Økonomisk kriminalitet medfører vesentlige omkostninger
for samfunnet. Det antas at skatter og avgifter som unndras fellesskapet,
utgjør tosifrede milliardbeløp hvert år. I tillegg kommer omkostninger
og effektivitetstap i form av blant annet konkurransevridninger
og økonomisk tap for forbrukere, investorer og næringslivet generelt.
Økonomisk kriminalitet virker nedbrytende på samfunnsmoralen, og
denne type kriminalitet svekker også grunnlaget for velferdsstaten.
Bekjempelse av økonomisk kriminalitet har i
de senere årene vært et sentralt satsingsområde for Justis- og politidepartementet,
Finansdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet. I
2004 la Regjeringen fram en treårig handlingsplan for bekjempelse
av økonomisk kriminalitet. Handlingsplanen beskriver ulike tiltak
som skal iverksettes. Det administrative ansvaret for oppfølging
av planen ble lagt til Embetsmannsutvalget mot økonomisk kriminalitet.
Begrepet økonomisk kriminalitet er i handlingsplanen
definert som et samlebegrep for en rekke lovbrudd knyttet til næringslivet
og annen organisert virksomhet i privat eller offentlig sektor. Denne
kriminaliteten er profittmotivert, og skjer ofte med utspring i
økonomisk virksomhet som i seg selv er, eller gir seg ut for å være,
lovlig. Eksempler på økonomisk kriminalitet er skatte- og avgiftsunndragelser,
brudd på konkurranselovgivningen, korrupsjon, konkurskriminalitet, økonomisk
utroskap, bedrageri og underslag, misbruk av offentlige støtteordninger
og brudd på regnskapsbestemmelser.
Myndighetenes arbeid mot økonomisk kriminalitet
er omfattende og involverer mange sektorer og etater. Undersøkelsen
er avgrenset til skatteetatens, toll- og avgiftsetatens, arbeids-
og velferdsetatens og politi- og påtalemyndighetens innsats på området.
Målet med undersøkelsen har vært å kartlegge og
vurdere myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet. Dette
er gjort ved å belyse følgende tre problemstillinger:
1. Hvordan bidrar skatteetaten,
toll- og avgiftsetaten og arbeids- og velferdsetaten til å realisere
Stortingets mål om å forebygge og avdekke økonomisk kriminalitet?
2. Hvordan bidrar politi- og påtalemyndigheten til
å realisere Stortingets mål om å bekjempe økonomisk kriminalitet?
3. I hvilken grad er det en samordning
mellom de involverte virksomhetene i innsatsen mot økonomisk kriminalitet?
Undersøkelsen er basert på dokumentanalyse, statistikk,
spørreskjemaundersøkelse, intervjuer og spørrelister. Dokumentanalysen
har omfattet gjennomgang av stortingsdokumenter, sentrale styringsdokumenter
og Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet og sluttrapport
2004–2007 fra Embetsmannsutvalget mot økonomisk kriminalitet. I
tillegg er instrukser, retningslinjer og samarbeidsavtaler for etatenes arbeid
på området gjennomgått. Undersøkelsesperioden for de statistiske
analysene omfatter årene 2004–2007. I tillegg dekker noen av de kvalitative
dataene perioden fram til sommeren 2008. Dokumentet gjør nærmere
rede for datainnhentingen.
Skatteetaten og de kommunale skatteoppkreverne
gjennomfører flere typer kontrollaktiviteter overfor næringsdrivende
og selskaper. Dette omfatter blant annet maskinelle og manuelle kontroller
av oppgaver og selvangivelser og stedlige kontroller. Stedlige kontroller
deles inn i bokettersyn, avgrensede/begrensede regnskapskontroller
og formal- og informasjonskontroller. Kontrollaktivitetene skal
bidra til å avdekke feil og unndragelser, og de skal virke forebyggende
gjennom å øke skattyters opplevde oppdagelsesrisiko og dermed bidra
til økt etterlevelse av regelverket.
Undersøkelsen viser at fylkesskattekontorene
og ligningskontorene årlig har utført om lag 10 000 stedlige kontroller
i perioden 2005–2007. Av de ulike formene for stedlig kontroll har
antall avgrensede regnskapskontroller og formal- og informasjonskontroller
økt i perioden, mens antall bokettersyn er blitt redusert. I perioden
2004–2007 ble antall bokettersyn redusert med nesten 16 prosent.
Bokettersyn er et av de viktigste virkemidlene mot skatte- og avgiftskriminalitet. Det
er derfor viktig at antall bokettersyn opprettholdes på et nivå
som gjør at denne type kriminalitet avdekkes, og at dette kontrollarbeidet
dermed kan ha den tilsiktede preventive effekt. Finansdepartementet
antar at nedgangen i antall gjennomførte bokettersyn som undersøkelsen
viser for den aktuelle perioden, er uttrykk for en midlertidig svekkelse
av kontrollområdet som følge av krevende omstillinger i forbindelse
med reorganiseringen av skatteetaten. I tillegg har skatteetaten
i denne perioden opplevd store utskiftninger i stillinger knyttet
til kontrollarbeid. Ifølge Finansdepartementet vil positive effekter
av omorganiseringen, samt budsjettiltak i Revidert nasjonalbudsjett
for 2008, etter hvert bidra til økt kontrollinnsats.
Det er fastsatt resultatkrav til antall stedlige
kontroller som fylkesskattekontorene og ligningskontorene gjennomfører
overfor næringsdrivende og selskaper. På landsbasis ble disse kravene
i stor grad nådd både i 2006 og i 2007. Undersøkelsen viser imidlertid
at det er store variasjoner mellom fylkene når det gjelder kravene
til, og den faktiske andelen næringsdrivende og selskaper som kontrolleres.
I 2007 varierte resultatkravene til andel kontrollerte fra 0,6 prosent
i Oslo til 7,4 prosent i Finnmark. Resultatkravene er i stor grad
basert på tidligere resultater, ressurser og kompetanse i fylkene,
og i mindre grad på risikovurderinger. I undersøkelsen stilles det derfor
spørsmål om resultatkravene i større grad bør være basert på risiko-
og vesentlighetsvurderinger, og om kontrolldekningen i områder med
omfattende næringsvirksomhet har vært for lav. Det er et mål for
Skattedirektoratet at variasjonen i kontrolldekningen skal utjevnes
framover.
For skatteetatens bruk av risiko- og vesentlighetsvurderinger
peker Finansdepartementet på at etaten de senere årene har hatt
færre nullkontroller som følge av at de riktige objektene har blitt
valgt ut for kontroll. Departementet viser i denne forbindelse også
til undersøkelsens hovedanalyserapport hvor det framgår at treffprosenten
for impulskontroller på landsbasis var 90,1 prosent i 2007, og at
dette indikerer at risiko- og vesentlighetsvurderingene ved utvelgelse av
kontrollobjekter er god. Departementet er enig i at risiko- og vesentlighetsvurderinger
i større grad bør anvendes ved fastsettelse av resultatkrav, og
vil ta dette opp i styringsdialogen med Skattedirektoratet.
Undersøkelsen viser at fylkesskattekontorenes og
ligningskontorenes ressursbruk til stedlig kontroll i 2006 og 2007
på landsbasis utgjorde om lag ti prosent av den totale ressursbruken
ved kontorene. Ressursbruken varierte mellom 7 og 15 prosent i de
enkelte fylkene. Skattedirektoratet ga uttrykk for at det forventes
at kontrollområdet generelt vil bli styrket ved omorganiseringen
av etaten fra 2008.
Undersøkelsen viser at antall stedlige arbeidsgiverkontroller
utført av de kommunale skatteoppkreverne har gått ned fra 8 034
i 2004 til 6 778 i 2007. Det landsdekkende resultatkravet om at
fem prosent av arbeidsgiverne skal kontrolleres, er ikke nådd for
noen av årene. Kontroll med arbeidsgiverne er viktig for å sikre korrekte
grunnlagsdata til bruk i den ordinære ligningen. Lønn er en helt
sentral del av skattefundamentet, og en nedgang i antall stedlige
arbeidsgiverkontroller bidrar til å svekke innsatsen mot økonomisk
kriminalitet.
Finansdepartementet opplyser at nedgangen i antall
stedlige kontroller utført av skatteoppkreverne må ses på bakgrunn
av at innføringen av nytt forvaltningssystem for skatteregnskap/-innkreving
har vært arbeidskrevende. Departementet slutter seg til at utviklingen
på dette området ikke er tilfredsstillende, og ser behovet for at
skatteetaten retter særlig oppmerksomhet mot arbeidsgiverkontrollen.
I de senere årene har det vært en stor økning
i antall utenlandske arbeidstakere/virksomheter. I svarene fra spørreskjemaundersøkelsen
til fylkesskattekontorene ble det blant annet gitt uttrykk for at
skatteetaten, og andre etater, mangler oversikt over omfanget av
utenlandsk arbeidskraft, og at det derfor er vanskelig å styre og
dimensjonere innsatsen. Skattedirektoratet opplyste imidlertid at
det har vært satset på informasjon, at det er etablert et servicesenter
i Oslo, at det er gjennomført flere byggeplasskontroller, og at
det utvikles et eget kontrollprogram på området.
Etablering av skattekrimenheter har vært et satsingsområde
i perioden som undersøkelsen omfatter. Skattekrimenhetene skal på
en tydelig og effektiv måte konsentrere etatens innsats mot alvorlig
og omfattende skatte- og avgiftskriminalitet. Enhetene skal arbeide
med alvorlige saker, dvs. saker som i utgangspunktet skal lede til anmeldelse.
Skattekrimenheten i Oslo har vært operativ fra medio 2004, mens
de øvrige først kom i gang medio 2005. Undersøkelsen viser at for
enkelte fylkesskattekontorer har enhetene hatt en positiv effekt
for kontrollarbeidet, mens det for andre kontorer var for tidlig
å fastslå effektene.
Undersøkelsen viser at beløpene som fylkesskattekontorene
og ligningskontorene har avdekket, når det gjelder både for lite
innberettet merverdiavgift og ikke-innberettede inntekter hos næringsdrivende
og selskaper, har økt i perioden 2004–2007. I 2007 ble det gjennom
de stedlige kontrollene avdekket om lag 980 mill. kroner i for lite
innberettet merverdiavgift, og i underkant av 8 000 mill. kroner
i ikke innberettede inntekter. Det framgår imidlertid at enkeltkontroller
kan gi store utslag i resultatene, og at det i noen av fylkene ble
avdekket mindre beløp i 2007 enn i 2004. Skatteoppkrevernes forslag
til endring av grunnlag for beregning av arbeidsgiveravgift var
forholdsvis stabilt i perioden.
Om lag halvparten av fylkesskattekontorene har ikke
målt om kontrollarbeidet har hatt preventive effekter i løpet av
perioden. Det registreres at Skattedirektoratet mener at etaten
kan bli bedre når det gjelder effektmålinger, og at den fortsatt
er inne i en forsøksfase for denne typen målinger.
Undersøkelsen viser at antall anmeldelser fra skatteetaten
til politi- og påtalemyndighet har gått ned fra 1 333 i 2004 til
1 162 i 2007. Videre framkommer det at om lag en tredel av fylkesskattekontorene
ikke har fulgt anbefalingene i anmeldelsesinstruksen. For skatteetaten
i Oslo medførte dette at om lag 1 400 saker per år ikke ble anmeldt
som forutsatt i instruksen. Manglende ressurser/prioriteringer ved
politidistriktet oppgis som den viktigste årsaken til at lovovertredelser
ikke ble anmeldt i tråd med anmeldelsesinstruksen. Av hensyn til
både likebehandlingsprinsippet og det forebyggende arbeidet mot
økonomisk kriminalitet er det uheldig med ulik praktisering av anmeldelsesinstruksen.
Omorganiseringen av toll- og avgiftsetaten i 2004
hadde som formål å samordne og å få til en bedre ressursutnyttelse,
herunder å frigjøre ressurser til prioriterte kontrolloppgaver.
Virksomhetskontroller er et av etatens viktigste virkemidler for
å avdekke toll- og avgiftsunndragelser.
Undersøkelsen viser at antall virksomhetskontroller
og ressurser som brukes til dette, ikke har økt som forutsatt. For
landet som helhet har også andelen kontrollerte særavgiftspliktige
gått ned fra 19 prosent i 2004 til 13 prosent i 2007. Tilsvarende
har andelen kontrollerte toll- og merverdiavgiftspliktige blitt
redusert fra 1,2 prosent i 2004 til 1,0 prosent i 2007. I en periode
med sterk økonomisk vekst, og hvor behovet for kontroll og oppfølging
av næringslivet har vært stort og økende, stilles det i undersøkelsen
spørsmål om toll- og avgiftsetaten har hatt tilstrekkelig fokus
på virksomhetskontroller.
Finansdepartementet opplyser at det i hovedtrekk
er fornøyd med resultatutviklingen i toll- og avgiftsetatens virksomhetskontroll
og mener at etaten har hatt et tilstrekkelig fokus på området. Det
er stor stabilitet i antallet kontroller per år, mens antallet avdekkede
alvorlige overtredelser har økt betydelig. Ifølge departementet er
det en utfordring å finne den riktige balansen mellom kontrollvolum
og kontrolltype, slik at man kan utnytte tilgjengelige kontrollressurser på
en best mulig måte.
Det framgår også av undersøkelsen at treffprosenten
ved virksomhetskontroller er høy; den var om lag 80 prosent i 2007.
Dette indikerer at risiko- og vesentlighetsvurderingene ved utvelgelse
av kontrollobjekter er rimelig god. Høy treffprosent kan også være
et uttrykk for at det er mange virksomheter som unndrar avgifter.
Det er derfor viktig med et høyt kontrollomfang, både ut fra provenyhensyn
og for å unngå konkurransevridning i forhold til virksomheter som
deklarerer korrekt.
Det framkommer i undersøkelsen at toll- og avgiftsetaten
i begrenset grad har utført målinger av preventive effekter av kontrollarbeidet.
Tollregionene gjennomfører imidlertid enkelte oppfølgingskontroller
hvor det oppdages nye feil hos de avgiftspliktige. I noen grad skyldes
dette at kontrollene dekker andre områder enn ved den første kontrollen,
men ofte blir det avdekket at de toll- og avgiftspliktige gjentar
samme type feil.
Undersøkelsen viser at toll- og avgiftsetaten
anmelder forholdsvis få saker til politiet. I perioden 2004–2007
ble det årlig anmeldt mellom 22 og 38 saker. Med unntak av Tollregion
Oslo og Akershus opplyste alle tollregionene at de anmelder i henhold
til anmeldelsesveilederen. Det framgår også av undersøkelsen at
Tollregion Oslo og Akershus er en av tollregionene som har færrest antall
anmeldelser i perioden 2004–2007. Av hensyn til både likebehandlingsprinsippet
og det forebyggende arbeidet er det uheldig at Tollregion Oslo og
Akershus, som den største tollregionen, har så få anmeldelser.
For å sikre velferdsstatens legitimitet er det
viktig at arbeids- og velferdsetatens utbetalinger er korrekte,
og at det etableres kontrollmekanismer som er egnet til å forhindre
og avdekke misbruk av de støtteordningene etaten forvalter. Avdekking
av trygde- og stønadsmisbruk er derfor prioriterte arbeidsområder
i arbeids- og velferdsetaten. I dette arbeidet benyttes både maskinelle
og manuelle kontroller. I 2007 ble det avdekket i underkant av 400
mill. kroner i feilutbetaling/misbruk av trygde- og stønadsytelser.
Undersøkelsen viser at arbeids- og velferdsetaten
ikke gjennomfører systematiske risiko- og vesentlighetsvurderinger
av trygde- og stønadsmisbruk. Det framgår også at det ikke er fastsatt
målkrav til kontrollarbeidet, og at det er svakheter ved Nav Fylkes
oppfølging av kontrollarbeidet som gjennomføres på lokalt nivå i etaten.
I mer enn halvparten av fylkene var det blant annet ikke etablert
rutiner for å sikre at kontrollveiledninger ble fulgt. Arbeids-
og inkluderingsdepartementet opplyser at etableringen av forvaltningsenheter,
som skal utrede og fatte vedtak i feilutbetalingssaker, vil kunne
gi økt oppmerksomhet på kontroll- og oppfølgingsarbeidet i misbrukssaker.
Ifølge departementet vil dette også kunne bedre kompetansen på området og
føre til en mer effektiv ressursbruk.
Det er også svakheter ved etatens ikt-systemer
i arbeidet med å gjennomføre en effektiv kontroll og oppfølging
med utbetaling av dagpenger, attføring og trygdeytelser. Den største
svakheten skyldes manglende muligheter for kommunikasjon og samordning
mellom saksbehandlersystemene Arena og Infotrygd. Dette øker risikoen for
at organisert misbruk av offentlige stønader ikke avdekkes og forhindres,
og at satsinger innen kontrollarbeidet blir lite målrettet. Arbeids- og
inkluderingsdepartementet opplyser at etaten har tatt i bruk ikt-løsningen
Personkortet, som gir en oversikt over alle rettigheter brukeren
har, og ytelser som brukeren mottar av etaten. Ifølge departementet
er det også under utvikling en systemløsning som skal sikre kommunikasjon
mellom ikt-systemene i etaten. Første leveranse av systemet skal
etter planen komme høsten 2008.
I perioden 2004–2007 har om lag 26 000 saker årlig
vært til vurdering i arbeids- og velferdsetaten som mulige feilutbetalingssaker.
Litt over 80 prosent av disse sakene har ifølge etaten vist seg å
være faktiske feilutbetalingssaker. Undersøkelsen viser at det har
vært en nedgang i antall saker innenfor trygdeområdet som ble vurdert som
mulige feilutbetalingssaker i perioden. Nedgangen i antall saker
var fra om lag 19 600 saker i 2004 til 16 800 saker i 2007. I enkelte fylker
var nedgangen på over 25 prosent i perioden. Å avdekke og forhindre
misbruk av trygdeordninger forutsetter prioritering av saksområdet.
I undersøkelsen stilles det spørsmål om den registrerte nedgangen
er i samsvar med etatens mål om å prioritere avdekking av trygde- og
stønadsmisbruk. Ifølge svarbrevet fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet
er en sentral årsak til nedgangen i antall feilutbetalingssaker
de samlede utfordringene knyttet til drift og omstillingen i etaten.
Undersøkelsen viser for øvrig at det i flere
fylker er til dels betydelige restanser av feilutbetalingssaker
på områdene dagpenger og attføring. Etaten har heller ikke oversikt
over hvor mange av sakene som ikke kan ilegges en reaksjon på grunn
av foreldelse. Mangelfulle saksbehandlingsrutiner i etaten kan føre
til at misbrukssaker ikke blir fulgt opp i tilstrekkelig grad. Arbeids-
og inkluderingsdepartementet opplyser at direktoratet innenfor eksisterende
systemløsninger vil se på mulighetene for å få oversikt over antall
saker som ikke kan ilegges en reaksjon på grunn av foreldelse.
Undersøkelsen viser at arbeids- og velferdsetaten
i liten grad har målt eventuelle preventive effekter av kontrollarbeidet.
Ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet er det ikke gitt systematiserte
føringer for effektberegninger av kontrollarbeidets preventive virkning.
Direktoratet har sett behovet for å få økt fokus på dette temaet,
og tjenestestrategien for kontrollområdet som ble lagt fram i mars
2008, legger derfor opp til økt fokus på preventive tiltak.
I perioden 2004–2007 ble det årlig anmeldt mellom
1 246 og 1 956 saker til politi- og påtalemyndigheten for misbruk
av trygde- og stønadsordninger. Nær 70 prosent av de anmeldte sakene
gjelder misbruk av dagpenger og attføring. I henhold til anmeldelsesinstruksen
for trygdeetaten skal alle tilfeller av forsettlig trygde- og stønadsmisbruk
anmeldes, mens saker med grov uaktsomhet skal vurderes anmeldt. Undersøkelsen
viser at det ikke har vært en enhetlig anmeldelsespraksis i arbeids-
og velferdsetaten. I flere fylker var det fastsatt ulike beløpsgrenser
for anmeldelser, mens det i mange fylker ikke var fastsatt noen
beløpsgrense. Av hensyn til likebehandlingsprinsippet er det uheldig
med ulik praktisering av anmeldelsesinstruksen. Det registreres
at det fra april 2008 er fastsatt nye retningslinjer for anmeldelser
i arbeids- og velferdsetaten, som vil kunne skape en mer enhetlig
anmeldelsespraksis i etaten, og at det er foretatt en sentralisering
av oppgaven til Nav Kontroll og innkreving.
Undersøkelsen viser at flere saker i Nav Helsetjenesteforvaltning
kunne vært anmeldt til politiet dersom det hadde vært tilstrekkelige
ressurser og god nok kompetanse i organisasjonen til riktig oppfølging.
Ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil Nav Helsetjenesteforvaltning
i større grad ta i bruk alvorlige sanksjonsmidler i oppfølgingen
av misbrukssaker.
Det er også påvist svakheter i rutinene for
oppfølging av saker hvor det er begjært påtale, men hvor saken er
henlagt av politiet. Til sammen gjaldt dette 121 saker i 2006 og
140 saker i 2007. Det er ulike oppfatninger i etaten av hvorvidt
det rettslig sett kan ilegges administrative sanksjoner etter en
henleggelse i politiet. Ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet
er dette forholdet ikke eksplisitt regulert i dagens retningslinjer,
og departementet mener derfor at dagpengesaker der domstolene ikke
har ilagt en straffereaksjon, kan være gjenstand for etterfølgende
vurdering av utestengning som administrativ reaksjon. Departementet
opplyser at Arbeids- og velferdsdirektoratet vil oppdatere retningslinjene
i tråd med dette.
I perioden 2004–2007 ble det på landsbasis anmeldt
til sammen 32 592 saker innen økonomisk kriminalitet. Anmeldelsene
omfatter flere typer lovbrudd. Bedrageri og utroskap utgjorde den største
undergruppen, med 36 prosent av det samlede antallet anmeldelser.
Brudd på lignings- og skattebetalingsloven utgjorde den nest største gruppen,
etterfulgt av brudd på regnskapsloven.
Av Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet
framgår det at oppklaringsprosenten for den anmeldte økonomiske
kriminaliteten tradisjonelt har vært, og må forventes å være, høy.
Dette skyldes blant annet at gjerningspersonen i slike saker ofte
er lett identifiserbar. Den gjennomsnittlige oppklaringsprosenten
for årene 2004–2007 varierte mellom 70 og 75 prosent. Den allmennpreventive
effekten av effektiv og kvalitativt god straffeforfølgning er antatt
å være særlig stor når det gjelder økonomisk kriminalitet. Høyere
oppklaringsprosent vil derfor være av betydning i arbeidet med å
forebygge denne kriminaliteten.
Den gjennomsnittlige oppklaringsprosenten i perioden
2004–2007 viser en variasjon mellom politidistriktene på 34 prosentpoeng.
I 2007 hadde Oslo politidistrikt en oppklaringsprosent på 54 prosent
på området økonomisk kriminalitet. Manglende og varierende oppfølging
av anmeldte saker er uheldig ut fra prinsippet om likebehandling.
Politi- og påtalemyndigheten henla i gjennomsnitt
36 prosent av alle avgjorte forhold innen økonomisk kriminalitet
i perioden 2004–2007. Undersøkelsen viser at det i denne perioden
var en variasjon mellom politidistriktene på 34 prosentpoeng i andel
henleggelser av økonomisk kriminalitet.
På landsbasis ble 17 prosent av de ikke oppklarte sakene
innen økonomisk kriminalitet henlagt på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet
i perioden 2004–2007. Andelen henlagte forhold grunnet manglende
saksbehandlingskapasitet økte fra 14 prosent i 2004 til 30 prosent
i 2007. For Oslo politidistrikt økte andelen henleggelser på grunn
av manglende saksbehandlingskapasitet fra 25 til 58 prosent i samme
periode. I tillegg viser undersøkelsen at andelen henleggelser av
de oppklarte forholdene i Oslo økte fra 16 prosent i 2004 til 28
prosent i 2007.
Manglende oppfølging kan innvirke på allmennhetens
tillit til politiet og viljen til å anmelde lovovertredelser, samt
at det kan påvirke enkeltes motivasjon til å utføre økonomisk kriminalitet. Den
mangelfulle oppfølgingen av økonomisk kriminalitet i Oslo politidistrikt
anses særlig uheldig ut fra det høye antall saker i dette politidistriktet.
Ifølge svarbrevet fra Justis- og politidepartementet
er Politidirektoratet enig i at saksfeltet kunne vist noe høyere
oppklaringsprosent. Departementet mener imidlertid at undersøkelsen
ikke gir grunnlag for å trekke de konklusjoner som er gjort i rapporten.
Grunnen til dette er dels at området økonomisk kriminalitet er svært
utfordrende å måle kvantitativt, dels at politiets sakstilfang er
ulikt fra år til år både på landsbasis og mellom politidistrikter.
I svarbrevet fra Justis- og politidepartementet framgår
det også at riksadvokaten advarer mot å trekke for bastante slutninger
om at stor variasjon i oppklaringsprosenten over tid ikke er i tråd med
prinsippet om likebehandling. Også andre faktorer enn politiets
og påtalemyndighetens innsats vil kunne influere sterkt på muligheten for
å oppklare en sak. Men riksadvokaten tilføyer at det store antall
saker som er henlagt av kapasitetsgrunner, de facto kan gi en viss
grad av distriktsvis rettsulikhet.
Ett av tiltakene i handlingsplanen mot økonomisk
kriminalitet var opprettelsen av egne spesialenheter for økonomisk
kriminalitet, økoteam, i alle landets politidistrikter. Undersøkelsen
viser at effektiviteten ved økoteamene varierer over tid og mellom
politidistriktene, og at dette gir seg utslag i de overordnede tallene
for oppfølgingen av økonomisk kriminalitet i politidistriktene.
De viktigste årsakene til manglende stabilitet er personalmessige
utskiftninger ved enkelte økoteam, og at ressurser knyttet til økoteamene
benyttes til etterforskning av annen kriminalitet i politidistriktet.
I undersøkelsen stilles det spørsmål om økoteamene er tilstrekkelig
robuste og avskjermet fra den øvrige etterforskningen i politidistriktene
til at satsingen utgjør et reelt nasjonalt løft for politi- og påtalemyndighetens
innsats mot økonomisk kriminalitet.
Ifølge riksadvokatens merknader til rapporten, tatt
inn i Justis- og politidepartementets svarbrev, er økoteamene sårbare
for personellutskiftninger. Riksadvokaten bemerker at utlån av personell
fra økoteamene til å bistå i andre straffesaker ikke nødvendigvis
er gal bruk av politidistriktets ressurser. Riksadvokaten er kjent
med at personell fra teamene benyttes til finansiell etterforskning
i for eksempel narkotikasaker og for å avklare mulighetene for å inndra
utbytte. Riksadvokaten anser ikke dette som negativt, men har tvert
imot oppfordret til dette. Derimot vil bruk av økoetterforskere
til å fylle vaktlister i ordenstjenesten åpenbart ramme den økonomiske
straffesaksbehandlingen i distriktene og være uheldig.
Det er et sentralt politisk mål at kriminalitet
ikke skal lønne seg. I sentrale styringsdokumenter for perioden
er inndragning av utbyttet av kriminelle handlinger nevnt blant
områdene det skal rettes særlig oppmerksomhet mot. Undersøkelsen
viser at politi- og påtalemyndigheten ifølge Politidirektoratet
og riksadvokaten ikke har lyktes å inkludere inndragning som et
naturlig ledd i etterforskningen av økonomisk kriminalitet. Ut fra
både prinsipielle og preventive hensyn er dette lite tilfredsstillende.
Justis- og politidepartementet opplyser at Politidirektoratet på
oppdrag fra departementet har etablert en arbeidsgruppe som skal
vurdere tiltak som kan øke effektiviteten av inndragning av utbytte
fra straffbare handlinger. Arbeidsgruppen skal avgi rapport innen
utgangen av 2008.
Antall mottatte meldinger om mistenkelige transaksjoner
har økt vesentlig de siste årene, fra om lag 1 300 i 2002 til rundt
7 500 i 2007. Økokrim har gjennom opprettelsen av eget etterforskningsteam
og nye ikt-systemer økt sin kapasitet på mottak og analyse av innkomne
meldinger. Ifølge intervju med Økokrim og sluttrapporten fra Embetsmannsutvalget
mot økonomisk kriminalitet følger politidistriktene i varierende
grad opp det økende antall meldinger om mistenkelige transaksjoner
som oversendes fra Økokrim. Mangelfull oppfølging av denne type
meldinger kan medføre at økonomisk kriminalitet ikke blir etterforsket,
og at ulovlig økonomisk utbytte ikke blir inndratt.
I styringsdokumenter for både skatteetaten,
toll- og avgiftsetaten og arbeids- og velferdsetaten er det pekt
på viktigheten av at etatene samarbeider og samordner sin kontrollvirksomhet
med andre etater. Dette kan omfatte utarbeidelse av felles kontrollplaner,
samordning av kontrollplaner, felles utvelgelse av kontrollobjekter
eller samordnet kontroll. Det er inngått formelle samarbeidsavtaler
på området mellom henholdsvis skatteetaten og toll- og avgiftsetaten
og mellom skatteetaten og den tidligere trygdeetaten. Fra april
2008 trådte det i kraft en samarbeidsavtale mellom skatteetaten
og arbeids- og velferdsetaten.
Det framgår av undersøkelsen at 40–50 prosent av
de regionale enhetene i alle de tre etatene ikke eller i liten grad
utveksler opplysninger automatisk etter fastsatte rutiner. Viktige
hindringer for dette synes å være at ikt-systemene i liten grad legger
til rette for en hensiktsmessig informasjonsutveksling, begrensninger
knyttet til regelverket om taushetsplikt og manglende kunnskap om
de andre etatenes arbeid. Konsekvensene av at opplysninger ikke
blir utvekslet i tilstrekkelig grad mellom etatene, er at viktige
kontrollimpulser for etatene kan gå tapt, og at unndragelser og
misbruk dermed ikke blir avdekket. I perioder med endringer i etatenes
organiseringer, herunder også når etatene får nye medarbeidere, øker
behovet for rutiner på området. I undersøkelsen stilles det derfor
spørsmål om etatene systemmessig burde legge forholdene bedre til rette
for utveksling av kontrollopplysninger mellom etatene.
I forbindelse med utveksling av opplysninger mellom
etatene viser Arbeids- og inkluderingsdepartementet til at arbeids-
og velferdsetatens taushetsplikt per i dag nærmest er absolutt. Utveksling
av opplysninger forutsetter at de nødvendige hjemler er til stede,
og departementet viser til at det i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) er lagt
fram forslag til nye lovhjemler om informasjonsinnhenting og -utveksling.
Etter departementets vurdering legger lovforslaget bedre til rette
for samhandling med andre etater, spesielt når det gjelder informasjonsutveksling.
Undersøkelsen viser at en stor andel av de regionale
enhetene i de tre etatene i liten grad samordner kontrollplaner,
samarbeider om utvelgelse av kontrollobjekter eller deltar i felles
kontroller. Noen av de viktigste årsakene til dette oppgis å være
at etatene har ulike prioriteringer, kontrollstrategier og kontrollmetoder,
og at planleggingen skjer til ulike tidspunkter. Virksomhetenes ressurssituasjon
og krav til egen måloppnåelse gjør det også vanskelig å prioritere
samarbeid om kontrollaktiviteter som ikke er omfattet av etatenes
egne kontrollplaner.
Finansdepartementets inntrykk er at samarbeidet mellom
etatene gjennomgående fungerer godt i praksis. Departementet er
imidlertid enig i at etatenes kontrollaktiviteter i enkelte tilfeller
kan ha større effekt hvis de samordnes, kanskje spesielt på regionalt
nivå. På den annen side er samordnet kontroll ikke synonymt med
effektiv kontroll, da samordning kan ha en kostnad som noen ganger
overgår nytten. Ifølge departementet gjelder dette særlig hvis det
er liten sammenheng mellom de områder som hver etat har sin kontrollmessige
interesse i.
Ifølge Justis- og politidepartementet er det
satt i gang et arbeid med å lage en ny handlingsplan mot økonomisk
kriminalitet. Bedre koordinering av tiltak mellom departementene
og mellom kontrolletatene vil bli vurdert.
Samarbeid mellom politi- og påtalemyndigheten og
øvrige etater er viktig for å avdekke og effektivt rettsforfølge
økonomisk kriminalitet. Av skatteetaten, toll- og avgiftsetaten
og arbeids- og velferdsetaten er det kun førstnevnte etat som har
inngått en formell samarbeidsavtale med politi- og påtalemyndigheten.
Ifølge Skattedirektoratet fungerer samarbeidet med politi- og påtalemyndighet
på det overordnede nivå tilfredsstillende. Møtene på sentralt nivå
har blant annet blitt brukt til å etablere et regionalt samarbeid
mellom etatene, og til å følge opp at det regionale samarbeidet
fungerer tilfredsstillende. Selv om det ikke er formelle samarbeidsavtaler mellom
henholdsvis toll- og avgiftsetaten og politi- og påtalemyndigheten
og mellom arbeids- og velferdsetaten og politi- og påtalemyndigheten,
avholdes det møter mellom de sentralene enhetene i etatene.
Undersøkelsen viser at samarbeidet mellom forvaltningsetatene
(skatteetaten, toll- og avgiftsetaten og arbeids- og velferdsetaten)
og politi- og påtalemyndigheten totalt sett har blitt noe bedre
i perioden 2004–2007. Av undersøkelsen framgår det blant annet at
de fleste politidistriktene i perioden 2004–2007 har deltatt i kontrollaksjoner
med skatteetaten, toll- og avgiftsetaten og arbeids- og velferdsetaten.
Undersøkelsen gir likevel klare indikasjoner på at kapasitetsproblemer
ved flere politidistrikter gjør at samarbeidet ikke fungerer tilfredsstillende.
Dette resulterer både i at færre saker blir anmeldt, og i at anmeldte
saker blir henlagt.
Målsettingen med skatteetatens bistandsrevisorordning
i politiet er å sikre en mer effektiv strafferettslig forfølgning
i skattesaker. Gjennom denne ordningen får politidistriktene tilført
revisor-, regnskaps- og skatterettslig kompetanse. Antall bistandsrevisorer
har økt både i 2006 og 2007, og ordningen er blitt landsdekkende.
Undersøkelsen viser at ordningen gjennomgående gir positive effekter
for oppfølgingen av skatte- og avgiftssaker i politiet.
Undersøkelsen viser at det er store beløpsmessige
variasjoner mellom skatteetaten, toll- og avgiftsetaten og arbeids-
og velferdsetaten i de sakene som anmeldes til politi- og påtalemyndighet.
En av årsakene til dette kan være at etatene har ulike muligheter
for bruk av administrative sanksjoner. Skatteetaten og toll- og avgiftsetaten
har relativt gode administrative sanksjonsmuligheter, mens arbeids-
og velferdsetaten har begrensede sanksjonsmuligheter. Av undersøkelsen
framgår det at Justis- og politidepartementet er i gang med å følge
opp sanksjonsutvalgets utredning om administrative sanksjoner, og
at departementet håper å kunne fremme en proposisjon for Stortinget
våren 2009. Økt og mer ensartet bruk av administrative sanksjoner
kan bidra til å redusere kapasitetsproblemene til politi- og påtalemyndigheten
innen området økonomisk kriminalitet. Finansdepartementet støtter
vurderingen om at sanksjonsutvalgets utredning om administrative sanksjoner
fra 2003 bør følges opp.
Justis- og politidepartementet vil på bakgrunn
av blant annet denne undersøkelsen og den nye handlingsplanen mot
økonomisk kriminalitet, som forventes ferdigstilt i juni 2009, vurdere
hvordan styringsdialogen med Politidirektoratet og samarbeidet med
andre departementer på dette saksfeltet kan videreutvikles og forbedres.
Ifølge Finansdepartementet gir hovedanalyserapporten
en balansert framstilling av et vanskelig og sammensatt område.
Selv om undersøkelsen viser en reduksjon i antall kontroller i skatteetaten
og toll- og avgiftsetaten, mener departementet at kvaliteten på
kontrollene har blitt bedre. I den forbindelse viser departementet
til etableringen av skattekrimenhetene og det økte antallet avdekkede
alvorlige overtredelser i toll- og avgiftsetatens virksomhetskontroll.
I den grad færre kontroller fører til tyngre kontroller og kontroll
av større enheter, behøver ikke en nedgang i antall kontroller være
negativt. Etter departementets oppfatning er det derfor vanskelig
å trekke konklusjoner om hvordan utviklingen av den samlede innsatsen
på området i den aktuelle perioden har vært.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet mener
at rapporten gir et feilaktig bilde når Riksrevisjonen skriver at
innsatsen mot økonomisk kriminalitet ikke er blitt styrket når det
gjelder arbeids- og velferdsetatens innsats mot trygdemisbruk. I
denne sammenheng framhever departementet at det i 2005 ble bevilget
10 mill. kroner til trygdeetatens arbeid med å bekjempe trygdemisbruk.
Disse midlene ble blant annet brukt til å etablere et kontor i Spania.
Departementet mener videre at det ikke er korrekt å kun telle anmeldte
saker og antall kontroller. For å få et mer korrekt bilde av innsatsen
må man også se på størrelsen på de avdekkede sakene. Departementet
understreker også at det er vanskelig å måle de preventive effektene
av omtale av misbrukssaker i medier. Arbeids- og inkluderingsdepartementet
framhever imidlertid at det er forbedringsmuligheter i etatens innsats
mot økonomisk kriminalitet, og det vil framover ha dialog med Arbeids-
og velferdsdirektoratet om tiltak innenfor arbeidet med kontroll
av ytelsesordningene.
Undersøkelsen viser at omfanget av kontroller for
blant annet å avdekke økonomisk kriminalitet i skatteetaten, toll-
og avgiftsetaten og arbeids- og velferdsetaten har vært om lag uendret eller
blitt redusert i perioden 2004–2007. Samtidig har andelen oppklarte
saker på området økonomisk kriminalitet i politi- og påtalemyndigheten
vært stabil, mens andelen saker som er henlagt av kapasitetsmessige
grunner, har økt. Riksrevisjonen er enig med departementene i at det
er vanskelig å vurdere den totale innsatsen mot økonomisk kriminalitet
i den enkelte etat i perioden. Riksrevisjonen er innforstått med
at den totale innsatsen mot økonomisk kriminalitet er avhengig av
flere forhold enn antall kontroller og andel oppklarte og henlagte
saker, blant annet type kontroller, størrelse på kontroller, avdekkede
beløp og preventiv effekt gjennom medieomtale. Riksrevisjonen vil
likevel understreke at høyere kontrollomfang og oppklaring er viktig
for å styrke både forebygging og avdekking av økonomisk kriminalitet.
Riksrevisjonen mener derfor at undersøkelsen gir grunnlag for å
stille spørsmål om Stortingets forutsetninger om økt innsats på
området er nådd.
Det er også store variasjoner i oppklaringsprosenten
mellom de enkelte politidistriktene. Det er lite tilfredsstillende
at oppklaringsprosenten varierer så vidt mye mellom politidistriktene,
og at andel henleggelser på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet
har økt vesentlig i perioden. Riksrevisjonen registrerer at riksadvokaten
mener at det store antall saker som er henlagt av kapasitetsgrunner,
kan gi en viss grad av distriktsvis rettsulikhet. Etter Riksrevisjonens
vurdering kan manglende oppfølging også innvirke på allmennhetens
tillit til politiet og viljen til å anmelde lovovertredelser. Det
kan også påvirke viljen til å utføre økonomisk kriminalitet. Det
er særlig uheldig at Oslo politidistrikt, som behandlet nesten 25
prosent av det totale antallet saker med økonomisk kriminalitet,
henla nærmere 50 prosent av sakene i perioden 2004–2007.
Politi- og påtalemyndigheten har ikke lyktes med
å inkludere inndragning som et naturlig ledd i etterforskningen
av økonomisk kriminalitet. Dette anses som lite tilfredsstillende. Riksrevisjonen
registrerer at Politidirektoratet på oppdrag fra departementet har
etablert en arbeidsgruppe som skal vurdere tiltak som kan øke effektiviteten
av inndragning av utbytte fra straffbare handlinger.
Skatteetatens kontrollaktiviteter bidrar til
å avdekke store beløp i skatte- og avgiftsunndragelser og har i
tillegg en viktig preventiv effekt. Bokettersyn er et av de viktigste
virkemidlene mot skatte- og avgiftskriminalitet. Antall og andel
bokettersyn i perioden 2004–2007 har gått ned. Det er i tillegg
store variasjoner mellom fylkene når det gjelder kravene til andelen
som skal kontrolleres. Resultatkravene er i stor grad basert på
tidligere resultater, ressurser og kompetanse i fylkene. Det er
uheldig at resultatkravene ikke i større grad er basert på risiko-
og vesentlighetsvurderinger, og Riksrevisjonen ser positivt på at
Finansdepartementet vil følge opp dette i styringsdialogen med Skattedirektoratet.
Virksomhetskontroller i toll- og avgiftsetaten
er et av de viktigste virkemidlene for å avdekke toll- og avgiftsunndragelser.
Toll- og avgiftsetaten har ikke nådd målet om å styrke virksomhetskontrollen,
som var en av forutsetningene ved omorganiseringen i 2004. Andel
kontrollerte toll- og avgiftspliktige i virksomhetskontrollen var
lavere i 2007 enn i 2004, samtidig som ressursbruken til virksomhetskontrollen
har gått noe ned. Riksrevisjonen registrerer at Finansdepartementet
i hovedtrekk er fornøyd med resultatutviklingen i etatens virksomhetskontroll,
og mener at etaten har hatt et tilstrekkelig fokus på området. I
en periode med sterk økonomisk vekst, og hvor behovet for kontroll
og oppfølging av næringslivet har vært stort og økende, vil Riksrevisjonen
likevel stille spørsmål om toll- og avgiftsetaten har hatt tilstrekkelig
oppmerksomhet på området.
Det var en nedgang i antall saker som ble vurdert som
mulige feilutbetalingssaker innenfor trygdeområdet, i perioden 2004–2007.
Avdekking av misbruk av trygdeordninger forutsetter høy oppmerksomhet
og prioritering av saksområdet. Riksrevisjonen stiller spørsmål
om den registrerte nedgangen er i samsvar med etatens mål om å prioritere
avdekking av trygde- og stønadsmisbruk.
En stor andel av de regionale enhetene i skatteetaten,
toll- og avgiftsetaten og arbeids- og velferdsetaten samordner i
liten grad kontrollaktiviteter og utveksler i liten grad opplysninger automatisk
etter fastsatte rutiner. Konsekvensene er at viktige kontrollopplysninger kan
gå tapt, og at unndragelser og misbruk dermed ikke blir avdekket.
Riksrevisjonen vil peke på at manglende samordning bidrar til å svekke
Stortingets mål om økt innsats mot økonomisk kriminalitet.
I både skatteetaten, toll- og avgiftsetaten
og arbeids- og velferdsetaten er det gitt sentrale instrukser og
veiledninger for hvilke lovovertredelser som skal anmeldes til politi-
og påtalemyndigheten. Det er betydelige variasjoner mellom lokale
enheter i samme etat for hvilke overtredelser som blir anmeldt,
og også hvilke beløpsgrenser som utløser anmeldelser. Det er lite
tilfredsstillende at alvorlige lovovertredelser ikke blir behandlet
likt i forskjellige deler av landet. Riksrevisjonen har i denne
forbindelse merket seg at det er fastsatt nye retningslinjer for anmeldelser
i arbeids- og velferdsetaten fra april 2008, og at arbeidet med
anmeldelser er sentralisert til Nav Kontroll og innkreving.
Det er også uheldig at det er store beløpsmessige variasjoner
mellom skatteetaten, toll- og avgiftsetaten og arbeids- og velferdsetaten
i de sakene som anmeldes til politi- og påtalemyndigheten. En av
årsakene til slike variasjoner kan være at etatene har ulike muligheter
for bruk av administrative sanksjoner. Riksrevisjonen ser det derfor
som viktig at sanksjonsutvalgets utredning om administrative sanksjoner
av 2003 blir fulgt opp av Justis- og politidepartementet. Økt og mer
ensartet bruk av administrative sanksjoner kan bidra til å redusere
kapasitetsproblemene til politi- og påtalemyndigheten på området
økonomisk kriminalitet. Dette kan bidra til å styrke myndighetenes
innsats på området, slik Stortinget har forutsatt.
Saken har vært forelagt Justis- og politidepartementet,
Finansdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet i brev
av 27. august 2008.
Statsråden har i brev 12. september 2008 svart:
"(…)
Det er etter min oppfatning viktig
å understreke at avdekking av økonomisk kriminalitet ofte er vanskelig,
og at avdekking og etterforsking av særlig større saker kan være
svært komplisert og kreve betydelige ressurser. Når det i rapporten heter
at gjerningspersonen i økonomiske saker ofte er lett identifiserbar,
er jeg redd dette feilaktig kan forstås slik at etterforsking av
økonomisk kriminalitet gjennomgående ikke er så vanskelig. I mange
saker er det vanskelig å finne gjerningspersonen. For eksempel når gjerningspersonene,
ofte i den hensikt å dekke sine spor, bruker transaksjoner over
landegrenser, bruker skatteparadiser, kompliserte selskapsstrukturer,
stråmenn, etc. kan identifisering av gjerningsmannen være svært
krevende.
I likhet med Riksrevisjonen er jeg bekymret
over at utbytte fra økonomisk kriminalitet ikke inndras i større
grad enn i dag. Politidirektoratet har, i samråd med Riksadvokaten
og på oppdrag fra Justisdepartementet, nedsatt en arbeidsgruppe som
skal vurdere hva som kan gjøres for at vinning fra kriminalitet
inndras i vesentlig større grad enn tilfelle er i dag. Denne arbeidsgruppen består
at representanter for Riksadvokaten, Økokrim, Politidirektoratet
og sentrale politidistrikter, og at fristen for å avlevere rapport
er utgangen av 2008. Jeg er meget opptatt av dette arbeidet og vil
følge saken nøye.
Jeg er enig i at det kan være uheldig
ut fra likhetsbetraktninger dersom variasjoner mellom politidistriktene
gjenspeiler en ulik behandling av saker om økonomisk kriminalitet.
Jeg viser i den forbindelse til at Riksadvokaten advarer mot å trekke
for bastante konklusjoner basert på statistikk fra politidistrikter
der en rekke andre faktorer kan spille inn. Jeg ønsker i denne sammenheng
å presisere at Regjeringen vil arbeide videre for at saker ikke
henlegges pga manglende kapasitet. I forhold til antall saker og
ulike terskler distriktsvis for anmeldelser innenfor området økonomisk
kriminalitet, har jeg grunn til å tro at det videre arbeidet med
Sanksjonsutvalgets innstilling vil bidra til å rette opp dette.
Avslutningsvis
vil jeg benytte anledningen til å understreke at rapporten vil bli
brukt aktivt i det nylig igangsatte arbeidet med en ny handlingsplan
mot økonomisk kriminalitet."
Finansministeren har i brev 12. september 2008 svart:
"(…)
Riksrevisjonen sier seg enig med
departementene i at det er vanskelig å vurdere den totale innsatsen
mot økonomisk kriminalitet i den enkelte etat i undersøkelsesperioden
(2004–2007), og at denne innsatsen er avhengig av flere forhold
ved etatenes kontrollarbeid. Riksrevisjonen framhever fem ulike
forhold (variabler) av relevans for skatteetaten og toll- og avgiftsetaten, men
reduserer sin konkluderende vurdering til kun å omhandle ett forhold
(kontrollomfang). Derfor blir det vanskelig å konkludere med at Riksrevisjonens
undersøkelse gir grunnlag for å stille spørsmål om Stortingets forutsetninger
om økt innsats på dette området er nådd for disse etatenes vedkommende.
Riksrevisjonen
peker på at manglende samordning mellom de aktuelle etatene bidrar
til å svekke mulighetene til å innfri Stortingets forutsetninger
om økt innsats i kampen mot økonomisk kriminalitet. Jeg er bare
delvis enig i dette, og vil vise til at det har vært flere betydningsfulle
fellesaksjoner de senere årene. Graden av samordning er imidlertid
begrenset av at etatene har ulike IKT-systemer, omgås taushetsbelagte
opplysninger og har ulike kontrollinteresser. Nytten ved samordning
må derfor veies mot kostnadene.
Riksrevisjonens undersøkelse
avdekker relativt marginale variasjoner i aktivitetsnivået i både skatteetatens
og toll- og avgiftsetatens kontrollarbeid i undersøkelsesperioden.
Samtidig har kvalitetsnivået i perioden økt gjennom etablering av
regionale skattekrimenheter i skatteetaten og oppnåelse av høyere
treffprosent i toll- og avgiftsetatens virksomhetskontroll.
Riksrevisjonens
undersøkelse peker imidlertid på forhold som gir grunn til bekymring,
nemlig at det var store variasjoner mellom lokale enheter i samme
etat for hvilke overtredelser som ble anmeldt og for hvilke beløpsgrenser
som utløste anmeldelser. Dette innebærer blant annet brudd på krav
til likebehandling, noe Finansdepartementet vil motvirke gjennom
oppfølging i styringsdialogen med etatene.
Avslutningsvis
vil jeg understreke at Riksrevisjonens undersøkelse dreier seg om
et viktig politikkområde, der utviklingen de senere årene klart byr
på økende utfordringer for myndighetene og hvor det er behov for
økt innsats. Dette er bakgrunnen for styrkingen av skatteetatens
budsjett i forbindelse med Revidert Nasjonalbudsjett 2008. I Regjeringens
arbeid med budsjettet for 2009 er behovet for en ytterligere satsing
på arbeidet mot skatte- og avgiftsmunndragelser en av de sentrale
vurderinger."
Statsråden har i brev 12. september 2008 svart:
"(…)
Jeg har merket meg at Riksrevisjonen
finner at Arbeids- og velferdsetaten ikke gjennomfører systematiske
risiko- og vesentlighetsvurderinger av trygde- og stønadsmisbruk,
og at det er svakheter ved etatens ikt-systemer i arbeidet med å gjennomføre
en effektiv kontroll og oppfølging med enkelte utbetalinger. Videre
er det registrert at etaten har restanser av feilutbetalingssaker
på enkelte områder, og at det ikke foreligger en enhetlig anmeldelsespraksis.
Dette er forhold som vil bli tatt opp med direktoratet.
Jeg
har videre konstatert at etaten i liten grad har målt eventuelle
preventive effekter av kontrollarbeidet. I den forbindelse må det
påpekes at det kan være vanskelig å avdekke presise effekter fordi
mange faktorer kan påvirke forholdet.
Jeg vil påpeke
at etter intensiveringen av arbeidet mot trygdemisbruk i 2001 er
tallet på anmeldte personer nesten tredoblet. Etter departementets
mening er dette en indikasjon på økt innsats i kampen mot trygdemisbruk.
Det vises også til foreslåtte tiltak mot trygdemisbruk i Ot.prp.
nr. 76 (2007-2008).
Riksrevisjonens rapport må ses
i lys av at Arbeids- og velferdsetaten har vært i en omfattende omstillingsperiode
siden 2006 som følge av NAV-reformen, og at denne omstillingsperioden vil
vare til 2010.
Det vises for øvrig til departementets
utfyllende kommentarer til hovedanalyserapporten i vårt brev av
5.8.2008."
Økonomisk kriminalitet påfører samfunnet betydelige
omkostninger, og Stortinget har forutsatt at myndighetenes innsats
mot økonomisk kriminalitet skal styrkes.
Riksrevisjonens undersøkelse har omfattet skatteetatens,
toll- og avgiftsetatens, arbeids- og velferdsetatens og politi-
og påtalemyndighetens innsats på området. Undersøkelsen har vist
at det er et forbedringspotensial både når det gjelder kontrollomfang
og samordning av kontrollaktiviteter, og at politi- og påtalemyndigheten
utgjør en flaskehals i oppfølgingen av anmeldte saker.
Andelen henleggelser på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet
har økt vesentlig i perioden 2004–2007, og det er store variasjoner
i oppklaringsprosenten mellom politidistriktene på området økonomisk
kriminalitet. I Oslo politidistrikt er andelen saker som er henlagt
av kapasitetsmessige grunner spesielt stor. Riksrevisjonen forutsetter
at Regjeringen vil arbeide videre for at saker ikke henlegges på
grunn av manglende kapasitet. Riksrevisjonen vil peke på at mangelfull
oppfølging av anmeldte saker kan virke negativt inn på viljen til
å anmelde straffbare forhold og den enkeltes insentiver til å begå
lovbrudd på dette området. Riksrevisjonen ser for øvrig positivt
på at Justis- og politidepartementet vil følge nøye opp arbeidet
for en mer effektiv inndragning av utbytte fra økonomisk kriminalitet.
Andelen virksomheter hvor skatteetaten og toll- og
avgiftsetaten har gjennomført bokettersyn og virksomhetskontroller,
har gått ned i perioden 2004–2007. Da bokettersyn og virksomhetskontroller
er sentrale virkemidler i disse etatenes arbeid mot skatte-, toll-
og avgiftskriminalitet, mener Riksrevisjonen det er grunnlag for
å stille spørsmål om innsatsen mot økonomisk kriminalitet har økt
som forutsatt for disse to etatene.
Riksrevisjonens undersøkelse viser også at det
er store variasjoner mellom de regionale enhetene i henholdsvis
skatteetatens, toll- og avgiftsetatens og arbeids- og velferdsetatens
kontrollarbeid, og hvordan enhetene i etatene følger opp saker med skatte-
og avgiftsunndragelser og trygdemisbruk. Riksrevisjonen ser det
som viktig at departementene i styringsdialogen følger opp de underliggende
etaters anmeldelsespraksis.
Riksrevisjonen har for øvrig merket seg at utfordringer
i forbindelse med omorganiseringer i skatteetaten og arbeids- og
velferdsetaten har svekket kontrollarbeidet, og vil følge utviklingen
på området.
Økt internasjonalisering og arbeidsinnvandring
i årene framover forventes å gi økte utfordringer i innsatsen mot
økonomisk kriminalitet. Det er derfor viktig at myndighetene prioriterer
innsatsen på dette området. Mer ensartet bruk av sanksjoner og bedre
samordning av departementene og etatenes innsats vil kunne gi en
mer effektiv bekjempelse av denne formen for kriminalitet. Riksrevisjonen
ser i denne forbindelse positivt på Justis- og politidepartementets
pågående oppfølging av sanksjonsutvalgets utredning om administrative
sanksjoner, og at det arbeides med en ny handlingsplan mot økonomisk
kriminalitet hvor bedre koordinering mellom departementene og mellom
kontrolletatene skal vurderes.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Svein Roald Hansen, Synnøve Brenden Klemetrud og Ivar Skulstad, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingvild
Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet,
Rune J. Skjælaaen, har merket seg at formålet med undersøkelsen
har vært å kartlegge og vurdere myndighetenes innsats mot økonomisk
kriminalitet. Riksrevisjonen har gjennomgått innsatsen på dette
feltet i skatteetaten, toll- og avgiftsetaten, arbeids- og velferdsetaten
og hos politi- og påtalemyndigheten. Det er brukt data for perioden
2004–2007.
Komiteen vil understreke at en
effektiv bekjempelse av økonomisk kriminalitet er viktig både av
allmennpreventive hensyn og for tilliten til politiet, påtalemyndigheten
og domstolene. Økonomisk kriminalitet kan ramme enkeltmennesker
direkte. Vanligvis er det imidlertid selskapsinteresser, ideelle
eller offentlige interesser som blir skadelidende. Det antas at
skatter og avgifter som unndras fellesskapet beløper seg til tosifrede
milliardbeløp hvert år.
Komiteen vil peke på at avdekking
av økonomisk kriminalitet både er avhengig av politiets egeninnsats
og innsatsen til kontrolletatene. Det er derfor av stor betydning
at også kontrollorganene har kompetanse og materielle og økonomiske
ressurser som gjør det mulig å utføre en kvalitativ tilsyns- og
kontrollvirksomhet.
Komiteen viser til at på landsbasis
har antall stedlige kontroller pr. år utført av skatte- og avgiftsetaten
vært forholdsvis stabilt i perioden 2004 til 2007. Fordelingen mellom
de ulike kontrolltypene har imidlertid endret seg. Komiteen mener
det er urovekkende at antall og andel bokettersyn er gått ned i
perioden. Bokettersyn er et av de viktigste virkemidlene mot skatte-
og avgiftskriminalitet. Det er heller ikke tilfredsstillende at
den stedlige arbeidsgiverkontrollen utført av de kommunale skatteoppkreverne
har gått ned. Det landsdekkende resultatkravet om at 5 prosten av
arbeidsgiverne skal kontrolleres, er ikke oppnådd noen av årene.
Komiteen har merket seg at det
er store variasjoner mellom fylkene når det gjelder kravene til, og
den faktiske andelen av næringsdrivende og selskaper som kontrolleres.
I 2007 varierte resultatkravene til antall kontrollerte fra 0,6
prosent i Oslo til 7,4 prosent i Finnmark. Komiteen stiller
spørsmål ved begrunnelsen for så store variasjoner i resultatkravene
fylkene imellom, og mener departementet må vurdere om resultatkravene
i større grad bør være basert på risiko- og vesentlighetsvurderinger,
slik Riksrevisjonen stiller spørsmål om.
Komiteen har videre merket seg
nedgangen i antall anmeldelser i perioden og at en tredjedel av
fylkesskattekontorene ikke har fulgt anbefalingene i anmeldelsesinstruksen.
For skatteetaten i Oslo medførte dette at om lag 1 400 saker pr.
år ikke ble anmeldt som forutsatt i instruksen. Manglende ressurser/prioriteringer
ved politidistriktet oppgis som den viktigste årsaken. Dette er
en svært uheldig utvikling som det er nødvendig at Regjeringen griper
fatt i.
Komiteen viser til at omorganiseringen
av toll- og avgiftsetaten i 2004 blant annet skulle bidra til å
frigjøre ressurser til prioriterte kontrolloppgaver. Det er derfor
urovekkende at undersøkelsen viser at antall virksomhetskontroller
og ressurser som brukes til dette, ikke har økt som forutsatt. Det
er også variasjoner i antall kontroller av ulike typer virksomheter
og det er variasjoner mellom tollregionene. Også på dette området
anmelder Oslo og Akershus færre virksomheter enn veilederen skulle
tilsi. Det synes ikke logisk at landets største tollregion er en
av de regioner som har færrest anmeldelser. Komiteen mener
dette også er forhold departementet må se nærmere på.
Komiteen har merket seg at undersøkelsen
viser at arbeids- og velferdsetaten ikke gjennomfører systematiske
risiko- og vesentlighetsvurderinger av trygde- og stønadsmisbruk.
Det er ikke fastsatt målkrav til kontrollarbeidet og det er svakheter
ved Nav Fylkes oppfølging av det lokale kontrollarbeidet. Det er
også svakheter ved ikt-systemene som vanskeliggjør et effektivt
kontrollarbeid. Komiteen forventer at nye ikt-løsninger
som er tatt i bruk, vil gi forbedringer.
Komiteen viser til at det i flere
fylker er til dels betydelige restanser av feilutbetalinger på områdene
dagpenger og attføring og at etaten ikke har oversikt over hvor
mange av sakene som er foreldet. Undersøkelsen viser også at det
ikke har vært en enhetlig anmeldelsespraksis i arbeids- og velferdsetaten.
Flere fylker har ulike beløpsgrenser for anmeldelser og noen har
ikke fastsatt noen beløpsgrense. Komiteen har merket
seg at det nå er vedtatt nye retningslinjer for anmeldelser i etaten
og at oppgaven er sentralisert. Komiteen regner med
at det vil føre til en mer enhetlig praksis.
Komiteen har merket seg at straffeforfølging av
økonomisk kriminalitet har vært relativt stabil i perioden 2004–2007.
Oppklaringsprosenten varierer sterkt mellom politidistriktene. Oslo
og Follo har lavest oppklaringsprosent. Undersøkelsen viser også
at 17 prosent av de ikke oppklarte sakene ble henlagt på grunn av manglende
saksbehandlingskapasitet i perioden, og at dette gjaldt 30 prosent
av sakene i 2007. Komiteen vil understreke at dette
tyder på at økonomisk kriminalitet er blitt lavere prioritert enn
forutsatt i handlingsplanen, og at ressursene i politi- og påtalemyndighetene
må styrkes på dette området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser det som alvorlig at Oslos politietat ser ut
til å ha lavest oppklaringsprosent, og ber spesielt om at hovedstaden
får økte ressurser på dette området og at departementet ser spesielt
på effektiviteten i Oslos politietat.
Komiteen vil peke
på at undersøkelsen viser at samhandlingen mellom de tre kontrolletatene som
er med i undersøkelsen, ikke er god nok. Utveksling av informasjon
etatene imellom der det er mistanke om ulovligheter, trenger å bli
bedre. Lovendringer om utveksling og innhenting av informasjon,
som nylig er vedtatt i Stortinget, vil gi etatene bedre muligheter
for samhandling. Komiteen forutsetter at nødvendig
personvernhensyn ivaretas i denne sammenheng.
Komiteen har merket seg at etatene
har ulike muligheter for administrative sanksjoner og at det kan
være en av årsakene til de store beløpsmessige variasjonene mellom
etatene når det gjelder saker som anmeldes. Komiteen forventer
at økt og mer ensartet bruk av administrative sanksjoner vil bli
fulgt opp ved behandlingen av sanksjonsutvalgets innstilling.
Komiteen har videre merket seg
at politi- og påtalemyndigheten ikke har lyktes med å inkludere
inndragning som et naturlig ledd i etterforskningen av økonomisk
kriminalitet. Komiteen regner med at arbeidsgruppen
som er etablert for å vurdere tiltak som kan øke effektiviteten
på dette området, vil fremme forslag som vil gi forbedringer.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
konkluderer med at undersøkelsen har vist at det er et forbedringspotensial
både når det gjelder kontrollomfang og samordning av kontrollaktiviteter,
og at politi- og påtalemyndigheten utgjør en flaskehals i oppfølgingen
av anmeldte saker.
Komiteen vil peke på at det har
vært et mål å forebygge og å redusere den økonomiske kriminaliteten,
og å øke innsatsen i dette arbeidet. Den økonomiske kriminaliteten
har stadig også blitt mer internasjonalisert og organisert. Det
er viktig at Regjeringen nå tar fatt i de forhold undersøkelsen
viser, og forsterker arbeidet med å bekjempe økonomisk kriminalitet
både innenlands og på tvers av landegrensene.
Komiteen har forståelse for at
omlegginger og omstillinger både i skatteetaten og arbeids- og velferdsetaten
kan ha hatt betydning også for aktiviteten i arbeidet mot økonomisk
kriminalitet i de årene som har vært undersøkt. Komiteen mener
derfor det kan være aktuelt med en ny undersøkelse om noen år når
omstillingene bl.a. i tilknytning til Nav-reformen har fått virket
noen tid.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument nr. 3:3 (2008–2009) – om Riksrevisjonens
undersøkelse av myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet
– vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 17. februar 2009
Lodve Solholm |
Ola T. Lånke |
leder |
ordfører |