Regjeringen arbeider for en FN-ledet verdensorden
basert på samarbeid mellom stater, der konflikter løses på grunnlag
av folkeretten og all maktbruk er forankret i FN-pakten.
Regjeringen mener det er mulig å få økt sikkerhet
for alle på et betydelig lavere rustningsnivå enn i dag. Dette krever
at reduksjonene skjer på en balansert og verifiserbar måte. Omfattende nedrustning
vil i tillegg kunne frigjøre store ressurser til menneskelig og
sosial utvikling.
Regjeringen ønsker at Norge skal spille en pådriverrolle
for rustningskontroll og nedrustning, både med hensyn til kjernefysiske
våpen, andre masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle stridsmidler.
Regjeringen vil arbeide for dette gjennom et bredest mulig og forpliktende internasjonalt
samarbeid, og den viser til Soria Moria-erklæringen.
Utfordringene er store, både på det kjernefysiske og
det konvensjonelle området. Antallet kjernevåpenstater har økt siden
slutten på Den kalde krigen, og flere land har prøvd å skaffe seg kjernevåpen.
Spredning av kjernefysisk teknologi vil øke i takt med den forventede
utbyggingen av sivil kjernekraft i årene fremover. Dette vil skape
nye utfordringer for ikke-spredningsarbeidet. Samtidig arbeider
terrorister for å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. For Regjeringen
er derfor arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen
en prioritert oppgave.
De fleste som rammes i moderne kriger, er ofre for
konvensjonelle våpen, i første rekke håndvåpen og andre mindre våpentyper.
Langt de fleste som rammes, er sivile. Den største del av verdens
militærutgifter går til konvensjonelle våpen og utstyr. Kontrollen
med omsetningen av slike våpen – særlig håndvåpen – er i mange tilfeller
dårlig og preget av manglende innsyn og av hemmelighold. Dette åpner
for korrupsjon og kriminalitet. Visse typer konvensjonelle våpen har
særlig alvorlige humanitære konsekvenser. Dette gjelder landminer
og klasevåpen, samt håndvåpen på grunn av den store mengden slike våpen
som er i omløp i konfliktområder. Landminer og klasevåpen skiller
ikke mellom sivile og militære og dreper og skader sivile både under
en krigssituasjon og etter at konflikten er opphørt. Regjeringen
er derfor særlig opptatt av å bidra til å regulere disse våpentypene,
bl.a. gjennom internasjonale forbud.
Samlet sett står en overfor store utfordringer. Samtidig
pågår det et omfattende arbeid for rustningskontroll og nedrustning
i regi av både FN og andre internasjonale organisasjoner, i en rekke
andre flernasjonale sammenhenger og bilateralt. Norge er en deltaker
i dette arbeidet, og Regjeringen ønsker at en skal styrke pådriverrollen
ytterligere. I dette arbeidet står det såkalte Syvlandsinitiativet
sentralt, som foruten Norge består av Australia, Chile, Indonesia,
Romania, Sør-Afrika og Storbritannia.
I meldingen omtales hovedutfordringene for det internasjonale
nedrustnings- og rustningskontrollarbeidet og Regjeringens prioriteringer,
tiltak og initiativer på disse områdene.