Utenriksdepartementet viser i proposisjonen
til at EØS-komiteen 28. september 2007 besluttet å innlemme europaparlaments-
og rådsdirektiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av
rammer for Fellesskapets vannpolitikk (vanndirektivet) i EØS-avtalens
vedlegg XX (Miljø).
Det er fra norsk side lagt til grunn at EØS-komiteens
beslutning vil ha økonomiske konsekvenser, og det ble derfor tatt
forbehold om Stortingets samtykke til etterfølgende godkjennelse
i samsvar med Grunnloven § 26 annet ledd.
EØS-komiteens beslutning og en fremforhandlet felleserklæring
i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.
Utenriksdepartementet viser i proposisjonen
til at Norge siden 2001 har deltatt i EU-landenes arbeid med å gjennomføre
vanndirektivet, og det forberedende arbeidet til den første planperioden har
hatt stor betydning for å sikre at gjennomføringen også tar hensyn
til norske forhold. Dette omfatter blant annet krav til overvåking,
fastsettelse av miljømål og direktivets rom for praktisering av
unntaksmuligheter. Norges arbeid så langt innebærer med dette en
gradvis oppbygging av kompetanse og kapasitet – som vil være viktig
for gjennomføringen av direktivet.
Direktivet er allerede gjennomført i norsk rett ved
forskrift om rammer for vannforvaltning av 15. desember 2006 (vannforskriften),
som trådte i kraft 1. januar 2007. Fremdriften og de økonomiske
konsekvensene for berørte statlige myndigheter vil bli vurdert i
de årlige budsjettprosessene, og forelagt Stortinget i de årlige
statsbudsjettene.
Miljøverndepartementet anser at EUs vanndirektiv
vil bidra til en mer helhetlig forvaltning av vannforekomstene,
og at direktivet vil ha betydelige nyttevirkninger for beskyttelse
og bærekraftig bruk av vannressursene. Miljøverndepartementet tilrår
at Norge godkjenner beslutningen i EØS-komiteen om innlemmelse av
vanndirektivet i EØS-avtalen.
Vanndirektivet skal sikre beskyttelse og fremme bærekraftig
bruk av vannforekomstene og vannmiljøet. En rekke direktiver er
tidligere fastsatt med dette som formål, og vanndirektivet danner en
overbygning for disse. I alt 19 vannrelaterte direktiver og forordninger
er lagt under rammedirektivet.
Vanndirektivet omfatter vassdrag, grunnvann
og kystvann ut til én nautisk mil utenfor grunnlinjen. For bestemte
miljøgifter, såkalte prioriterte stoffer, gjelder direktivet ut
til 12 nautiske mil utenfor grunnlinjen. Landene skal deles inn
i vannregioner, og én myndighet skal utpekes som koordineringsansvarlig
for gjennomføringen av direktivet i hver region.
I hver vannregion skal det utarbeides en helhetlig
forvaltningsplan med tilhørende tiltaksprogram innen 2009. Tiltak
skal iverksettes for å oppnå minst "god kjemisk tilstand", og "god økologisk
tilstand" eventuelt "godt økologisk potensial", i vannforekomstene
innen 2015. Der målet allerede er nådd skal miljøkvaliteten ikke forringes.
Vannforekomster som er sterkt preget av samfunnsnyttig
virksomhet, f.eks. vassdrag utbygd til vannkraftformål, havner og
kanaler, kan defineres som sterkt modifiserte. I slike tilfelle gjelder
mindre strenge krav til økologisk tilstand, såkalt godt økologisk
potensial.
Direktivet skal også beskytte vannmiljøet mot forurensning
fra bestemte miljøgifter. Såkalte prioriterte stoffer skal gradvis
reduseres, og bruk av nærmere definerte farlige stoffer skal opphøre innen
20 år.
Som grunnlag for arbeidet med forvaltningsplan og
tiltaksprogram skal miljøtilstanden i vannforekomstene klassifiseres,
og det skal gjennomføres nærmere spesifisert overvåking av tilstanden
i representative vannforekomster. Forvaltningsplanene og tiltaksprogrammene
skal rulleres og oppdateres hvert sjette år.
Utenriksdepartementet viser i proposisjonen
til at det pågår et kontinuerlig samarbeid om harmonisering og operasjonalisering
av vanndirektivet gjennom en felles europeisk gjennomføringsstrategi.
Dette er et uformelt samarbeid mellom EØS-landene, og Norge deltar fullt
ut i dette arbeidet.
Direktivet forutsetter at grensekryssende vassdrag
skal forvaltes i fellesskap av de berørte landene. For Norges del
vil dette stille krav til nært samarbeid med Sverige og Finland.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Tore
Nordtun, Torny Pedersen og Lise Wiik, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen,
Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark
og Ivar Kristiansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Holten Hjemdal, fra Senterpartiet,
Erling Sande, og fra Venstre, lederen Gunnar Kvassheim,
viser til at vanndirektivet blant annet har som hovedformål å forebygge
ytterligere forringelse og å beskytte og forbedre tilstanden i ferskvann, grunnvann
og kystnære områder i Europa. Direktivet skal også fremme bærekraftig
bruk av vann basert på langsiktig beskyttelse av tilgjengelige vannressurser. Komiteen mener
direktivet fastsetter ambisiøse miljømål, og må betraktes som et
meget sentralt miljødirektiv.
Komiteen viser til at direktivet
som følge av forhandlinger mellom EFTA-statene og EU først ble behandlet
av EØS-komiteen 28. september 2007. EØS-komiteens beslutning vil
ha økonomiske konsekvenser, og det er derfor tatt forbehold om Stortingets
samtykke til etterfølgende godkjennelse i samsvar med Grunnloven
§ 26 annet ledd. Komiteen viser til at direktivet
allerede er gjennomført i norsk rett ved forskrift om rammer for
vannforvaltning av 15. desember 2006, som trådte i kraft 1. januar
2007.
Komiteen viser til at forskriften,
i likhet med direktivet, har som mål at man i alle naturlige vannforekomster
minst skal opprettholde eller oppnå god kjemisk og økologisk tilstand
i tråd med nærmere angitte kriterier.
Komiteen viser til at direktivet
omfatter vassdrag, grunnvann og kystvann ut til én nautisk mil utenfor
grunnlinjen. For bestemte miljøgifter, såkalte prioriterte stoffer,
gjelder direktivet ut til 12 nautiske mil utenfor grunnlinjen.
Komiteen viser til at vannforekomster
med større fysiske inngrep kan kategoriseres som sterkt modifiserte.
Her gjelder tilpassede miljømål, gitt betegnelsen "godt økologisk
potensial". Komiteen merker seg at vannforekomster
som er utbygd til vannkraftformål, typisk vil kunne falle inn under
denne kategorien.
Komiteen viser til
at gjennomføringen av direktivet vil være krevende for Norge, og
forutsetter en betydelig innsats på flere områder. Direktivet medfører
økte krav til vannovervåking, forskning og utvikling og til skjerpet
forvaltningsinnsats. Komiteen viser til at Norge allerede
har gjennomført en betydelig del av arbeidet – blant annet når det
gjelder innhenting av kunnskap om tilstanden i vannforekomstene, men
at mye arbeid fortsatt gjenstår.
Komiteen viser til at det vil
bli behov for å styrke basisovervåkingen for å fastslå miljøtilstanden
for ulike vanntyper, og for å følge langsiktige endringer i denne
tilstanden. Også tiltaksovervåking må gjennomføres for å fastslå kjemisk
og økologisk tilstand der det er fare for at miljømålene ikke nås,
og for å følge utviklingen og effekten av miljøtiltak.
Komiteen merker seg at tilstrekkelig
overvåking må være på plass i 2014. Komiteen ønsker på
egnet måte å bli holdt orientert om utviklingen i dette arbeidet.
Komiteen merker seg at direktivets
krav til vannovervåking vil innebære at de samlede ressursene til
overvåking må trappes opp til et nivå som utgjør 75–90 mill. kroner
utover dagens ressursbruk, og at de nødvendige ressursene må være
på plass i løpet av 2014.
Komiteen merker seg at det gjenstår
mye arbeid før et tilfredsstillende klassifiseringssystem for norske
vanntyper er på plass, noe som er en viktig forutsetning for at
miljøtilstanden og miljømålene skal kunne fastsettes på en sammenliknbar
måte i hele Europa. Komiteen forutsetter at dette
blir løst gjennom økt satsing på forskning og utvikling i de nærmeste
årene.
Komiteen merker seg at de samlede
behovene utover dagens ressursinnsats til forskning og utvikling
som følge av vanndirektivet, utgjør om lag 12–13 mill. kroner de
nærmeste årene. Komiteen merker seg også at dette
i hovedsak vil være et statlig finansieringsansvar.
Komiteen viser til at Miljøverndepartementet har
det nasjonale koordineringsansvaret for gjennomføring av vanndirektivet
i Norge. Ifølge vannforskriften er Norge delt inn i ni vannregioner
med én fylkesmann som vannregionmyndighet i hver region. For å oppfylle
miljømålene skal det i hver vannregion utarbeides en sektorovergripende
forvaltningsplan med et tilhørende tiltaksprogram, som skal rulleres
og oppdateres hvert sjette år. Forvaltningsplanene skal vedtas av
fylkestingene og godkjennes av kongen i statsråd.
Komiteen viser til at gjennomføringen
forutsetter et utstrakt samarbeid mellom en rekke berørte myndigheter
på alle nivåer i forvaltningen. Kommunene vil være sterkt involvert
og i mange tilfeller prosessdrivende for arbeidet i vannområdene. Komiteen forutsetter
også at det legges praktisk og ressursmessig til rette for en bred
involvering av sivilsamfunnet, slik direktivet forutsetter.
Komiteen mener at tiltaksplanene
som skal utarbeides med utgangspunkt i direktivet, må innlemme revisjoner
av vannkraftkonsesjoner. I særdeleshet er det viktig å få til ordentlige
miljøforbedringer der det ikke er krav om minstevannføring i dag.
På sikt må konsesjonsrevisjonene synkroniseres med revisjon av forvaltningsplanene
i vannregionene, slik direktivet forutsetter. Komiteen vil
påpeke at det generelt er stort forbedringspotensial på mange plan
i gamle vannkraftverk, der potensialet for miljøforbedring kan være
stort med bare litt vannslipp.
Komiteen merker seg at gjennomføring
av vanndirektivet vil kreve økt ressursinnsats både på nasjonalt,
regionalt og lokal nivå. Direktoratene har selv anslått et samlet
merbehov på om lag 10 mill. kroner utover dagens nivå de nærmeste
årene. På regionalt nivå gir de foreliggende analyser grunn til
å anta at det for årene frem mot 2016 vil være behov for 12–14 mill.
kroner per år utover dagens finansiering over statsbudsjettet.
Komiteen merker seg at vanndirektivet
også vil innebære økte kostnader for kommunene, spesielt knyttet
til den fremtidige tiltaksgjennomføringen, men at de samlede og
direkte økonomiske konsekvensene er svært vanskelig å anslå. Komiteen vil
understreke betydningen av at kommunene i årene fremover blir tilført midler
for å sikre at nødvendige tiltak i tråd med vanndirektivet blir
gjennomført.
Komiteen merker seg at de samlede
økonomiske konsekvensene av konkrete miljøforbedrende tiltak i vannforekomstene
antas å bli betydelige, men at det per i dag ikke er mulig å gjøre
et samlet realistisk anslag over de økonomiske konsekvensene av
fremtidige tiltak. Komiteen merker seg også at kostnadene
ved gjennomføringen av tiltakene vil fordele seg over tid, og vil
som hovedregel måtte ivaretas av de aktørene som er ansvarlige for
påvirkningene.
Komiteen merker seg at utredninger
har vist at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å investere betydelige
midler i å bedre statusen til norske vassdrag. For å skaffe kunnskap
og beslutningsgrunnlag på en målrettet og presis måte er det viktig
å få på plass en betydelig bedre overvåking av økologi og biologisk
mangfold i vann. Komiteen mener at det ressursbehovet
som er anslått i proposisjonen, bør følges opp som et minimum.
Komiteen viser til
at Norge gjennom forskriften har valgt å følge EU-landenes tidsfrister
for i underkant av 20 prosent av vannområdene, noe som innebærer
at forvaltningsplan skal være vedtatt og godkjent i løpet av 2009,
og tiltak skal være iverksatt i løpet av 2012. Komiteen viser til
at forskriften for de resterende vannområdene, legger opp til at
gjennomføringen i Norge skal skje i takt med andre planperiode i
EU-landene.
Komiteen mener at Norge så langt
det er mulig bør følge EU-landenes tidsplan for å unngå å bli hengende
etter med gjennomføringen, og for å kunne samarbeide med fagfolk
og forvaltning i EU. Norge må søke å unngå utsettelser etter de formelle
EØS-fristene.
Utenrikskomiteen uttaler i brev 2. februar 2009:
"Utenrikskomiteen har behandlet den foreløpige innstilling
til ovennevnte stortingsproposisjon. Komiteen slutter seg til innstillingen
uten merknader."
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
Stortinget samtykker i godkjennelse av EØS-komiteens
beslutning nr. 125 av 28. september 2007 om innlemmelse i EØS-avtalen
av direktiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av rammer
for Fellesskapets vannpolitikk (vanndirektivet).
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 3. februar 2009
Gunnar Kvassheim |
Line Henriette Holten Hjemdal |
leder |
ordfører |