Det internasjonale valutafondet (International Monetary
Fund, forkorta IMF eller Fondet) har 185 medlemsland og er ein sentral
aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. IMF er ein sjølvstyrande
institusjon under FN-paraplyen. IMF har eit hovudansvar for å fremje
stabiliteten i det internasjonale monetære systemet og er eit forum
for internasjonalt samarbeid om økonomiske spørsmål.
Verksemda til IMF er konsentrert om tre hovudaktivitetar:
førebyggje ubalansar og kriser ved å overvake økonomien i medlemslanda,
låne til land som har betalingsbalanseproblem eller er i krisesituasjonar,
og gi teknisk assistanse. Saman med Verdsbanken speler IMF ei viktig
rolle i arbeidet for å lette gjeldsbetalingane for fattige land
og setje dei betre i stand til å nedkjempe fattigdom og realisere
FNs tusenårsmål.
Verksemda til IMF vart i 2008 sterkt prega av den
finansielle og realøkonomiske krisa i verdsøkonomien. IMF var sentral
i arbeidet med å analysere årsakene til krisa, leggje fram forslag om
den økonomiske politikken til medlemslanda og bruke sine instrument
for å dempe verknadene av krisa i dei hardast ramma landa. Mellom
anna lånte IMF ut midlar til land som fekk akutte vanskar med betalingstilhøva
med utlandet. Store lån til fleire land i krise førte til at IMF
måtte arbeide med å sikre likviditeten til IMF. Reforminitiativ
i regi av dei såkalla G20-landa for å betre tilsynet med og reguleringane av
finansmarknadene fekk stor merksemd. IMF sin utlånspolitikk, verksemda
i låginntektsland og spørsmål knytte til rolla til statlege investeringsfond
var òg viktige tema det siste året. Arbeidet med reform av organisasjonen
sitt styresett og konsolidering av finansane har halde fram.
Pkt. 6.2 i stortingsmeldinga gir ei generell
oversikt over oppgåvene til IMF og pkt. 6.3 ei oversikt over styresettet
til organisasjonen. Pkt. 6.4 omtalar IMFs handtering av finanskrisa,
medan pkt. 6.5 omtalar andre aktuelle spørsmål som har vore til
behandling i IMF sidan førre kredittmelding. Pkt. 6.6 gir eit oversyn
over særskilde forhold som gjeld Noreg.
Finanskrisa viser at det er behov for sterke
internasjonale organisasjonar for økonomisk samarbeid, mellom anna
om finansmarknadsspørsmål.
Verken IMF eller andre internasjonale organisasjonar
varsla den omfattande krisa som verdsøkonomien no er inne i. IMF
har i fleire år peikt på risikoen knytt til dei globale ubalansane
i utanriksøkonomien, til dømes underskotet i USA og overskotet i
mange asiatiske land. Organisasjonen har òg peikt på risikoen for
boblar i bustadmarknadane i fleire industriland, og dei negative
konsekvensane for realøkonomien dersom bustadprisane fell vesentleg.
Men IMF varsla ikkje i særleg grad om farane knytt til utviklinga
av komplekse finansielle strukturar og til at vesenlege delar av
finanssektoren i industriland ikkje var underlagt tilstrekkeleg
regulering og tilsyn. Utviklinga har vist at trua på marknaden si
evne til sjølvregulering var sterkt overdriven, og at manglande
regulering var ei kjelde til ustabilitet.
Krisa syner at IMF si overvaking av finansiell stabilitet
ikkje har vore god nok. Derfor er styrking av dette området ei viktig
oppgåve. Dette må mellom anna føre til at IMF får betre tilgong
til å gjennomgå dei finansielle marknadene i alle medlemslanda,
og at alle land blir behandla likt. Til no har til dømes IMF sin
særskilde gjennomgong av finansmarknadene (FSAP) i dei einskilde
medlemslanda vore frivillig, og fleire sentrale land som til dømes
USA har ikkje ønska ein slik gjennomgong før no. Frå norsk side
har ein blant anna tatt til orde for at FSAP skal verte obligatorisk
for alle medlemsland, og ein stør arbeidet med å utvikle eit system
for tidleg varsling av fare for finansiell ustabilitet.
Då uroa i dei finansielle marknadene starta hausten
2007, var IMF raskt ute med analysar som synte alvoret i situasjonen.
Dei peikte på risikoen for at utviklinga i finansmarknadene kunne
føre til ein omfattande nedgangskonjunktur både i USA og industrilanda
generelt. IMF kom dessutan med nedjusteringar av sine prognosar
for den økonomiske utviklinga, og gav høge anslag for tapa i finansmarknadene,
som fleire land og analysemiljø meinte var for pessimistiske. Organisasjonen
peikte derfor tidleg på at det var behov for finanspolitiske tiltak,
mellom anna fordi problema i finansmarknadene svekka effekten av
dei pengepolitiske tiltaka som medlemslanda alt hadde sett i verk.
Samstundes har IMF teke aktivt tak i spørsmål knytte
til finanskrisa på alle arbeidsfelta sine. Analysar og politikkråd
har vore eit viktig satsingsområde. Gjennom sommaren og utover hausten
vart styret stadig hyppigare orientert av staben og administrasjonen
om utviklinga i finanskrisa. Styrediskusjonane om IMF sine hovudpublikasjonar
for multilateral overvaking – World Economic Outlook (WEO) og Global
Financial Stability Report (GFSR) – la vekt på desse forholda.
I byrjinga av oktober diskuterte styret IMF
si rolle i den pågåande finanskrisa og samarbeidet med Financial
Stability Forum (FSF). FSF vart etablert i samband med Asia-krisa
på slutten av 1990-talet. Det har som hovudansvar å vurdere regelverksutfordringar
for den internasjonale finansielle stabiliteten, identifisere og
føreslå tiltak for å møte desse utfordringane og å fremje samarbeid
og informasjonsutveksling mellom myndigheitsinstansar med ansvar
for finansiell stabilitet i kvart enkelt land. FSF er dominert av G7-land,
men har også medlemmer frå nokre andre sentrale land og frå forskjellige
internasjonale organ som arbeider med internasjonal finansiell stabilitet,
mellom anna IMF.
Dei enkelte medlemslanda i IMF – spesielt G7-landa,
men også andre rike land – hadde i oktober innført omfattande tiltak
for å møte krisa i finanssektoren, mellom anna: (1) lågare renter
frå sentralbankane, (2) utvida tiltak for å sikre likviditeten i
pengemarknadene, (3) kapitalstøtte til ulike finansinstitusjonar,
(4) program for å kjøpe tapsutsette lån og (5) utvida garantiordningar
for å sikre finansinstitusjonens finansiering. Styresmaktene i dei
ulike land hadde også måtta overta enkelte finansinstitusjonar og/eller
bidra til at institusjonar vart overtekne av andre.
FSF hadde føreslått mangesidige reforminitiativ som
mellom anna omfatta (1) betre tilsyn med finansinstitusjonars kapital,
likviditet og risikosystem, (2) større openheit og betre rekneskapsreglar
for drifta i finansinstitusjonane, særleg for nye finansielle instrument
og aktivitetar utanfor hovudverksemda, (3) endra rolle for kredittvurderingsbyråa,
(4) oppgraderte rutinar for risikovurdering hos styresmaktene, og
(5) styrkt myndigheitsberedskap for å møte kriser i det finansielle
systemet. Mange av forslaga hadde som mål å fremje samarbeidet blant dei
ulike myndigheitsinstansane innover i kvart enkelt land og over
landegrensene. Fleire forslag omfatta også rollefordelinga og samarbeidet mellom
internasjonale institusjonar, mellom anna spesielt forholdet mellom
IMF og FSF.
Styret i IMF støtta dei tiltaka som var innførte
av medlemslanda, spesielt sett i lys av kor alvorleg og omfattande
finanskrisa hadde vorte. Styret understreka særleg kor viktig det
er med intensivert internasjonalt samarbeid, dels gjennom koordinering
av tiltaka i dei enkelte land og dels gjennom ei meir aktiv rolle
for dei internasjonale institusjonane, mellom anna eit styrkt samarbeid mellom
IMF og FSF. IMF skal ha ansvaret for overvakinga av det internasjonale
finansielle systemet, medan FSF skal ha ansvaret for internasjonale
reformer med omsyn til tilsyn, standardar og reglar for finansinstitusjonars
drift. Det blir samarbeidd om utviklinga og bruken av tidlegvarslingssystem,
der IMF konsentrerer seg om samspelet mellom realøkonomi og finanssektor
og dessutan sårbarheit for det makroøkonomiske systemet, medan FSF
konsentrerer seg om sårbarheita i det finansielle systemet. Sidan erfaringane
hadde vist at desse forholda heng tett saman, vart det sterkt understreka
at vidare nært samarbeid mellom institusjonane var kritisk viktig.
Denne forståinga av arbeidsdelinga og samarbeidet
mellom IMF og FSF vart nedfelt i eit felles offisielt brev frå institusjonane
til statsleiarmøtet i G20 i november. Der vart det også understreka at
ansvaret for å følgje opp politikken overfor finanssektorane ligg
til dei nasjonale styresmaktene. IMF vurderer dette i samband med
den bilaterale overvakingspolitikken.
Dei nordiske og baltiske landa delte fullt ut
dei vurderingane som kom fram i diskusjonen. Særleg la ein vekt
på kor viktig det var å innføre tiltaka som takla den nærliggjande
krisa, og kor nødvendig det er med tett samarbeid mellom land for
å unngå uheldige samordningsproblem. Dei argumenterte også sterkt
for at IMF skulle ta ei meir aktiv og sentral rolle i samsvar med
mandatet det har, den universelle representasjonen og særskilde
kompetansen på overvaking og rådgiving om samspelet mellom makroøkonomi og
finansiell stabilitet.
Hovudbodskapane frå denne diskusjonen og dessutan
diskusjonane om overvakingspolitikken, om World Economic Outlook
og Global Financial Stability Report, danna bakgrunnen for diskusjonen
om finanskrisa på møtet i IMFC (den internasjonale monetære og finansielle komiteen)
i oktober 2008. IMFC-møtet vart overskygd av dramatikken i dei internasjonale finansmarknadene
etter at den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers gjekk
over ende i midten av september. Møtet i G7 dagen før IMFC-møtet
skisserte ein omfattande tiltaksplan overfor finanssektoren, som
i all hovudsak samsvarte med dei tiltaka som kvart av landa heilt
eller delvis hadde innført. Det nye var at medlemslanda forplikta
seg til å ta alle nødvendige skritt for å stabilisere situasjonen,
at dei understreka kor viktig det var å gjere det samtidig, og at
internasjonalt samarbeid var kritisk viktig for at dei skulle lykkast.
Føremålet var å vise stor handlekraft for at tilliten til finanssektoren kunne
gjenvinnast. IMFC la òg avgjerande vekt på ei aktiv rolle for IMF
og FSF.
Uteståande lån frå IMF hadde nådd eit historisk lågt
nivå i første del av 2008 etter fleire år med positiv utvikling
i framveksande økonomiar og utviklingsland. Dette kom av sterk
vekst i internasjonal økonomi og handel, kraftig oppgang i energi-
og råvareprisar og dessutan gunstige forhold i internasjonale finansmarknader.
Det kom òg av omlegging av den økonomiske politikken i mange land,
noko som gav betre ekstern og intern balanse. Landa som kom til
IMF for lån i samband med krisa i Asia og Latin-Amerika på slutten
av 1990-talet og byrjinga av dette tiåret, hadde betalt ned si gjeld.
Tyrkia betalte ned sitt IMF-lån i mai 2008.
Denne utviklinga snudde i andre halvdel av 2008 då
den pågåande krisa ramma framveksande økonomiar med full tyngd.
Lågare internasjonal vekst og handel og dessutan svært vanskelege forhold
i dei internasjonale finansmarknadene medførte at ein del framveksande
økonomiar fekk betydelege problem i utanriksøkonomien, gjennom kraftig
forverring i driftsbalansen og/eller manglande refinansiering av
privat eller offentleg utanlandsgjeld.
Dette resulterte særleg i to tiltak frå IMF
si side. For det første vart den særskilde hurtigprosedyren for
krisefinansiering igjen teken i bruk for fort å kunne hjelpe medlemsland
som kom i betalingsvanskar. Denne prosedyren vart sist brukt under
Asia-krisa og enkelte gonger etter det. Den gjer det mogeleg å yte
lån på svært kort varsel til medlemsland som er i ein spesielt vanskeleg
finansieringssituasjon, der rask respons frå IMF er avgjerande for
å avgrense skadeverknadene for den finansielle stabiliteten i landet
og i omverda.
For det andre vart det i slutten av oktober
etablert ei ny låneordning for framveksande økonomiar (Short-Term
Liqudity Facility), som skulle møte dei utfordringane enkelte av
dei no stod overfor. Men denne ordninga vart nedlagd alt i mars 2009,
då styret etablerte ei ny låneordning, "Flexible Credit Line", til
erstatning.
Den særskilde hurtigprosedyren har vorte brukt
i brorparten av dei nye kriselåna som har vorte innvilga. Dei nye
kriselåna har vorte ytte i form av den vanlege kortsiktige låneordninga
til IMF (SBA). Dei fleste låna har vore høgare enn den normale storleiken.
Ved slike ekstraordinære lån blir det kravd at (1) presset på betalingsbalansen er
stort, (2) at gjeldssituasjonen til landet er forventa å vere berekraftig,
(3) gode utsikter for at landet vil gjenvinne tilgangen til private
finansmarknader under løpetida for IMF-programmet og (4) stor sjanse
for at den makroøkonomiske tilpassinga til landet vil lykkast. Det
er òg strenge prosedyrekrav for styret si behandling av slike lån
i form av dokumentasjon knytt til (1) dei nemnde krava, (2) alternative
scenario som kan vurderast og (3) ein plan for korleis låneforholdet
skal avviklast. Vanlegvis blir låna utbetalte over ein periode
på om lag to år, for deretter å bli betalte tilbake over periode
på 3 1/4 til 5 år. Det skal i tillegg gjennomførast ei grundig vurdering
av lånet i etterkant.
Tabell 6.3 i meldinga viser dei medlemslanda som
har inngått nye låneprogram med IMF (utanom dei særskilde låneordningane
for utviklingsland) sidan sommaren 2008. Tabellen viser òg løpetida
for lånet, storleiken på lånet både målt i SDR og som del av medlemslandet sin
kvote, og om den særskilde hurtigprosedyren for krisefinansiering
vart brukt. Bakgrunnen for låna til dei største av desse landa er
nærare omtala i boks 6.1 i meldinga.
Som følgje av den sterke veksten i utlåna og
utsiktene til at fleire land kan få vanskar med å finansiere underskot
på betalingsbalansen, er det eit spørsmål om utlånskapasiteten i
tida framover vil vere tilstrekkeleg til å møte medlemslanda sin
etterspørsel etter lån. IMFs utlånsressursar har dei siste ti åra
minka sterkt sett i forhold til ulike mål for storleiken på verdsøkonomien (samla
produksjon, handel, kapitalstraumar og liknande). Låneetterspørselen
framover er usikker og er i stor grad avhengig av korleis finanskrisa
utviklar seg. IMF har uttrykt at det kan vise seg nødvendig å doble
utlånskapasiteten til om lag 500 mrd. USD. Tilgangen på utlånsmidlar
kan aukast anten ved ein generell auke av kvotane eller gjennom
særskilde avtaler med medlemsland om trekkrettar (lånetilgang).
I IMFs styre har den nordisk-baltiske valkrinsen støtta
at ein tok opp arbeidet med å sikre utlånskapasiteten til fondet
og særleg vist til multilaterale ordningar som NAB. I februar 2009 konkluderte
styret med at det på kort sikt hastar med å auke utlånskapasiteten
til fondet, men at ytterlegare analyse er nødvendig for å slå fast
det langsiktige behovet. Styret la vekt på at kvotar skal utgjere
den grunnleggjande kapitalen til fondet, men at bilaterale lån frå
medlemsland på kort sikt er det beste alternativet for å auke utlånskapasiteten.
Styret viste til avtala med Japan om ein auka lånetilgang på USD
100 mrd. og bad om at ein heldt fram arbeidet med å finne andre
långivarar. Styret slutta seg òg til at IMF arbeidde mot ei utviding
av NAB-ordninga. I mars 2009 tilbaud EU å gi IMF ein lånetilgang
på 75 mrd. euro.
27. mars 2009 sende finansministeren eit brev
til administrerande direktør i IMF med tilbod om å starte ein dialog
om eit bidrag frå Noreg. Utgangspunktet frå norsk side var ein auka
lånetilgang for IMF i Noregs Bank på opp til 30 mrd. kroner, under
føresetnad av samtykke frå Stortinget. Regjeringa meiner at Noreg,
som er blant dei landa med store internasjonale reservar, bør vere
med og bidra til at utlånskapasiteten til IMF blir sikra i denne
djupe internasjonale økonomiske krisa. Ei eventuell avtale med IMF
vil Regjeringa leggje fram for Stortinget i ein eigen proposisjon.
G20 heldt ein konferanse for statsleiarar i
Washington D.C. 15. november 2008, sjå boks 6.2 i meldinga om G20.
Temaet var styresmaktene si handtering av den globale finansielle
og økonomiske krisa. På kort sikt vart det sett søkjelys på å stabilisere
verdsøkonomien gjennom makroøkonomiske tiltak og tiltak retta mot
finanssektoren. Bodskapen var at styresmaktene ville ta i bruk alle
nødvendige verkemiddel for å demme opp for krisa. Dernest var det
fokus på tiltak for å førebyggje tilsvarande kriser for framtida.
Særleg vart det teke initiativ for å fremje eit tettare internasjonalt
samarbeid.
Kommunikeet frå konferansen var omfattande.
I tillegg til dei kortsiktige tiltaka vart det knesett ein del hovudprinsipp
for reform av finanssektoren: (1) Styrkt openheit, (2) forbetra
regulering, (3) auka integritet, (4) tettare internasjonal samarbeid
og (5) reform av multilaterale organisasjonar. Med bakgrunn i desse
hovudprinsippa vart det nedsett eit sett med arbeidsgrupper som skulle
førebu forslag til reformer til eit nytt møte for statsleiarar den
2. april 2009. G20-kommunikeet framførte fleire føringar for IMF
sitt arbeid framover:
IMF er sentral i
å analysere årsakene til og lærdommar frå krisa og å anbefale ulike
tiltak for å førebyggje kriser i framtida. Analysar her vil mellom
anna danne grunnlag for forslag til reformer for å motarbeide prosyklikalitet
i finanssystemet.
IMFs arbeid med å vidareutvikle varslingssystem
for mogelege kriser, der ulike risikoar, sårbarheiter og smittekanalar
mellom land er viktig. Ein føresetnad er eit nært samarbeid med
eit utvida FSF. Arbeidsdelinga mellom dei to institusjonane vart
skissert i eit felles brev til G20-møtet.
IMFs ulike låneinstrument skal vurderast
for å sikre at dei er vel tilpassa dei utfordringane framveksande
økonomiar og utviklingsland no står overfor.
IMFs rolle i å yte råd om makrofinansielle forhold
skal styrkjast. Dette skal skje parallelt med at den særskilde gjennomgangen
av det finansielle systemet – Financial Sector Assessment Program
(FSAP) – som blir gjennomført av IMF og Verdsbanken i fellesskap,
skal få ein meir sentral og integrert plass i den bilaterale overvakinga
i kvart enkelt medlemsland. Alle G20-landa forplikta seg til å gjennomføre
ein FSAP.
Utfallet av G20-møtet i november stadfesta IMFs
sentrale rolle (1) i å handtere kriser, mellom anna gjennom kriselån,
(2) i å førebyggje kriser, mellom anna gjennom overvakingspolitikken,
mellom anna tidlegvarslingssystem, og (3) i å gi politikktilrådingar,
mellom anna gjennom å analysere årsaker og lærdommar frå den pågåande
krisa.
Den internasjonale krisa har sitt utgangspunkt
i finanssektoren. Den har avdekt svakheiter i regulering og tilsyn
i fleire land, og i finansinstitusjonane si risikostyring. Globalt
integrerte finansmarknader har ført til at problem ein stad, og
gjennom fleire kanalar, raskt har spreidd seg til å bli eit verdsomspennande
problem. Det er derfor nødvendig med forbetringar av metodar for
overvakinga av finansiell stabilitet.
Det må vere eit overordna mål at heile den finansielle
sektoren skal omfattast av regulering og tilsyn. Ein må gå gjennom
tilrådingane i Basel II-regelverket, og reglane i dei korresponderande
EU-direktiva, i lys av finanskrisa. Det er eit overordna mål at
regelverket i minst mogeleg grad skal bidra til å forsterke konjunktursvingingane
Det er òg viktig å ha eit rekneskapsregelverk som fremjar openheit
om den faktiske situasjonen i finansinstitusjonane. Rekneskapsreglane
må alltid gi eit mest mogeleg rett bilete av den finansielle statusen.
Avlønningssystem i finanssektoren har stimulert til
å ta risiko. Tilsynsmyndigheitene må sjå til at finansinstitusjonane
ikkje bruker avlønningssystem (mellom anna provisjonssystem) eller
andre insitamentsstrukturar som kan føre til at det blir teke risiko
som ikkje kan sameinast med ei langsiktig berekraft.
Hemmeleghald i mange skatteparadis kan svekkje
global finansiell stabilitet. Det internasjonale arbeidet mot hemmeleghaldet
i skatteparadisa må styrkjast, både i OECD og gjennom andre kanalar.
Elles blir det i norske posisjonar mellom anna lagt
vekt på at ein må unngå proteksjonisme og handelskrig. Svakheiter
i WTOs regelverk må ikkje utnyttast til å byggje opp handelsbarrierar. WTO-forhandlingane
må takast opp att så snart som råd.
Noreg helsar velkome det arbeidet som blir gjort i
G20 for å nedkjempe økonomi- og finanskrisa. Det er viktig at resultata
og tilrådingane frå G20-prosessen blir kanaliserte inn og forankra
i det multilaterale systemet, så som IMF, Verdsbanken og FN-systemet.
Med breidda si, den politiske tilknytinga og
den etablerte overvakinga av medlemslanda er det naturleg at IMF
får ei sterkare rolle i samband med overvakinga av finansmarknadene.
IMFs kompetanse og ressursinnsats på finansmarknadsspørsmål bør
styrkjast. IMF bør utviklast til ein arena for samarbeid om – og utveksling
av bestepraksis for – tilsyn og regulering av finansmarknadsinstitusjonar.
IMF bør leggje større vekt på finansmarknadsspørsmål
i den bilaterale og multilaterale overvakinga, mellom anna med sikte
på å vurdere systemiske aspekt. IMFs overvaking av finanssektoren
i medlemslanda bør styrkjast, både ved FSAP og regulære artikkel
IV-konsultasjonar. FSAP bør gjerast obligatorisk for systemviktige
land.
IMF bør derimot vere tilbakehalden med å påta seg
ei rolle i konkret regelverksutvikling. Dette meir teknisk prega
arbeidet bør framleis liggje i Bank for International Settlements
(BIS). Det kan likevel vere føremålstenleg at samarbeidet mellom
IMF og BIS blir styrkt, anten direkte eller via FSF.
Samarbeidet mellom IMF og FSF bør styrkjast for
å forhindre framtidige kriser. Arbeidet i FSF bør i større grad
trekkjast inn i IMFs eiga verksemd. Det er positivt at medlemskrinsen
i FSF er utvida til å inkludere alle G20-land. Dette vil bidra til
å auke legitimiteten til FSF.
Tiltak bør iverksetjast for å sikre at IMF er
i stand til å møte lånebehov som kan oppstå i løpet av den pågåande
krisa.
Den noverande reformprosessen bør også brukast
for å styrkje samarbeidet mellom Bretton Woods-institusjonane og
FNs fond og program.
Dei multilaterale utviklingsbankane har ei viktig rolle
i å hjelpe utviklingsland med å få tilgang til finansiering. Kapitalstraumane
til utviklingsland minkar no klart, og utviklingsbankane (saman med
IMF) er, gjennom auka långiving, nokre av dei svært få som motarbeider
denne negative trenden. Samarbeidet mellom Bretton Woods-institusjonane
og FNs fond og program bør styrkjast.
Noreg har utarbeidd posisjonspapir til dei spørsmåla
som vart drøfta av stats- og regjeringssjefane i G20-landa på møtet
i London 2. april. Desse posisjonane er formidla til IMFs administrerande
direktør. Tilsvarande brev er sendt til mellom andre finansministrane
i Storbritannia og USA, leiaren av ECOFIN-rådet i EU og til kommissærar
i Europakommisjonen. Dei norske posisjonane er også sende til Sveriges
finansminister Anders Borg som nordisk representant i IMFC.
I Island hadde store økonomiske ubalansar bygd seg
opp gjennom fleire år, og ut over våren 2008 vart det klart at desse
utgjorde eit betydeleg problem. IMF åtvara i juli 2008 mot vesentlege risikoar
knytt til bankane og finansmarknaden, og bad styresmaktene om "aktivt
og raskt sette i verk tiltak for å dempe risikoen". Samstundes fekk
islandske bankar auka problem med å finansiere seg i dei internasjonale
marknadene.
Noregs Bank og den islandske sentralbanken, Seðlabanki
Islands, inngjekk 16. mai 2008 ei kredittavtale motsvarande opptil
EUR 500 mill. med løpetid ut 2008. Kredittavtala hadde som mål å
støtte dei islandske styresmaktene i arbeidet med å stabilisere
den økonomiske utviklinga på Island. Noregs Bank bad i brev av 8. mai
2008 om Finansdepartementet si godkjenning til å inngå avtala, jf.
sentralbanklova § 26. I brev av 14. mai 2008 godkjende Finansdepartementet inngåinga
av kredittavtala og gav Noregs Bank fullmakt til å forlengje avtala.
Seðlabanki Islands inngjekk tilsvarande kredittavtaler med sentralbankane
i Danmark og Sverige. På bakgrunn av nytt spørsmål frå Seðlabanki
Islands til Noregs Bank vart kredittavtala på EUR 500 mill. i byrjinga
av november forlengd med eitt år til utgangen av 2009. Tilsvarande
forlengingar skjedde med avtalene med sentralbankane i Danmark og
Sverige.
Island inngjekk 24. oktober ei førebels avtale med
IMF om stabiliseringsprogram for islandsk økonomi. Det mest akutte
tiltaket i programmet er å gjenopprette tilliten til den islandske
krona og islandsk økonomi. I programmet er det anslått at Island
har eit finansieringsbehov på 5 mrd. USD. Av dette dekkjer IMF om
lag 2 mrd. USD, medan det resterande beløpet kjem frå bilaterale långivarar.
På bakgrunn av dette finansieringsbehovet sende Seðlabanki
Islands 24. oktober ein førespurnad til Norges Bank om mellom anna
å yte eit mellomlangsiktig lån. Tilsvarande førespurnad vart send
til dei andre nordiske landa. Noregs Bank har tilrådd å gi eit slikt
lån dersom den norske staten stiller garanti for beløpet, og Regjeringa gav
3. november tilsegn om ein slik statsgaranti, med atterhald om samtykke
frå Stortinget.
Frå norsk side har ein lagt stor vekt på eit
tett nordisk samarbeid om støtte til Island. I samband med IMF-styret
si godkjenning av Islands stabiliseringsprogram 19. november 2008,
gjekk Noreg derfor saman med Danmark, Finland og Sverige om å love
at dei fire landa samla ville gi eit mellomlangsiktig lån på 2,5
mrd. USD. Det vart samtidig klart at det ikkje var behov for utbetaling
av det nordiske lånet før i 2009. Noregs del av det nordiske lånet
er 675 mill. amerikanske dollar. Basert på valutakursen 15. april tilsvarer
dette om lag 4,5 mrd. kroner.
I St.prp. nr. 47 (2008–2009) bad Regjeringa
om fullmakt frå Stortinget til å stille statsgaranti for eit slikt
lån frå Noregs Bank til Seðlabanki Islands. For nærare omtale av
dette lånet og Islands stabiliseringsprogram viser ein til denne stortingsproposisjonen.
Latvia er i store økonomiske problem og inngjekk
23. desember 2008 ei avtale med IMF om eit stabiliseringsprogram
og finansiell støtte. Med betydelege bidrag frå EU, EBRD, Verdsbanken
og dei nordiske landa fekk landet ei tilsegn om lån på til saman
7,5 mrd. euro. Det nordiske bidraget som Danmark, Finland, Sverige
og Noreg har lova, er på om lag 20 pst. av den samla finansieringa
(2,5 mrd. USD), med første utbetaling i 2010. Noreg har lova eit
lån på 525 mill. USD, med atterhald om samtykke frå Stortinget.
Den økonomiske krisa i Latvia følgjer etter
ein sterk, kredittfinansiert oppgangsperiode som har ført til stor
naud for internasjonal finansiering. Dei siste åra har det bygd
seg opp store ubalansar med høge bustad- og aksjeprisar og ein markert auke
av privat gjeld. Driftsbalanseunderskotet har vore høgt i fleire
år og var i 2007 på heile 24 pst. av BNP. Utanlandsgjelda har kome
opp i 135 pst. av BNP. Ein forventar eit sterkt fall i BNP i år.
Latvia deltek i valutakurssamarbeidet ERM II
i EU. ERM II stiller krav om å halde valutakursen innanfor eit band
på +/- 15 pst. overfor euro. Latvia har unilateralt sett ein svingingsmargin
på +/- 1 pst. som mål med tanke på snarleg euromedlemskap. Som ei
følgje av ubalansane i økonomien er det anslått at nivået på prisar
og lønningar i Latvia er 30 pst. høgare enn det ei langsiktig likevekt
i utanrikshandelen tilseier.
Dei viktigaste tiltaka i stabiliseringsprogrammet med
IMF er:
stabilisering av
banksektoren, mellom anna nasjonalisering av Parex, som er den einaste
større banken ått av innlendingar. Dei største bankane er svenskåtte,
men også DnB Nor har betydeleg verksemd i landet gjennom DnB NORD,
som DnB Nor eig 51 pst. av.
vidareføring av dagens valutakurs og deltaking
i ERM II
konsolidering av offentlege finansar
betring av konkurranseevna gjennom finans-
og inntektspolitikken. Offentleg sektor legg opp til lønnskutt på
25 pst. i 2009
Regjeringa vil i ein eigen proposisjon kome tilbake
til Noregs lån til Latvia når ramma rundt dette er tilstrekkeleg
klarlagd.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Venstre, konstaterer
at verken IMF eller andre internasjonale organisasjonar varsla den
omfattande krisa som verdsøkonomien no er inne i. IMF peikte rett
nok på at ubalansar og bobler var i ferd med å byggje seg opp, men
overvakinga av finansiell stabilitet har ikkje vore god nok. Politisk
kontroll med utviklinga innanfor kreative finansprodukt er blitt
redusert dei siste tiåra. Fleirtalet er einig i at
IMF må styrkje innsatsen sin på dette området. Institusjonen må
få betre tilgang til informasjon om utviklinga på finansmarknadene
i alle medlemslanda, og den må bruke eit breiare spekter av økonomiske
og politiske styringsteknikkar når det blir gitt råd om å motverke
finanskriser. Fleirtalet meiner at finanskrisa viser
at det er behov for sterke internasjonale organisasjonar for økonomisk
samarbeid, og ser fram til at FNs generalforsamling om kort tid
mellom anna skal behandle rapporten frå Stiglitz-kommisjonen.
Fleirtalet konstaterer at Regjeringa
meiner at styret i IMF har gjort endringar i kondisjonaliteten som
blir brukt i samband med utlån. Fleirtalet meiner
at meir fleksibilitet vil opne for at stabiliseringsprogramma på
ein betre måte vil kunne målrettast og tilpassast forhold i det enkelte
land og sikre både produksjon og sysselsetjing. Det vil gi hovudmerksemd
på realøkonomien i det aktuelle landet.
Fleirtalet viser til at Noreg
og den nordisk-baltiske valkrinsen i IMF lenge har vore kritiske til
at IMFs lån til låginntektsland har fått ein langvarig karakter. Fleirtalet har
registrert at styret i IMF skal ta stilling til endringar i lånefasilitetar
for låginntektsland i løpet av første halvår i 2009. Fleirtalet er
einig med Regjeringa i at det er viktig at IMF har ei ordning med gunstige
rentevilkår for å korrigere kortsiktige problem med betalingsbalansen
i låginntektsland.
Komiteens fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Venstre,
støttar òg det synet at dersom Noreg igjen skal medverke til finansiering
av PRGF-ordninga, må låginntektslanda få same politiske handlingsrom
og den same fridommen til å føre konjunkturstyring som industrialiserte
land har brukt i oppbygginga av sine økonomiar. Det må følgjeleg
ikkje stillast krav om privatisering og konkurranseutsetjing.
Komiteens fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Venstre, deler Regjeringa
sitt syn på at Noreg, som er mellom landa med store internasjonale
reservar, bør medverke til at utlånskapasiteten i IMF blir sikra i
den typen internasjonal krise som vi no opplever.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det spesielt i
en tid med økende økonomisk integrasjon på tvers av landegrensene
– økonomisk globalisering – blir stadig viktigere å styrke det internasjonale
samarbeidet og de viktige spillereglene som økonomisk globalisering
forutsetter. Spesielt viktig er det å vedlikeholde og videreutvikle
legitime og tillitvekkende internasjonale institusjoner og spilleregler
som understøtter fri handel og frie bevegelser av arbeidskraft,
kapital og investeringer – innenfor betryggende regulerte rammer.
Kjennetegnet ved gode institusjoner og spilleregler er at de bygger
opp under den alminnelige tilliten og fremtidstroen som er så avgjørende
for all kreativ og nyskapende aktivitet – og som reduserer den opplevde
risikoen ved å foreta langsiktige investeringer.
Disse medlemmer mener derfor
at Norge bør delta aktivt i arbeidet med å reformere og fornye de
internasjonale institusjonene som trengs for å etablere og håndheve
et mer balansert og stabiliserende rammeverk for de globale finans-
og valutasystemene. En vesentlig medvirkende årsak til den aktuelle
finanskrisen har vært en finansiell verdensorden preget av store
ubalanser over lang tid, spesielt tydeliggjort gjennom de store
og økende underskuddene i USAs og Storbritannias driftsregnskap
på den ene side – og det tilsvarende store driftsoverskuddet i land som
Kina, Japan og Tyskland – samt en rekke mindre fremvoksende økonomier.
Norge både kan og bør spille en konstruktiv internasjonal rolle
i denne sammenheng. Et av de store spørsmålene vil bli hvordan fremtidens
IMF bør se ut, og hvordan vi på internasjonal basis skal lykkes
med å skape mer effektive, lettere korrigerbare og mer legitime
internasjonale institusjoner for å regulere og stabilisere de globale finans-
og valutasystemene bedre.
Et bedre internasjonalt reguleringsregime bør
etter disse medlemmers mening tilfredsstille noen
grunnleggende krav, som alle er med på å bygge opp under en global
økonomi basert på åpne markeder, rettferdige spilleregler og et tillitvekkende
sett av reguleringer.
Disse medlemmer vil særlig peke
på betydningen av å reformere og styrke det internasjonale pengefondet
(IMF) kraftig. Det er viktig at sammensetningen av IMFs styrende
organer reformeres slik at de fremvoksende landene og fattige land
får en langt større innflytelse sammenliknet med dagens situasjon.
Dette for å styrke IMFs legitimitet, og derigjennom muligheten til
å spille en viktigere og mer effektiv rolle i fremtiden. Det er
naturlig at innflytelsen i de styrende organer i langt større grad
gjenspeiler verdensøkonomien av i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler
ikke flertallets frykt for IMFs krav overfor utviklingsland om liberalisering
og privatisering, når vi vet at dette vil være avgjørende for en
rekke utviklingsland for å komme ut av den situasjonen de befinner
seg i. Disse medlemmer viser til at kapitalisme og
det frie marked utvilsomt er det redskap som har løftet flest mennesker
ut av fattigdommen. Kina, Indonesia, Malaysia, Japan, Sør-Korea,
Vietnam, Brasil, Argentina og Tyrkia er gode eksempler på dette.
Disse medlemmer mener at man
kan stille spørsmål ved deler av IMFs virksomhet, spesielt knyttet
opp til om de økonomiske ordningene sett under ett, faktisk hjelper
land ut av fattigdom. I tillegg bør man ha et kritisk blikk på organisasjonen
og kostnadene knyttet til byråkrati og administrasjon av IMF og
de økonomiske ordningene. Disse medlemmer er derfor glade
for at IMF har startet et arbeid med effektivisering og kostnadsbesparelser
knyttet til organisasjonen.
Disse medlemmer tar for øvrig
omtalen til orientering.
Komiteens medlem fra Venstre vil
styrke IMFs allerede aktive rolle innen teknisk assistanse, det
vil si som eksperthjelp innen finans- og pengepolitikk til land
med behov for assistanse. IMFs rolle innen internasjonal overvåkning
av makroøkonomisk politikk, valuta- og pengepolitiske forhold samt
finansiell systemrisiko må rustes opp kraftig. En slik opprustning
er av helt avgjørende betydning for at IMF skal kunne fylle sine
to øvrige roller på en god måte (koordinering av makroøkonomisk
politikk internasjonalt og utlånerrollen til land i vanskeligheter).
IMF bør også innta en viktig rolle (som ikke ivaretas i dag) knyttet
til å fremme fornuftig koordinering av makroøkonomisk politikk knyttet
til valutakurser, betalingsbalanse samt finans- og pengepolitiske
stimulansetiltak. Til slutt er det avgjørende at IMF tilføres vesentlig
mer midler for å kunne ivareta sin rolle som international lender
of last resort (som kredittyter til land i vanskeligheter), samt
for å kunne gi bidrag til valutastabiliserende operasjoner. I denne
sammenheng bør det vurderes å oppkapitalisere IMF gjennom å utstede
såkalte spesielle trekkrettigheter (SDRs – Special Drawing Rights)
i bytte mot midler i de hovedvalutaene som er dominerende i verdensøkonomien.
Dette vil i hovedsak være tale om USD, GBP, yen, renminbi og euro. Som
en engangsoperasjon kan det i den aktuelle dype globale krisen utgjøre
et viktig bidrag til global etterspørselsstimulans at midlene som tilføres
fondet gjennom SDRs, bygger på ekspansjon av pengemengden i de respektive
valutaland – en inflasjonsimpuls i en verden som trues mer av deflasjon.
En reform av IMF i den retningen som dette medlem har
pekt på innebærer at det ikke er nødvendig å etablere nye internasjonale
samarbeidsorganisasjoner, men heller at IMF rustes opp til å ivareta
en viktigere og langt mer relevant rolle i verdensøkonomien.