Stortingsrepresentantene Solveig Horne og Jan Arild
Ellingsen fremmet 24. februar 2009 følgende forslag:
"1. Gjennomgå det nasjonale
beskyttelsesprogrammet slik at terskel for innvilgelse av fiktiv identitet
senkes.
2. Opprette en offentlig instans med spesialister for
å ivareta personer som lever på skjult adresse og med fiktiv identitet.
3. Gjennomgå myndighetenes metoder for
å skjule personer og sikre at vernet deres er godt nok.
4. Utvide vitnebeskyttelsesprogrammet til
også å gjelde saker i nordisk sammenheng."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Thomas Breen, fung. leder Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo, fra
Fremskrittspartiet, Knut Werner Hansen, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne
og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, viser
til representantforslaget i Dokument nr. 8:45 (2008–2009). Komiteen mener
det er viktig å se på hvordan en best mulig kan hjelpe personer
som utsettes for vold og trusler på en slik måte at de føler seg trygge.
Komiteen er kjent med at en i
Norge i dag har ulike nivåer for oppfølging og beskyttelse for disse
personene. Komiteen mener det som utgangspunkt bør
benyttes tiltak som gir god nok sikkerhet på lavest mulig nivå.
Komiteen mener likevel at i arbeidet
for å øke tryggheten for ofre for vold og trusler, særlig i saker
om vold i nære relasjoner, er det behov for forsterkede virkemidler.
Disse virkemidlene bør i større grad rettes inn mot å innskrenke
trusselutøverens, og ikke den truedes, bevegelsesfrihet. Typisk
vil dette dreie seg om besøksforbud og bruk av elektronisk merking
(omvendt voldsalarm). Dette er tiltak justisdepartementet nå jobber
aktivt med.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at for mennesker som lever i skjul, fører
livet med fiktiv identitet og skjult bostedsadresse til en stor
tilleggsbelastning. De personer som lever i skjul har ofte blitt, eller
står i fare for å bli, utsatt for alvorlig kriminalitet. Ofrene
i slike saker føler selve tilværelsen med skjult identitet eller
andre beskyttelsestiltak som en heldagsjobb i seg selv. Dette illustrerer
hvilken skjebne disse ofrene er stilt overfor. Disse medlemmer vil
påpeke at i mange tilfeller opplever de som har skjult adresse at
vernet deres er for dårlig, slik at overgriperen klarer å finne
dem. Disse medlemmer mener dette er uakseptabelt
og viser hvor viktig det er å ivareta ofrenes vern godt nok.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
mener fiktiv identitet er svært omfattende for den det gjelder,
som da må bryte fullstendig med sitt tidligere liv. Siden Norge
er et lite land, medfører det ofte at de må flytte utenlands.
Flertallet mener at fiktiv identitet
som beskyttelsestiltak reiser en rekke problemstillinger. Flertallet ser
at dette tiltaket åpenbart er den mest effektive form for beskyttelse
i den forstand at vedkommende ikke lenger vil kunne spores i offentlige
registre og således være "slettet". For at fiktiv identitet som
beskyttelsestiltak skal ha den tilsiktede effekt, er det imidlertid
påkrevd at den som skal beskyttes, bryter enhver kontakt med tidligere
liv, omgangskrets og familie. Flertallet ser at et
identitetsskifte dermed vil innebære store psykososiale konsekvenser
for den trusselutsatte.
Flertallet ser det som krevende
totalt å måtte endre på sitt liv, og konstant tenke på og ikke avdekke
sitt tidligere liv for nye venner og bekjente. Det at det også kan
være barn som er med en av foreldrene som skifter identitet, gjør det
ekstra utfordrende for de berørte.
Flertallet viser til at en slik
total begrensing av livsutfoldelsen representerer et betydelig inngrep.
Flertallet mener dette er en
belastning svært få er innstilt på å bære, og tiltaket bør derfor
kun benyttes i helt ekstraordinære tilfeller der alle andre beskyttelsestiltak
er vurdert og funnet ikke å kunne gi tilstrekkelig beskyttelse.
Flertallet viser videre til bredden
av de tiltak man kan iverksette, som i mange tilfeller vil kunne
skreddersys som beskyttelsestiltak som fullt ut vil være tilstrekkelige.
Flertallet er ikke kjent med
at noen av de trusselutsatte som har inngått i det nasjonale vitnebeskyttelsesprogrammet,
noen gang er avdekket av trusselutøvere eller andre.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at på denne bakgrunn bør man generelt ikke senke terskelen for bruk
av fiktiv identitet, men heller se på hvilke andre tiltak som kan
oppnå samme beskyttelsesgrad for den volds- eller trusselutsatte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
er kjent med tall fra Politidirektoratet som viser at fra 2004 til
i dag er 16 søknader om fiktiv identitet med hjemmel i politiloven
kapittel IIa mottatt fra politidistriktene. Av disse 16 søknadene
er 7 søknader innvilget, 3 søknader trukket, 4 søknader avslått,
mens 2 søknader per i dag er til behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremholder
at man må ha en gjennomgang med tanke på å senke terskelen for hvem som
innvilges skjult identitet. Det vises i denne sammenheng til at
16 personer har søkt om denne type beskyttelse, men bare 7 har fått
det innvilget. Disse medlemmer innser at skjult identitet
innebærer store omveltninger i livet til de det gjelder. Dette må
imidlertid ikke bli et argument mot innvilgelse til dem som faktisk trenger
det.
I denne forbindelse viser disse medlemmer til tilsvarende
ordning i Sverige hvor et forholdsvis større antall personer er
innvilget skjult identitet.
På denne bakgrunn opprettholder disse
medlemmer forslaget:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å gjennomgå
det nasjonale beskyttelsesprogrammet slik at terskel for innvilgelse
av fiktiv identitet senkes."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har med bekymring sett en rekke oppslag i media
om situasjonen for mennesker som lever i skjul i Norge. Å sikre
tryggheten til personer som lever med trusler om vold eller overgrep,
er en viktig oppgave for velferdssamfunnet. Disse medlemmer støtter derfor
den foreslåtte gjennomgangen av det nasjonale beskyttelsesprogrammet. Disse
medlemmer mener at en grundig gjennomgang av hvordan ordningen
fungerer i dag, vil være et viktig skritt på veien for å gjøre ordningen
bedre og mer treffsikker. Også andre tiltak enn beskyttelsesprogrammet
må vurderes for å beskytte personer som lever med trusler om vold
og overgrep. Gjennomgangen bør også inneholde en vurdering av hvordan
det nordiske samarbeidet om vitnebeskyttelse fungerer. Disse
medlemmer mener imidlertid at gjennomgangen av beskyttelsesprogrammet
bør foretas før det konkluderes med at terskelen for å inkluderes
i programmet skal senkes.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om en gjennomgang av
det nasjonale beskyttelsesprogrammet for innvilgelse av fiktiv identitet."
Gjennom en rapport utarbeidet på oppdrag av Justisdepartementet
i 2007, "Skjerming av trusselutsattes personopplysninger", er komiteen gjort
kjent med at det forekommer "lekkasjer" i ordningen med adressesperre.
Det vil si at opplysninger som i utgangspunktet ikke skulle være
tilgjengelige for andre enn en svært begrenset krets (kode 6), allikevel
er gitt ut, både til offentlige og private aktører gjennom folkeregisterbasen.
Omfanget av dette er ikke kjent, men uansett mener komiteen at
dette er et alvorlig problem som svekker adressesperre som beskyttelsestiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at i rapporten "Å leve på sperret adresse" som ble utarbeidet
på oppdrag fra Justisdepartementet i 2007, ble det gitt en nærmere
beskrivelse av situasjonen for personer som er innvilget sperret
adresse. Flere av informantene i denne studien gir uttrykk for at
situasjonen oppleves vanskelig.
Flertallet er videre kjent med
at begge de to ovennevnte rapportene nå følges opp gjennom tiltak
i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner "Vendepunkt". En sentral
del av denne oppfølgingen er knyttet opp mot å overføre beslutningsmyndigheten
for vedtak om adressesperre fra Sentralkontoret for folkeregistrering til
politiet.
Flertallet ser det verken som
hensiktsmessig eller ønskelig at dagens ordning videreføres, der det
er Sentralkontoret for folkeregistrering som foretar vurderinger
av trusselbildet rettet mot en person og innvilger eller avslår
søknaden om adressesperre. Flertallet mener beslutningsmyndigheten
bør tilligge politiet, både fordi spørsmålet om adressesperring
må vurderes i sammenheng med andre mulige beskyttelsestiltak som
besøksforbud, voldsalarm og lignende, og fordi det er mest hensiktmessig
at én myndighet gjør en samlet vurdering av hvilke tiltak som bør
iverksettes. Politidirektoratet legger nå, i samarbeid med Skattedirektoratet,
til rette for at en slik overføring av beslutningsmyndighet kan finne
sted.
Flertallet viser også til at
beskyttelsen av trusselutsatte i dag er etablert i to ansvarsnivåer
med Kripos som nasjonalt nivå.
Flertallet er kjent med at noen
trusselutsatte i dag kun er innvilget adressesperre fra Sentralkontoret
for folkeregisteret uten at man har vært i kontakt med politiet.
Etter overføringen av beslutningsmyndigheten og den såkalte "postkassefunksjonen"
som er knyttet til ansvaret for postformidling med bakgrunn i en
adressesperre, ser flertallet det som viktig at den
trusselutsatte får politiets hjelp til å vurdere behov for ytterligere
tiltak fra politiets side, men også råd om egentiltak.
Flertallet viser til at overføring
av beslutningsmyndighet til politiet dessuten vil kunne bidra til
at rutiner for informasjon og oppfølging fra politiets side, som
gjelder for eksempel voldsalarm, også vil kunne gjøres gjeldende
ved bruk av adressesperre. Den praktiske endringen mht. beslutningsmyndighet
er tenkt gjennomført ved at Kripos får ansvaret for denne type beslutninger.
Flertallet peker på at sett i
sammenheng med de øvrige oppgaver Kripos har med hensyn til vitnebeskyttelse,
vil det bety at man ikke bare styrker kompetansen på nasjonalt nivå,
men også har et nasjonalt kontaktpunkt som andre deler av politiet
vil kunne rådføre seg med når det gjelder praktisk gjennomføring
av beskyttelsestiltak.
Dette arbeidet er svært viktig, og de rutiner
som nå er under utarbeidelse, vil etter flertallets oppfatning
være bedre egnet til å ivareta sikkerheten til trusselutsatte, også
på et lokalt nivå. Dette vil, etter flertallets mening,
samlet sett ivareta de samme hensyn som ligger til grunn for forslaget,
og betyr at man ikke trenger bygge opp noen ny nasjonal instans
for disse spørsmålene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
dagens ordning ikke ivaretar ofrene på en god nok måte og viser
til at ofrene mange ganger har tatt opp at møtet med det offentlige
er vanskelig, da saksbehandlere sjelden forstår problemstillingene
knyttet til det å leve i skjul. Disse medlemmer viser
også til at mange unge innvandrere som trenger beskyttelse fra familien
sin, ikke ønsker kontakt med politiet og er redd for konsekvensene
ved at politiet tar over adressesperre.
Disse medlemmer er positive til
at Regjeringen nå signaliserer at det verken er hensiktsmessig eller
ønskelig at dagens ordning videreføres.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen nå vil overføre beslutningsmyndighet til politiet ved
at Kripos får ansvaret for denne type beslutninger. Disse
medlemmer mener en slik omlegging kan være det som skal
til for å gi et bedre vern og beskyttelse for de personer som trenger slik
hjelp. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at en
slik omlegging må evalueres for å se om dette er den beste løsningen
for personer som lever i skjul. På denne bakgrunn opprettholder disse
medlemmer likevel sitt forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette en offentlig instans
med spesialister for å ivareta personer som lever på skjult adresse
og med fiktiv identitet."
Slik komiteen ser
det, vil overføringen av beslutningsmyndighet til politiet kunne
bidra til at rutiner for informasjon og oppfølging fra politiets
side, som gjelder for eksempel for tildeling av voldsalarm, også
vil kunne gjøres gjeldende ved bruk av adressesperre. Bedre ivaretakelse
og oppfølging fra politiets side, også når det gjelder råd om egentiltak,
vil langt på vei kunne bidra til å avhjelpe den vanskelige situasjonen
den trusselutsatte befinner seg i.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
viser også til at Justisdepartementet i løpet av våren vil legge
fram en ny lov om hvordan politiet skal håndtere sine forskjellige
registre. Dette går blant annet på tilgang til sporbarhet i registrene.
Dette vil også begrense hvem i etaten som har tilgang på hvilke
registre. Dette vil også eliminere tilsiktede og utilsiktede lekkasjer.
Parallelt gjennomgår Politidirektoratet arbeidsgrupperapporten "Skjerming
av trusselutsattes personopplysninger", for å kunne gi en nærmere
anbefaling til departementet om det er ytterligere tiltak som bør
vurderes for implementering og hvordan dette kan gjøres.
Komiteen vil også
vise til at Regjeringen har utvidet tiden fra når man må søke på
nytt om å beholde beskyttelsen fra 1 til 3 år. Komiteen ser
på dette som et viktig tiltak for at trusselutsatte skal få ro i
sine nye tilværelser under beskyttelsesprogram.
Komiteen ønsker å vise til Ot.prp.
nr. 25 (2008–2009) som inneholder en endring i staffeloven og straffeprosessloven
som omhandler kontaktforbud med elektronisk kontroll, endring av
saksbehandlingsreglene for besøksforbud mv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det ikke er tid til å vente til en ny lov
trer i kraft før man kvalitetssikrer metodene. Disse medlemmer mener ofrene
som er innvilget en eller annen form for beskyttelse har krav på
at metodene kvalitetssikres så fort som overhodet mulig.
På denne bakgrunn opprettholder disse
medlemmer sitt forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå myndighetenes
metoder for å skjule personer og sikre at vernet deres er godt nok."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er kjent
med at det i dag foregår et samarbeid mellom nordiske politimyndigheter
på en rekke områder. Når det gjelder vitnebeskyttelse, er det etablert
en arbeidsgruppe for å harmonisere og utvikle rettslige og praktiske
tiltak og prosedyrer med hensyn til for eksempel relokalisering
innenfor de nordiske landene, oppfølging av politiet, sosiale ytelser, identitetsskifte
med mer.
Flertallet ser derfor ikke et
påtrengende behov for en slik utvidelse av vitnebeskyttelseprogrammet
som forslaget legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til problemstillingen knyttet til saker med
grenseoverskridende tilsnitt. Kriminelle grupper holder til i flere
av de nordiske landene, noe som gjør at norsk vitnebeskyttelse i
noen saker blir utilstrekkelig. Disse medlemmer registrerer
at det foregår et samarbeid mellom nordiske politimyndigheter på
en rekke områder og at det er etablert en arbeidsgruppe, men vil
likevel opprettholde forslaget om å utvide vitnebeskyttelsesprogrammet
til også å gjelde saker i nordisk sammenheng.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utvide vitnebeskyttelsesprogrammet
til også å gjelde saker i nordisk sammenheng."
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå myndighetenes
metoder for å skjule personer og sikre at vernet deres er godt nok.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utvide vitnebeskyttelsesprogrammet
til også å gjelde saker i nordisk sammenheng.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen vurdere å gjennomgå det
nasjonale beskyttelsesprogrammet slik at terskel for innvilgelse
av fiktiv identitet senkes.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen opprette en offentlig instans
med spesialister for å ivareta personer som lever på skjult adresse
og med fiktiv identitet.
Forslag fra Høyre:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen om en gjennomgang av
det nasjonale beskyttelsesprogrammet for innvilgelse av fiktiv identitet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:45 (2008–2009) – representantforslag
fra Solveig Horne og Jan Arild Ellingsen om bedre oppfølging og
beskyttelse for personer som lever i skjul – vedlegges protokollen.
Oslo, i justiskomiteen, den 5. mai 2009
Jan Arild Ellingsen |
Hilde Magnusson Lydvo |
fung. leder |
ordfører |