Forslagsstillerne viser til at det i perioden
2004–2007 har pågått et forsøk i Trondheim kommune med kommunal
overtakelse av statlige oppgaver innenfor barnevernet. På bakgrunn
av de gode erfaringene man har gjort i Trondheim, er forslagsstillerne
gjort kjent med at flere andre kommuner ønsker å etablere en tilsvarende forsøksordning
som den Trondheim har vært en del av.
Forslagsstillerne viser til at det høye konfliktnivået
man i dag ser mellom kommunalt og statlig barnevern, er en utfordring.
Forslagsstillerne mener det er åpenbart at en del tiltak vil bedre
forholdet mellom første- og andrelinjetjenesten, men tror også det
er viktig å åpne mulighetene for kommunene til å ta et helhetlig
ansvar for alle barnevernets virkeområder. Derfor bør det legges
til rette for at de kommuner som enten alene eller gjennom interkommunalt samarbeid
ønsker å overta hele barnevernstjenesten, skal gis anledning til
dette ved å gjenopprette forsøksordningen.
Ved en kommunal overtagelse av statlige oppgaver
i barnevernet vil det for barnevernsansatte åpne seg flere muligheter
lokalt for en karriere- og lønnsutvikling slik at ikke kompetanse
og ressurspersoner går tapt i sektoren i kommunen.
Et totalansvar for barnevernets første- og andrelinjetjeneste
kan vise seg å gi et mer helhetlig tiltak. Samarbeid mellom fagteam
og kommunalt barnevern er utfordrende, og det hevdes at beslutninger
tas fjernt fra dem som har kunnskap og kjennskap til det enkelte
barn. Der hvor kommunene mener at de kan gi bedre tilbud ved å få økt
beslutningsmyndighet og et helhetlig ansvar, bør det åpnes opp for
det. Gjennom et selvstendig ansvar på kommunenivå vil man ifølge forslagsstillerne
kunne unngå de negative effekter som har funnet sted på grunn av
det økende konfliktnivået vi har sett mellom kommunalt og statlig
barnevern.
En rekke kommuner besitter god kompetanse og gode
systemer for å ivareta ansvaret for barnevernet. Det er likevel
slik at flere av våre kommuner er små og derfor vil få problemer
med å etablere gode nok kompetansemiljøer og administrative enheter
for å ivareta et helhetlig barnevernsansvar på en god måte. Barnevernsfeltet
er derfor et område som er egnet for interkommunalt samarbeid en
rekke steder i landet.
Forslagsstillerne mener at et sterkere lokalt
engasjement innen barnvernsområdet gir mange muligheter for den
enkelte kommune til å bedre barnevernets ressursbruk, gi et mer
helhetlig tilbud og sikre et godt lokalt fagmiljø med gode utviklingsmuligheter
for dem som har sitt arbeid i sektoren.
Forslagsstillerne vil på denne bakgrunn fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjenopprette og
utvide forsøksordningen med lokalt ansvar for barnevernstjenesten,
og tilrettelegge for at alle kommuner, enten på selvstendig grunnlag
eller gjennom interkommunalt samarbeid, gis mulighet til å søke
om å delta i et slikt forsøk."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
fung. leder Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline
Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May
Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, fra Senterpartiet,
Magnhild Eia, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til
representantforslag nr. 91(2007–2008) om å gjenopprette og utvide
forsøksordningen med kommunalt ansvar for barnevernstjenestene og til
departementets svar av 25. juni 2008 med vurdering av forslaget.
Komiteen viser til at staten
1. januar 2004 overtok det fylkeskommunale ansvaret for barnevernsområdet.
Bakgrunnen for denne reformen var dels mangler og store ulikheter
i de fylkeskommunale barnevernstilbudene, både hva gjaldt omfang
og kvaliteten på disse og at flere av rammebetingelsene for barnevernets
tjenestetilbud til dels ble endret i og med helsereformen. Helsereformen
innebar bl.a. at en rekke av barnevernets samarbeidspartnere/institusjoner
ble overført fra fylkeskommunen til staten ved de regionale helseforetakene.
Komiteen viser til at de viktigste
målene med reformen i barnevernet var å
sikre en bedre faglig
og økonomisk styring,
sikre et likeverdig tilbud over hele landet,
sikre bedre samarbeid med og bedre tjenester
til kommunene,
sikre god kvalitet i alle ledd innen barnevernet,
bidra til en faglig videreutvikling av
tjenestetilbudet og
bidra til et bedre samarbeid med tilgrensende tjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser i tillegg til at følgende punkter også
blir lagt til grunn for reformen:
øke satsingen på
gode lokale løsninger og lokale tiltak i et samarbeid mellom familien
og barnevernstjenesten,
øke fokus på forebyggende arbeid og å hjelpe flere
på et tidligere tidspunkt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Venstre, viser til at Trondheim kommune fikk innvilget
et oppgavedifferensieringsforsøk i forbindelse med den statlige
overtagelsen av de tidligere fylkeskommunale oppgavene innen barnevernsområdet. Dette
fordi kommunen i lengre tid hadde jobbet med samarbeid på tvers
av ulike tjenester for barn og unge og hadde høy kompetanse på barnevern.
Flertallet viser til at innvilgelsen
av forsøket var av midlertidig karakter og må forstås som en overgangsordning
i forbindelse med den statlige overtakelsen av det fylkeskommunale
barnevernet. Flertallet legger til grunn at erfaringer som
er blitt høstet gjennom dette forsøket, vil bli ivaretatt og brukt
i videreutviklingen av det statlige barnevernet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, har merket seg statsrådens vurderinger
om at nye forsøksordninger med lokalt ansvar for barnevernstjenesten
vil kunne svekke målsettingene som ligger til grunn for barnevernsreformen
og det statlige barnevernet, jf. statsrådens brev av 25. juni 2008
(vedlegg).
Dette flertallet slutter seg
til disse vurderingene og legger særlig vekt på betydningen av å sikre
prinsippet om likeverdig tilbud over hele landet, sikre den faglige
kompetansen, den faglige utviklingen og samarbeidet med andre tjenester.
Dette flertallet vil legge vekt
på at mulighetene for god kompetanseheving, faglig utvikling og
et godt forankret samarbeid med andre relevante tjenester taler
for opprettholdelse av en sterk barne-, ungdoms- og familieetat.
Dette flertallet viser til at
forslagene slik de kommer til uttrykk i representantforslag nr.
91 (2007–2008) vil kunne oppfattes som et signal om at barnevernsreformen
ikke er varig. Dette flertallet ønsker ikke å gi
et slikt signal.
Dette flertallet mener det er
viktig å fortsette arbeidet for å få den eksisterende ordningen
til å fungere bedre. Det er på det nåværende tidspunkt ikke grunnlag
for å ta grep som forandrer forvaltningsorganiseringen eller som
bereder grunnen for det. Det er imidlertid svært viktig at de elementer
som ikke fungerer godt nok, tas tak i og forbedres. Dette
flertallet vil i den sammenheng understreke betydningen
av et velfungerende samarbeid mellom kommunalt og statlig barnevern.
Forslagsstillerne peker på utfordringen som konflikter mellom kommunalt
og statlig barnevern utgjør. Det er flere som hevder at samarbeidet
mellom det statlige og kommunale barnevernet er for dårlig og at
dette får uheldige konsekvenser for barn og unge. Dette flertallet viser
til statsrådens opplysninger i svarbrevet om at Bufdir er iferd
med å følge opp anbefalingene i Rambøllrapporten. I rapporten anbefales en
rekke tiltak som kan skape bedre samarbeidsforhold. Bufdirs oppfølgingsarbeid
vil forhåpentligvis gi gode resultater.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil i tillegg peke på at styringsmodellen som
ble innført med reformen, gir departementet og statsråden direkte
instruksjonsmyndighet. Dette medlem mener mer samarbeid
må pålegges og følges opp, og statsråden må gjennom å bruke styringsretten
sin sørge for at det statlige og kommunale barnevernet jobber bedre sammen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil understreke at forvaltningsreformen som
sådan ikke gikk ut på å sette barn og ungdom ut på anbud. Flertallet mener
at konkurranse ikke alltid er et formålstjenlig virkemiddel. Helse-
og omsorgstjenester, herunder barnevernstjenester, skiller seg fra
andre tjenester fordi målet er å gi gode og forutsigbare tilbud
til spesielt utsatte brukergrupper. Flertallet viser
til følgende merknad fra næringskomiteen i Innst. S. nr. 311 (2007–2008):
"Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå
Framstegspartiet og Høgre, deler forslagsstillarane sitt syn på
at konkurranse ikkje alltid er hensiktsmessig, og at enkelte sektorar
og områder ikkje nødvendigvis er eigna for konkurranseutsetting."
Flertallet mener at barn må få
det tilbudet som er best tilpasset dem, og at økonomiske prioriteringer
ikke skal avgjøre hvilket tilbud barna får. En god barnevernstjeneste
har som forutsetning at de som har det daglige ansvaret, kan basere seg
på langsiktighet og trygge rammevilkår. Barnevern passer derfor
dårlig for tradisjonelle anbudskonkurranser. Flertallet viser
til følgende merknad fra næringskomiteen i Innst. S. nr. 311 (2007–2008):
"Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå
Framstegspartiet og Høgre, strekar under at handlingsrommet innan
EØS-reglane om offentlege innkjøp må nyttast."
"Eit
anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser
til St.meld. nr. 15 (2004–2005) Om konkurransepolitikken, der det
heiter at:
"Regjeringen har (...) gjort unntak fra
anskaffelsesreglementet når det gjelder kjøp av helse- og sosialtjenester
fra slike organisasjoner, slik at stat og kommuner kan velge om
de vil kjøre ordinær konkurranse eller å forhandle direkte med ideelle
organisasjoner."
Dette fleirtalet viser til at EØS-avtalen
omtalar helse- og omsorgstenester som såkalla "uprioriterte tenester".
Det inneber at det offentlege ikkje treng å legge slike tenester
ut på anbod. Sjølv der EØS-avtalen blir brukt, står norske styresmakter
relativt fritt etter EØS-retten til å velja medkontrahent, dvs.
kven kontrakten skal inngåast med."
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener ideelle virksomheter som yter helse-, omsorgs-
eller barnevernstjenester, må unntas fra kravet om anbud, enten
det er staten eller kommunen som skal skaffe tjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil peke på unntakshjemmelen som ligger
i lov om offentlige anskaffelser og oppfordre til bruk av denne
for institusjoner innenfor barnevernet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at departementet i sin praksis gjør bruk av disse unntaksbestemmelsene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at Barnevernsreformen, vedtatt
i 2003, presset seg frem særlig på grunnlag av behovet for en større
opprydding i institusjonsbarnevernet. Dessverre hadde det over lengre
tid vært aktører som ikke oppfylte kravene til kvalitet og som var
sterkt overpriset. Derfor ble det med reformen innført en ny godkjenningsordning,
et nytt kontroll- og tilsynssystem og et innkjøpssystem med bruk
av anbud ved inngåelse av rammeavtaler med private aktører. En rekke
aktører ble på grunnlag av dette ikke ansett å oppfylle kravene
til pris og kvalitet, og har i dag ingen avtaler med staten. Videre
var det behov for en bedre økonomistyring i andrelinjetjenesten
i barnevernet, og det måtte etableres helt nye rapporteringssystemer og
en bedre intern kontroll. Disse medlemmer støttet
derfor barnevernsreformen med statlig overtakelse av det fylkeskommunale barnevernet.
I dag har det statlige barnevernet kommet et godt stykke på vei
i å løse disse utfordringene, men det har også dukket opp nye utfordringer,
særlig knyttet til samarbeidet mellom statlig og kommunalt barnevern,
valg av tiltak for det enkelte barn og manglende lokalpolitisk fokus
på det offentliges ansvar for barnevernsbarna.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener at et totalansvar for barnevernet på kommunalt
nivå i en rekke kommuner vil kunne gi et bedre barnevern. Trondheim
kommune kan gjennom fire år som forsøkskommune vise til meget gode
resultater. I forsøksperioden ble det barnevernsfaglige kompetansenivået
i kommunen styrket, og det har videre vært høy grad av både politisk
engasjement for og vilje til å satse økonomisk på barnevernet. Tilbudet
til barn og unge utviklet seg til å bli meget mangfoldig i perioden.
Kjøp av tiltaksplasser ble ikke styrt av økonomiske og ideologiske
styringssignaler fra Barne- og likestillingsdepartementet og Barne-,
ungdoms- og familiedirektoratet, men mer ut fra barnas behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener at flere velferdsoppgaver bør flyttes
til kommunene slik at oppgavene løses nærmere borgerne. Disse medlemmer er
imidlertid enig med forslagsstillerne i at flere av våre kommuner
er små og derfor vil få problemer med å etablere gode kompetansemiljøer
for å ivareta en god barnevernstjeneste. Disse medlemmer mener at
mange kommuner må få mer ekspertise, flere fagfolk og bli sterkere
for at flere velferdsoppgaver skal overføres til kommunene. Disse medlemmer mener
en kommunal overtakelse av statlige oppgaver innenfor barnevernet
vil kunne fungere i større kommuner, mens det i mindre kommuner
ikke vil være mulig med et slikt ansvar.
Disse medlemmer legger vekt på
at barn over hele landet skal få et godt likeverdig tilbud, men kan
ikke se at det vil svekke det statlige barnevernet at enkelte større
kommuner får et helhetlig ansvar for barnevernstjenester.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre legger til grunn at det kun er de kommunene som
føler seg kompetente til å overta et slikt ansvar, som ønsker å
etablere en tilsvarende forsøksordning som den Trondheim har vært
en del av.
Disse medlemmer mener det er
viktig at de erfaringer man har høstet fra trondheimsprosjektet
blir videreført gjennom ytterligere forsøksordninger i andre kommuner.
Erfaringen vil ha mindre verdi for arbeidet i det statlige barnevernet,
på grunn av annen struktur med andre styringssignaler og det faktum
at Bufetat kun håndterer andrelinjetjenestetilbudet.
Disse medlemmer viser til at
målene bak reformen fullt ut vil kunne nås også når kommunen selv
har ansvaret for andrelinjetjenesten. Det er god grunn til å anta
at et lokalt barnevern vil kunne ha god faglig og økonomisk styring.
Det er også god grunn til å anta at kvaliteten i alle ledd vil være
enklere å oppnå når det er kortere vei og færre ledd mellom beslutningstaker
og barn. Den faglige videreutviklingen vil kunne skje gjennom erfaringsutveksling
mellom barnevernstjenestene i de ulike kommunene og samarbeidsprosjekter
med kompetansemiljøer, gjerne i interkommunalt samarbeid. Vi ser
også at det i dag i en rekke kommuner tilrettelegges for et tettere
samarbeid mellom barnevern og tilgrensede tjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil understreke viktigheten av at alle
barn skal ha et like godt tilbud uavhengig av hvor man er bosatt
i landet. Erfaringsmessig viser det seg at dette er vanskelig å
gjennomføre. Også etter reformen kan man vise til lokale og regionale
forskjeller i tilbudet. Det er derfor viktig å tilrettelegge for
en stadig utvikling og forbedring av tjenestetilbudet, selv om dette
skjer i utakt rundt om i landet. Ulikhet kan aksepteres hvis det
bidrar til forbedring for alle. Det er lite trolig at et velfungerende
barnevern i en kommune vil gå på bekostning av tilbudet i en annen
kommune. Derimot er det grunn til å anta at kommuner som kan vise
til gode resultater, vil bli eksempler til etterfølgelse og dermed
bidrar til å heve kvaliteten på det totale tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener at ordningen med kommunale forsøk skal
ha som mål å tilføre kunnskap og empiri som grunnlag for nyorganiseringer
og endringer i offentlig sektor. Når resultatene av en forsøksordning
viser så positive virkninger som vi ser i trondheimsforsøket, mener disse
medlemmer at manglende videreføring av prosjektet er det
samme som å undergrave selve motivet bak ordningen. Det er rimelig
å legge til grunn at de erfaringer vi har fra Trondheim ikke er
tilstrekkelig til å innføre en ny reform, men resultatene tilsier
at man her er på rett vei. Disse burde derfor ha ført til en beslutning
om å videreføre forsøket i Trondheim, samt utvide forsøksordningen
til også å gjelde andre kommuner. På sikt vil man da kunne se om
denne innretningen bør gjennomføres i hele landet.
Disse medlemmer vil på grunnlag
av ovennevnte fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjenopprette og
utvide forsøksordningen med lokalt ansvar for barnevernstjenesten,
og tilrettelegge for at alle kommuner, enten på selvstendig grunnlag
eller gjennom interkommunalt samarbeid, gis mulighet til å søke
om å delta i et slikt forsøk."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til barnevernsreformen som ble vedtatt i 2003, hvor staten overtok
ansvaret for de fylkeskommunale institusjonene fra 1. januar 2004. Disse
medlemmer vil bemerke at det var en regjering sammensatt
av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre som innførte reformen,
og den rød-grønne regjeringen har videreført den. Målet og hensikten
med reformen var, som vi kan lese av merknadene, å sikre kvalitet,
faglig nivå og økonomisk styring, samt å videreutvikle tjenestetilbudet.
Disse medlemmer har merket seg
at reformen ikke helt fungerer etter intensjonen, verken når det
gjelder økonomisk styring, likeverdig tilbud over hele landet eller
bedring av samarbeidet med kommunene.
Disse medlemmer er derfor meget
bekymret for at de mest sårbare barn og ungdommer det offentlige
skal hjelpe, faktisk blir rammet av en reform som ikke fungerer
ved for eksempel feil plassering og hyppige flyttinger.
Disse medlemmer slutter seg til
at kommunene best kjenner til de lokale forhold og derfor også vet
hva som er best for det enkelte barn. Det burde derfor være opplagt
at de forslag til plassering som det kommunale barnevernet kommer med,
burde etterkommes og ikke avvises av økonomiske grunner av Bufetat.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at hele barnevernet trenger en ny organisering, og at pengene bør
følge det enkelte barn, ut fra de vurderinger det kommunale barnevernet
gjør. Disse medlemmer foreslår derfor følgende:
"Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for
at pengene følger barnet i forbindelse med offentlig omsorgsovertagelse."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å avvikle fylkesnemndene og overføre sakene som gjelder omsorgsovertagelse
til det ordinære domsapparatet."
Forslag fra Høyre og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen gjenopprette og utvide
forsøksordningen med lokalt ansvar for barnevernstjenesten, og tilrettelegge
for at alle kommuner, enten på selvstendig grunnlag eller gjennom
interkommunalt samarbeid, gis mulighet til å søke om å delta i et
slikt forsøk.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten
for at pengene følger barnet i forbindelse med offentlig omsorgsovertagelse.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
å avvikle fylkesnemndene og overføre sakene som gjelder omsorgsovertagelse
til det ordinære domsapparatet.
Komiteen viser til
representantforslaget og til sine merknader og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:91 (2008–2009) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Olemic Thommessen, Martin
Engeset, Elisabeth Aspaker og Sonja Sjøli om å gjenopprette og utvide
forsøksordningen med kommunalt ansvar for barnevernstjenestene –
bifalles ikke.
Jeg viser til brev av 23. april 2008 fra familie-
og kulturkomitéen med oversendelse av dokument 8:91 (2007-2008)
om å gjenopprette og utvide forsøksordningen med kommunalt ansvar
for barneverntjenestene.
Stortingsrepresentantene Erna Solberg, Olemic Thommessen,
Martin Engeset, Elisabeth Aspaker og Sonja Sjøli fremmer i dokument
8:91 (2007-2008) følgende representantforslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjenopprette og utvide
forsøksordningen med lokalt ansvar for barneverntjenesten, og tilrettelegge
for at alle kommuner, enten på selvstendig grunnlag eller gjennom
interkommunalt samarbeid, gis mulighet til å søke om å delta i et
slikt forsøk."
Jeg har følgende kommentar:
1.1.2004 overtok staten det fylkeskommunale ansvaret
på barnevernområdet.
De viktigste målene med reformen i barnevernet var
som følger:
Å sikre en bedre
faglig og økonomisk styring av barnevernet
Å sikre likeverdige tilbud i hele landet
til barn og unge som trenger barneverntjenester
Å utvikle et bedre samarbeid og bedre tjenester til
kommunene
Å sikre en god kvalitet i alle ledd innen
barnevernet
Å bidra aktivt til at det skjer en faglig
videreutvikling av tjenestetilbudet i barnevernet
Å bidra til bedre samarbeid med tilgrensende tjenester
Departementet igangsatte i 2001 en utredning om
den fremtidige organiseringen av de oppgavene fylkeskommunen da
hadde ansvaret for på barnevernområdet og familievernområdet. Rammebetingelsene
for disse tjenestene var endret. Ansvaret for spesialisthelsetjenesten, herunder
psykisk helsevern for barn og unge og deler av rusmiddelomsorgen,
ble med virkning fra 1. januar 2002 overført fra fylkeskommunen til
statlig eide helseforetak. Senere ble ansvaret for spesialiserte
tjenester for rusmiddelmisbrukere som systematisk hører inn under
spesialisthelsetjenesten, samt eieransvaret for institusjoner som
yter slike tjenester overført fra fylkeskommunene til staten ved
de regionale helseforetakene.
En medvirkende årsak til at departementet ønsket
å utrede alternative måter å organisere fylkeskommunens oppgaver
på barnevernområdet på, var problemer som var knyttet til en del av
de oppgavene fylkeskommunen hadde ansvaret for på det tidspunktet.
Problemene var særlig knyttet til fylkeskommunens ansvar for barneverninstitusjonene.
I mange fylker var institusjonstilbudet mangelfullt. Manglene var både
knyttet til antallet institusjonsplasser og til kvaliteten på det
tilbudet som fantes. En opplevde at fylkene var for små til å kunne
utvikle et godt og differensiert tilbud.
På barnevernområdet hadde fylkeskommunen ansvaret
for etablering og drift av institusjoner for barn og ungdom som
omfattes av barnevernloven, og for å bistå kommunene med plassering av
barn utenfor hjemmet. Herunder hadde fylkeskommunen ansvaret for
rekruttering og formidling av fosterhjem og for at fosterhjemmene
fikk nødvendig opplæring og generell veiledning. En annen sentral
oppgave i det fylkeskommunale barnevernet var arbeidet med å styrke
kompetansen og øke tilgjengeligheten av tjenester til familier med
atferdsvanskelige barn og unge. Ansvaret for disse oppgavene ble i
reformen overført fra fylkeskommunen til staten.
Det sentrale målet på barnevernområdet var å etablere
et godt og likeverdig tiltaksapparat for hele landet, og samtidig
sikre at tiltakene er slik innrettet at de ivaretar brukernes rettssikkerhet.
I dette ligger også et mål om at tiltaksapparatet må være tilstrekkelig
differensiert til å kunne ivareta de ulike og sammensatte behovene
til de barn og unge som har behov for tiltakene. Disse målene forutsetter
i tillegg til et godt og differensiert utbygget tiltaksapparat i
hele landet, også en annenlinjetjeneste som er i stand til å bistå kommunene
med nødvendig råd og veiledning i forbindelse med vanskelige barnevernsaker.
Det ble i forarbeidene til reformen (Ot.prp.
nr. 9 (2002-2003)) understreket at ansvarsovertakelsen ikke endrer
kommunens sektoransvar, og at kommunene tvert i mot fortsatt er
ment å være de viktigste aktørene på barnevernområdet. Det ble videre
understreket at utstrakt samarbeid og samhandling mellom statlige
og kommunale aktører ville være en nødvendig forutsetning for gjennomføring
av tjenestetilbudet, og at et utvidet statlig ansvar og en mer helhetlig
styring av barnevernets annenlinjetjeneste ville kunne gi kommunene
større trygghet for at de vil få den bistanden de har krav på fra
statlige myndigheter ved plassering av barn utenfor hjemmet.
I tillegg til de lovendringer som ble foretatt
som en direkte følge av ansvarsovertakelsen, ble det samtidig innført
bestemmelser om kvalitetskrav og godkjenningsordninger for barneverninstitusjoner
(bvl §§ 5-10 og 5-8).
Det nærmere innholdet i denne overdragelsen
er beskrevet i Ot.prp. nr. 9 (2002-2003).
I tråd med departementets forslag, vedtok Stortinget
en samlet overføring av fylkeskommunens oppgaver på barnevernområdet
og familievernområdet til staten. Oslo kommune ble holdt utenfor
den statlige overtakelsen. Dette fordi Oslo i kraft av å være både
kommune og fylkeskommune allerede var i en særstilling ved å ivareta
både de kommunale og fylkeskommunale oppgavene. Dette er hjemlet
i barnevernloven § 2-3a.
Statens barnevern og familievern (SBF) ble opprettet
1. januar 2004. 1. juli 2004 ble Barne-, ungdoms- og familieetaten
(Bufetat) opprettet ved å slå sammen Statens barnevern og familievern
og Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA). Bufetat består
av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og fem regionkontor
med underliggende tiltak. De fem regionene øst, sør, vest, midt
og nord har et utøvende ansvar.
Underlagt regionkontorene er det til sammen
26 fagteam som blant annet har som oppgave å gi faglig bistand i
vanskelige barnevernssaker, finne lokale løsninger i samarbeid med
kommunene og bistå kommunene i plasseringssaker utenfor hjemmet.
Fagteamene skal bistå kommunene med plasseringen av barn i institusjon og
har ansvar for inntak av barn og ungdom til statlige og private
barnevernstiltak. Fagteamene drøfter valg av type tiltak med kommunene, blant
annet om det er alternativer til institusjonsplasseringer.
Regionene skal etablere og drifte statlige barnevernsinstitusjoner
og følge opp at institusjonene tilfredsstiller kvalitetskrav. Regionene har
også i oppgave å godkjenne og følge opp private og kommunale institusjoner
som benyttes etter barnevernloven. Samlet er det 88 statlige barnevernsinstitusjoner
i Norge. I tillegg kjøper regionene plasser ved private institusjoner
eller ved andre offentlige institusjoner.
Bufetat hadde totalt 4 560 tilsatte per 31. desember
2007.
Lov om forsøk i offentlig forvaltning av 26. juni 1992
nr. 87 gir anledning til forsøksvirksomhet i forvaltningen ved at
det gjøres unntak fra gjeldende regelverk. I forarbeidene til forsøksloven (Ot.prp.
nr. 54 (1991-1992)) heter det at forsøk er et verktøy i den samlede
forvaltningspolitikken. Statlig og kommunal forvaltning kan gjennom
forsøksloven få prøvd ut løsninger som kan føre til en mer effektiv
organisering, raskere saksbehandling eller bedre tjenester for brukerne.
I følge forsøkslovens § 3 kan det bl.a. godkjennes forsøk med avvik
fra bestemmelsene om oppgavefordeling mellom statlige, fylkeskommunale
og kommunale forvaltningsorganer (oppgavedifferensieringsforsøk).
Forsøk etter forsøksloven kan godkjennes for
en periode på inntil fire år. Forsøksperioden kan forlenges ytterligere
inntil to år, og dersom det er planlagt reformer i samsvar med forsøket,
kan forsøksperioden forlenges fram til reformen trer i kraft. Hensikten
med forsøk er at det skal bidra til forvaltningsutvikling. Det har
for eksempel liten hensikt å godkjenne forsøk dersom det er uaktuelt
at kommuner skal kunne ha det utvidete ansvaret på en mer varig
basis, og at det vil være aktuelt at også andre kommuner kan få
et slik utvidet ansvar for barnevernet.
Før barnevernreformen trådte i kraft fikk Kommunal-
og regionaldepartementet en rekke søknader fra kommuner som ønsket
forsøk med oppgavedifferensiering på barnevernområdet. Blant annet
søkte 13 kommuner i Stavangerregionen, Tromsø, Asker og Bærum, Trondheim, Drammen
og 8-K samarbeidet (8 kommuner i Aust-Agder, inkl Arendal). Noen
av disse trakk seg mens andre fikk avslag på søknaden på grunn av
at kravene de stilte ikke var mulig å innfri. Til slutt var det
kun Trondheim som fikk godkjent søknaden om oppgavedifferensiering på
barnevernområdet.
Trondheim kommune var altså den eneste kommunen
som fikk innvilget oppgavedifferensieringsforsøk da staten overtok
de tidligere fylkeskommunale oppgavene på barnevernområdet 1. januar
2004. En av grunnene til at forsøket i Trondheim kommune ble godkjent skyltes
at Trondheim allerede hadde et godt fungerende barnevern på kommunalt
nivå. Trondheim hadde i lengre tid jobbet med samarbeid på tvers
av ulike tjenester for barn og unge og hadde høy kompetanse på barnevern.
Det er i dag god anledning for kommunene til
å inngå i interkommunale samarbeidsløsninger, både av mer uformell
karakter og samarbeidsløsninger av mer formell karakter som vertskommunemodellen.
Fordelen med slikt samarbeid er at små kommuner med relativt få
ansatte i barnevernet kan inngå i et større faglig samarbeid og dermed
bli mer faglige robuste i arbeidet med å løse komplekse saker. Kommunene
har i dag gjennom statlige regionalt barnevern (fagteamene) tilbud
om spesialisert kompetanse og skreddersydde tiltak. Selv om interkommunalt
samarbeid gjør kommunene bedre i stand til å følge opp komplekse
saker ser jeg det ikke som en hensiktsmessig ressursutnyttelse at
kommunene skal ha spesialiserte funksjoner som i dag tilbys gjennom
statlig regionalt barnevern.
En hovedmålsetting med barnevernreformen var å
utjevne de store forskjellene i tilbud som eksisterte da fylkeskommunene
hadde ansvaret for andrelinjetjenestene. Barn og unge skulle ha
et like godt tilbud uavhengig av hvor i landet de bodde. Ved å gjøre
andrelinjetjenesten statlig, hadde en mulighet til å bygge ut en
tjeneste som i større grad sikret likhet og kvalitet i alle ledd. Et
annet viktig mål med reformen var å ha et godt
og differensiert tilbud til barn og unge som må bo utenfor
hjemmet. Ved å samle all kompetanse i én og samme etat har en hatt
mulighet til å bygge opp høy og variert kompetanse og et mangfoldig
tilbud.
Ved å åpne for at kommuner gjennom forsøksordning
kan få totalansvaret for barnevernet trues for det første prinsippet
om et likeverdig tilbud uansett hvor du bor i landet. Gjennom at
staten har det samlede ansvaret for tilbudet på andrelinjenivå,
har en over tid kunnet jobbe med å utjevne de forskjellene som var
der da fylkeskommunene hadde ansvaret. Reformen har gitt mange stordriftsfordeler
i form av mer spesialisert kompetanse, muligheten til forskning
og utvikling av nye metoder, samt bedre og mer systematisk hjelp
til kommunene.
For det andre mener jeg at en åpning for flere forsøk
vil svekke Barne-, ungdoms- og familieetaten. I representantforslaget
argumenteres det for at verdifull kompetanse flyttes ut av kommunesektoren
og over til det statlige barnevernet og at dette bidrar til å svekke
kompetansen i det kommunale barnevernet. Kompetanseutviklingen har
konsekvenser for kvaliteten på barnevernarbeidet, og sett fra et
annet ståsted vil det å ta arbeidskraften tilbake til noen kommuner
bidra til å undergrave reformen. Den kompetansen som flyttes tilbake
til kommunene vil kun komme barn og unge i disse kommunene til gode
og dermed ødelegge for prinsippet om et likeverdig tilbud uavhengig
av hvor du bor i landet. Stordriftsfordelene til Barne-, ungdoms-
og familieetaten vil reduseres og tilbudet til resten av landet
vil bli dårligere.
Forskningsstiftelsen Fafo gjennomførte en sammenlignende
evaluering av barnevernet i Oslo og Bergen etter barnevernreformen
2004 (Fafo-rapport 2007:11 Barnevernet i Oslo
og Bergen. En sammenlignende evaluering etter barnevernreformen
i 2004). En av konklusjonene i Fafos rapport var at barnevernarbeiderne
i Oslo fryktet at de falt utenfor kvalifiseringstilbudet som det statlige
barnevernet tilbød, og denne frykten var større i 2006 enn i 2004/2005.
Fafo mente at Oslo hadde en utfordring i å sørge for at tilbudet og
mulighetene ble de samme i Oslo som i barnevernet i resten av landet.
Jeg er selvfølgelig opptatt av at kompetansen
i kommunene er god. Det er barneverntjenesten på førstelinjenivå
som barn og unge og deres familier først møter. Det er her hovedansvaret for
det forebyggende arbeidet ligger. Dersom kompetansen ikke er god
nok på dette nivået vil hjelpen til det enkelte barn ikke komme
i gang tidlig nok og konsekvensene kan bli store. Kommunene må gis
kompetanse og kunnskap til å møte sammensatte og komplekse barnevernssaker
for å gi barnet rett hjelp til rett tid. Jeg har derfor satt i gang
en flerårig satsning på kompetanse og kunnskapsstyrking for barnevernet
i kommunene som skal gå frem til 2011. I år arrangerer departementet
9 regionale konferanser i hele landet der vi møter ansatte i barnevernet i
kommunene, deres viktigste samarbeidspartnere i kommune, stat og
utdanningsfeltet. Formålet er å gi kunnskap om tiltak og metoder i
barnevernet som vi vet virker. Satsningsområdene er blant annet
vold i nære relasjoner, barn som lever med foreldre som har rusproblemer og/eller
psykisk lidelser og barn med atferdsproblemer. Dette er også områder
som kommunene etterspør mer kunnskap om. I vår flerårige satsning
på kompetanse er dette noen av mange områder som skal bidra til
at barnevernet blir godt rustet på faglig kunnskap og kompetanse.
Vi vil også utvikle tilbud om etter- og videreutdanning
i barnevernet slik at det blir bedre samsvar mellom kompetansebehov
i praksisfeltet og hva studentene lærer. For stor variasjon mellom
hva studentene lærer utfordrer målsetningen om et likeverdig og
kunnskapsbasert tilbud. Viktige områder er kunnskap om barn og unge
med atferdsproblemer, barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige
foreldre, barn som utsettes for vold, familier med minoritetsbakgrunn,
hvordan samtale med barn, tilknytningsteori for å nevne noen eksempler.
Fra høsten 2008 starter et tilbud om opplæring i flerkulturelt barnevernsarbeid
ved flere universitet og høyskoler, finansiert av BLD.
For det tredje vil en åpning for flere forsøk svekke
fagutviklingen på barnevernområdet. Et stort og viktig satsingsområde
innenfor det statlige barnevernet har vært faglig oppdaterting og
videreutvikling. Det er satt i gang store forsknings- og utviklingsprosjekter
som har ført til ny kunnskap og et utvidet tiltaksapparat over hele
landet. En slik utvikling skjedde i liten grad i fylkeskommunene,
men ved å ha fått en stor og samlet etat har en slik satsing vært
mulig. Dette har kommet alle kommuner til gode.
Barne-, ungdoms- og familieetaten følger regjeringens
politikk når det gjelder tiltaksutviklingen i barnevernet. Det er
tunge faglige argumenter som ligger til grunn for en ønsket dreining
i retning av mindre bruk av institusjonsplasseringer og mer bruk
av hjemmebaserte tiltak og fosterhjem. Det er også regjeringens politikk
at en i størst mulig grad skal bruke offentlige institusjoner eller
institusjoner drevet av veldedige organisasjoner, fremfor å kjøpe
plasser på det private kommersielle markedet. Det har tatt tid å
få til en slik dreining i det statlige barnevernet, men utviklingen
er nå positiv. Trondheim kommune lyktes ikke i tilsvarende utvikling.
Til forskjell fra resten av landet hadde de i forsøksperioden en
økning i institusjonsbruk. I tillegg var det vanskelig for Trondheim
å ha det rette tilbudet tilgjengelig for den enkelte når det var
behov for det. Kommunen hadde ikke selv et differensiert og godt
nok tilbud og måtte kjøpe flere tjenester fra det private.
Ved å åpne for flere forsøk vil idéen om et likeverdig
og godt barneverntilbud uansett bosted, bli truet. Hovedformålet
med barnevernreformen vil kunne undermineres.
Et fjerde argument som taler for en samlet etat, er
samarbeidet med tilgrensende tjenester. Etter reformen har det vært
jobbet systematisk med utvikling av forpliktende samarbeidsavtaler
med blant annet psykisk helsevern for barn og unge og tverrfaglige
spesialisert rusbehandling. Disse avtalene er først forankret på
regionsnivå og deretter spredd nedover til fagteam og den enkelte Barne-
og ungdomspsykiatriske poliklinikk (BUP). Disse avtalene skal sikre
et mer likeverdig tilbud slik at det ikke er opp til det enkelte fagteam
eller BUP om et barn får nødvendig hjelp.
I representantforslaget pekes det på det høye konfliktnivået
mellom fagteamene og kommunene. Det vises til rapporten Vurdering
og videreutvikling av fagteam - Rambøll Management AS, 2008. Det
er nødvendig å nyansere denne fremstillingen. Rapporten viser at
i små kommuner (inntil 5 000 innbyggere) oppgir 60 prosent å være
i høy grad eller meget høy grad fornøyd med
fagteamenes faglige kompetanse, i mellomstor kommuner (5 000
– 20 000 innbyggere) gjelder det 47 prosent, mens 38 prosent er det
i store kommuner (over 20 000 innbyggere).
Rambøll Management trekker fram noen viktige områder
for videre arbeid. Rapporten har på en god måte oppsummert erfaringene
kommunene har med fagteamene, og synliggjør utviklingsområder. Bufdir
er i ferd med å følge opp anbefalingene i rapporten. Blant annet
er det inngått et samarbeid med kommunene og Kommunenes sentralforbund
KS for å videreutvikle samarbeidet mellom fagteamene og kommunene.
Å stimulere til flere forsøk på barnevernområdet vil
være et signal om at denne reformen ikke er varig. Siden reformen
trådte i kraft 1. januar 2004 har det ikke kommet ønsker om eller forslag
om en reversering eller endring av reformen.
I tillegg til prinsippet om et likeverdig tilbud uansett
hvor du bor i landet, taler også mulighetene for god kompetanseheving,
faglig utvikling og et godt og forankret samarbeidet med andre relevante
tjenester for opprettholdelsen av en sterk Barne-, ungdoms- og familieetat.
Jeg vil ikke stimulere til forsøk med oppgavedifferensiering med
mer omfattende lokalt ansvar for barneverntjenesten.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 23. oktober 2008
Gunn Karin Gjul |
Britt Hildeng |
fung. leder |
ordfører |