Jeg viser til Næringskomiteens brev av 29. mai 2009
med spørsmål fra Høyres komiteemedlemmer i forbindelse med behandling
av St.meld. nr. 36 (2008-2009) Det gode innkjøp. Enkelte av spørsmålene
henger sterkt sammen og jeg vil derfor besvare dem samlet.
Bruk av elektroniske løsninger er viktig for
å effektivisere og forbedre offentlige innkjøpsprosesser, og regjeringen
har satt i gang en rekke tiltak for å øke bruken av dem. Tjenestetilbudet for
elektroniske løsninger har blitt videreutviklet. Fornyings- og administrasjonsdepartementet
og KS har inngått en rammeavtale som skal gjøre det lettere å gjennomføre
konkurranser elektronisk, og Direktoratet for forvaltning og IKT
(Difi) har koordineringsansvaret for et stort europeisk prosjekt
(Peppol) som skal gjøre det enklere å levere tilbud på tvers av
landegrensene. Regjeringen ønsker også hele offentlig sektor skal
ta i bruk elektronisk faktura og vil blant annet innføre et fellesformat
for elektronisk faktura.
Omsetningen på Ehandel.no var 2,2 milliarder kroner
i 2008 på, som innebar en vekst på ca. 15 prosent fra året før.
Vi har begrenset informasjon om bruken av elektronisk handel i offentlig
sektor sett under ett. I følge SSBs undersøkelse av IKT-bruk i staten
i 2008www.ssb.no/iktbruks) ble om lag 40 prosent av
statlige foretaks samlede innkjøp helt eller delvis gjennomført
ved bruk av elektroniske forretningsprosesser i 2008. Tre av fire
foretak benytter elektronisk fakturahåndtering og database for offentlig
innkjøp, mens tre av ti sender og mottar eFaktura. Om lag syv av
ti foretak publiserer konkurransegrunnlag og håndterer innsending
av mottak og tilbud elektronisk, mens litt over halvparten håndterer
evaluering og tildeling tilsvarende. 38 prosent oppgir at de benytter
elektronisk bestillingssystem.
Tallene som ofte har vært fremhevet for bruk
av elektronisk handel, har vært knyttet opp til ordrehåndtering
på Ehandel.no. Innkjøpsprosessen omhandler flere faser, og i meldingen
deles dette opp i konkurransegjennomføring, ordrehåndtering og faktura/betaling.
Det er også relevant å ta med andre løsninger for elektroniske innkjøp enn
de sentrale løsningene som Difi forvalter. Vi har ikke tilstrekkelig
informasjon om situasjonen på disse områdene. For å bedre kunne
følge opp arbeidet med økt bruk av elektroniske løsninger i innkjøpsprosessen
vil jeg derfor sette i verk tiltak for å framskaffe bedre og mer
fullstendig informasjon om omfanget av e-handel i offentlig sektor.
Gjennom dette vil vi også få bedre kunnskap om eventuelle hindringer
for bruk av elektroniske løsinger. Før vi har fått bedre datagrunnlag
om bruk av elektroniske løsninger i de ulike delene av innkjøpsprosessen, ønsker
jeg ikke å gå ut med nye måltall. Men jeg vil understreke at regjeringen
ikke har senket ambisjonsnivået på dette feltet. Som det fremgår av
meldingen, satser vi på kontinuerlig bedring av tjenestetilbudet
for elektroniske løsninger. Bedre datagrunnlag vil gjøre det enklere
å følge opp satsingen.
Siden det ikke foreligger plikt til forenklet kunngjøring,
er erfaringsmaterialet for bruken av slik kunngjøring begrenset.
Difi har gjennomført intervjuer med fem offentlige virksomheter som
har innført internt krav til kunngjøring under den nasjonale terskelverdien.
Disse virksomhetene har hatt positive erfaringer med innføring av
forenklet kunngjøringsplikt. Antallet virksomheter som er intervjuet,
er imidlertid for lite til at man kan trekke generelle konklusjoner
på bakgrunn av dem.
I forbindelse med høringen av forslag om innføring
av forenklet kunngjøring i 2005, var et klart flertall kritiske
til forslaget og viste til at dette ville føre til økt ressursbruk
og byråkrati. Særlig vil dette kunne være tilfelle i konkurranser
hvor antall tilbydere er stort. Regjeringen ønsker at oppdragsgivere
skal ha fleksibilitet til å tilpasse bruken av forenklet kunngjøring
til virksomhetens behov, og vil derfor ikke gjøre denne ordningen
obligatorisk. Virksomhetene kan da vurdere om forenklet kunngjøring
er hensiktsmessig i ulike typer konkurranser og markeder. Ro og
stabilitet rundt et relativt nytt regelverk har også vært svært
viktig i vurderingen av om man skal innføre plikt til forenklet
kunngjøring. For å stimulere til mer bruk av forenklet kunngjøring
vil imidlertid regjeringen styrke den frivillige kunngjøringsordningen
på Doffin, og gi informasjon og veiledning om beste praksis.
Etter den nye offentlighetsloven trådte i kraft 1. januar
2009 er alle anbudsprotokoller og tilbud offentlig tilgjengelige.
Det kan gjøres unntak fra innsyn frem til leverandør er valgt, og det
skal ikke gis innsyn i opplysninger som er omfattet av taushetsplikt
(for eksempel forretningshemmeligheter).
Uavhengig av reglene om innsyn i protokoller, vil
deltakerne i konkurransen motta relevant informasjon gjennom regler
om oppdragsgivers begrunnelsesplikt. Offentlighet rundt protokoller
imøtekommer derfor primært allmennhetens interesse i å kontrollere
at det ikke blir tatt utenforliggende hensyn.
For kontrakter som overstiger EØS-terskelverdi, har
vi allerede i dag regler om at oppdragsgiver skal gjøre kontraktstildelingen
kjent gjennom en kunngjøring i den europeiske TED-databasen (Tenders
Electronic Daily). En slik kunngjøring skal blant annet inneholde
opplysninger om den anvendte anskaffelsesprosedyren, kontraktens art
og omfang, de anvendte tildelingskriteriene, antall innkomne tilbud,
navn og adresse på den vinnende leverandøren og kontraktsverdien. Disse
kravene til offentlighet imøtekommer et stykke på vei hensynet til
offentlig innsyn i anskaffelser.
Obligatorisk offentliggjøring av anbudsprotokoller,
for eksempel på en nasjonaldatabase, vil føre til økt åpenhet om
offentlige anskaffelser. Åpne og gjennomsiktige innkjøpsprosesser
kan forebygge og avdekke korrupsjon og misligheter. Offentliggjøring
av anbudsprotokoller på en database kan antagelig også virke disiplinerende
på offentlige virksomheter, og dermed bidra til at offentlige innkjøpsprosesser forbedres.
Protokoller vil kunne inneholde opplysninger som
er omfattet av taushetsplikt, for eksempel forretningshemmeligheter.
Vurderingen av hva som er underlagt taushetsplikt kan være ressurskrevende.
En obligatorisk offentliggjøring av samtlige protokoller vil være
mer ressurskrevende enn en offentliggjøring av enkeltprotokoller
på bakgrunn av en innsynsbegjæring.
Reglene om offentlighet er nye. Jeg mener derfor at
det er hensiktsmessig å samle inn informasjon om hvordan reglene
har virket etter noe tid, før det eventuelt foretas endringer.
En ordning med offentliggjøring av leverandørreskontro
må eventuelt utredes grundig, men jeg kan gi noen helt foreløpige
synspunkter på en slik ordning. Offentliggjøring av virksomheters leverandørreskontro
vil føre til noe mer åpenhet om offentlige anskaffelser. Den vil
gi oversikt over hvilke leverandører virksomheten har kjøpt inn
varer og tjenester fra, og vil bidra til å styrke datagrunnlaget
om offentlige anskaffelser. Regnskapsinformasjon vil kunne gis på
ulikt nivå, fra den enkelte fakturaer til mer overordnet oversikt
over hva virksomheter betaler til en leverandør i løpet av et år.
En overordnet oversikt vil i liten grad gi informasjon om hva som
er kjøpt og hvordan virksomheten inngikk kontrakten med leverandøren,
slik som anskaffelsesprotokollen vil gi. Jeg er derfor usikker på
hvor stor merverdi det vil ha og gjøre det obligatorisk å offentliggjøre
denne informasjonen.