Den sentrale målsettingen i norsk utenrikspolitikk
er å ivareta norske interesser. For Regjeringen er en interesseorientert
utenrikspolitikk en politikk som systematisk søker å fremme det norske
samfunnets velferd, sikkerhet og grunnleggende politiske verdier.
Kjennskap til og bevissthet om egne samfunnsinteresser er en forutsetning
for en målrettet og forutsigbar utenrikspolitikk over tid, og et
helt nødvendig referansepunkt for Norges kontakt og forhandlinger med
andre land. Fokus på interesser er også avgjørende for å styrke
evnen og muligheten til å prioritere mellom ulike behov, strategier
og handlingsvalg i utenrikspolitikken.
Verden gjennomgår en periode kjennetegnet av brede
globaliseringsprosesser og geopolitiske endringer. For å svare på
den økte globale kompleksiteten søker Regjeringen å legge til grunn
et "dobbelt prioriteringsprinsipp" som systematiserer to avgjørende
hensyn: For det første, å fastlegge hvor viktige de interessene
er som berøres av en gitt utvikling eller en gitt sak. Og for det
andre, å avgjøre hvor relevant Norge er som aktør og i hvilken grad
Norge kan gjøre en forskjell i det enkelte tilfellet. Konkret innebærer dette
økt utenrikspolitisk tyngde til områder som er viktige for Norge
og der vi samtidig spiller en rolle internasjonalt, slik som energi,
maritime næringer, nordområdene og Russland, engasjementspolitikk
og bidrag til global organisering.
Når verden veves sammen til ett globalt samfunn,
betyr det at Norges utenrikspolitiske interesser ikke lenger kan
avgrenses til snevre egeninteresser. Utenrikspolitikken må derfor
etter Regjeringens syn baseres på prinsippet om Norges "utvidede
egeninteresser". Det finnes en rekke eksempler på dette: Sikkerhetspolitikken skal
sørge for den enkelte borgers fysiske integritet og vern mot overgrep
fra fremmede makter. Samtidig må den søke å ivareta liberale rettsstatsprinsipper
og menneskerettigheter som er helt avgjørende for å bevare fred
mellom land, og forebygge radikalisme og konflikter mange steder
i verden. Fattigdomsbekjempelse og bidrag til positiv samfunnsutvikling
i Afrika eller Midtøsten er forankret i internasjonal solidaritet, men
er også nødvendig for å sikre den globale samfunnsveven som Norge
er dypt avhengig av. Andre eksempler, blant annet klimautfordringen,
globale helsetrusler og finanskrisens implikasjoner for norsk økonomi
og velferd illustrerer på liknende måte behovet for en utvidet forståelse
av norske interesser.
Verden preges fortsatt av urettferdighet og
store forskjeller i makt og innflytelse – mellom land og mellom
grupper i land. Globaliseringen gir spenninger og påvirker konkurransen
om interesser og makt. Erfaringene fra det siste tiåret tyder på
at globaliseringen kan produsere religiøse og nasjonale motkrefter,
og økt konkurranse mellom ressurssterke og ressurssvake grupper og
land. Tilsvarende forekommer det også spenninger mellom økt økonomisk
globalisering og arbeidstakere og næringsinteresser, både i Norge og
globalt. Som et land som i stor grad har vunnet på globaliseringen,
mener Regjeringen at Norge har ansvar for å benytte utenrikspolitiske virkemidler
og ressurser til å dempe denne typen spenninger og maktkonkurranse,
både med hensyn til egne samfunnsinteresser og grunnleggende politiske
verdier.
"Den norske samfunnsmodellen" er etter Regjeringens
syn blitt et ressursreservoar og redskap for norsk utenrikspolitikk:
med hensyn til å dempe globaliseringens spenninger og motkrefter,
tilby kompetanse på internasjonal og nasjonal organisering og ressursforvaltning,
og representere kollektive politiske verdier knyttet til rettstat,
likestilling og ikke-diskriminering. Den globale samfunnsutviklingen
betoner behovet for i større grad å anvende den norske modellen
som utenrikspolitisk ressurs i tråd med ønsket om å bidra der Norge
er relevant for andre lands interesser og behov.
Dagens globale utviklingstrekk og sammensetningen
av norske sikkerhetspolitiske, ressursmessige og økonomiske interesser
til havs tydeliggjør at Norge har en fundamental interesse av en
velfungerende regional og global rettsorden, der rett går foran
makt og der forhold mellom stater reguleres gjennom en stadig tettere
vev av forpliktende normer, konvensjoner og lover. Regjeringen anser
at det er av vital og overgripende utenrikspolitisk interesse for Norge
å hindre at internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer
og -regimer blir svekket.
FN-systemet spiller fortsatt en nøkkelrolle
for å ivareta en rettslig basert internasjonal orden. Fra et norsk
interesseperspektiv er det likevel viktig å erkjenne at det er et
økende gap mellom globale styringsutfordringer og FN-systemets kapasitet
og evne til problemløsning. Sterkere regional utvikling i EU og
andre deler av verden, tettere samarbeid mellom de ulike internasjonale og
regionale nivåer, og inkludering av ikke-statlige aktører vil i
så måte være tiltak for å befeste internasjonal orden. Finanskrisen
øker trolig tempoet i endringen av globale styringsorganer slik
at kartet raskere vil stemme med terrenget og nye stormakter, blant
andre Kina og India, vil få en naturlig økende maktposisjon globalt.
Nordområdene og Norges forhold til Russland står
sentralt og vil etter Regjeringens vurdering få voksende betydning
i norsk utenrikspolitikk framover. Energisikkerhet og klimautfordringer gir
nordområdene økt synlighet og tyngde. Georgia-krisen og dens etterspill
har vist både Russlands potensial for maktutøvelse og sårbarhet,
og uforutsigbarheten med hensyn til Russlands framtid blant annet
i lys av finanskrisen. Utviklingen understreker betydningen av kombinasjonen
tett naboskapspolitikk med Russland og forankring i euroatlantisk
samarbeid.
EU er etter Regjeringens syn viktig for norsk utenrikspolitikk,
både som forkjemper for en bedre global rettsorden og gjennom EØS-avtalen og
andre avtaler som legger rammer for brede norske interesser og preger
hverdagen for norske myndigheter og samfunnsaktører. Samtidig vil Regjeringen
utnytte mulighetene og handlingsrommet for Norge utenfor EU, blant
annet i engasjementspolitikken og i havressurspolitikken. Spørsmålet
om Norges tilknytningsform til EU er ikke tema for denne meldingen.
Regjeringen legger eksisterende tilknytningsform til grunn både
for påvirkningsarbeid overfor EU og for ivaretakelse av norske interesser
globalt.
Norske sikkerhetsinteresser utfordres gjennom betydelige
endringer, både geopolitisk og gjennom globaliseringens nye usikkerhet.
Til sammen gir dette økende uforutsigbarhet og et mer komplekst
trusselbilde. Regjeringen mener at norsk sikkerhet er best forankret
gjennom en vev av komplementære sikkerhets-arrangementer der NATO
forblir Norges sentrale sikkerhetsforankring. I ivaretakelsen av
Norges sikkerhetsinteresser prioriterer Regjeringen fremme av sikkerhet
i nord og bidrag til global sikkerhet som er tett forbundet med
norsk sikkerhet. Internasjonal rettsorden er en grunnpilar i norsk sikkerhetspolitikk.
Engasjementspolitikken rommer Regjeringens ambisjon
om aktivt å utnytte globaliseringens positive sider og motvirke
de negative. Engasjementspolitikken omfatter bistand og bekjempelse
av fattigdom, arbeidet for menneskerettigheter, fred- og forsoningspolitikk og
humanitær politikk og bistand. Den er verdimessig motivert med utgangspunkt
i uegennytte og menneskehetens felles interesser. Samtidig betyr
globaliseringen at vi må forlate en snever forståelse av norske
interesser og realpolitikk. Endringene gjør i økende grad fredsbygging,
internasjonal organisering og menneskerettigheter til realpolitikk.
Utenrikspolitikken har alltid hatt et viktig
ansvar for å fremme norske økonomiske interesser. Globaliseringen
både utvider og utfordrer disse oppgavene, i takt med at utviklingen
i internasjonal økonomi påvirker Norge i stadig større grad, og
ved at norske næringsinteresser er blitt globale. Regjeringen mener
at bidrag til økt innovasjon og verdiskaping i norsk næringslivs møte
med en kompleks globalisert økonomi, er en viktig utenrikspolitisk
oppgave. Både finanskrisen og andre negative sider ved globaliseringen
demonstrerer behovet for styring og regulering i internasjonal økonomi
og politikk, og understreker den nordiske modellen som en politisk
ressurs. En annen sentral utenrikspolitisk oppgave er å bidra til
gode rammevilkår for internasjonal handel gjennom WTO-systemet, mer
effektiv styring av økonomien for øvrig ved å styrke multilateralt
samarbeid og institusjoner som FN, Verdensbanken og IMF, og videreutvikle
styringssystemene i samarbeid med regionale, ikke-statlige og private
aktører.
Norge er verdens nest største gasseksportør, femte
største oljeeksportør og sjette største produsent av vannkraft.
De komplekse klima- og energisikkerhetskrisene verden står overfor
utfordrer Norges energirolle globalt, skaper økt interesse for Norge
som energinasjon og øker den utenrikspolitiske betydningen av norske
energiressurser. Regjeringen mener at Norges viktigste bidrag til
energisikkerhet er å sørge for stabile leveranser av olje og gass
til verdensmarkedet, og medvirke til at naturressurser ikke blir
gjenstand for politisk og geopolitisk maktkamp og konkurranse. Regjeringen
mener at Norge også har en særlig rolle med hensyn til systematisk
arbeid for økt åpenhet i energimarkedene, dialog mellom produsenter
og konsumenter, og støtte til bedre forvaltning av energiressursene
i utviklingslandene.
Klimakrisen og truslene mot det globale økosystemet
er en utfordring for norske interesser og gjør etter Regjeringens
syn det stadig viktigere å føre en aktiv internasjonal miljøpolitikk.
Klimaproblemene, truslene mot det biologiske mangfoldet, spredningen
av miljøgifter/kjemikalier, risikoen ved kjernekraftanlegg nær norskegrensen,
farene for utslipp og forurensning langs norskekysten og vårt ansvar
for å sikre en bærekraftig forvaltning av Arktis innebærer viktige
utenrikspolitiske oppgaver for Norge. Norge har etter Regjeringens
vurdering sterk interesse av et robust globalt styringsverk på miljøområdet,
og arbeider aktivt for utvikling og reform av regionale og globale
institusjoner. EU er en sentral støttespiller i arbeidet med globale miljø-
og klimaløsninger.
Globalisering og geopolitisk endring utfordrer globale
styringsinstitusjoner og understreker den sterke interessen Norge
har av en robust rettsorden. Norge har derfor etter Regjeringens
mening interesse av å arbeide aktivt sammen med andre land og aktører
for å reformere og styrke FN og andre regionale og globale institusjoner.
Det kan være et spenningsforhold mellom internasjonale institusjoners
legitimitet og effektivitet, og disse spenningene antas å øke i
en stadig mer multipolar verden, med nye aktører som krever sin
legitime plass i globale styringsorganer. Finanskrisen akselererer
trolig maktforskyvningen vi ser globalt i favør av land som Kina
og India. Regjeringen legger vekt på at Norge skal være en lojal
og konstruktiv, men samtidig kritisk og reformorientert støttespiller
for FN som en sentral pilar i global styring. Samtidig krever det
økende mangfoldet av aktører i internasjonal politikk at Norge søker
nye allianser på ulike nivåer og i ulike institusjonelle sammenhenger, både
innenfor statlige og ikke-statlige rammer, og av formell og uformell
karakter.
Globaliseringen visker ut grensene mellom utenrikspolitikk
og innenrikspolitikk. Utenriksdepartementet involveres tyngre i
innenrikspolitiske spørsmål, mens andre departementer blir viktigere
for gjennomføringen av norsk utenrikspolitikk. Det medfører at andre
departementer og direktorater får økt internasjonal rolle og tyngde, bidrar
med økte ressurser og utvider det utenrikspolitiske handlingsrommet.
Samtidig vokser kompetansekravene og behovet for god samordning
og konsistens i utenrikspolitikken. Dette både utfordrer og understreker
Utenriksdepartementets oppgave med å samordne en helhetlig utenrikspolitikk.
De globale endringer understreker betydningen av
å ha et løpende fokus på hvordan Utenriksdepartementet og resten
av forvaltningen er rettet inn mot å håndtere framtidens internasjonale
utfordringer. Regjeringen mener at framtidige reformer og endringer
av utenriksforvaltningen bør begrunnes i en helhetlig og sektorovergripende
tilnærming. Kompetanse, relevans, nettverkstenkning og fleksibilitet
vil bli avgjørende forutsetninger for utenriksforvaltningens evne
til å kunne møte en stadig mer sammensatt og uforutsigbar verden.
Dette vil kreve åpenhet mot det norske samfunnet og løpende debatt
om utenrikspolitikken, og ikke minst endringsvilje og åpenhet internt
i ulike grener av utenriksforvaltingen. Kompetanse og relevans fordrer
også et skjerpet fokus på likestilling og økt involvering av nordmenn
med innvandrerbakgrunn i forvaltningen av norsk utenrikspolitikk.
En kompetent og representativ framtidig norsk utenrikstjeneste må
etter Regjeringens syn speile det norske samfunnet.