De tiltak som blir presentert i denne meldingen er
et ledd i Regjeringens oppfølging av målsetningen i Soria Moria-erklæringen
om en helhetlig sikkerhetspolitikk og en styrket samfunnssikkerhet.
Begrepet samfunnssikkerhet ble presentert i St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet
– veien til et mindre sårbart samfunn, jf. Innst. S. nr. 9 (2002–2003).
Denne meldingen var en oppfølging av Sårbarhetsutvalget (NOU 2000:24
Et sårbart samfunn), som ga en bred tilnærming til samfunnets sårbarhet.
Regjeringen følger i denne meldingen opp Stortingets
Innst. S. nr. 9 (2002–2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001–2002), og
forsvarskomiteens og justiskomiteens merknad om å opprettholde en
ordning med parallell behandling av langtidsplaner for militært
forsvar og sivilt beredskap. Gjennom en slik parallell behandling
kan det sikres en god balanse mellom militær og sivil beredskap.
I St.meld. nr. 39 (2003–2004) Samfunnssikkerhet
og sivilt-militært samarbeid, jf. Innst. S. nr. 49 (2004–2005),
ble Innst. S. nr. 9 (2002–2003) fulgt opp og det ble lagt særlig
vekt på omtale av totalforsvaret og det sivil-militære samarbeid.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 39
(2003–2004), jf. Innst. S. nr. 49 (2004–2005), fattet Stortinget
30. november 2004 anmodningsvedtak om at spørsmålet om en sentral
krisehåndteringsenhet skulle utredes. I Innst. S. nr. 265 (2004–2005),
jf. St.meld. nr. 37 (2004–2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia
og sentral krisehåndtering, sluttet Stortinget seg til tiltak for
å styrke apparatet for krisehåndtering i utlandet og den generelle
krisehåndtering i departementene, herunder etablering av en krisestøtteenhet.
I denne meldingen følger Regjeringen opp Innst. S.
nr. 49 (2004–2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003–2004), og behandler
forslag fra Infrastrukturutvalget (NOU 2006:6 Når sikkerheten er
viktigst). Meldingen omhandler samfunnssikkerhet med spesiell vekt
på de større og sammensatte hendelsene med store samfunnsmessige
konsekvenser, sikkerhet i kritisk infrastruktur og hvilke virkemidler
og ressurser som kan settes inn for å forebygge og håndtere hendelser.
Justisdepartementets særskilte samordningsrolle for
samfunnets sivile sikkerhet er etter St.meld. nr. 17 (2001–2002),
jf. Innst. S. nr. 9 (2003–2003), tydeliggjort og styrket. Justisdepartementet
har i arbeidet med denne stortingsmeldingen koordinert innspill
fra de ulike departementer, og det enkelte departement har rapportert
på oppfølging av Infrastrukturutvalgets anbefalinger (NOU 2006:6,
jf. kapittel 1.1.2 og 5).
Regjeringen vil også fremme en egen melding om
brannsikkerhet. Omtalen av brann i denne meldingen er derfor i hovedsak
avgrenset til den operative delen av brannvesenet.
I meldingens kapittel 2 vises det til regjeringens formål
med meldingen og hvilke prioriteringer den legger vekt på i perioden
2009–2012.
Kapittel 3 gir en fremstilling av tiltak for
å styrke arbeidet med samfunnssikkerhet på nasjonalt, regionalt
og lokalt nivå. Regjeringen vil revidere og styrke retningslinjene
for Justisdepartementets samordningsrolle for å tydeliggjøre og
avgrense samordningsrollen. Regjeringen vil videre legge frem et
lovforslag om kommunal beredskapsplikt. Den vil omhandle plikt til
sektorovergripende risiko- og sårbarhetsanalyse for lokalsamfunnet
og plikt til å utarbeide en generell beredskapsplan som angir tiltak
for håndtering av ulike typer kriser. Regjeringen foreslår at statlige
forvaltningsoppgaver innen skredforebygging skal ivaretas av Norges
vassdrags- og energidirektorat (NVE).
Kapittel 4 beskriver utviklingen i risiko-,
trussel- og sårbarhetsbildet. Det redegjøres for et risiko-, trussel-
og sårbarhetsbilde som omfatter naturhendelser og klimaendringer,
pandemi, bortfall av kritisk infrastruktur, ulykker med farlige
stoffer, terror og annen sikkerhetstruende aktivitet, samt utfordringer
i nordområdene.
Kapittel 5 gir en fremstilling av de sektorvise
anbefalingene i NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst og beskriver
tiltak som er eller vil bli iverksatt for å sikre kritisk infrastruktur.
Blant annet ønsker Regjeringen å styrke arbeidet med informasjonssikkerhet.
Regjeringen vil utrede om offentlig eierskap i vann- og avløpssektoren bør
lovfestes og se nærmere på mulighetene for at kystradioen helt eller
delvis kan tilbakeføres til staten. Regjeringen vil videreføre ordningen med
offentlig eierskap til vannfall og kraftverk. Lovverket skal endres
slik at det i framtiden bare vil bli gitt konsesjon for erverv av
vannfall over konsesjonsgrensen til offentlige aktører.
Regjeringen har lagt frem Ot.prp. nr. 21 (2007–2008),
jf. Innst. O. nr. 33 (2007–2008) om lov om endringer i sikkerhetsloven.
Dette for å styrke grunnlaget for og arbeidet med forebyggende sikkerhetstiltak
for å beskytte kritiske objekter.
Kapittel 6 beskriver samfunnets ressurser til
redning og beredskap. Regjeringen vil sikre at nødetatene, Sivilforsvaret
og de frivillige organisasjonene er best mulig rustet til å håndtere
konsekvensene av større hendelser som terroranslag, bruk av masseødeleggelsesmidler
og klimaendringer.
Regjeringen vil styrke krisehåndteringsevnen gjennom
et nytt digitalt nødnett, nye redningshelikoptre, tilstedevakt med
lege på redningshelikopterbasene, godt øvede redningsressurser og et
moderne sivilforsvar med forutsigbar og tidsriktig kapasitet, lokal
tilstedeværelse og god mobilitet. Regjeringen vil styrke, modernisere og
omstille Sivilforsvaret som statens forsterkningsressurs og utarbeide
ny lov om Sivilforsvaret og sivile beskyttelsestiltak, herunder varsling
og evakuering.
Regjeringen vil beholde politireserven som en forsterkningsressurs
til det vanlige politiet ved sjeldne eller omfattende hendelser
der politimyndighet er nødvendig for håndteringen. Politireserven
skal derfor opprettholdes på dagens nivå.
Regjeringen vil legge til rette for at frivillige
organisasjoner skal være sentrale bidragsytere og styrker det frivillige
arbeidet i redningstjenesten gjennom å øke tilskuddet til de frivillige,
øke refusjonssatsene og tegne en yrkesskadeforsikring.
Regjeringen tar sikte på å innføre felles nødnummer
og etablere felles nødmeldesentraler for brann, helse og politi.
Kapittel 7 beskriver totalforsvaret og sivilt-militært
samarbeid. Regjeringen vil sikre en god balanse mellom militær og
sivil beredskap og styrke det sivil-militære samarbeidet i utenlandske
operasjoner.
Kapittel 8 presenterer internasjonalt samarbeid om
sivil beredskap og krisehåndtering. Regjeringen vil gjennomgå nasjonalt
rammeverk for å kartlegge om det foreligger rettslige hindringer for
mottak og utsending av bistand ved katastrofer. I den grad det avdekkes
slike rettslige hindringer, vil regelverket endres for å avhjelpe dette.
Kapittel 9 gir en fremstilling av forsknings-
og utviklingsarbeid som grunnlag for samfunnssikkerhetsarbeidet.
Kapittel 10 gir en oversikt over økonomiske
og administrative konsekvenser.
Regjeringen Bondevik II nedsatte Infrastrukturutvalget
for å se nærmere på "Beskyttelse av landets kritiske infrastrukturer
og kritiske samfunnsfunksjoner." Utvalget ble oppnevnt ved kongelig
resolusjon 29. oktober 2004 og leverte NOU 2006:6 Når sikkerheten
er viktigst til Justisdepartementet 5. april 2006. Utvalget mener at
sårbarhetsutfordringen innen kritisk infrastruktur har blitt forsterket,
blant annet gjennom nye former for terrortrusler og effekter av
klimaendringer. Berørte departementer har vurdert Infrastrukturutvalgets
anbefalinger til tiltak i de ulike sektorer. Regjeringen vil i denne
meldingen legge frem de tiltak som er iverksatt for å sikre vår
kritiske infrastruktur og våre kritiske samfunnsfunksjoner. Flere
av utvalgets anbefalinger er fulgt opp i Regjeringens arbeid på området,
jf. kapittel 5.
En viktig del av Justisdepartementets samordningsrolle
er å legge til rette for felles planleggingsgrunnlag for arbeidet
med sikkerhet og beredskap i ulike sektorer. I de to foregående langtidsperiodene
har Stortinget sluttet seg til regjeringens prioriteringer for arbeidet
med samfunnssikkerhet og beredskap, jf. Innst. S. nr. 9 (2002–2003)
og Innst. S. nr. 49 (2004–2005).
Regjeringen prioriteringer for perioden 2009–2012
er gitt i meldingens pkt. 2.2, og vil ligge til grunn for alle departementers
sektorvise arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap.
Kapittel 3 i St.meld. nr. 22 (2007–2008) gir
en fremstilling av tiltak for å styrke arbeidet med samfunnssikkerhet
på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Regjeringen vil revidere
retningslinjene for Justisdepartementets samordningsrolle for å
tydeliggjøre og avgrense samordningsrollen. Justisdepartementet
har etablert Departementenes samordningsråd for samfunnssikkerhet
og regjeringen vil styrke Justisdepartementets samordningsrolle
ved i større grad å tilrettelegge for at risiko-, trussel- og sårbarhetsvurderinger
utgjør et felles planleggingsgrunnlag og i større grad ta initiativ
til å avklare ansvarsforhold og identifisere eventuelle gråsoner.
Regjeringen vil legge frem et lovforslag om
kommunal beredskapsplikt. Den vil omhandle plikt til sektorovergripende
risiko- og sårbarhetsanalyse for lokalsamfunnet og plikt til å utarbeide
en generell beredskapsplan som angir tiltak for håndtering av ulike
typer kriser, og det skal angis minimumskrav til kommunens krisehåndteringsevne.
Regjeringen foreslår at statlige forvaltningsoppgaver
innen skredforebygging skal ivaretas av Norges vassdrags- og energidirektorat
(NVE).
De overordnede prinsippene om ansvar, nærhet og
likhet ligger til grunn for alt nasjonalt sikkerhets- og beredskapsarbeid.
Regjeringen understreker at ansvarsprinsippet skal
videreføres som det bærende prinsipp for den praktiske ansvarsfordelingen
mellom de ulike aktørene i samfunnets samlede beredskap. Ansvarsprinsippet
innebærer at det departement som har ansvaret for en sektor til
daglig også har ansvaret for beredskapsplanlegging og iverksettelse
av beredskapstiltak i egen virksomhet i en krisesituasjon.
Regjeringen vil også legge til rette for at
frivillige organisasjoner skal være sentrale bidragsytere og supplement
til offentlige tjenester.
Den absolutte sikkerhet mot farer og skader
er ikke mulig å oppnå i samfunnet. All aktivitet innbærer en risiko
i en eller annen forstand. Hva som er akseptabel risiko vil avhenge
av type virksomhet og aktivitet, hvem som utfører aktiviteten og
i hvilken sammenheng den foregår. Ofte er det slik at samfunnet
er fortrolig med noen typer av risiko, mens andre oppleves som uakseptable.
I forbindelse med oppfølging av flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia ble evnen til å hjelpe norske borgere i en krisesituasjon
i utlandet hvor mange nordmenn er rammet styrket, jf. St.meld. nr.
37 (2004-2005) og Innst. S. nr. 265 (2004-2005). Samtidig er det
på grunnlag av rettslige, geografiske eller praktiske forhold ikke
mulig for norske myndigheter å garantere alle typer bistand ved
en hendelse i utlandet.
Det er det ordinære konstitusjonelle ansvaret som
ligger grunn for samfunnssikkerhetsarbeidet, både når det gjelder
forberedelser og håndtering. Dette betyr at det departement som
har ansvaret for en sektor til daglig også har ansvaret for beredskapsplanlegging
og iverksettelse av beredskapstiltak i egen virksomhet i en krisesituasjon.
Utover sitt sektoransvar er Justisdepartementet tillagt en samordningsrolle
for å sikre en helhetlig og koordinert beredskap. Samordningsrollen
er forankret i kongelig resolusjon 16. september 1994. I tillegg
fører Justisdepartementet tilsyn med departementene, jf. kongelig resolusjon
3. november 2000 om instruks om innføring av internkontroll og systemrettet
tilsyn med det sivile beredskapsarbeidet i departementene.
Justisdepartementet er innenfor samfunnssikkerhetsområdet
etatsleder for Politidirektoratet (POD), Politiets sikkerhetstjeneste
(PST), Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og
Hovedredningssentralen. Dette gir en felles myndighetslinje fra
departementet til politiet, Sivilforsvaret og fylkesmennene.
Det er i de senere år gjennomført flere organisatoriske
endringer for å styrke samfunnssikkerhetsarbeidet, blant annet ved
etableringen av DSB og ved å gi Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM)
en faglig rapporteringslinje til Justisdepartementet, jf. kapittel
3.3.1 og 3.3.2 i St.meld. nr. 22 (2007–2009). For å øke de ressurser
som departementene kan trekke på i krisesituasjoner ble det etablert
en egen krisestøtteenhet i 2006. I det daglige bidrar enheten i
departementsfellesskapets beredskapsarbeid.
Erfaringer etter tilsyn med departementene viste blant
annet at det var behov for en arena på departementsnivå for å drøfte
tverrsektorielle samfunnssikkerhets- og beredskapsspørsmål. På bakgrunn
av dette etablerte Justisdepartementet Departementenes samordningsråd
for samfunnssikkerhet i 2007. Dette rådet erstatter det tidligere
Rådet for sivilt beredskap og Redningsrådet. Samordningsrådet er
et forum for informasjons- og erfaringsutveksling mellom departementene
i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap, redningstjeneste
og sivilt-militært samarbeid og består av representanter for alle
departementene og Statsministerens kontor.
På direktoratsnivå er Sentralt totalforsvarsforum et
samarbeidsorgan bestående av de mest sentrale etater og direktorater
innenfor samarbeidet i Totalforsvaret og spørsmål knyttet til sivilt-militært
samarbeid og samfunnssikkerhet. Ledelsen av forumet alterneres annet
hvert år mellom direktør DSB og Sjef Fellesoperativt hovedkvarter
i Forsvaret. I Sentralt totalforsvarsforum deltar blant annet POD,
PST, NSM og andre sivile aktører som er sentrale i samfunnssikkerhetsarbeidet,
som blant annet Norges vassdrags- og energidirektorat, Petroleumstilsynet, Helsedirektoratet
og Statens strålevern. Det deltar også en rekke representanter for
ulike enheter i Forsvaret.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
(DSB) ble opprettet 1. september 2003. Direktoratet forvalter saker
som faller inn under lovgivningen knyttet til brann- og elsikkerhet, farlige
stoffer, produktsikkerhet og Sivilforsvaret. Direktoratet har en
sentral rolle innen så vel forebygging som gjennomføring av tiltak
på samfunnssikkerhetsområdet.
DSB har et tverrsektorielt perspektiv med vekt på
store ulykker og ekstraordinære situasjoner og har på vegne av Justisdepartementet
oversikt over risiko- og sårbarhetsutviklingen i samfunnet. Denne
oversikten er blant annet basert på tilsyn med departementene, fylkesmenn
og virksomheter og gjennomføring av øvelser på nasjonalt, regionalt
og lokalt nivå.
Et viktig formål for DSB er å understøtte Justisdepartementets
samordningsrolle for samfunnssikkerhet og beredskap. Kongelig resolusjon 24. juni
2005 gir DSB ansvar for koordinering av tilsyn med aktiviteter,
objekter og virksomheter med potensial for store ulykker. Koordineringsansvaret
gjelder på tvers av alle samfunnssektorer, og omfatter både de som
faller inn under DSBs ordinære forvaltningsområde og de som er omfattet
av annen lovgivning. Koordineringsrollen overstyrer ikke det faglige tilsynet
eller ansvaret som hører inn under de respektive fagdepartementer
og deres underliggende etater.
DSB er også gitt i oppdrag å vedlikeholde det nasjonale
beredskapssystemet, jf. kapittel 3.3.3 i St.meld. nr. 22 (2007–2009).
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) ble etablert
i 2003 og er et direktorat administrativt underlagt Forsvarsdepartementet,
med en faglig rapporteringslinje til Justisdepartementet på sivil side.
NSM er fagmyndigheten som skal koordinere forebyggende sikkerhetstiltak
og kontrollere sikkerhetstilstanden i de virksomheter som omfattes
av sikkerhetsloven. Forebyggende sikkerhetstjeneste omfatter i Norge
alle tiltak for å sikre skjermingsverdig informasjon og skjermingsverdige
objekter mot sikkerhetstruende virksomhet som spionasje, sabotasje
og terrorhandlinger. Sikkerhetsloven gjelder for stats- og kommuneforvaltningen,
samt enkelte private virksomheter. NSM skal på vegne av Justisdepartementet
ivareta de utøvende funksjoner for den forebyggende sivile sikkerhetstjeneste
og rapportere om sikkerhetstilstanden på sivil sektor. NSM gir anbefalinger
om forebyggende sikkerhetstiltak og fører tilsyn med at virksomhetene
oppfyller plikter i eller i medhold av sikkerhetsloven.
I NSM er det etablert en koordinerende enhet
for håndtering av IT-angrep på samfunnskritiske funksjoner i Norge
(NorCERT), jf. kapittel 5.1 i St.meld. nr. 22 (2007–2009).
Det er etablert en arbeidsgruppe bestående av representanter
fra Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet for å foreta en
nærmere gjennomgang av etatsstyringen av NSM og direktoratets oppgaveportefølje.
Gruppens mandat er blant annet å vurdere NSMs oppgaveportefølje
og grenselinjene opp mot andre aktører som PST, E-tjenesten, Forsvarssjefens sikkerhetsavdeling
(FSA) og DSB. Arbeidsgruppen skal herunder se om det finnes oppgaver
som kan være overlappende eller oppgaver som burde ivaretas på en
annen måte. Gruppen har frist for å avgi rapport innen utgangen
av 2008.
Betydningen av et kontinuerlig oppdatert planverk
på regionalt og lokalt nivå er understreket i ny instruks for Fylkesmannen
og Sysselmannen på Svalbard, jf. kongelig resolusjon 18. april 2008.
For nærmere omtale av forebyggende beredskapsforberedelser på regionalt
og lokalt nivå, se kapittel 3.5 i St.meld. nr. 22 (2007–2009).
Det nasjonale beredskapssystemet består av Sivilt
beredskapssystem (SBS) og Beredskapssystem for Forsvaret (BFF) og
er et planverk som omhandler hele krisespekteret fra krig til fred. Planverket
gjør det mulig å etablere raskt et hensiktsmessig beredskapsnivå
tilpasset den aktuelle situasjonen, ved sikkerhetspolitiske kriser og
andre større hendelser, som for eksempel naturkatastrofer og terrorhandlinger.
Strukturen i det nasjonale beredskapssystemet er tilpasset NATOs
krisehåndteringssystem (NATO Crisis Response System – NCRS), og
gir derfor økt evne til samvirke med våre allierte og andre nasjoner
ved en krise. Planverket øves årlig gjennom nasjonale og internasjonale
øvelser.
DSB skal på vegne av Justisdepartementet bistå myndighetene
med å øve sivile beredskapsplaner og krisehåndteringssystemer. På
sivil side koordinerer DSB de årlige NATO-øvelsene Crisis Management
Exercise (CMX) og arrangerer den årlige sivile nasjonale øvelse
(SNØ). Direktoratet bistår departementer og underlagte virksomheter,
fylkesmennene, helseforetak, kommuner og virksomheter med å avholde
øvelser i egen organisasjon, og i 2007 gjennomførte DSB 27 øvelser.
Justisdepartementet fører tilsyn med departementenes
arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap (med unntak av Forsvarsdepartementet), jf.
kongelig resolusjon 3. november 2000. DSB bistår departementet i
dette arbeidet. Instruksen gir også Justisdepartementet hjemmel
til å innhente rapporter om status for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet
i departementene hvert annet år og legger opp til at det enkelte
departement vil bli gjenstand for tilsyn hvert tredje år. NSM gjennomfører
i tillegg tilsyn med departementene knyttet til ivaretakelse av
sikkerhetsloven.
Justisdepartementet har de senere år lagt vekt
på virkemidlene planverk, øvelser og tilsyn med departementene i
utøvelsen av samordningsrollen, jf. kapittel 3.3. Riksrevisjonen
har foretatt en forvaltningsrevisjon av Justisdepartementets samordningsansvar
for samfunnssikkerhet, jf. Dokument nr. 3:4 (2007–2008). Riksrevisjonen viser
til at Stortinget har stilt krav til at beredskapsforberedelser
skal planlegges etter et felles mønster, jf. Innst. S. nr. 9 (2002–2003),
og peker på svakheter på følgende områder: arbeidet med overordede
risiko- og sårbarhetsanalyser på departementsnivå, oppfølging av
tilsyn med departementenes sikkerhets- og beredskapsarbeid og hvordan
samfunnssikkerhetsarbeidet prioriteres i departementenes styringsdialog.
Riksrevisjonen viser til at enkelte departementer opplever Justisdepartementets
samordningsrolle som noe utydelig.
I St.meld. nr. 39 (2003–2004) Samfunnssikkerhet
og sivilt-militært samarbeid vises det til at det er etablert et
fast sekretariat for Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings- og
sikkerhetstjenestene. Som et ledd i arbeidet med å styrke og formalisere
samarbeidsmekanismene mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste
(PST) ble det ved årsskiftet 2007/2008 etablert en felles analyseenhet
mellom tjenestene, i første omgang for en prøveperiode på to år.
Formålet er å benytte de to tjenestenes ressurser på en mest mulig
effektiv måte til å utarbeide felles analyser om trusselen fra internasjonal
terrorisme.
PST utarbeider faste årlige trusselvurderinger
og hendelsesstyrte trusselvurderinger som omhandler informasjon
som tar sikte på å forebygge og avverge alvorlige kriminelle handlinger.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) utarbeider
en årlig risikovurdering og periodevise sikkerhetsvurderinger som
omhandler tiltak for å sikre skjermingsverdig informasjon og skjermingsverdige
objekter.
DSB utarbeider en årlig nasjonal sårbarhets-
og beredskapsrapport (NSBR) som omhandler status for samfunnssikkerhet
og beredskap innen særlige områder og gir anbefalinger til tiltak
for oppfølging på tvers av sektorer og etatsgrenser.
Justisdepartementet vil legge økt vekt på å
tilrettelegge for gode risiko-, trussel- og sårbarhetsvurderinger
som planleggingsgrunnlag i Departementenes samordningsråd for samfunnssikkerhet.
Dette vil gi et mer helhetlig planleggingsgrunnlag for arbeidet
med planverk og øvelser både på direktoratsnivå (Sentralt totalforsvarsforum)
og departementsnivå (Samordningsrådet) på tvers av ulike sektorer.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 39
(2003–2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, jf.
Innst. S. nr. 49 (2004–2005), fattet Stortinget anmodningsvedtak
om at spørsmålet om en sentral krisehåndteringsenhet skulle utredes.
Erfaringene fra flodbølgekatastrofen i Sør-Asia rettet særlig oppmerksomhet mot
behovet for å styrke den sentrale krisehåndteringsevnen. I Innst.
S. nr. 265 (2004–2005), jf. St.meld. nr. 37 (2004–2005) Flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia og sentral krisehåndtering, beskrives tiltak for å styrke
apparatet for krisehåndtering i utlandet og styrke den generelle
krisehåndteringsevnen i departementene.
Hovedelementene i styrket krisehåndtering på sentralt
nivå var:
forsterket krisekoordinering
gjennom opprettelsen av Regjeringens kriseråd
presisering og klargjøring av ansvaret
for krisestyring i lederdepartementet (det departementet som er
mest berørt av krisen)
etablering av ny krisestøtteenhet som skal
bidra med støttefunksjoner til lederdepartementet og Regjeringens
kriseråd i deres krisehåndtering
Departementenes krisehåndteringsoppgaver er
i hovedsak knyttet til innhenting og bearbeiding av informasjon,
vurdering og samordning av tiltak og gi faglige råd til den politiske
ledelsen. En følge av ansvarsprinsippet er at det departement som
er mest berørt av krisen får et hovedansvar for å koordinere den
sentrale håndteringen av krisen, herunder samordne krisestyringen
på departementsnivå. Utpeking av et lederdepartement medfører ikke
endringer i konstitusjonelle ansvarsforhold, og alle departementer
beholder ansvaret for sine respektive saksområder.
Utgangspunktet er at kriser skal håndteres på lavest
mulig nivå (nærhetsprinsippet). For eksempel innehar nødetatene
brann, helse og politi og redningstjenesten alle nødvendige fullmakter for
å iverksette akutte tiltak når liv og helse er truet. Koordineringen
mellom disse i redningssammenheng er på operativt nivå ivaretatt gjennom
etablering av lokale redningssentraler og Hovedredningssentralen.
Håndtering av medier og informasjon til publikum
er blitt et stadig viktigere element i myndighetenes krisehåndtering.
I 2005 ble ansvaret for kompetanseutvikling og rådgivning innen
informasjonsberedskap overført fra det tidligere Statskonsult til
DSB. Informasjonshåndtering er innarbeidet som en integrert del
av planlegging, øvelser og tilsyn i DSB.
Regjeringen har besluttet at den nåværende statlige
informasjonspolitikken fra 2001 skal fornyes. Fornyings- og administrasjonsdepartementet
har nedsatt en arbeidsgruppe som skal avgi forslag om dette i løpet
av første halvår av 2008.
Krisestøtteenheten ble etablert 1. januar 2006
og er administrativt og faglig underlagt Justisdepartementet. Krisestøtteenheten
har tiltrettelagte krisehåndteringslokaler, har utviklet teknisk
utstyr og verktøy for å kunne bistå departementenes krisehåndtering
og er døgnkontinuerlig tilgjengelig.
I en krisesituasjon skal lederdepartementet:
utarbeide overordnede
situasjonsrapporter, blant annet på bakgrunn av informasjon fra
andre departementer, rapporter fra operative virksomheter, mediebildet
mv.
identifisere og vurdere behov for tiltak
på strategisk nivå
påse at nødvendige tiltak innenfor eget
ansvarsområde blir iverksatt, og ivareta nødvendig koordinering
med andre departementer og etater
sørge for at det blir gitt koordinert informasjon til
media og befolkningen
Utenriksdepartementet har operativt ansvar for utenriksstasjonene,
som igjen har ansvaret for å iverksette tiltak for å bistå norske
borgere i en krisesituasjon i utlandet. Departementet har etablert
en beredskapsordning for raskt å kunne forsterke en berørt utenriksstasjon
og vil normalt være lederdepartement ved håndtering av sivile kriser
i utlandet som berører nordmenn og norske interesser. I denne forbindelse
er det etablert såkalte utrykningsenheter. Sammensetningen av en
slik enhet avhenger av krisens art, omfang og utenriksstasjonens
behov og enheten kan forsterke berørt(e) utenriksstasjon(er). Når
det settes krisestab i Utenriksdepartementet inngår det i denne
faste liaisoner fra henholdsvis Forsvarsdepartementet, Politidirektoratet
og Helsedirektoratet. Politidirektoratet har utarbeidet et planverk
for håndtering av ekstraordinære hendelser og sivile kriser i utlandet
som berører mange nordmenn eller norske interesser, jf. St.meld.
nr. 37 (2004–2005) og Innst. S. nr. 265 (2004–2005).
Kommunene er bærebjelkene i norsk beredskapsarbeid.
Gjennom Innst. S. nr. 9, jf. St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet
– Veien til et mindre sårbart samfunn, sluttet Stortinget seg til
at det i samsvar med Sårbarhetsutvalgets anbefaling burde innføres
en kommunal beredskapsplikt. I St.prp. nr. 1 (2005–2006) for Justisdepartementet
fremgår det at det vil bli arbeidet for at en på best mulig vis
kan bidra til å styrke den generelle beredskapen i kommunene og
at lovmessige tiltak på dette området vil bli vurdert i sammenheng
med arbeidet med ny lov om sivilforsvaret.
Det er i dag ingen hjemmel for å pålegge kommunene
generell beredskapsplikt. Det er imidlertid i tråd med nærhetsprinsippet
og administrativ forvaltningspraksis at kommunene har et ansvar
for sikkerhet og beredskap på det lokale nivået. For øvrig er kommunene
pålagt beredskapsplikt/planplikt i enkelte sektorlover.
DSB har siden 2002 gjennomført en årlig undersøkelse
om status for samfunnssikkerhet og beredskap i landets kommuner.
Resultatene viser imidlertid at det fortsatt er forbedringsmuligheter
og regjeringen vil legge frem et lovforslag om kommunal beredskapsplikt.
Den kommunale beredskapsplikten skal både inneholde plikt til sektorovergripende
risiko- og sårbarhetsanalyse for lokalsamfunnet og en plikt til
å utarbeide en generell beredskapsplan som angir tiltak for håndtering
av ulike typer kriser. Denne beredskapsplikten skal ikke erstatte,
men komplettere beredskapsplikter som følger av sektorregelverket
og arbeidet skal ikke gå på bekostning av allerede fastlagte beredskapsplikter,
som beredskap mot akutt forurensning og helsemessig og sosial beredskap.
I Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) foreslår Regjeringen
en revidering av plansystemet i dagens plan- og bygningslov. Det
foreslås å innføre krav om at det skal gjennomføres risiko- og sårbarhetsanalyser
for utbyggingsområder.
I Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) foreslår Regjeringen
revidering av byggesaksdelen i dagens plan- og bygningslov. Hovedmålet
er en oversiktlig og brukervennlig lov som sikrer kvalitet, effektivitet
og rettssikkerhet i byggeprosessene.
Det foreslås å gjøre uavhengig kontroll til
hovedregel i større og kompliserte bygge- og anleggstiltak. Departementet
vil i forskrift kunne fastsette at særskilte innsatsområder skal
undergis uavhengig kontroll. Det foreslås også å styrke det kommunale
tilsynet, blant annet ved å oppstille krav om obligatorisk kommunalt
tilsyn ved allerede gitte pålegg, oppfølging av klare ulovligheter
og der det oppstår særskilte behov.
Fylkesmannen er statens representant på regionalt
nivå og skal samordne samfunnssikkerhetsarbeidet i fylket og også
kunne ivareta sitt ansvar for krisehåndtering ved hendelser i fred,
krise og krig. Regjeringen har tydeliggjort dette ansvaret og gitt
nærmere retningslinjer for fylkesmannens arbeid på samfunnssikkerhets-
og beredskapsområdet i kongelig resolusjon 18. april 2008 Instruks
for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet til Fylkesmannen og
Sysselmannen på Svalbard.
Fylkesberedskapsrådet er Fylkesmannens viktigste
samordningsorgan, både i det kriseforebyggende arbeidet og under
krisehåndtering. Ved kriser og katastrofer i fredstid som ikke er redningstjeneste,
vil det ofte være flere instanser involvert. I slike situasjoner
har Fylkesmannen ansvaret for å samordne innsatsen i fylket, jf. kongelig
resolusjon 12. desember 1997. Fylkesmannen er pålagt å rapportere
om tilstanden innen det sivile beredskapsarbeid i fylket til DSB, som
rapporterer til Justisdepartementet og som formidler rapportene
videre til berørte departementer.
Kommunene er ansvarlig for å sikre innbyggere mot
naturfarer etter naturskadeloven og plan- og bygningsloven, men
har behov for statlig bistand fra en rekke statlige aktører, både
i form av kompetanse og ressurser til kartlegging, overvåking og
sikring.
Regjeringen foreslår at statlige forvaltningsoppgaver
innen skredforebygging skal ivaretas av Norges vassdrags- og energidirektorat
(NVE). Forslaget endrer ikke kommunenes og tiltakshaveres ansvar
for å ivareta sikkerheten mot skred i arealplanlegging og ved utbygging.
Ansvaret for erstatning etter skred endres heller ikke.
NVE er et forvaltningsorgan under Olje- og energidepartementet
og har ansvar for forvaltningen av energi- og vannressursene i Norge.
NVE varsler flom, kartlegger fare for flom og vassdragsrelaterte
skred, er statlig fagmyndighet for vassdrag, vassdragssikkerhet
og vassdragsanlegg i forbindelse med arealplanlegging, samt gir bistand
til beredskap.
Regjeringens forslag innebærer både en samling av
eksisterende ansvar og oppgaver i staten, og en styrking av det
statlige arbeidet med skredforebygging, med virkning fra 1. januar
2009. Regjeringen legger til grunn at NVEs nye ansvar innen skredforebygging
ikke skal svekke etatens ivaretakelse av eksisterende oppgaver og
ansvar. En nærmere gjennomgang av blant annet oppgaver, prioriteringer
og organisering av arbeidet, inkludert bruk av NVEs regionkontor,
vil bli fremlagt i forbindelse med statsbudsjettet for 2009.
I meldingens kapittel 4 beskrives særskilte
utfordringer som kan true samfunnssikkerheten. Det påpekes at dagens
sikkerhetsutfordringer i mindre grad enn tidligere er knyttet til
militære trusler. Mulighetene for større miljø- og naturkatastrofer,
storulykker og terroranslag innen ulike sektorer av samfunnet har
blitt større. Regjeringen vil at antiterrorstrategien i fredstid skal
bygge på justispolitiske prinsipper og at virkemidlene skal følge
av dette. Det blir også gitt en beskrivelse av utfordringer i nordområdene,
med spesiell vekt på redning og sikkerhetspolitiske utfordringer.
Flom og skred er naturhendelser som kan ha konsekvenser
for samfunnet i form av tapte menneskeliv, skader på bygninger,
infrastruktur og jord- og skogbruk. I tillegg kommer konsekvenser
som byggeforbud i faresoner, miljøskader, helsevirkninger, og andre
indirekte virkninger. Klimaendringer kan føre til hyppigere skred eller
flom i enkelte områder.
Kommunene er ansvarlig for å sikre innbyggere mot
naturfarer etter naturskadeloven samt plan- og bygningsloven. I
loven foreslås det bruk av hensynssoner med betingelser som stilles
for å tillate eventuell utbygging, om krav til risiko- og sårbarhetsanalyser
for utbyggingsområder og om skjerpede krav til kommunens tilsyn,
blant annet med bruk av uavhengig kontroll. Offentlige myndigheter
skal gi kommunen hjelp i planleggingen, og sentrale fagmyndigheter
har ansvar for å følge opp at nasjonale interesser som er knyttet
til deres fagområde blir tilstrekkelig ivaretatt i planarbeidet.
NVE vil også kunne bistå kommunene med kompetanse og ressurser, slik
NVE bistår innen flom og vassdragsrelaterte skred i dag.
Mange og store skogbranner oppstår i år med lengre
tørkeperioder. Det er den enkelte kommune som har ansvaret for å
bekjempe skogbranner. Store skogbranner krever langt større personell-
og utstyrressurser enn det mange skogbrannutsatte kommuner har.
Et organisert samarbeid mellom kommunene er avgjørende for god skogbrannberedskap.
Sivilforsvaret som statlig forsterkningsressurs en viktig og forutsigbar
del av skogbrannberedskapen. Under ledelse av Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap er det under utvikling et enhetlig innsatsledelsessystem
for brannvesenet og Sivilforsvaret.
Klimaendringer påvirker oss på flere måter og kan
føre til flere ekstremværsituasjoner som storm og orkaner, samt
store nedbørsmengder i form av snø eller regn. Slike situasjoner
kan lamme et samfunn hardt ved at det rammer viktig og kritisk infrastruktur.
For eksempel vil klimaendringer kunne påvirke infrastruktur
både i vei, jernbane og luftfartsektoren, samt kunne øke faren for
ulykker og ha konsekvenser for framkommelighet, punktlighet og regularitet
i transportsektoren. Det vil også kunne påvirke vassdrag og kraftproduksjon, strømnettet
kan bli mer utsatt for belastninger fra vær og vind og tilvekst
av skog kan gi utfordringer for vedlikehold.
Det vist seg at drikkevannforsyningen i mange kommuner
ikke tåler flommer av en relativt moderat størrelse og det kan derfor
være grunn til å vurdere drikkevannsforsyningens sårbarhet overfor
flom nærmere. Også avløpsnettet er sårbart for situasjoner med intens
nedbør, da dagens dimensjoneringskrav er lave. Vannkildene vil bli mer
utsatt for forurensning gjennom større avrenning, økt oppblomstring
av alger samt at vannkildenes barriere mot forurensning kan bli redusert.
Økt havnivå gir mulighet for inntregning av sjøvann også i ferskvannsreservoarer.
Det forventes også noe endret artsmangfold i Norge
som følge av klimaendringer. Global og lokal oppvarming gir økt
utbredelse av sykdommer som overføres av en bærer som for eksempel mygg,
flått eller snegler. Nye arter kan etablere seg både i hav, ferskvann
og på land, samtidig som det kan bli vanskelig for noen arter som
er tilpasset nåværende klima, å overleve. Nye arter vil også kunne
medføre økt smitterisiko.
Regjeringen vil at det norske samfunnet i større grad
må forberedes på klimaendringer, og hensynet til å redusere konsekvensene
av klimaendringer må ligge til grunn i planleggingen på alle nivåer.
Det er behov for en styrket koordinering av Norges
arbeid med tilpasning til klimaendringer på tvers av sektorer og
forvaltningsnivåer. I Innst. S. nr. 49 (2004–2005), jf. St.meld.
nr. 39 (2003–2004) om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid,
anmodet Stortinget regjeringen om å iverksette arbeid for å få oversikt
over mulige konsekvenser av klimaendringer og fremme en sak for
Stortinget om aktuelle tiltak for å begrense effektene av klimaendringer
innenfor alle samfunnssektorer.
Regjeringen besluttet våren 2007 å etablere
en koordineringsgruppe på departementsnivå. Gruppen ble nedsatt
for å ivareta de tverrsektorielle oppgavene i Norges arbeid med
kartlegging av sårbarhet og tilpasning til klimaendringer, jf. Stortingets
anmodning. Gruppen skal utarbeide en strategi for det fremtidige
arbeidet med klimatilpasninger i Norge, skaffe helhetlig oversikt over
status for klimatilpasning og forskning på området samt legge til
rette for informasjonsutveksling mellom berørte aktører. Koordineringsgruppen
ledes av Miljøverndepartementet. Justisdepartementet har stilt Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap til disposisjon som sekretariat
for gruppen.
I denne meldingen legges Infrastrukturutvalgets definisjon
av kritisk infrastruktur til grunn: Kritisk infrastruktur er de
anlegg og systemer som er helt nødvendige for å opprettholde samfunnets
kritiske funksjoner som igjen dekker samfunnets grunnleggende behov
og befolkningens trygghetsfølelse. For begrepsmessig å konkretisere
kritisk infrastruktur, skilles det mellom kritisk infrastruktur
og kritiske samfunnsfunksjoner.
Gjennom en rekke studier og eksempler er det tydeliggjort
at samfunnets funksjonsdyktighet er svært avhengig av en rekke fysiske
og tekniske infrastrukturer. Skulle det oppstå alvorlig svikt i disse
infrastrukturene er samfunnet ikke i stand til å opprettholde de
leveranser av varer og tjenester som befolkningen er avhengig av.
Svikt i en infrastruktur kan raskt forårsake massive forstyrrelser
i samfunnet. Infrastrukturene utgjør dermed et stort sårbarhetspotensial
for samfunnet som helhet.
Tiltak for å sikre kritisk infrastruktur er
nærmere omtalt i meldingens kapittel 5. Regjeringen har i tillegg
fremmet en egen stortingsmelding på IKT-området, St.meld. nr. 17
(2006–2007) Eit informasjonssamfunn for alle, jf. Innst. S. nr. 158
(2006–2007).
De viktigste utfordringene på pandemiområdet består
i å sikre at landet har en god forsyningssituasjon for relevante
helserelaterte produkter og at samfunnet tar inn over seg konsekvensene av
en influensapandemi og planlegger deretter. Norge er i utgangspunktet
godt rustet til å møte en pandemi. Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidet
nasjonal pandemiplan i februar 2006, og i januar 2007 var Overordnet
nasjonal helse- og sosialberedskapsplan klar. Pandemiplanen bygger
på at det kan være behov for omfattende tiltak både fra kommuner,
spesialisthelsetjenesten, Fylkesmannen og sentrale myndigheter dersom
det bryter ut en pandemi. Tiltakene er i stor grad relatert til
smittevern og sosial og helsemessig beredskap.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
(DSB) utarbeider en årlig nasjonal sårbarhets- og beredskapsrapport
(NSBR). NSBR for 2008 omhandler blant annet samfunnssikkerhetsmessige
konsekvensene av et pandemiutbrudd i Norge.
DSB har sammen med sentrale aktører kartlagt konsekvenser
av et pandemiutbrudd for ulike sektorer. Kartlegging og analyse
viser at en moderat pandemi vil kunne føre til at sentrale samfunnsfunksjonene
vil kunne ha noe redusert kvalitet. Dersom vi får utbrudd av en
alvorlig pandemi, vil dette kunne ramme kritiske samfunnsfunksjoner,
blant annet innenfor helsetjenesten, strømforsyningen og transportnettet.
Regjeringen arbeider derfor med å styrke den tverrsektorielle planleggingen
for å kunne sikre at viktige samfunnsfunksjoner blir ivaretatt også
under en pandemi.
I dag er det ingen direkte trussel mot Norges
sikkerhet, men det foreligger potensielle trusler som kan svekke
norsk sikkerhet om de ikke motvirkes. I Innst. O. nr. 29 (2007–2008),
jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008), har Stortinget vedtatt endringer
i straffebestemmelser om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger.
Dette gjenspeiler en utvikling der terrorisme i stadig større grad
har blitt en del av trusselbildet mot Norges sikkerhet.
I diskusjonen om samfunnssikkerhet er det hensiktsmessig
å klargjøre skillet mellom terrorisme og sabotasje. Sikkerhetsloven
definerer terrorisme som ulovlig bruk av, eller trussel om bruk
av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i den hensikt å
legge press på landets myndigheter, befolkning eller samfunnet for
øvrig for å oppnå politiske, religiøse eller andre ideologiske mål. Sabotasje,
på den andre siden, er en bevisst ødeleggelse av et objekt der hensikten
er å skade eieren økonomisk, politisk eller militært. Hovedmålet
med sabotasje er således å sette et objekt ut av funksjon, mens
hovedmålet med terrorisme er å benytte den frykten aksjonen skaper
som et pressmiddel for å oppnå et tredje mål.
Økt radikalisering (en prosess der personer
i økende grad aksepterer og oppfordrer til bruk av vold for å nå
politiske mål) gjør trusselbildet mer uforutsigbart. Antall registrerte
trusler mot norske myndighetspersoner har økt de siste tre årene.
Dette henger trolig sammen med den sterke graden av personrelatert
medieeksponering av myndighetspersoner.
Norge er også utsatt for uønsket etterretningsvirksomhet
fra flere stater. Fremmede stater bruker i stor grad egne etterretnings-
og sikkerhetstjenester for å understøtte sine nasjonale interesser.
Flere staters etterretningstjenester innhenter informasjon om ulike
forhold i Norge på en måte som kan være i strid med norsk og internasjonal
lovgivning. Etterretningsvirksomheten er rettet mot både statlige
og private aktører involvert i politiske beslutningsprosesser, og
aktører som behandler spørsmål relatert til blant annet norsk økonomi-,
ressurs- og sikkerhetspolitikk. Etterretningstjenestenes interesse for
den norske olje- og gassvirksomheten utgjør en særlig utfordring
for Norge. Nordområdene generelt og energi og teknologiutvikling
samt ressursspørsmål spesielt, er i dag gjenstand for en betydelig
og voksende internasjonal oppmerksomhet. Uavklarte spørsmål rundt
forhold i nordområdene bidrar til å øke den generelle etterretningstrusselen
mot både private og statlige aktører i Norge.
Etterretningsvirksomheten har både et kortsiktig og
et langsiktig perspektiv. Pågående etterretningsaktivitet har ikke
nødvendigvis umiddelbare synlige konsekvenser, men kan over tid
få stor betydning. Kontraetterretningsarbeidet gjøres best ute i
hver enkelt virksomhet ved at man er bevisst på etterretningstrusselen,
verdien av informasjonen man forvalter, hvordan og med hvem informasjonen
deles, og hvordan informasjonen sikres.
I St.meld. nr. 39 (2003–2004) Samfunnssikkerhet
og sivilt-militært samarbeid ble det gitt en beskrivelse av ansvar,
beredskap og utfordringer knyttet til atomberedskap, smittsomme
sykdommer og bioterrorisme og kjemikalieberedskap. Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) leder faggruppen for beredskap
mot masseødeleggelsesmidler, som ble nedsatt av Justisdepartementet
i 2003. Gruppen utgjør et tverrfaglig miljø for de ulike virksomhetene
og myndighetene som har et ansvar innenfor beredskap mot masseødeleggelsesmidler.
Et sentralt mål med faggruppen er å komme med forslag til gode rutiner
og kommunikasjon mellom ulike faglige aktører samt ta opp spørsmål
som gjelder ansvarsforhold og samhandling i grenseflatene mellom
ulike fagmyndigheter.
På bakgrunn av faggruppens arbeid utga DSB en revidert
versjon av nasjonal rammeplan for beredskap mot masseødeleggelsesmidler
høsten 2007. Rammeplanen beskriver ansvaret til samtlige departementer
som har et ansvar på området og oppgaver for underlagte etater,
herunder Forsvaret. Rammeplanen gir et felles utgangspunkt for det
kontinuerlige arbeidet med å utvikle evne til å håndtere masseødeleggelsesmidler
i nødetatene (politi, brann, helse), Sivilforsvaret og Forsvaret.
I Innst. S. nr. 49 (2003–2004), jf. St.meld.
nr. 39 (2003–2004), fattet Stortinget vedtak om at Regjeringen skulle
fremme en sak for Stortinget med helhetlig gjennomgang av på hvilken
måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet nedrustning
og ikke-spredning. Regjeringen viser i denne sammenheng til en egen melding
om nedrustning og ikke-spredning som vil bli fremlagt i inneværende
sesjon.
Regjeringen vil unngå at eksplosiver kommer
på avveie eller i gale hender. Det vurderes derfor om alle tillatelser
knyttet til håndtering av sivilt sprengstoff skal sentraliseres
hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Ved inngangen
til 2006 trådte endringene i forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig
stoff i kraft. Endringen innebærer skjerpede krav til montering
av alarm, regelmessig kontroll og bygningstekniske krav til oppbevaringsstedet
for å hindre at eksplosiver kommer på avveie eller i urette hender.
Forsvaret har egne bestemmelser om sikring av eksplosiver for å
unngå at militært sprengstoff kommer på avveie.
IT-systemer forstyrres jevnlig som følge av
ulike former for IT-angrep. Samfunnet må i tillegg være forberedt
på at det i fremtiden kan forekomme et koordinert IT-angrep mot
infrastruktur som enten direkte eller indirekte påvirker norske samfunnsinteresser.
I tillegg til angrep kan sårbarheten i systemene knyttes til uhell,
for eksempel ved menneskelig eller teknisk svikt. Nesten alle organisasjoner
er avhengig av datanettverk og internettinfrastruktur. Et angrep
som rettes mot kritiske punkter i den norske internettinfrastrukturen
vil derfor kunne ramme tverrsektorielt og få store følger for virksomheter
som er avhengig av kommunikasjonssystemer som går over Internett.
Tiltak for å sikre samfunnskritisk IKT-infrastruktur er nærmere
omtalt i meldingens kapittel 5.1.
Farlige kjemiske stoffer kan ha potensial for
å forårsake betydelig skade på helse og miljø, i tillegg til risiko
for tap av menneskeliv. EU stiller særskilte krav til virksomheter
som benytter eller produserer kjemikalier som er vurdert som spesielt
farlige, og hvor uhell kan forårsake store skader på mennesker,
materiell og miljø. Norge har implementert direktivet i forskrift
17. juni 2005 nr. 672 om tiltak for å forebygge og begrense skadevirkningene
av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkeforskriften).
Det er etablert en egen koordineringsgruppe
for å forvalte storulykkeforskriften. Gruppen består av fem myndigheter:
Direktoratet for samfunnssikkerhet (DSB), Statens forurensningstilsyn, Direktoratet
for Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon.
Industribedriftene har klare forpliktelser til
å informere nærmiljøet både i henhold til brann- og eksplosjonsvernloven
og storulykkesforskriften. Virksomhetene skal gi informasjon i en
lettfattelig form både om hvilke farlige stoffer som håndteres i
bedriften og hvilket risikopotensial dette innebærer. Det skal informeres
om forholdsregler ved en eventuell ulykke med slike stoffer samt
informeres om sikkerhetstiltak og angivelse av hva som er hensiktsmessig
atferd dersom ulykken inntreffer.
Regjeringen ser nordområdene som Norges viktigste
strategiske satsningsområde i årene som kommer. Regjeringen vil
blant annet styrke vår tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i
nord og styrke samarbeidet med Russland, herunder Barentssamarbeidet
og arbeidet i Arktisk råd.
De sikkerhetspolitiske utfordringene i nordområdene
er et resultat av internasjonale hovedutfordringer, som revitaliseringen
av regionale stormakter og økende internasjonal oppmerksomhet grunnet
konkurranse om strategiske råvarer.
Norge og Russland inngikk i 1995 en avtale om samarbeid
ved ettersøkning av savnede og redning av nødstedte mennesker i
Barentshavet. Avtalen er velfungerende og det arrangeres årlige
øvelser for å trene samarbeidet mellom de to lands redningstjeneste.
Justisdepartementet samarbeider med Hovedredningssentralen om å
utvikle redningssamarbeidet i Barentsregionen. Det arbeides for
tiden med å sluttføre en redningsavtale som gjelder redningssamarbeid
mellom Sverige, Russland, Finland og Norge. Hovedformålet med en
slik avtale er å sørge for gjensidig bistand i tilfelle en hendelse
eller redningsoperasjon hvor det er behov for redningsressurser
fra et naboland.
Nordområdene har storslagen natur og er rike
på naturressurser. Miljøvernet i nord står likevel overfor store
utfordringer. Dette dreier seg dels om våre utslipp av klimagasser
og langtransporterte miljøgifter, men også om virkningene på miljøet
av økende ressursutnyttelse, transport og annen økonomisk aktivitet
i regionen. Klimaet i vår del av Arktis endrer seg allerede dobbelt
så raskt som det globale klimaet, og en må regne med at dette kommer
til å fortsette. Nordområdene er samtidig "endestasjon" for langtransporterte
miljøgifter som kommer med luft- og havstrømmene fra sørlige breddegrader.
Det er registrert høye konsentrasjoner av miljøgifter hos isbjørn
og polarmåke. Et annet forhold er økende næringsvirksomhet.
Regjeringen vil at Norge skal være et foregangsland
på miljøområdet i nord, jf. St.meld. nr. 30 (2004–2005) Opportunities
and challenges in the North. Dette innebærer en aktiv innsats nasjonalt
og internasjonalt for å begrense menneskeskapte klimaendringer og
forurensning. Det må samtidig settes strenge miljøkrav til vår egen
virksomhet både til havs og på land og iverksettes tiltak for å
sikre beskyttelse av verdifulle og sårbare naturområder og kulturminner.
Regjeringen har i St.meld. nr. 14 (2004–2005) På
den sikre siden – sjøsikkerhet og oljevernberedskap, gitt en oversikt
over hvilke tiltak innenfor sjøsikkerhet og oljevernberedskap som bør
følges opp i årene som kommer. Meldingen omtaler også akutt forurensing
fra petroleumsvirksomheten, skipsvrak og annen kystbasert virksomhet.
I Arktisk Råds rapport fra 2004 (ACIA) er hovedkonklusjonen
at Arktis gjennomgår noen av de raskeste og kraftigste klimaendringer
på jorden. For å støtte opp om Norges overordnede visjon om å være
ledende i klimaarbeidet, skal Norge også være et foregangsland i
oppfølgingen av ACIA både nasjonalt og internasjonalt. NorACIA (2005–2009)
skal bidra til å utvikle, sammenstille og formidle kunnskap om klimaendringer,
effekter og tilpasninger i norsk del av Arktis.
I kapitlet 5 i meldingen vises det til NOU 2006:6 Når
sikkerheten er viktigst, og det gis en oversikt over kritiske infrastrukturer
og kritiske samfunnsfunksjoner. Det gies en omtale av utvalgets sektorvise
anbefalinger og tiltak som er iverksatt som følge av utvalgets anbefalinger.
Kapitlet beskriver også eierskap, regelverksarbeid og internasjonalt
samarbeid. Ansvar for beskyttelse av kritisk infrastruktur ligger
til eier eller operatør av infrastrukturen og følger sektoransvaret.
Informasjonssikkerhet omfatter tiltak for å
beskytte informasjon som behandles av et informasjonssystem. Dette
omfatter både beskyttelse mot brudd på konfidensialitet, integritet
og tilgjengelighet, og beskyttelse av systemet i seg selv og nett
der informasjonen uveksles. Kritisk IKT-infrastruktur defineres
som kritisk infrastruktur for elektronisk kommunikasjon.
Den enkelte virksomhet har ansvaret for egen IT-sikkerhet.
Det enkelte fagdepartement er ansvarlig for at dette ivaretas innenfor
sine underlagte virksomheter ved å påse at aktuelt regelverk etterleves
av alle målgrupper innenfor sektoren.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD)
er i henhold til kongelig resolusjon 17. desember 1997 tildelt ansvaret
for å koordinere arbeidet med forebyggende IT-sikkerhet. Som ledd
i rollen som koordineringsdepartement, leder departementet Koordineringsutvalget
for informasjonssikkerhet (KIS). Justisdepartementet har nestledervervet
og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har sekretariatet. Oppgavene er
gitt i meldingens kapittel 5.1.4.
Justisdepartementet har et samordnings- og tilsynsansvar
for samfunnets sivile sikkerhet. Justisdepartementets ansvar for
IKT-sikkerhet er avgrenset til dette generelle samordningsansvaret,
og det overordnede faglige ansvar for den forebyggende sikkerhetstjeneste
i sivil sektor.
På bakgrunn av Riksrevisjonens undersøkelse
av myndighetenes arbeid med å sikre IKT-infrastruktur (Dokument
nr. 3:4 (2005–2006)) foretok Regjeringen en presisering av ansvarsforholdene på
IKT-sikkerhetsområdet i juni 2006. Regjeringens presisering av departementenes
samordnings- og sektoransvar for IKT-sikkerheten er gjengitt i St.meld.
nr. 17 (2006-2007) Eit informasjonssamfunn for alle (IKT-meldingen). Stortingets
Transport- og kommunikasjonskomité har i sin innstilling til IKT-meldingen,
jf. Innst. S. nr. 158 (2006-2007), gitt uttrykk for tilfredshet
med Regjeringens oppfølging av Riksrevisjonens undersøkelse.
Infrastrukturutvalget anbefaler at antall fagdepartementer
med overordnet ansvar for IT-sikkerhet bør reduseres, og at dette
ansvaret ideelt sett bør ligge til ett departement.
I IKT-meldingen (St.meld. nr. 17 (2006–2007)) er
spørsmålet om krav til nasjonal autonomi behandlet, jf. meldingens
kapittel 9. Et krav om nasjonal autonomi til tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett
og -tjenester innebærer at det skal være mulig å opprettholde og
drifte nett og tjenester i Norge, selv om sambandet til Norge svikter.
Post- og teletilsynet har utredet behovet for nasjonal autonomi
og konkluderer med at det ikke bør innføres et slikt krav.
Infrastrukturutvalget er av den oppfatning at først
når nasjonale reserveløsninger er etablert kan kravet om autonom
drift av telesystemer, slik det er utformet i forskrift i dag, frafalles.
SD fremmet i 2007 en odelstingsproposisjon om endringer
i lov om elektronisk kommunikasjon. Norske tilbydere av internettilgang
(ISP-bransjen) ble oppfordret til å styrke samarbeidet om tiltak
mot spam (søppelpost) og ondartet programvare gjennom selvregulering
på samme måte som i andre land. Bransjen har fulgt oppfordringen
og har laget en bransjenorm som skal bidra til å redusere omfanget
av spam. Infrastrukturutvalget anbefaler å utrede nærmere muligheten
for at alle, både privatpersoner og virksomheter, skal være pliktige
til å benytte oppdatert sikkerhetsprogramvare når de kobler seg til
Internett. En slik plikt har ikke hjemmel i dagens ekomlov, og vil
kreve en lovendring. En eventuell plikt på sluttbruker kan ikke
innføres før internett-tilbyderne er pålagt plikt til å levere oppdatert
sikkerhetsprogramvare. En eventuell sanksjonert plikt på sluttbruker
vil dessuten på nåværende tidspunkt kunne få negativ effekt på opptak
av bredbånd. Det tas følgelig ikke sikte på å utrede innføringen
av en slik plikt på nåværende tidspunkt.
Regjeringen la høsten 2007 fram nye nasjonale retningslinjer
for informasjonssikkerhet. Formålet med å styrke informasjonssikkerheten er
å skape en felles forståelse for hvilke utfordringer vi står overfor,
og identifisere områder der det er behov for å gjøre en ekstra innsats.
Informasjonssikkerhet er først og fremst et
virksomhetsansvar, men gjennomføring av tiltak på retningslinjenes
ulike innsatsområder forutsetter en effektiv medvirkning fra næringsliv,
sentrale og lokale myndigheter og den enkelte bruker. I samsvar
med ansvarsprinsippet vil det enkelte departement ha ansvar for
å følge opp retningslinjenes innsatsområder innenfor sitt ansvarsområde.
FAD har et overordnet samordningsansvar for oppfølging og Koordineringsutvalget
for forebyggende informasjonssikkerhet (KIS) vil ha et ansvar for
å holde oversikt over gjennomføringen av tiltak på innsatsområdene.
Ved alvorlige dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur
og informasjon, og som oppfølging av St.meld. nr. 39 (2003–2004),
er det etablert en koordinerende enhet for håndtering av koordinerte
IT-angrep på samfunnskritiske funksjoner i Norge (NorCERT). NorCERT
er en del av Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), og er et viktig
bidrag i å styrke den nasjonale beredskapen mot IT-angrep, først
og fremst innenfor virksomheter med samfunnskritiske funksjoner.
Enheten legger til rette for effektiv håndtering av alvorlige IKT-sikkerhetsangrep
og skal også produsere et oppdatert nasjonalt IKT-trusselbilde.
Det vil bli etablert en koordineringsgruppe sammen med representanter
fra Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste som skal
sikre en helhetlig beskrivelse av IKT-trusselbildet.
NSM og DSB vil gjennomføre en nasjonal IKT-øvelse
i desember 2008. Hensikten er å øve håndtering av IKT i kritisk
infrastruktur og samhandling mellom offentlige og private myndigheter.
Infrastrukturutvalget anbefaler at viktig satellittbasert
infrastruktur skal defineres som samfunnskritisk infrastruktur.
Dette gjelder hovedsakelig stasjonen på Svalbard, men kan også gjelde
andre stasjoner. Utvalget omtaler også andre typer bakkestasjoner
for nedlesing av satellittdata, særlig jordobservasjon/satellittfjernmåling,
som er et viktig verktøy for redningstjeneste, miljøforvaltning
og værvarsling.
Satellittbasert infrastruktur er i dag tatt
i bruk innen mange viktige samfunnssektorer, eksemplevis kommunikasjon,
søk og redning, meteorologi, og navigasjon og nøyaktig posisjonering
ved hjelp av GPS-systemer (Global Positioning System) og elektroniske
kart. Nye bruksområder er under stadig utvikling.
GPS-systemene kan forstyrres av annen elektromagnetisk
utsendelse, mens det bakkebaserte navigasjonssystemet Loran C er
mer robust mot forstyrring av signalene og kan i en videreutviklet
form derfor være aktuelt som reserveløsning til satellittnavigasjonssystemene. Regjeringen
har på denne bakgrunn besluttet å videreføre driften av de norske
Loran C-stasjonene ut 2009. USA har besluttet å videreføre sitt
Loran C-system og videreutvikle dette til et mer moderne system
(eLoran) som reserveløsning for kritisk infrastruktur som er avhengig
av GPS for posisjonering, navigasjon eller tidsreferanse.
En eventuell fortsatt drift og videreutvikling
av Loran C til eLoran er til vurdering i Fiskeri- og kystdepartementet.
Hovedredningssentralens (HRS) bruker i forbindelse
med redningsoperasjoner ulike former for kommunikasjonssamband,
herunder satellittkommunikasjon. COSPAS-SARSAT er et internasjonalt
satellittbasert system som formidler nødsignaler og posisjonsdata
til redningssentraler fra nødpeilesender. COSPAS/SARSAT utrustning
vil bli installert i både de amerikanske GPS satellittene og i de
europeiske Galileo satellittene. Dette vil kreve en ny generasjon nedlesestasjoner
og Norge vil ta sikte på å videreføre sitt bidrag til nasjonal og
internasjonal redningstjeneste ved å anskaffe slike nedlesestasjoner.
HRS er også tilknyttet satelittsystemet INMARSAT.
Telenor Satellite Services har formidlet satellittrelaterte nødmeldinger
og nødtrafikk via Inmarsat-systemet, gjennom Eik jordstasjon, til HRS.
Det har blitt stilt spørsmål om hvilken betydning det
vil få for den fremtidige levering av satellittbaserte nødmeldinger
og nødtrafikk til HRS at eierskapet til Eik jordstasjon er i utenlandsk
eie. Dersom Norge i stadig økende grad blir avhengig av satellitter
med utenlandske eiere, er det særs viktig at man i avtaler og konsesjoner
innarbeider klare samfunnspålagte oppgaver. Justisdepartementet
vurderer nå om det bør utarbeides en avtale mellom HRS og eierne
av Eik jordstasjon som sikrer at Eik jordstasjon fremdeles skal formidle
nødmeldinger og nødtrafikk.
Et stabilt og effektivt kraftsystem er en forutsetning
for samfunnssikkerheten i Norge. Enkelthendelser i kraftforsyningen
i inn- og utland, utviklingen i den generelle kraftbalansen i Norge samt
at samfunnets og den enkeltes toleranse for svikt i strømforsyningen
er blitt mindre, har medført at forsyningssikkerhet for strøm har
fått økt oppmerksomhet. Den norske kraftsystemet består av tre grunnleggende
funksjoner: produksjon, overføring og omsetning. Sentralnettet og store
deler av regionalnettet er kritisk infrastruktur, sammen med de
samlede produksjonsanleggene.
Med grunnlag i ulike lover og regelverk har NVE
og DSB et felles ansvar for sikkerheten i norsk kraftforsyning.
Med hjemmel i blant annet energiloven, har NVE ansvar for reguleringen
av nettselskapene som blant annet omfatter vilkår knyttet til økonomi,
forsyningssikkerhet og beredskap, og fører tilsyn med om lag 200
selskaper. DSBs regelverk, inkludert eltilsynsloven, er i hovedsak
innrettet mot elsikkerhet og krav til kraftsystemet og komponentenes
tekniske og fysiske tilstand. DSB skal påse at sikkerheten blir
etterlevd i praksis gjennom tilsyn med elsikkerhet, drift og vedlikehold av
de elektriske anleggene. DSB skal videre påse at samfunnet har en
generell beredskap.
Den økonomiske reguleringen av nettselskapene ble
endret fra 1. januar 2007. Endringene styrker nettselskapenes vektlegging
av investeringer og forsyningssikkerhet. Selskapenes usikkerhet knyttet
til inntektene som følge av reinvesteringer og vedlikehold er blitt
redusert. Fra 1. januar 2007 ble det blant annet innført et regelverk
for direkte utbetalinger til sluttbrukere på alle nettnivå, ved
svært langvarige avbrudd. Det er også innført hjemmel for å ilegge
nettselskaper overtredelsesgebyr for overtredelser av ulike bestemmelser
i energiloven og underliggende forskrifter.
Riksrevisjonen vil i forbindelse med sin undersøkelse
av statlig virkemiddelbruk for sikker og pålitelig overføring av
kraft i distribusjonsnettet, vurdere tilstanden i disse nettene.
Undersøkelsen gjennomføres i forbindelse med DSBs ordinære tilsyn
med nettselskapene.
Infrastrukturutvalget mener at reguleringen
av nettselskapene i dag muligens ikke gir tilstrekkelige virkemidler
til at beredskapen og leveringskvaliteten holdes på et akseptabelt
nivå. For å styrke kraftforsyningens beredskapsarbeid anbefaler
infrastrukturutvalget et tettere samarbeid mellom ekom- og kraftmyndighetene
på grunn av den sterke gjensidige avhengigheten mellom de to infrastrukturene.
Infrastrukturutvalget mener videre at myndighetene
må arbeide for å finne frem til løsninger som kan ivareta behovet
for prioritering av strøm ved rasjonering.
Norge inngår i det nordiske kraftmarkedet. Vannkraften
utgjør om lag halvparten av produksjonskapasiteten i det nordiske
markedet, mens i det norske systemet utgjør vannkraften nesten 96
prosent av produksjonskapasiteten. Vannkraftandelen gikk ned fra
99 prosent til 96 prosent i 2007 på grunn av etablering av gasskraftverket
på Kårstø. For hele perioden fra 1991 til 2008 under ett har produksjonskapasiteten
og kraftforbruket utviklet seg om lag i takt, og Norge er om lag
i balanse i år med normale nedbørforhold. Dette, sammen med økte
overføringsforbindelser mot utlandet, har ført til at sårbarheten
mot svikt i nedbøren er redusert de senere årene.
I svært anstrengte kraftsituasjoner er kraftmarkedet
supplert med ekstra sikkerhet. Statnett SF fikk i forbindelse med
behandlingen av St.meld. nr. 18 (2003–2004) Om forsyningssikkerheten for
strøm mv., ansvar for å utvikle virkemidler til bruk i svært anstrengte
kraftsituasjoner (SAKS). Det er NVE som utarbeider kriterier for
bruk av SAKS-tiltak og som etter søknad skal godkjenne at Statnett
tar slike tiltak i bruk. Pr. i dag er det etablert to slike virkemidler:
energiopsjoner knyttet til forbruk i kraftintensiv industri og investeringer
i to reservekraftsanlegg.
Regjeringen legger avgjørende vekt på at faren for
rasjoneringsinngrep skal være redusert til et absolutt minimum.
For å håndtere en eventuell situasjon med rasjonering er imidlertid
nettselskapene pålagt av NVE å utarbeide rasjoneringsplaner. Rasjoneringsplanene
skal omfatte organisering av egen beredskap, vaktordninger og lignende
ved forberedelsene til og gjennomføringen av rasjoneringen.
Infrastrukturutvalget anbefaler at vann- og
avløpsvirksomhetene, ut fra et sikkerhets- og beredskapsperspektiv,
skal være i offentlig eie, regulert gjennom lov.
Kvalitet, sikkerhet og langsiktighet er sentrale hensyn
som må ivaretas ved håndtering av infrastrukturen i vann- og avløpssektoren
(VA-sektoren). Disse hensynene kan vanskelig ivaretas av private
aktører uten omfattende offentlig kontroll. På bakgrunn av infrastrukturutvalgets anbefalinger,
konklusjonene i en rapport fra en direktoratsgruppe ledet av Statens
forurensingstilsyn og Stortingets behandling av dokument 8:91 (2006
og 2007) om gjennom ny lov å sikre at vann- og avløpsinfrastrukturen
forblir heleid av det offentlige i all framtid, vil Regjeringen derfor
utrede endringer i eksisterende lovverk for å sikre offentlig eierskap
til infrastrukturen i VA-sektoren.
Ifølge forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften)
er det vannverkseier som har ansvaret for at drikkevannet tilfredsstiller
kravene til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet. Vannverkseier
skal påse at det etableres og føres internkontroll for etterlevelse
av drikkevannsforskriften.
Vannverkene er gjennom drikkevannsforskriften pålagt
å gjøre nødvendige beredskapsforberedelser og ha en beredskapsplan
basert på en risiko- og sårbarhetsvurdering for å sikre levering
av tilstrekkelige mengder drikkevann under kriser, katastrofer og
krig. Det er Mattilsynet som fører tilsyn og fatter vedtak etter
drikkevannsforeskriften og som skal føre tilsyn med at vannverkene
har utarbeidet pålagte beredskapsplaner.Mattilsynet gjennomfører
et prosjekt som blant annet skal resultere i en risikoanalyse av
bransjen og hvilke utfordringer det må gripes fatt i.
Store deler av sikringsarbeidet i olje- og gassektoren
samordnes av Oljeindustriens Landsforening (OLF). Industrien utarbeider
retningslinjer for sikring av spesielt viktige anlegg og innretninger,
i samråd med relevante myndigheter. Det er etablert et eget varslingssystem
for alvorlige sikringssituasjoner. OLF har utarbeidet retningslinjer
innen sikring av kritisk infrastruktur offshore. Retningslinjene
inneholder forhold knyttet til fysisk sikring, personell- og informasjonssikring.
Petroleumstilsynet (Ptil) er delegert myndighetsansvar
for sikkerhet og beredskap for den petroleumsvirksomheten som foregår
på norsk kontinentalsokkel, og dette inkluderer om lag 50 gasskraftverk
på sokkelen. Ptil er videre delegert myndighetsansvar for sikkerhet
og beredskap ved åtte landbaserte petroleumsanlegg, og dette inkluderer
tilsynsansvar for tre eksisterende gasskraftverk. Ptil har også
fått tilsynsansvar for tre fremtidige gasskraftverk.
Gass som energikilde er i kraftig vekst, og
det etableres stadig nye gassanlegg over hele landet. DSB er godkjenningsmyndighet.
Tilsyn med rørledninger som inngår i utvinningen og ilandføring
av gass er underlagt Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Ptil.
I St.meld. nr. 9 (2002–2003) Om innenlands bruk
av naturgass mv. er NVEs rolle innen distribusjon av naturgass beskrevet.
Her angis det at NVE vil få delegert myndighet til å være tvisteløsningsorgan
og regulator for innenlands distribusjon av gass i Norge. NVE har
i dag rollen som konsesjonsmyndighet for innenlands transmisjonsrør
for gass. Etter hvert som gassforsyning blir en vital energileverandør
til næringsliv, husholdninger og offentlig administrasjon, må det
stilles konkrete krav til forsyningssikkerhet og beredskap på lik
linje med kravene til strømforsyning og fjernvarme. Forebygging
av gassutslipp må inngå i kommunenes risiko- og sårbarhetsanalyser.
DSB vil foreta en gjennomgang av hvordan gasselskapene
og de aktuelle kommunene oppfatter sitt ansvar for å ivareta integriteten
til rørledningene, og hva slags praksis og systemer det er for kontroll
med gravearbeid. Hensikten med tiltaket er å etablere "beste praksis"
på området, og eventuelt klargjøre ansvarsforholdet mellom gasselskap,
kommune og entreprenørfirmaene med hensyn til kontroll med gravearbeider.
Transportsektoren er en samfunnssektor hvor
ulykker og andre uønskede hendelser kan føre til omfattende samfunnsmessige
konsekvenser. Regjeringen legger derfor stor vekt på arbeid med
å redusere risikoen for uønskede hendelser, og med videreutvikling
av sektorens evne til håndtere større påkjenninger.
Hele samfunnets funksjonsdyktighet er avhengig
av tilgjengelig transport og transportinfrastrukturen er en kritisk
infrastruktur. Samferdselsdepartementet vil i arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap innen luftfart, jernbane og veg, vektlegge ulykker
og uønskede hendelser som kan føre til store samfunnsmessige konsekvenser.
Beredskapen søkes tilpasset det gjeldende trusselbildet, både opp
mot faren for terrorhandlinger og nye klimautfordringer. Det er
allerede startet opp prosjekter på klimaområdet, og det gjennomføres
tiltak for bedre rassikring, ekstraordinært vedlikehold, reparasjoner
og investeringer i reservebruer.
Den nasjonale sivile transportberedskapen var gjenstand
for en større omlegging i 2005. Transportberedskapsorganisasjonen
(TBO) ble da erstattet av en ny transportberedskapsstruktur, tilpasset
dagens ansvarslinjer, trusselbilde og beredskapsutfordringer.
Regjeringen oppnevnte 30. november 2007 et utvalg
som skal utrede behovet for å opprette et selvstendig tilsyn for
veginfrastrukturen. Vegtilsynsutvalget vil legge fram sin innstilling
innen utgangen av 2008.
EU/EØS-regelverket om felles bestemmelser om
sikkerhet (security) for sivil luftfart gjelder som norsk rett,
jf. forskrift om forebyggelse av anslag mot luftfarten. Regelverket
inneholder krav om felles sikkerhetstiltak for å forhindre ulovlige
handlinger rettet mot sivil luftfart. Finansieringen av sikkerhetskontrolltiltakene
skjer ved brukerbetaling.
Nærings- og handelsdepartementet (NHD) følger
opp nye nasjonale og internasjonale regler innen utenriks sjøtransport.
Når det gjelder det internasjonale arbeidet er Norge aktiv deltaker
i arbeidet i International Maritime Organization (IMO) og andre
organisasjoner. Det har også skjedd større omlegginger av beredskapsorganisasjonen
for utenriks skipsfart. NHD etablerte i 2002 NORTRASHIP-ledelsen
som et samarbeids- og beredskapsorgan i forhold til rederinæringen,
men som også ivaretar sivilt-militært samarbeid, krigforsikring
for skip mv. Det er fremmet en egen stortingsmelding om sikkerhet i
skipsfarten, St.meld. nr. 14 (2004–2005) På den sikre siden – sjøsikkerhet
og oljevernberedskap.
Etableringen av internasjonalt regelverk om
antiterrortiltak i sjøtransport og havner, jf. FNs sjøfartsorganisasjons
(IMO) International Ship and Port Facility Security Code (ISPS-koden)
i 2002, implementert i EU gjennom en forordning i 2004, viser at
sikring mot terror og sabotasje har fått større betydning også innen
sjøtransport. Fiskeri- og kystdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet
følger opp ISPS-regelverket for henholdsvis havner og sjøtransport. Nærings-
og handelsdepartementet overtok i 2007 det formelle ansvaret for
beslutning om endring i sikkerhetsnivå for sjøtransport iht. ISPS-regelverket
fra Justisdepartementet, og har delegert myndighet til Sjøfartsdirektoratet.
Det er etablert samarbeid med Politiets sikkerhetstjeneste (PST)
om trusselvurderinger.
Ot.prp. nr. 48 (2006–2007) om lov om endring
i lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann mv., tar for seg
de ulike sidene ved innføring av ISPS-koden. For ytterligere å styrke
arbeidet med sikkerhet i skipsfarten ble "Sikkerhetsutvalget for
skipsfarten" opprettet i 2007. Dette er et rådgivende forum for
drøfting av spørsmål knyttet til piratvirksomhet og andre sikkerhetsrelaterte
spørsmål.
Infrastrukturutvalget framholder at innføringen av
ISPS-kravene (antiterrortiltak) kan innebære en uforholdsmessig
stor økonomisk belastning på den enkelte havn. Utvalget har anbefalt
at utgiftene til oppfølging av kravene må kunne finansieres gjennom
offentlig-privat samarbeid, og har foreslått en statlig tilskuddsordning.
Fiskeri- og kystdepartementet anser at utvalgets forslag
om statlig tilskuddsordning ikke bør følges opp. Dette fordi havnene
dekker inn sine kostnader, herunder også kostnadene ved ISPS-sikringstiltak,
gjennom brukerbetaling.
Regjeringen er opptatt av at transport av farlig gods
foregår på den sikreste måte når det gjelder fremføringsvei og transportmiddel.
Justisdepartementet har i samarbeid med andre berørte departementer
bedt DSB om å etablere et kontaktutvalgt for transport av farlig
gods. DSB har som ansvarlig myndighet for landtransport av farlig
gods, utarbeidet en veiledning om hvordan sikringstiltak kan iverksettes
og en mal for sikringsplaner for virksomheter som er involvert i
transport av farlig gods.
Det er i det internasjonale regelverket som
regulerer landtransport av farlig gods vedtatt en regelendring som
innebærer at det skal foretas en klassifisering av alle tunneler
som benyttes som fremføringsvei for farlig gods. Fra 1. januar 2010
skal alle tunneler merkes med hvilke restriksjoner som gjelder den
enkelte tunnel basert på forutgående risiko- og sårbarhetsanalyser.
Infrastrukturutvalget slår fast at bank- og
finanstjenester er en kritisk samfunnsfunksjon som i stor grad er
avhengig av eksterne kritiske infrastruktursystemer som strømforsyning
og elektronisk kommunikasjon.
Det legges betydelig vekt på at de sentrale
institusjonene i sektoren har robuste driftsløsninger slik at driftsstabiliteten
i IKT-systemene blir best mulig i avviks- og avbruddssituasjoner.
Beredskapsutvalget for finansiell infrastruktur (BFI) har utarbeidet
forslag til prioritering av aktører i finansiell infrastruktur når
det gjelder tilgang til strømforsyning og telekommunikasjon.
Infrastrukturutvalget fremhever matvareforsyning
som en kritisk samfunnsfunksjon og understreker viktigheten av å
opprettholde tilfredsstillende nasjonal matvareproduksjon ut fra
et sikkerhetsperspektiv. Utvalget anbefaler at det innenfor det
formaliserte samarbeidet med Nærings- og handelsdepartementet og
de største matvaredistributørene arbeides for å identifisere sårbarhet
i kritisk infrastruktur som matvareforsyningen er avhengig av.
Forsyningsberedskapen innenfor matvaresektoren
er basert på at både nasjonal produksjon og import langt på vei
kan opprettholdes også i kriser. Nærings- og handelsdepartementet
har koordineringsansvar for matvareforsyningsberedskap. I likhet
med Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet har
Nærings- og handelsdepartementet dessuten fagansvar for forsyningsberedskap
i deler av verdikjeden. Det er etablert rutiner for informasjonsutveksling
mellom Mattilsynet og Nærings- og handelsdepartementets næringsbaserte
beredskapsorganisasjon for matvareforsyning.
Regjeringens matpolitikk er basert på at maten skal
være trygg. Dette gjelder også under hendelser med forsyningsaspektet
som utfordring. Mattilsynet har en sentral rolle i mattrygghetsarbeidet
gjennom tilsyn, kartlegging og overvåkning i matproduksjonskjeden.
For å styrke innsatsen og avklare ansvaret for oppklaringsarbeid
ved sykdomsutbrudd er det etablert en permanent innsatsgruppe, omtalt
som Matsmittekomiteen eller Matkripos. Ved aktuelle utbrudd kalles
komiteen umiddelbart sammen.
Infrastrukturutvalget definerer ikke kulturminner
og symboler som kritisk infrastruktur. Hvis deler av den materielle
kulturarven blir ødelagt, forsvinner deler av samfunnets kollektive
hukommelse. Det er derfor naturlig at kulturminner og kulturmiljøer
inngår som en del av beredskapsplanleggingen.
Ot.prp. nr. 21 (2007–2008) Om lov om endringer i
lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven)
foreslår at også objekter med symbolverdi blir tatt inn som egen kategori
under kritisk infrastruktur som skjermingsverdige objekter.
Samfunnets behov for å sikre kritisk infrastruktur
og ulike former for kritiske samfunnsfunksjoner er i utgangspunktet
uavhengig av organiseringen av eierskap. Spørsmålet er imidlertid
om offentlig eierskap kan gjøre det enklere for det offentlige å
ivareta ansvaret for å opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner.
På den ande side kan privat eierskap tilby like høy grad av sikkerhet
som det offentlige. Forutsetningen er at det stilles tydelige krav
og konsesjonsvilkår til både offentlige og private virksomheter.
Effektive tilsyn og sterke sanksjonsmidler er viktige virkemidler.
I Soria Moria-erklæringen viser Regjeringen
til at statlig eierskap er avgjørende for å sikre et nasjonalt eierskap
og nasjonal forankring i nøkkelbedrifter. Nasjonalt eierskap er
viktig for å sikre at bedriftene har hovedkontor og forskningsaktiviteter
i Norge. Regjeringen vil også stoppe privatiseringen og konkurranseutsettingen
av drifts- og vedlikeholdsoppgavene i Jernbaneverket og sikre at
våre energiressurser skal være i folkets eie. Regjeringen vil utrede
endringer i regelverket for å sikre offentlig eierskap i vann- og
avløpssektoren og se nærmere på mulighetene for at kystradioen helt
eller delvis kan overføres til Staten.
I Soria Moria-erklæringen sier Regjeringen at
de vil foreta en gjennomgang av beredskapsloven for å avklare og
kartlegge beredskapsmessige gråsoner. Regjeringen arbeider kontinuerlig
med å løse eventuelle uklarheter i blant annet rollefordelingen
mellom politi og forsvar.
Infrastrukturutvalget foreslår at det utarbeides
en generell lov om beredskap for offentlige og private virksomheter,
hvor lovens formål bør være å sikre at hensynet til rikets sikkerhet
og vitale nasjonale interesser ivaretas under alle former for påkjenninger
i fred, krise og krig.
Infrastrukturutvalgets rapport ble sendt på høring
i juni 2006. En del av høringsinstansene til Infrastrukturutvalget
støtter forslaget om en ny beredskapslov. Flere anbefaler at en
ny lov om Sivilforsvaret og sivile beskyttelsestiltak gjøres til
en slik generell beredskapslov. Flere nevner også at man må samordne
en eventuell ny lov med sikkerhetsloven som gjelder forebyggende
sikkerhet, for å motvirke trusler mot rikets sikkerhet og selvstendighet.
Andre igjen mener at en beredskapslov ikke er nødvendig
fordi sektorregelverket er dekkende nok, og at man heller bør utvikle
sektorlovverket fremfor å lage en sektorovergripende lov. De fleste
beredskapslovene ble til etter andre verdenskrig, og er innrettet
mot en annen sikkerhetspolitisk situasjon enn den vi ser nå. På
grunn av de enkelte beredskapslovenes ulike karakter mener Regjeringen
at det ikke nødvendigvis vil gi en bedre oversikt å samle disse
i en generell beredskapslov for offentlig og privat virksomhet. Regjeringen
mener også at en slik lov vil kunne skape uklarheter i forhold til
ansvarsprinsippet som slår fast at den som har ansvaret i normalsituasjonen
også har ansvaret i krisesituasjoner. Regjeringen vil ikke påbegynne
arbeidet med en generell beredskapslov for offentlig og privat sektor,
men heller gjennomgå det eksisterende beredskapsregelverk med sikte
på å identifisere eventuelle dobbeltreguleringer og sider ved dagens
sektorregelverk der det er behov for bedre samordning.
Justisdepartementet vil som en del av sin samordningsrolle
ha oppmerksomhet rettet mot de situasjoner hvor manglende samordning
av regelverk kan skape gråsoner på beredskapsområdet. Dette blir
fulgt opp i Justisdepartementets tilsyn med departementenes arbeid
med samfunnssikkerhet og beredskap.
Flere av de hjemmelsbehovene som utvalget ønsker
inn i en ny generell beredskapslov vil for kommunenes del bli en
del av den foreslåtte lovfestede kommunale beredskapsplikten. Dette gjelder
blant annet krav til ROS-analyser og beredskapsplaner.
Infrastrukturutvalgets utredning pekte på at
sikkerhetsloven i dag inneholder bestemmelser om objektsikkerhet,
men at disse er meget knappe. Stortinget har vedtatt endringer i
sikkerhetsloven, jf. Ot.prp. nr. 21 (2007–2008) og Innst. O. nr. 33
(2007–2008). Formålet med endringene er å styrke arbeidet med forebyggende
sikkerhetstiltak for å beskytte kritiske objekter mot sikkerhetstruende
virksomhet.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) vil legge større
vekt på å kontrollere at de virksomheter som er underlagt sikkerhetsloven
oppfyller plikten til å utpeke skjermingsverdige objekter, og at nødvendige
sikkerhetstiltak er truffet for å beskytte disse.
Tyngre forsyningsmessige kriser forutsettes
i dag håndtert med hjemmel i Lov om forsynings- og beredskapstiltak
av 14. desember 1956 nr. 7 (forsyningsloven). Forsyningsloven er
i mindre grad egnet til å løse aktuelle utfordringer innenfor samfunnssikkerhet
og beredskap slik trusselbildet er i dag. Nærings- og handelsdepartementet
har påbegynt arbeidet med en ny lov som skal erstatte forsyningsloven og
gi hjemmel til å iverksette forberedelser og tiltak som anses å
være realistiske og hensiktsmessige.
Forsyningsloven er tverrsektoriell og hjemler virkemidler
for en rekke departementer. Gjennomgang av loven, eventuell sektoravgrensning og
harmonisering mot annet lovverk, vil kreve samordning og aktiv medvirkning
fra mange departementer.
Gjensidig avhengighet mellom kritiske infrastrukturer
eksisterer på tvers av landegrenser, blant annet innenfor sektorer
som olje- og gassdistribusjon, kraftforsyning, telekommunikasjon,
transportsektoren og satellittbasert infrastruktur.
EU har igangsatt et arbeid med å identifisere
europeiske kritiske infrastrukturer (ECI) som en del av et European
Programme for Ciritical Infrastructure Protection (EPCIP). Det forberedes et
direktiv for identifisering og overordnede prinsipper for beskyttelse
av den kritiske infrastrukturen, antatt endelig vedtatt i Rådet
i 2008. Justisdepartementet har i kraft av sin samordningsrolle
opprettet et EPCIP-nettverk med berørte departementer. Departementene
følger arbeidet i EU, og Norge har blant annet vært representert
i arbeidsgrupper som har utarbeidet kriterier for identifisering
av ECI.
I forbindelse med trusselen fra terrorisme og bruk
av masseødeleggelsesmidler har NATO utarbeidet et styringsdokument
om infrastrukturbeskyttelse. NATO har løftet energisikkerhet fram
som et satsningsområde, og NATOs faste råd har fått i oppdrag å
identifisere hvordan NATO kan bidra på området som et supplement til
de nasjonale og internasjonale tiltak som er satt i gang.
En av Regjeringens vektlegginger for perioden er
å sikre at nødetatene, Sivilforsvaret og de frivillige organisasjoner
er best mulig rustet til å håndtere konsekvenser av større hendelser
som terroranslag, bruk av masseødeleggelsesmidler og klimaendringer.
Med redningstjeneste forstås den offentlige
organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig
innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av ulykkes-
eller faresituasjoner. Tjenesten er integrert, det vil si at den
omfatter alle typer redningsaksjoner (sjø-, land- og flyredning).
Uavhengig av type hendelse vil det være det samme apparat (funksjon) som
tar hånd om landredning, sjøredning og flyredning i et samvirke
med en rekke aktører.
Justisdepartementet har det overordnede administrative
samordningsansvar for land-, sjø- og flyredningstjenesten og gir
retningslinjer. Norge har forpliktet seg gjennom FN-konvensjoner
til å etablere en redningstjeneste og til å ivareta søk og redning
i et nærmere avgrenset geografisk område. Dette er ivaretatt ved
opprettelsen av to hovedredningssentraler. I tillegg er det opprettet 28
lokale redningssentraler (LRS), herunder Sysselmannen på Svalbard,
for å ivareta redning innen gjeldende politidistrikt. Kjernen i
redningstjenesten til lands utgjøres av de tre nødetatene politi,
brann og helse. Sammen med frivillige organisasjoner og andre offentlige
og private står disse for innsatsen på skadestedet.
Den øverste operative samordning og ledelse
av redningstjenesten tilligger Hovedredningssentralen (HRS), lokalisert
på Sola og i Bodø. HRS består av en kollektiv redningsledelse samt
en daglig operativ og administrativ ledelse. Den kollektive redningsledelsen,
med politimesteren i henholdsvis Salten og Rogaland som leder, består
av representanter for aktuelle offentlige, private og frivillige
etater.
Lokale redningssentraler (LRS) har et sentralt ansvar
i forbindelse med håndtering av ulike typer hendelser. LRS er organisert
etter de samme prinsipper som HRS, men på lokalt nivå. Politiet er
ansvarlig for ledelse og koordinering på skadestedet ved landredning
gjennom sin funksjon som skadestedsleder. HRS fører tilsyn med LRS.
Tilsynsarbeidet anses å være et viktig verktøy i kvalitetssikringen
av funksjon og forståelse av den enkelte LRS’ rolle i redningstjenesten.
Alle landets 27 politidistrikt og Sysselmannen på
Svalbard har en døgnbemannet polititjeneste som basis i politiets
beredskap. Det største antallet redningsaksjoner håndteres av operasjonssentralen
i politidistriktet som i praksis ivaretar LRS-funksjonen. Den kollektive
redningsledelsen har det overordnede ansvaret.
Kystradioen er en del av Telenor Maritim Radio og
den har kontinuerlig lyttevakt på en eller flere maritime nødfrekvenser
og varsler Hovedredningssentralen dersom den oppfanger nødsignaler.
Norge har forpliktelser gjennom internasjonale konvensjoner til
å oppfylle visse oppgaver innenfor kystradioens dekningsområde.
Dette utføres i dag gjennom en landbasert infrastruktur bestående
av kystradiostasjoner. I dag gjenstår det fem bemannede kystradiostasjoner:
Tjøme, Rogaland, Florø, Bodø og Vardø. Rogaland radio og Bodø radio
er samlokalisert og opererer i fellesskap med HRS. Samlokaliseringen
har gjort at man har oppnådd tettere dialog og samarbeid.
Kommunikasjon er en forutsetning for en effektiv
redningstjeneste, og til sjøs er kystradionettverket viktig. Telenor
ble fra og med 1998 pålagt spesielle samfunnsoppgaver, som blant annet
å drifte kystradioens nød- og sikkerhetstjeneste til kostpris, jf.
St.meld. nr. 21 (1995-1996). Nød- og sikkerhetstjenesten dekkes
som statlig kjøp av tjenester over Justisdepartementets budsjett.
Justisdepartementets tilskudd for 2008 beløper seg til om lag 80
mill. kroner inkl. mva. Regjeringen har besluttet å utrede nærmere mulighetene
for at Telenor Maritim Radio overtas helt eller delvis av staten.
I et tynt befolket land som Norge med store
land- og havområder, utnytter man de ressurser som er tilgjengelige,
enten de er offentlige, frivillige eller private. Ressursene deltar
etter anmodning og ledelse fra HRS eller en LRS.
En vesentlig redningsressurs er redningshelikoptrene,
som Luftforsvaret ved 330 skvadronen opererer på oppdrag fra Justisdepartementet. Leveransen
av tjenesten blir regulert gjennom en kontrakt mellom Forsvarsdepartementet
og Justisdepartementet. Justisdepartementet dekker alle utgifter
i forbindelse med redningshelikoptertjenesten, etter kostnadsanslag
fra Forsvarsdepartementet.
Viktige offentlige redningsetater som inngår
i den daglige innsats for å redde liv er helsevesenet og ambulansetjenesten,
Statens luftambulanse, de kommunale brannvesen og politiet. De frivillige
organisasjonene og Sivilforsvaret utgjør også et viktig element
i redningstjenesten. I tillegg til disse, har Forsvaret en oppgave
i å bidra med støtte til det sivile samfunn ved søke- og redningsaksjoner.
Anskaffelsesprosessen for nye redningshelikoptre
utgjør en viktig del av Regjeringens satsing for en kvalitativ forbedring
av redningshelikoptertjenesten og tryggheten til befolkningen. Regjeringen
følger med dette opp St.meld. nr. 44 (2000-2001) Redningshelikoptertjenesten
i fremtiden. Norge har redningsansvar for store land- og havområder.
Den overordnede bakgrunnen for anskaffelsen av nye redningshelikoptre
er at det allerede tidlig på 1990-tallet ble erkjent at dagens Sea
King-helikoptre er i ferd med å bli utdaterte og dyre i vedlikehold.
De eksisterende redningshelikoptrene ble anskaffet tidlig på 1970-tallet.
Innst. S. nr. 156 (2001–2002), jf. St.meld.
nr. 44 (2000–2001), peker på redningshelikoptrenes rekkevidde og
evne til å ta med et stort antall nødstedte som et av de viktigste
krav som måler redningsfaglig kapasitet. I tillegg må også andre relevante,
redningsfaglige kapasiteter som for eksempel flyve- og manøvreringsdyktighet
og utrustning vurderes nøye. Store brukersammenslutninger som LO,
Fiskarlaget, Sjømannsforbundet og Fiskebåtrederne forventer alle
at det vektlegges god ytelse og rekkevidde i valg av redningshelikopter.
Anskaffelsesprosessen skal gjennomføres gjennom
en åpen prosess og har som mål å lede til helikoptre som har stor
rekkevidde, allværsegenskaper, og som er utstyrt med moderne søke-
og redningsutstyr, samt ambulanseutstyr. Spesielt i forhold til
store ulykker vil helikoptrene gjennom disse egenskapene være rustet
til å kunne redde mange mennesker på kort tid, ved lange avstander
og under krevende forhold, enten det er over land eller sjø.
I Memorandum of Understanding (MoU) av 26. april
2007 om sikkerhets-, forsvars- og beredskapssamarbeid mellom Norge
og Island er det spesielt nevnt muligheter for utvikling av samarbeid
ved anskaffelse av nye redningshelikopter. Kjøp av samme helikoptermateriell
gir en mulighet for forbedret samtrening og erfaringsutveksling,
samt at det kan lede til en felles ressursutnyttelse. Norge har
derfor inngått en samarbeidsavtale med Island for å finne ut om det
vil være gunstig å gjøre en felles anskaffelse.
For 2008 har Regjeringen besluttet å styrke
redningshelikoptertjenesten med 160 mill. kroner, jf. St.prp. nr.
1 (2007–2008). Ved søk og redning er tid en avgjørende faktor for
å kunne redde liv. Regjeringen foreslår for 2008 å øke bevilgningen
til redningshelikopterberedskapen for blant annet å etablere døgnkontinuerlig
tilstedevakt med lege ved redningshelikopterbasene på Ørland og
Rygge. Det er i tillegg besluttet å opprette en base i Florø. Tilstedevakt
ble også innført på Banak høsten 2006 og i Bodø høsten 2007.
Et meget viktig element i norsk redningstjeneste er
de frivillige redningsorganisasjonene, som hele året kan stille
lokalkjente og trenede mannskaper til rådighet ved redningsoppdrag
og leteaksjoner etter savnede. Den frivillige innsatsen består av
en rekke større og mindre organisasjoner med en aktiv medlemsmasse
på om lag 20 000 personer. Frivillige organisasjoners redningsfaglige
forum (FORF) er samordningsorganet for de frivillige. I tillegg
til personellressurser bidrar de frivillige med en rekke andre ressurser
som redningsskøyter og mindre fartøyer, småfly, terrenggående transportmidler
og redningshunder.
I St.meld. nr. 39 (2006–2007) Frivillighet for
alle, jf. Innst. S. nr. 104 (2007–2008), legger Regjeringen frem
tiltak for å sikre en helhetlig frivillighetspolitikk. Redningstjenesten
er helt avhengig av de frivillige organisasjonene og at disse har
et tilstrekkelig antall kompetente medlemmer.
For staten er den frivillige innsatsen svært
viktig og det er et sentralt ønske om å opprettholde den dugnadsånd
som råder blant de frivillige, motivere for videre rekruttering
samt beholde organisasjonenes høye kompetanse og beredskap. Regjeringen
har blant annet synliggjort dette ved at tilskuddet til de frivillige
organisasjonene i redningstjenesten, over Justisdepartementets budsjett,
ble doblet fra 6,1 mill. kroner til 12,2 mill. kroner i 2008. Tilskuddene
blir tildelt mest mulig objektivt og ut fra kriterier som favner bredere
enn antall medlemmer og kurstimer. Justisdepartementet har videre
tegnet en yrkesskadeforsikring for de frivillige som gjelder ved blant
annet organisert trening, øvelser og aksjoner. En forsikringsordning
bidrar til å gi frivillige økt trygghet, og til å beholde og rekruttere
nye frivillige mannskaper i redningstjenesten. Frivillige som deltar
i en redningsaksjon får refundert faktiske utgifter. Satsene for
refusjon av utgifter for deltakelse i redningsaksjoner ble økt med gjennomsnittelig
35 prosent høsten 2007.
Det er et ønske fra de frivillige at det opprettes
et nasjonalt redningsfaglig råd. Justisdepartementet har i dag et
brukerforum for redningshelikoptertjenesten der en rekke sentrale
aktører deltar. Departementet vil i dialog med de frivillige organisasjonene
sørge for at forumet videreutvikles slik de frivillige har foreslått
i "what if"-rapporten som er utarbeidet på oppdrag av Justisdepartementet.
Gjennom FNs Sjøredningskonvensjon og Sjøsikkerhetskonvensjon
er det krav om at Norge oppretter en sjøredningstjeneste. Alle fartøy
har plikt til å bistå i en redningsaksjon til sjøs, og redningssentralene
er i stor grad avhengig av bistand fra fartøy i nærheten av en nødstedt.
Den offentlige redningstjenesten har ingen egne dedikerte maritime
ressurser til å ivareta redning til sjøs. Redningsselskapets tilstedeværelse
langs kysten er således av avgjørende betydning. Redningsselskapet
opererer i dag 27 redningsskøyter med fast mannskap og mottar årlig
midler fra Fiskeri- og kystdepartementet og i 2007 var beløpet om
lag 40 mill. kroner.
Politiet er en meget viktig og sentral aktør
i det sivile samfunnets beredskap, og i arbeidet med samfunnssikkerhet.
Ifølge politiloven § 27 tilligger det politiet å iverksette og organisere
redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, hvis annen
myndighet ikke er pålagt ansvaret. I ulykkes- og katastrofesituasjoner
tilligger det politiet å iverksette de tiltak som er nødvendig for
å avverge fare og begrense skade. Inntil ansvaret blir overtatt
av annen myndighet, skal politiet organisere og koordinere hjelpeinnsatsen.
Politiets rolle og ansvar som nød- og beredskapsorganisasjon
og etatens egne beredskapsressurser er nærmere omtalt i St.meld.
nr. 42 (2004–2005) Politiets rolle og oppgaver, jf. Innst. S. nr. 145
(2005–2006). En av politiets hovedoppgaver er å ivareta publikums
trygghet og beskytte sentrale samfunnsfunksjoner og sentral infrastruktur
mot uønskede hendelser. Det forutsetter et godt samspill mellom
politiet, nødetater, frivillige organisasjoner, Forsvaret, kommuner, fylkesmenn
og andre beredskapsetater.
Politiet tar sikte på å øve realistisk med utgangspunkt
i gjeldende trusselbilde. Politidirektoratet har fra 2007 tatt initiativ
til å arrangere en større øvelse i politiet hvert år (øvelse TYR).
Siktemålet med disse øvelsene er blant annet å øve samhandling med
andre nød- og beredskapsetater og styrke politidistriktenes evne
og kapasitet til krisehåndtering.
Politidirektoratet tok i 2006 initiativ til
å samordne og forenkle politiets ulike beredskapsplanverk. Formålet
med arbeidet har vært å presentere politiets beredskapsoppgaver
på en anskuelig og effektiv måte, og å gi politietaten et oppdatert
verktøy for planlegging og håndtering av krevende hendelser.
Politihøgskolen er den sentrale utdanningsinstitusjonen
for politi- og lensmannsetaten i Norge. Politihøgskolen vil også
videreutvikle og drifte Justissektorens kurs- og øvingssenter i
Stavern som et profesjonelt og attraktivt øvingssenter med spesiell
tilrettelegging for politioperativ virksomhet. Politihøgskolen er
tillagt et faglig og pedagogisk ansvar for opplæring av politietaten
i nytt digitalt samband.
I St.prp. nr. 1 (2007–2008) fremgår det at Justisdepartementet
vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en vurdering
av behovet for en politireserve i fremtiden.
Justisdepartementet har foretatt en gjennomgang av
hvilke situasjoner politireserven bør brukes i, og størrelsen og
organiseringen på politireserven. Selv om politireserven hittil
bare har vært brukt i begrenset utstrekning ønsker Justisdepartementet
å opprettholde en politireserve som kan forsterke det vanlige politiet
ved sjeldne eller omfattende hendelser der politimyndighet er avgjørende
for håndteringen. Det kan være ved meget store ulykker eller ved
terrorangrep.
Det vektlegges at det i helt spesielle situasjoner for
løsning av politioppgaver er en fordel om politiets forsterkninger
hentes fra et sivilt styrkeoppsett med politimyndighet, utdannet
og trenet på politifaglig grunnlag. Politireserven vil i visse situasjoner
være påkrevd for å understøtte og dels avløse ordinære politimannskaper.
Funksjonene kan være for eksempel objektvakthold, forsterket grensevakthold,
evakuering og ordens- og trafikktjeneste.
På bakgrunn av at politireserven er forankret
i tjenestepliktloven og således henger sammen med den militære verneplikt,
anbefales ikke at politireserven brukes for å kompensere for mangelfulle
politiressurser ved utøvelse av politiets daglige tjeneste. Det
skal være en ekstraordinær situasjon som begrunner en tjenesteplikt,
det vil si å ta folk vekk fra sitt daglige arbeid.
Departementet vil opprettholde politireserven
på dagens nivå som er mellom 800–900 operative mannskaper og innenfor
dagens kostnadsramme på om lag 3,5 mill. kroner. For å skape en
større fleksibilitet skal det rulleføres en større styrke (1 000
ekstra) som raskt kan utdannes og utstyres dersom trusselsituasjonen
endres.
Politireserven skal fortsatt organiseres under Utrykningspolitiet
som også er en forsterkningsressurs for politiet. Styrken rekrutteres
fra det sentrale østlandsområdet og utstyres som det ordinære politi
for tilsvarende oppgaver. Regjeringen vil vurdere om det er behov
for å organisere politireservister i tilknytning til andre større
byer.
Grunnlaget for den kommunale brannberedskap er
regulert gjennom lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med
farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven)
av 14. juni 2002 nr. 20. Enhver kommune skal ha beredskap for brann
og ulykker som sikrer innsats i hele kommunen. Brannvesenet skal
disponere egnet og tilstrekkelig utstyr ved de branner og ulykker
som kan forventes.
Brannvesenet har i henhold til brann- og eksplosjonsvernloven
er rekke oppgaver utover de rent brannfaglige. Lovens § 11 pålegger
blant annet også brannvesenet å være innsatsstyrke ved andre akutte
ulykker avdekket i kommunens risiko- og sårbarhetsanalyse. Brann-
og eksplosjonsvernlovens forskrifter vil bli gjennomgått for å sikre
at krav til dimensjonering gjenspeiler brannvesenets lovpålagte
beredskapsoppgaver.
Regjeringen vil legge frem en egen melding om brannsikkerhet.
Stortingsmelding om brannsikkerhet har til ambisjon å ytterligere
styrke brannsikkerheten i landet vårt. Meldingen vil omhandle blant
annet forebyggende brannvern, store branner, beredskap innen brann
og redning og utdanning og kompetanse i brannvesenet.
I spredt bebyggelse og i tettsteder med inntil 3 000
innbyggere kan beredskapen organiseres av deltidspersonell uten
fast vaktordning. Innsats i en aksjon er like krevende enten det
er et heltids- eller et deltidsbrannvesen, og det er derfor viktig
at også landets deltidspersonell har den nødvendige kompetanse.
Etter endring av forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen,
er forskriftskravet om kompetanse for deltidspersonell i brannvesenet
iverksatt fra 1. januar 2007. Fastsettelse av kompetansekravet er
et viktig tiltak for å sikre en kompetent beredskap i alle kommuner.
Brannvesenets beredskap mot branner og ulykker
er generelt sett god, men en del små kommuner som ikke har hele
stillinger i brannvesenets ledelse har vanskelig for å følge opp
kravene i lovverket. Kommunene er pålagt å samarbeide om å løse
sine forebyggende og beredskapsmessige oppgaver. Hensikten er å
utnytte de samlede ressurser i en region best mulig. En kommune
er pliktig til å hjelpe en annen kommune ved hendelser når anmodning
om bistand fremsettes. 136 av landets kommuner inngår i interkommunale
brannvesen. For å styrke brannvernet for landets innbyggere vurderes
det nå om det er ønskelig med en utvikling i retning av flere interkommunale
brannvesen.
Ressursbedrifter for gjensidig assistanse (RFGA),
er et frivillig samarbeid mellom ti store bedrifter, HRS, Luftforsvarets
335 skvadron, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO), Ptil og
DSB. RFGA – bedriftene skal støtte hverandre ved behov i tilfelle
uhell og ulykker. Hovedredningssentralen er ansvarlig for varsling
og koordinering. Luftforsvarets 335 skvadron skal om nødvendig frakte
materiell og personell. NSO fungerer som sekretariat for samarbeidet.
Med utgangspunkt i brannen om bord på Scandinavian
Star i 1990 ble det innført en lovpålagt bistandsplikt for alle
landets brannvesen til å bistå ved branner og andre ulykkessituasjoner
til sjøs. Denne landbaserte bistanden kommer i tillegg til skipets
egen primære brannberedskap. I tillegg har DSB avtale med brannvesenene
i Oslo, Larvik, Bergen og Salten om å ivareta en utvidet beredskap
for å yte innsats om bord i skip (redningsinnsats til sjøs-RITS).
Justisdepartementet ser på mulighetene for å utvide den formelle
RITS-ordningen til å omfatte flere brannvesen med kysttilhørighet,
samt en utvidelse til å omfatte andre typer hendelser enn brann
ombord på passasjerskip og for andre typer fartøy.
Spesialisthelsetjenesten og de akuttmedisinske tjenestene
utenfor sykehus, herunder den kommunale legevakten, utgjør hovedtyngden
i helsetjenestens normalberedskap. Når en ulykke eller katastrofe
inntreffer, blir helsetjenesten på stedet involvert i krisehåndteringen
gjennom utrykning fra nødetatene.
Dersom håndteringen av en ulykke/katastrofe krever
flere ressurser enn de som er tilgjengelige lokalt, mobiliseres
ressurser gjennom henvendelse til andre kommuner og helseforetak,
alternativt til overordnet nivå. I praksis skjer dette gjennom AMK–sentralene,
som har mandat til å rekvirere supplerende ressurser både innad
i egen region og fra andre regioner.
Krisesituasjoner håndteres i henhold til nærhetsprinsippet
på lavest mulige operative nivå. Krisesituasjonens art og omfang
avgjør om etablering av det strategiske og operative krisehåndteringsapparatet
på sentralt nivå vil være nødvendig. Informasjonshåndtering ivaretas
av lokale instanser som uttaler seg om tiltak og observasjoner innen
eget område.
Sivilforsvaret er statens forsterkningsressurs, som
bistår nød- og redningsetatene ved større ulykker og hendelser.
Etaten er også tillagt viktige oppgaver med å ivareta befolkningens
behov i tilfelle krig. Sivilforsvaret er forankret i 4. Genevekonvensjon,
artikkel 63 med tilleggsprotokoll av 1977 om beskyttelse av befolkningen
i krig, og er den eneste organisasjonen med et formelt mandat for
å ivareta denne rollen.
Sivilforsvaret er underlagt DSB og er inndelt
i 20 distrikter som dekker hele landet. Sivilforsvarets styrke består
til sammen av 52 000 tjenestepliktige. Den operative styrken i fredstid
er fastsatt til 10 000 tjenestepliktige, hvorav ca. 3 000 inngår
i 119 fredsinnsatsgrupper (FIG) fordelt på hele landet. Resterende
del av den operative styrken (7 000) er fordelt på 16 renseenheter, 123
radiacmålepatruljer og 87 innsatsgrupper (IG) som også er fordelt
på landsbasis.
Stortinget har i Innst. S. nr. 9, jf. St.meld.
nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet, besluttet at Sivilforsvaret
skal være statens forsterkningsressurs ved et bredt spekter av hendelser.
Som følge av de føringene som er lagt fra Stortinget er Sivilforsvarets
hovedoppgave i dag å forsterke innsatsen til en rekke etater med
primæransvar innen redning og beredskap ved større ulykker og andre
uønskede hendelser. Sivilforsvaret har fra begynnelsen på 1990-tallet
hatt sterk vekt på samfunnssikkerhetsoppgaver i fredstid. I perioden
1992–2006 har etaten deltatt i om lag 3 400 innsatser over hele
landet. Innsatsene har de siste årene stabilisert seg i antall på
omkring 300 innsatser i året.
Erfaringer har vist at det bør finnes en statlig
forsterkningsressurs som kan bistå ved redningsaksjoner og annen
katastrofeinnsats. Det er grunn til å tro at konsekvenser av klimaendringer
vil medføre nye og komplekse håndteringsutfordringer i fremtiden,
knyttet til ekstremvær, skred, flom og store skogbranner. Regjeringen ønsker
å sikre Sivilforsvarets evne til å være en statlig forsterkningsressurs
ved større og komplekse hendelser.
Erfaringer fra hendelser de siste årene viser
at det er behov for å modernisere og tilpasse Sivilforsvaret til
dagens og fremtidens utfordringer. DSB har på denne bakgrunn utarbeidet
en sivilforsvarsstudie som tydeliggjør Sivilforsvarets samfunnsoppdrag
og anbefaler nødvendige tiltak. Nøkkelfaktorer for at Sivilforsvaret
vil være evne til innsats med særlig vekt på volum, utholdenhet
og at den er landsdekkende. For å tilpasse kapasiteten til behovet,
vil Justisdepartementet foreslå en tilpasning og omstilling innen egen
organisasjon. Det er også kartlagt et investeringsbehov i Sivilforsvaret
for å skifte ut gammelt utstyr og anskaffe materiell tilpasset dagens og
fremtidens beredskapsutfordringer.
Sivilforsvaret har en bygg- og anleggsmasse som
består av skoler, leire og fjellanlegg. DSB har vurdert kost/nytte
av eiendomsporteføljen. Justisdepartementet anbefaler at om lag
80 eiendommer avhendes, noe som utgjør om lag halvparten av Sivilforsvarets
eiendomsportefølje. Sivilforsvaret har fem sivilforsvarsleire. Disse ligger
i Vest-Agder, Buskerud, Møre og Romsdal, Nordland og Østfold. DSB
har utredet behovet for sivilforsvarsleirene og Justisdepartementet
anbefaler på bakgrunn av beredskapsmessige og økonomiske hensyn
at leirene nedlegges og avhendes.
Grunnleggende enkeltmannskompetanse og lederkompetanse
gis ved Sivilforsvarets tre beredskaps- og kompetansesentre på Sandnes, Trondheim
og Starum (Østre Toten). Alle de tre sentrene har betydelig overkapasitet,
bortsett fra instruktører. For å tilpasse kapasiteten til behovet
samt for å styrke den faglige utviklingen og skape økt økonomisk
handlefrihet, vil Justisdepartementet foreslå en omlegging av skolevirksomheten
fra tre kompetansesentre til ett. Justisdepartementet anbefaler
at kompetansesentra i Trondheim og Sandnes nedlegges.
Justisdepartementet anbefaler videre å redusere den
operative styrken fra 10 000 til 8 000 tjenestepliktige. Det legges
opp til at den operative styrken fordeles på en førsteinnsatsstyrke
på 4 000 mannskap fordelt på 150 enheter, det vil si en økning på
15 innsatsenheter som vil styrke førsteinnsatsen og ivareta behovet
for lokal tilstedeværelse. De øvrige 4 000 tjenestepliktige i den
operative styrken vil bli benyttet for å forsterke eller avløse
førsteinnsatsgruppene ved behov.
Det er en forutsetning at hele den operative styrken
på 8 000 øves og opplæres med henblikk på forsvarlig innsats ved
større og komplekse hendelser. I tillegg beholdes en krigsreserve
med 8 000 tjenestepliktige som ytterligere kan forsterke den operative
styrken. Dette innebærer at krigsreserven reduseres vesentlig, fra
om lag 35 000 til om lag 8 000. Sistnevnte styrke forutsettes ikke
utdannet eller øvet. Sivilforsvarets samlede styrke vil etter dette
utgjøre om lag 16 000 mannskap mot om lag 52 000 i dag.
Det er kartlagt et behov for anskaffelse av
mobile kapasiteter med utstyr og kompetanse for å kunne håndtere
store og komplekse hendelser. Utstyr som elektriske lensepumper,
spesialberegnet på urent vann sammen med strømaggregater for anvendelse
utenfor strømnettet vil inngå i dette. I dag brukes det brannpumper
som har for liten kapasitet og som ikke kan brukes i tunneler. Slikt
utstyr skal ikke være lokalisert alle steder, men være mulig å bringe
fram til skadesteder over hele landet. Det er også behov for å skifte
ut den nå 30 år gamle uniformsmodellen, for å ivareta de utfordringene
norske værforhold gir og tilfredsstille dagens HMS krav. Det anbefales
også styrking av evnen til å forflytte personell- og materiellressurser
både langs vei og i ulendt terreng, herunder biler, terrenggående
kjøretøy, lettbåter og lignende.
Stortinget har i Innst. S. nr. 43 (2007–2008)
sluttet seg til at DSB kan overta Forsvarets sanitetsmagasin på
Starum, noe som gjør det mulig å opprette en sentral logistikkfunksjon
med henblikk på sentral lagring av materiell for volum og utholdenhet
samt en moderne og hensiktsmessig sentralisert logistikkstyringsfunksjon
som skal sikre at materiellet kan nyttes lokalt ved behov.
Sivilforsvaret har 16 mobile renseenheter og
det stilles meget strenge krav til materiellet. Materiellet skal
brukes i situasjoner med høy risikoeksponering og krever nøye vedlikehold
og oppdatering. De mobile renseenhetene ble anskaffet i samarbeid
med helsemyndighetene i 2001. Tjenesten og materiellet vil bli evaluert
i 2008 i samarbeid med helsevesenet og øvrige nødetater.
Tilfluktsrom har etter nærmere bestemmelser blitt
bygget i byer og tettsteder. Tilfluktsrom skal fortsatt være en
del av den beskyttelse samfunnet skal kunne gi borgerne. Dekningen
av tilfluktsrom er god og det bygges ikke tilfluktsrom i dag. Tilsynsmyndigheten
skal til enhver tid ha uhindret adgang til anlegg/virksomhet etter loven
for å føre tilsyn med tilfluktsrommene. DSB har i 2007 igangsatt
et kartleggingsarbeid med henblikk på å fremskaffe en kvalitativ
beskrivelse av tilstanden på tilfluktsrommene.
Det vurderes også å foreta en ny utredning av
tilfluktsrom som beskyttelseskonsept. Inntil en slik utredning er
foretatt bør man videreføre dagens lovhjemler som gir mulighet til
å pålegge kommunene og private utbyggere å bygge tilfluktsrom.
Varsling av sivilbefolkningen er et av de sentrale,
tradisjonelle sivilforsvarstiltak. Hensikten med varsling har tradisjonelt
vært å gi varsel om luftangrep og varsel om at viktig informasjon
fra myndighetene blir sendt på radio. Sivilforsvaret har etablert
et landsdekkende offentlig varslingssystem bestående av utendørstyfoner
med ulike typer signaler. Det finnes i dag om lag 1 250 slike varslingsanlegg
i drift. Tyfonvarslingen er basert på at det finnes tilhørende prosedyrer
for formidling av viktige beskjeder via kringkastning eller andre
tekniske hjelpemidler.
Kringkastingsloven slår fast en plikt for kringkastere
til å sende meldinger fra statsmyndigheter når det har vesentlig
betydning. NRK har en beredskapsmessig viktig funksjon som formidler
av myndighetenes informasjon ved nasjonale kriser og katastrofer.
Infrastrukturutvalget anbefaler at FM-sendenettet kun kan slukkes
når et nytt digitalt bakkenett for radio har en like god dekning
som dagens sendenett.
Etter Regjeringens vurdering bør det fortsatt være
en statlig oppgave å etablere og drifte et landsomfattende varslingssystem,
og kostnadene ved dette bør i utgangspunktet dekkes av staten, men
at virksomheter som representerer en særskilt risiko skal kunne
pålegges å etablere varslingsordninger for egen regning. Regjeringen
vil i denne forbindelse vurdere å synliggjøre disse prinsippene
i arbeidet med ny lov om Sivilforsvaret og sivile beskyttelsestiltak.
Justisdepartementet vurderer også løpende om tyfonvarslingen bør
erstattes med annen kommunikasjonsteknologi.
Gassmasker til beskyttelse mot stridsgasser
ble foretatt av Sivilforsvaret i 1958, som ledd i et anskaffelsesprogram
på 600 000 masker. Maskene har en begrenset beskyttelsesevne mot
kjemikalie- og gassutslipp i fredstid, og tilstandskontroll fra
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) bekrefter at aldringsprosessen
har påvirket beskyttelsesevnen i en slik grad at de ikke lenger oppfyller
kravene til beskyttelse. I 2006 besluttet Justisdepartementet at
de maskene som ikke lenger tilfredsstilte kravene til beskyttelse
skulle avhendes, og at det ikke skulle anskaffes nye vernemasker
til erstatning for disse. DSB vil i løpet av 2008 ha destruert alle
de gjenværende maskene.
Som en følge av dette har Justisdepartementet bedt
DSB om å utarbeide en beredskapsplan for innkjøp av vernemasker
til sivilbefolkningen ved en endret sikkerhetspolitisk trusselvurdering.
Direktoratet vil i samarbeid med FFI utrede hvilke typer gassmasker
det vil være relevant å kjøpe i en slik situasjon. Det er ingen
gassmaskeproduksjon i Norge i dag.
Sivilforsvaret har i løpet av de siste tiår
endret seg fra å være en organisasjon med spesielle ansvarsområder
for vern av sivilbefolkningen i en krigssituasjon, til også å yte
betydelig bistand til samfunnet i fredstid. Lov av 17. juli 1953
nr. 9 om Sivilforsvaret gir ikke lenger korrekte eller tilstrekkelige
hjemler slik Sivilforsvarets virksomhet og organisasjon er i dag.
Det arbeides derfor med å oppdatere lovgrunnlaget for etaten. Et
oppdatert lovgrunnlag skal også vurdere bestemmelser i tilknytning
til varsling, tilfluktsrom, krigsutflytting og evakuering.
Effektiv og livreddende innsats i alle situasjoner krever
et forutsigbart og moderne kommunikasjonssystem med hensiktsmessig
funksjonalitet, dekning og tilstrekkelig kapasitet. Det må være rask,
avlyttingssikker og pålitelig kommunikasjon mellom alle involverte
for å kunne oppnå god krisehåndtering.
Etableringen av ett nytt felles digitalt radiosamband
for nød- og beredskapsetatene – nødnett – skal sikre at etatenes
radiosamband tilfredsstiller operative og sikkerhetsmessige krav.
Et felles nett gjør det også mulig å kommunisere direkte mellom
nødetatene. Utskifting av gammelt utstyr er videre nødvendig for
å styrke samfunnets evne til å håndtere ulykker, naturkatastrofer,
organisert kriminalitet og terrortrusler. Samtidig er avlyttingssikkert
samband helt nødvendig i det kriminalforebyggende arbeid. Politiet
vurderer sambandet som sitt viktigste verneutstyr.
Stortinget ga i Innst. S. nr. 104 (2006–2007),
jf. St.prp. nr. 30 (2006–2007), Justisdepartementet fullmakt til
inngåelse av kontrakt og igangsetting av utbygging nødnett i et
første utbyggingsområde. Utbyggingen av første byggetrinn er påbegynt
og omfatter politidistriktene Follo, Romerike, Oslo, Asker og Bærum,
Søndre Buskerud og Østfold. Når første byggetrinn er ferdigstilt
skal trinnet evalueres før regjering og Storting tar stilling til
eventuell landsdekkende utbygging av nødnett.
Kjernebrukerne av det nye nødnettet er de tre
nødetatene brann, politi og helse. Justisdepartementet har vært
i kontakt med de frivillige hjelpeorganisasjonene med sikte på fremtidig tilknytning
og bruk av nødnettet når det er landsdekkende. Det er etablert en
innledende dialog med en rekke andre aktuelle brukere som for eksempel
Forsvaret, Tollvesenet, Sivilforsvaret, elforsyningen og industrivern.
For kommunene vil nytt nødnett gi muligheter for å styrke kommunenes
kriseberedskap og -ledelse, både teknisk og organisatorisk. I utformingen
av nødnettet legges det vekt på nødetatenes behov for et robust
og avlyttingssikkert nett med god dekning og solide sikkerhetsløsninger,
som f.eks nødstrømskapasitet.
Direktoratet for nødkommunikasjon ble etablert 1. april
2007. Direktoratet har ansvaret for oppbyggingen av nødnettet og
skal eie og forvalte dette på vegne av staten. Direktoratet har
det overordnede ansvaret for utbyggingen og har også ansvaret for
tilrettelegging og koordinering i forhold til de etatsvise innføringsprosjektene
i de kommunale brannvesen, i helsetjenesten og i politiet. Utbyggingen
av nytt digitalt nødnett innebærer en meget stor samfunnsmessig
satsing for å nå målet om økt sikkerhet og bedre beredskap i Norge.
Under ledelse av DSB er det under utvikling
et enhetlig innsatsledelsessystem (EIS) for brannvesenet og Sivilforsvaret,
og implementering vil skje fra 2009. Systemet vil gi felles føringer for
kommando og kontroll, og vil gi betydelig bedre forutsetninger for
å kunne håndtere store hendelser med omfattende ressursinnsats.
EIS vil nyttes ved eksempelvis håndtering av store og ressurskrevende
ulykker, store skogbranner, flomsituasjoner mv.
Dersom det inntreffer en stor krise eller en
katastrofe som omfatter mange mennesker, vil det være en betydelig
fare for at trafikkøkningen i mobilnettene fører til store problemer
med å komme frem, noe som også vil ramme myndighetenes muligheter
for å kunne kommunisere effektivt via mobiltelefon i krisesituasjoner.
Regjeringen vil vurdere å innføre en ordning med
prioritet i mobilnettene for viktige samfunnsaktører. Vurderingen
av ordningen vil bli sett i sammenheng med utbyggingen av det nye nødnettet.
Regjeringen tar sikte på å innføre felles nødnummer
og etablere felles nødmeldesentraler for brann, helse og politi.
Nødmeldetjenesten er en del av den offentlige operative
beredskapen som skal komme nødstilte til unnsetning. Tjenestens
oppgaver er å motta nødanrop, vurdere situasjonen, gi profesjonell
veiledning til innringeren og iverksette nødvendige tiltak, for
eksempel utrykning. Nødmeldetjenesten er i dag tredelt, med separate nødnummer
(110, 112, og 113) og egne nødmeldesentraler for brann, helse og
politi. Til sammen er det 72 nødmeldesentraler (politi 27, brann
24, helse 21), hovedsakelig lokalisert i tilknytning til brannstasjoner,
politihus og sykehus.
Den norske ordningen med etatsvise nødmeldesentraler
er basert på to hovedprinsipper – fagkyndighet og samordning. Innringeren
skal sikres direkte kontakt med personell som kan gi fagkyndig veiledning
over telefon, samtidig som den enkelte fagsentral skal sørge for
samordning med de andre etatenes nødsentraler for å sikre god utnyttelse
av etatenes samlede ressurser. Erfaringer har vist at samarbeidet
mellom nødmeldesentralene og etatene kan forbedres. Manglende felles
rutiner og manglende, sen eller ufullstendig viderevarsling mellom
nødetatene kan få alvorlige konsekvenser for publikum i akutte nødsituasjoner.
Som ansvarlig for samordningen mellom nødetatene
brann, politi og helse, utredet Justisdepartementet i 2004 mulige
tiltak for forenkling og effektivisering av nødmeldetjenesten. Rapporten anbefalte
blant annet innføring av ett felles nødnummer og felles nødmeldesentraler.
I etterkant av rapporten har det vært stor diskusjon i nødetatene
om dette temaet.
Regjeringen er opptatt av at nødmeldetjenesten skal
være enkel, trygg og effektiv å bruke for publikum. Ett felles nødnummer
anses å være mer brukervennlig for publikum enn dagens ordning,
da man unngår forvirring om hvilken etat og hvilket nummer man skal
ringe i kritiske nødssituasjoner. Samsvar mellom norsk nødnummer
og det felleseuropeiske nødnummeret vil også være fordelaktig –
både for utlendinger på besøk i Norge og for nordmenn i Europa.
EU har innført 112 som felleseuropeisk nødnummer,
og i dag kan publikum ringe inn alle typer nødmeldinger på dette
nummeret i de fleste EU-landene, herunder alle våre nordiske naboland.
Regjeringen ser det som svært viktig at en ny
organisering av nødmeldetjenesten ivaretar den faglige kompetansen
og de øvrige kvalitetene som ligger i dagens ordning. Samtidig må
det tilrettelegges for bedret samordning av de tre etatenes ressurser.
Regjeringen mener at nødanrop bør gå direkte til en nødmeldesentral
som har til oppgave å iverksette nødvendige tiltak, uten mellomledd
som øker responstiden. Dette vil kreve etablering av felles nødmeldesentraler
for de tre etatene.
Det antas at fellessentraler vil kunne åpne
for muligheter til å styrke og effektivisere samarbeidet mellom
nødetatene, få en mer enhetlig tjeneste i hele landet, øke kvaliteten
i tjenesten, og dermed forbedre støtten til befolkningen. Større
sentraler vil også lettere kunne tilrettelegge for mottak av nødanrop
på flere språk. Fellessentraler kan også videreføre mottak av meldinger
om akutt forurensning og varsle Kystverket, slik 110-sentralene
gjør i dag.
I Drammen vil nødetatene i løpet av året samlokalisere
sine nødmeldesentraler i nybygde lokaler på toppen av politihuset,
men vil fortsatt operere tre sentraler med hvert sitt personell.
Samlokaliseringen i Drammen bør gi et godt grunnlag for å kunne
trekke ut erfaringer og læring som både Regjeringen og andre kan
ha nytte av i arbeidet med å planlegge for felles nødmeldesentraler.
Regjeringen nedsetter nå en interdepartemental arbeidsgruppe
som, med utgangspunkt i Justisdepartementets rapport fra 2004 og
høringsuttalelsene til denne, skal utrede alternativer til fremtidig
organisering av nødmeldetjenesten og komme med anbefaling om den
videre prosess for innføring av ett felles nødnummer og fremtidig
organisering av nødmeldetjenesten. Arbeidsgruppen gis anledning
til å foreslå eventuelle pilotprosjekter. En mulighet er å videreutvikle samlokaliseringsprosjektet
i Drammen.
Stortinget vil bli forelagt saken på egnet måte
etter ytterligere utredninger.
NARRE er et digitalt register som vil inneholde data
over tilgjengelige rednings- og beredskapsressurser. Registeret
vil kunne brukes av de som skal tilkalle ressurser eller som skal
ha oversikt over hendelser og ressurser. Sentrale elementer i registeret
er at alle ressurser er identifisert og lokalisert. NARRE omfatter
beskrivelse av de kapasiteter som er tilgjengelige, og hvordan de
kan/skal varsles eller rekvireres.
I 2006 startet utviklingen av en prøveordning
i Hordaland fylke. Pilotprosjektet i Hordaland ble videreutviklet
i 2007, og omfatter politiet, helsevesenet, brannvesenet og andre
kommunale resurser, Kystverket, Fylkesmannen i Hordaland, Hordaland
sivilforsvarsdistrikt, Heimevernet (HV-09), Hordaland Røde Kors,
Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum (FORF) og Hovedredningssentralen.
Alle deltagere i prøveordningen er opplært og erfaringene så langt er
positive. Regjeringen vil, basert på erfaringene man får gjennom
prøveordningen med NARRE i Hordaland, vurdere å utvide ordningen.
Nærings- og handelsdepartementet har etablert et
formalisert beredskapssamarbeid med de landsdekkende entreprenørene.
Denne ordningen kan gi enklere tilgang til maskiner og andre ressurser
i krisesituasjoner. Det er allerede tatt initiativ til et samarbeid
med Samferdselsdepartementet og etatene innenfor vei og jernbane, men
nye risikobilder gjør at det kan være aktuelt med bistand også til
andre offentlige etater i framtiden.
Regjeringen vektlegger god balanse i forholdet mellom
militær og sivil beredskap. Sivile kriser skal som utgangspunkt
håndteres av sivile kapasiteter, men ved kriser og hendelser der
sivile ressurser ikke strekker til, vil totalforsvaret være relevant
for arbeidet med samfunnssikkerhet, da som et samarbeids- og forsterkningskonsept mellom
sivile og militære myndigheter.
Totalforsvarskonseptets grunnprinsipp har siden 1946
vært at samfunnets samlede ressurser, om nødvendig også private
ressurser, skal kunne settes inn for å understøtte forsvaret av
Norge. Det tradisjonelle totalforsvarskonseptet innebar et sterkt
fokus på hva sivilsamfunnet kunne bidra med for å understøtte Forsvarets
militære organisasjon. Det endrede risiko- og trusselbildet har ført
til en større vektlegging av Forsvarets støtte til det sivile samfunn.
I St.meld. nr. 39 (2003–2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært
samarbeid og St.prp. nr. 42 (2003–2004) Den videre moderniseringen
av Forsvaret i perioden 2005–2008, omtales det nye totalforsvarssamarbeidet.
Forsvarets bidrag til samfunnssikkerhet forutsetter at Forsvaret
bare kan bidra med utgangspunkt i tilgjengelige kapasiteter, kompetanse
og de ressurser som er etablert for å løse forsvarets primæroppgave.
Forsvaret gir bistand til det sivile samfunn
når viktige samfunnsinteresser og liv og helse står på spill. Dette
er bistand Forsvaret gir til politiet og til det øvrige sivile samfunn.
Bistand til politiet er regulert gjennom bistandsinstruksen, se
kapittel 7.1. Forsvarets støtte til det sivile samfunn for øvrig
favner vidt, og omfatter også redningsinnsats og bistand til for
eksempel berørte kommuner i forbindelse med større ulykker, kriser
og naturkatastrofer.
Det skal legges vekt på å videreutvikle ordninger innenfor
rammene av dagens totalforsvarskonsept. Forsvarsdepartementet skal
derfor, i samarbeid med Justisdepartementet og andre berørte departementer,
gjennomgå ordninger for gjensidig sivil-militær støtte nasjonalt
og ved operasjoner i utlandet. Det vil opprettes en arbeidsgruppe
som skal bistå departementene i utførelsen av denne gjennomgangen.
I Innst. S. nr. 49 (2004–2005) etterlyste forsvarskomiteens
flertall en "samfunnssikkerhetsperm" som et nyttig hjelpemiddel
for å bli fortrolig med ord og uttrykk i det nye totalforsvarskonseptet.
Disse forhold samt en grundig innføring i innholdet i totalforsvaret
er beskrevet i Forsvarsdepartementets publikasjon "Støtte og samarbeid.
Det moderniserte totalforsvarskonseptet – en oversikt over viktige
ordninger og retningslinjer."
Utover totalforsvarssamarbeidet vil det sivil-militære
samarbeidet også omfatte samarbeid mellom sivile og militære myndigheter
som ikke er direkte knyttet til kriser og krig. Eksempel på slikt
samarbeid kan være støtte i forbindelse med ulike sivile arrangementer.
Kystvakt og grensevakt, i deres daglige fredstidsmessige støtterolle overfor
sivile myndigheter, vil heller ikke vanligvis regnes som totalforsvar.
Merkostnadene ved Forsvarets bidrag til det
sivile samfunn for å ivareta akutte samfunnssikkerhetsbehov, herunder
også Forsvarets bistand til politiet i henhold til bistandsinstruksen,
skal som hovedregel dekkes av Forsvaret med mindre annet blir fastsatt
eller særskilt avtalt i det enkelte tilfelle. Dersom Forsvaret yter
bistand utover akuttfasen, skal merkostnadene kompenseres av anmodende
instans. Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet vil sette
i verk et utredningsarbeid for å sikre at regelverket på området
er i samsvar med dette.
Forsvarets bistand til politiet reguleres av
særskilt instruks fastsatt ved kongelig resolusjon 28. februar 2003.
En grunnleggende forutsetning for at Forsvaret skal yte bistand
til politiet, er at politiets personell- og/eller materiellressurser ikke
strekker til. Instruksen gjelder i fred, krise og krig, og omfatter
tre typer bistand:
Administrativ bistand
omfatter bistand i forbindelse med transport samt annen administrativ støtte,
blant annet på de områder der Forsvaret har en særskilt teknisk
kapasitet eller kompetanse.
Operativ bistand omfatter bistand ved ulykker, naturkatastrofer
mv. og ved uskadeliggjøring eller fjerning av eksplosiver mv. Ved
ulykker, naturkatastrofer og lignende situasjoner der Forsvaret
yter bistand til politioppgaver, skal Forsvarets personell normalt
ikke bli satt til vakt- og sikringsoppdrag som vil innebære kontakt
med sivilbefolkningen.
Håndhevelsesbistand omfatter ettersøking
og pågripelse av farlige personer for å avverge nærliggende fare
for liv eller helse. I instruksen er det fastsatt at den militære
innsatsen fortrinnsvis skal konsentreres om vakthold, sikring og
dekning, og at politiet bør ta seg av selve pågripelsen. Håndhevelsesbistand
omfatter også bistand ved fare for anslag av omfattende eller særlig skadevoldende
karakter som truer vesentlige samfunnsinteresser. I instruksen er
det fastsatt at spørsmålet om bistand i slike situasjoner skal behandles
av Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet.
Forsvarets spesialkommando (FSK) ble opprettet
i 1982 for å bistå politiets bekjempelse av terroranslag offshore.
Avdelingen kan også bistå politiet ved terrorhendelser på land.
FSK kan blant annet gi politiet faglig støtte og støtte til å bekjempe
terrorister, befri gisler og avverge trusler om terrorhandlinger
samt delta i redningsaksjoner. Den politimesteren som ber Forsvaret
om bistand, og eventuelt mottar bistand fra FSK, har den overordnede
ledelse av operasjonen og definerer behovet for militær støtte innenfor rammene
av politiets operasjonsordre.
I henhold til kystvaktloven § 17 mv. kan Kystvakten
yte bistand til politiet, blant annet ved forebyggelse og bekjempelse
av forbrytelser og ulovlige aksjoner mot personer, fartøyer eller faste
innretninger. Kystvakten kan også bistå med gjennomføring av forvaltningsmessige
kontrolloppgaver så som utlendingskontroll.
Heimevernet (HV) utgjør i dag det territorielle landforsvaret.
Ut over ordinær pliktig tjeneste, kan HV-personell pålegges tjeneste
som tar sikte på å avverge eller begrense naturkatastrofer eller andre
alvorlige ulykker. Det samme gjelder tjeneste, herunder vakthold
og sikring av objekter og infrastruktur, som tar sikte på å avverge eller
begrense anslag rettet mot vesentlige samfunnsinteresser.
Det fins også andre militære avdelinger med
spesialkompetanse som kan være aktuelle bistandsytere overfor politiet,
for eksempel i forbindelse med eksplosivrydding og ved behov for
helikopterstøtte.
Det er inngått en samarbeidsavtale mellom Politidirektoratet
og Fellesoperativt hovedkvarter inneholdende utfyllende bestemmelser
til instruks om Forsvarets bistand til politiet (bistandsinstruksen).
Avtalen innebærer at det legges opp til en enhetlig ramme for inngåelse
av lokale samarbeidsavtaler mellom politidistriktene og stedlige
militære myndigheter. I tillegg til utfyllende bestemmelser om samarbeid
og koordinering av øvelser, inneholder samarbeidsavtalen blant annet
forhold vedrørende varsling, forhåndsplanlagt bistand, informasjonsutveksling
og mediehåndtering.
Kystvaktens tjenestepersoner har i henhold til kystvaktloven
§ 21 en selvstendig, begrenset politimyndighet til å kontrollere
at bestemmelser i kystvaktloven og en rekke andre lover blir overholdt.
Kystvaktinstruksen § 11 regulerer Kystvaktens bruk av egen, begrenset
politimyndighet. Ved kontroll av fangst og fiske utenfor territorialgrensen
utøves politimyndigheten etter generelle politifaglige instrukser
og retningslinjer, supplert med Forsvarets instrukser. Ved utøvelse
av politimyndighet innenfor territorialgrensen og i saker tilknyttet
kontinentalsokkelvirksomheten, er Kystvakten underlagt vedkommende
politimesters instruksjonsmyndighet.
En arbeidsgruppe under ledelse av Forsvarsdepartementet
har sett på forholdet mellom blant annet Kystvakten og politiet
(rapport levert november 2007). En samlet arbeidsgruppe var enig i
at det bør utarbeides helhetlige retningslinjer for Kystvaktens
bruk av håndvåpen, samt å instruksfeste Kystvaktens samrådsplikt
med utpekt politimester. Forsvarsdepartementet vil ta initiativ
for å følge opp arbeidsgruppens rapport.
Gjennom Schengen-avtalen deltar Norge i EUs felles
grensekontroll og overvåkning av ytre grenser. Dette samarbeidet
sikrer samtidig håndhevingen av EUs felles visumpolitikk. Garnisonen
i Sør-Varanger (GSV) har som oppgave å støtte politiet ved sivil
overvåkning av grensen mot Russland. Denne oppgaven kommer i tillegg til
GSVs militære oppgaver, herunder overvåkning og beredskap for militær
suverenitetshevdelse. GSV er gitt begrenset politimyndighet for
å håndheve norsk lovgivning i grenseområdet. Dette skjer i henhold
til en egen avtale om samarbeidet mellom GSV og politiet, og under
politimesterens instruksjonsmyndighet.
Etter Schengen-evalueringen av Norge i 2005–2006
fremkom enkelte anbefalinger som har resultert i en forbedring av
politiets styring med sivil grenseovervåkning og myndighetsbruk
i forhold til GSVs oppdrag på grensen mot Russland. Som et resultat
av Schengen-evalueringen ble det ved kongelig resolusjon 21. desember 2007
nedsatt et eget utvalg som skal vurdere blant annet et selvstendig
hjemmelsgrunnlag for sivil grenseovervåkning. Utvalget skal legge fram
sine anbefalinger innen november 2008.
På Norges sjøgrenser utføres den sivile grenseovervåkningen
i overveiende grad av Forsvaret, og kommer i tillegg til dets militære oppgave
for blant annet suverenitetshevdelse i sjø- og luftterritoriet.
Kystvakten utgjør en viktigste ressurs som bistand til politiets
grensekontroll, herunder personkontroll til sjøs.
Hans Majestet Kongens garde (HMKG) er en stående
styrke hvis hovedoppdrag er å beskytte Kongen og kongefamilien i
fred, krise og krig. Garden utøver tjenesten med utgangspunkt i
militær politimyndighet, men er i enkelte politidistrikt i tillegg
tildelt begrenset politimyndighet i henhold til egen avtale.
I dagens situasjon der Forsvaret deltar i stadig flere
operasjoner i utlandet og med økende sivile bidrag både til selve
operasjonene og bistand til land som er vertsland for operasjonene,
legger Regjeringen til grunn at det sivil-militære samarbeidet for
en stor del også vil gjelde i utlandet.
Det kan være fordelaktig å nærmere vurdere mekanismer
for bedre tverrdepartemental samordning ved operasjoner utenfor
Norge. Sammen med bedre samordning i eksisterende fora på direktoratsnivå
vil dette kunne utgjøre gode koordineringsmekanismer for norsk militær
og sivil innsats i operasjoner utenfor Norge. Det bør i denne sammenheng
vurderes også å bedre informasjonsutvekslingen mellom de militære
og sivile aktørene, og de norske frivillige og humanitære organisasjoner,
der det er relevant.
CIVPOL er den internasjonale betegnelsen på sivilt
politi som deltar i internasjonale fredsoperasjoner. Det er besluttet
at inntil en prosent av den norske politistyrken kan avsettes til
bruk i utenlandstjeneste. I 2008 vil mer enn 70 polititjenestemenn
og -kvinner til enhver tid delta innenfor oppgaver relatert til
sivil krisehåndtering, fredsbevaring, reformprosesser og demokratibygging.
Norsk politipersonell deltar i operasjoner ledet av FN, EU og OSSE,
i tillegg til bilaterale prosjekter.
The United Nations Interregional Crime and Justice
Research Institute (UNICRI) er en FN-organisasjon som arbeider innen
forebygging, sikkerhet og strafferettspleien. Organisasjonen arbeider
for å forebygge korrupsjon, terrorisme, organisert kriminalitet
og menneskehandel. Norge bidrar inn i organisasjonen med kunnskap og
kompetanse.
DSB har to hovedkonsepter for internasjonal
operativ virksomhet, begge utviklet gjennom Sivilforsvaret innen
"International Humanitarian Partnership", som er en uformell sammenslutning
av statlige beredskapsorganisasjoner i Nord-Europa.
DSBs internasjonale støtteteam ("Norwegian Support
Team") gjør det mulig å tilby støttetjenester innen forpleining,
forlegning, transport, samband og kontor- og helsetjenester, basert
på utsendelse av komplette teltleire.
"Norwegian UNDAC Support" (NUS) er DSBs andre
operative internasjonale konsept. NUS leverer hovedsakelig spesialiserte
støttetjenester til FNs team for katastrofevurdering og koordinering
(UNDAC) innen telekommunikasjon og IT. NUS har deltatt i skarpe
humanitære oppdrag en rekke steder i Afrika, Mellom-Amerika og Asia.
Regjeringen vil legge vekt på internasjonalt
samarbeid om samfunnssikkerhet og krisehåndtering innenfor rammen
av NATO, EU og FN. Internasjonalt samarbeid innenfor rammen av regionale
og internasjonale organisasjoner, muliggjør at Norge kan gi effektiv
assistanse til allierte, medlemmer og partnere, samtidig som det
også styrker vår nasjonale samfunnssikkerhet og beredskap.
Det sivile beredskapsarbeidet i NATO har fått større
oppmerksomhet de siste år. Også i forbindelse med NATO-operasjoner
i Afghanistan og på Balkan blir det stadig tydeligere at et sivilt-militært
samarbeid er påkrevet, både i forhold til de sivile myndighetene
i operasjonsområdet, men også at sivil-militære samarbeidsrelasjoner nasjonalt
kan være aktuelle å mobilisere i forbindelse med planlegging og
gjennomføring av operasjonene.
Det sivile beredskapsarbeidet i NATO, ligger under
Seniorkomiteen for beredskapsplanlegging (SCEPC). Komiteen rapporter
direkte til NATOs råd. Målsetningene for SCEPC for 2007–2008 er
gruppert i fire hovedkategorier: assistanse til NATOs militære myndigheter, støtte
til nasjonale myndigheter, samarbeid med partnere og internasjonale
organisasjoner og styrket effektivitet i komitéarbeidet.
Norge har ved DSB, bidratt til at NATO har utviklet
et trenings- og utdanningsprogram og retningslinjer om håndtering
ved hendelser med bruk av masseødeleggelsesmidler, såkalte minimumsstandarder.
Justisdepartementet legger opp til at Norge vil benytte disse bidragene
i utviklingen av den nasjonale beredskapen mot masseødeleggelsesmidler.
Norge har siden 1998 deltatt i EUs handlingsprogram
for sivil beredskap, jf. St.prp. nr. 45 (1999–2000). Fra 2002 har
Norge også deltatt i det operative verktøy, den såkalte Samordningsmekanismen
for sivil krisehåndtering, jf. St.prp. nr. 37 (2002–2003). Deltakelsen
er basert på EØS-avtalen og innebærer rett til deltakelse i arbeids- og
styringsgrupper under Kommisjonen samt innmelding av norske ressurser
som kan mobiliseres etter henvendelser fra Kommisjonens krisekoordineringssenter
(MIC). Norge kan ved behov anmode om bistand i form av eksperter, ressurser
og kompetanse for å understøtte nasjonal krisehåndtering.
Stortinget ga i Innst. S. nr. 263 (2006–2007),
jf. St.prp. nr. 66 (2006–2007) EUs finansielle instrument for sivil
beredskap (2007–2013), sin tilslutning til retningslinjer for finansiering
av innsats og krisehåndtering ved større katastrofer, med utgangspunkt
i det tidligere handlingsprogrammet og Samordningsmekanismen for
sivil krisehåndtering. Gjennom det finansielle instrumentet kan
norske offentlige, private og frivillige søke om del- eller fullfinansiering
av prosjekter innen sivil beredskap og krisehåndtering. Det er visse
krav til søknad og utforming av prosjekt. DSB har sammen med Räddningsverket
fått tilslag om økonomisk støtte fra EU til å holde en felles krisehåndteringsøvelse
i 2009 og har således opparbeidet verdifull erfaring som kan brukes
til å støtte andre norske miljøer i en eventuell søknadsprosess.
I 1998 etablerte NATO koordineringssenteret Euro-Atlantic
Disaster Coordination Center (EADRCC). Dette ble gjort for å sikre
en best mulig koordinert sivil innsats fra allierte så vel som partnere
ved naturkatastrofer eller andre uønskede hendelser. EADRCC har
ved flere anledninger vist å kunne gi merverdi til komplekse, multinasjonale
kriseinnsatser. Det er også blitt enighet om en Memorandum of understanding (MOU)
on Vital Cross Border transport, som Norge sluttet seg til vinteren
2007. Dette skal lette grensepassering og derved overføring av bistand
(personell og materiell) mellom NATO og partnerskapsland ved alvorlige
krisesituasjoner.
Under den 30. Røde Kors- og Røde Halvmåne-konferansen
ble det vedtatt retningslinjer om hvordan statene kan bedre sine
respektive katastrofelovgivninger. Retningslinjene er ikke-bindende
og omhandler både mottak og utsendelse av bistand, med særlig fokus
på mottakerstatens egne rettslige hindringer for mottak av krisebistand.
Retningslinjenes målsetting er å effektivisere utsending og mottak
av katastrofebistand for blant annet grensepassering av hjelpearbeidere,
herunder visumbestemmelser og arbeidstillatelser, lettere grensepassering
for redningsressurser og utstyr, herunder fritak for alle toll-
og avgiftsbestemmelser samt forenklede prosedyrer relatert til innførsel
av matvarer.
Det foreligger i dag ingen samlet oversikt over rettslige
hindringer i norsk regelverk og prosedyrer for å motta krisehjelp
eller noen plan for å avhjelpe disse manglene. Regjeringen har bestemt
at alle aktuelle departementer gjennomgår sitt rammeverk for å kartlegge
om det foreligger rettslige hindringer for mottak og utsending av
bistand. I den grad det avdekkes slike rettslige hindringer, vil
rammeverket endres for å avhjelpe dette.
En av Regjeringens vektlegginger for perioden er
at kriseplanlegging skal være basert på et best mulig kunnskapsgrunnlag,
blant annet om konsekvenser av klimaendringer og terrorisme, samt eventuelle
organisatoriske og teknologiske endringer. På bakgrunn av Justisdepartementets samordningsrolle
for samfunnssikkerhet har departementet innhentet et forholdsvis
stort erfaringsgrunnlag og kunnskapsmateriale for å bidra til et
kunnskapsbasert samfunnssikkerhetsarbeid. Dette er hentet inn blant
annet gjennom tilsyn med departementene, den årlige nasjonale sårbarhetsrapporten
fra DSB og andre relevante utredninger, krisestøtteenhetens erfaringer
fra departementsfellesskapet og evalueringer fra øvelser.
Regjeringen ser behovet for et bredt forsknings- og
utviklingsengasjement med bevisste satsninger. Gjennom forskning
og utvikling (FoU) skal samfunnet kunne tilføres generell og spesiell
kompetanse på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet.
Infrastrukturutvalget (NOU 2006:6 Når sikkerheten
er viktigst) anbefaler å tilrettelegge for et eget tverrsektorielt
forskningsprogram knyttet til samfunnssikkerhet og risiko som etter
utvalgets mening ville bidra til å styrke og samordne komplekse
og tverrsektorielle utfordringer og bidra til koordinert innsats
mellom de ulike forskningsmiljøene. Dette forslaget ble fulgt opp
gjennom at Norges forskningsråd samme år etablerte et eget femårig
program innen samfunnssikkerhet og risikoforskning (SAMRISK). Gjennom etableringen
av programmet forskning og utvikling legger Regjeringen opp til
at forskningsmidler til samfunnssikkerhet i større grad blir samordnet
og styrket.
Infrastrukturutvalget anbefaler videre at det
blir startet et forskningsprosjekt rettet mot mulighetene for å
redusere gjensidige avhengigheter i kritisk infrastruktur.
Gjennom SAMRISK-programmet er prosjektet DECRIS
(Risk and Decision Systems for Critical Infrastructures) startet
opp i 2007. Prosjektet er et samarbeid mellom SINTEF, Forsvarets
forskningsinstitutt (FFI) og Norges naturvitenskapelige universitet
(NTNU). Prosjektet gjennomføres som et samarbeid med brukere som
DSB, Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), utvalgte kommuner og eiere
av kritiske infrastrukturer. Prosjektet vil utarbeide et rammeverk
for ROS-analyser og gi ny kunnskap om beskyttelse av gjensidig avhengige
kritiske infrastrukturer som kraft, vannforsyning, transportsystemer
og telekommunikasjonssystemer.
Prosjektet har også som målsetting å kvalifisere norske
forskere for deltakelse i EUs 7. rammeprogram. Justisdepartementet
ønsker at EU-forskningen integreres i det nasjonale arbeidet med sikkerhetsforskning
for slik å bidra til å utvikle norske miljøers nettverk i Europa.
Justisdepartementet og DSB har hatt et langvarig samarbeid
med FFI om Beskyttelse av samfunnet (BAS)-programmet. Det har vært
gjennomført fem BAS-prosjekter siden 1994. Prosjektene har blant
annet omhandlet kritisk infrastruktur og avhengighetene mellom disse
infrastrukturene, og det er lagt særlig vekt på sivilt-militært
samarbeid.
Våren 2005 organiserte Norges forskningsråd
et programområde for forskning om risiko og sikkerhet i transportsektoren
(RISIT). Ett av prosjektene knyttet til programmet vil være å utvikle
egnede risikostyringsverktøy til bruk for de ulike aktørene med
ansvar for transport av farlig gods. Prosjektet vil forutsette et
tett samarbeid mellom DSB og Vegvesenet.
Miljøverndepartementet har overordnet ansvar for
å utvikle en nasjonal strategi for arbeidet med klimatilpasninger.
I Norge har det vært forsket mye på årsaken til klimaendringer,
og hvordan klimaendringene manifesterer seg og hvilke konsekvenser
de kan medføre. Slik forskning er tatt inn i SAMRISK-programmet
og det er gjennom programmet blant andre bevilget midler til forskning
på effekten av klimaendringer på bygg.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har
blant annet ansvar for sikkerhet og beredskap langs vassdrag og
for å ivareta beredskap i kraftforsyningen. Klimaendringer og effekten
på havnivå, flom og skred vil være en utfordring for NVEs beredskaps-
og sikkerhetsarbeid.
Infrastrukturutvalget anbefaler at Norge deltar aktivt
i internasjonalt standardiseringsarbeid. Standard Norge har etablert
en komité som koordinerer og følger opp det internasjonale standardiseringsarbeidet
innenfor området samfunnssikkerhet. Det vil bli utarbeidet en ny
utgave av standardene Risikoanalyse og Risk managment. Standard
Norge har også gjennomført en vurdering av standardiseringsbehovet
innenfor byggområdet i forhold til samfunnssikkerhet.
De administrative og økonomiske konsekvenser av
tiltak omtalt i denne meldingen vil vurderes nærmere og håndteres
i forbindelse med de årlige forslagene til statsbudsjett.
Første byggetrinn av Nødnett omfatter seks politidistrikter
rundt Oslofjorden. Kostnadsrammen for utbyggingen av første byggetrinn
er vurdert til totalt 900 mill. kroner, jf. Innst. S. nr. 104 (2006–2007).
Tilskuddet til de frivillige organisasjonene
i redningstjenesten, over Justisdepartementets budsjett, er blitt
doblet fra 6,1 mill. kroner til 12,2 mill. kroner i 2008.
Lovfesting av kommunal beredskapsplikt vil innebære
en kodifisering av oppgaver som allerede ligger til kommunen i dag.
Kommunens ansvar vil således ikke utvides. Beredskapsarbeidet forutsettes
ivaretatt innenfor den ordinære kommunale beslutningsprosessene
i kommunen.
De økonomiske konsekvensene av lovfestelse av en
slik plikt antas å være minimale, men vil variere ut fra kommunens
størrelse, risikoforhold i den enkelte kommune og status for beredskapsarbeidet
i forkant av lovfestelsen.
Regjeringens forslag om å samle statlige forvaltninigsoppgaver
til NVE bidrar til en klargjøring og effektivisering av statens
bistand til skredforebygging.
Forslag om overføring av eksisterende budsjettmidler
til skredforebygging fra andre statlige aktører vil bli fremlagt
i statsbudsjettet for 2009. Det forutsettes en samtidig overføring
av ansvar fra 1. januar 2009.
I statsbudsjettet for 2009 vil Regjeringen også foreslå
en styrking av den statlige innsatsen for skredforebygging. Regjeringen
legger til grunn at NVEs nye oppgaver innen skredforebygging ikke
skal svekke etatens ivaretakelse av eksisterende oppgaver og ansvar.
For å sikre en effektiv oppgaveløsning vil arbeidet
med skred i NVE være tett integrert med eksisterende oppgaver.
Prioritering av NVEs bistand vil ha en risikobasert
tilnærming, og vurdering av nytte i forhold til kostnader skal ligge
til grunn for prioriteringer av tiltak. Ordning med distriktsandel
sikrer lokal deltakelse og prioritering av tiltak og motivasjon
for å unngå utbygging i fareområder.
Justisdepartementet foreslår i meldingens kapittel
6 en tilpasning og omstilling innen Sivilforsvaret. Det er også
kartlagt et behov for å skifte ut gammelt utstyr og anskaffe materiell
tilpasset dagens og fremtidens beredskapsutfordringer.
Ved omstilling innen Sivilforsvarets skolevirksomhet
vil netto 30–35 personer bli overtallige. Ved nedlegging av de fem
sivilforsvarsleirene vil ti personer bli overtallige. Årlig innsparing etter
endt omstilling ved leirene er beregnet til 1,5 mill. kroner. Omstillingsutgiftene
vil holdes innenfor gjeldene rammer. Det er ikke avholdt takster
av nyere dato for verken leire eller skoler. Den bygningsmassen
som ligger i sentrale strøk kan ha betydelige verdier, men andre
statlige etater kan eventuelt være interessert i overtakelse, og
dette kan påvirke salgsinntektene.
Øvingsaktiviteten i Sivilforsvaret har over
flere år ligget lavere enn antallet operative mannskaper skulle
tilsi. Justisdepartementet forventer derfor ingen reelle innsparinger
knyttet til forslaget om å redusere den operative styrken. Det forventes
heller ingen vesentlig innsparing ved å redusere krigsreserven da
disse mannskapene ikke opplæres eller øves. Det er ingen økte varige
kostnader ved etablering av 15 nye innsatsgrupper.
Gjennom overtakelse av Forsvarets Sanitetsmagasin
på Starum er det lagt opp til at Sivilforsvarets sentrale logistikkfunksjon
etableres på Starum, noe som begrunner at Oppland Sivilforsvarsdistrikt
også skal være lokalisert til Starum i fremtiden. Dette gjør at
bygningsmassen ikke kan avhendes på samme måte som i Trondheim og
Sandnes. Østre Toten er også den kommunen som er mest sårbar i forhold
til tap av arbeidsplasser. Justisdepartementet anbefaler derfor
at kompetansesentra i Trondheim og Sandnes nedlegges. Det anbefales
at hele bygningsmassen avhendes, og at sivilforsvarsdistriktene
Sør-Trøndelag og Rogaland leier passende lokaler i de aktuelle distriktene.
Beregning av årlig innsparing tar høyde for kostnader ved leie av nye
lokaler til sivilforsvarsdistriktene i Trondheim og Sandnes.
Justisdepartementet foreslår at innsparinger
ved omstilling og nedlegging av to skoler og fem leirer stilles
til disposisjon for Sivilforsvaret for å styrke øving og opplæring
av mannskaper samt gi etaten handlingsrom for utskiftning av sivilforsvarsmateriell.
Dette omfatter ikke salgsinntekter ved avhending.
Det kartlagte behovet for investeringer i materiell
og utstyr i Sivilforsvaret gjelder engangsinvesteringer. Samlede
kostnader for modernisering av Sivilforsvaret beløper seg til 162
mill. kroner over to år. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
med konkrete forslag i de årlige forslagene til statsbudsjett.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Thorbjørn Jagland og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold, Henning Skumsvoll og Per Ove Width, fra Høyre,
lederen Jan Petersen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Bjørn Jacobsen, viser
til St.meld. nr. 22 (2007–2008) og har følgende merknader:
Komiteen er tilfreds
med at Regjeringen følger opp de frivillige organisasjoners rolle
som sentrale bidragsytere og supplement til offentlige tjenester. Komiteen slutter
seg til viktigheten av at Justisdepartementet har og skal ha en
sentral rolle som samordningsdepartement innen sivil beredskap.
Innføringen av Departementenes samordningsråd i 2007 er noe komiteen har
merket seg, og en forutsetter at dette vil bedre og forsterke det
tverrsektorielle samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid.
Komiteen ønsker å understreke
viktigheten av at det blir gjennomført regelmessige øvelser på alle
nivå for å forbedre samvirke mellom offentlige etater, private og
frivillige organisasjoner.
Komiteen har notert seg Innst.
S. nr. 226 (2007–2008), jf. Dokument nr. 3:9 (2007–2008), Riksrevisjonens
undersøkelse av Justisdepartementets samordningsansvar for samfunnssikkerhet. Komiteen har
merket seg kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av denne saken
og de merknader som der fremkom i en enstemmig komité. Komiteen er
av den oppfatning at Riksrevisjonens undersøkelse påviste en rekke
svakheter ved Justisdepartementets koordineringsrolle som ikke er
direkte adressert i St.meld. nr. 22 (2007–2008), og forutsetter
at Regjeringen aktivt følger opp og utbedrer disse, samt melder
tilbake til Stortinget på egnet vis.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har notert seg den revisjon Regjeringen har foreslått i Ot.prp.
nr. 32 (2007–2008) om plansystemet i dagens plan- og bygningslov,
hvor det foreslås innført krav om gjennomføring av risiko- og sårbarhetsanalyser
for utbyggingsområder. Flertallet har videre merket
seg at det i byggesaksdelen av dagens plan- og bygningslov er foreslått
å gjøre uavhengig kontroll til hovedregel i større og kompliserte bygge-
og anleggstiltak, jf. Ot.prp. nr. 45 (2007–2008). Flertallet vil
vise til at disse sakene er til behandling i Stortingets kommunal-
og forvaltningskomité, med planlagt avgivelse vinteren 2009.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til den revideringen
som Regjeringen har foreslått i Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) om plansystemet
i dagens plan- og bygningslov. Disse medlemmer mener
det er viktig at det innføres krav om at det blir gjennomført risiko-
og sårbarhetsanalyser for utbyggingsområder. Disse medlemmer er
tilfreds med at det også i byggesaksdelen av dagens plan- og bygningslov
er foreslått å gjøre uavhengig kontroll til hovedregel i større
og kompliserte bygge- og anleggstiltak jf. Ot.prp. nr. 45 (2007–2008).
Komiteen mener det
er riktig at man gjør Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
til forvaltningsorgan for skredforebygging. Komiteen ser
at dette kan være med på å gi en mer helhetlig, effektiv og styrket
bistand til skredforebygging. Komiteen vektlegger
at dette forslaget ikke endrer kommunenes og tiltakshavers ansvar
for å ivareta sikkerheten mot skred i arealplanlegging og ved utbygging.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
slår fast at klimaendringer kan utgjøre en trussel mot kritisk infrastruktur,
og at klimaendringer også kan medføre at enkelte skadelige arter
vandrer nordover, og at dette kan få negative konsekvenser for samfunnet.
Dette nye artsmangfoldet kan for eksempel medføre økt risiko for
spredning av sykdommer og smitte i befolkningen. Flertallet er
av den oppfatning at klimaendringene vil være en økende utfordring
for samfunnet i en sikkerhets- og beredskapssammenheng.
Flertallet har merket seg en
rekke tilfeller av ekstremvær og større skogbranner i Norge de siste
årene. Flertallet anser at disse hendelsene absolutt
kan være klimarelatert og vil understreke alvoret i disse nye utfordringene.
Komiteen merker seg
at det er igangsatt et arbeid for å forberede det norske samfunnet
på de utfordringer dette vil medføre på alle nivåer. Komiteen merker
seg at det er nedsatt en koordineringsgruppe på departementsnivå
slik Stortinget ba om, jf. Innst. S. nr. 49 (2004–2005), jf. St.meld.
nr. 39 (2003–2004). Komiteen vil understreke viktigheten
av dette arbeidet og ber om at fremdriften holdes.
Komiteen vil fremheve at det
gjennom en rekke studier og eksempler er tydeliggjort at samfunnets
funksjonsdyktighet avhenger av at infrastruktursektorer som kraftforsyning,
vannforsyning, elektronisk kommunikasjon mv. fungerer. Sårbarheten
har økt merkbart på dette feltet de senere årene, som følge av at
samfunnet er blitt kritisk avhengig av disse tjenestene, samtidig
som de ulike infrastruktursektorene er blitt mer avhengige av hverandre.
Komiteen er kjent med rapporten
"I veien for hverandre – samordning av rør og kabler i veigrunnen".
I denne rapporten er det tydeliggjort at manglende samordning av
arbeidet med rør og kabler kan føre til at feil oppstår, og at dette
har store sikkerhetsmessige og samfunnsøkonomiske konsekvenser.
Komiteen mener faren for pandemi
i Norge vil kunne utgjøre en svært alvorlig belastning for samfunnet,
og er derfor opptatt av at det legges opp til en god forsyningssituasjon
for relevante helserelaterte produkter. Komiteen viser videre
til at det har blitt gjennomført flere øvelser for å sikre at beredskapsplaner
er oppdaterte og velfungerende. Komiteen er tilfreds
med at slike øvelser blir gjennomført.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at det i dag ikke er noen direkte trussel mot Norges sikkerhet,
men at terrorhandlinger på norsk jord ikke kan utelukkes. Komiteen merker
seg også at uønsket etterretningsvirksomhet mot Norge fortsetter,
på en måte som er i strid med norsk lov og internasjonal lovgivning. Komiteen forutsetter
at Regjeringen legger forholdene til rette for at norske nasjonale
myndigheter kan ha en meget god forebyggende sikkerhetstjeneste, og
at informasjonsarbeidet mot bedrifter og enkeltpersoner som kan
bli utsatt for denne typen virksomhet, blir intensivert.
Komiteen anser at IT-systemer
er en stadig viktigere del av vår infrastruktur, og at angrep mot
eller forstyrrelser i denne kan få alvorlige nasjonale konsekvenser.
Komiteen er bekymret over at
det er en manglende sikkerhetsbevissthet hos datamaskinbrukerne
i Norge som medfører at disse datamaskinene kan fjernstyres og dermed
utnyttes som plattform for tjenestenektangrep. Det er etter komiteens mening
bekymringsfullt at Norge som en følge av dette skal være en stor kilde
til dataangrep mot andre land, og størst i Norden.
Komiteen anerkjenner at de sikkerhetspolitiske utfordringer
i nordområdene er et resultat av internasjonale hovedutfordringer.
Nordområdene er gjenstand for økende internasjonal oppmerksomhet
grunnet konkurranse om strategiske råvarer. Det faktum at norsk
olje og gass om kort tid vil stå for 1/3 av petroleumsimporten til
land som Tyskland og Frankrike, gir Norge en strategisk rolle i
kraftforsyningen til EU. Komiteen deler Regjeringens
syn på at anslag mot norske oljeinstallasjoner vil kunne få meget
alvorlige konsekvenser, både økonomisk og miljømessig.
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen
arbeider for å utvikle redningssamarbeidet i Barentsregionen, og
at det for tiden arbeides med å sluttføre en redningsavtale mellom
Sverige, Russland, Finland og Norge.
Komiteen mener at vi står overfor
omfattende og alvorlige miljøutfordringer i nordområdene. Komiteen ser
med bekymring at klimaet i store deler av Arktis synes å endre seg
vesentlig raskere enn det globale klima. Utfordringen vi står overfor
på miljøområdet, kan over tid representere en trussel mot folks
livsgrunnlag og mot kystsamfunnene i nord. Komiteen ber
om at Regjeringen intensiverer forskningen for å få mer presis kunnskap
om klimaendringenes omfang og virkning for vår del av Arktis, samt
sikkerhets- og beredskapsmessige konsekvenser av utviklingen.
Komiteen har allerede
nevnt at man er bekymret over den generelt dårlige IT-sikkerheten
vi har her i landet. Komiteen er kjent med diskusjonen
om nasjonal autonomi til tilbyderne av elektroniske kommunikasjonsnett,
altså om det skal være mulig å drifte nett og tjenester i Norge,
selv om sambandet til Norge svikter. Komiteen er ening
med Post- og teletilsynet i at en slik ordning ikke vil være hensiktsmessig. Komiteen registrerer
at det i dag ikke er hjemmel for at alle, både privatpersoner og
virksomheter, skal være pliktige til å benytte oppdatert sikkerhetsprogramvare. Komiteen deler
Regjerings vurderinger og syn på dette området og at det på nåværende
tidspunkt ikke bør tas sikte på å utrede en slik plikt.
Komiteen er enig i at NorCERT
utfører en meget viktig jobb for å styrke den nasjonale beredskapen
mot IT-angrep gjennom å utvikle et system for koordinert respons
og gjenoppretting, først og fremst innenfor virksomheter med samfunnskritiske
funksjoner. Komiteen er opptatt av at det blir opprette
en koordineringsgruppe sammen med representanter fra Etterretningstjenesten
og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) slik Regjeringen legger opp
til, for at man på den måten sikrer en helhetlig beskrivelse av
IKT-trusselbildet.
Komiteen ber om å bli orientert
av Regjeringen i egnet form om resultatene og erfaringene fra IKT-øvelsen
som skal avholdes i desember 2008.
Komiteen deler fullt ut Regjeringens
syn på at et stabilt og effektivt kraftsystem er en forutsetning
for samfunnssikkerheten i Norge. Komiteen merker
seg at Regjeringen legger til grunn at hendelsene i Steigen i januar
og hendelsene på Sørlandet vinteren 2006 skyldes manglende vedlikehold
eller utilstrekkelige investeringer i nettanlegget. Komiteen er
også kjent med at Riksrevisjonen nylig har levert en rapport om feil
og mangler i vitale deler av distribusjonsnettet for strøm, jf.
Dokument nr. 3:15 (2007–2008) Riksrevisjonens undersøkelse om statlig virkemiddelbruk
for sikker og pålitelig overføring av kraft i distribusjonsnettet. Komiteen viser
til at svakheter og mangler i distribusjonsnettet for strøm kan
få alvorlige konsekvenser for samfunnet, og ber Regjeringen sørge
for at ansvarsfordelingen mellom NVE og DSB blir klarlagt.
Komiteen viser til at Infrastrukturutvalget
slår fast at vann- og avløpsinfrastrukturen er en av de mest kritiske
infrastrukturer for samfunnets funksjonsdyktighet og anbefaler en
rekke tiltak for å styrke sikkerheten i vann- og avløpssektoren. Komiteen noterer
seg at Regjeringen har igangsatt arbeidet med enkelte av disse tiltakene.
Komiteen ønsker å understreke
viktigheten av at innbyggerne og næringslivet tilbys stabile vann-
og avløpstjenester av tilfredsstillende kvalitet og med tilstrekkelig
beredskapsevne ved kriser. Komiteen erkjenner at
klimaendringer i særlig grad vil ramme vann- og avløpssektoren og
gi økte sikkerhetsmessige utfordringer.
Komiteen vil på denne bakgrunn
peke på at følgende av Infrastrukturutvalgets anbefalinger vil være
viktig å få gjennomført i tillegg, for å styrke sikkerheten ved
vann- og avløpstjenestene:
Utrede aktuelle incitamenter
for å stimulere til mer robuste enheter innen vann- og avløpssektoren,
herunder tiltak for å sikre nødvendig kompetanse
Kartlegge beredskapsevne og -behov innen
avløpssektoren.
Komiteen erkjenner at transportsektoren
er en samfunnssektor hvor ulykker og andre uønskede hendelser kan
føre til omfattende samfunnsmessige konsekvenser. Komiteen vil
igjen fremheve at klimaendringene kan bli en utfordring for å sikre
stabilitet i transportsektoren, og at det som en følge av dette
er viktig at bl.a. rassikringen forseres og forbedres.
Komiteen deler Regjeringens syn
på at det ikke vil være hensiktsmessig nå å påbegynne arbeidet med
en ny beredskapslov. Komiteen slutter seg til Regjeringens
syn om at den som har ansvar for normalsituasjonen, også skal ha
ansvaret i krisesituasjoner, og at en ny beredskapslov vil kunne
skape uklarheter i forhold til dette ansvarsprinsippet. Komiteen forutsetter
imidlertid at Justisdepartementet følger opp arbeidet med tilsyn
med departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, og
at det på denne måten blir sørget for at den enkelte sektor gjennomgår
sitt beredskapsregelverk og forbereder dette der det måtte være
behov.
Komiteen vil i den sammenheng
igjen vise til Innst. S. nr. 226 (2007–2008), jf. Dokument nr. 3:9
(2007–2008), Riksrevisjonens undersøkelse av Justisdepartementets
samordningsansvar for samfunnssikkerhet, og de merknader som fremkom
der.
Komiteen registrerer
at en av Regjeringens vektlegginger for denne perioden er å sikre
at nødetatene, Sivilforsvaret og de frivillige organisasjoner er
best mulig rustet til å håndtere konsekvensene av større hendelser. Komiteen ønsker
å understreke at det er en grunnleggende idé om at alle ressurser
i Norge, statlige, fylkeskommunale, kommunale, private og frivillige
skal kunne mobiliseres til øyeblikkelig innsats for å redde mennesker
fra død eller skade som følge av ulykke eller fare. Det vil ikke
i et tynt befolket land som Norge være mulig eller hensiktsmessig
å bygge opp egne, faste redningsstyrker til alle typer oppdrag. Komiteen legger
til grunn at kommunikasjon er en forutsetning for en effektiv redningstjeneste,
og vil i den sammenheng påpeke at Kystradioen, som i dag er en del
av Telenor Maritim radio, i denne sammenhengen utgjør en viktig
rolle. Komiteen slutter seg til Regjeringens arbeid
med å utrede om hvorvidt Telenor Maritim Radio skal overtas helt
eller delvis av staten.
Komiteen ønsker i den sammenheng
å fremheve redningshelikoptrenes viktige bidrag som redningsressurs. Komiteen er
opptatt av at anskaffelse av nye redningshelikoptre må forseres. Dagens
Sea-King-helikoptre nærmer seg utdatering og er dyre i vedlikehold. Komiteen er enig
i at et samarbeid med Island om innkjøp av samme helikoptermateriell
kan være gunstig.
Komiteen understreker at et meget
viktig element i den norske redningstjenesten er de frivillige redningsorganisasjonene,
som hele året kan stille med lokalkjente og trente mannskaper. De frivillige
redningsorganisasjonene består av en aktiv medlemsmasse på om lag
20 000 personer. Det er med andre ord en betydelig ressurs tilgjengelig
for staten.
Komiteen er opptatt av at man
strekker seg langt fra Regjeringens side for å opprettholde den
dugnadsånden som råder blant disse organisasjonene med blant annet
stimulerende tiltak for å sikre rekruttering, kompetanse og ivareta organisasjonenes
høye kompetanse og beredskap. Komiteen er tilfreds
med at tilskuddet til de frivillige organisasjonene er doblet i
2008, samt at det er tegnet en egen yrkesskadeforsikring som gjelder
ved trening, øvelser og aksjoner. Komiteen ser behov
for en styrking av rollen til de frivillige i HRS/LRS, samt behovet for
at en styrker arbeidet med informasjon om den frivillige redningstjenesten
til arbeidsgivere, skoleverk og storsamfunnet for øvrig.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at politiet er en meget viktig og sentral aktør i en rekke ulike
situasjoner i det sivile samfunnets beredskap. Komiteen er
enig i at det er politiet som skal ha ansvaret for å iverksette
og organisere redningsarbeidet, inntil denne blir overtatt av annen
myndighet. Komiteen slutter seg til at samband som
tilfredsstiller operative og sikkerhetsmessige krav er viktig for
politiet, og at det arbeid som utføres på Politihøgskolen pedagogisk
og faglig for å gi nødvendig opplæring i bruk av det nye digitale
nødnettet er helt avgjørende, og vil gi et kompetanseløft for politiets
tjenestepersoner. Komiteen er tilfreds med at Politiets
sikkerhetstjeneste (PST) i de senere år er blitt vesentlig styrket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at representanter fra Høyre tidligere har etterspurt en
utredning og kartlegging av hvordan politireserven kan benyttes
på en bedre måte enn i dag. Flertallet registrerer at
et slikt utredningsarbeid dessverre ikke synes prioritert. Flertallet anser
at en forsterket politireserve benyttet på riktig måte kan utgjøre
en betydelig ressurs for samfunnet i et sikkerhets- og beredskapsperspektiv,
og vil vise til merknadene fra Høyres og Fremskrittspartiets medlemmer
i justiskomiteen i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr.
145 (2005–2006), jf. St.meld. nr. 42 (2004–2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er enig med Regjeringen i at
politireserven ikke skal brukes for å kompensere for mangelfulle
politiressurser. Disse medlemmer slutter seg for øvrig
til de vurderingene som er gjort når det gjelder størrelsen på og
rekrutteringen av personell til denne styrken.
Komiteen registrerer
at Regjeringen vil legge frem en egen melding om brannsikkerhet,
hvor viktige forhold i brannvesenet vil bli drøftet.
Komiteen mener at når det gjelder
deltidsbrannvesen, så er det viktig at man sørger for at disse har
nødvendig kompetanse.
Komiteen er derfor enig i at
det i enkelte sammenhenger kan være riktig at man oppretter interkommunale
brannvern, og at det samlet sett vil gi en bedre beskyttelse for
innbyggerne enn ett brannvern i hver enkelt kommune. Komiteen oppfordrer
Regjeringen til å stimulere til opprettelse av flere interkommunale
brannvesen.
Komiteen tar til etterretning
Regjeringens orientering om helsevesenets stilling ved ulykke eller
katastrofe. Komiteen er enig i at krisesituasjoner
håndteres i henhold til nærhetsprinsippet på laveste mulige operative
nivå.
Komiteen mener Sivilforsvaret
som statens forsterkningsressurs har en sentral rolle i å bistå nød-
og redningsetatene ved større ulykker og hendelser. Komiteen mener
at all erfaring tilsier at det bør finnes en statlig forsterkningsressurs,
og mener at denne må ha utstyr og kapasitet som gjør den i stand
til å løse sine oppgaver, som utgjør et verdifullt supplement til
nød- og redningsetatene.
Sivilforsvaret var i sin tid opprettet for å
beskytte sivilbefolkningen i forbindelse med krigshandlinger. Komiteen understreker
at dette er en oppgave som fortsatt begrunner Sivilforsvaret og
som må ivaretas.
Komiteen ser at Sivilforsvaret
i dag blir brukt i større og større grad som forsterkning til nød-
og redningsetatene ved brann, flom og andre store ulykker. Det er
som nevnt i meldingen grunn til å anta at konsekvenser av klimaendringer
vil medføre nye og komplekse håndteringsutfordringer knyttet til
ekstremvær og flom. De siste årene har vi sett flere eksempler på
at flom og store skogbranner har rammet landet, og det har i alle
disse hendelsene vært behov for deltagelse fra Sivilforsvaret.
Komiteen deler Regjeringens syn
på at det er behov for å modernisere og tilpasse Sivilforsvaret
til dagens og fremtidens behov hvis de skal kunne ivareta sin funksjon
som forsterkningsressurs på en relevant måte. Komiteen understreker
at det er et stort behov for å skifte ut gammelt utstyr og anskaffe
materiell tilpasset dagens og fremtidens beredskapsutfordringer.
Komiteen forutsetter at Regjeringen
følger opp dette arbeidet og at Sivilforsvaret blir tilført midler
som gjør det i stand til å anskaffe uniformer, kjøretøy og annet
materiell som er nødvendig for dagens og fremtidens behov, slik
at organisasjonen blir robust og i stand til å delta i langvarige
og komplekse hendelser.
Komiteen deler Regjeringens syn
på å redusere den operative styrken fra 10 000 til 8 000, og at det
av disse 8 000 skal være en førsteinnsatsstyrke på 4 000 mannskap.
De øvrige 4 000 tjenestepliktige skal benyttes for å forsterke eller
avløse førsteinnsatsgruppene ved behov.
Komiteen forutsetter at disse
8 000 blir utstyrt og trent slik at de på forsvarlig måte kan delta ved
større og komplekse hendelser, og på den måten fyller den rollen
de er ment å ha som en statlig forsterkningsressurs.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at et klart flertall av høringsinstanser og miljøer
som innehar betydelig kompetanse innenfor sivilforsvar, samfunnssikkerhet
og beredskap, har stilt seg negative til forslaget om samlokalisering
av Sivilforsvarets kompetansesentra. Flertallet viser
til at den gjennomgående begrunnelse for motstanden er en oppfatning
av manglende konsekvensutredning og urealistiske økonomiske gevinster
ved en eventuell samlokalisering. Blant annet i St.meld. nr. 22
(2007–2008) er det skissert en stor omorganisering av Sivilforsvarets operative styrkestruktur
som vil kunne kreve spesialisert kompetanse som Sivilforsvaret ikke har
i dag. Når det legges opp til at Sivilforsvaret skal kunne bistå
samfunnet i forbindelse med hendelser som ekstremvær, ulykker, terror
og store skogbranner, anser flertallet at behovet for
kompetanseutvikling i Sivilforsvaret neppe blir mindre i tiden som
kommer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti går inn for en samlokalisering
av kompetansesenteret på Granåsen ved Trondheim og kompetansesenteret
Starum på Starum, men avventer til varslet stortingsmelding om brannsikkerhet
og ny lov om Sivilforsvaret når det gjelder Vagle leir i Sandnes.
Disse medlemmer har merket seg
at de økonomiske gevinstene ved sammenslåing er basert på realiske
anslag.
Disse medlemmer vil videre hevde
at på bakgrunn av utredninger i Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB), konkluderte Sivilforsvarsstudien med at det
er betydelig overkapasitet innen skolevirksomheten når det gjelder
opplæring innen kjernevirksomheten. Disse medlemmer viser
til at Justisdepartementet i meldingen mener at Sivilforsvarets skoler
hovedsakelig skulle begrense seg til oppgaver innen denne kjernevirksomheten,
som utdanning av sivilforsvarsmannskaper og samhandling med nødetatene.
Dette kompetansebehovet vil etter disse medlemmers mening også bli ivaretatt
etter samlokalisering av to av skolene.
Disse medlemmer vil hevde at
næringslivets behov for kompetanseutvikling ikke skal være en kjerneoppgave
for Sivilforsvarets skoler. Disse medlemmer vil her
anføre at det i utgangspunktet er mange aktører på banen både offentlig
og privat.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
stor nytte av å beholde flere kompetansesentra i Sivilforsvaret. Disse
medlemmer støtter derfor ikke forslaget om en samlokalisering
av kompetansesenteret på Granåsen ved Trondheim og kompetansesenteret
Starum på Starum. Disse medlemmer ønsker også å opprettholde
Vagle leir i Sandnes, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprettholde dagens kompetansesentra
på Granåsen i Trondheim og Starum, og opprettholde Vagle leir i
Sandnes."
Komiteens medlem fra Høyre forutsetter derfor
at det gjennomføres en ny helhetlig konsekvens- og kostnadsanalyse
basert på disse og andre relevante faktorer, som næringslivets og nød-
og redningsetatenes behov for kompetanseutvikling, opplæring og
øvelser innen samhandling og samvirke, og at Regjeringen melder tilbake
til Stortinget om dette på egnet vis.
Komiteen merker seg
Regjeringens arbeid med å utrede behovet for tilfluktsrom, og avventer
de vurderinger og konklusjoner som Regjeringen vil komme med.
Komiteen er opptatt av at varsling
av sivilbefolkningen er et av de sentrale, tradisjonelle sivilforsvarstiltakene.
Sivilforsvarets landsdekkende offentlige varslingssystem bestående
av tyfoner, samt NRK sin påfølgende rolle som formidler av viktige
meldinger til befolkningen via radio.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til meldingens omtale av befolkningsvarsling, hvor det heter
at Justisdepartementet også vurderer løpende om tyfonvarsling bør
erstattes med annen kommunikasjonsteknologi. Flertallet vil
understreke at Samarbeidsregjeringen i St.meld. nr. 39 (2003–2004)
"Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid" viste en langt
mer aktiv holdning til befolkningsvarsling med moderne teknologi,
hvor det blant annet i forhold til teknologisk utvikling og nye
fremtidige metoder for varsling skulle legges opp til å videreføre
utprøving og klargjøre kravspesifikasjon for anskaffelse av telefonbasert
varsling.
Flertallet konstaterer at det
nå finnes moderne og effektive varslingsmetoder med fast- og mobiltelefon,
men er ikke kjent med at utprøving og klargjøring av spesifikasjonskrav
er iverksatt i Norge. Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap
(DSB) driver, så vidt kjent for flertallet, ikke
noe aktivt arbeid med moderne befolkningsvarsling. Flertallet har
notert at flere land, bl.a. Sverige og USA, har besluttet å innføre
varsling av befolkningen via telefon ved ulykker og kriser, og at
det i en rekke andre land nå pågår utredning og arbeid med kravspesifikasjoner
for valg av moderne befolkningsvarslingssystem. Flertallet mener
effektiv varsling av befolkningen ved bruk av moderne teknologi
er et livreddende og skadebegrensende virkemiddel som også Norge
må ta i bruk. Flertallet ber om at Justisdepartementet
snarest igangsetter utprøving og klargjøring av kravspesifikasjoner for
valg av system for moderne befolkningsvarsling og melder tilbake
til Stortinget på egnet vis.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er kjent med at det i dag finnes
teknologiske løsninger som kunne være et godt supplement eller sågar en
erstatning for tyfonvarsling. Disse medlemmer er
tilfreds med at Regjeringen vil vurdere om tyfonvarslingen bør erstattes
med annen kommunikasjonsteknologi.
Disse medlemmer vil påpeke at
det arbeides både internasjonalt og nasjonalt ift. befolkningsvarslingsløsninger. Disse
medlemmer vil videre påpeke at departementet arbeider med flere
prosjekter, blant annet et prosjekt kalt "Clim Atic" sammen med
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.
Disse medlemmer vil at arbeidet
med befolkningsvarsling ved ulykker, kriser og katastrofer fortsetter
og ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget når det er
hensiktsmessig.
Komiteen ber Regjeringen
ta med seg erfaringene fra årets øvelse Tyr i arbeidet med vurdering
av annen teknologi for varsling av sivilbefolkningen.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at dagens lov om Sivilforsvaret ikke gir en korrekt eller tilstrekkelig
hjemmel for Sivilforsvarets virksomhet og organisasjon.
Komiteen er positiv til at Regjeringen
nå er i ferd med å bygge ut et nødnett som blir felles for alle
nødetatene, og mener dette vil styrke nødetatenes mulighet for kommunisere
direkte med hverandre. Komiteen deler synet om at
det nye nødnettet med tiden vil kunne knytte til seg flere brukere
og derved gi nye muligheter for informasjonsdeling og samhandling. Komiteen mener
at et nytt nødnett vil være en svært stor samfunnsmessig styrke
for å nå målet om økt sikkerhet og beredskap i Norge.
Komiteen peker på at de frivillige
organisasjonene i redningstjenesten er avhengig av et godt samband
for å kunne være en effektive og god samarbeidspartnere for de offentlige
nød- og beredskapsetatene. Det er derfor viktig at organisasjonene
involveres i arbeidet med etablering av nødnettet og sikres adgang
til å nyttiggjøre seg det.
Komiteen er enig i at dersom
det skulle oppstå en stor krise eller en katastrofe, vil det kunne medføre
at mobilnettet bryter sammen som en følge av overbelastning. Komiteen deler
derfor Regjeringens syn om at det bør vurderes å innføre prioritet
i mobilnettet for viktige aktører i samfunnet.
Komiteen har merket seg det brede
engasjement som har vært rundt temaet felles nødnummer og felles
nødmeldesentraler. Komiteen anbefaler at man avventer
etablering av et felles nødnummer til det interdepartementale arbeidsutvalget
har kommet med sine konklusjoner. Komiteen ser det
som nødvendig å trekke erfaringer fra de ulike fagmiljøer og andre
lands erfaringer rundt dette temaet, og mener det er viktig å ha
en god dialog med de impliserte parter gjennom hele prosessen. Komiteen mener
også erfaringene fra opprettelsen av felles nødmeldesentral i Drammen
må evalueres før en går videre. Komiteen ber Regjeringen
etter ytterligere utredninger å komme tilbake til Stortinget i en
egen sak.
Komiteen viser til at Regjeringen
mener at det digitale registeret NARRE eller Nasjonalt ressursregister
for redning og beredskap har blitt godt mottatt i Hordaland under
utprøvingen av dette der. Komiteen deler derfor Regjeringens syn
om at dette kan utvides til andre regioner når man får evaluert
prøveordningen i Hordaland.
Komiteen vil påpeke
at en grunnleggende forutsetning for et sivilt-militært samarbeid
er respekt for de forskjellige aktørenes mandater, og en akseptert
rolle og oppgavedeling dem imellom som fullt ut ivaretar humanitære
prinsipper og de humanitære aktørenes nøytralitet. Komiteen er
enig med Regjeringen i behovet for flerfaglighet og tverrdepartemental
samordning ved internasjonale operasjoner. Komiteen mener
Regjeringen bør vurdere å utarbeide faste konsultasjonsmekanismer
som inkluderer sikkerhetspolitiske, militære, juridiske og utviklingspolitiske
synspunkter. De norske frivillige og humanitære organisasjonene
bør inkluderes i disse mekanismene.
Komiteen deler Regjeringens syn
på hovedlinjene i Forsvarets bistand til politiet.
Komiteen vil fremheve at det
etter skogbrannen i Froland er kommet frem at det er grunn til å
anta at det er lite kunnskap i de enkelte kommuner om når de kan
rekvirere bistand fra Forsvaret, og de økonomiske implikasjonene
de har ved å rekvirere bistand fra Forsvaret. Komiteen er
kjent med at det i HV-loven § 13, jf. forskriftens § 51 er sagt
at også annen bistand som ikke er bistand til politiet allikevel
skal fremsettes gjennom politiet. Komiteen ber Regjeringen
om å sørge for at kunnskapen rundt disse temaene blir bekjentgjort
på en måte som gjør at en slipper å bruke unødig tid under en ulykke
eller katastrofe på at viktig personell ikke kjenner til det gjeldende
regelverk.
Komiteen ønsker å fremheve at
Heimevernet de siste årene er blitt tilført ressurser som gjør at HV
i dag kan være en meget viktig faktor i en innsats ved store ulykker
eller naturkatastrofer. Det synes som om terskelen for bruk av HV
er noe høy, og at dette skyldes som nevnt ovenfor en manglende forståelse
og tolkning av bistandsinstruksen.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at det er viktig at norsk politipersonell deltar i internasjonale
operasjoner.
Komiteen konstaterer
at det hvert år er millioner av mennesker som blir rammet av katastrofer. Komiteen mener
det er viktig at Norge er en aktiv deltager i de internasjonale
krisehåndteringsorgan som eksisterer i EU og NATO, og at også Norge
kan nye godt av dette samarbeidet hvis en krise skulle ramme oss.
Komiteen registrerer
at en av Regjeringens vektlegginger for perioden er at kriseplanlegging skal
være basert på et best mulig kunnskapsgrunnlag, blant annet om konsekvenser
av klimaendringer.
Komiteen ser viktigheten av at
det gjennom forskning og utvikling (FoU) kan tilføres generell og
spesiell kompetanse på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet.
Komiteen ber om at
de administrative og økonomiske konsekvenser av tiltak omtalt i
denne innstillingen blir vurdert nærmere, og håndtert i forbindelse
med det årlige statsbudsjett.
Utkast til innstilling har vært forelagt justiskomiteen.
Med henvisning til brev fra komiteen av 25. og 26. november 2008
har justiskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet følgende merknad:
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
er overrasket over at Regjeringen ikke har en strategi for å forebygge
og synliggjøre utfordringene ved et mulig "Cyber attack" mot Norge. Disse
medlemmer viser til at minst ett land i Europa allerede har vært
utsatt for et slikt angrep, med de svært alvorlige følger det fikk.
Disse medlemmer vil understreke behovet for å etablere en strategi
for å forhindre at noe slikt kan skje her i landet også og foreslår
derfor at det fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag
til en nasjonal strategi for å sikre at landet står best mulig rustet
mot et mulig "cyber attack."
Et annet område der disse medlemmer mener Regjeringen
burde gjort mer, er i forhold til "id-tyveri". Denne typen sårbarhet
øker i omfang og mennesker som utsettes for det, føler ofte en mer eller
mindre total hjelpeløshet. Videre mener disse medlemmer at selv
om samfunnskostnadene ofte dekkes av ulike finansinstitusjoner, er
det viktig å ta inn over seg hvor store disse byrdene er samlet
sett. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen i betydelig grad øke
fokuset på dette området.
Disse medlemmer vil videre vise til brannen
på Oslo S og de svært store konsekvenser dette fikk. Ikke bare de
reisende ble berørt, men også Oslo-politiet ble i en periode satt
ut pga. brannen. Disse medlemmer mener at situasjonen er utilfredsstillende
og må bedres straks. Denne brannen viste, etter disse medlemmers
syn, en helt uakseptabel sårbarhet, og det er derfor helt nødvendig
av Regjeringen å sørge for reserveløsninger som fungerer for alle
berørte parter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til merknadene fra justiskomiteen, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag
til en nasjonal strategi for å sikre at landet står best mulig rustet
mot et mulig "cyber attack"."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til meldingen og vil
hevde at mye er gjort etter brannen på Oslo sentralstasjon. Disse
medlemmer gjør oppmerksom på at Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB) sammen med berørte etater har utarbeidet en evalueringsrapport
etter hendelsen på Oslo S. I evalueringsrapporten fremkommer flere forbedringspunkter.
Justisdepartementet og DSB følger opp med aktørene i erfaringsmøter om
forbedringstiltakene, herunder behovet for en felles øvelse. Dette
gjøres både for å sette søkelys på konstruktiv læring og en gjensidig avklaring
av utfordringer, roller og ansvar etter denne hendelsen spesielt,
men også som et forebyggende grep i forhold til slike hendelser
generelt.
Disse medlemmer er enig i at
det er et alvorlig problem for de personer som utsettes for såkalte
ID-tyveri. Disse medlemmer er imidlertid ikke enig
i at det ikke blir gjort noe med dette problemet og viser blant
annet til utredning om fødselsnummer, fingeravtrykk og annen bruk
av biometri i forbindelse med lov om behandling av personopplysninger
§ 12, hvor dette problemet i inngående grad blir drøftet og hvor det
også blir sett på hvilke tiltak som kan gjøres for å forbedre dagens
situasjon.
Disse medlemmer registrerer at
utredningen om lovtiltak mot datakriminalitet har vært på høring
og at Regjeringen tar sikte på å fremme et lovforslag for Stortinget.
Som ledd i bevisstgjøring og kompetansebygging
om forebyggende informasjonssikkerhet i offentlig sektor registrerer disse
medlemmer at det er utgitt nasjonale retningslinjer for
informasjonssikkerhet.
Disse medlemmer registrerer at
det pågår et arbeid i Regjeringen med sikte på å fremme en odelstingsproposisjon
våren 2009 om utstedelse av nasjonalt ID-kort.
Disse medlemmer er kjent med
ny rapport av 5. november 2008 om bruk av fødselsnummer og fingeravtrykk,
herunder et forslag om at det i personopplysningsloven bør oppstilles
et generelt forbud mot å benytte fødselsnummer alene for å finne
ut om en person er den han eller hun utgir seg for å være (såkalt
autentisering).
Disse medlemmer mener at Regjeringen
har beskrevet flere strategiske grep for å redusere IKT-sårbarhet
og redusere Norge som kilde til dataangrep mot andre land.
Disse medlemmer viser til at
Koordineringsutvalget for forebyggende informasjonssikkerhet (KIS)
er etablert for å bidra til overordnet styring, koordinering og
strategi i arbeidet. Som ledd i bevisstgjøring og kompetansebygging
om forebyggende informasjonssikkerhet i offentlig sektor, registrerer disse
medlemmer at det er utgitt nasjonale retningslinjer for
informasjonssikkerhet.
Disse medlemmer er kjent med
at det tas sikte på at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) i 2009
vil få i oppdrag å utvikle et forslag til strategi for et nasjonalt
Cyber Defence i forlengelsen av Regjeringens retningslinjer for
å styrke informasjonssikkerheten.
Disse medlemmer er også kjent
med at FD har igangsatt et arbeid som følge av at NATO har iverksatt
en Cyber Defence Policy. Denne politikken har en klar sektorovergripende
tilnærming og understreker totalforsvarsdimensjonen. NSM bidrar
i dette arbeidet og ivaretar bl.a. koordineringen av all nasjonal
aktivitet mot NATOs Cooperative Cyber Defence Center of Excellence
i Estland.
Disse medlemmer påpeker den forebyggende rollen
NorCERT og Norsk senter for informasjonssikring har og hvordan de
følger opp Regjeringens helhetlige satsing på informasjonssikkerhet.
Disse medlemmer viser også til
NorCERT sin sentrale funksjon som en koordinerende enhet for håndtering
av IT-angrep på samfunnskritiske funksjoner i Norge. Varslingssystem
for Digital infrastruktur (VDI) som er en del av NorCERT, identifiserer,
sammenstiller og varsler om dataangrep mot Norge, samt organiserer
og drifter et nasjonalt nettverk av sensorer for deteksjon av innbrudd
via Internett.
Disse medlemmer registrerer at
Øvelse SNØ IKT i desember 2008 for sentrale etater, næringsliv og
departementer har som mål å øve på et alvorlig dataangrep og vil
belyse ulike tiltak innen forebygging, beredskap og håndtering.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen opprettholde dagens kompetansesentra
på Granåsen i Trondheim og Starum, og opprettholde Vagle leir i
Sandnes.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag
til en nasjonal strategi for å sikre at landet står best mulig rustet
mot et mulig "cyber attack".
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
St.meld. nr. 22 (2007–2008) – om samfunnssikkerhet
– samvirke og samordning – vedlegges protokollen.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 27. november 2008
Jan Petersen |
Signe Øye |
leder |
ordfører |