Norge og Island undertegnet 3. november 2008 en
avtale vedrørende grenseoverskridende hydrokarbonforekomster. Avtalen
regulerer utvinning av grenseoverskridende petroleumsforekomster
i havområdene mellom Island og Jan Mayen og vil gjelde for hele delelinjen
mellom norsk og islandsk kontinentalsokkel. Regjeringen anser avtalen
for å være av særlig viktighet slik at Stortingets samtykke til inngåelse
er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd.
Bakgrunnen for avtalen er at islandske myndigheter
20. mars 2007 informerte norske myndigheter om at de hadde til hensikt
å utlyse arealer for leting og utvinning av hydrokarboner i den
nordøstlige delen av Islands kontinentalsokkel. Som følge av disse
planene ble det enighet om å komme frem til en avtale mellom Norge
og Island om eventuelle grenseoverskridende hydrokarbonforekomster.
Avtalen bygger på Overenskomsten mellom Norge
og Island om kontinentalsokkelen i området mellom Island og Jan
Mayen av 22. oktober 1981 som fastsatte delelinjen mellom partenes respektive
kontinentalsokler innenfor 200 nautiske mil fra kystene i dette
området. Overenskomsten inneholder særlige regler for eventuell undersøkelse
og utnyttelse av hydrokarbonforekomster i et nærmere angitt område
av kontinentalsokkelen mellom Island og Jan Mayen ("samarbeidsområdet").
Dersom en av partene iverksetter hydrokarbonvirksomhet i sin del
av samarbeidsområdet, har den andre parten ifølge Overenskomsten
adgang til å delta med en andel på 25 pst.
Ved tilleggsprotokoll av 11. november 1997 med
Island ble kontinentalsokkelgrensen helt fram til Danmark/Grønlands
sokkel fastlagt. Videre er grenselinjen for kontinentalsokkelen utenfor
200 nautiske mil i havområdet mellom Jan Mayen, fastlands-Norge
og Island forespeilet i forhandlingsprotokoll av 20. september 2006
med Island og Danmark/Færøyene, i påvente av avklaringer i regi
av Kommisjonen om kontinentalsokkelens yttergrenser, som er nedsatt
med hjemmel i FNs havrettskonvensjon.
Norge har tidligere inngått en rekke slike avtaler, særlig
for Nordsjøen. Avtalen med Island bygger på og videreutvikler prinsippene
nedfelt i disse avtalene. Den er i tråd med etablert folkerettslig praksis
og legger opp til at hele det grenseoverskridende feltet skal utnyttes
som en enhet, noe som er ressursmessig hensiktsmessig.
Regjeringen legger vekt på at den fremforhandlede
avtaleteksten gjenspeiler moderne statspraksis og etablerte prinsipper
samtidig som den videreutvikler og presiserer disse. Avtalens bestemmelser
er mer detaljerte og presise enn i tidligere avtaler. Dette gir
etter Regjeringens syn en større grad av forutsigbarhet både for
myndighetene og for kommersielle aktører i fremtiden. Regjeringen
mener videre at avtalen danner et godt grunnlag for senere forhandlinger om
grenseoverskridende hydrokarbonforekomster med andre stater.
Avtalens fortale viser til Overenskomsten fra 1981
og andre relevante avtaler.
Art. 1 bestemmer at ingen av partene kan iverksette
utvinning av grenseoverskridende hydrokarbonfelt uten at det er
oppnådd enighet mellom partene om hvordan utvinningen av feltet
skal foregå.
Art. 2 gir regler for det tilfelle at en part
hevder at et hydrokarbonfelt som skal utvinnes er grenseoverskridende.
Partene skal i så fall diskutere problemstillingen, og den part
som hevder at feltet er grenseoverskridende skal fremlegge dokumentasjon
på dette. Dersom en under drøftelsene kommer frem til at feltet
er grenseoverskridende, skal det inngås en unitiseringsavtale som
nærmere regulerer den felles fordeling og utnyttelse av dette feltet.
I art. 3 gis det en ikke-uttømmende liste over
bestemmelser som en slik unitiseringsavtale skal inneholde, herunder
regler vedrørende informasjonsutveksling, nødvendige tillatelser,
helse-, miljø- og sikkerhetstiltak samt innholdet i en fellesoperatøravtale.
Art. 4 pålegger partene å løse enhver form for uenighet
raskest mulig. Dersom partene ikke kommer til enighet gjennom forhandlinger,
skal tvisten forelegges en ad hoc voldgiftsdomstol sammensatt etter
nærmere bestemte kriterier, jf. art. 5. Dersom partene ikke oppnår
enighet om fordelingen av et felt pålegger art. 6 dem å oppnevne
en uavhengig ekspert som skal treffe en bindende avgjørelse om fordelingen
av feltet.
I art. 7 gis begge parter mulighet til å be
om en gjennomgang av fordelingen av et unitisert felt etter hydrokarbonutvinning
fra feltet. Anmodninger om reallokering av felt må baseres på substansiell
og ny geologisk informasjon.
Etter art. 8 skal reglene i art. 2–7 gis anvendelse så
langt de passer på alle hydrokarbonforekomster som overskrider en
eller flere av grenselinjene fastsatt i art. 2 i Overenskomsten
fra 1981. Opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om et felt
overskrider nevnte grenselinjer skal samles inn og gjøres tilgjengelig
for den annen part uten ugrunnet opphold.
Art. 9 presiserer at avtalen ikke vil prejudisere
de respektive parters holdning med hensyn til spørsmål som ikke
reguleres av denne avtalen. Dette innebærer at partenes syn på andre
folkerettslige spørsmål ikke berøres av avtalen.
Art. 10 fastsetter avtalens ikrafttredelse til
det tidspunkt partene skriftlig har meddelt hverandre at de nødvendige
interne prosedyrer er fullført.
Avtalen inngås på norsk, islandsk og engelsk, hvorav
den engelske teksten har forrang.
Avtalen inneholder ingen bestemmelser om hvor lenge
den skal gjelde. Den inneholder heller ingen bestemmelser om oppsigelse.
I samsvar med folkerettens regler forutsettes den å være i kraft på
ubestemt tid.
Avtalen nødvendiggjør ikke lov- eller forskriftsendringer.
Inngåelse av avtalen vil ikke medføre nevneverdige
økonomiske eller administrative konsekvenser.