Det vises til forslag fra representantene Høie, Solberg
og Holmberg av 28.04.09 med tiltak for å redusere tilstrømningen
av grunnløse asylsøkere samt øke antallet utsendelser.
Jeg gjør innledningsvis oppmerksom på at de
tallene som brukes i representantforslaget ikke er de offisielle
tallene for 2008. For eksempel var det 9,5 prosent av søkerne som
oppga å være enslige mindreårige, og ikke 7 prosent som det står i
forslaget. Økningen var på om lag 3 prosent ikke 4. Jeg viser her
til UDIs hjemmeside www.udi.no for de offisielle tallene for antall asylsøkere
i 2008.
Som representantene påpeker har antallet asylsøkere
til Norge økt det siste året. Samtidig er det viktig å være klar
over at økningen har vært størst for land der mange faktisk har
et beskyttelsesbehov. I første kvartal utgjorde søkere fra Afghanistan,
Eritrea, Somalia og statsløse omlag halvparten av søkerne. Dette
er søkere som på grunn av situasjonen i hjemlandet ofte gis en tillatelse.
I dag innvilger UDI over 50 % av alle asylsøknader de mottar. Etter
klagebehandling i UNE er det totale antallet innvilgelser enda høyere.
Dette viser at regjeringen har lyktes i å få ned antallet asylsøkere
som ikke har et beskyttelsesbehov, og at relativt flere av de som
søker asyl har et grunnlag for å få oppholdstillatelse her. Denne
utviklingen er jeg fornøyd med.
Regjeringen følger situasjonen på asylområdet og
vurderer løpende behovet for ytterligere tiltak. Vi har allerede
satt i verk en rekke tiltak. Jeg kan nevne instrukser om å stramme
inn praksis på Irak og Somalia, midlertidig tillatelse til enslige
mindreårige mellom 16-18 år som ikke har annet grunnlag for opphold
enn at de er uten omsorgspersoner i hjemlandet, mer bruk av Dublin-forordningen,
flere tilbaketakelsesavtaler og fireårskrav for familieinnvandring.
Ved vurdering av nye tiltak vil vi også nøye vurdere innspillet
fra representantene fra Høyre.
Jeg vil under gi min foreløpige vurdering av
de tiltakene som er foreslått.
Rask uttransport av asylsøkere med avslag er
en prioritert oppgave for regjeringen. Mange av de europeiske landene
sliter med de samme problemene som Norge når det gjelder å gjennomføre tvangsmessige
utsendelser og få i stand tilbaketakelsesavtaler. Det er derfor
viktig at Norge samarbeider med andre land for å få til gode og effektive
løsninger.
Regjeringen har det siste året intensivert arbeidet med
å inngå tilbaketakelsesavtaler. En tilbaketakelsesavtale med Irak
vil kunne være på plass i nær fremtid. I tillegg har vi nylig inngått
avtaler med blant annet Burundi, Albania og Russland, og forhandlinger
er langt fremskredet for avtaler med blant annet Serbia og Kosovo.
Fra tidligere har vi en avtale med Afghanistan, som ble undertegnet
i august 2005.
Det har vært vanskelig å få til tilbaketakelsesavtaler
med noen viktige opprinnelsesland. Noen av disse landene mottar
norske bistandsmidler. Jeg er enig med representantene i at vi bør
ha en helhetlig tilnærming til disse problemstillingene. Kompleksiteten
forbundet med disse spørsmålene er imidlertid stor, og tiltak for
å motivere til avtaler blir derfor vurdert konkret og helhetlig
i hvert enkelt tilfelle. Ved valg av strategi ser man gjerne hen
til følgende forhold som kan motivere opprinnelsesland til å inngå
en avtale:
En avtale gir internasjonal
anerkjennelse som kan være viktig for noen land.
Norsk visumpraksis for borgere av landet
vil kunne oppmykes noe, idet en avtale vil gjøre det enklere å sende
tilbake personer som oversitter visumet.
Støtte til den som vender tilbake kan bidra
til at vedkommende raskt blir selvforsørget. Støtten kan være i
form av kontantytelser eller støtte til å skaffe bolig, arbeid,
opplæring, næringsetablering og lignende.
Støtte til lokalsamfunnet (skole, helse,
næringsutvikling) kan føre til at de returnerte blir en kilde til
utvikling og ikke en belastning for lokalsamfunnet.
Bidrag til å bygge ut infrastruktur på
migrasjonsfeltet i landet kan gi opprinnelseslandet et bedre administrativt
apparat til å håndtere migrasjonsstrømmer.
En tilbaketakelsesavtale kan kobles til
andre bilaterale spørsmål som er viktig for opprinnelseslandet.
Det er viktig å være klar over at for enkelte
land utgjør økonomisk støtte fra egne borgere i vestlige land langt
mer enn de mottar i bistand. Jeg mener derfor at det kan være behov
for å se bistands- og migrasjonsutfordringene i sammenheng, med
sikte på at tilbaketakelse av egne borgere kan tilføre opprinnelseslandet
ressurser, og ikke først og fremst innebære mindre overføringer
fra eksilmiljøet, og store sosiale og økonomiske utfordringer knyttet
til de som returnerer til hjemlandet.
Tvangsmessige returer til enkelte land er vanskelig,
både fordi mange søkere ikke samarbeider om å avklare identitet,
og fordi noen opprinnelsesland nekter å ta tilbake egne borgere hvis
de ikke reiser hjem frivillig. Det er derfor viktig å sette i verk
tiltak som kan motivere flere til frivillig retur. Regjeringen
vurderer løpende å iverksette nye retur og reintegrerings- og kvalifiseringsprogram.
Eksempler på slike programmer har vi i Afghanistan og Irak
Det må imidlertid hele tiden foretas en avveining av
hvor mye vi skal tilby personer med avslag, før dette i seg selv
blir en pullfaktor. Den pengestøtten man i dag gir enkelte grupper
for å motivere til frivillig retur, har vært relativt liten i forhold
til hva det koster å komme seg til Norge som asylsøker. Støtte til
kvalifisering og tilskudd til å starte opp tiltak i hjemlandet (eks. mikrokreditt),
kan være viktige elementer i en balansert totalløsning, som motiverer
for retur, men som samtidig ikke får flere til søke seg til Norge.
Blant annet kan jeg nevne at en nederlandsk NGO har drevet opplæring
og gitt tilbud om mikrokreditt til enslige mindreårige asylsøkere
som ønsker å reise hjem, og at dette har vært svært vellykket. Det
er derfor aktuelt å se nærmere på slike modeller for utvalgte grupper.
Regjeringen arbeider med sikte på at enhver asylsøknad
skal avgjøres så raskt som mulig, gitt kravene til en grundig og
individuell vurdering av hver enkelt sak. Manglende dokumentasjon av
identitet og behovet for å verifisere opplysninger, kan bidra til
at saksbehandlingen tar lenger tid enn ønskelig. Personer som ikke
har grunnlag for opphold i Norge, skal få avslag raskt. Som representantene
er kjent med startet det såkalte Torshov-prosjektet opp høsten 2008. Prosjektet
innebar en samlokalisering av politi og utlendingsmyndigheter og
en komprimert saksbehandling av klare avslagssaker fra Irak. Prosjektet
har vært en suksess og tallene på irakiske asylsøkere har gått kraftig
ned. Erfaringene fra Torshov prosjektet vil bli brukt i arbeidet med
å effektivisere behandlingen av søknader fra andre grupper og UDI
etablerer nå Torshov som en permanent innsatsenhet som skal behandle
de sakene som til enhver tid krever særskilt prioritet.
Per dag kommer det så få irakiske asylsøkere
at Torshov-prosjektet har hatt ledig kapasitet. UDI vil derfor nå
behandle søknader fra enslige mindreårige gutter fra Afghanistan
på Torshov. Siktemålet er en raskere avklaring av de mindreåriges
alder og et system for så tidlig som mulig å identifisere mulige
avslagssaker for å kunne behandle disse raskt. Dette er blitt særlig relevant
på bakgrunn av forskriftsendringen som gir anledning til å kun gi
midlertidige tillatelser for mindreårige asylsøkere mellom 16-18
år, dersom de ikke har et beskyttelsesbehov.Érsm¿l40
For klare avslagssaker fra irakere vil man fortsatt ha
en rask behandling, selv om den ikke vil skje på Torshov. I tilegg
har UDI nå opprettet egne prosjekter i Trondheim der man skal fatte
raske avslagsvedtak for søkere fra Somalia og Afghanistan. Vi har
fortsatt 48-timersprosedyre søkere fra land der menneskerettighetssituasjonen
anses som avklart og positiv (åpenbart grunnløs prosedyren), og
en 3-ukers prosedyre for søkere som kommer fra land der den store
majoriteten av søknadene erfaringsmessig blir avslått. Jeg utreder
også for tiden en modell for hurtigløp for asylsøkere som ikke bidrar
til å klarlegge egen identitet.
Jeg må imidlertid understreke at det per i dag kommer
relativt få personer som faller inn under kriteriene for åpenbart
grunnløs prosedyren på 48 timer. Det er flere, men fortsatt relativt
få, som faller inn under 3-ukers prosedyren. Det er positivt at
det ikke lenger kommer mange asylsøkere fra opprinnelsesland som
anses som trygge. Utfordringen nå er å vurdere nye former for effektive
prosedyrer, som samtidig ivaretar den enkeltes rettssikkerhet. Dette
har vi fokus på.
At noen asylsøkere misbruker asylinstituttet
ved å begå kriminelle handlinger mens de venter på vedtak, er noe
regjeringen ønsker å slå hardt ned på.
Dersom en asylsøker begår straffbare handlinger,
er UDI pålagt å hurtigbehandle søknaden og søkeren skal prioriteres
for utsendelse. Utover dette vil det være de vanlige reglene om
forvaring/varetekt etter straffeprosessloven som gjelder for frihetsberøvelse.
Å etablere et eget forvaringssystem for asylsøkere har vært vurdert tidligere,
men har vist seg vanskelig å gjennomføre, og kan også lett komme
i strid med våre internasjonale forpliktelser.
Jeg er imidlertid svært opptatt av at det ikke
skal være attraktivt for kriminelle å søke asyl i Norge, og at kriminalitet
skal få konsekvenser. Det skal derfor føres en restriktiv asyl-
og utvisningspraksis i disse sakene.
Norge må imidlertid overholde internasjonale forpliktelser.
Vi kan ikke returnere asylsøkere dersom de risikerer å miste livet
eller bli utsatt for umenneskelig behandling i hjemlandet. Dette må
selvfølgelig stå fast. Utover dette skal søknader fra kriminelle
som utgangspunkt avslås og vedkommende skal sendes hjem umiddelbart.
Når det gjelder forslaget om flere såkalte "urokampanjer",
er jeg enig med forslagsstillerne i at slike kampanjer der ulike
etater jobber sammen bør gjennomføres oftere. Vi har blant annet
hatt svært gode erfaringer med samarbeid mellom UDI og politiet
knyttet til asylsøkere som driver kriminell virksomhet ved Akerselva. Generelt
mener jeg slike kampanjer gjør det vanskeligere og mindre attraktivt
å oppholde seg ulovlig i Norge.
Utlendingsloven har allerede bestemmelser som gir
adgang til å pålegge meldeplikt og bestemt oppholdssted for utlendinger
som det er sannsynlig vil unndra seg iverksettelse av et avslagsvedtak,
eller som det er grunn til å anta har oppgitt uriktig identitet.
Dersom et eventuelt pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted
ikke overholdes, eller dersom det ellers anses nødvendig, har utlendingsloven
også egne bestemmelser om fengsling.
En generell ordning med meldeplikt for alle asylsøkere
som ikke bor på mottak eller som har fått avslag på asylsøknaden,
vil måtte omfatte flere tusen personer. Å følge opp en slik generell meldepliktsordning
vil være svært ressurskrevende, og vil i dagens situasjon neppe
være et hensiktsmessig tiltak.
Regjeringen har allerede fremmet forslag til
nye og skjerpede krav til klarlagt identitet gjennom det høringsbrevet
med forslag til regler i ny utlendingsforskrift som ble sendt på
høring 16. februar 2009. Høringsforslaget følger opp de føringer
som departementet ga i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) om ny utlendingslov.
Det fremheves således at utlendinger som har mulighet til å dokumentere
sin identitet, som hovedregel skal gjøre dette for å kunne få oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag. Høringsfristen for forslaget gikk ut 30. april,
og departementet vurderer nå høringssvarene. Departementet jobber
også med å få på plass en instruks til UDI om å etablere en slik
praksis som beskrevet allerede under gjeldende regelverk.
Visum skal som utgangspunkt ikke utstedes med
mindre det anses sannsynlig at utlendingen vil overholde visumvilkårene.
Det innebærer at det bare helt unntaksvis vil bli gitt visum til
turister fra land hvor det er sannsynlighet for at vedkommende vil
"hoppe av".
I forbindelse med at departementet har foreslått en
ny ordning med bruk av bankgarantier i visse visumsaker, jf. Ot.prp.
nr. 36 (2008-2009) og forslag til ny utlendingsforskrift i høringsbrev
av 16. februar 2009, har departementet foreslått at det blir utformet
nærmere retningslinjer for bankgarantiordningen. Detaljene om omfanget av
ordningen og hvordan den skal praktiseres (herunder håndheves),
er således ikke klare. Det er ikke tenkt at bankgarantiordningen
skal gjelde alle visumsøknader. Et vesentlig motiv for bankgarantiordningen
er at den vil gi bedre mulighet til å få innvilget visum for enkelte
personer som ellers ville kunne fått avslag, og samtidig forhindre
misbruk av visuminstituttet.
Fordi bruk av returkontroller er svært ressurskrevende
for utenriksstasjonene, og siden de fleste returnerer etter endt
visumopphold, er det imidlertid ikke hensiktsmessig å legge opp
til dette som en fast ordning i alle visumsaker.
Den såkalte MUFsaken er en komplisert sak med
mange dilemmaer. Som representanten er kjent med, har gruppen nå
vært i Norge i 10 år og skriftende regjeringer har vurdert deres
situasjon med varierende konklusjoner. Regjeringen mener at det
nå er på tide å slette sluttstrek for denne saken.
Skiftende regjeringer har kommet til at denne gruppen
ikke har et beskyttelsesbehov. Men de har nå vært lenge i Norge,
og myndighetene har bidratt til å skape forventninger om at de skal
få bli. Dette har vært avgjørende for at vi nå ønsker å gi disse
irakerne en ny mulighet til å søke om varig tillatelse. Dette innebærer
ingen endring av regjeringens asylpolitikk og innebærer ikke en bekreftelse
på at det lønner seg å ikke rette seg etter et avslagsvedtak. Dette
er en gruppe som har hatt oppholdstillatelse i Norge, og derfor skiller
seg fra andre asylsøkere med avslag og langvarig opphold.
I fjor høst annonserte regjeringen 13 tiltak
for å redusere antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Formålet
var å verne om retten til asyl for mennesker som er på flukt, og
sørge for at de som får beskyttelse i Norge raskt blir integrert
og en del av det norske samfunnet. De fleste av de 13 tiltakene
er nå gjennomført og de antas å ha en effekt på antallet søkere
uten behov for beskyttelse. Regjeringen følger imidlertid situasjonen løpende
og vil vurdere behovene for ytterligere tiltak.