinnvandrerne ikke skal arbeide under
uakseptable vilkår og for å beskytte arbeidstakere og seriøse virksomheter
mot urettferdig konkurranse. Gode arbeidsforhold bidrar til at arbeidsinnvandrerne blir
integrert i det norske arbeidslivet.
Økt bruk av arbeidskraft fra utlandet, og særlig et
større innslag av utenlandske tjenesteleverandører, kan innebære
en utfordring for arbeidsmarkedet og den norske arbeidslivsmodellen
i årene framover.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er av den oppfatning at
arbeidsinnvandring er et gode for norsk næringsliv og at dette ikke
må få negative konsekvenser for det norske arbeidsmarkedet. Flertallet er
positivt til at vilkårene for å kunne arbeide i Norge fortsatt skal
være basert på avtalene forhandlet frem av partene i arbeidslivet.
Flertallet er kjent med at arbeidsinnvandringen
fra de nye EU-landene har vært svært mannsdominert. Flertallet mener
det er viktig at kvinnene fra de nye EU-landene kan få seg heltidsjobb
slik at en i større grad unngår at det arbeides uregistrert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er naturlig at arbeidsinnvandrere flytter videre til andre land
når prosjektene de jobber på i Norge er avsluttet, og at tjenesteimport
kan være et godt alternativ til mer permanent arbeidsinnvandring. Disse
medlemmer påpeker at det ikke er noen selvfølge at arbeidsinnvandrere
tar med seg ektefelle og barn til Norge den tiden de jobber her,
og vil derfor ikke overdrive betydningen av å integrere ektefeller
og barn til arbeidsinnvandrere. Disse medlemmer vil
dessuten poengtere at arbeidsinnvandrere med høy utdannelse og høy lønn
erfaringsmessig er lettintegrerte. Disse medlemmer mener
at bedrifter som importerer innvandrere, selv må dekke de sosiale
kostnadene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sitt forslag
under punkt 6.5.2 om å styrke Arbeidstilsynet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at Arbeidstilsynets budsjett er styrket i flere omganger
av denne Regjeringen, senest med 10 mill. kroner for 2008. Økningen
skal bidra til ytterligere forsterket tilsynsinnsats og til å styrke etatens
arbeid med å gi samlet, målrettet og god informasjon. Gjennom tiltakene
fra handlingsplanen har Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet også
fått flere og sterkere virkemidler til bruk i sitt tilsyn. Dette
gjelder ikke minst adgangen til å bruke pålegg, stansing og tvangsmulkt
når de fører tilsyn med lønns- og arbeidsvilkår etter allmenngjøringsloven
og utlendingsloven. Flertallet viser til at dette,
sammen med økte bevilgninger til å styrke bemanningen, har ført
til et langt mer effektivt tilsyn enn tidligere.
Siden arbeidsinnvandringen på 1970-tallet har Norge
endret seg i retning av et mer flerkulturelt samfunn med en aktiv
integreringspolitikk. Regjeringens integreringspolitikk skal bidra
til å sikre en stabil samfunnsutvikling og legge til rette for at
innvandrerbefolkningen har like muligheter som befolkningen for
øvrig til å bidra og delta i arbeidslivet og i samfunnet. Målrettede integreringstiltak
skal gi starthjelp til arbeidsinnvandrere for å oppnå dette.
Hovedtyngden av den sterkt økte arbeidsinnvandringen
de siste årene kommer fra nærliggende land i Europa. Trolig vil
mange etter hvert returnere til sine hjemland etter å ha arbeidet
i Norge i en begrenset periode. Samtidig må det tas høyde for at
en større andel av arbeidsinnvandrerne i framtiden vil kunne bli
værende i Norge over lengre tid eller permanent.
Behovet for særskilte tiltak for at de arbeidsinnvandrerne
som ønsker å bli her, kan delta i arbeids- og samfunnsliv over tid,
vil variere med den enkeltes kulturelle, språklige og utdanningsmessige
bakgrunn. Både for den enkelte arbeidsinnvandreren og for samfunnet
samlet, er det viktig at arbeidsinnvandrerne og deres familiemedlemmer
som bosetter seg permanent i landet, har høy yrkesdeltakelse over
livsløpet, samt deltar i samfunnet på lik linje med den øvrige befolkningen.
Innvandrernes egen aktivitet og bruk av mulighetene som finnes,
er vesentlig for en vellykket integrering.
Arbeidsinnvandringen vil ha betydning for befolkningsutviklingen
og for samfunnsutviklingen i stort. Den vil blant annet sette økte
krav til boligbygging og utbygging av offentlige tjenester. Innvandringen
vil også påvirke Norge kulturelt og sosialt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at
inkludering og deltakelse i nærmiljøet bør vektlegges sterkere siden
dette er blant de viktigste forutsetningene for at arbeidsinnvandrerne og
deres familier skal trives. Meldingen legger opp til at målrettede
integreringstiltak skal gi starthjelp til arbeidsinnvandrere, og flertallet vil
fremheve viktigheten av det gode arbeidet som gjøres av de frivillige
organisasjonene. Flertallet mener at i tillegg til
viktige informasjonstiltak og opplæringstiltak som det offentlige
gjennomfører på dette feltet, er frivillige organisasjoners innsats
og aktiviteter i enda sterkere grad enn til nå relevante for at
samfunnet skal nå integreringsmålene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at arbeidet med
integrering tas opp i meldingen, men er enige med enkelte organisasjoner
som har uttalt seg i saken i at dette gis en relativt beskjeden plass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker
at integrering kun er en problemstilling for arbeidsinnvandrere
som oppholder seg i Norge over en lengre periode. Disse medlemmer vil
derfor gå imot kostbare integreringstiltak, som for eksempel gratis
norskundervisning, til personer som erfaringsmessig uansett bare
kommer til å oppholde seg i Norge i en kortere periode. Disse
medlemmer mener at bedrifter som importerer innvandrere, selv
må dekke de sosiale kostnadene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil bemerke at integrering
og språkopplæring er viktig også for arbeidsinnvandrere, og ikke
minst for deres eventuelle familie som måtte følge med. Press på boligtilbudet
i mange kommuner skaper ekstra utfordringer med bosetting av både
arbeidsinnvandrere, flyktninger og asylsøkere – og dermed også for
integreringsarbeidet. Generelt må kommunene bli bedre til å utnytte
startlånet. Her har staten ved Husbanken en utfordring. Disse
medlemmer mener videre at det er behov for en gjennomgang
av vilkårene for startlån. I en slik gjennomgang bør det blant annet
vurderes om startlån kan gis som støtte til depositum. Mange leietakere,
for eksempel arbeidsinnvandrere, er i stand til å betjene månedlige
husleieutgifter, men mangler ofte kapital til å innløse et større
depositum.
Globalisering kan ses på som en prosess der
verden knyttes tettere sammen ved en stadig raskere og mer omfattende
flyt av informasjon, varer, tjenester, kapital og personer. Bedre
kommunikasjonsmuligheter, både gjennom tele- og datakommunikasjon
og lettere adgang til å forflytte seg over landegrensene, påvirker
både mulighetene og behovet for arbeidsmigrasjon. Veksten i multinasjonale
konserner har medført et økende antall arbeidstakere som forflytter
seg over landegrenser innenfor samme konsern.
Globalisering øker mulighetene både til å flytte personer
og å flytte virksomheter. Å flytte virksomheter er lettest innenfor
vareproduksjon, mens man ved tjenesteproduksjon oftere er nødt til
å flytte menneskene. Men også her har den teknologiske utviklingen
ført til at muligheten for fjernarbeid har økt kraftig.
Graden av internasjonalisering og dermed mobilitet
er ikke like stor i alle markeder. Generelt er den internasjonale
mobiliteten i arbeidsmarkedene mindre enn i kapital- og produktmarkedene.
Det skyldes blant annet at globale arbeidsvandringer fortsatt er
sterkt regulert. Nedbygging av slike hindringer, som blant annet har
funnet sted innenfor EØS/EFTA-arbeidsmarkedet, vil derfor ha stor
betydning for migrasjonen. Samtidig er det grunn til å anta at de fleste
vil ønske å forbli i kjente sosiale og kulturelle omgivelser selv
om det legges bedre til rette for å ta arbeid i andre land.
Migrasjonsstrømmene avhenger ikke bare av de barrierene
som finnes, men også av mange andre faktorer som for eksempel økonomisk
og sosial utvikling og utjevning mellom land. Økende utdanningsnivå
i mange land, generelt bedre språkkunnskaper og høyere kunnskap
om andre land, vil kunne føre til at flere personer ser mulighetene
til å forbedre sine livsbetingelser gjennom internasjonal mobilitet.
Komiteen viser til
EU-kommisjonens melding fra høsten 2006 om de demografiske utfordringene
i Europa, og til forventningene om at den samlede befolkningen i
EU vil bli noe mindre og at gjennomsnittsalderen vil øke betydelig. Komiteen viser
til at dette i hovedsak skyldes at fødselsraten i EU-landene er
lav, at mange snart vil bli alderspensjonister, at det blir en sterk
økning i antall eldre over 80 år og at det er en økende nettoinnvandring
fra tredjeland til EU-landene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil bemerke at det finnes
et stort utviklingspotensial i migrasjon. Europa trenger arbeidskraft,
og mennesker kommer hit med kunnskap og kompetanse, samtidig som
de fører ressurser tilbake til hjemlandet. Flertallet mener
arbeidsmigrasjon skaper positive drivkrefter, og at migrasjonspolitikk,
handelspolitikk, utviklingspolitikk og bistandspolitikk kan sees
i en positiv sammenheng. Flertallet vil også peke
på at arbeidsmigrasjon og utvikling henger sammen, og både opprinnelsesland
og mottakerland vil i de fleste tilfellene være økonomisk tjent
med kontrollert migrasjon. Flertallet vil imidlertid
peke på utfordringen med å unngå tapet av den kompetansen som fattige
land sårt trenger.
Flertallet mener det er viktig
at arbeidskraft med høyere utdanning lettere kan få tilgang til det
norske arbeidsmarkedet. Det norske behovet og den enkeltes ønske
må balanseres mot behovet tredjeland har for å beholde egen utdannet arbeidskraft. Flertallet mener
at i den grad norske myndigheter og norske virksomheter, private
og statlige, fører en aktiv rekrutteringspolitikk overfor aktuelle
arbeidstakergrupperinger i tredjeland, må det bilateralt inngås avtale
om kompensatoriske ordninger. Flertallet mener dette
er nødvendig for å unngå "hjerneflukt" som vil tappe tredjeland
for arbeidskraft som er avgjørende for å skape grunnlag for vekst
og utvikling i disse landene. Flertallet minner også
om at det er hjemlandet som har tatt de økonomiske belastningene
med å utdanne arbeidskraften. Flertallet vil understreke
at slike bilaterale avtaler kan medvirke til at det internasjonalt
blir etablert ordninger som kan sikre tredjeland mot intellektuell
utarming.
Flertallet viser til at en kompensasjonsordning overfor
avsenderlandet for hjerneflukt vil kunne være viktig i fremtiden. Flertallet viser
i den forbindelse til den varslede migrasjonsmeldingen fra utviklingsministeren
og mener det er naturlig at utredning av en ev. kompensasjonsordning
omtales der.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, antar at høyt utdannet arbeidskraft og
personer som velger en akademisk karriere og som ønsker seg til
Norge, legger vekt på det norske samfunns fortrinn i sine vurderinger. Små
lønnsforskjeller og et samfunn med generelt høyt utdanningsnivå
er fortrinn som dette flertallet mener må framheves
og tas vare på. I den grad norske myndigheter trenger å føre en aktiv
rekrutteringspolitikk overfor personer med høy utdanning, må det
norske solidariske velferdssamfunnet med små forskjeller framheves.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenige i at Europa på lengre sikt trenger generell arbeidsinnvandring
fra tredjeland.
Disse medlemmer vil vise til
at mye av den tidlige arbeidsinnvandringen fra ikke-vestlige land
som Tyrkia og Marokko har vist seg å være et rent tapsprosjekt for
Europa. I 1955 inngikk Vest-Tyskland en avtale med Italia om å la
italienske arbeidere jobbe midlertidig som såkalte gjestearbeidere
("Gastarbeiter"). Avtalen ble raskt en suksess, og vesttyske myndigheter
bestemte seg for å utvide avtalen til å også gjelde andre land.
Tilsvarende avtaler ble inngått med Spania og Hellas i 1960, Tyrkia
(1961), Marokko (1963), Portugal (1964), Tunisia (1965) og Jugoslavia
(1968). Tyskland var langt ifra det eneste landet som hadde slike
ordninger for gjestearbeidere, blant annet Nederland og Danmark
rekrutterte et stort antall gjestearbeidere først fra Spania og
Italia, og noen år senere fra Tyrkia og Marokko. Tyskland, Nederland
og Danmark avviklet gjestearbeiderordningen etter oljekrisen i 1973.
Et par år tidligere, i 1970, hadde Danmark innført en såkalt innvandringsstopp overfor
land som ikke inngikk i ordningen. Frem til 1973 hadde en stor andel
av gjestearbeiderne flyttet frem og tilbake mellom hjemlandet og
Europa i det som da ble beskrevet som et "sirkulært flyttemønster",
og man forventet derfor at de aller fleste gjestearbeiderne skulle
flytte tilbake til hjemlandet når gjestearbeiderordningen opphørte.
Imidlertid var det det motsatte som skjedde. Mens mange gjestearbeidere
tidligere hadde ektefelle og barn i hjemland som Tyrkia og Marokko,
ble disse nå hentet til Europa, slik at man etter 1973 opplevde
en dramatisk vekst i det som raskt ble en permanent ikke-vestlig
innvandrerbefolkning.
Disse medlemmer vil påpeke at
det i en altomfattende sosialdemokratisk stat kan være et stort
gap mellom det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og det som er
bedriftsøkonomisk lønnsomt. Arbeidskraftsimport som i en kort periode
var lønnsom for en liten bedrift, kan innenfor rammene av velferdsstaten
i neste omgang påføre skattebetalerne enorme utgifter til uføretrygd
og sosialhjelp. Disse medlemmer mener at de norske
velferdsordningene og rettssystemet må endres på sikt slik at innvandrere
gis sterkere integreringsincentiver, og at det bør bli bedre samsvar
mellom arbeidsinnvandring som er bedriftsøkonomisk lønnsom og samfunnsøkonomisk
lønnsom. Disse medlemmer mener at tjenesteimport
kan være et godt alternativ til arbeidsinnvandring, og at økt frihandel
kan redusere innvandringspresset mot den vestlige verden.
Komiteen viser til
komiteens enstemmige Innst. S. nr. 182 (2007–2008) jf. Dokument
nr. 8:91 (2007–2008), hvor Regjeringen ble bedt om å vurdere om
det er riktig å igangsette en prosess for å belyse Norges utfordringer
når det gjelder en helhetlig migrasjonspolitikk i lys av utviklingen
i Europa. Komiteen viser til Stortingets behandling
av saken 8. april 2008, og er glad for at arbeids- og inkluderingsministeren
bekreftet at han vil komme tilbake til Stortinget med en egen migrasjonsmelding.
Meldingen påpeker at det er helt avgjørende
for om arbeidstakere i andre land vurderer det som aktuelt å søke
arbeid i Norge, at det er arbeid å få og at det lønnes godt. Men
også andre forhold har betydning.
Norge har flere konkurransefortrinn i et internasjonalt
arbeidsmarked, som for eksempel et familievennlig og velorganisert
arbeidsliv, gode jobbmuligheter for ektefelle, gode offentlige velferdsgoder,
trygghet og nærhet til natur. FN rangerer Norge som et av verdens
beste land å bo i. Det er flere forhold som samlet sett bidrar til
at Norge kommer godt ut, blant annet et høyt bruttonasjonalprodukt
pr. innbygger, lav arbeidsledighet, lav kriminalitet og en lav andel
av befolkningen under fattigdomsgrensen, høyere grad av likestilling
mellom kjønnene enn i mange andre land og relativt god tilgang på velferdstjenester
som for eksempel helsetjenester.
Kunnskapen om våre konkurransefortrinn vil kunne
være av stor betydning for våre muligheter til å rekruttere arbeidskraft
fra utlandet. På den annen side er Norge et geografisk sett perifert land
med et språk få bruker. En sammenpresset lønnsstruktur i Norge vil
også bety at enkelte høyt utdannete grupper kan tjene mer i en del
andre land enn her i Norge.
Nasjonale barrierer for mobilitet, eksempelvis gjennom
de kravene som norske myndigheter stiller for at utlendinger skal
kunne komme til Norge for å arbeide, og hvor lett det er å få innpass
og bli en del av samfunnet, vil kunne påvirke Norges attraktivitet
som innvandringsland. Utformingen av regelverk og saksbehandling
ved innreise, som først og fremst er relevant for tredjelandsinnvandrere,
kan også ha betydning.
Også de generelle livsvilkårene for innvandrere og
deres etterkommere, herunder integreringspolitikken, har betydning
for vår evne til å tiltrekke oss den arbeidskraften vi har behov
for. Det fordrer en integreringspolitikk som legger til rette for
at de arbeidsinnvandrerne som ønsker å bli her, får samme muligheter
som befolkningen for øvrig. Den norske befolkningens holdninger til
innvandring og mangfold kan også påvirke utlendingers ønske om å
bosette seg i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i de senere år er gjort en rekke grep for å legge
til rette for økt arbeidsinnvandring til Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen
Bondevik II i 2002 og 2003 iverksatte en rekke tiltak som gjorde
det lettere å øke arbeidsinnvandringen til Norge. Disse medlemmer har
også merket seg at Regjeringen fra 2008 har satt i verk flere forenklingstiltak
ved rekruttering av faglært arbeidskraft fra tredjeland.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, erkjenner at behovet for
arbeidskraft vil variere over tid og er fornøyd med at den nylig
vedtatte utlendingsloven er utformet som et rammeverk hvor hovedprinsippene
for arbeidsinnvandring nedfelles direkte i loven, og at en utdypende
forskriftsendring forutsettes å lette tilpassingen til raske endringer
i arbeidsmarkedet. Flertallet viser til partienes respektive
merknader i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) Utlendingsloven.
Flertallet viser til at det er
en rekke faktorer som påvirker Norges muligheter til å tiltrekke seg
arbeidskraft fra utlandet. Individuelle faktorer som familieforhold,
personlig nettverk, jobbmuligheter og muligheter for økt livskvalitet har
betydning for migrasjonsstrømmene. Flertallet er
likevel kjent med at det på mange områder har vært for store barrierer
som har vanskeliggjort tilværelsen for arbeidsinnvandrerne. Flertallet vil
peke på faktiske forhold som strenge regler, for lang saksgang,
for komplisert regelverk og liten fleksibilitet i håndteringen av
regelverket. Flertallet er tilfreds med at Regjeringen
nå tar tak i en rekke relevante problemstillinger og mener at de
foreslåtte tiltakene vil gjøre det lettere for næringslivet å tiltrekke seg
nødvendig arbeidskraft. Flertallet er enig i at det
samlet sett er liten grunn til å vente at mulighetene for å rekruttere
arbeidskraft i det europeiske markedet vil svekkes drastisk de nærmeste
år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er kjent med at arbeidsgiverne
ikke alltid får tak i den arbeidskraften det er størst behov for.
Selv om Norge er et attraktivt land for dem med lave kvalifikasjoner,
søker de høykvalifiserte seg gjerne dit hvor de får bedre betalt
for kompetansen. Disse medlemmer viser til at den
sammenpressede lønnsstrukturen i Norge gjør landet lite attraktivt
for de velutdannede. Disse medlemmer mener Regjeringen
må ta denne problemstillingen på alvor dersom Norge i fremtiden
skal kunne vedlikeholde og videreutvikle velferdsstaten til å bli
en kunnskapsnasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig å legge
vekt på rekruttering av arbeidskraft med høyere kompetanse. Det
har lenge vært mangel på arbeidskraft i store deler av norsk arbeidsliv,
og disse medlemmer mener det er viktig at Regjeringen
evner å profilere Norge og norske arbeidsplasser.
Disse medlemmer viser til at
Norge er i en situasjon med mangel på høyt kvalifisert arbeidskraft. Disse
medlemmer mener derfor at utenlandske studenter som har
fullført høyere utdanning i Norge, bør få rett til arbeidstillatelse
i inntil 5 år. Disse medlemmer mener en slik ordning
vil være positiv både for Norge og for studenten. Studenten vil
få mulighet til å øke sin kompetanse og arbeidserfaring. Ordningen
vil dessuten fungere som et incentiv for å fullføre studiene.
Disse medlemmer mener at det
må utvikles en mer aktiv politikk for å tiltrekke svært høyt kompetent
arbeidskraft og studenter på doktorgradsnivå til Norge. Det må utarbeides
en egen nasjonal strategi for dette, samt at det er viktig at det
utvikles systematisk kunnskap om Norges status i det internasjonale
arbeidsmarkedet.
I dag er det slik at Norge ofte taper i konkurransen
i forhold til land som Canada og Storbritannia, til tross for at
Norge årlig kåres til ett av verdens beste land å bo i. Disse
medlemmer viser til at Norge har en spesialistkvote for
å kunne rekruttere kompetanse fra ikke-EU-land. Denne kvoten er
på 5 000 personer. Det er et tankekors at Norge frem til oktober
2006 har rekruttert kun 1 542 spesialister. Disse medlemmer mener
at det må drives oppsøkende virksomhet utenfor landets grenser i
større grad enn i dag, med informasjon om muligheten for arbeid
og studier i Norge, og forskningsinstitusjonene må styrkes for å
tiltrekke seg flere utenlandske forskere. Disse medlemmer viser
til forslag under pkt. 6.2.2 med forslag om en nasjonal strategi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i kapittel 5.2.2 om at arbeidsgivere som ønsker
å rekruttere utenlands, må stå for markedsføringen av dette selv.
Meldingen viser til at en av de sterkeste drivkreftene
bak arbeidsmigrasjon er muligheten den enkelte ser for å bedre sin
og familiens levestandard. Den individuelle gevinsten kan være størst
for mennesker med liten eller ingen fagutdanning som kommer fra
land med høy arbeidsledighet og lavt lønnsnivå. For disse kan også
risikoen være høy, ikke minst når de ved opphold over lengre perioder
møter krav om språkkunnskaper og tilpasning til ukjente forhold
i arbeids- og samfunnsliv. Arbeidsledighet og avhengighet til velferdsstaten
kan bli resultatet dersom man ikke klarer denne tilpasningsprosessen.
I en del innvandrergrupper som opprinnelig kom til
Norge som arbeidsinnvandrere i første halvdel av 1970-tallet, er
deltakelsen i arbeidslivet, særlig blant kvinner, relativt lav,
og bruken av velferdsytelser høy. At medfølgende ektefelle deltar
i arbeidslivet er viktig, blant annet for å hindre at disse husholdningene
gjennomgående får en lavere inntekt enn resten av befolkningen.
Arbeidsledigheten blant innvandrerne fra de nye EU-landene er liten
og bruken av velferdsordninger er så langt beskjeden. Utviklingen
på dette området må likevel følges nøye med sikte på å forebygge
at den enkelte faller ut av arbeidslivet.
Komiteen viser til
meldingens problematisering rundt utviklingseffektene av arbeidsmigrasjon
fra fattige avsenderland og mener Regjeringen må være svært oppmerksom
på at fattige mennesker, særlig kvinner, er sårbare overfor utnyttelse,
tvangsarbeid og i verste fall menneskehandel, i en migrasjonssituasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener Regjeringen må være
opptatt av de spesielle forholdene som enkelte arbeidsmigranter
i landet vårt lever under, og ber Regjeringen iverksette ytterligere
tiltak.
Komiteen viser til
at polske arbeidstakere i Norge mener at språkvansker er den største
hindringen for å komme inn på det norske arbeidsmarkedet.
Komiteen mener det er viktig
å unngå at mennesker blir utnyttet og brukt som billig, ufaglært arbeidskraft.
Det gjelder for eksempel hvis en au pair brukes som underbetalt
hushjelp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med at stiftelsen
Atlantis, som driver Norges største au pair-formidling, er bekymret
fordi mange unge jenter selv ordner sitt au pair-opphold via nettformidling.
Representant for stiftelsen mener alle som kommer til Norge som
au pair, bør komme gjennom en seriøs formidler. Disse medlemmer er
kjent med at dette gjøres i USA. Disse medlemmer er
også kjent med at UDI har blitt kontaktet om dette, men at det av kapasitetshensyn
ikke har blitt hensyntatt.
Disse medlemmer viser til sitt
forslag under punkt 6.1.2 om å be Regjeringen vurdere godkjenningsordninger
og regelverk med hensyn til det å være au pair i Norge.
For arbeidsgivere ligger det store potensielle gevinster
knyttet til mulighetene for å rekruttere arbeidskraft fra utlandet.
Arbeidsinnvandring betyr først og fremst at næringslivet får økt
tilgang til arbeidskraft og kompetanse. Samtidig tar arbeidsgivere
et ansvar og en risiko når de rekrutterer og ansetter arbeidskraft
fra utlandet. Det kan for eksempel være vanskelig å vurdere den
utenlandske kompetansen. Det er i mange tilfeller også kostnadskrevende
å rekruttere fra utlandet, selv om en forventning om å begrense veksten
i lønnskostnadene kan være en grunn til å bruke utenlandsk arbeidskraft.
I de fleste tilfellene vil derfor rekruttering av arbeidskraft fra
utlandet framstå som en alternativ strategi som først prøves ut
etter at det har vist seg umulig å besette en ledig stilling med
innenlandsk arbeidskraft.
Mulighetene for arbeidsinnvandring påvirker næringslivets
rammevilkår og bedriftenes valg og strategier på kort og lang sikt.
Alternativt til å rekruttere og ansette arbeidstakere fra utlandet, kan
bedriftene velge å kjøpe tjenester fra utlandet eller å flytte ut
hele eller deler av virksomheten til utlandet.
Komiteen viser til
at for visse grupper faglærte er det et skjerpet kompetansekrav.
For tiden gjelder dette religiøse ledere som imamer og nasjonalitetskokker.
Når det gjelder nasjonalitetskokker,
er komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, kjent med at enkelte arbeidsgivere har møtt store
hindringer og opplevd mye frustrasjon i møtet med norske myndigheter
når det gjelder både saksbehandlingstid og vurdering av om kriterier
er oppfylt. Flertallet mener det bør åpnes for større
grad av fleksibilitet i forvaltningen av slike saker.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at ulike lands fagutdanningstradisjoner
bør tillegges vekt. Disse medlemmer er i tvil om
meldingen tar tilstrekkelig hensyn til disse faktorene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
imot at enhver restaurant og enhver moské fritt skal kunne importere
arbeidskraft fra ikke-vestlige land uten at de samtidig påtar seg den
finansielle risikoen knyttet til dette. Disse medlemmer viser
til at ordningen med nasjonalitetskokker har vært gjenstand for
omfattende misbruk, og mener enhver arbeidsinnvandringsordning skal
bygge på norske interesser, og ikke være et smutthull for innvandrere
som ønsker å hente hele storfamilien til Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sitt forslag under
punkt 6.1.2 om å be Regjeringen endre reglene for arbeidstillatelse
som faglært/spesialist, slik at kravene til kompetanse i større grad
bestemmes av arbeidsgiverne.
Disse medlemmer viser til Regjeringens forslag
om at høyt kvalifiserte spesialister og nøkkelpersonell defineres
som personer med tilbud om lønn over et visst nivå. Disse
medlemmer viser til at enkelte organisasjoner mener at lønnsnivået
som er blitt antydet fra Regjeringens side, ligger på et altfor
høyt nivå.
Disse medlemmer er ikke enige
i Regjeringens forslag og viser til sitt alternative forslag under
punkt 6.1.2 om å be Regjeringen sørge for at de krav som stilles
til arbeidsgivere, må fyller vilkårene etter lov om offentlige anskaffelser, dvs.
at de kan fremlegge attester for merverdi og skatt, og som overholder
lovbestemte krav innen helse, miljø og sikkerhet.
Arbeidsmigrasjon bidrar ikke nødvendigvis til
å tappe avsenderlandene for arbeidskraft som de selv har behov for.
I mange tilfeller vil det kunne bidra til redusert arbeidsledighet
og til å dempe negative effekter som følger av et stort overskudd
på arbeidskraft. Det kan hevdes at innlemmelsen i det felles europeiske
arbeidsmarkedet i 2004 ga de nye medlemslandene en mulighet for bedring
av nasjonale arbeidsmarkeder.
I tillegg bidrar arbeidsmigrasjon med inntekter
i utenlandsk valuta som sendes til hjemlandet, etablering av samarbeid
og nettverk mellom avsenderland og mottakerland, og teknologioverføring
og høyere kunnskapsnivå når innvandrere returnerer eller setter
i gang virksomhet i sine hjemland.
Enkelte avsenderland opplever at viktig kompetanse
forsvinner ut av landet. Problemer knyttet til hjerneflukt er særlig
alvorlig innenfor helse- og omsorgssektoren og på grunn av de akutte
behovene for denne typen arbeidskraft i en del fattige land. Det
er tatt en rekke internasjonale initiativer de siste årene for å
motvirke at det globale underskuddet av helsepersonell får særlig negative
utslag for fattige land. Norge deltar aktivt i denne prosessen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til forslag
om arbeidsinnvandring fra tredjeland og synspunktene som er knyttet
til utviklingsperspektivet i meldingen. Flertallet er
opptatt av utviklingseffektene av arbeidsmigrasjon fra fattige avsenderland. Flertallet støtter
meldingens synspunkter på de positive og de negative sidene som
avsenderlandene kan oppleve med hensyn til arbeidsmigrasjon, og
er enig i at problemer knyttet til hjerneflukt er særlig alvorlig
innenfor helse- og omsorgsyrkene.
Flertallet vil fremheve at Norge
må jobbe for omfattende internasjonale retningslinjer når det gjelder
migrasjon og rekruttering spesielt av helsepersonell. Flertallet er
opptatt av at ressursfordelingen mellom fattige og rike i verden ikke
må gjøres enda skjevere av norsk arbeidsinnvandringspolitikk, men
at den heller må bidra til å finne tiltak som kan være med å utjevne
forskjellene.
Flertallet viser til de tiltak
som er implementert i EU om forsvarlig rekruttering av nøkkelpersonell
og mener disse bør følges også i Norge. Flertallet mener
det også er viktig at fokus rettes mot midlertidig arbeidsinnvandring (sirkulær
migrasjon).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen i meldingen trekker frem tre grunner til at Norge
bør satse på egen rekruttering av helsepersonell fremfor rekruttering
fra tredjeland, nemlig den globale situasjonen med mangel på helsepersonell
i en rekke land, det planleggingsmessige perspektivet som tilsier
at vi har god nok tid til å legge til rette for innenlandsk rekruttering,
og at Norge bør unngå å dekke varige behov for en yrkesgruppe fra
utlandet. Disse medlemmer tolker dette som at masseimport
av utenlandsk helsepersonell ikke er en aktuell problemstilling.
Innenlands bidrar arbeidsinnvandring i første
rekke til å dekke etterspørsel etter arbeidskraft, fjerne flaskehalser
i produksjonen og begrense pressproblemer i økonomien. På lengre
sikt kan mangfold i arbeidslivet også bidra til å vitalisere arbeidsmarkedet
og økonomien gjennom å tilføre ny kompetanse, nye perspektiver og
økt kreativitet. Samtidig fører økt sysselsetting til økte inntekter.
Dette, sammen med en vekst i befolkningen som følge av innvandring,
gir økt etterspørsel etter varer og tjenester, som igjen øker behovet
for arbeidskraft. I et langsiktig perspektiv kan det tenkes at etterspørselen
etter arbeidskraft øker like mye som den ekstra tilgangen av arbeidskraft.
Bruttonasjonalproduktet vil øke, men virkningen på bruttonasjonalprodukt
pr. person kan bli tilnærmet nøytral.
De økonomiske virkningene av arbeidsinnvandring
over tid vil være forskjellig avhengig av om arbeidsinnvandrerne
bare blir her midlertidig eller bosetter seg permanent og eventuelt
sammen med familie. Midlertidig arbeidsinnvandring som følger konjunkturene
og som bidrar til å fylle kortsiktige behov i arbeidsmarkedet, bidrar
til økt fleksibilitet og økt kapasitet i arbeidsmarkedet. Avgjørende
for de langsiktige samfunnsmessige effektene av permanent arbeidsinnvandring
er først og fremst utviklingen i langsiktig yrkesaktivitet og produktivitet
hos arbeidsinnvandrerne som velger å bli her, samt graden av familiegjenforening
og yrkesfrekvensen til eventuelle familiemedlemmer. Økt varig arbeidsinnvandring
vil gi en økning i befolkningen, men høyere folketall gir ikke økt velstand
i seg selv. Større befolkning innebærer at flere må forsørges, og
flere har behov for varer og tjenester som eldreomsorg og helsevesen
etter hvert som de blir eldre.
Produktiviteten vil blant annet avhenge av hvilke
kvalifikasjoner innvandrerne har. Jo mer kvalifisert arbeidskraften
er, jo større vil produktivitetseffekten kunne være. Erfaringer
viser at høyt faglig kvalifiserte innvandrere takler de integreringsmessige
utfordringene på en bedre måte enn innvandrere med lavere fagkompetanse.
Det reduserer de sosiale kostnadene knyttet til arbeidsinnvandring.
Hvor lett innvandrerne integreres i arbeidslivet vil avhenge av
mange forhold, blant annet hvilken type kompetanse som allerede
finnes innenlands.
Det kan også være grunn til å spørre om arbeidsinnvandringen
bidrar til produktivitetsendringer i økonomien samlet. Selv om det
er vanskelig å si noe spesifikt om størrelsen av en slik effekt,
er det likevel grunn til å tro at arbeidsinnvandring, som handel
på tvers av grensene, bidrar til en mer effektiv global arbeidsdeling
og dermed en større samlet produksjon.
De innenlandske virkningene av arbeidsinnvandring
kan fordele seg ulikt mellom ulike innenlandske grupper. For bedrifts-
og kapitaleiere vil økt innvandring være et gode, ettersom økt tilgang
på arbeidskraft generelt vil begrense veksten i lønnsnivået. Blant
innenlandske arbeidstakere vil noen grupper kunne oppleve økt konkurranse
om jobbene som følge av arbeidsinnvandring, mens andre grupper kan
oppleve økende etterspørsel etter egen kompetanse, for eksempel
som følge av at flaskehalser fjernes.
Generelt er det slik at de gruppene som likner mest
på arbeidsinnvandrerne, vil være mest utsatt for konkurranse. Ufaglært
arbeidskraft kan relativt lett erstattes med lavt kvalifiserte arbeidsinnvandrere.
Det er derfor særlig i den delen av arbeidsmarkedet hvor det rekrutteres ufaglært
arbeidskraft at det kan være utfordringer knyttet til fortrengning
av ledig innenlandsk arbeidskraft.
Høy yrkesdeltakelse blant arbeidsinnvandrere som
blir i landet, vil også være avhengig av at arbeidsinnvandrere får
god informasjon om det norske samfunnet, muligheter for å lære
norsk og at de bruker de mulighetene som finnes. Behovet vil variere
mellom ulike grupper arbeidsinnvandrere, og tiltak bør tilpasses
de enkelte gruppenes behov. Tiltak som informasjon og norskopplæring
bidrar til å legge grunnlaget for en mer stabil utnyttelse av arbeidskraften
for de som blir i landet gjennom å bidra til å øke den enkeltes
omstillingsevne ved konjunkturendringer og framtidige strukturelle
endringer. Et flertall av dem som familiegjenforenes med arbeidsinnvandrere,
er kvinner. Det er viktig at også disse kvinnene får mulighet til
å bidra i samfunnet gjennom deltakelse i arbeidslivet. Barna til
arbeidsinnvandrerne som blir i landet, må gis samme muligheter og
rettigheter som andre barn.
Sosial dumping kan følge i kjølvannet av økt
arbeidsinnvandring. Etter Regjeringens vurdering er det sosial dumping
av utenlandske arbeidstakere både ved brudd på helse-, miljø- og
sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard,
og når lønn og andre ytelser er uakseptabelt lave sammenliknet med
hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er i tråd med
allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder. Sosial dumping er
i tillegg uheldig for andre arbeidstakere og virksomheter i Norge
fordi det kan føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig
press på opparbeidete rettigheter og svekket rekruttering til særlig
utsatte yrker og bransjer, og fordi seriøse bedrifter kan tape oppdrag
og kunder til useriøse aktører.
Flere forhold tilsier at en i forbindelse med
økt arbeidsinnvandring også må rette oppmerksomhet mot svart arbeid
og illegal innvandring. For det første viser erfaring at det i tilknytning
til store legale arbeidskraftsstrømmer også vil kunne følge en illegal
innvandringsstrøm. For det andre vil de illegale innvandrerne kunne være
villige til å ta arbeidsoppgaver til en lavere lønn enn nordmenn.
For det tredje vil det, dersom svart arbeid og illegal arbeidsinnvandring får
lov til å utvikle seg over tid, kunne skapes grunnlag for annen
kriminalitet. Gjennom handlingsplanen mot sosial dumping arbeides
det på bred front for å motvirke slike mulige utviklingstrekk. Tiltak
for å motvirke og avsløre svart arbeid er også en viktig del av
Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet, med vektlegging
av samarbeid mellom de berørte etatene.
I meldingen legges det til grunn at politikken
for arbeidsinnvandring utformes innenfor rammene av det norske velferdssamfunnets
institusjoner og ordninger. Store migrasjonsstrømmer over lang tid
vil kunne kreve en vurdering av innrettingen både på inntektssikringsordninger
og velferdstjenester. Den utviklingen vi har sett så langt, tilsier
imidlertid ikke at det er behov for å drøfte dette nå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Econ og
Menons beregninger av hvordan næringsstrukturen vil utvikle seg
fram mot 2025. Flertallet peker på at deres framskriving
kun tar utgangspunkt i at arbeidsstyrken ikke vil vokse vesentlig
fremover. Med dette utgangspunktet erkjenner flertallet at
omstillingsbehovet i mange næringer vil kunne bli påvirket av omfanget
av arbeidsinnvandringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at andelen arbeidsinnvandrere
innen helse- og omsorgstjenester er beskjeden, da bare 1 pst. av de
samlede arbeidstillatelsene ble gitt til personer som har tatt arbeid
innen helse- og omsorgstjenester. Disse medlemmer mener Regjeringen
må intensivere arbeidet med å få flere av arbeidsinnvandrerne i
Norge til å ta jobb innenfor helse- og omsorgsyrkene.
Disse medlemmer viser til sine
forslag under punkt 6.4.2
om å be Regjeringen
arbeide aktivt overfor land med overskudd på helsearbeidere i Øst-Europa for
å gjøre det enklere for disse å ta arbeid innenfor helse- og omsorgsyrkene.
om å innføre opplæringsprogram for innvandrere
i forlengelsen av introduksjonsordningen, der disse etter norsk-,
samfunns- og arbeidslivsopplæring kan fortsette direkte inn i opplæring som
for eksempel helsefagarbeidere.
Komiteen vil peke
på at mange av arbeidsinnvandrerne som har bosatt seg her, har flyttet
fra Norge etter en tid. Bare en fjerdedel av arbeidsinnvandrerne
som kom fra EU-land på 1990-tallet har blitt boende. Komiteen vil
bemerke at forholdene etter EU-utvidelsen nok har endret dette bildet
siden arbeidsinnvandringen nå vesentlig har kommet fra EU-land med
lavere levestandard enn Norge. Komiteen er enig i
at hvor mange som vil bli boende er avhengig av forholdene på arbeidsmarkedet,
men at det må antas at et betydelig antall vil etablere seg i Norge
uansett.
Komiteen mener det er viktig
at Norge greier å tiltrekke seg arbeidsinnvandrere med de ønskede kvalifikasjoner
og med høy yrkesdeltakelse. Komiteen mener det er
avgjørende at Regjeringen på ulike måter bereder grunnen for en
god integrering i arbeidsmarkedet og fører en velferdspolitikk som
oppmuntrer til arbeid.
Komiteen vil peke på at mangfold
og impulser fra utenlandske arbeidstakere i seg selv kan være med
på å fremme nyskaping, innovasjon og næringsutvikling. Komiteen er
positiv til at meldingen trekker frem gründere i Silicon Valley
som et eksempel på dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen
Bondevik II igangsatte prosjekt med å gi bidrag til arbeidsledige
innvandrere som ville starte egen virksomhet. Disse medlemmer mener
gründersenteret i Drammen har ført til mange positive etableringer
og ønsker at slik virksomhet skal stimuleres ytterligere.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres opplegg ved behandlingen av statsbudsjettet for 2007,
der bevilgningen til dette formålet ble foreslått hevet med 30 mill.
kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slår
fast at impulser fra noen kulturer er mer positive enn andre. Disse
medlemmer viser til rapporten "America’s New Immigrant Entrepreneurs"
fra Duke-universitet som på den ene siden viser at innvandrergründere
står for en betydelig andel av gründervirksomheten i Silicon Valley,
mens rapporten på den annen side slår fast at innvandrergründerne
i dalen i all hovedsak kommer fra India, Kina og Taiwan. Disse
medlemmer viser til at Norge også har innvandrergrupper
som utmerker seg i positiv og negativ retning, og de innvandrergruppene
som potensielt kunne tilført Norge viktige impulser, foretrekker
andre land enn Norge. Etter disse medlemmers syn
fremstår det klart at innvandrere fra land som tilhører den islamske
kulturkrets er blant de innvandrerne som er vanskeligst å integrere
i Norge, som i Europa for øvrig. Disse medlemmer vil
i den forbindelse vise til sine merknader om dette i Innst. O. nr.
42 (2007–2008) om ny norsk utlendingslov.
Et hovedmål for arbeidsmarkedspolitikken er
å bidra til høy yrkesdeltakelse og god utnyttelse av arbeidskraften.
Utformingen av arbeidsmarkedspolitikken tilpasses norske bedrifters
og virksomheters behov for arbeidskraft. For å sikre at arbeidsinnvandring
bidrar til å fylle behovet for arbeidskraft, ønsker Regjeringen
å videreføre en arbeidsinnvandringspolitikk hvor det er bedrifter og
virksomheter som avgjør hvem som rekrutteres fra utlandet. Der det
er nødvendig å ha særskilt regelverk, må det utformes slik at arbeidsgivere
som har behov for det, kan rekruttere arbeidskraft på en enklere
og mer effektiv måte enn i dag. Saksbehandlingstiden bør være så
kort som mulig for alle typer tillatelser for arbeid. Det er i denne
sammenhengen ønskelig å utvikle ordninger som gir arbeidsgivere
større ansvar for å vurdere arbeidstakernes kompetanse og bedre
muligheter til å ansette utenlandsk arbeidskraft uten at myndighetene
vurderer kompetansen på forhånd.
Der innvandringen er regulert, skal virksomhetenes
behov for arbeidskraft fortsatt danne grunnlag for tillatelser til
arbeid, innenfor rammer fastlagt av myndighetene. Det vil på denne bakgrunnen
være naturlig å videreføre hovedprinsippet i dagens regelverk for
tredjeland om at det skal foreligge et konkret arbeidstilbud fra en
arbeidsgiver før tillatelse for arbeid innvilges. Søknad om tillatelse
bør kunne fremmes fra Norge i større grad enn i dag.
Komiteen er enig i
at det er et hovedmål for arbeidsmarkedspolitikken å bidra til høy
yrkesdeltakelse og god utnyttelse av arbeidskraften. Komiteen mener
det er viktig å videreføre prinsippet i dagens regelverk for tredjeland
om at det skal foreligge et konkret arbeidstilbud fra en arbeidsgiver
før tillatelse for arbeid innvilges.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det er
ulike måter å søke om arbeidstillatelse på, og at de som kan søke
fra Norge, fremmer søknaden til politiet der de bor. Flertallet er
kjent med at søkerne kan bli bedt om å møte personlig ved fremsettelse
av søknaden. Flertallet mener det skaper unødvendig
frustrasjon og tidsspille for mange søkere og arbeidsgivere når
denne praksisen håndheves strengt. Flertallet ber
derfor Regjeringen vurdere bestemmelsen om personlig oppmøte ved
fornyelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sitt forslag under
punkt 6.1.2 hvor Regjeringen bes om å utrede muligheten for visum
med lang varighet for ansatte i bedrifter som er lokalisert både i
Norge og i utlandet.
Disse medlemmer viser videre
til sitt forslag samme sted om å be Regjeringen se nærmere på de
skatte- og avgiftsmessige utfordringene som knytter seg til flytting
av personell over landegrensene.
Det eksisterer i dag mange nettsteder som inneholder
informasjon om det norske arbeidsmarkedet og om søknadsprosessen.
Mange arbeidstakere og arbeidsgivere synes likevel at informasjonen
som gis på nettet er fragmentert og uoversiktlig, at den ikke er
utfyllende nok og er på for få språk. Det er behov for å utvikle
en strategi for samordnet og utvidet informasjon til utenlandske
arbeidstakere eller tjenesteleverandører som ønsker seg til Norge,
og til norske arbeidsgivere eller oppdragsgivere som ønsker å benytte
utenlandsk arbeidskraft eller tjenesteleverandører.
Det er et mål å presentere relevant informasjon på
en bedre tilgjengelig og mer helhetlig og brukervennlig måte. Bedre
og mer samordnet informasjon forutsetter innsats på flere områder, også
utover det som gjelder rettigheter og plikter for arbeidstakere
og arbeidsgivere. Det er en utfordring for alle berørte instanser
når en legger til grunn at informasjonsansvaret skal følge sektoransvaret.
Komiteen er kjent
med at mange arbeidsinnvandrere synes det er vanskelig å finne tilgjengelig
og god informasjon om det norske arbeidsmarkedet og søknadsprosessen. Komiteen viser
til det nylig etablerte servicesenteret for utenlandske arbeidstakere
i Oslo og mener opprettelsen av dette fører til at både arbeidsgivere
og arbeidstakere slipper å gå fra det ene offentlige kontoret til
det andre. Komiteen mener det er behov for flere
slike kontor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ber Regjeringen i den forbindelse særlig vurdere å etablere et servicesenter
for arbeidsinnvandrere i Stavanger, etter modell fra servicesenteret
i Oslo.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at UDI
har et eget servicesenter for utenlandske arbeidstakere på Tøyen
i Oslo, der Politiet, Utlendingsdirektoratet (UDI), Arbeidstilsynet
og Skatteetaten er representert. Dette senteret har blitt en stor
suksess, og Rogaland fylkeskommune og Stavanger-regionen Næringsutvikling
har bedt om at det opprettes et tilsvarende senter i Stavanger. Disse
medlemmer viser til at Rogaland er den regionen etter Oslo
som har flest arbeidsinnvandrere, og ønsker at det opprettes et
servicesenter etter Tøyen-modellen i Rogaland.
Disse medlemmer viser til sitt
forslag under punkt 6.2.2 om å be Regjeringen etablere et servicesenter
for arbeidsinnvandrere i Stavanger, etter modell fra servicesenteret
i Oslo.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til forslag samme
sted hvor Regjeringen bes om å vurdere oppretting av en Internett-portal
etter mønster av www.workindenmark.dk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at de bedrifter som ønsker å rekruttere utenlands, må stå for markedsføringen
av dette selv. Disse medlemmer vil i den forbindelse
vise til at Norge i løpet av de siste årene har mottatt mye arbeidskraft
fra blant annet Polen, uten at det offentlige i nevneverdig grad
har involvert seg i markedsføringen av landet.
En målrettet integreringspolitikk vil være en
viktig del av Regjeringens strategi for framtidig arbeidsinnvandring.
Det grunnleggende målet er å fremme og styrke arbeidsinnvandrernes
tilpasning til arbeidslivet og mulighet for deltakelse i samfunnslivet
for øvrig. Særlig viktig er det at de arbeidsinnvandrerne som ønsker
å bli i landet, har samme mulighet til deltakelse i arbeidslivet som
befolkningen for øvrig.
Kjennskap til rettigheter og plikter i arbeidslivet spesielt
og i det norske samfunnet generelt, og kunnskaper i norsk er viktige
forutsetninger for å kunne delta på ulike arenaer. Det vil øke den enkeltes
omstillingsevne ved konjunkturendringer, forebygge utstøting fra
arbeidslivet og på den måten bidra til mer stabil utnyttelse av
arbeidskraften.
Integreringstiltakene må tilpasses arbeidsinnvandrernes
behov.
Gode arbeidsforhold er en vesentlig del av det som
skal til for at arbeidsinnvandrerne skal bli godt integrert i det
norske arbeidslivet og i samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig i at det er
viktig å satse på god integrering av arbeidsinnvandrere. Flertallet mener
at deltakelsen i norsk samfunnsliv er svært viktig, og at forutsetningen
for dette er å ha gode språkkunnskaper. Flertallet har
merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en
utredning om behovet for språkopplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at språkundervisning og andre offentlige integreringstiltak
er svært kostbare, og mener at det er galt hvis skattebetalerne
skal måtte betale integreringskostnadene knyttet til enkeltbedrifters
arbeidskraftimport. Disse medlemmer vil for øvrig
vise til at svært mange arbeidsinnvandrere forlater landet etter
å ha jobbet her i en periode, og at integreringstiltak for disse
gruppene dermed vil vise seg å være bortkastet. Disse medlemmer mener
at enkeltbedrifter må dekke eventuelle integreringskostnader knyttet
til egne arbeidstakere. Disse medlemmer viser videre
til sine merknader om integrering i innstillingens kapittel 2.3.2
og 2.4.2.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil påpeke at det er viktig at de som kommer
til landet som arbeidsinnvandrere, kjenner sine rettigheter og plikter. Dette
medlem mener det er behov for at staten tar ansvar for å sørge
for at arbeidsinnvandrere og deres familier får tilbud om norskopplæring.
Rekruttering innenfor det europeiske arbeidsmarkedet
kan påvirkes, blant annet gjennom informasjon, rekrutteringskampanjer
og andre tiltak med sikte på å gjøre Norge kjent som et attraktivt
sted å jobbe og bo. Integreringstiltak, herunder tiltak som legger
til rette for ektefeller og barn til arbeidsinnvandrere, vil også
kunne ha en positiv virkning på rekrutteringen.
Mulighetene for rekruttering fra land utenfor EØS/EFTA-området
(tredjeland) kan påvirkes gjennom de samme virkemidlene. I tillegg
kan myndighetene styre innvandringen av tredjelandsborgere mer direkte
gjennom fastsettelse av nasjonale regler for arbeidsinnvandring. Regjeringen
legger til grunn at arbeidsinnvandringen fra tredjeland fortsatt
skal være regulert.
Reguleringen av innvandring fra tredjeland skal balansere
målet om fleksibel tilgang på arbeidskraft til virksomhetene samtidig
som en beholder en samfunnsmessig kontroll på innretningen og antallet.
Dette skal sikre en stabil og bærekraftig økonomisk og sosial utvikling.
Hensynet til fleksibilitet krever at unødige hindre for rekruttering
fjernes. Hensynet til samlet kontroll tilsier at myndighetene regulerer
hvilken innvandring som er begrunnet, og foretar volummessige begrensninger
for å regulere antallet. Med dagens reguleringer utgjør arbeidsinnvandring
fra tredjeland en svært liten del av den totale innvandringen, og
kvoten for faglærte utnyttes ikke fullt ut. Selv om dette kan endres
over tid og arbeidsinnvandring fra tredjeland får økende betydning,
foreligger det ikke nå noen motsetning mellom virksomhetenes behov for
arbeidskraft og myndighetenes behov for en regulering av tilgangen.
Reguleringene skal sikre at rekruttering av
utenlandsk arbeidskraft
ikke fortrenger ledig
innenlandsk arbeidskraft,
ikke svekker avtaler og regelverk i norsk
arbeidsliv,
ikke medfører alvorlige konsekvenser for
fattige avsenderland.
Komiteen er enig i
at reguleringen av innvandring fra tredjeland generelt sett skal
balansere målet om fleksibel tilgang på arbeidskraft til virksomhetene,
samtidig som en beholder en samfunnsmessig kontroll på innretningen
og antallet. Komiteen mener dette er viktig for å skape
en stabil og bærekraftig økonomisk og sosial utviking.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener stortingsmeldingen
har mange gode enkelttiltak som vil hjelpe norske bedrifter et stykke
på veien for å skaffe seg sårt tiltrengt kompetanse. Flertallet vil
fremheve viktigheten av at arbeidsgivere nå skal kunne ansette arbeidssøkere
fra tredjeland før arbeidstillatelse blir gitt. Flertallet mener dette
vil bidra til å gjøre det lettere for bedriftene i rekrutteringen
av høykompetent arbeidskraft til Norge. De andre tiltakene vil etter flertallets mening
også bidra i positiv retning.
Norge, som alle andre EØS-land, har regulering av
arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS/EFTA-området. Innenfor rammene
av reguleringer er det avgjørende å sikre tilgang til viktig ressurspersonell
for norske bedrifter og virksomheter. Både saksbehandlingssystemer
og rammebetingelser den enkelte møter i Norge, er viktige i denne
sammenhengen.
I utformingen av reguleringene av arbeidsinnvandring
fra tredjeland vil Regjeringen legge følgende til grunn:
Regulert arbeidsinnvandring
fra tredjeland skal ta utgangspunkt i behovet for arbeidskraft og legge
til rette for at virksomhetene har adgang til å rekruttere nødvendig
arbeidskraft.
Det legges i hovedsak til rette for rekruttering
av arbeidskraft på faglært nivå eller høyere.
Det skal legges volummessige begrensninger
på arbeidsinnvandringen fra tredjeland. Antallet som kan komme,
vurderes ut fra den aktuelle arbeidsmarkedssituasjonen.
Regelverket for rekruttering av arbeidskraft
fra tredjeland skal i størst mulig grad utformes med henblikk på
nøytralitet mellom land, dvs. uten spesialavtaler med enkeltland.
Den volummessige reguleringen skjer gjennom kvoteordninger
og individuelle arbeidsmarkedsvurderinger. Dette er nødvendig for
å ivareta felleskapsfortrinnsretten, som er et prinsipp om fortrinnsrett
til ledige stillinger for EØS/EFTA-borgere innenfor det felles europeiske
arbeidsmarkedet.
To typer kvoteordninger praktiseres i dag; den generelle
nasjonale kvoten for faglærte/spesialister og en spesiell fylkesbasert
kvoteordning i landbruket. Kvotenes størrelse er gjenstand for kontinuerlig
vurdering ut fra behovene i arbeidsmarkedet, tilgangen på innenlandsk
arbeidskraft og tilgangen på arbeidskraft fra EØS/EFTA-arbeidsmarkedet.
Regjeringen legger til grunn at tilgangen på
ufaglært arbeidskraft fra utlandet til norsk arbeidsliv i dag er
dekket innenfor eksisterende regelverk. Ufaglærte EØS/EFTA-borgere
har fri tilgang til det norske arbeidsmarkedet. Det er et fleksibelt
regelverk for arbeidstakere fra tredjeland som ønsker å ta sesongarbeid
blant annet i landbrukssektoren. I tillegg er det betydelig innvandring
fra tredjeland basert på beskyttelsesbehov og familieinnvandring.
Mange av disse er ufaglærte. Faren for at økt arbeidsinnvandring skal
fortrenge innenlandsk arbeidskraft og svekke avtaler og regelverk
i norsk arbeidsliv er størst når det gjelder ufaglært arbeidskraft.
Arbeidsinnvandring fra tredjeland bør derfor i hovedsak begrenses
til arbeidskraft på minst faglært nivå, samt sesongarbeid og tjenesteleveranser,
hvor det ikke stilles krav til kompetanse.
Dersom det i framtiden skulle bli vanskeligere
å dekke behovet for ufaglært arbeidskraft innenlands eller fra EØS/EFTA-området,
kan reglene for arbeidsinnvandring endres slik at det åpnes for
mer innvandring også av denne typen arbeidskraft fra tredjeland.
Komiteen viser til
at Regjeringen legger til grunn at tilgangen på arbeidskraft fra
utlandet til norsk arbeidsliv i dag er dekket innenfor eksisterende
regelverk. Komiteen slutter seg til dette. Komiteen er
enig i at faren for at økt arbeidsinnvandring skal fortrenge innenlandsk
arbeidskraft og svekke avtaler og regelverk i norsk arbeidsliv,
er størst når det gjelder ufaglært arbeidskraft.
Komiteen minner om at innvandrerbefolkningen
har en vesentlig høyere arbeidsledighet, og lavere yrkesdeltakelse,
enn resten av befolkningen. Dette skyldes flere forhold, men utdanningsbakgrunn
og utdanningsnivå er en viktig forklaring. Komiteen mener
derfor at flere ressurser må settes inn mot denne delen av befolkningen
for å øke arbeidsdeltakelsen. Grunnlaget for den sterke økonomiske
veksten fra 60-tallet var først og fremst kvinnenes økte deltakelse
i arbeidslivet. Komiteen vil understreke at utfordringen
framover blir å øke arbeidsdeltakelsen fra innvandrerbefolkningen.
På lengre sikt er det et bedre alternativ å kvalifisere den delen
av befolkningen som står utenfor arbeidslivet, enn å gjøre seg avhengig
av arbeidsinnvandring. Komiteen mener dette dreier
seg om kompetanse, men i like stor grad er et spørsmål om holdninger. Komiteen mener derfor
at det må settes klare mål om hvorledes arbeidsledigheten blant
ulike grupper av innvandrere skal reduseres, og at nødvendige tiltak
må settes inn slik at målene kan nås.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er riktig
at arbeidsinnvandring fra tredjeland i hovedsak bør begrenses til
arbeidskraft på minst faglært nivå, samt sesongarbeid og tjenesteleveranser,
hvor det ikke stilles krav til kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er riktig at arbeidsinnvandring fra tredjeland i hovedsak bør
begrenses til arbeidskraft på minst ekspertnivå, samt sesongarbeid
og tjenesteleveranser, hvor det ikke stilles krav til kompetanse.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen mener at behovet for ufaglært arbeidskraft fra utlandet
er dekket.
Meldingen viser til at for å sikre likebehandling av
enkeltindivider bør regelverket for rekruttering av arbeidskraft
fra tredjeland i størst mulig grad utformes med henblikk på nøytralitet
mellom land. På denne måten sikrer en at mobile arbeidssøkere behandles
likt uavhengig av opprinnelsesland og at den enkelte virksomhet selv
kan bestemme hvilke land den skal rekruttere fra.
Målene i utviklingspolitikken tilsier at arbeidsinnvandringsstrategien
i enkelte sammenhenger bør ta spesielle hensyn til arbeidskraftsbehovene i
fattige land. Prinsippet om nøytralitet mellom tredjeland i utformingen
av regelverket bør ikke være til hinder for slike hensyn. Dette
gjelder blant annet muligheten for å legge inn migrasjon som et
moment i utviklingssamarbeidet med enkelte land. Det forhindrer
heller ikke en bevisst holdning til å unngå aktiv rekruttering av nøkkelpersonell
som det er knapphet på i andre land. Dette er blant annet bakgrunnen
for at Regjeringen understreker at det ikke er aktuelt med en målrettet
rekruttering av helse- og sosialpersonell fra fattige land.
Prinsippet om nøytralitet mellom tredjeland
bør heller ikke være til hinder for å legge godt til rette for mobilitet
i våre nærområder. Siden alle våre naboland med unntak av Russland
omfattes av det nordiske arbeidsmarkedet og EØS/EFTA-arbeidsmarkedet,
vil det særlig være tiltak som kan stimulere mobiliteten mellom
Nord-Norge og Nordvest-Russland som her er aktuelle. Regjeringens
nordområdestrategi legger til rette for økt økonomisk samkvem over
den norsk-russiske grensen. Av den grunn mener Regjeringen det er
behov for en noe videre mulighet for arbeidstillatelser uten krav
til kompetanse til russere enn i dag, for arbeid i Nord-Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig i at migrasjon kan
være del av et utviklingssamarbeid med enkelte land.
Komiteen vil likevel
understreke at det ikke er aktuelt med en målrettet rekruttering
av helse- og sosialarbeidere fra fattige land.
Regjeringen foreslår et enklere og mer oversiktlig
regelverk. Alle EØS/EFTA-borgere skal kunne jobbe uten tillatelse,
så snart overgangsordningene opphører og direktiv 2004/38/EF er gjennomført.
Direktiv 2004/38/EF om EU-borgere og deres familiemedlemmers
rett til å bevege seg og oppholde seg fritt på medlemsstatenes områder, samler
og erstatter en rekke tidligere dokumenter om fri bevegelighet for
personer og nedfeller mye av den rettsutviklingen som er skjedd
ved EF-domstolens fortolkninger. Direktivet ble vedtatt i EU av
Rådet og Parlamentet 29. april 2004 med frist for gjennomføring
i EU-landene før 30. april 2006. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen
7. desember 2007 med forbehold om Stortingets samtykke. En proposisjon
om dette er fremmet for Stortinget, jf. St.prp. nr. 42 (2007–2008).
Regjeringen tar sikte på å fremme en lovproposisjon våren 2008 om
endringer i utlendingsloven slik at nye bestemmelser om EØS-borgere
blir i samsvar med direktivet.
Det drøftes med partene i arbeidslivet å avvikle overgangsordningene
med alle EØS-land fra 1. januar 2009. Bulgaria og Romania vil bli
gitt en særskilt vurdering.
Antallet arbeidstakergrupper i regelverket for tredjelandsborgere
reduseres. Regjeringen ønsker å legge til rette for følgende arbeidstakergrupper
fra land utenfor EØS/EFTA-området i regelverket:
a) Høyt kvalifiserte
spesialister og nøkkelpersonell defineres som personer med tilbud
om lønn over et visst nivå. Disse får grunnlag for familiegjenforening
og muligheter til varig opphold.
b) Faglærte defineres som arbeidstakere
med minst yrkesutdanning på norsk videregående skoles nivå eller
tilsvarende realkompetanse, samt personer med spesielle ferdigheter.
Disse får grunnlag for familiegjenforening og muligheter til varig
opphold.
c) Nyutdannete utlendinger fra tredjeland
med avsluttet utdanning i Norge skal kunne få arbeidstillatelse
i 6 måneder, uansett type jobb, mens de søker relevant arbeid innenfor
gruppe a eller b.
d) Sesongarbeidstakere må ha tillatelse
før arbeidets start, som i dag. Tillatelse gis for inntil 6 måneder
og gir ikke grunnlag for familiegjenforening eller varig opphold.
e) Ufaglærte foreslås innført som egen
generell gruppe hvor det ikke stilles krav om kompetanse. Disse
kan gis midlertidig tillatelse etter at departementet har gitt retningslinjer
for hvilke geografiske områder eller næringsområder dette skal gjelde.
Det foreslås at dette i første omgang skal gjelde for russere fra
Barentsregionen til arbeid i de tre nordligste fylkene.
Videre foreslås:
f) å la arbeidsgivere
få større ansvar ved rekruttering av arbeidskraft og at det å la
arbeidstakere begynne å arbeide før tillatelse foreligger, skal gjelde
for høyt kvalifiserte spesialister, nøkkelpersonell og faglærte,
jf. gruppe a og b over,
g) at ansatte i internasjonale selskaper
kan starte arbeidet før tillatelse foreligger,
h) at arbeidssøkere på minst faglært nivå
fra tredjeland får mulighet til å søke arbeid i Norge i 6 måneder,
sammenliknet med dagens arbeidssøkervisum på tre måneder,
i) at tiltak for raskere behandling av
familiegjenforening med arbeidsinnvandrere vil bli vurdert,
j) at familier til studenter får mulighet
til å arbeide full tid.
Komiteen viser til
merknader under de ulike kapitlene foran i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter Regjeringens forslag til tiltak og regelverksendringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Regjeringens forslag
til tiltak, med unntak av dem som er nevnt under punkt a, f og g,
gjengitt i innstillingens kap. 6.1.1, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen se nærmere på de skatte-
og avgiftsmessige utfordringene som knytter seg til flytting av
personell over landegrensene."
"Stortinget ber Regjeringen endre reglene for
arbeidstillatelse som faglært/spesialist, slik at kravene til kompetanse
i større grad bestemmes av arbeidsgiverne."
"I forbindelse med forhåndsgodkjenning av bedrifter
ber Stortinget Regjeringen sørge for at de krav som stilles til
arbeidsgivere må fylle vilkårene etter lov om offentlige anskaffelser, dvs.
at de kan fremlegge attester for merverdi og skatt og overholde
lovbestemte krav innen helse, miljø og sikkerhet."
"Stortinget ber Regjeringen om å innføre en
visumordning med lang varighet for arbeidstakere ansatt i bedrifter
som er lokalisert både i Norge og i utlandet. Visumet må gi rett
til ubegrenset inn- og utreise fra Norge. Dette må skje innenfor rammen
av våre Schengen-forpliktelser."
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at iverksetting
av forslagene som er lagt fram i meldingen skjer fra 1. januar 2009,
og at det legges opp til enkeltvise forsøk på et enda tidligere
tidspunkt."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere godkjenningsordninger
og regelverk vedrørende arbeid som au pair i Norge, og fremme egen
sak om dette."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker
at Norge gjennom EØS er del av et felleseuropeisk arbeidsmarkedsområde med
totalt 500 millioner innbyggere, og det er god grunn til å anta
at Norge vil kunne dekke ethvert generelt arbeidskraftsbehov innenfor dette
området. Disse medlemmer vil ikke ha noen generell
liberalisering i arbeidsinnvandringspolitikken knyttet til faglært
arbeidskraft. Disse medlemmer vil derfor ikke støtte Regjeringens
forslag om å øke lengden på arbeidssøkervisum fra 3 til 6 måneder.
Disse medlemmer støtter at det
innføres et inntektskriterium for å sikre at arbeidsinnvandrere
som kommer gjennom ekspertkvoteordningen er nettobidragsytere til
norsk økonomi. Disse medlemmer mener det nederlandske inntektskriteriet
på 45 000 euro i året er fornuftig, og viser til at dette tilsvarer
500 000 til 600 000 norske kroner hvis man justerer for kjøpekraft. Disse
medlemmer ønsker imidlertid unntak for ansatte i verdslige
stillinger ved universiteter og høyskoler. Disse medlemmer mener
at tjenesteimport er et meget godt alternativ til arbeidsinnvandring,
og viser til at disse medlemmer i sitt forslag til
ny utlendingslov derfor ikke åpnet for at opphold i forbindelse med
ekspertkvoteordningen skulle kvalifisere til permanent opphold.
Disse medlemmer vil ikke ha en
egen arbeidsinnvandringsordning for faglærte utover ordningen for
høyt kvalifiserte spesialister og nøkkelpersonell. Dette betyr at
en bedrift som ønsker å hente faglærte til Norge, må forholde seg
til inntektskriteriet for høyt kvalifiserte og nøkkelpersonell.
Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag
om å videreføre dagens ordning for sesongarbeidere.
Disse medlemmer støtter ikke
Regjeringens forslag om at utlendinger fra tredjeland med avsluttet
utdanning i Norge skal kunne få arbeidstillatelse i 6 måneder mens
de søker på relevant type arbeid. Disse medlemmer viser
til at dyktige studenter får jobb før de er ferdig med studiene. Disse
medlemmer vil dessuten påpeke at Norge i en årrekke har
brukt gratis utdannelse som en form for u-hjelp, og at forutsetning for
ordningen er at slike studenter tar med seg sin nye kompetanse tilbake
til hjemlandet.
Disse medlemmer mener at det
ville være urimelig med egne ordninger for internasjonale selskaper,
og at det vil være praktisk talt umulig å avgrense hvilke selskaper
som er internasjonale, og hvilke selskaper som ikke er internasjonale. Disse
medlemmer mener tvert imot at næringslivet har blitt såpass
internasjonalt at svært mange selskaper vil kunne defineres som internasjonale.
Disse medlemmer er helt imot
Regjeringens forslag om å innføre ufaglærte som en egen kategori
arbeidsinnvandrere, og er helt imot at departementet gis fullmakt
til å gi retningslinjer for hvilke geografiske områder eller næringsområder
dette skal gjelde. Disse medlemmer støtter imidlertid
forsøksordningen som foreslås overfor russere fra Barentsregionen,
og viser til sine merknader i kapittel 6.6.2.
Disse medlemmer mener det er
på høy tid at Norge skjerper familieinnvandringspolitikken slik
andre europeiske land allerede har gjort, og vil i den forbindelse
vise til sine tiltak i Innst. O. nr. 42 (2007–2008). Disse
medlemmer støtter Regjeringen i at familier til utenlandske
studenter bør få mulighet til å arbeide fulltid i Norge, men vil
samtidig vise til at Fremskrittspartiets tiltak som 24-årsgrense,
tilknytningskrav og skjerpede krav til forsørgerevne vil gjøre det vanskeligere
for utenlandske studenter å hente sine familier til Norge.
Det nye regelverket som foreslås i meldingen,
vil være enklere å forstå og lettere å gjøre kjent, både i Norge
og i utlandet. I tillegg foreslås følgende tiltak:
Arbeids- og velferdsetatens
koordineringsansvar for informasjon utvides til også å omfatte arbeidsinnvandring
fra tredjeland. Arbeids- og velferdsetatens rekrutteringsservice
til arbeidssøkere og arbeidsgivere skjer med utgangspunkt i EURES.
De konkrete arbeidsoppgavene knyttet til koordineringsansvaret og
arbeidsdelingen med andre sektorer vil bli vurdert nærmere.
Det settes i gang et arbeid for å vurdere
en egen nettportal som inngang til all relevant informasjon som
gjelder arbeidsinnvandring og tjenesteimport. Dette vil bli gjort
i samråd med berørte faginstanser.
Det vurderes nærmere hvordan en kan nyttiggjøre
seg utenrikstjenesten på en bedre måte for å markedsføre jobbmuligheter
i Norge. I denne sammenhengen kan det være hensiktsmessig med et
pilotprosjekt hvor enkelte aktuelle ambassader tillegges en høyere
rekrutteringsprofil i arbeidet med å fremme jobbmuligheter i Norge.
I tillegg pågår det et arbeid med å utvikle
nye nasjonale kontaktpunkter for tjenesteytere og for godkjenning
av yrkeskvalifikasjoner for lovregulerte yrker.
Komiteen viser til
merknader under 5.2.2 foran i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter Regjeringens forslag
til tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å etablere et
servicesenter for arbeidsinnvandrere i Stavanger, etter modell fra
servicesenteret i Oslo."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere om det bør opprettes
en Internett-portal etter mønster av www.workindenmark.dk."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en
nasjonal strategi for å rekruttere personer fra utlandet med svært
høy kompetanse og studenter på doktorgradsnivå."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i kapittel 5.2.2 om at arbeidsgivere som ønsker
å rekruttere utenlands, må stå for markedsføringen av dette selv.
En rekke igangsatte tiltak vil bidra til å forbedre saksbehandlingsprosedyrer
og redusere saksbehandlingstider. I tillegg foreslås blant annet
følgende tiltak:
Det vurderes å etablere
flere felles informasjons- og saksbehandlingskontorer med representanter fra
de mest berørte instansene, basert på erfaringer med det felles
servicekontoret som er etablert i Oslo.
Søkere skal kunne påregne en maksimal saksbehandlingstid
på 4 uker for søknader om arbeidstillatelse fra fullstendig søknad
er mottatt til vedtak er fattet, når nytt regelverk er på plass og
når elektronisk saksbehandling i utlendingsforvaltningen er implementert.
Det er en forutsetning at søkerens identitet er kjent og at dokumentasjonen
er verifiserbar.
Gjennomgang av ansvars- og oppgavefordelingen
i utlendingsforvaltningen med sikte på å vurdere løsninger som kan
bidra til redusert saksbehandlingstid og økt brukerretting for utlendingssaker
inklusive arbeidsinnvandringssaker. Gjennomgangen vil ta utgangspunkt
i en vurdering av hva som er den beste oppgavedelingen for utlendingsforvaltningen
sett under ett, med vekt på de enkelte aktørers komparative fortrinn.
I lys av innføringen av elektroniske løsninger
for utlendingsforvaltningen vil det kunne bli aktuelt å vurdere
om det skal settes krav til fullstendig søknad før søknaden kan
leveres.
Det legges til rette for at alle vedtak
formidles til brukerne på engelsk
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter Regjeringens forslag
til tiltak.
Komiteen viser til
at det høsten 2007 ble satt i gang et tverrdepartementalt prosjekt
"SVAR" som skal foreta en bred gjennomgang av saksflyten på utlendingsfeltet,
jf. St.prp. nr. 56 (2006–2007) Komiteen mener dette
er et arbeid som haster og som derfor må få svært høy prioritet. Komiteen vil
avvente rapporten og imøteser Regjeringens konklusjoner og forslag
til tiltak. Komiteen viser til omtale av prosjektet
i Revidert nasjonalbudsjett for 2008 St.prp. nr. 59 (2007–2008).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti og Venstre mener at det i lovverket bør åpnes
for at en utlending som oppholder seg i riket i forbindelse med
søknad om beskyttelse, kan endre sin søknad til opphold på grunnlag
av arbeid. Dette medlem vil understreke at vedkommende
må fylle de ordinære kravene for arbeidstillatelse.
Regjeringen arbeider blant annet med følgende integreringstiltak
for arbeidsinnvandrere:
Innføring av norskopplæring
vil bli vurdert.
Systematisk informasjon om rettigheter
og plikter. Det vurderes å utarbeide en startpakke.
Videreføre arbeidet med å forbedre ordningene for
godkjenning av utenlandsk høyere utdanning og kartlegge autorisasjonsordningene
for lovregulerte yrker.
Videreføre støtte til frivillige organisasjoners
arbeid for arbeidsinnvandrere.
Følge situasjonen til elever som kommer
sent i skoleløpet.
Legge til rette for gode, flerkulturelle
arbeidsplasser.
Utrede tilbakevendingsordninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter Regjeringens tiltak
og viser til sine respektive merknader om integrering under 2.4.2
og 5.3.2 foran i innstillingen.
Flertallet mener det er viktig
at integreringsverktøyene er individrettet og at det er et særlig fokus
på kvinner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, ber derfor Regjeringen vurdere om
det er behov for å innføre en ordning med en individrettet tiltakspakke
for medfølgende familie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt overfor
østeuropeiske land med overskudd på helsearbeidere for å gjøre det
enklere for arbeidsinnvandrere fra disse landene å ta arbeid innenfor
helse- og omsorgsyrkene."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre opplæringsprogram
for innvandrere i forlengelsen av introduksjonsordningen, der disse
etter norsk-, samfunns- og arbeidslivsopplæring kan fortsette direkte
inn i opplæring som for eksempel helsefagarbeidere."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader om integrering i innstillingens kapittel 2.3.2
og 2.4.2 og 5.3.2.
Gjennomføring og videreutvikling av handlingsplanen
mot sosial dumping er viktig for å bevare elementene ved det norske
arbeidsmarkedet som bidrar til å gjøre Norge attraktivt for arbeidsinnvandrere:
Gode og trygge arbeidsforhold, et godt arbeidsmiljø med gode samarbeidsforhold
og høy grad av medvirkning, og konkurransedyktig lønn. Regjeringen
har en løpende dialog med partene i arbeidslivet for å vurdere utfordringene
som arbeidsinnvandring innebærer for norsk lønnsdannelse.
Komiteen viser til sine merknader
under 2.3.2 foran i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, støtter Regjeringens tiltak mot sosial
dumping.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at økt arbeidsinnvandring vil påvirke forholdet på arbeidsmarkedet.
Lettere tilgang på arbeidskraft vil styrke etterspørrernes posisjon.
Det kan øke trykket mot de landsdekkende tariffavtalene og skape
grunnlag for sosial dumping. Dette flertallet vil
understreke at den beste garantien mot en slik utvikling er at de
ulike virkemidlene i arbeidsinnvandringspolitikken skjer i nært
samarbeid med fagbevegelsen. Dette flertallet mener
at lettere tilgang av arbeidstakere fra utlandet må skje på en måte
som ikke endrer strukturen og balansen i arbeidsmarkedet, da en
slik utvikling kan utfordre den solidariske velferdsstaten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å styrke Arbeidstilsynet
for å sikre en god oppfølging av handlingsplanen mot sosial dumping."
Det er et mål for Regjeringen å legge til rette
for god mobilitet av arbeidskraft i nordområdene. Siden alle våre
naboland med unntak av Russland omfattes av det nordiske arbeidsmarkedet og
EØS/EFTA-arbeidsmarkedet, er det særlig aktuelt å vurdere tiltak
som kan stimulere mobiliteten mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland.
Følgende tiltak foreslås:
Midlertidig arbeidstillatelse
til russere fra Barentsregionen, uten krav til kompetanse og med mulighet
for å kunne arbeide i alle næringer i de tre nordligste fylkene.
Tillatelse også til deltidsarbeid for grensependlere
fra Russland.
Opprettelse av et felles informasjons-
og saksbehandlingskontor i Kirkenes som skal gi informasjon til
arbeidsinnvandrere og arbeidsgivere og praktisk veiledning om visumforhold
mv.
Tiltak for å lette reisevirksomhet og grensepassering
gjennom endring i visumregler og praksis ved visumkontroll mv.
Utredning av tiltak for forenklet grensepassering i
form av bilateral avtale om "grenseboerbevis".
Komiteen støtter Regjeringens
tiltak for å legge til rette for god mobilitet av arbeidskraft i nordområdene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at Regjeringen benytter noen merkelige geografiske avgrensninger
i spørsmålet knyttet til ufaglærte fra Barentsregionen. Disse
medlemmer vil påpeke at Regjeringens opplegg tilsynelatende
betyr at hvis en nordnorsk bedrift i Finnmark flytter til Møre,
vil denne bedriften miste muligheten til å rekruttere ufaglært arbeidskraft
i Russland og vil heller ikke kunne ta med seg de russerne de allerede
har ansatt. Disse medlemmer vil påpeke at det også
er noen vanskelige avgrensninger knyttet til Barentsregionen – for
eksempel gir Regjeringen ikke svar på hvor lenge en moskovitt må
ha bodd i Arkhangelsk før han kan komme til Norge som ufaglært arbeidsinnvandrer. Disse
medlemmer vil videre påpeke at Regjeringen heller ikke har
sett nærmere på hvilke negative konsekvenser det vil kunne ha for
Murmansk, Arkhangelsk og Petrozavodsk hvis man gir ufaglærte fra
hele Russland incentiver til å flytte dit. Disse medlemmer er
positiv til Regjeringens ordning som en forsøksordning, men mener
samtidig at konsekvensene av forslaget ikke virker fullt ut gjennomtenkt.
Det er viktig å motvirke at Norge bidrar til
å tappe fattige land for høyt kvalifisert personell som landene
har stor knapphet på, men samtidig må en sikre den enkeltes rett
til å reise ut for å bedre sin livssituasjon. Virkningene av regelverket for
arbeidsinnvandring må derfor følges nøye, spesielt med henblikk
på eventuelle uheldige konsekvenser for fattige land.
I tillegg foreslås følgende tiltak i meldingen:
Det er innledet et
samarbeid med EU om migrasjon og utvikling. Målet er å finne fram
til samarbeidsprosjekter med aktuelle utvandrings- og transittland
som kan bidra til bedre levekår og sysselsettingsmuligheter, og
som kan forebygge uønsket migrasjon.
Norge vil bidra til at det etableres internasjonale standarder
for å motvirke aktiv rekruttering av arbeidstakere med høyere utdanning
og kvalifikasjoner som utviklingsland har stor mangel på. Slik regulering
skal ikke begrense disse arbeidstakernes rett til å søke arbeid
i andre land. I påvente av internasjonale standarder vil Regjeringen
utarbeide nasjonale retningslinjer med bakgrunn i grunnlagsarbeid
fra helse- og omsorgssektoren.
Det kan ta tid å få på plass internasjonale
standarder. Parallelt må derfor Norge og andre OECD-land med mangel
på arbeidskraft samarbeide om internasjonale tiltak som kan redusere presset
på utviklingslandene. Det kan for eksempel være målrettede tiltak
for utdannings- og helsesektoren i utvandringslandene og bedre tilrettelegging
for sirkulær migrasjon.
I bilaterale avtaler med utviklingsland
som har særlige problemer med utvandring av akademikere, kan det
fra norsk side være aktuelt å legge økt vekt på tiltak for å motvirke
eller kompensere for hjerneflukt.
Muligheten for å åpne for noe større midlertidig arbeidsinnvandring
av ufaglært arbeidskraft fra utviklingsland innenfor rammen av bistandsprosjekter
i enkelte land vil bli utredet. Det vil blant annet være ledd i
en videreutvikling av ordninger som legger til rette for sirkulær
migrasjon.
Dialogen med finanssektoren både her og
i utviklingsland, med innvandrergrupper i Norge og med myndigheter
i deres opprinnelsesland, vil bli videreført med sikte på at private
pengeoverføringer til utviklingsland skal bli enklere og billigere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter Regjeringens tiltak
for å motvirke at arbeidsinnvandringen skal få uheldige konsekvenser
for avsenderlandene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å styrke samarbeidet mellom Norge og EU om å finne frem til samarbeidsprosjekter
med aktuelle utvandrings- og transittland for å forebygge uønsket
migrasjon. Disse medlemmer vil i den forbindelse
trekke frem samarbeidet mellom Italia og Libya om å stoppe ulovlig
innvandring som en modell for fremtidig arbeid.
Disse medlemmer mener prinsipielt
at hver enkelt eier sin egen ekspertise, og at ingen eies av landet
der de bor. Disse medlemmer reagerer derfor på bruken
av begrepet "hjerneflukt", som bygger på en forutsetning om at eksperter automatisk
eies av opprinnelseslandet som i mange tilfeller betalte for utdannelsen. Disse medlemmer vil
ikke begrense utfoldelsesmulighetene til akademikere og spesialister
fra fattige land, og mener at høykompetente personer i land som
opplever såkalt hjerneflukt ikke av den grunn skal fratas muligheten
til å jobbe i Norge. Disse medlemmer vil derfor gå
imot tiltak som forhindrer eksperter og nøkkelpersonell fra fattige
land i å ta del i et stadig mer internasjonalt arbeidsmarked. Disse
medlemmer er av samme grunn imot internasjonale standarder
for å motvirke aktiv rekruttering av ekspertise som utviklingsland
har mangel på.
Disse medlemmer ønsker å dempe
innvandringspresset mot Europa gjennom økt frihandel med fattige
land, slik at disse landene kan eksportere seg ut av fattigdommen
slik Norge gjorde. Disse medlemmer vil derfor bygge ned
importrestriksjoner som blant annet rammer u-land, samt bidra til
formalisering av eiendomsrett. Disse medlemmer vil
for øvrig vise til at Fremskrittspartiet i Budsjett-innst. S. nr.
1 (2007–2008) gikk inn for å fjerne toll på varer fra alle U-land,
og at Fremskrittspartiet i Dokument nr. 8:48 (2007–2008) fremmet
forslag om å innføre nulltoll på import fra Swaziland. Dette ville
gjort det mer attraktivt for lokal høykompetent arbeidskraft å jobbe
i sitt eget land.
Disse medlemmer mener at Regjeringen
kan bidra til at det skal være enkelt og billig å overføre penger
til utviklingsland på en lovlig måte. Disse medlemmer støtter
derfor arbeidet med å få alle pengeoverføringer mellom Norge og
utlandet inn i lovlige former. Ved å gjøre regelverket enklere og
senke terskelen for å etablere virksomhetene, får norske myndigheter
i praksis større kontroll. Disse medlemmer vil imidlertid
samtidig påpeke at selskaper som UPS og Western Union ikke ser ut
til å ha noen problemer med å gjennomføre lovlige pengeoverføringer innenfor
dagens system.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen om å etablere et
servicesenter for arbeidsinnvandrere i Stavanger, etter modell fra
servicesenteret i Oslo.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt overfor østeuropeiske
land med overskudd på helsearbeidere for å gjøre det enklere for
arbeidsinnvandrere fra disse landene å ta arbeid innenfor helse- og
omsorgsyrkene.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen om å styrke Arbeidstilsynet
for å sikre en god oppfølging av handlingsplanen mot sosial dumping.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen vurdere godkjenningsordninger
og regelverk vedrørende arbeid som au pair i Norge, og fremme egen
sak om dette.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen sørge for at iverksetting
av forslagene som er lagt fram i meldingen skjer fra 1. januar 2009,
og at det legges opp til enkeltvise forsøk på et enda tidligere
tidspunkt.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen om å innføre en visumordning
med lang varighet for arbeidstakere ansatt i bedrifter som er lokalisert
både i Norge og i utlandet. Visumet må gi rett til ubegrenset inn-
og utreise fra Norge. Dette må skje innenfor rammen av våre Schengen-forpliktelser.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen se nærmere på de skatte-
og avgiftsmessige utfordringene som knytter seg til flytting av
personell over landegrensene.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen endre reglene for
arbeidstillatelse som faglært/spesialist, slik at kravene til kompetanse
i større grad bestemmes av arbeidsgiverne.
Forslag 9
I forbindelse med forhåndsgodkjenning av bedrifter
ber Stortinget Regjeringen sørge for at de krav som stilles til
arbeidsgivere, må fylle vilkårene etter lov om offentlige anskaffelser, dvs.
at de kan fremlegge attester for merverdi og skatt og overholde
lovbestemte krav innen helse, miljø og sikkerhet.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen vurdere om det bør opprettes
en Internett-portal etter mønster av www.workindenmark.dk.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen innføre opplæringsprogram
for innvandrere i forlengelsen av introduksjonsordningen, der disse
etter norsk-, samfunns- og arbeidslivsopplæring kan fortsette direkte
inn i opplæring som for eksempel helsefagarbeidere.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til
en nasjonal strategi for å rekruttere personer fra utlandet med
svært høy kompetanse og studenter på doktorgradsnivå.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen utrede en arbeidsinnvandringsordning
overfor tredjeland der arbeidsgiver overtar ethvert nåværende og fremtidig
finansielt ansvar fra staten knyttet til arbeidsinnvandrers bruk
av norske velferdsordninger.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
St.meld. nr. 18 (2007–2008) – om arbeidsinnvandring
– vedlegges protokollen.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 10. juni 2008
Tore Hagebakken |
Kari Lise Holmberg |
leder |
ordfører |