Jeg viser til brev fra Familie- og kulturkomiteen datert
16. mai 2008 vedrørende ovennevnte.
I brevet ber komiteen om forslag til utforming
av lovtekst slik at endring av stavemåten for gårdsnavn skal godkjennes
av grunneier, m.a.o. slik at grunneier har vetorett i saker der
Statens kartverk ønsker endring. I representantforslag nr. 58 (2007-2008)
bes Regjeringen fremme forslag om lovendring slik at endring av
bruksnavn ikke kan skje uten grunneiers samtykke. Kultur- og kirkedepartementet
har på bakgrunn av dette lagt til grunn at endringen skal gjelde både
gårdsnavn og bruksnavn. Departementet har også lagt til grunn at
regelen i § 4 første ledd om at skrivemåten skal følge gjeldende rettskrivningsprinsipper
skal opprettholdes.
Departementet vil på grunnlag av dette anta
at innføringen av vetorett for grunneier eventuelt gjennomføres
ved å:
fjerne § 6 første
ledd fjerde punktum: "Synspunkta til eigaren skal tilleggjast særskild vekt."
legge til et nytt fjerde ledd i § 8: "Vedtak
som endrar skrivemåten av gardsnamn og bruksnamn må godkjennast
av eigaren."
Forslaget legger til grunn en noe endret prosess for
behandlingen av gårds- og bruksnavn. Praksis viser at svært mange
eiere ikke velger å klage på tross av at vedtaket i saken ikke sammenfaller med
deres opprinnelige synspunkt. Det er grunn til å tro at årsaken
til dette er at eierne selv i en del tilfeller endrer mening etter
å ha lest den navnefaglige begrunnelsen og lært mer om den historiske
bakgrunnen for navnet. Eiers eventuelle vetorett bør derfor utøves
etter at denne informasjonen har kommet frem.
Dette skulle gi følgende utforming av § 6 første ledd
og § 8 i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn:
§ 6. Nærmare om saksbehandlinga
Når ei namnesak er teken opp med vedtaksorganet,
skal saka gjerast kjend for dei som har rett til å uttale seg. Eigar
eller festar har rett til å uttale seg i saker som gjeld bruksnamn.
Eigar eller festar har òg rett til å uttale seg i saker som gjeld gardsnamn,
når skrivemåten av gardsnamnet skal vere retningsgivande for skrivemåten
av bruksnamnet. Kommunane har rett til å uttale seg når vedtaket
skal gjerast av andre organ enn kommunen sjølv. Fylkeskommunane
har rett til å uttale seg i saker som gjeld område som femner om
meir enn ein kommune. Lokale organisasjonar har rett til å uttale
seg i saker som gjeld stadnamn organisasjonen har ei særleg tilknyting
til. Før vedtak om skrivemåte blir gjort, skal namnekonsulentane
gi tilråding om skrivemåten.
§ 8. Særskilde reglar om gardsnamn og bruksnamn
Eigar eller festar kan fastsetje namn på eige bruk.
Eigar eller festar har likevel ikkje rett til å endre eller byte
ut bruksnamn som kjem inn under andre ledd, dersom ikkje særlege
grunnar talar for det.
Skrivemåten av gardsnamn og bruksnamn som språkleg
og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, eller med andre
stadnamn som etter reglane i denne lova eller i andre lover og forskrifter
skal brukast av det offentlege, skal fastsetjast etter reglane i
§§ 4 til 6.
Vedtak om skrivemåten av gardsnamn skal som hovudregel
vere retningsgivande for skrivemåten av bruksnamn som er identisk
med gardsnamnet, eller der gardsnamnet går inn som ein del av bruksnamnet.
Vedtak som endrar skrivemåten
av gardsnamn og bruksnamn må godkjennast av eigaren.
For andre bruksnamn fastset eigar eller festar skrivemåten.
Stedsnavn, herunder nedarvede gårds- og bruksnavn,
er verdifulle immaterielle kulturminner og har som sådan krav på
vern, jf. også Unescos konvensjon om immateriell kulturarv som Norge ratifiserte
i 2007. Jeg vil derfor nok en gang fraråde en endring i tråd med
det foreslåtte. En eventuell justering av kursen bør gjøres etter
tilstrekkelig høring og utredning og på en måte som ivaretar hensynet
til vern av gårds- og bruksnavn som kulturminner. Som nevnt i mitt
brev av 5. mai d.å. kan et mulig alternativ være å endre begrepsbruken
i loven i tråd med Kultur- og kirkedepartementets forslag før lovrevisjonen
i 2005, med andre ord å innføre begrepet "lokal talemålsform" i
stedet for "nedervd". I denne sammenheng kan også hensynet til eiers synspunkt
reguleres dersom det anses nødvendig. Jeg vil også påpeke at den
reviderte stedsnavnloven stort sett er blitt tatt godt imot rundt om
i landet. De aller fleste saker avgjøres uten klage, noe som blant
annet vises gjennom en oversikt over klagesaker de siste tre årene:
År | Vedtak i alt | Statens
kartverks
vedtak | Klager |
2005 | 1 839 | 13 98 | 16 |
2006 | 3 863 | 3 664 | 8 |
2007 | 1 252 | 962 | 8 |
Mange norske gårdsnavn er opp mot 2000 år gamle,
mens grunneier ofte ønsker en skrivemåte som faller sammen med skrivemåten av
vedkommendes slektsnavn, som gjerne er mye yngre. Gårdsnavnene er
også i svært mange tilfeller primærnavn som forekommer som del av
andre stedsnavn i området rundt gården. Dersom Stortinget vedtar
en endring i tråd med det ovennevnte, vil dette kreve at man snarest
mulig også revurderer regelen som tilsier at skrivemåten i primærfunksjonen
skal være retningsgivende for skrivemåten i de andre funksjonene,
jf. stedsnavnloven § 4 annet ledd. Det er ikke opplagt at regelen
om navnenes primærfunksjon bør opprettholdes dersom grunneier får vetorett,
jf. hensynet til navnenes verdi som kulturminner. Spørsmålet må
utredes nærmere.
De ulike eiernes forhold til hverandre må også vurderes
nærmere. Gårdsnavnene er den største og viktigste gruppen av såkalte
bostedsnavn. Fordi den norske navnegården i historisk tid ofte har
vært delt opp i flere bruk, har vi ofte flere bruksnavn på hver
gård, som er helt eller delvis identiske med gårdsnavnet. Ikke sjelden
er grunneierne uenige seg imellom og man vil dermed få flere ulike
skrivemåter av samme opprinnelige gårdsnavn på de forskjellige underbrukene.
Regelen om at skrivemåten av gårdsnavnet skal være retningsgivende
for skrivemåten av bruksnavnet bør dermed også vurderes nærmere.
Dersom man innfører en regel som tilsier at hensynet til eier gis
avgjørende vekt bør det kanskje også vurderes nærmere om skrivemåten
av bruksnavn bør kunne kreves endret ved eierskifte.
På sikt må også behovet for å opprettholde en egen
klagenemnd for klagesaker under stedsnavnloven utredes.
En eventuell lovendring i tråd med det ovennevnte
vil selvfølgelig også medføre et behov for å revidere og oppdatere
forskrift og retningslinjer til stedsnavnloven. Jeg ber derfor om
at det i tilfelle tas hensyn til dette ved fastsettelsen av ikrafttredelsestidspunktet.