Jeg viser til brev fra Stortingets president 23. september
2008, vedlagt Dokument 8:141 (2007-2008) med forslag fra stortingsrepresentant
Trine Skei Grande, Vera Lysklætt og André N. Skjelstad. Jeg beklager
den lange saksbehandlingstiden i departementet.
Jeg har følgende merknader til de fremsatte forslagene:
Riksrevisjonens undersøkelse av tilbudet til
de vanskeligstilte på boligmarkedet (Dokument nr. 3:8 (2007-2008))
og NIBRs rapport Samspillet mellom bostøtte,
boligtilskudd og startlån (NIBR-rapport 2008:13, Barlindhaug
og Astrup) peker på at det i dag er manglende samspill mellom de
boligpolitiske virkemidlene.
I NIBRs rapport står det følgende om å øke nedbetalingstiden
på startlån fra 20 år til 30 år: "Økt nedbetalingstid
øker samspillseffekten litt for enslige og enslige forsørgere med
ett barn, og noe mer for unge uføre. Det er først når økt nedbetalingstid
kombineres med endringer i bostøtteordningen at samspillseffekten
kan få en betydelig økning."
Regjeringen la 7. november 2008 fram St.prp. nr.
11 (2008-2009) Ei styrkt bustøtte, hvor
det blir foreslått en betydelig styrking av bostøtteordningen. Departementet
legger til grunn at økte inntektsgrenser, særlig for barnefamilier,
og økte boutgiftstak i bostøtteordningen, er et av de mest sentrale
virkemidlene for å forbedre samspillseffektene. Departementet vil
også se på andre tiltak som kan forbedre samspillseffektene, hvorav økt
nedbetalingstid for startlån kan være et aktuelt tiltak.
Startlån er et virkemiddel kommunene har for
å hjelpe økonomisk vanskeligstilte til å etablere seg i egen eid
bolig, til å utbedre boligen de bor i og til å refinansiere dyre
privatlån slik at de kan beholde boligen.
Departementet vil i nær framtid vurdere forskjellige
tiltak for å øke bruken av startlån. I den forbindelse vil det bli
gjort en vurdering av også å bruke startlån til etablering i leide
boliger, herunder bruk av startlån til depositum.
NIBR gjennomgår i sin rapport virkemidler som blir
benyttet i England for å øke etableringen i eiermarkedet blant lavinntektsgrupper.
"Shared Ownership" er en slik modell. Beboeren kjøper her en andel
av boligen, og leier den resterende andelen fra det offentlige.
Målsetningen er å øke beboerne sine eierandeler gradvis hvis deres økonomiske
situasjon bedres. Men eierandelen kan også reduseres i en forverret
økonomisk situasjon. "Homebuy" er et rente- og avdragsfritt lån
på 25 prosent av kjøpesummen til kjøp av bolig.
Det norske boligmarkedet og norske boligvirkemidler
skiller seg fra situasjonen i England på mange måter. England har
blant annet en sterkere sentralisering av utøvelsen av boligpolitikken,
og en større sosial utleiesektor.
I Norge er det over mange år utviklet et sett
med boligsosiale økonomiske virkemidler fra Husbanken: Bostøtte,
boligtilskudd, startlån og grunnlån. Sammen skal ordningene hjelpe
vanskeligstilte med etablering på boligmarkedet. Sosiale utleieboliger
bidrar til boligtilbudet til vanskeligstilte, men denne sektoren
er mindre enn i mange andre land. I Norge er det et mål å øke tilbudet
av sosiale utleieboliger, mens det i andre land er et mål å redusere
denne sektoren. Organiseringen av den sosiale utleiesektoren i Norge
er også forskjellig fra mange andre land, i og med at kommunene
har ansvaret for planlegging og forvaltning.
Norske kommuner har i dag anledning til å tilby beboere
i kommunale boliger å kjøpe boligen når deres økonomiske situasjon
bedres. Startlån, boligtilskudd og bostøtte fra Husbanken kan benyttes
til dette.
Forskjellene i systemer og virkemidler mellom landene
innebærer at modeller som er utviklet for en engelsk sammenheng
vanskelig kan overføres direkte til Norge. Samtidig er det mange likheter
i målsetningene for boligpolitikken. Det er derfor nyttig å få kunnskap
om de engelske erfaringene, og vurdere om noen av erfaringene kan
benyttes for å forbedre de norske virkemidlene. På oppdrag fra Husbanken
vil NIBR i løpet av våren 2009 se på de engelske erfaringene. Ut
fra dette arbeidet vil departementet vurdere nye tiltak her i landet.
Kommunene har hovedansvaret for å skaffe boliger
til vanskeligstilte på boligmarkedet.
Den enkelte kommune organiserer dette ansvaret ulikt.
Sosialtjenesteloven regulerer sosialtjenestens plikter i forhold
til å skaffe bolig til personer med særskilt definerte behov i to
bestemmelser.
Etter sosialtjenesteloven
§ 3-4 skal: "Sosialtjenesten skal medvirke
til å skaffe boliger til personer som ikkeselv
kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med
særlig tilpassing og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger
det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker." Denne bestemmelsen
gir ikke den enkelte en rett til å kreve bolig fra kommunen, men
pålegger sosialtjenesten et medvirkningsansvar. I forarbeidene til
sosialtjenesteloven (Ot.prp. nr. 29, 1990-91) er det presisert at
medvirkningsansvaret innebærer et ansvar for å delta i den kommunale
planleggingen av hvordan boligproblemet generelt kan løses for vanskeligstilte
boligsøkere, i tillegg til et generelt ansvar for å gjøre andre
kommunale myndigheter kjent med behovene. Medvirkningsansvaret innebærer også
at sosialtjenesten i samarbeid med andre instanser i kommunen må
ta initiativ til tiltak som kan lette boligsituasjonen for vanskeligstilte.
I tillegg har sosialtjenesten et ansvar overfor brukerne ved å bistå
med råd og veiledning, tilrettelegging og finansiering. I noen
tilfeller vil det også være nødvendig at sosialtjenesten engasjerer
seg direkte i å skaffe vanskeligstilte boliger.
Helse- og omsorgsdepartementet arbeider med oppfølging
av forslag fra Bernt-utvalget (offentlig utvalg som ble nedsatt
for å utrede og foreslå harmonisering av den kommunale helse- og
sosiallovgivningen). Dette utvalget har foreslått at dagens sosialtjenestelov
og kommunehelsetjenestelov erstattes med en ny felles lov om sosial-
og helsetjenester i kommunene. Helse- og omsorgsdepartementet er
i gang med å utrede flere problemstillinger nærmere, blant annet
forholdet til annen helselovgivning og ny arbeids- og velferdsforvaltning
(NAV). Spørsmål om hvordan kommunenes ansvar for å skaffe bolig til vanskeligstilte bør reguleres,
inngår i arbeidet, herunder spørsmål om videreføring eller skjerping
av det medvirkningsansvaret sosialtjenesten har i dag. Disse spørsmålene
må vurderes nærmere i samarbeid mellom de berørte departmentene.
Etter sosialtjenestelovens
§ 4–5 er sosialtjenesten videre forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer
det selv. Plikten er begrenset til å skaffe midlertidig husvære
i en nødssituasjon. Sosialtjenesten har for øvrig også et særlig
ansvar for å gi råd og veiledning, for å løse eller forebygge sosiale
problemer, jf. § 4-1 i samme lov. Denne veiledningsplikten er vid
og kan blant annet dreie seg om å gi råd og veiledning knyttet til
å skaffe seg en bolig.
Arbeids- og inkluderingsdepartementets vurdering
er at loven slik den er formulert i dag, definerer en klar plikt
for kommunene til å bistå personer som har et akutt boligbehov.
Staten legger videre på ulike måter til rette for at kommunene kan
ivareta sitt ansvar på en god måte. Departementet har i rundskriv
U-5/2003 gitt veiledning til kommunene i arbeidet for å sikre forsvarlig
kvalitet ved midlertidig botilbud som kommunene benytter. Det vises
her blant annet til at det er viktig at det så vidt mulig umiddelbart iverksettes
tiltak for å sikre permanent botilbud når midlertidig husvære må
benyttes. Det kan også nevnes at Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter
et kommunerettet tilskudd til oppfølgingstjenester i bolig, og gjennomfører
i samarbeid med Husbanken forsøk i fire storbyer og enkelte andre
kommuner for å utvikle metoder og rutiner for oppfølging av personer
i midlertidig botilbud slik at disse kan få tilbud om varig bolig.
Juridiske, økonomiske og pedagogiske virkemidler
bør ses i sammenheng, og etter Arbeids- og inkluderingsdepartementets
vurdering er det ikke behov for en skjerping av denne aktuelle bestemmelsen
knyttet til å finne midlertidig husvære for
dem som ikke klarer det selv.
Kommunens tilbud av boliger til vanskeligstilte er
først og fremst basert på gjeldende lovbestemmelser i sosialtjenesteloven,
men henger også sammen med kommunens økonomiske ressurser og hvilke
oppgaver som kommunen vurderer å være mest presserende. I tillegg
har Husbanken en sentral rolle i å tilrettelegge for en god boligpolitikk
i kommunene, gjennom lån, tilskudd og veiledning. Det kommunale
selvstyret er sterkt forankret i den norske boligpolitikken. På
dette grunnlaget mener jeg at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste
retten til bolig, men viser likevel til at det kan bli aktuelt med
endringer i kommunenes plikter blant annet på bakgrunn av Bernt-utvalgets
tilrådninger, jf. omtalen ovenfor.
Sosialtjenesteloven regulerer den kommunale sosialtjenestens
ansvar og oppgaver, herunder sosialtjenestens plikter i forhold
til å skaffe bolig til personer med særskilt definerte behov. Sosialtjenesteloven
regulerer ikke kommunens kjøp, salg, leie og utleie av boliger.
Så i den grad kommunenes plikt til å framskaffe og forvalte kommunalt
disponerte boliger skal skjerpes, vil dette lovverket være lite
egnet.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at mange
kommuner disponerer for få eller for få egnede boliger. Videre er
enkelte kommunale leiegårder, der også barnefamilier bor, preget
av uroligheter og kriminalitet. Det er derfor både en utfordring å
øke det totale antallet kommunalt disponerte boliger, og å bedre
kvaliteten på boligene som tilbys.
I forslag til statsbudsjettet for 2009 er det
lagt opp til at kommunene ved tildeling av tilskudd til utleieboliger
må kunne vise til hvordan tiltaket bidrar til en mer hensiktsmessig
boligmasse, som kommer vanskeligstilte på boligmarkedet til gode.
I tillegg fastsettes det følgende resultatmål for 2009:
Kommunal- og regionaldepartementet vil videre vurdere
hvorvidt det skal settes krav til kommunene om nettotilvekst av
boliger ved tildeling av boligtilskudd til utleieboliger.