5.1 Sammendrag

Organisasjonsinndeling og organisasjonsform verkar inn på oppgåveløysinga, kva form styringa frå overordna departement og statsråden vil ha, og kor omfattande den politiske styringa kan vere. Val av organisering må derfor vere tufta på grundige vurderingar av kva som høver best med tanke på dei måla verksemda skal nå, oppgåvene til verksemda og det som kjenneteiknar omgivnadene og dei viktigaste målgruppene. I og med at statsforvaltninga har samansette mål, oppgåver og målgrupper, vil organisasjonsformer variere mellom sektorane og innan sektorane og over tid.

Korleis statsforvaltninga er organisert, er Regjeringa sitt ansvar. Verksemdene avgjer i stor grad sjølve korleis dei internt skal organisere seg. Det er opp til Regjeringa og Stortinget å velje organisasjonsform på meir overordna nivå, til dømes om det skal vere eit forvaltningsorgan eller ikkje, og om det i tilfelle skal ha fagleg sjølvstende eller budsjettmessig fridom i form av særlege budsjettfullmakter. Regjeringa meiner at organisasjonsform må veljast etter ei vurdering av dei oppgåvene verksemda skal utføre, og av rammevilkåra i sektoren der dei opererer. Eit sentralt spørsmål for val av organisasjonsform er kor tett den politiske styringa skal vere, og kor stort fagleg, økonomisk eller administrativt sjølvstende den underliggjande verksemda i tilfelle treng. Dette er overordna forvaltningspolitiske spørsmål som rører ved statsrådsansvaret overfor Stortinget og den demokratiske kontrollen med dei fellesressursane som forvaltninga rår over.

Prinsippa for organisering skal gjere det enklare for fagdepartementa å ta stilling til kva for oppgåver, funksjonar og roller som bør vere organiserte kvar for seg, eller som med fordel kan organiserast saman. Målet er at staten skal vere organisert på ein ryddig, samordna og effektiv måte, og at det skal vere lett å finne fram for innbyggjarar og næringsliv. Forvaltninga skal fremme lik bruk av nemningar som gjer det enklare for folk å vite kva for type verksemd dei har med å gjere. Utgreiingane før Regjeringa og eventuelt Stortinget tek stilling til organisasjonsform, bør på vanleg måte vise kva omsyn som er lagde til grunn for val av organisasjonsform.

For å lette utgreiingsarbeidet i departementa, vil Fornyings- og administrasjonsdepartementet utarbeide rettleiingsmateriale om statleg organisering basert på prinsippa for organisering.

Regjeringa meiner likevel at det er nokre prinsipp som bør vere retningsgivande for ei fornuftig organisering av statsforvaltninga. Desse prinsippa er:

• Organisasjonsformene må veljast etter ei konkret vurdering av formål, oppgåver, målgrupper, kjenneteikn ved dei omgivnadene verksemdene skal rette seg mot, og av kva for økonomiske og administrative rammevilkår som vil sikre best mogleg måloppnåing for verksemda.

• Arbeidsdeling og spesialisering i forvaltninga kan gjerast ut frå ulike organisatoriske prinsipp. I proposisjonen vert fire slike prinsipp nærare omtala: organisering etter formål, etter funksjon og oppgåvetype, etter målgrupper og etter geografi.

• Statlege verksemder som opererer i ein marknad i konkurranse med andre, bør organiserast som selskap. Statlege verksemder som opererer i ein marknad, og som òg skal fremme viktige sektorpolitiske omsyn, bør organiserast som statsføretak.

• Utøving av avgjerdsmakt og samfunnsstyring er oppgåver som i hovudsaka bør organiserast som ein del av staten.

• Avgjerdsmakt i enkeltsaker må sikre rettstryggleik og likehandsaming. Det kan, som i dag, i nokre tilfelle tale for at enkeltvedtak vert gjorde med fagleg sjølvstende gitt i lov. Dette er særleg viktig i tilfelle der staten sjølv er part, til dømes som næringsaktør.

• Ombodsliknande funksjonar bør organiserast med fagleg sjølvstende gitt i lov. Om desse funksjonane er lagde til verksemder som òg skal vere ein del av apparatet for iverksetjing av statlege mål, bør verksemdene vere ein del av statsforvaltinga.

• Statlege oppgåver knytte til kunnskapsutvikling bør i hovudsaka organiserast som ein del av staten, men slik at verksemdene har stort fagleg sjølvstende gitt i lov.

• Staten skal unngå å bruke stiftingar og organisering i form av særlovselskap, med mindre det er særlege grunnar til det.

• Forvaltningsorgan skal ikkje ha styre eller råd med mindre det er særlege grunnar for det (til dømes at verksemda har stort fagleg sjølvstende gitt i lov).

• Val av regional inndeling av statlege verksemder må ta omsyn til korleis det regionale leddet til andre offentlege verksemder som dei skal samarbeide med, er inndelte. Den statlege regionale inndelinga bør ikkje gå på tvers av fylkesgrenser.

Regjeringa ønskjer ei regional statsforvaltning som er samordna, effektiv og tydeleg, og vil sjå til at informasjonen om den regionale staten og korleis han er organisert, vert betre og meir samordna.

Slik Regjeringa ser det, er det viktig å halde fast på den rolla Fylkesmannen har som knutepunkt mellom stat og kommune, særleg for å samordne og formidle statleg politikk til kommunane på område der nasjonale omsyn veg tungt. I tillegg har fylkesmennene ei viktig oppgåve i å ta vare på omsynet til rettstryggleiken gjennom handsaming av klager og gjennom tilsynsfunksjonane embetet har i høve til kommunane. Fylkesmennene er òg viktige ved at dei sender signal frå kommunane til departementa.

Regjeringa legg til grunn at tilsyn er utøving av mynde, som offentlege verksemder skal ta seg av. Unnatak må ha ei grunngiving, og det må vere godtgjort at omsyna og reguleringsformåla vert like godt eller betre tekne vare på om andre enn offentlege verksemder får dette ansvaret.

Omorganisering kan stå fram som – og vere – eit kraftfullt, synleg og nødvendig verkemiddel. Men det er normalt omfattande kostnader knytte til større omorganiseringar.

Riksrevisjonens gjennomgang av omorganiseringar som forvaltningspolitisk verkemiddel (Dokument nr. 3:11 (2004–2005)) viser at omorganiseringar i varierande grad fører til at ein når dei forvaltningspolitiske måla om meir effektiv ressursutnytting, betre styring og samordning og sterkare brukarretting.

Regjeringa vil

• sikre at omorganiseringar vert meir systematisk evaluerte, og at resultata av dei er ope tilgjengelege

• sikre spreiing av systematisk kunnskap om organisering og styring

• sikre eit godt underlag for avgjerder om omorganiseringar ved å setje klare krav til kva som skal vere utgreidd før det vert teke avgjerd om omorganiseringar og omstillingar

• sikre at omorganiseringar skjer i tråd med Hovudavtalen og prinsippa for leiing i staten.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at Senter for statlig økonomistyring (SSØ) ble opprettet som statens ekspertorgan på økonomistyring, med formål om bl.a. å bidra til effektiv ressursbruk i staten ved å tilrettelegge for god økonomistyring.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at kvantitativ målstyring og enkel resultatmåling kan føre til mindre effektiv ressursbruk, i form av økt byråkrati, økte kostnader, mindre samarbeid på tvers av enheter, mindre brukervennlighet og økt frustrasjon blant ansatte (Asplan Analyse (2005) Omstillinger; Hva koster de? Hva krever de?) Flertallet ber Regjeringa legge økt vekt på kvalitative mål i styringen av statlige virksomheter og analyse og evalueringer i vurderingen av statlige virksomheters måloppnåelse. Flertallet ber samtidig Regjeringa vurdere tiltak som kan bidra til samarbeid, innovasjon, kompetanseutvikling og ansatte- og brukermedvirkning, som middel til effektiv ressursbruk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil redusere offentlig administrasjon for å frigjøre arbeidskraft til andre tjenester. Disse medlemmer vil effektivisere driften av statlig administrasjon i departementer og underliggende etater og ønsker å redusere bevilgninger til fylkesmennene. Disse medlemmer mener at statlig tilsynsvirksomhet overfor kommunesektoren er bare ett av flere virkemidler for å sikre gode tjenester og rettstryggheten. Disse medlemmer er opptatt av at tilsyn og kontroll ikke skal begrense det lokale selvstyret der dette utøver politisk skjønn. Det innbærer at tilbudets omfang og innhold kan variere fra kommunene til kommune, men være innenfor rammene av lovverket.

Disse medlemmer mener at det er viktig med et klarere skille mellom kontrollvirksomheten og rettledningsvirksomheten. Et slikt skille må imidlertid ikke undergrave fylkesmannens mulighet til å ha dialog med kommunen. Disse medlemmer mener at de ulike statlige direktoratene i større grad må brukes som rettledningsvirksomheter overfor kommunene. Moderne informasjonsteknologi gjør at geografisk nærhet er mindre viktig i dette arbeidet og at kompleksiteten i den faglige rettledningen tilsier at det i større grad foretas rettledning fra direktoratene. Det vil være uhensiktsmessig å bygge opp rettledningskompetanse på alle fagområder hos alle fylkesmennene.

Disse medlemmer viser til at det kommer stadig signaler om at fylkesmennene i økende grad overprøver det kommunale skjønnet, selv om kommunens fortolkning er i samsvar med gjeldende nasjonale retningslinjer, og er fundamentert på lokalpolitisk skjønnsanvendelse. Det er dermed slik at ansatte hos fylkesmennene opptrer som politiske aktører uten folkevalgt kompetanse i enkelte saker. Dette er uakseptabelt i et demokratisk land.

Disse medlemmer ønsker å skille skjønn og legalitetskontroll, og mener dagens fylkesmannsembete har en uheldig sammenblanding av disse rollene. Muligheten for domstolskontroll i dag er nærmest fraværende, og ikke egnet til å øke respekten for de rettslige rammer for forvaltningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at konsekvensen er at rettssikkerheten har dårligere kår i forvaltningens dagligliv enn nødvendig, og at dagens form for domstolskontroll med forvaltningen er klart utilstrekkelig.

Disse medlemmer mener det bør innføres forvaltningsdomstoler som erstatning for klagesaksbehandlingen i fylkesmannsembetet, og viser til at mange klagesaker på andre forvaltningsområder i dag behandles av domstolslignende forvaltningsorganer med spesialisert kompetanse. Disse spesialiserte organene har man gjerne valgt å kalle nemnder o.l., men i praksis er det langt på vei der den faktiske rettspleien foregår på disse områdene, ikke i de alminnelige domstolene. Behovet for forvaltningsdomstoler bekreftes av at domstolene i Norge sjelden behandler forvaltningssaker.

Prosessen ved norske domstoler er tradisjonelt sterkt preget av muntlighet og dermed også sterkt avhengig av å bruke advokater, noe som innebærer høye kostnader og lav effektivitet. Det er heller ikke gitt at saker mellom forvaltningen og private skal behandles etter sivilprosessens regler om at den tapende part skal dekke alle saksomkostninger, slik som i saker om nabokrangler mv. Disse medlemmer ser for seg at norske forvaltningsdomstoler i langt større grad vil benytte skriftlighet, slik som i andre land med forvaltningsdomstoler. En domstol skal som hovedregel holde seg til legalitetskontroll, og ikke overprøve politisk skjønn foretatt av politisk ansvarlige organer som regjeringen, Stortinget eller kommunestyrene. Den eneste farbare vei er at domstolene som overprøver myndighetene, holder seg til det juridiske og ikke overprøver det politiske skjønnet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en egen forvaltningsdomstol/et eget forvaltningstilsyn for å behandle klager etter kommunale planvedtak."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine øvrige merknader i Innst. S. nr. 166 (2006–2007). Disse medlemmer viser til at det er bygget opp seks nasjonale statlige tilsyn og direktorater som ivaretar de fleste av fylkesmennenes tradisjonelle rådgivings- og rettledningsoppgaver overfor lokale myndigheter. Disse medlemmer mener det i dag er for mye dobbeltarbeid mellom statlige direktorat, fylkesmannsembetene, fylkeskommunene og kommunene. Det er behov for en helhetlig gjennomgang av direktorater og tilsyn hvor målet skal være å redusere antallet, unngå dobbeltarbeid og sikre en mer effektiv drift. Omleggingen må gjennomføres slik at direktoratene og tilsynene kan utvikles til å bli enda mer attraktive arbeidsplasser.

Disse medlemmer mener at regionreformen er mislykket. Disse medlemmer vil gjennomføre en nedleggelse av fylkeskommunen og mener at i et lite land som Norge er det tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer. To forvaltningsnivåer – stat og kommuner – vil styrke lokaldemokratiet og gi et bedre tjenestetilbud. Disse medlemmer vil derfor avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Større og mer robuste kommuner eller kommuner i samarbeid kan overta de fleste av fylkeskommunenes oppgaver.

Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst. S. nr. 166 (2006–2007).

Disse medlemmer ser positivt på en utvikling hvor næringsliv, kommuner, utdannelses- og forskningsinstitusjoner, organisasjoner, kulturliv og andre samarbeider innenfor naturlige bo-, service- og arbeidsregioner. Et slikt samarbeid må ha utgangspunkt i hvilke oppgaver som skal løses, og samarbeidet må vokse frem nedenfra.

På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:

"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om å etablere en ny forvaltningsstruktur med bare to folkevalgte nivåer, stat og kommune."

"Stortinget ber Regjeringen utrede og legge frem for Stortinget en sak om at oppgaver innenfor miljø, landbruk og naturforvaltningen overføres fra Fylkesmannen til kommunene."

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at landet er best tjent med tre folkevalgte nivåer. Det kan imidlertid med fordel overføres flere oppgaver fra byråkratisk og statlig nivå til fylkeskommunen. Dette medlem viser til at fylkesmannen har ansvar for tilsyn og veiledning på grunnskoleområdet og vil understreke at fylkesmannen må ha tilstrekkelig midler til å utføre denne oppgaven på en tilfredsstillende måte.

Dette medlem viser for øvrig til Kristelig Folkepartis merknader i Innst. S. nr. 166 (2006–2007) om Regionale fortrinn – regional framtid.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre vil ha tre folkevalgte nivåer i offentlig sektor. For å sikre mer folkestyre og mer desentralisering, vil Venstre sette et tak på statens virksomhet på om lag 50 prosent av offentlig sektor og ta hele Norge i bruk ved å fordele de øvrige oppgavene på fylker og kommuner. Venstre ønsker primært at mellomnivået skal være organisert som enhetsfylke. Dette medlem mener at det må foretas en gjennomgang av statens oppgaver med det for øye at oppgaver som i dag ligger til sentrale myndigheter, desentraliseres. Venstre ønsker at staten skal bli om lag 10 prosent mindre i oppgaver og økonomi, til fordel for en mer robust kommunesektor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram for Stortinget en oppgaveliste med oppgaver som er aktuelle å flytte fra staten og til kommunesektoren i perioden 2010 til 2020, med et særlig fokus på mer sammenhengende kjeder av velferdsoppgaver."

Disse medlemmer viser til at flertallet i komiteen i Innst. S. nr. 166 (2006–2007) pekte på at den regionale statsforvaltningen består av 41 ulike virksomheter med om lag 29 000 årsverk. Det er i dag 34 virksomheter som har en inndeling som er større enn fylkene, og ingen av disse har sammenfallende regiongrenser. Makt- og demokratiutredningen påpekte at forvaltningsendringene de senere tiår har vært preget av sektorvise reformer som har medført økt differensiering og fragmentering av offentlig virksomhet. Sett i lys av dette bør det være mye å hente både på demokratisering og effektivisering i statlig sektor. Disse medlemmer viser til at Regjeringens arbeid med forvaltningsreformen i svært liten grad vil endre den sektorvise, fragmenterte og embetsstyrte regionale stat, og at fylkesmannsembetet i sin nåværende form blir opprettholdt og faktisk styrket.

Disse medlemmer vil peke på at det er gjort lite i inneværende periode for å effektivisere både statlig og kommunal sektor. Sentralbanksjefen uttrykte stor bekymring for manglende effektivisering og omstilling i offentlig sektor i en høring med finanskomiteen i Stortinget 22. mai 2008. Det er et betydelig effektiviseringspotensial innenfor både statlig og kommunal sektor. 1 prosent effektvisering innenfor kommunal sektor vil frigjøre 3,0 mrd. kroner. KOSTRA-tall fra 2007 viser at de sammenslåtte kommunene fra 1964 brukte 1,28 mrd. kroner mindre til administrasjon enn de kommunene som ikke ble slått sammen. Det er derfor viktig å ha en løpende politisk debatt om hvor og hvordan en skal effektivisere i offentlig sektor. Å ta i bruk ny teknologi i offentlig sektor er en viktig del av det å styrke tilbudet til innbyggerne, bedre forvaltningen og bidra til effektivisering. Bedre samordning mellom forvaltningsnivåer og forenkling er en annen del av det. I tillegg mener disse medlemmer at det er en del å hente på å utfordre offentlig sektor på å konkurrere mer, både med seg selv og med andre. Disse medlemmer vil særlig peke på potensialet vi har i frivillig sektor, som ofte har et idealistisk formål og engasjement som mobiliserer til innsats. Vi har også gode eksempler på forbrukersamvirker i Norge og som kan brukes i større grad til fellesskapets nytte.

Disse medlemmer mener at det er en klar forskjell mellom privatisering og konkurranseutsetting. Privatisering innebærer å overlate hele ansvaret for å levere en tjeneste til private. Disse medlemmer ser i liten grad privatisering som et egnet virkemiddel for bedre offentlige tjenester. Konkurranseutsetting innebærer i motsetning til privatisering at det offentlige fortsatt har et klart ansvar for at borgerne får de gode tjenestene de har krav på. Det vil være konkurranse om hvem som leverer tjenestene, enten det er frivillige organisasjoner, private eller det offentlige. Erfaring med konkurranseutsetting viser at det kan gi bedre og mer varierte tjenester for innbyggerne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er helt nødvendig med en forenkling for næringslivet. Disse medlemmer viser til at Handlingsplanen Et enklere Norge ble lansert i 2002, og at denne handlingsplanen inneholdt mer overgripende satsingsområder, med konkrete mål og milepæler for oppfølging. Det ble satt et mål om at næringslivets administrative kostnader ved etterlevelse av regelverk skal reduseres med 25 prosent innen utgangen av 2012.

Kostnadene skulle måles gjennom den internasjonalt anerkjente standardkostnadsmodellen, som gjør en detaljert kartlegging av næringslivets administrative kostnader mulig. Disse medlemmer vil påpeke at metoden vil bidra til å finne bedre og mer treffsikre forenklingsforslag og til å måle resultatene av arbeidet vårt også i forhold til andre land.

Disse medlemmer mener Regjeringens forslag viser at Regjeringen ikke tar forenklingsarbeidet på alvor. Opposisjonen har kritisert flere proposisjoner hvor skjemaveldet økes på syltynt grunnlag. Regjeringens politikk har medført at flere skjema må fylles ut på flere områder. Blant annet gjelder dette endringene i konkurranseloven og omstillingsloven. Disse medlemmer registrerer at det allerede er gått flere år tapt for forenklingsarbeidet. Disse medlemmer tar dette arbeidet på alvor og mener målsettingen til tidligere nærings- og handelsminister Børge Brende må opprettholdes. På bakgrunn av de fire tapte moderniseringsår med rød-grønt styre, frykter disse medlemmer at konsekvensen for målet om 25 prosent reduksjon i skjemaveldet ikke kan nås før i 2016.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at opposisjonspartiene i representantforslag har kommet med flere tiltak for forenkling og viser til sine merknader i Dokument nr. 8:7 (2006–2007), om en samlet strategi med konkrete tiltak for å sikre rammebetingelsene for små og mellomstore bedrifter.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen ved flere anledninger har satt til side avgjørelser fattet av Konkurransetilsynet fordi Regjeringen var uenig i avgjørelsen. Disse medlemmer er enige i at Regjeringen skal ha mulighet til å overprøve vedtak, men faglige avgjørelser skal måtte prøves og avgjøres av en fagnemnd. Dette vil gi et tydelig skille mellom faglige og politiske avgjørelser.

Disse medlemmer mener derfor at en uavhengig konkurransenemnd for ankebehandling i konkurransesaker gir bedre ressursbruk. Konkurranse gir bedre ressursbruk og dermed mer velferd. Disse medlemmer vil etablere en uavhengig konkurransenemnd som skal foreta ankebehandling på vedtak gjort i Konkurransetilsynet. I dag er det Fornyings- og administrasjonsdepartementet som foretar ankebehandling både på politisk og faglig grunnlag.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen etablere en uavhengig konkurransenemnd som skal kunne omgjøre vedtak på faglig grunnlag."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er viktig at offentlige anskaffelser bidrar til økt verdiskaping i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling. Disse medlemmer viser til at offentlig sektor kjøper inn varer og tjenester for over 250 mrd. kroner hvert år, men at det i fremdeles er slik at regelverket brytes i stor grad også i departementene. Disse medlemmer er kjent med at nesten ingen av Regjeringens overtredelser av anskaffelsesregelverket er klaget inn. Dette medfører at lovbruddene i realiteten ikke får noen konsekvenser. Disse medlemmer mener det er grunn til å anta at mange potensielle tilbydere ikke ser seg tjent med å klage inn offentlige myndigheter, dels fordi at man ikke har egen interesse i en slik klagebehandling i etterkant, og dels fordi man frykter at slike klager kan gi virksomheten et negativt omdømme med hensyn til fremtidige innkjøp.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen etablere en tilsynsordning for offentlige anskaffelser og nedsette et utvalg for å utforme forslag til en mer effektiv håndhevelse av regelverket for offentlige anskaffelser."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil at private og offentlige tjenesteytere skal likebehandles i avgiftssystemet ved leveranser av varer og tjenester for alle offentlige virksomheter, også helseforetakene og viser i den forbindelse til forslag om momsnøytrale innkjøp i staten.

Disse medlemmer viser til at offentlig forvaltning som stor kunde og bestiller kan bidra til konkurranse som skjerper og utvikler norske tjenester, produsenter og leverandører. Det offentlige bør føre en åpen anbudspolitikk med likebehandling av tilbydere. Det bør også stilles krav til at alle produkter som det offentlige kjøper er de beste på markedet når det gjelder miljøegenskaper. Disse medlemmer vil legge til rette for omfattende bruk av elektronisk handel, også innenfor det offentlige. I løpet av neste stortingsperiode bør minst halvparten av alle offentlige innkjøp gjøres elektronisk, og ressursene frigjøres til å yte bedre tjenester i stat, fylker og kommuner.

Disse medlemmer mener at omfanget av reguleringer og byråkrati i landbruksnæringen må ned og viser til at det våren 2007 ble fremmet et forslag der det ble bedt om en egen melding om en fremtidsrettet jordbrukspolitikk. Siden Stortinget sist behandlet en egen melding om jordbruket i 2000 har antallet bruk gått ned, og det samme har antall årsverk. Samdrifter har økt kraftig, og det har vært en rivende teknologisk utvikling. Produksjonen og det dyrkede arealet er stabilt. Alle disse faktorene betyr at det er behov for en bred gjennomgang av jordbrukspolitikken. Disse medlemmer mener at istedenfor byråkrati og reguleringer bør det fokuseres på nytenkning, innovasjon og gründervirksomhet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget en egen melding om en fremtidsrettet landbrukspolitikk."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at av samme grunn vil disse medlemmer fjerne boplikten og prisreguleringen på landbrukseiendommer. Disse medlemmer viser til at ingen undersøkelser kan dokumentere at boplikten forhindrer fraflytting. Boplikten og prisreguleringen rammer bønder på en urimelig måte i forhold til resten av befolkningen som eier fast eiendom. Disse medlemmer vil påpeke at det samtidig kreves både et byråkrati og kontrollmekanismer som er kostbare for samfunnet og den enkelte, uten at vi kan se at det har positive samfunnsmessige virkninger.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om å oppheve boplikten og fjerne prisreguleringen på landbrukseiendommer."

Disse medlemmer vil delegere konsesjonsbehandlingen for mini- og mikrokraftverk til den enkelte kommune og viser til Dokument nr. 8:4 (2006–2007) – representantforslag om å be Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag slik at konsesjonsmyndighet for alle kraftverk opp til 1 MW delegeres til den enkelte kommune. Disse medlemmer mener at delegering av konsesjonsmyndighet vil øke det lokale selvstyret. Det er den enkelte kommune som kjenner best til konsekvensene av inngrepet og som derfor bør ha myndighet i denne typen saker. Delegering av konsesjonsmyndighet for mikro- og minikraftverk til den enkelte kommune kan være et av de enkelttiltak som kan sette fart på utbyggingen av mindre vannkraftanlegg. Disse medlemmer mener at en viktig flaskehals i arbeidet for raskt å øke kraftproduksjonen i Norge ligger i saksbehandlingskapasiteten hos Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Kravet til saksbehandling, både for utbygger og NVE, er stort, og dette forsinker utbygging. Det gjelder også de minste kraftverkene, og søknadsprosedyre, behandlingsprosedyre og behandlingstid for disse kategoriene vannkraftutbygginger står ikke i forhold til inngrepets omfang.

For de minste vannkraftutbygginger bør saksbehandlingen kunne lettes betydelig gjennom å delegere konsesjonsmyndigheten til den enkelte kommune.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag slik at konsesjonsmyndighet for alle kraftverk opp til 1 MW delegeres til den enkelte kommune."