Følgende forslag fremmes i dokumentet:
"Stortinget ber Regjeringen fremme en stortingsmelding
om norsk vannkraftpolitikk."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Tore
Nordtun, Torny Pedersen og Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet,
Tord Lien, Ketil Solvik-Olsen og Ingrid Skårmo, fra Høyre, Peter
Skovholt Gitmark og Ivar Kristiansen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Inga Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette
Holten Hjemdal, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre,
lederen Gunnar Kvassheim, peker på at bruk av energi til
transport, varme og elektriske apparater er svært viktig både for
folk flest og for næringslivet og industrien. Et moderne samfunn
kan ikke fungere stabilt uten bruk av – og sikker tilgang til –
store mengder energi. Vannkraften har vært et viktig grunnlag for velferd
og verdiskaping i over hundre år.
Utvikling av vannkraftressursene har gitt oss
en energiforsyning som i all hovedsak er basert på utslippsfri,
fornybar energi. Komiteen viser til at reguleringsmagasinene
våre gir vannkraften vår en verdifull fleksibilitet, samtidig som
den høye andelen av vannkraft gjør oss sårbare i tørrår.
Komiteen vil videre vise til
at produksjonen av vannkraft i Norge er blant de viktigste bidragene for
å redusere klimautslippene, og legger samtidig til grunn at Norge
har et internasjonalt ansvar for å verne om og forvalte den unike
vassdragsnaturen vi besitter.
Komiteen viser til at en stor
del av de norske vassdragene allerede er utbygd. Samtidig mener komiteen at
det fremdeles ligger et stort potensial innen vannkraft, spesielt
i tilknytning til opprustning og utbygging av eksisterende vannkraftverk
og utbygging av mikro-, mini- og småkraftverk.
Komiteen er kjent med at manglende
kapasitet innen saksbehandling de siste årene har vært en flaskehals
i arbeidet med å få realisert nye vannkraftprosjekter.
Komiteen viser til at det fra
2005 er satt i drift økt vannkraftproduksjon tilsvarende om lag
2,4 TWh. Av dette utgjør småkraftverk om lag 1 TWh, resterende er
knyttet til opprustning og utvidelse av eksisterende anlegg (O/U)
og nye anlegg over 10 MW.
Komiteen vil også peke på at
det i 2007 ble gitt tillatelser til vannkraftprosjekter tilsvarende
en årlig produksjon på om lag 1,2 TWh. Av dette er knapt 0,8 TWh
småkraft, resten er O/U og nye anlegg over 10 MW. Videre er det
meldt og omsøkt vannkraftprosjekter med en total årlig produksjon
på om lag 7,5 TWh. Av dette utgjør O/U og nye anlegg over 10 MW
drøyt 2,5 TWh, resten er småkraftprosjekter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det ved revidert nasjonalbudsjett ble lagt inn en betydelig kapasitetsøkning
på konsesjonsbehandling hos NVE, nettopp for å få fortgang i prosjekter
innen småkraftverk, vindkraft og fjernvarmeanlegg.
Flertallet vil også peke på at
det i Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2009 er lagt inn ytterligere
35 millioner kroner til styrking av kapasiteten på saksbehandling
hos NVE. Totalt vil NVEs konsesjonskapasitet være doblet siden 2005.
Flertallet vil understreke at
Regjeringen arbeider kontinuerlig med både generelle rammebetingelser
og med enkeltsaker innen vannkraftpolitikk. Det er stor aktivitet
innen planlegging og utbygging av ulike typer vannkraftprosjekter,
og en styrket og effektiv håndtering av enkeltsakene prioriteres
derfor høyt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er behov for en omfattende og grundig
stortingsmelding om en satsing på vannkraften i Norge. En slik melding bør
inneholde vurderinger av potensialet for ny vannkraftutbygging samt
opprustning og utvidelse av eksisterende anlegg. Det bør blant annet
være en gjennomgang av konsesjonsbehandlingen av store og små vannkraftprosjekt, med
sikte på forenklinger og økt lokal saksbehandling av små-/mini-/mikrokraftverk.
Disse medlemmer beklager at komiteens flertall
avviser forslaget om å utarbeide en stortingsmelding om vannkraftpolitikk. Disse medlemmer er
skuffet, dog ikke overrasket. Disse medlemmer konstaterer
at dagens regjering kun har fremmet en eneste stortingsmelding,
på fire sider, fra Olje- og energidepartementet i løpet av sin regjeringstid.
Innholdet i den er i all hovedsak skrinlagt. Disse medlemmer konstaterer
at den politiske uenigheten innen Regjeringen vedrørende vannkraft
er for stor til å forsøke å enes om en politisk retning.
Disse medlemmer mener behovet
for en slik helhetlig politisk drøfting av norsk vannkraftpolitikk
er høyst nødvendig. Norge har gode erfaringer innen vannkraft, men
vår vannkraftbaserte leverandørindustri forvitrer gradvis. I en
tid hvor man ønsker seg mer CO2-fri kraft, så fremstår vannkraft
som et av de beste og billigste alternativ. Mye har skjedd innen denne
energisektoren de siste tiårene. Gjennom teknologiutvikling, mer
kunnskap og erfaring rundt drift av vannkraftverk, samt bedre innsikt og
omsyn til miljøet, står en nå bedre rustet til både å kunne utnytte
mer av vannenergien og samtidig ivareta ønskede og nødvendige miljøhensyn.
Disse medlemmer viser til at
til tross for gode festtaler fra dagens regjering, så blir altfor mange
gode vannkraftprosjekter stående urealisert. Både bygging av små
vannkraftverk, opprustning og oppgradering av eksisterende anlegg,
og prosjekter for ny, stor, miljøtilpasset vannkraft blir urealisert
grunnet treg konsesjonsbehandling og manglende politisk vilje.
Disse medlemmer viser også til
at politisk ledelse i Miljøverndepartementet sommeren 2008 var kraftig
ute og advarte mot å satse på vannkraft. I tillegg manglet Regjeringens
behandling av Hjemfallssaken noen visjoner og perspektiver for norsk
vannkraft i seg selv, ved ensidig å fokusere på eierskapet av kraftverkene.
Disse medlemmer viser også til
at Soria Moria-erklæringen reflekterer en manglende vilje til virkelig
å satse på småkraft, når man bevisst unnlater å inkludere småkraftverk
i en potensiell ordning med grønne sertifikater.
Disse medlemmer tar opp dette
i representantforslaget fremsatt i Dokument nr. 8:134 (2007–2008).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
blant annet til Sauda-utbyggingen som ble halvert, Vefsna-vassdraget
som foreslås vernet, pumpekraftverk på Ulla-Førre som lider under
lang saksbehandlingstid, søknader om oppgraderinger av Rauma kraftverk
som treneres i det uendelige, det politiske korstoget fra Miljøverndepartementet
mot Kvinnherad energi i Muradalen, samt en endeløs konsesjonskø
for småkraft.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at under regjeringen
Bondevik II i perioden 2001–2005 ble det gitt tillatelser til vannkraftprosjekter
tilsvarende en årlig produksjon på om lag 2,3 TWh. Til sammenligning
ble det på hele 1990-tallet til sammen gitt tillatelser tilsvarende
en årlig produksjon på 2,1 TWh.
Disse medlemmer viser til at
vannkraft er en fornybar energikilde uten utslipp av klimagasser.
Utnyttelse av denne ressursen er viktig for å redusere klimagassutslippene
fra fossile energikilder som olje, gass og kull. Disse medlemmer viser
til at det fortsatt er potensial for økt utnyttelse av vannkraft,
både i form av skånsom utbygging av nye vannkraftprosjekter og ikke
minst gjennom opprustning og utvidelser av eksisterende vannkraftprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser her
til Dokument nr. 8:99 (2007–2008) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Øyvind
Halleraker, Ivar Kristiansen og Jan Tore Sanner om en strategi for
økt opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftverk, og disse
medlemmers merknader i Innst. S. nr. 314 (2007–2008).
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Stortinget ber Regjeringen fremme en stortingsmelding
om norsk vannkraftpolitikk.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:134 (2007–2008) – om representantforslag
fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Torbjørn Andersen,
Tord Lien og Kåre Fostervold om helhetlig vannkraftsatsing – bifalles
ikke.
Jeg viser til brev av 21. august d.å. fra Stortingets
Energi- og miljøkomité vedrørende representantforslag nr 8:134 (2007-2008)
fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Torbjørn Andersen,
Tord Lien og Kåre Fostervold om helhetlig vannkraft-satsing.
Vannkraften har vært et viktig grunnlag for velferd
og verdiskaping i over hundre år. Utvikling av vannkraftressursene
har gitt oss en energiforsyning som i all hovedsak er basert på utslippsfri,
fornybar energi. Vannkraft med reguleringsmagasiner gir oss verdifull
fleksibilitet. Samtidig innebærer den høye andelen vannkraft at
vår kraft-forsyning er sårbar for tørrår.
Vannkraft vil også i fremtiden være den sentrale energikilden
i vår kraftforsyning. Verdien av vannkraft kan komme til å øke i
årene fremover. Ikke minst kan økt utbygging av uregulert fornybar
produksjon gi økt etterspørsel etter regulerbar vannkraft i det
nordiske og nordeuropeiske kraftsystemet.
Representantforslaget gir etter min vurdering ikke
et dekkende bilde av Regjeringens politikk eller av de faktiske
forholdene i vannkraftsektoren.
Forvaltning av vannkraftressursene står sentralt for
Regjeringen. Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 61 (2007-2008)
sikrer offentlig eierskap til denne viktige ressursen. Departementet tar
sikte på å legge fram en proposisjon om utleie av vannfall og tilhørende
kraftverk våren 2009.
Norge har et godt ressursgrunnlag for å utvikle mange
former for fornybar energi. Regjeringen legger vekt på en balansert
og helhetlig energipolitikk, på tvers av energikilder, nett og forbruk,
og mellom bruk og vern av naturressurser.
Vannkraftmagasinenes evne til regulering av produksjonen
gir oss gode muligheter til å ta i bruk uregulert fornybar energi
som vindkraft og småkraft. Samtidig vil utvikling av andre produksjonsformer
enn vannkraft, bidra til at vi blir mindre sårbare for variasjoner
i tilsiget. Videreutvikling av den eksisterende vannkraftstrukturen,
satsing på småkraft, vindkraft mv. har positive vekselvirkninger
med hensyn til kraftsystemet.
En bred satsing på ulike energikilder er også
viktig i forhold til miljø og arealbruk. Alle energitiltak har negative
virkninger for miljø og andre arealbruksinteresser. Virkningene
varierer betydelig mellom ulike prosjekter, både i omfang og karakter.
En bred satsing på ulike energikilder styrker mulighetene for å
øke den samlede tilgangen på fornybar energi på en slik måte at
virkningene for miljø og arealbruk er akseptable.
Konsesjonsbehandling er et sentralt virkemiddel i
energipolitikken. Samlet plan og verneplan for vassdrag legger rammer
for hva som kan konsesjonssøkes innen vannkraft. En grundig konsesjonsbehandling
med god kvalitet er sentralt for å sikre forsvarlig ressursutnyttelse
og miljøvennlig utbygging av vannkraft og annen fornybar energi.
Regjeringen har lagt vekt på å styrke NVEs kapasitet
innen konsesjonsbehandling. Med Regjeringens forslag til statsbudsjett
for 2009, vil konsesjonsbehandlingskapasiteten i NVE være om lag
fordoblet fra 2005. Nest etter kraftledninger i sentral- og regional-nettet,
er vannkraft gitt høyeste prioritet i konsesjonsbehandlingen, særlig
prosjekter med reguleringsevne.
I 2007 fastsatte departementet retningslinjer
for småkraft. Retningslinjene skal styrke grunnlaget for en helhetlig
vurdering av konsesjonssøknader, og bidra til forutsig-barhet. Det
er også fastsatt liknende retningslinjer for vindkraft. Det arbeides
nå med retningslinjer for behandling av saker om miljørevisjon av
eldre vassdragskonsesjoner.
Utbygging av fornybar energiproduksjon krever ofte
etablering av nye kraftledninger. Gjennom denne stortingsperioden
har NVE i økende grad lagt opp konsesjons-behandlingen slik at produksjonsprosjekter
og nettutbygging vurderes samtidig. Så langt er dette i størst grad gjennomført
for vindkraft, men NVE foretar også en samordnet behandling av vannkraftprosjekter
der det er hensiktsmessig ut fra nettkapasitet, sumvirkninger på
miljø, eller der flere prosjekter konkurrerer om samme vannressurs. Forvaltningens
oppgave er i slike tilfeller å sørge for at ressursene utnyttes
til størst mulig fordel for samfunnet, og at prosjektene som realiseres på
best mulig måte dekker kraftforsyningens behov i forhold til de
berørte miljøverdiene.
NVE arbeider fortløpende med å kartlegge og
informere om fakta, muligheter og problemstillinger innen energi-
og vannressurssektoren. Dette løpende arbeidet styrker blant annet grunnlaget
for effektiv og faglig forsvarlig konsesjonsbehandling.
I 2006 satt departementet i gang arbeid med evaluering
av energiloven. Det er blant annet gjennomført vurderinger av vilkårene
for ny kraftproduksjon og problemstillinger knyttet til magasindisponering.
Det har vært gjennomført en rekke eksterne utredninger, seminarer
og høringsmøter. Innspillene fra ulike aktører er nå til vurdering
i departementet.
I revidert nasjonalbudsjett for 2008, jf St.meld. nr.
2 (2007-2008), la Regjeringen frem en bred gjennomgang av insentivene
til å investere i vannkraft og annen fornybar energi. Flere av problemstillingene
som representantene tar opp er omhandlet der, herunder oversikt
over utbyggingspotensial og –kostnader, og vurdering av skattereglenes
og de konsesjonsbaserte ordningenes betydning for vannkraftinvesteringer.
Departementet vil fremlegge forslag om vern
av Vefsna, sammen med innstilling i vernespørsmålet for tre andre
vassdrag fremmet som anmodnings-vedtak ved Stortingets behandling
av supplering av Verneplanen i 2005.
Representantene foreslår at det foretas en vurdering
av verneplan for vassdrag. Min vurdering er at innsatsen først og
fremst bør rettes mot en forsvarlig utnyttelse av vannkraftpotensialet
i vassdrag som ikke er vernet. Jeg vil i den forbindelse vise til
at det er en betydelig aktivitet innen vannkraftsektoren.
Fra 2005 er det idriftssatt økt vannkraftproduksjon
tilsvarende om lag 2,4 TWh. Av dette utgjør småkraftverk om lag
1 TWh, resterende er knyttet til opprusting og utvidelse av eksisterende
anlegg (O/U) og nye anlegg over 10 MW.
I 2007 ble det gitt tillatelser til vannkraftprosjekter
tilsvarende en årlig produksjon på om lag 1,2 TWh. Av dette er knapt
0,8 TWh småkraft, resten er O/U og nye anlegg over 10 MW. Videre
er det meldt og omsøkt vannkraftprosjekter med en total årlig produksjon
på om lag 7,5 TWh. Av dette utgjør O/U og nye anlegg over 10 MW drøyt
2,5 TWh, resten er småkraftprosjekter.
Til sammen utgjør denne porteføljen av vannkraftprosjekter
et betydelig og verdifullt bidrag til økt fornybar energiproduksjon
i Norge.
Det er også en økende interesse i bransjen for prosjekter
som kan gi økte effektleveranser. Dette er interessant med hensyn
til økt utbygging av uregulert fornybar energiproduksjon, forutsatt
at miljøvirkningene er akseptable. NVE gjennomfører nå flere utredninger
i tilknytning til dette, herunder vurderinger av markedsforhold,
tekniske forhold og miljøvirkninger.
Representantene foreslår at Regjeringen fremmer
en egen stortingsmelding om vannkraftpolitikk. Regjeringen arbeider
kontinuerlig med både generelle rammebetingelser og med enkeltsaker.
Det er stor aktivitet innen planlegging og utbygging av ulike typer
vannkraftprosjekter, og en styrket og effektiv håndtering av enkeltsakene
prioriteres derfor høyt.
Jeg er enig med representantene i at klimautfordringen,
økt behov for fornybar energi og regulerbar produksjon, samt endringer
i kunnskap og teknologi på vannkraftsiden gir gode muligheter for
videre utvikling av våre vannkraftressurser. Etter min vurdering
er det imidlertid ikke hensiktsmessig å utarbeide en egen stortingsmelding
om norsk vannkraftpolitikk
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 20. november 2008
Gunnar Kvassheim |
Erling Sande |
ordfører |
leder |